Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Civita’

» En dypt kritisk, fascinerende og til tider morsom reise inn i Hugo Chávez’ bisarre verden av antiamerikanisme, maktmisbruk og timelange TV-monologer», skriver Finansavisen om boken min, «Diktator i forkledning» som nylig ble gitt ut av Civita.

Bilde

Reklamer

Read Full Post »

Dette innlegget kan i dag leses som hovedkronikk i Dagsavisen (s.4), og på Dagsavisens debattsider: nyemeninger.no. Legger ut et utdrag her. For å lese hele kronikken må du klikke HER.

Manifests skylapper

Det er interessant at alle som mener Bård Larsen slår inn åpne dører med sin bok om venstresidens forhold til det autoritære, samtidig går til desperate skritt for å forsvare seg.

Debatten som har oppstått etter utgivelsen av boka «Idealistene. Venstresidens reise i det autoritære» viser at forfatter Bård Larsen nok har åpnet en del dører som enkelte på venstresiden ikke er like likegyldige til som de vil at vi skal tro. Til og med SVs parlamentariske leder har gått til det krampaktige skritt å finne fram gamle sitater, som vi tok et oppgjør med for over 70 år siden, for å forsvare sitt partis historie.

Sist ute er Eirik Vold (Dagsavisen, 1/2) som for tida skriver bok om Hugo Chávez på oppdrag fra tenketanken Manifest, på den ytterste venstrefløyen. I innlegget anklager han blant annet Civita og Kristin Clemet for «kuppsvermeri». Et av argumentene er at den anerkjente menneskerettighetsaktivisten Armando Valladares, som har forsvart kuppet på Honduras, var taler på Oslo Freedom Forum (OFF). Vold nevner ikke at Valladares deltok på konferansen for å snakke om sine 22 år i fangenskap på Cuba, ikke Honduras (…)

Les resten av kronikken HER

Read Full Post »

I dag var jeg på Civitas frokostmøte om venstresidens forhold til det autoritære, i forbindelse med Bård Larsens boklansering. Det var veldig spennende, særlig siden jeg var med å gjøre research på denne boken, da jeg var praktikant i Civita. Jeg anbefaler alle å kjøpe boken HER.

Jeg har også skrevet et innlegg på Minerva om dagens frokostmøte, der jeg kommenterer debatten som oppsto, og venstresidens forhold til sin historie. Legger ved et utdrag her, hele artikkelen kan dere lese hos på minerva.as – legg gjerne igjen en kommentar der også.

Revolusjonen lever stadig i SV

Venstresiden blir ikke avkrevd svar for sine totalitære leflinger fordi det er en artig øvelse fra høyresiden, men fordi venstresiden ikke har tatt et oppgjør med disse holdningene enda.

I dag lanserte Bård Larsen boken ”Idealistene – Den norske venstresidens reise i det autoritære” på Civitas frokostmøte. Jeg har foreløpig bare skumlest boken sånn passelig nøye, men synes det er en meget god og etterlengtet utgivelse. Dette innlegget vil imidlertid stort sett handle om dagens frokostmøte.

Larsen innledet godt om boken. Det er befriende med en slik bok som fjerner seg litt fra den klassiske ”vektskål-debatten”. Det viktigste i debatten om venstresidens totalitære leflinger og brudd på grunnleggende respekt for menneskerettighetene, er ikke en debatt om body count, der man veier høyresidens synder og venstresidens synder opp mot hverandre på en vektskål. Tankegangen som ligger til grunn er et mye mer interessant aspekt.

Totalitær dragning
Hvor kommer venstresidens fascinasjon for det autoritære og totalitære fra? Hva er det som gjør at tenkere som i retorikken fremstiller seg som forsvarer av de svakeste, har kunnet akseptere noen av de verste kollektive overgrepene i menneskets historie? Ja til og med unngå å se dem, forsvare styresettene som sto for dem, og skyve det under en stol? Hva er det som gjør at intellektuelle deltakere i samfunnsdebatten, som nyter så godt av vår pluralisme samtidig har en slik tiltrekningskraft mot konforme systemer, som slo hardest ned på såkalte ”meningsavvikere”, eller ”høyreavvik”?

(LES HELE INNLEGGET PÅ MINERVA.AS)

Read Full Post »

(Publisert på Minerva den 11.11.2010)

Onsdagens frokostmøte i regi av Civita skulle klargjøre hva som skiller kristendemokratiet fra andre politiske ideologier, og om det har noen fremtid i Norge. Definisjonsspørsmålet viste seg å være vanskelig nok i seg selv.

Civita hadde invitert både KrFs kronprins Knut Arild Hareide og den frittalende nestlederen, Inger Lise Hansen til frokostmøte på Café Christiania i dag. Sammen med Pål Veiden og Helge Simonnes skulle vi få presentert en mer ideologisk debatt om Kristelig Folkepartis betydning og rolle i norsk politikk. Konklusjonen skulle vise seg å bli mer diffus enn Venstres EU-standpunkt.

Tredje vei
Knut Arild Hareide begynte sin innledning med å fortelle at KrF stod for en tredje vei. De befant seg i den unike posisjonen mellom individ og samfunn. Mente han, i motsetning til SV, som i sitt prinsipprogram skriver at ”samfunnsmessig og individuell handling må gå hånd i hånd”? Var det i motsetning til Venstre som skriver at ”alle mennesker har behov for å høre til i fellesskap, og det er sammen med andre den enkelte kan finne og forme sin egen vei til et godt liv”, eller Høyre som skriver at ”Høyres politikk bygger på et konservativt samfunnssyn og liberale verdier, og Høyre legger derfor til grunn at samfunnet er til for å styrke enkeltmennesket”? Det var ikke godt å vite.

Man kunne sitert flere prinsipprogram og funnet rimelig likelydende setninger, men vi kan vel allerede stadfeste at den unike posisjonen ikke var så unik likevel. Alle etablerte partier i Norge har i ulik grad en ideologisk eller prinsipiell forankring i samspillet mellom enkeltmenneske og samfunn. KrFs standpunkt på dette området var altså ikke mer unikt enn Stortingets.

Verdier
Hareide fortsatte sin ”tydeliggjøring” av kristendemokratiet med å fortelle at KrF setter menneskeverdet i fokus, og begrunnet dette med deres motstand mot dødsstraff og aktiv dødshjelp. Det er meg bekjent ingen partier i Norge som er for dødsstraff. Frp er som eneste parti for aktiv dødshjelp, men også de er det kun i prinsippet. I forbindelse med forrige stortingsprogram var Siv Jensen raskt ute med å påpeke at aktiv dødshjelp ikke kom på tale de neste årene. Heller ikke dette var altså spesielt unikt.

Var det i det hele tatt noe som var unikt med KrF? Joda, her kom det, KrF hadde enkeltmennesket som utgangspunkt, men anerkjente også at mennesket var et fellesskapssøkende vesen. En kunne jo lure på om Hareide leste fra Høyres prinsipprogram der det ettertrykkelig står: ”Mennesket er et sosialt vesen. Uten sterke bånd til andre vil de færreste oppleve lykke eller føle trygghet nok til å ta sine evner i bruk.”

Hareides tredje vei kunne i grunn oppsummeres med: Litt her og litt der, og litt ingen av delene.

Innledningen lignet etter hvert mer på en øvelse i politiske slagord enn noe annet. KrF skulle ta verdiene inn i systemet, og ikke forsvare systemet i seg selv. Mente Hareide at KrF var det eneste partiet med verdier? I så fall ville det vært spennende å høre hva han mener at sosialister, liberalister, liberale, konservative, og så videre, driver med. Poenget er vel nettopp at verdiene definerer hva slags system man vil ha. Det siste ble vi ikke klokere på for KrF sin del, men de er i det minste for verdier. Hareides tredje vei kunne i grunn oppsummeres med: Litt her og litt der, og litt ingen av delene.

Karikatur
Så var det Inger Lise Hansen sin tur. Hansen var noe nærmere å plassere KrF ideologisk. Hun fremholdt viktigheten av fellesskap, men skilte seg fra venstresiden i synet på at fellesskapet er til for oss, ikke motsatt. Hun snakket om grenser for politikk, og særlig engasjert ble hun av å snakke om privat velferd. All velferd skapes ikke i staten. ”Vi kan ikke vedta at noen skal være glade i hverandre, eller at naboen henter posten for oss hvis vi har brukket benet”, sa Hansen. I motsetning til sin kommende leder klarte hun å eksemplifisere KrFs borgerlige tradisjon og ståsted, men når hun skulle forklare KrFs rolle i den borgerlige tradisjonen ble det straks mer diffust.

Hadde dette vært partibingo tror jeg de fleste vill slitt med å plassere retorikken i riktig parti, i hvert fall i riktig borgerlig parti.

Hadde dette vært partibingo tror jeg de fleste vill slitt med å plassere retorikken i riktig parti, i hvert fall i riktig borgerlig parti. Å plassere KrF uten å karikere høyresiden virket umulig. Hansen var egentlig ikke nærmere en borgerlig plassering av KrF enn at de skilte seg fra en individualisme som bare passer til Det Liberale Folkeparti (et parti med noe sånt som 0,0081% av det norske folk i ryggen). Hverken private fellesskap, ideelle aktører eller en frihetsbasert fattigdoms og utviklings politikk er spesielt unikt på borgerlig side.

En mann i salen oppsummerte i grunn KrFs ideologiske øvelse ganske presist. ”Det nytter ikke å drive KrF slik man driver norsk samferdselspolitikk”, sa han. Man klatter litt her, klatter litt der, henger 20 år etter, og evner ikke å peke ut noen skikkelig satsing eller tydelig retning.

Read Full Post »

Siden Dagbladet har avsluttet det pågående ordskifte om Venezuela og Oslo Freedom Forum for denne runden, publiserer jeg mitt svar til Lenin Castellanos siste innlegg her.

(Her er mitt opprinnelige innlegg, som var en respons på dette)

Castellanos argumenterer mot et luftslott i sitt siste innlegg. Jeg har aldri skrevet ett ord som betviler at Castellanos snakker sant om sin oppvekst i sult, fattigdom og nød. Det skal man ha respekt for, og jeg er glad for at Castellanos, i likhet med mange andre som har vokst opp under vanskelige forhold, får muligheten til et bedre liv her i Norge. Jeg har imidlertid ingen respekt for at han bruker sin bakgrunn til å spre propaganda for en president som ignorerer menneskerettigheter og bryter alle demokratiske prinsipper.

Jeg reagerer ikke først og fremst på Castellanos politisk ideologiske syn i denne sammenheng. Det er riktignok ganske påfallende at han er medlem av et parti som ønsker revolusjon i Norge og å avskaffe privat eiendomsrett, men det er ingen politisk debatt jeg reiste i Dagbladet. Mitt innlegg handlet ikke om politiske høyre-reformer i Venezuela. Jeg mener selvfølgelig at fri handel og mer privat eierskap vil være til det beste for Venezuela, men det er en annen debatt.

Debatten jeg har reist i Dagbladet og Dagsavisen handler om grunnleggende rettigheter som er fundamentet i ethvert demokrati. Rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett og retten til å stille til valg. Hvis det er dette Castellanos og hans meningsfeller kaller ”høyre-ekstremisme, så er det rimelig avslørende.

Det er også bra at Castellanos nå velger å være ærlig og åpen om sine politiske forbindelser (så langt vi vet). Det forrige innlegget hans bar ikke preg av det. Castellanos nevnte ikke sin tilknytning til Rødt, eller til pro-Chavez bevegelser, en eneste gang. Når man fremstiller seg selv på den måten burde man være oppriktig om hvor man kommer fra. Særlig når man har underskrevet dokumenter med teksten ”jeg er her comandante, gi meg ordre” og ”fedreland, sosialisme eller døden”. Da er det ikke spesielt dekkende å nøye seg med ”en stemme fra barrioen”.

Castellanos gjentar de samme beskyldningene mot Leopoldo Lopez som Manifest og Wenche Hauge har fremmet tidligere, men han tilfører ikke debatten noe nytt. Beskyldningene har blitt grundig besvart. Leopoldo Lopez har selv besvart alle anklagene mot ham selv i Dagbladet. Tidligere venezuelansk FN-ambassadør under Chavez, Milos Alcalay, har gjort rede for Wenche Hauges (PRIO-forskeren som Manifest støtter seg på) faktafeil  i Dagbladet, og Thor Halvorssen har selv skrevet en offentlig redegjørelse på hele 26 sider der han grundig besvarer alle anklager Manifest har kommet med. Etter det har de samme tomme beskyldningene bare blitt gjentatt på nytt, uten et forsøk på å underbygge påstandene ytterligere. Det gjelder også Castellanos.

All den tid Castellanos snakker om demokrati, er det ganske interessant at folk blir nektet å stille til valg i Venezuela pga påstått deltakelse i kupp (uten at de er dømt for dette), samtidig som den sittende presidenten selv ble dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992. Ifølge disse reglene skulle Chavez altså ikke hatt lov å stille til valg. Castellanos argumenterer også med at Lopez har fått amnesti for sin påståtte deltakelse i kuppet i 2002, men Leopoldo Lopez har aldri fått amnesti for noen kriminelle handlinger fordi han aldri er formelt beskyldt for noen eller dømt for noen.

Etterforskningen av situasjonen rundt Ramon Rodriguez Chacins arrestasjon var omfattende og varte i fem år. Den konkluderte med at Lopez’ handlinger fullt ut var innenfor loven. Ingen har motbevist dette. Det hjelper uansett lite hva Chavez eller noen andre beskylder noen for å ha gjort. Hvis vedkommende ikke er dømt for noen kriminelle handlinger, skal han/hun heller ikke være forhindret på noen måte fra å stille til valg.

Castellanos svarer ikke på noen av mine utfordringer knyttet til situasjonen i Venezuela. Ja, det stemmer at Chavez har lykkes med å redusere fattigdommen (undersøkelser viser imidlertid at den ekstreme fattigdommen ikke er noe mindre). Gjennom store handouts fra oljeformuen har Chavez lykkes med å redusere mye av fattigdommen, men han har ikke skapt noen langsiktig økonomisk utvikling. Venezuelas produksjonskapasitet har sunket så drastisk at importbehovet har økt med mange hundre prosent. Tilgangen på rent vann og strøm blir stadig verre. Og i en tid hvor hele det Latin Amerikanske kontinentet viser en stor økonomisk fremgang, ligger Venezuela an til en økonomisk tilbakegang på mer enn 5 prosent i år og troner også øverst på lista over verdens mest risikable gjeldsbetalere.

Verst av alt er likevel kriminaliteten. Castellanos vier ikke kriminalitetsproblemene ett ord i sitt innlegg, så jeg gjentar: Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept. I dag har Venezuela de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Den venezuelanske hovedstaden, Caracas, har den nest høyeste mordraten på hele den vestlige halvkulen. De som rammes hardest av denne situasjonen er som alltid de fattigste områdene.

Castellanos må gjerne kalle det billig retorikk å fremheve at et menneske blir drept hver andre time i Venezuela, pga Chavez autoritære og mislykkede politikk. Jeg synes imidlertid det er rimelig alvorlig.

Read Full Post »

I dag har jeg en lengre kronikk på trykk i Dagbladet. Bakgrunnen er et innlegg som Lenin Castellanos skrev i Dagbladet. Han starter hele innlegget med å proklamere at ”Jeg er ikke politiker” og fremstiller seg selv som en nøytral stemme barrioen (slumområde i Venezuela). Utover i innlegget skriver han over 1000 ord om Chavez og Venezuela uten å presse frem en eneste kritisk uttalelse. Da ble jeg mistenkelig.

Det viser seg at Lenin Castellanos er medlem av Rødt, og sto på stortingslisten til Oslo Rødt ved forrige stortingsvalg. Castellanos er også tilknyttet venezuelanske organisasjoner som mottar finansiell støtte fra Chavez regjering, og har uttrykket hårreisende støtteerklæringer til Hugo Chavez og revolusjonen på flere nettsteder.

Her er han f.eks. mens han smiler og peker på en kampanjeplakat for Hugo Chavez. Ikke særlig nøytral med andre ord.

LES HELE SAKEN I DAGBLADET I DAG

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 1. JULI, 2010

– sleng gjerne inn en kommentar her)

Hadde Manifest vurdert Hugo Chavez etter de samme standardene, og med de samme påståtte intensjonene, som de vurderer menneskerettighetsforkjempere fra Venezuela, burde de hatet ham.

Kampen mot Chavez’ brutale fremferd og totale mangel på respekt for liv, lov og orden burde vært deres fremste kampsak. De burde vært i harnisk over at en slik påstått frontkjemper for folkestyre og sosialisme styrer landet mer og mer som en maktsyk diktator. I stedet er det en påfallende taushet, og det nærmeste man kommer noen form for kritikk er vage innrømmelser i retning av at «ikke alt er som de skulle ønsket seg i Venezuela».

Jeg jobbet som frivillig under hele Oslo Freedom Forum (OFF), og hadde gleden av å snakke med flere av de inviterte talerne, der vi også diskuterte politiske spørsmål. Forskjellen mellom flere var som natt og dag. Felles for alle var et brennende engasjement for menneskerettigheter, og det var utelukkende det OFF handlet om. Koblingen mellom OFF og Civita skyldes ingen politisk konspirasjon slik Manifest antyder på ganske barnslig vis. Det skyldes ganske enkelt at Civita var de eneste som våget å kaste seg rundt og satse på noe nytt og spennende, da Thor Halvorssen i 2009 trengte støttespillere for å realisere sin visjon om å skape verdens største konferanse for menneskerettigheter her i Oslo. Og han er i ferd med å lykkes, for i år – bare ett år senere – hadde en rekke organisasjoner deriblant Nobels fredssenter og Amnesty International tilsluttet seg konferansens støttespillere.

Kuppmakere

Blant konferansens deltakere var Marcel Granier, administrerende direktør i den uavhengige venezuelanske tv-kanalen RCTV: en kanal som har blitt utsatt for gjentatte trusler og overgrep, og til slutt stengt, kun fordi de våger å være kritiske til Chavez. Leopoldo Lopez, ordfører i den venezuelanske byen Chacao-Caracas fra 2000 – 2008, gjenvalgt med 81% av stemmene i 2004, og fratatt retten til å stille som presidentkandidat i 2008 uten rettssak eller dom, var også blant deltakerne på konferansen.

Fra Manifest har det haglet med beskyldninger mot disse om støtte eller aktiv deltakelse i kuppmakeri. Man skal riktignok ikke være ukritisk. Den generelle trenden for styringsskifter i Latin-Amerika har ikke akkurat vært solskinnshistorier. Så det er absolutt verdt å stille spørsmål ved om opposisjonsledere er oppriktige når de tar til orde for menneskerettigheter. Det Manifest bedriver er imidlertid ikke kritikk, det er svertekampanjer og propaganda uten belegg.

Alle av Manifests beskyldninger har blitt grundig besvart. Leopoldo Lopez har selv besvart alle anklagene mot ham selv i Dagbladet. Tidligere venezuelansk FN-ambassadør under Chavez, Milos Alcalay, har gjort rede for Wenche Hauges (PRIO-forskeren som Manifest støtter seg på) grove faktafeil  i Dagbladet, og Thor Halvorssen har selv skrevet en offentlig redegjørelse på hele 26 sider der han grundig besvarer alle anklager Manifest har kommet med. Dette ble kommentert av bl.a. Torbjørn Røe Isaksen i Minerva og Frank Rossavik i Morgenbladet. Hva gjorde så Manifest når de skulle svare på sine nettsider? Jo, de forsøkte ikke engang å bevise at de hadde rett. Ei heller trakk de anklagene sine. De bare gjentok de samme tomme beskyldningene på nytt, uten å forsøke å underbygge påstandene sine ytterligere.

Dobbeltmoral

På ytterste venstrefløy søker man åpenbart ikke sannheten, man eier den og tviholder på den til siste slutt. Manifests analyser minner om SVs «opplysningsarbeid» på 70-tallet, der man brukte store ressurser på å opplyse folk om den «egentlige» sannhet. SV måtte til og med ha sitt eget leksikon, for det gikk jo ikke an å stole på fakta som kom noe annet sted fra. De formidlet jo ikke den samme «sannheten» som venstresiden ønsket seg. Merkelig nok.

Manifest opererer med en påfallende dobbeltmoral. Når de har store problemer med å presse frem en kritisk uttalelse om en autoritær leder som vi vet at dikterer medier, nekter folk ytringsfrihet, bruker landets oljeformue til å berike seg selv, bedriver valgfusk, truer politiske motstandere og medier som ikke annonserer det budskapet han vil ha og får dem banket opp hvis de ikke lar seg kue – samtidig som de er raskt ute med nådeløs kritikk av dette regimets fremste opposisjonelle figur basert på tomme indisier, er det grunn til å stille spørsmål ved den underliggende motivasjonen deres.

Thor Halvorssen har respektfullt levert et 26 siders skriv der han besvarer alle anklager fra Manifest. Kanskje Manifest kunne gjøre det samme og redegjøre skikkelig for sitt syn på Chavez en gang for alle, og de forbrytelsene vi ikke bare antar, men vet at han har gjort. De burde jo egentlig være opptatt av å bevise at deres sosialisme er noe helt annet enn Chavez, hvis ikke dette er sosialismens sanne ansikt? Isåfall kan de godt si det rett ut. Det hadde vært oppklarende. De kan jo bare sitere sin yndling Chavez, «Patrio, socialismo o muerte» på norsk: «Faderland, sosialisme eller døden».

Read Full Post »

Older Posts »