Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Bush’

Valgordningen

Jeg synes det er på tide å starte en seriøs debatt om hvorvidt valgordningen i Norge er rettferdig. Denne synes jeg også de rødgrønne partiene burde delta i. Alle valgmålinger viser at de borgerlige partiene fikk betraktelig flere stemmer enn de rødgrønne, men valgsystemet i Norge gjør at mandatfordelingen fordeler seg slik at det likevel blir rødgrønt flertall. Her bare noen av nyhetssakene som har florert i nettavisene i dag: VG: De borgerlige fikk flest stemmer – tapte valgetTV2: De borgerlige vant med 40.000 stemmer, men tapte valget, NETTAVISEN: Han er ikke valgt av folket, Dagbladet: De rødgrønne tok en «Bush», Aftenposten: De borgerlige fikk 45.000 flere stemmer enn de rødgrønne.

Bare så det er sagt; Dette er ikke et forsøk på å unnskylde valgtapet! Nå skal det jo også sies at Høyre på ingen måte har tapt valget. Høyre går mest frem av alle partier, og styrker stortingsgruppen sin med 7 eller 8 mandater – avhengig av fintellingen. For mitt eget partis del er jeg svært fornøyd. Min representant i Hedmark; Gunnar Gundersen, som de siste 4 årene har vært inne på utjevningsmandat – og som jeg har jobbet for i valgkampen – er nå inne på sikkert distriktsmandat, Michael Tetzschner fra Oslo Høyre (som det riktignok aldri var noen tvil om) er ny på Stortinget og står for en politisk tilnærming som jeg har stor sans for, Oslo Høyres 4. kandidat Nikolai Astrup er inne, og ikke minst: Torbjørn Røe Isaksen er inne på Stortinget fra Telemark Høyre. Høyre er svært styrket og vi har fått inn nye spennende kandidater, men borgerlig side har tapt dette valget. Det er det bare å innse.

Jeg ønsker bare å stille spørsmål ved om vi til neste stortingsvalg bør forsøke en annen ordning som er mer demokratisk en den vi har nå. Dette er ikke lett. Vi bor i et langstrakt land med spredt bosetning, og spredt verdiskaping. Derfor er argumentene for å sikre en bred representasjon på Stortinget ganske god. Jeg tror likevel at det er mulig å gjøre dette, innenfor en mer demokratisk ordning. Det er mange muligheter:

Vi kunne satt opp sperregrensen, slik at flere av småpartiene ville bli omfattet av valg der velgerne trekker til de større partiene.

– Vi kunne fjernet sperregrensen og simpelthen innført «one man – one vote»

Vi kunne innført nasjonale valglister – dvs at hvert parti stiller med en kandidatliste som er felles for hele landet, med muligheter for å stryke og kumulere, osv…

– Vi kunne forsøkt å lage et system der det fortsatt er fylkesvise lister sånn som nå, men der partienes representasjon på Stortinget reflekterer den nasjonale stemmeoppslutningen – mens mandatfordelingen innen hvert parti skal sikre en bred representasjon.

…og det er helt sikkert mange andre tenkelige alternativer.

Jeg har ingen fasit, men jeg synes det bør debatteres av de ulike partiene. Hensikten må være at det er den politikken som folkeflertallet ønsker, som også blir ført på Stortinget.

Valget

Valgoppslutningen i år er den laveste siden 1929. Jeg synes dette var overraskende. I et valg der mulighetene var så mange – og der utfallet var så spennende – hadde jeg trodd at valgoppslutningen skulle øke, men slik gikk det ikke. Antakelig må borgerlig side ta mye av ansvaret her, og da tenker jeg først og fremst på Venstre, men også tildels Frp.

Jeg har stått på stands, banket på dører og gjennomført aksjoner i en del uker nå, og er det en ting som er felles overalt så er det at folk er lei den evinnelige kjeklingen mellom partiene. De er lei av en politisk debatt der partiene bare krangler om hvem som skal sitte i regjering sammen, i stede for å snakke om de politiske sakene, de politiske skillelinjene og hva man kan samarbeide om.

Dette har Høyre forsøkt hele valgkampen. Vi har sagt at vi går til valg på Høyres politikk, og at vi kommer til å samarbeide med de partiene som gir oss mest gjennomslag for høyrepolitikk. Vi har sagt at vi ønsker oss en ny borgerlig regjering, og at vi ikke kommer til å stille noen garantier før valget som vanskeliggjør en slik regjering. Dette har velgerne belønnet oss for. Venstre derimot har brukt mest tid på å garantere for hva de ikke skal gjøre, og kalle Frp for «livsfarlig» ol. De har basert valgkampen sin på hva de garanterer mot – og ikke hva de vil arbeide for. Dette blir de straffet ganske kraftig for.

Fremtiden

Til slutt er det altså bare å gratulere Arbeiderpartiet med et kjempevalg. De har klart å mobilisere på en imponerende måte.

Gratulerer også til Høyres medlemmer over hele landet, som har jobbet i motvind hele valgkampen, inntil sluttinnspurten der vi endelig fikk en oppsving. Høyre har gjort et godt valg. Det skal vi være glade for, men Høyre bør ha større ambisjoner enn dette. Nå er det tid for oppvask i Høyre. Høyre har ikke vært tydelige nok, Høyre har ikke vært offensive nok, og Høyre har ikke markert et tydelig nok alternativ.

Det er rødgrønt flertall på Stortinget. De rødgrønne har vunnet valget. Nå er vi nødt til å innse dette, brette opp ermene, og tale med en enda tydeligere, klarere og offensiv opposisjonsstemme de neste 4 årene. Nå må borgerlig side begynne å samarbeide i stede for å bare markere avstand til hverandre. Den viktigste avstanden er tross alt til sosialistene!

Nå må vi begynne å se fremover mot kommune og fylkestingsvalget i 2011 – der det står Høyrefolk over hele landet som er klare til å kjempe for gode løsninger lokalt innenfor lokaldemokratiets rammer.

Og til slutt: Nå må vi begynne å se fremover mot en stortingsvalgkamp i 2013 der Høyre står i førersetet for en borgerlig politikk som har en klar visjon; En visjon om et samfunn der familien og de små fellesskapene ilegges mer ansvar, der enkeltmennesket får mer frihet over sitt eget liv, og der valgfriheten, mangfoldet og respekten for ulike menneskers ulike valg styrkes.

Jeg synes naturligvis det er trist at landet ikke fikk en ny regjering. Det synes jeg den trenger sårt, men når alt kommer til alt er det ikke valgordningen som har mest ansvar for dette, men oss selv!


Read Full Post »

NATO feirer 60 år i år. I den anledning holdt den amerikanske ambassadøren Benson K. Whitney en tale om alliansens historie og dens mulige vei videre.

 

Kort om NATO:

Norge er et av NATOs 12 opprinnelige medlemsland. Alliansen ble stiftet i 1949. Da var det frykten for Sovjetunionens økende makt og kommunismens utbredelse som dannet grunnlaget for samarbeidet.

 

De opprinnelige medlemslandene var: USA, Storbritannia, Frankrike, Canada, Danmark, Portugal, Nederland, Luxembourg, Italia, Island, Belgia og Norge. Under den kalde krigen ble: Hellas, Tyrkia, Vest-Tyskland og Spania medlemmer, og etter den kalde krigen har en rekke tidligere Østblokk-land sluttet seg til alliansen. Dette gjelder: Polen, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia.

Hensikten her er ikke å gi en kjedelig oppramsing av NATOs historie, men å si noe om hvor omfattende dette samarbeidet faktisk er. Dette bildet illustrerer det ganske godt:

map_of_nato_countries3

Kjernen i hele NATO-samarbeidet er Artikkel 5. Den slår fast at et angrep på ett Nato land er å betrakte som et angrep på hele alliansen. Dersom ett NATO-land blir angrepet har de øvrige altså en plikt til å respondere.

 

 

Da Artikkel 5 ble utarbeidet, ble den antakelig av de fleste medlemslandene betraktet som en garanti for at USA ville være forpliktet til å komme sine allierte til unnsetning ved et eventuelt angrep. Den 11. September, 2001, skjedde imidlertid det ingen trodde kunne skje, når terrorister fløy inn i World Trade Center. Den allierte krigen mot terror var for alvor i gang.

 

NATO – en suksesshistorie

Whitney begynte talen sin med å hylle alliansen. Innledningen oppsummeres med følgende hyllest: “This year we celebrate NATO’s 60th anniversary and rightly recognize the achievements of the trans-Atlantic alliance. And what a record of almost inconceivable success – a Europe prosperous, whole and free, total victory in the Cold War, the creation of multilateral institutions that brings global order and pr ogress — the UN, the EU, the WTO, OSCE, IMF, World Bank. And, of course, NATO itself, the greatest defensive political and military alliance of all time. It is no exaggeration to say that this alliance has been the most powerful global force for peace, development, and progress in all history.”

 

Veien videre

Men når det er sagt, følger Whitney opp med en ”tydelig pekefinger”, og minner oss på hva det faktisk vil si å være en del av et forpliktende internasjonalt samarbeid.

 

Norge er et av verdens aller rikeste land, hvilket også gir oss mye innflytelse internasjonalt. Vi er dog et lite land, og mye mer avhengig av allianser og samarbeidspartnere enn for eksempel USA. For å sette det litt i perspektiv: Texas alene er større enn Frankrike.

 

 

Whitney påpeker at Norge, og resten av Europa, i lang tid har etterlyst en mer utstrakt hånd fra USA. Store deler av Europa har reagert på det som har blitt tolket som maktarroganse og et solorun fra USA, under Bush administrasjonen. Whitney påpeker imidlertid at mye har endret seg nå. President Obama har gjort «en utstrakt hånd» til en hovedpillar i sin administrasjon, sier han. Dette legger press på Europa. Hvis Norge og Europa forventer en utstrakt hånd, må de også være villige til å trå til.

 

Utfordringer

Det er mange viktige spørsmål Whitney setter fokus på:

 

 

Etter å ha opplevd ytterligere kutt i gass-leveransene i Europa, hvilke tiltak vil bli satt inn for å variere energiforsyningene? Hva kan Europa gjøre for å få et gjenoppblussende og mer aggressivt Russland til å spille en mer ansvarlig rolle i ulike verdensforhold? Er Norge villig til å bruke sine relasjoner til å påvirke russland i en mer positiv retning?

 

 

Nøyaktig hvilke ”gulrøtter og pisker” vil Europa bruke for å få Iran til å stanse utviklingen av kjernefysiske våpen? Er handel og business blitt så lokkende at det underminerer sanksjoner og diplomati? Hvis effektivt press på Iran blir holdt tilbake i Sikkerhetsrådet av Kina eller Russland, burde ikke transatlantiske partnere gjøre hva de kan utenfor FNs rammeverk?

 

Er det ikke på tide at Norge og andre som var imot Irak-krigen, putter begynnelsen på konflikten bak seg og begynner å støtte det Irakiske folk, og deres demokratisk valgte regjering? Hva vil Norge og Europa faktisk gjøre, for å hjelpe til med å stenge Guantanamo Bay?

 

Ett av de viktigste områdene fremover blir situasjonen i Afghanistan. Hva mer vil Norge nå bidra med i Afghanistan for å skape en sikker og bærekraftig nasjon?

 

Norge må ta ansvar

Norge har fått viljen sin. Norge har fått en amerikansk president og en stab som rekker ut en utstrakt hånd mot Europa, men det forplikter. Nå er det på tide at Norge viser at ordene om samarbeid ikke bare var tomme ord. Hvis Norge virkelig mener at det var feil av Bush å ikke innlede til nærmere samarbeid – er Norge nødt til å gi noe andre veien.

 

Norge er på BUNNEN av listen over hvor mye penger NATO-landene bruker på forsvar og sikkerhet. Av 26 land, ligger Norge på 20. plass, og bruker 1,3% av BNP. Det er ned fra 1,9 prosent for bare fem år siden, og langt under NATOS mål på 2%.

 

Vi står ovenfor en rekke viktige og vanskelige globale problemstillinger, som må løses globalt. Norge gjør allerede en viktig jobb i f.eks. Afghanistan, men det er på tide at Norge trapper opp engasjementet og viser at vi virkelig tar et forpliktende internasjonalt samarbeid på alvor.

 

Utviklingen i Afghanistan tyder nå på at mye av strategien har vært feil. Å forhindre at Afghanistan på nytt blir et sikkert tilholdssted for terrorister beskytter alle medlemslandene i alliansen. Obama har allerede besluttet å sende 17.000 flere soldater til Afghanistan, Norge har besluttet at det foreløpig ikke skal sende noen flere norske soldater.

 

Nå er det viktigere enn noen gang at Norge og resten av Europa tar ansvar, og setter inn de nødvendige ressursene, slik at innsatsen vår i Afghanistan ikke blir forgjeves. Hvis ikke er det slett ikke gitt at NATO og forholdet mellom Norge, Europa og USA vil være like nært som i dag.

Ideologi

Til slutt vil jeg også si litt om det ideologiske. Vi er inne på tunge utenrikspolitiske spørsmål her, der sterke prinsipielle og ideologiske standpunkt utfordres: Hva slags rett har Norge til å gripe inn i et annet lands anliggender? Har Norge bare rett til å gripe inn hvis Norges sikkerhet trues direkte? Hva slags sanksjoner har vi rett til å innføre mot land som bryter menneskerettighetene? Går det en grense, og hvor går evt grensen, for når det er nødvendig å ta steget fra sanksjoner til direkte intervensjon?

 

Dette er ett av de områdene der jeg skiller meg mest fra libertarianere eller liberalister. Mange liberalister vil hevde at vi ikke har noen rett til å gripe inn i et annet lands anliggender, annet enn i direkte selvforsvar. Selv mener jeg at retten til et liv i frihet, fri fra undertrykkelse og vold, er absolutt på tvers av landegrenser.

 

Vi i den vestlige verden har et moralsk ansvar ovenfor dem som lever i sult, fattigdom og nød. Vi har likeledes en moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker som lever i regimer som undertrykker befolkningen sin. Vi kan ikke akseptere at regimet i Nord-Korea bestialsk torturerer hundretusener av mennesker i fangeleire, og er i ferd med å sulte i hjel en tredjedel av sin egen befolkning. Ei heller kan vi akseptere at Iran er i ferd med å utvikle atomvåpen som på sikt vil kunne true verdensfreden.

 

Jeg siterer nok en gang Benson K. Whitney i hans foredrag: The new U.S. administration has said we will ask our allies to rethink some of their approaches – including their willingness to use military force. Force should never be our first choice, but a choice it must be. To keep the alliance relevant, all the members must have the political will to use it.”

 

Jeg velger å avslutte bloggposten med å sitere Barry Goldwaters berømte slagord: Peace Through Strength!

(Du kan lese hele ambassadørens fulle tale her)

Read Full Post »