Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘AUF’

Ord virker fattige akkurat nå, men likevel er ord det eneste jeg føler jeg kan bidra med akkurat nå.

Det er langt forbi ufattelig at noen i vårt samfunn kan finne på å begå slike grusomme handlinger, desto mer utenkelig er det å forestille seg hva alle ungdommene på Utøya må ha vært igjennom.

Situasjonen i dag er en smertelig påminnelse om at det er mer som holder oss sammen enn det er som skiller oss.

Det er ikke stort mer enn et døgn siden jeg satt på kontoret i 7. etasje på Høyres Hus og forberedte valgkamp, siden jeg satt og utformet spissforumlerte svar og angrep på andre spissformulerte politiske utspill til oss fra Utøya.

Det er ikke mer enn et døgn siden vi var sosialister, konservative, liberalister og sosialdemokrater, eller Unge Høyre-medlemmer, AUF-medlemmer, Fpu-medlemmer, medlemmer av Sosialistisk Ungdom, osv… I dag føles det som skilte oss i går ganske uvesentlig. I dag er vi alle ungdommer. I dag er vi alle mennesker som står samlet i sorg for å forsvare de aller viktigste verdiene vårt samfunn er fundert på: de verdiene som vi alle står samlet om.

I dag går alle mine tanker naturligvis til venner og bekjente i AUF. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre mer, men jeg kan ikke gjøre stort annet enn å sende min dypeste medfølelse og kondolanser til alle som er berørt. I dag står vi alle samlet i sorg.

Jeg vil likevel legge til en liten offensiv kommentar helt på slutten. Det er flere som har uttrykt bekymring over at disse grusomme hendelsene kan hindre rekruttering til ungdomspolitikken. Det har jeg ingen tro på! Jeg er helt sikker på at den ungdomspolitiske rekrutteringen vil ha stikk motsatt effekt av det mange nå sier at de frykter frykter. Hele det ungdomspolitiske miljøet, uansett parti, står nå samlet for å ta vare på hverandre og forsvare demokratiet vårt.

Dette er et grusomt angrep på demokratiet vårt og oss alle. Når noen går til angrep på den norske åpenheten, skal vi svare med mer åpenhet!

Nok en gang, min dypeste medfølelse og kondolanser til alle som er berørt på ulike måter.

Read Full Post »

Det er inspirerende for en høyremann å observere de unge sosialdemokratene om dagen. Det er inspirerende å se den totale mangelen på nye ideer og visjoner for fremtiden.

I går var leder i AUF, Eskil Pedersen, på TV2 Nyhetene i debatt med leder i Unge Høyre, Henrik Asheim. Debatten kan sees HER 07.30 min ut i innslaget, for de som har TV2 Sumo.

Årsaken var at AUF reagerer på butikker som lar kunder handle julegaver etter kl 22.00. Ifølge sosialdemokratene er jo dette uhørt. Tidligere var det jo Gerhardsen som bestemte når butikkene skal holde åpent, og slik skal det visst fortsatt være.

Å begrense folks mulighet til å handle når de vil er så viktig for AUF at de også vedtok noe om dette på sitt landsmøte. De vil nå ha forbud mot å holde åpent på søndager, og etter kl 22.00 på hverdager. AUF har nemlig sett seg lei på alle som omgår dagens rigide regler, ved å for eksempel  stenge deler av butikken på søndag slik at den faller innunder reglene for de såkalte Brustad-buene som må være under 100 kvadrat for å holde søndagsåpnet. AUF-lederen var særlig forbannet på hagesentrene. Henrik kommenterer en uttalelse fra Pedersen (ca 11.50) i klippet), der Pedersen skal ha sagt at ”Hagesentrene uthuler det norske samfunnet».

Det er jo for så vidt greit å få en oppklaring på hva denne argumentasjonen om ”høyresidens rasering av den norske modellen”, «rasering av velferdsstaten», etc.. som vi ofte hører fra Helga Pedersen, osv… baserer seg på. Ifølge AUF er det tydeligvis hagesentrenes åpningstider. I så fall står jeg gjerne inne for en «uthuling av det norske samfunnet», jeg tror imidlertid at det norske samfunnet for de fleste betyr noe litt annet enn hagesentre som stenger tidlig.

Særlig parodisk blir det når Pedersen forsøker å definere hva slags behov vi har. Tilbud og etterspørsel er tydeligvis noe nytt i AUF-leiren. Se bare på dette utdraget fra debatten:

Eskil Pedersen: Problemet er jo at veldig mange ansatte tvinges til å jobbe på veldig ubekvemme tidspunkter bare for at vi skal kunne handle når vi vil. Og jeg tror veldig få mennesker har behov for å handle julegaver klokka… nesten midnatt på hverdager. Og derfor synes vi det er synd at åpningstidene skal stadig utvides.

Programleder: men hvis vi forbrukere ikke hadde hatt behov, hadde man da i det hele tatt vurdert å holde oppe til 12?

Eskil Pedersen: Men jeg tror ikke at det er et stort behov. Er det fordi at det er mange forbrukere som går lissom i demonstrasjonstog utenfor Oslo City fordi at de vil handle julegaver så seint på hverdager, eller er det fordi at kjøpesentrene ser en mulighet til å tjene litt ekstra penger.  Så tror jeg kanskje ikke at man heller tjener så mye penger, for jeg vet ikke om det er så veldig mange som kommer til å møte opp på Oslo City midnbatt på hverdager. Og uansett så har ikke mennesker behov for å handle til alle døgnets tider, og særlig fordi det går utover noen som faktisk må jobbe i de butikkene.

Pedersen mener at vi egentlig ikke har behov for å handle julegaver sent på kvelden. Det er bare kjøpesentrene som vil tjene ekstra penger, men fordi veldig få kommer til å benytte seg av dette tilbudet så kommer de egentlig ikke til å tjene penger uansett. Denne antakelsen baserer seg på at folk ikke har gått i demonstrasjonstog.

Ja, hvor skal vi begynne. Okay, Pedersen, nå skal jeg lære deg om noe som heter ”tilbud” og ”etterspørsel”. Noen tilbyr en vare eller tjeneste basert på hvor stor etterspørsel det er. Hvis det ikke er noen etterspørsel vil ingen benytte seg av tilbudet, og det vil dermed ikke være mulig å tjene penger på det.

Så hvis det ikke er noen som dukker opp på Oslo City etter kl 22.00 på hverdager, så vil ikke butikkene tjene penger, og da vil de også stenge tidligere. Oslo City tjener nemlig ikke ekstra penger på ansatte som jobber sent. De holder ikke butikkene oppe for å plage de ansatte, men fordi mange som ikke jobber kl 9-4 synes det er behagelig å ha tid til å handle julegaver når de er ferdig med kveldsvakten, el.

Diskusjonen om behov er også ganske interessant. Pedersen mener åpenbart at han definerer hva slags behov vi mennesker har. Det er den samme argumentasjonen Arbeiderpartiet brukte på 80-tallet. Vi hadde ikke behov for å handle melk og brød etter kl 5. Men da man lot butikkene holde åpent lenger så viste det seg åpenbart at dette behovet var der, man hadde bare ikke gjort det mulig enda. Det er bare i AUF-land det er mulig å tjene penger på behov som ikke finnes. I den virkelige verden fungerer det ikke slik.

Et annet interessant poeng, som Henrik trekker frem i debatten, er hvorfor dette engasjementet for reduserte åpningstider bare gjelder butikkene.

Jeg kan bare sitere Henrik:

”Jeg skjønner ikke hva som er den store prinsipielle forskjellen på han som kjører bussen om natta og hun som står i butikken, eller han som jobber på Narvesen kontra hun som jobber på Ica”

AUF er stadig vekk ute og krever flere nattbusser. De krever altså at staten skal sørge for at bussjåfører er ute om natta og kjører fordi AUF ikke klarer å ordne seg skyss hjem fra fest på egenhånd, eller fordi de ikke orker å gå fra Youngstorget og hjem til Grünerløkka. Da er det tydeligvis ikke så viktig med arbeidstid. Dette gjelder sikkert nattkino også. Eller hva med alle kioskene? Kebab-sjappene? Var det ikke arbeidstiden som var det viktigste? Eller er det slik at man kynisk tvinges til å jobbe sent hvis man jobber kl 23.00 på Hennes & Mauritz, mens man frivillig tjener noen ekstra kroner hvis man tar en nattvakt på Deli deLuca?

Hvis det er så viktig at butikkene stenger tidligere kan jo AUF følge sin egen oppfordring og komme seg ut på demonstrasjonstog selv. Jeg tror ikke veldig mange kommer til å møte opp. Av den enkle grunn at butikkene holder åpent på søndag, fordi mange ønsker å handle på søndag.

Denne trangen til å kontrollere folks liv kommer til å føre til det samme som skjedde på 80-tallet. At vi i 2013 får den blåeste regjeringen Norge noen gang har hatt.

Gerhardsen er død, og det er snart sosialdemokratiet også hvis dette er det mest innovative de klarer å hoste opp. Det er kanskje like greit.

Read Full Post »

(Kronikken er tilsendt lokale aviser)

Torbjørn Røe Isaksen og Ine Eriksen Søreides forslag (Aftenposten, Dagbladet, VG) om å premiere elever som utmerker seg med ferdighetsknapper, ble så drøy for de kunnskapssky politikerne i regjeringen, at de brått kom seg ut av feriemodus.

Forslaget går ut på at man skal kunne dele ut ferdighetsmerker i ulike skolefag allerede fra 1. klasse, på samme måte som med f.eks. svømmeknappen. Hensikten er å stimulere til mer konkurranse i skolen, og gi elevene en motivasjon til å lære mer. De rødgrønne raser mot forslaget. En slik ordning vil kunne tydeliggjøre at noen elever er bedre enn andre i ulike fag. Dette betyr forskjeller, og forskjeller er som å banne i kirken hos de rødgrønne.

Den kunnskapsfiendtlige mentaliteten i regjeringen er svært skremmende, for bak middelmådighetens skyggeteppe som de rødgrønne senker over den norske skolen er det mange skjebner. Det gjelder genier som blir stemplet som hyperaktive problembarn, fordi de aldri får tilfredsstilt sin kunnskapstørst i det ensidige fokuset på gjennomsnittseleven, og det gjelder skolesvake elever som aldri lærer seg å lese og skrive skikkelig, fordi det aldri er noen som har mulighet til å sette seg ned og lære bort de grunnleggende kunnskapene han/hun trenger for å ta til seg mer læring. Begge er typiske ofre for et skolepolitisk tankesett som sier at det er viktigere at alle elever får akkurat samme undervisning, enn at de får individuelle utfordringer tilpasset sine egne behov og evner.

Forslaget til Isaksen og Søreide utfordrer den mest grunnleggende rødgrønne verdien: likhet. Å løfte frem de flinke, er det samme som å erklære krig mot likhetspolitikken. Kristin Halvorsen sier det rett ut: De skoleflinke får det ikke bedre av at de får høre enda en gang at de er flinke”, uttaler hun i Aftenposten mandag 27. juli. Forskjellene skal altså helst skjules. De skoleflinke skal helst hysjes ned og gjemmes bort.

Hvorfor uttrykker ikke de rødgrønne ellers det samme hatet ovenfor forskjeller? Hva med svømmeknappen? I svømmeopplæringen benyttes det aktivt et system for premiering basert på måloppnåelse? Vil SV og de rødgrønne avvikle denne ordningen? I prosjektet ”Skolesvømmen 2008-2009” konkurrerte både skoler og elever. 223 skoler, med til sammen 18.117 elever, deltok. I denne ordningen inngår bl.a. merkene: Sel, Sjøløve, Delfin og Hai, med økende krav til måloppnåelse. En slik ordning vil jo også markere forskjeller.

Line Marie Birkelid, fra AUF, skriver i innlegget: ”Hva med dem som ikke er best fra førsteklasse av” at Høyres ordning vil virke demotiverende for dem som ikke oppnår ferdighetsmerket. Mener hun det samme om svømmeundervisningen? Hvis ikke, hvorfor er svømming så annerledes enn f.eks. matte? Disse merkene bidrar jo nettopp til å motivere tusenvis av barn til å nå de ulike kravene for svømmedyktighet, og hindrer antakelig flere drukningsulykker hvert eneste år.

En annet mer nærliggende eksempel er fra da jeg selv gikk på barneskolen. Da hadde vi en liknende ordning for lesing. Hver gang vi leste en bok, noterte vi ned antall sider i boken. Dess flere sider man hadde lest, dess gjevere ble diplomene. Det førte til at mange elever, deriblant meg selv, leste hundrevis av sider med lesestoff, for å nå kravet til det aller gjeveste diplomet. Også de elevene som ikke klarte å lese like mye, hadde glede av å utfordre seg selv for å nå nye mål.

De rødgrønnes problem er at de deler verden i vinnere og tapere. Alle elever som ikke når toppen er tapere i deres øyne, og da ser de helst at ingen er vinnere heller. Høyre tror derimot at alle har et potensial til å bli flink i noe. Ikke alle kan bli matematikere, men alle har noe de er flinke i. Hvorfor er det så galt å løfte frem de elevene som er ekstra flinke matte, men riktig i svømming?

Den rødgrønne regjeringen har en innebygget vinnerforakt. De ser ut til å tro at skolen er et nullsumspill, der ingen elever kan bli vinnere uten at noen taper. Derfor ønsker de å videreføre den middelmådige mentaliteten som hersker i norsk skolepolitikk.

Barn har et enormt konkurranseinstinkt. Hvorfor ikke bruke dette til å skape en sunn konkurransekultur i skolen? Det er i barneskolen at ungene er mest påvirkelige. Vi må skape en skole der barn lærer verdien av å jobbe for noe. Der de lærer at man ikke skal trenge å være redd for å vise hva man er flink til. Alle har noe de er flinke til. Det er greit å være forskjellig. Vi trenger en ny regjering som innser at alle kan være vinnere, og aksepterer at folk er forskjellige. Vi trenger en skole der det er kult å være flink.

Kristin Halvorsen advarer mot en slik skole. ”Ikke la Høyre eksperimentere med ungene våre”, sier hun  til Aftenposten. Da kan jo, tidligere leder av utdanningskomiteen fra SV, Rolf Reikvams skrekkadvarsel fra 2005 bli en realitet. Jeg siterer: ”Vi kan jo få en skole der det blir viktig å kunne gangetabellen”. Ja, skrekk og gru!

Read Full Post »

Innledning

Forslaget til Telemark Høyres 1. kandidat til Stortinget; Torbjørn Røe Isaksen (@konservativ) og stortingsrepresentant for Oslo Høyre, samt leder av utdanningskomiteen; Ine Eriksen Søreide, har skapt mye aktivitet på de digitale mediene i dag. Både i bloggosfæren og på Twitter herjer debatten.

 

Forslaget går ut på at Høyre vil dele ut ferdighetsknapper, for å skape mer konkurranse mellom elever og klasser, og skape en mer positiv konkurransementalitet. Jeg vil først presisere, slik Ine sier til Dagbladet (les også VG) at forslaget ikke går ut på å lage en rangeringsliste over alle elevene fra 1. klasse, slik Aftenposten feilaktig påpeker. 

 

Jeg siterer like så godt Ine (det er greit at evt debatt baserer seg på korrekte opplysninger):

 

«Vi vil gjerne se mer konkurranse elevene og klassene imellom, og premier for måloppnåelse, slik det allerede gjøres mange steder i landet. Slik man har svømmeknappen kan man også ha matteknappen og leseknappen, men det er ikke det samme som å rangere elevene, dette har Aftenposten misforstått»

 

Det er altså snakk om en premieringsordning for de elevene som utmerker seg. Det er snakk om å gi litt ekstra positiv oppmerksomhet til de elevene som er ekstra flinke i noe, på samme måte som det gjøres med barn i idretten. 

 

Etter mitt syn, virker dette som en utmerket og positiv idé, men de rødgrønne raser, og til og med de andre opposisjonspartiene (inkl Frp – som her viser deler av sitt slektskap med AP) er skeptiske. Jeg synes dette viser en skremmende mentalitet i Norge, som jeg nå er umåtelig stolt av at Høyre vil ta et oppgjør meg.

 

Vinnerskepsis

La meg begynne med Lasse Juliussen, sentralstyremedlem i AUF. På sin blogg skriver han bl.a. at: «Å innføre idrettsmetaforer i norsk skole, slik Høyre vil med gull-, sølv- og bronsemerker til de flinkeste, er i beste fall uheldig. I individuell idrett er det som kjent 1, i høyden 3, vinnere, mens resten taper».

 

Elisabeth Dreyer Sidselrud, nestleder i Hedmark AUF, mener at forslaget vil «legge press på elevene for at de skal bli «gode nok» til å få disse diplomene, og taperne vil stå ganske alene igjen uten diplomer» Hun spør videre: «Hvordan vil de gi disse elevene motivasjon til å jobbe videre med et fag, når de står igjen som «tapere»?»

 

For det første synes jeg at Juliussen har et merkelig syn på idrett; alle som ikke når pallen er tapere. Innsats, fremgang, osv… teller ingenting. Derfor vil han helst fjerne hele rangeringen. Med et slikt syn er det ikke overraskende at Juliussen og Sidselrud også er negativ til premiering i skolen. Alle dem som ikke får premie er nemlig tapere, i deres verden. 

 

Jeg tror ikke det er slik, og jeg mener at nettopp idretten er et godt eksempel på dette. Ifølge Sidselrud vil de elevene som ikke oppnår slike ferdighetsknapper, miste motivasjonen fordi de stemples som «tapere», men det er jo nettopp det motsatte som skjer i idretten. Der løftes de flinke frem som gode eksempler, og forbilder for de andre. Der skaper jo dette NETTOPP en motivasjon til å jobbe enda mer. Der er dette med på å få elevene til å ønske å stå på ekstra. 

 

Jeg tror ikke at de elevene som ikke får ferdighetsmerker er tapere. Jeg tror alle har et potensial til å bli flink i noe. Ikke alle kan bli matematikere, men alle har noe de er flinke i. Spørsmålet blir hvorfor det er så galt å løfte frem de elevene som er ekstra flinke i matte? Kanskje disse elevene ikke er like flinke i fotball, som alle de andre elevene. Så hvorfor kan ikke de få en ekstra opplevelse av mestring på noe de er flinke i: enten det er matte, norsk, engelsk, fotball, eller skirenn?

 

Egne erfaringer

Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg var aldri spesielt flink i fotball, eller noen form for ballsport da jeg var ung. Når vi skulle velge lag i skolegården var ikke jeg han som ble plukket ut først. Som regel var jeg blant de aller siste. Jeg hadde alltid andre interesser enn mange av vennene mine. Jeg var interessert i politikk i tidlig alder, jeg spilte teater og sang. Jeg skal ikke påstå at jeg har hatt det veldig tøft sammenlignet med mange andre, men i det konforme miljøet på barne- og spesielt ungdomsskolen var det ikke alltid like lett. Jeg vet om mange som har blitt knekt av dette miljøet, men jeg har alltid hatt støttende foreldre som fortalte meg at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville hvis jeg jobbet for det, og det har nok ført til at jeg kom meg igjennom det evinnelige presset på å være som alle de andre i barne- og ungdomsskolen.

 

Det var først når jeg kom på videregående at jeg opplevde et miljø der det var greit å være annerledes, greit å være flink til ulike ting, greit å ha egne spesielle interesser. Nesten alle mine beste venner har jeg da også fått i løpet av, og etter, tiden på videregående skole.

 

Greit å være annerledes

Det er nettopp et slikt miljø Høyre ønsker å skape: et miljø hvor det er greit å være annerledes, hvor det er greit å være flink. Sosialdemokratiet mener at dette er feil; at det er feil å løfte opp dem som utmerker seg. Barn skal helst leve i et slags middelmådig nirvana – der ingen utmerker seg noe mer enn de andre.

 

Mener alle disse som raser mot Høyres forslag at vi skal kutte ut alle andre former for premiering basert på måloppnåelse? Flere skoler arrangerer skirenn om vinteren. Skal man slutte med det? Det er jo åpenbart at dette fører til markante og tydeliggjorte forskjeller mellom de som er flinke til å gå på ski, og de som ikke er det. Ut i fra deres argumentasjon burde vi også kutte helt ut svømmeknappen, og premiering for dem som lærer seg å svømme tidlig – da dette vil kunne føre til at de som ikke har lært seg å svømme føler seg utenfor, eller til og med blir mobbet? 

 

Spørsmålet mitt blir da: hvis så er tilfelle; at barn som f.eks. lærer seg å svømme tidligere, vinner skirennet, eller får matteknappen, blir mobbet, er ikke dette da en mentalitet vi burde bekjempe, helst i så tidlig alder som mulig? Burde man ikke forsøke å gi barn gode holdninger, og lære dem at det er bra å jobbe for noe. Burde vi ikke oppdra barn til ikke å være redd for å vise hva de er flinke i, og ikke være misunnelig fordi andre er flinkere enn dem i noe annet?

 

La de skoleflinke skinne

Kristin Oudmayer skriver, på sin blogg «A Curly Life», et godt, svært personlig og interessant innlegg. Hun forteller om sine barn på 9 og 11 år. 

 

Hun skriver at «9-åringen min har blitt mobbet både på grunn av kropp og skoleflinkhet. Når hun stolt viser frem ekstrabøkene sine til “klassekameratene” og forteller om tilbakemeldinger hun har fått på prøver o.l, så latterliggjøres hun, blir kalt skrytepave og utestenges fra dagens lek. Etter gjentatte slike hendelser, har hun sluttet å fortelle “venner” om hva hun oppnår resultatmessig. Hun er i enkelte timer redd for at læreren skal fremheve henne, samtidig som hun egentlig liker å være flink. (…) Hun sliter seg tidvis ut gjennom sin flinkhet – både når det gjelder å holde følelser inne, ikke reagere på urett, ta mindre plass så hun ikke blir mobbet og i å prestere godt faglig samtidig»

 

Hun skriver videre: «Hvordan i all verden premiering av hennes innsats rent faglig, vil kunne styrke hennes posisjon eller løse hennes problemer kan jeg på ingen måte se for meg. De mindre flinke vil få enda større grunn til å utestenge henne og samtidig føle seg enda mer utilstrekkelig».

 

Jeg synes Oudmayers historie er rørende, og jeg kjenner meg selv igjen i mange av hennes beskrivelser. Hun tilfører debatten aspekter som det er viktig å ha med seg. Jeg synes riktignok at innlegget hennes er spesielt interessant, fordi hennes argumentasjon får meg til å komme til helt motsatt konklusjon enn henne selv. De problemene hun beskriver er jo nettopp et resultat av de holdningene Høyre ønsker å komme til livs. 

 

Jeg synes det er helt forferdelig at 9-åringen hennes skal måtte holde sine følelser inne, og skjule at hun er flink for ikke å bli mobbet. Forslaget om ferdighetsknapper er jo nettopp til for å skape et miljø der slike som henne ikke skal måtte «gjemme seg». Jeg ønsker jo nettopp at hun skal få lov til å blomstre – at hun skal få lov til å vise hvor flink hun er, og at hun i stede for å bli mobbet fordi hun er skoleflink, skal få ros fra de andre elevene. Jeg ønsker at hun skal få lov til å leve ut sin glede av å lære nye ting, og mestre nye utfordringer. 

 

Men løsningen på dette er jo ikke å fortsette praksisen med å gjemme bort de skoleflinke, og skape et system der de skoleflinke blir så lite synlige som overhodet mulig. Løsningen er jo nettopp å løfte disse frem – helst så tidlig som mulig – og gradvis forsøke å endre denne mentaliteten som knekker mange elever.

 

SV sier: «Hold de skoleflinke tilbake – de skaper forskjeller»

 

De rødgrønne forøvrig sier: «Okay, de flinke kan kanskje få lov til å være flinke, men gjem dem helst bort»

 

Alle de øvrige partiene er redd for å gi de skoleflinke ekstra oppmerksomhet.

 

Høyre er det eneste partiet som virkelig vil bryte ut av den middelmådige skolementaliteten i Norge og si høyt og tydelig: La ALLE elevene skinne – også de skoleflinke!


Read Full Post »

I dag har jeg vært på debatt om stemmerett for 16-åringer, i Ungdommens fylkesting i Hedmark. I panelet møtte jeg Anna Lund Bjørnsen fra SU som er for, og Lasse Juliussen fra AUF som er tja. Selv er jeg klart mot stemmerett for 16-åringer.

 

Aller først vil jeg påpeke at Unge Høyres motstand mot stemmerett for 16 åringer, ikke har noe med kunnskapsnivået å gjøre. Hvorvidt 16 åringer kan nok til å stemme eller ikke, synes jeg egentlig er helt irrelevant. Det er mange 50 åringer også som ikke har noe særlig grunnlag for å stemme, men det er ingen som ønsker ikke å ta fra dem stemmeretten.

 

Grunnen er enkelt og greit at vi har en myndighetsalder i Norge på 18 år, hvilket etter mitt syn er et naturlig tall. Når du er 18 år skal du i utgangspunktet være i gammel nok, og i stand, til å møte utfordringene i samfunnslivet på egenhånd, og forme din egen fremtid uavhengig av dine foreldre. En del av ansvaret ved å bli myndig er at du får muligheten til å ta direkte del i de styrende organer; kommunestyret, fylkestinget og stortinget, og du kan stemme på hvem som skal representere deg i landets lovgivende forsamling.

 

Videre er det helt naturlig, og det burde også være et demokratisk prinsipp, at hvis du kan velge de som skal styre landet, så må du også kunne velges selv. Derfor må stemmerett til 16 åringer også bety at en 16 åring skal kunne velges til kommunestyret, fylkestinget og stortinget. De fleste som er tilhenger av en slik ordning er enig i dette. En eventuell ordning der 16 åringer fikk stemme, men ikke fikk være valgbare selv, ville være direkte udemokratisk. Jeg har enda ikke hørt dette forslaget fremmet fra noe politisk parti. Det er altså snakk om at 16 åringer både skal kunne stemme og være valgbare.

 

Problemer

Dette byr på en rekke problemer. Jeg synes nemlig det er merkelig at tilhengerne av stemmerett for 16 åringer, ikke samtidig mener at myndighetsalderen skal være 16 år. Når du er 16 år får du bl.a. ikke lov til å gifte deg, kjøre bil, drikke alkohol eller verve deg til militæret. Det er også dine foreldre som har hovedansvaret for deg. Hvis det er forhold i familien som gjør at foreldrene ikke evner å ta det ansvaret, så er det barnevernet som har ansvar for deg frem til du blir 18. Du er altså ikke ansett som voksen før du er 18 år. Da synes jeg det er en smule rart at du skal bli ansett som moden nok til å styre landet, når du enda ikke har hovedansvaret for ditt eget liv og dine egne handlinger.

 

Et annet viktig problem er de folkevalgte organenes rolle som lovgivende organ. I Stortinger først og fremst, men også i fylkestinget og kommunestyret, bestemmer man lover og regler som omfatter alle i samfunnet. Dette vil imidlertid ikke gjelde for en 16 åring som ikke er myndig. Jeg er svært forundret over at tilhengerne av stemmerett for 16 åringer, ikke ser problemene her.

 

Jeg synes nemlig ikke det er uproblematisk at en 16 åring f.eks. skal kunne:

 

Bestemme veibelgningene, samtidig som vedkommende ikke er gammel nok til å ta førerkortet.

Legge rammer for ekteskapet mens han/hun ikke selv har lov til å gifte seg

Bestemme hvor norske soldater skal bidra i utlandet, og bestemme hva forsvarsbevilgningene skal være, mens man selv ikke engang har lov til å avtjene verneplikten enda.

Bestemme hvordan skjenkepolitikken skal utformes eller hvordan avgiftene på alkohol skal være, før man selv er gammel nok til å drikke alkohol lovlig.

Osv…

 

Det kan ikke være slik at man som 16 åring skal ha mulighet til å bestemme lover som går ut over alle andre i samfunnet, mens man selv ikke er ansvarliggjort i forhold til de samme lovene og reglene. Vi har en myndighetsalder. Derfor mener jeg at man kun kan gi stemmerett til 16 åringer, hvis man også senker myndighetsalderen til 16 år, og det vil jeg være en kraftig motstander av (bare så det er sagt). Jeg har heller ikke hørt noen komme med et slikt forslag.

 

Valgfrihet

Et annet morsomt poeng er at de partiene som er de ivrigste tilhengerne av å gi 16 åringer stemmerett, samtidig er de som har minst tro på ungdommers mulighet til å velge selv. Både Rødt, SV, og Senterpartiet (samt deres ungdomsorganisasjoner) er imot fritt skolevalg. De mener altså at ungdom ikke er modne nok til å bestemme selv hvilken skole de vil gå på, men å styre landet? Det er tydeligvis helt problemfritt. SV går så langt som å ville forby alle skoler de ikke liker. De skal altså tvinge 16 åringer til å gå på akkurat den skolen SV mener de skal gå på, fordi de er redd for konsekvensene det ville fått hvis ungdom fikk velge skole selv. Men å velge hvem som skal bestemme lovene i Norge? Det er tydeligvis helt problemfritt.

 

Rettigheter

Tilhengerne av stemmerett for 16 åringer, argumenterer med at man også har rettigheter før man blir 18 år. Mange lurer derfor på om Unge Høyre mener at den seksuelle lavalderen også skal være 18 år, osv… Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Det er ingen som benekter at ungdom skal ha rettigheter før de blir myndige. Dette er en gradvis prosess frem mot det å bli voksen. Det å bestemme hvordan samfunnet vårt skal organiseres er imidlertid ingen hvilken som helst rettighet på lik linje med å få lov til å kjøre moped, eller forvalte pengene du tjente på sommerjobben selv. Det handler faktisk om hvem som skal styre samfunnet vårt, og det er rimelig naturlig at du av samfunnet er definert som voksen, og fullt ut ansvarlig for dine egne handlinger, før du skal få lov til å vedta lover som resten av befolkningen skal følge.

 

Hensikten med forslaget om prøveordning med stemmerett for 16 åringer i 2011 (som nå er vedtatt, og skal utprøves i enkelte kommuner), er å øke valgdeltakelsen blant ungdom. Hensikten støtter jeg fullt ut. Men tiltaket er både udemokratisk og lite treffende. Det er ikke dermed sagt at mange flere kommer til å storme til stemmeurnene fordi de får stemme. Isåfall burde jo flere 18 åringer enn 30% stemt i dag. Målet burde heller væer å få flere unge mellom18 og 25 til å stemme.

 

Det første og beste tiltaket ville være å oppfordre flere ungdommer til å engasjere seg politisk (dette vil også ha stor betydning for 16 åringer). Dess flere unge som engasjerer seg i et politisk parti, dess mer fokus vil partiet måtte vie til ungdomssaker. Dette vil igjen sørge for at flere unge kjenner seg igjen i politikken og føler at deres stemme har betydning.

 

For å få flere til å stemme, må man først og fremst sørge for at de som stemmer føler at stemmen deres har betydning. Hvis ikke folk føler det, hjelper det ikke om stemmerettsalderen settes ned til 16 år, eller 12 år for den saks skyld.

Read Full Post »

Høyres tidlige valgkamp og 100% stilling i Hedmark og Oppland Høyre frem til valget, går dessverre utover bloggingen om dagen. Skal vi tro meningsmålingene blir det heller ikke mindre jobb fremover. Valgseier er nok viktigere enn blogg, men jeg følte for å ytre noen tanker her nå. Så over til poenget.

Debatt

På Søndag var jeg i en debatt på Ungdom mot EUs vårkonferanse. Panelet besto av leder i AUF, Martin Henriksen, leder i Ungdom mot EU, Sigrid Z. Heiberg, mens Julie Midtgarden Remen, nestleder i Europeisk Ungdom og meg selv, var så heldige å få representere ja-siden midt i nei-sidens «høyborg».

Hverken Julie eller jeg hadde noen store forhåpninger om å verve nye medlemmer til Unge Høyre, Europeisk Ungdom, eller samle mange nye ja-stemmer i denne forsamlingen, men det var en spennende debatt. Det interessante er at både ja-siden og nei-siden har mye av den samme argumentasjon for våre standpunkt.

Jeg mener imidlertid at nei-sidens argumenter baserer seg på et noe absurd verdensbilde, en rimelig naiv holdning og et bilde på Norge som litt større i verdenssammenheng enn det vi egentlig er.

De som nå blir fristet til å fyre løs motsvar, med eksempler på alle de idiotiske tingene EU gjør, kan bare spare seg for bryet. Å være tilhenger av EU-medlemskap, betyr ikke at man er noen ihuga EU-tilhenger. Jeg ser på meg selv som en ganske sterk EU-kritiker. EU er til tider så byråkratisk og så sosialdemokratisk at jeg får mark, men dette rokker ikke ved mitt ønske om EU-medlemskap. Det er nemlig ett ord som danner grunnlag for mitt EU-engasjement: INNFLYTELSE!

Europas fremtid

I Brüssel legger man nå grunnlaget for hva slags Europa vi skal ha. EU parlamtentet vedtar jevnlig tusenvis av lover som har betydning for hele Europa, og dermed også Norge. I ministerrådet sitter det statsledere fra 27 medlemsland – som representerer over 500 millioner mennesker i Europa. Felles for alt sammen er at Norge har tilnærmet null innflytelse. I Brüssel bestemmer man hva slags Europa vi skal ha i fremtiden, og Norge har ikke en stemme med i laget. Dette er en rimelig uutholdelig situasjon for politikere som ønsker å være med å forme fremtiden, ikke bare sitte stille og se på at andre gjør det for oss.

Det er verdt å bemerke seg at, til tross for nei-flertallet i befolkningen, så har det stort sett alltid vært ja-flertall på Stortinget. Aller først sier forteller dette mye om hvor elendig ja-siden har vært til å formidle sitt budskap. Men enda mer interessant er det at vår folkevalgte forsamling alltid har vært tilhengere av EU-medlemskap, nettopp fordi de som jobber med politikk hver dag ser hvilket demokratisk underskudd Norge lider under. Politikerne på Stortinget merker hvordan vi overlesses med nye direktiver fra EU, som vi bare må ratifisere uten et knyst.

Virkelighetsbilder

Selvråderett er ett av nei-sidens sterkeste argumenter, men det er også ett av ja-sidens sterkeste. Nei-sidens argument baserer seg etter mitt syn på en manglende forståelse for den nye politiske virkeligheten i Europa, samt Norges rolle i verden forøvrig. Selv om Norge hadde vært en stormakt som Kina eller USA, ville jeg påstått at vi ville vært best tjent med å søke større internasjonalt samhold når viktige beslutninger skal taes. Men å innbille seg at lille Norge med sine knapt 5 millioner innbyggere skal kunne forholde seg til resten av verden alene, og lage bilaterale avtaler som vil være fordelaktige for Norge er helt irrasjonelt.

Nei-siden snakker om viktigheten av at Norge kan «tale med sin egen stemme». Ja, det er jeg helt enig i – I EU-PARLAMENTET. Norge må gjerne tale med sin egen stemme i dag, men denne stemmen er i dag bare meningsløse protester mot allerede vedtatte EU-direktiver som vi med 99,9999% sikkerhet kommer til å måtte vedta uansett. Jeg ønsker ikke, i motsetning til f.eks. Ungdom mot EU, at Norge BARE skal kunne «tale med sin egen stemme». Jeg ønsker også at Norges stemme skal ha litt tyngde og gjennomslagskraft.

Norge og Russland

For å illustrere dette, kan jeg ta et eksempel som kan bli svært aktuelt om ikke så altfor lenge; forholdet til Russland. Norge eksporterer årlig ca. 200.000 tonn fisk og fiskeprodukter til Russland til en verdi av omlag 1 milliard kroner. Russland er altså en viktig handelspartner for Norsk fiskeindustri. Likevel har det flere ganger oppstått problemer med diverse importforbud mot norsk fisk fra Russland. Det siste varte vel i ett års tid før man kom frem til en løsning.

Russland prøvde også noe lignende på EU-medlemmet Polen, men da med lite hell. Da Russland innførte importforbud mot kjøtt fra Polen, endte det med at Putin måtte dra tomhendt hjem fra et toppmøte mellom EU og Russland i Helsingfors, uten den avtalen han ønsket om samarbeid om energi og fremtidig gasslevering. Forklaringen var enkel: Polen blokkerte avtalen.

Se for deg en tidligere situasjon der Polen forsøker å sette hardt mot hardt mot Russland. Dette ville neppe vært særlig fordelaktig for Polen (for å si det mildt), men Polen har skjønt at de politiske maktforholdene har endret seg. I EU gjelder prinsippet; én for alle, alle for én. Derfor var det uaktuelt for EU å undertegne en avtale med Russland, så lenge de blokkerer et annet medlemslands markedsadgang. Importforbudet mot kjøtt fra Polen varte i KUN 6 UKER!

I fremtiden vil nord-områdene bli veldig viktige. Her ligger det enorme verdier og venter på oss. Det er kanskje enkelte som tror at Norge og Russland vil kunne sette seg ned ved et bord og forhandle om fordelingen av nord-områdene, som likeverdige parter, og komme frem til en avtale som vil gagne begge like mye. Dette er imidlertid rimelig virkelighetsfjernt! Russland har vist muskler i denne saken, og viser en økende vilje og et sterkt behov for på nytt å markere sin nasjonale stolthet og sin rolle som en sterk global maktblokk. Det er derfor svært naivt å tro at en slik avtale mellom Norge – uten EU i ryggen – og Russland, vil gagne Norge.

Demokratisk underskudd

Men, det er naturligvis ikke bare frykten for Russland som gjør at vi skal bli medlem av EU. Det viktigste argumentet er det demokratiske underskuddet som Norge lever under i dag. Norge er, som ikke-medlem, utestengt fra de lovgivende organene i EU. Vi har ikke engang rett til referatene fra møtene. I de 18 – 36 månedene det ofte tar å arbeide frem nye vedtekter i EU, er Norge stengt ute fra alle politiske prosessene, både aktivt og informativt. Hadde det ikke vært for at Norge har egne team med byråkrater i Brüssel som jobber hver dag med å lobbyere mot særlig Sverige, hadde vi vært nesten totalt uvitende om de politiske prosessene i EU.

Siden vi ikke har et ord med i laget når nye direktiver vedtas i EUs organer, begynner vi først å debattere direktiver flere år etter at de er vedtatt. Disse lovene har ofte overføringseffekt på annen norsk lovgivning. Avviklingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften og gassmarkedsdirektivet (les mer om dette i et innlegg av Paal Frisvold her, anbefaler også å lese «EØS tilværelsens uutholdelige letthet») er eksempler på at EU-vedtekter har pålagt Norge å endre sine lover uten mulighet til innsigelse.

Et annet interessant faktum er at Danmark faktisk vedtar mindre EU direktiver enn Norge, som ikke er medlem. Danmark burde jo være et land Norge kan sammenligne seg med. Så når nei-siden snakker om det demokratiske underskuddet EU-medlemskap vil innebære for Norge, så virker det rimelig ironisk at et medlemsland med innflytelse vedtar mindre regler enn Norge som ikke er medlem og ikke har medbestemmelsesrett. DET er demokratisk underskudd det!

Norge som kunnskapsaktør og bidragsyter

Det er også viktig å påpeke at det ikke bare er for å protestere at Norge burde bli medlem av EU. Jeg tror også at Norge har masse å bidra med i EU, men dess lengre vi står utenfor debatten i EU, dess lengre vil vi henge etter, både når det gjelder den kunnskapsmessige utviklingen og evnen til å tilpasse seg den politiske debatten i Europa.

EU er verdensledende på en rekke områder. EU står for 55% av bistanden i verden. (Nei-siden liker å underminere dette ved å påpeke at EUs 55% bare er ca 0,7% av deres BNP, mens Norge bidrar med tilnærmet 1% av BNP i bistand. Dette er imidlertid et dårlig argument. Det er ikke slik at om Norge ble medlem av EU, så ville vi bli tvunget til å bidra med mindre bistand. Nivået EU ligger på er også etter all sannsynlighet høyere enn det ville vært samlet hvis alle landene skulle bestemt sin bistand hver for seg).

Utviklingen i Øst-Europa er nok et eksempel på at EU, tross sine mangler, har vært en suksesshistorie. Utviklingen i Øst-Europa har gått så fort at Svänsk Næringsliv tidligere har slått fast at Estland kommer til å være rikere enn Sverige om 10 år dersom utviklingen i landet fortsetter. Det samme gjelder Latvia, Litauen og Slovenia om 20 år. Her snakker vi altså om tidligere sovjetstater som i løpet av kort tid kan komme til å bli rikere enn deler av Skandinavia. Hadde noen foreslått dette for bare 20 år siden, ville han/hun blitt avfeid som en idiot. Utviklingen i Øst-Europa er likevel ikke et mirakel, selv om det kan virke slik, det er et resultat av målrettet internasjonalt fungerende samarbeid.

Eksemplene er mange. Miljø og klimateknologi, fornybare energikilder og annen ny teknologi er flere eksempler på felt der EU, i mange sammenhenger, er verdensledende. Dette er også områder der Norge sitter inne med mye kunnskap. Vi ender altså opp med en ond sirkel, der Norge hverken får mulighet til å bidra med den kunnskapen vi sitter inne med, eller får nyte godt av den kunnskapen som finnes i EUs politiske organer.

Konklusjon

Nei-sidens argumenter holder ikke mål lenger. Spørsmålet om EU er egentlig ganske enkelt. Vi kan enten sitte på bakbeina her i Norge og protestere mens verden passerer forbi oss, eller vi kan snu oss rundt, se utfordringene i øynene, ta debatten, og være med på å forme fremtidens Europa, og fremtidens verden.

Ungdom mot EU sier «Ja til verden, Nei til EU». Da glemmer de at Europas stemme i en stadig mer globalisert verden i økende grad går igjennom nettopp EU. For et lite land som Norge er et Nei til EU derfor også et delvis Nei til verden.

Jeg sier derfor: JA til verden – JA TIL EU!

Read Full Post »