Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Che’

Jeg merker en økt interesse for situasjonen på Cuba, blant mange av mine venner og bekjente, etter Unge Høyres landskonferanse. Det synes jeg er gledelig, for situasjonen på Cuba har lenge vært en gjenganger på bloggen min.

Den manglende kunnskapen om Cubas moderne historie er skremmende. Cuba er ett av vår tids største tragedier. Det er en historien om hvordan et velstående land, rikt på naturressurser, og med alle muligheter for å lykkes, på få år ble til en lutfattig øy, der befolkningen undertrykkes, initiativ drepes, kreativitet kues, og all mulig velstandsutvikling holdes tilbake – kun for å tjene regimets syke trang til makt.

Likevel reiser rødgrønne politikere til Cuba uten å besøke opposisjonen som konstant undertrykkes, Michael Moore lager film der han hyller helsevesenet som gir vanlige folk umenneskelig behandling, intellektuelle mennesker som ellers er opptatt av fakta vet ikke engang at det fantes et demokratisk alternativ til Batista før Castro, og kunnskapen om Cuba før Castro er mildt sagt elendig.

Jeg har skrevet en rekke poster om Cuba på bloggen min, og legger derfor ved en oppsummering her:

– Update: NY 31.01.2011: På tide å kalle en spade for en spade

Update: Hva har du oppnådd Solheim (om Solheims besøk på Cuba):

Sannheten om Cuba (om situasjonen på Cuba, deriblant helsevesenet):

Cuba – den egentlige historie (om Castros maktovertakelse):

Cubanske barnesoldater (bilder av cubanske barn, som i tidlig alder blir trent opp som mulige soldater i de militære styrkene til det kommunistregimet):

Sannheten om Cubas skolesystem (om hvordan det cubanske regimet kontrollerer barn og tvinger dem til revolusjonære aktiviteter):

Cuba før Castro (om hvordan situasjonen faktisk var på Cuba før Fidel Castro tok over):

Che Guevara var en feig morder! (Den egentlige historien om «helten» Che):

Advertisements

Read Full Post »

(Oversatt fra engelsk til norsk – fra nettsiden The Real Cuba, med egne refleksjoner og kommentarer)

Skolesystemet på Cuba trekkes ofte frem som en formildende omstendighet, i et forsøk på å forbedre synet på regimet. Her er imidlertid sannheten om det cubanske skolesystemet.

elianpionero4. April, 1961, skapte den Cubanske diktatoren Fidel Castro organisasjonen: «Unión de Pioneros de Cuba» (Unionen for Cubanske Pionêrer)

Nesten alle cubanske barn, inkludert Elian Gonzales (bildet) må bli såkalte ‘pionêrer’. Hvis du ikke vil at ditt barn skal bli en pionêr, er sjansene for å få en utdanning i Castros Cuba nesten ikke-eksisterende.

Pionêrer må delta i masse obligatoriske akitiviteter etter skoletid, som f.eks. å marsjere forann departementet for amerikanske interesser i Havana (en selvstendig avdeling på den Sveitsiske ambassaden) på et hvilket som helst tidspunkt, hvis Castro og regimet hans finner det for godt. Eller en hvilken som helst annen aktivitet promotert av det Cubanske regimet.

Pionêrer blir også bedt om å rapportere enhver antirevolusjonær aktivitet de ser hjemme eller hos venner, til sine lærere. Mange cubanske foreldre blir fengslet fordi barna deres (som antakeligvis er blitt hjernevasket, skremt eller ikke vet bedre) rapporterer til autoritetene at foreldrene deres snakket nedsettende om regjeringen, styresettet, eller gjorde noe hjemme som blir ansett som «ulovlig».

Når pionêrene marsjerer eller deltar i regjeringens mangfolde aktiviteter, sponset av det cubanske regimet, blir de tildelt en kupong (bildene under). Disse kupongene må gis til sine lærere den påfølgende dagen, for å bevise at du faktisk deltok. Hvis du ikke leverer kupongen eller ikke har en meget god unnskyldning, så vil læreren notere en anmerkning i din personlige mappe som hver Cubaner bærer med seg fra barnehagen til du går ut av videregående skole.

expedientex1expediente1x2

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Informasjonen som denne mappen inneholder avgjør om du får lov til å begynne på høyere utdanning. Dette høres kanskje ikke spesielt dramatisk ut, sammenlignet med norske forhold, men den minste anmerkning kan bety at dine sjanser til å få utdanning i Cuba er fullstendig utelukket. Det er altså påbudt å være kommunist og revolusjonær i Cuba, hvis du ikke vil havne i fengsel eller måtte livnære deg som tigger eller prostituert. Antallet prostituerte i Cuba har vokst fra ca 10.000 under Batista, til ca 150.000 under Castro – så dette er ingen urettmessig påstand.

expediente7xexpediente6x1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eksempel: På denne siden står det «Participated in the guard of pioneros of April 4» (Deltok i pionerenes vaktstyrker 4. april). Dette fant sted mens vedkommende gikk i 1. klasse!!

expediente2x__ I tillegg til informasjon om elevens deltakelse i alle politiske aktiviteter, har den individuelle mappen informasjon om elevens familie og hvorvidt foreldrene er «integrert» eller ikke – som vist ovenfor.

Dette er ikke snakk om den norske inkluderende betydningen av ordet integrering, men revolusjonær integrering (på spansk: «Integración Revolucionaria» som skrevet på bildet ovenfor). Den første linjen representerer elevens far og den andre linjen representerer elevens mor. Den viser om de hører til Kommunistpartiet, Cubanske Kvinners Union (Union of Cuban Women, CDR (Committees for the Defense of the Revolution), the Federation of Cuban Woman og CTC eller Confederation of Cuban Workers – ALLE organisasjoner styrt av det kommunistiske regimet!

I pre-Castro Cuba, representerte CTC Cubanske arbeidere og forlangte rettigheter, goder, og bedre lønnsvilkår på vegne av sine medlemmer. I Castros’ Cuba er CTC, i likhet med alt annet, en del av regimet som utnytter arbeiderne og behandler dem som om de var slaver.

De fattige Cabanske arbeiderne må betale en avgift til CTC fra sine, i utgangspunktet minimale, lønninger slik at CTC kan «representere» deres interesser (denne «representasjonen» er naturligvis ikke noe du kan velge bort). Dette er omtrent like latterlig som en situasjon der Afro-Amerikanere skulle betalt en avgift til Ku Klux Klan for at deres rettigheter som mørkhudede innbyggere skulle bli representert.

En annen stor løgn

En annen stor løgn, spredt av det Cubanske propaganda regimet, og repetert av tusener av ignorante mennesker verden over, er at kun rike mennesker hadde råd til høyere utdanning, for å bli f.eks. lege, advokat eller arkitekt, før Castro tok makten i Cuba. Det var angivelig kun rike og velstående mennesker som hadde mulighet til å velge utdanning under Batista.

Kvitteringer fra Juss-studiet på Universitet i Havana, viser tvert imot at juss-studiet bare kostet 45 cubanske peso, eller 45 dollar (siden peso og dollar på den tiden hadde samme verdi, inntil Che Guevara på rekordtid raserte økonomien). Du kunne også betale i 3 separate betalinger på henholdsvis $20, $15 and $10. I tillegg til dette, var det mange gratis stipender, for de som ville studere på universitet i Havana og ikke hadde råd til å betale noe.

Studenter var heller ikke tvunget til å slite i arbeidsleire, hvilket mange er nå. Maten deres var ikke rasjonert, hvilket den er nå. De hadde ytringsfrihet, noe de ikke har nå og de var frie menn og kvinner – ikke slaver, hvilket de er nå.

Face the facts

Dette er de harde fakta om det cubanske skolesystemet, som alle burde ta opp til vurdering, før de lirer av seg alskens uvitende hyllester til det cubanske regimets ypperlige skolesystem. Er det akseptabelt at barn må bli slaver for en manisk diktator, hvis han/hun skal ha en mulighet til å studere? Er det akseptabelt at foreldre blir tvunget til å være medlem av kommunistiske organisasjoner, for at barna deres skal ha mulighet til å gå på offentlig skole?

Det finnes et Cuba for turister, og det finnes et Cuba for befolkningen. Mange turister reiser hjem fra Cuba, med lovord om landets forhold, uvitende om hvordan de faktiske forholdene for den alminnelige cubaner er.

Denne bloggposten er ikke mine personlige betraktninger rundt det cubanske regimet – det er gjenfortellinger fra Cubanere som har flyktet fra det totalitære samfunnet på Cuba. Sosialistenes desperate forsøk på fortsatt å hylle hele eller deler av det cubanske samfunnet i dag, viser intet annet enn en fullstendig mangel på helter.

For å sitere Mario Vargas Llosa (et sitat jeg forøvrig fant i en minerva-artikkel av Torbjørn Røe Isaksen):

Røe Isaksen skriver: «Diktaturets moralske korrupsjon kan ikke isoleres til det politiske liv. Det forpester selv de mest intime, personlige forhold».

Det er en historie som ofte gjentar seg selv”, sier Llosa. ”Hvis en far var forretningsmann, måtte han være føyelig overfor diktaturet. Det var den eneste måten å oppnå velstand på, ikke sant? Og det som skjer er at sønnen oppdager dette, sønnen er ung, rastløs, idealistisk og tror på rettferdighet og frihet, og han finner ut at faren indirekte tjente et diktatur som henrettet og fengslet uskyldige, sensurerte og som er korrumpert inn til beinet.”

Read Full Post »

 

”Okay, Fidel Castro var en diktator, og Che Guevara var en morder, men regimet som var før var jo ikke stort bedre – og mye har jo bedret seg nå” Dette er kommentarer man ofte får servert når man konfronterer uvitende sosialister og Castro/Che sympatisører, med de faktiske forbrytelsene til Castro-regimet.

 

Om disse menneskene ikke har noen anelse om hvordan det faktisk sto til på Cuba før ”frigjøringen” i 1959, eller om de simpelthen fornekter det, er ikke alltid godt å vite. De har uansett fått god hjelp av venstrevridde medier som i en årrekke har hjulpet frem det glorifiserte bildet av Fidel Castro og Ernesto ’Che’ Guevara.

 

Media – Castros lydige saueflokk

”Batista myrdet tusenvis” skriver f.eks. Herbert Matthews i New York Times. Jules Dubois går enda lenger (egen oversettelse): «Den Cubanske diktatoren, Batista, er en egoistisk galning, en mann av grådighet, en sadist. Han knuser enhver som står i hans vei. Han beordrer forfølgelse, tortur og drap (…)». Denne mannen som visstnok knuser enhver som står i hans vei, er ironisk nok den samme mannen som flyktet fra Cuba, da kommandørene i hans rimelig begrensede militære styrker ble bestukket av Castro, og den generelle kampviljen ellers var rimelig laber.

 

Alt fra New York Times til CBS og CNN, alt fra Harvard til Berkeley, professorer og andre nyttige idioter, forkynte likevel at Batistas Cuba var et rottehull med endeløs fattigdom, undertrykkelse og håpløshet. Colin Barraclough i Torontos Globe and Mail går, så sent som i 2004, ut i en artikkel og omtaler Batistas Cuba som noe av det mest blodige, korrupte og fryktinngytende regime noensinne, med en hær av tyver og voldsmenn. Resten av artikkelen brukes forøvrig til å promotere turisme til Castros Cuba.

 

Hva sier Castro selv?

Kanskje vi skal la en kjent morder og terrorist, som i 1955 var fengslet i Cuba, beskrive hvordan det ”grusomme” Batista regimet var. Mannen heter så mye som Fidel Castro, og burde være rimelig kjent for de fleste.

 

Jeg siterer: ”Det føles som jeg er på ferie” (ingen fikk denne følelsen i Castros fengsel). Videre: ”I kveld er det pasta med calamari i rød saus og noen italienske sjokolader til middag etterfulgt av en utmerket sigar. I morgen tidlig vil jeg befinne med ute i en salongstol i mine kortbukser, mens jeg kjenner brisen fra havet i ansiktet. Noen ganger tror jeg at jeg er på ferie”.

 

Det er rimelig ironisk hvordan venstrevridd media, som konsekvent ignorerer Castros gulager av tortur og henrettelser, har skapt et svartmalt bilde av Batista som selv Castro ikke ville gjenkjent.

 

Cuba anno 1958

I 1958, ett knapt år før Castro/Che regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

 

Castro – en mann av folket?

Da den spanske diktatoren Franco døde, erklærte Castro – tro det eller ei – dagen som nasjonal helligdag, til ære for Franco; en fascist og anti-kommunist. Det var imidlertid ikke så viktig for Castro at Franco var anti-kommunist, selv om Castro selv hadde erklært seg som en innbitt marxist-leninist. Franco var nemlig anti-USA, og ble derfor hyllet av Castro, mens prominente skikkelser på venstresiden som Jose ‘Pepe’ Figueros i Costa Rica og Romulo Betancourt i Venezuela var blant Castros bitreste fiender i Latin-Amerika. De var sosialister, men også pro-amerikanske sosialister.

 

Franco på sin side, var en genuin fascist med titusener av kommunisters blod på sine hender. Hans totalitarisme og anti-amerikanisme gjorde han likevel til en venn av tyrannen Castro; den samme mannen som New York Times på et tidspunkt omtalte som «en mann med en kristus-lignende empati for befolkningen sin».

 

Cuba under Fulgencio Batista

Dette er likevel ikke et forsøk på å unnskylde Batista på noen måte. Cubas rikdom, deres sivile institusjoner (inklusiv et fullstendig fritt juridisk system) og sin forholdsvis frie og uavhengige presse, under Batista, var absolutt på tross av og ikke på grunn av Batista. Batistas politiske styring er imidlertid ikke sammenlignbar med regimet til Castro og Che på noen måte.

 

La oss høre på hva Manuell Márguez-Sterling, sier i et intervju med Humberto Fontova. Faren hans, Carlos, var med å skrive den Cubanske grunnloven i 1940 og var anerkjent av mange Cubanere, og av den amerikanske ambassadøren Earl Smith, som den rettmessige vinneren av Cubas presidentvalg i November, 1958. I stedet fikk Batistas folk tak i stemmesedlene og erklærte Batista som vinner.

 

Den amerikanske ambassaden gjennomførte likevel sin egen undersøkelse og anerkjente Carlos Márquez-Sterling som den rettmessige vinneren. Fidel Castro selv, hadde truet med å myrde Márguez-Sterling hvis han ikke trakk sitt kandidatur. Castro visste godt meget at Márguez-Sterling ville vinne, og han visste også at dette ville ødelegge Castros komplott; å fylle Cubas politiske vakum som «det eneste gjennomførbare alternativet til Batista», men når drapstrusler feilet, fikk Castros menn enkelt og greit truet til seg alle stemmesedlene og brent dem. Márquez-Sterling måtte til slutt flykte i eksil.

 

Carlos Márguez-Sterling

Carlos Márguez-Sterling var Batistas mest kjente og mest høyrøstede politiske fiende i Cuba. Manuell (hans sønn som gjenforteller denne historien) ble selv banket opp av Batistas politi, men han blir likevel arg over sammenligninger mellom Batista og Castro. Jeg siterer Manuell Márguez-Sterling selv (etter egen oversettelse):

 

”Sammenligningen er latterlig, meningsløs, fullstendig idiotisk. Det er ikke engang et spørsmål om epler og appelsiner. Det er druer og vannmeloner. Jeg er en pensjonert universitetsprofessor. Jeg har samarbeidet med noen av Amerikas mest velutdannede mennesker, og jeg hører denne skandaløse sammenligningen til stadighet”.

 

Han fortsetter:

”Til slutt sa jeg til mine studenter, folkene på fakultetet mitt og mine venner at; finn meg et eneste land – og ikke bare i Latin-Amerika, men hvilket som helst sted – som i løpet av sine første 50 år i uavhengighet har klatret til verdens topp 10% i nesten alle sosioøkonomiske indikatorer, hvilket Cuba gjorde!”

 

Márguez-Sterling avviser riktignok på ingen måte problemene i Cuba (dette er tross alt mannen som ble banket opp av Batistas politistyrker):

”I de sene 50-årene hadde Cuba et politisk problem, ikke et sosioøkonomisk et, sier han. ”Cuba var et rikt land på alle områder. Befolkningen var frisk og velutdannet. Den Cubanske pengeenheten, peso, var nesten på linje med den amerikanske dollaren. De Cubanske gullreservene dekket hele de monetære reservene til hver siste lille penny. Men det er bare halve historien, fordi Cubansk arbeidskraft var blant de mest avanserte i hele verden. Cubansk arbeidskraft fikk en høyere prosentandel av den nasjonale BNP enn Sveits på det tidspunktet!”

 

”Og vedrørende det oppskrytte Castroiske helsesystemet vi hører og leser om konstant – i 1957 var barnedødelighetsraten i Cuba den laveste i Latin Amerika, og den 13. laveste i hele verden! Cuba ranket høyere enn Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Spania og Portugal på det området»

 

”Nå (med Castros egne oppjusterte figurer) er barnedødeligheten den 24. laveste (andre figurer viser at Cuba er helt nede på 37. plass. Da må vi også ta med i betraktningen at 60,4% av alle svangerskap i Cuba ender med abort – (hvilket skyver barnedødelighetsraten ganske drastisk nedover)”

 

Márguez-Sterling fortsetter:

«I 1958, var det i Cuba flere kvinner (prosentvis) med avlagt eksamen på universitet enn USA. (…) I midten av 1960-tallet, skrev faren min, en lærd Cubansk mann og politisk figur med stor anerkjennelse – mannen som ville ha vært Cubas demokratisk valgte president – et manuskript med den hensikt å fortelle sannheten om den Cubanske revolusjonen. Der la han frem flere av tingene jeg har gjort rede for her. Det var imidlertid INGEN amerikansk forlegger som ville røre boken!

 

Presidenten i en av de største amerikanske forlagene på den tiden (en mann som forresten aldri hadde vært i Cuba), hadde riktignok i det minste respekt nok til å svare faren min i et brev: ”Mr Márguez-Sterling” skrev han: ”Du har med sikkerhet noen besynderlige ideer om Cuba”.

 

Her har vi altså en Amerikaner som fikk all sin informasjon fra folk som Herbert Matthews i New York Time og Jules Dubois i Chicago Tribune og responderte på denne måten til en mann som hadde levd hele sitt liv i Cuba, hvis familie hadde vært involvert i Cubansk politikk i flere tiår, og som var med å utarbeide den Cubanske grunnloven av 1940, og som antakelig vant det siste ordentlige valget!”

 

Humberto Fontova

Humberto Fontova, som også vokste opp i Cuba og flyktet med familien sin da Castro (hjulpet av sin sjefsbøddel Che) tok makten, har også en historie:

 

Dette minner meg om en gammel historie professor jeg hadde, sier han, Dr. Stephen Ambrose: ”Castro kastet ut en SOB (Son Of a B***h) og frigjorde Cuba” erklærte han ved et tilfelle.

FRIGJORT FRA HVA?, sier Fontova. Det var ingen rasjoner eller mangel på mat under Batista. Det var ingen totalitær kontroll over media.

 

Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land»

 

Cubanere kunne velge mellom over 50 daglige aviser i løpet av 50-tallet, ifølge FN statistikker. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, og i mer alvorlig tilfeller, som hos Manuell Márguez-Sterling, ble journalister fengslet i perioder eller håndtert av Batistas folk. Men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Batista kontrollerte ikke hva Cubanere lærte i skolen. Hen bestemte ikke hvem de tilba, hva folk tjente, hvor de reiste eller hvor de emigrerte.

 

Før Castro, hadde Cuba en stor middelklasse – 36% av Cubas populasjon, ifølge FN. Nå er Cuba et totalitært regime som undertrykker befolkningen sin. Et land der hundrevis (om ikke tusenvis) av mennesker dør hvert eneste år mens de forsøker å svømme, eller på andre møter, flykte til Floridas grenser.

 

Che Guevaras rolle

Hvilken rolle hadde så Che opp i det hele?

 

Mange som innser at de ikke har noe annet valg enn å anerkjenne bevisene mot Fidel Castros grusomme regime, forsøker å trekke frem Che som revolusjonens lys i enden av tunnelen – det store håpet for Cuba som døde så altfor tidlig. Dette er imidlertid mannen som erklærte at ”En revolusjonær må bli til kald drapsmaskin motivert av rent hat” Che var riktignok ikke en “kald” drapsmaskin. Ordet kald indikerer en viss likegyldighet til mord. Che på sin side var en syk sadist. Henrettelser for Che, var underholdning.

 

Che fengslet, torturerte og myrdet over 20 ganger så mange som Mussolini. På et tidspunkt var 1 av 18 Cubanere fengslet. Revolusjonen, med Che i spissen, henrettet med sikkerhet minst 568 mennesker i løpet av revolusjonens første 3 måneder.

 

Che Guevaras udugelighet

I 1960 utnevnte Castro Che Guevara til økonomi-minister. I løpet av måneder ble cubanske peso, som kort tid før var på linje med amerikanske dollar, praktisk talt verdiløse. Året etter ble Che utnevnt til industri-minister. I løpet av ett år, drev landet som tidligere hadde hatt en høyere BNP enn Østerrike og Japan, en stor tilstrømning av innvandrere og det 3. høyeste protein forbruket på halvkulen, å rasjonerte mat, stengte fabrikker og indirekte jaget sine mest produktive mennesker fra alle sektorer i samfunnet – mennesker som var mer enn glad for å forlate samfunnet uten annet enn klærne de hadde på kroppen. Ernesto ’Che’ Guevara var like udugelig som han var en sadist, hykler og massemorder.

 

Den Cubanske innovative mentaliteten

I boken ”The spirit of Enterprise” vier George Gilder et helt kapittel til ”The Cuban Miracle”. Han skriver: ”Ingen annen gruppe immigranter noensinne har oversvømt en by og forandret den så raskt og så suksessfullt, og på samme tid oppnådd så mangfoldige gjennombrudd i forretninger som de nesten 800.000 flyktningene fra Castros regime, som gjorde Miami til sitt hjem i 1960. Ifølge tall fra det amerikanske folketellingsbyrået (U.S. Census Bureau) eide Cubanere i USA 125.300 bedrifter i 1997, med årlige inntekter på 26,5 MILLIARDER DOLLAR! Tallene fra 1998 viste at Cubanske Amerikanere hadde høyere utdannings og lønnsnivå enn amerikanere generelt.

 

Hadde det ikke vært for hovedsakelig Amerikansk, men også Europeisk, venstrevridd media, naive politikere helt opp til toppen i Washington og et pro-Castro CIA, hadde Cuba antakelig vært et rikt demokratisk, fritt samfunn i dag.

Read Full Post »

Humberto Fontova on Che Guevara:

«He was a chief executioner and chief jailor for a stalinist regime, and its even more funny – because the people who went to those forced labour camps (in Cuba during the mid 60s) were people who tried to listen to rock ‘n’ roll music, and grow long hair!

You cant make this stuff up!»

VIDEO:


Read Full Post »

 


Still think Che is so cool?

Read Full Post »