Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Cuba’

(Innlegg i Minerva 10.01.2012)

Høyre kan ikke sitte stille i båten mens et europeisk søsterparti introduserer et nytt autoritært regime i Europa.

Det er aldri hyggelig når det er ens egne politiske venner som tar inn på gal sti. Det er betraktelig mer tilfredsstillende å rette en harmdirrende pekefinger mot motsatt ende av den politiske skalaen. Høyre har vært flinke til dette de siste årene, og med rette.

Venstresidens unnfallenhet overfor ideologiske venners grove menneskerettighetsbrudd i særlig Latin-Amerika har vært påfallende. Fortsatt nekter flere, inklusive stortingsrepresentanter, å ta innover seg de elendige tilstandene på Cuba – et av verdens mest åpenbare totalitære diktaturer.

Høyre, med nestleder Jan Tore Sanner i spissen, har i lang tid vært aktivt i kampen for demokrati og menneskerettigheter verden over. Hvert år deler også Høyre ut ”Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter”. På landsmøtet i fjor gikk prisen til studentorganisasjonen JAVU i Venezuela, et annet eksempel på et venstreside-regime der menneskerettighetssituasjonen blir stadig verre.

Høyre har grunn til å være stolt av sin historie, hva gjelder demokrati og menneskerettigheter. Det medfører imidlertid et spesielt ansvar for å si fra like kraftfullt når ens egne venner tar i bruk de samme midlene man kritiserer hos sine motstandere. Ellers får kritikken en hul gjenklang og en vond bismak.

Et autoritært høyre i Ungarn
Ungarn, under ledelse av Høyres søsterparti Fidesz, er i ferd med å gi EU dets første autoritære regime. Med to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen tar regjeringspartiet nå i bruk alle midler for å feste et stadig strammere grep om makten.

(Les resten på Minerva)

Advertisements

Read Full Post »

(Kommentar i VG 28. November 2011)

Les PDF-utgave av kronikken fra VG ved å klikke HER.

Under kan du lese en lengre utgave av kronikken:

Demokratisk mindreverdighetskompleks

I sitt forsøk på å gjøre SV til «frihetsparti»  beviser SVs parlamentariske leder, Bård Vegard Solhjell, nok en gang hvorfor de ikke er nettopp det.

Bøkene over venstresidens historiske synder er mange, og i år har debatten blusset opp igjen, bl.a. gjennom Civita-historiker Bård Larsens bok “Idealistene». Solhjell har nå sett seg lei på de stadige angrepene på hans partis demokrati- og menneskerettighetshistorie, og forsøker seg med den gamle kamptaktikken “angrep er det beste forsvar”.

I sin siste bok “Solidaritet på ny” forsøker han i kapittelet “Demokratiets fortid og fremtid” å ta et oppgjør med det han kaller “høyresidas svik mot demokratiet”. Gjennom en rekke eksempler stiller han retorisk spørsmål ved hvorfor høyresiden ikke har vært gjenstand for like mange hyllemeter med kritiske historieblikk som venstresiden. Solhjell ser ikke ut til å forstå problemstillingen, og kommer heller ikke med et veldig imponerende svar.

Slå inn åpne dører

Det er ingen i dag som krever at Senterpartiet skal ta avstand fra sitt (da Bondepartiet) samarbeid med NS på 30-tallet eller at Arbeiderpartiet skal ta avstand fra sin tidligere kamp for proletariatets diktatur. AP og SP forlot disse ideene for lenge siden, og alle skjønner at en slik polemikk ville være fullstendig meningsløs. Likevel er det omtrent dette nivået Solhjell synker til når han er nødt for å vie flere sider i sin bok til sitater fra medlemsblader i Unge Høyres som er så gamle at mine besteforeldre er for unge til å huske dem.

Det er et velkjent faktum at deler av Unge Høyre og Høyre leflet med NS og fascismen på 30-tallet. Høyre tok imidlertid et kraftig oppgjør med disse holdningene allerede før krigen. Dette er forhold som er behørig dokumentert i Høyres egne historiedokumenter, uten noe forsøk på romantisering eller bortforklaring. (Det er samtidig verdt å nevne at nestledere i Unge Høyre satt på Grini under krigen, og at flere hundre UH-medlemmer var ettersøkt av Gestapo for sin motstandskamp). Solhjell slår inn dører som har vært åpne i over 70 år.

Ideologi og realpolitikk

Alle partier i Norge har grumsete kapitler i sin historie som de helst skulle vært foruten. SV skiller seg ut ved å ha en systematisk og ideologisk dragning mot dem. Dette ideologiske grunnlaget har SV aldri tatt et skikkelig oppgjør med. Høyresiden har også tidvis stilltiende akseptert grumsete regimer, men den har aldri vært ideologisk fundert. Høyresiden så aldri på Pinochets Chile og sa “dette er eksempelet på et slikt samfunn vi ønsker”.

Deler av høyresiden har latt være å ta avstand fra udemokratiske regimer fordi man mente det var utenrikspolitisk nødvendig, i Trumandoktrinens ånd, ikke fordi man mente at landene fremsto som foregangseksempler på det gode samfunn. Det unnskylder ingenting, men setter det i en ganske annen kontekst. For i SV fungerte noen av verdenshistoriens grusomste regimer som direkte forbilder for “det ideale samfunn”.

Totalitær dragning

Gjennom hele den kalde krigen mente SV at USA var den største trusselen mot verdensfreden, mens Sovjet ble kalt en fredspioner. I Titos Jugoslavia, Maos Kina, DDR, Romania, Nord-Korea og Cuba fant SV eksempler på ”den reelt eksisterende sosialismen”. Samtidig ble et enormt skriftlig “opplysningsarbeid” lagt ned for å overbevise folk om disse landenes fortreffelighet. I Pax Leksikon kunne vi bl.a. lese om Maos Kina at «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon», samtidig som ett sted mellom 20 og 40 millioner kinesere sultet i hjel under Maos ”store sprang fremover”.

Venstresiden har gjennom sin historie båret på en kontinuerlig dragning mot systemer som lover ”himmel på jord”, og som i sin lange marsj mot dette skaper et vedvarende helvete. Selv i dag finner vi rester av dette. Cuba har vært SVs kjæledegge i mange år inntil den egentlige elendigheten i det påståtte velferdsparadiset er ettertrykkelig påvist de siste årene. Dette er interessant all den tid menneskerettighetsbruddene i landet var allmennkjent. Mottoet har tilsynelatende vært at «Det er ikke så farlig med ytringsfrihet og organisasjonsfrihet så lenge man har gratis helsetjenester». Kjærligheten til det cubanske diktaturet har vært så sterk at landet står nevnt som eksempel på god offentlig skole og helsevesen i arbeidsprogrammet for inneværende stortingsperiode. Offentlig uttalte tilhengere av diktaturet, som Hallgeir Langeland og Terje Enger, sitter fortsatt på posisjoner i partiet. I andre partier ville de vært ekskludert for lenge siden.

Mindreverdighetskompleks

Bård Vegard Solhjell lider altså av et demokratisk mindreverdighetskompleks. For det er liten tvil om at Solhjell står for grunnleggende demokratiske verdier, men når Solhjell sier til Dagbladet at “En rekke venstreorienterte politikere, som Erik Solheim og meg selv, har tatt oppgjør med egen historie.”, er det en bevisst formulering. Han sier ikke at “SV har tatt et oppgjør med egen historie”. Det er fordi han vet utmerket godt at så ikke er tilfelle. Problemet er altså ikke dem, men at SV er mer enn Solheim og Solhjell.

Jeg skal gjerne geleide Solhjell rundt i landets Unge Høyre-kontorer, på leting etter plakater av Pinochet eller Franco. Jeg tviler på at vi engang vil finne noe i støvete arkivskap. Vi trenger imidlertid ikke reise mye i kontorene hos Solhjells eget ungdomsparti før innrammede bilder av Che Guevara, Fidel Castro eller Mao pryder veggene. Det bør gi han noen hint.

Read Full Post »

I dag var jeg på Civitas frokostmøte om venstresidens forhold til det autoritære, i forbindelse med Bård Larsens boklansering. Det var veldig spennende, særlig siden jeg var med å gjøre research på denne boken, da jeg var praktikant i Civita. Jeg anbefaler alle å kjøpe boken HER.

Jeg har også skrevet et innlegg på Minerva om dagens frokostmøte, der jeg kommenterer debatten som oppsto, og venstresidens forhold til sin historie. Legger ved et utdrag her, hele artikkelen kan dere lese hos på minerva.as – legg gjerne igjen en kommentar der også.

Revolusjonen lever stadig i SV

Venstresiden blir ikke avkrevd svar for sine totalitære leflinger fordi det er en artig øvelse fra høyresiden, men fordi venstresiden ikke har tatt et oppgjør med disse holdningene enda.

I dag lanserte Bård Larsen boken ”Idealistene – Den norske venstresidens reise i det autoritære” på Civitas frokostmøte. Jeg har foreløpig bare skumlest boken sånn passelig nøye, men synes det er en meget god og etterlengtet utgivelse. Dette innlegget vil imidlertid stort sett handle om dagens frokostmøte.

Larsen innledet godt om boken. Det er befriende med en slik bok som fjerner seg litt fra den klassiske ”vektskål-debatten”. Det viktigste i debatten om venstresidens totalitære leflinger og brudd på grunnleggende respekt for menneskerettighetene, er ikke en debatt om body count, der man veier høyresidens synder og venstresidens synder opp mot hverandre på en vektskål. Tankegangen som ligger til grunn er et mye mer interessant aspekt.

Totalitær dragning
Hvor kommer venstresidens fascinasjon for det autoritære og totalitære fra? Hva er det som gjør at tenkere som i retorikken fremstiller seg som forsvarer av de svakeste, har kunnet akseptere noen av de verste kollektive overgrepene i menneskets historie? Ja til og med unngå å se dem, forsvare styresettene som sto for dem, og skyve det under en stol? Hva er det som gjør at intellektuelle deltakere i samfunnsdebatten, som nyter så godt av vår pluralisme samtidig har en slik tiltrekningskraft mot konforme systemer, som slo hardest ned på såkalte ”meningsavvikere”, eller ”høyreavvik”?

(LES HELE INNLEGGET PÅ MINERVA.AS)

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 03.07.2010

– sjekk gjerne debatten og legg igjen en kommentar der også)

Det er vanskelig å føre en konstruktiv internasjonal politisk debatt med store deler av venstresiden når de ikke tar utgangspunkt i samfunnet slik det er i dag, men slik de ønsker det skal bli. Særlig gjelder dette menneskerettigheter i Latin-Amerika.

Med Finn Gustavsen i spissen var Cuba i lang tid SVs kjæledegge, og venstreintellektuelle trykket Fidel Castro og Cuba til sitt bryst. Nå hører vi ikke mye fra den kanten lenger. Hallgeir Langeland har riktignok nominert Fidel Castro til Nobels fredspris gjentatte ganger, men han regnes som en rimelig løs kanon på dekk. Menneskerettighetsbruddene og elendighetene som det totalitære Castro-regimet har påført Cuba har blitt så åpenbare for de fleste at få prøver å forsvare dem. Selv Sosialistisk Ungdom tier klokelig stille.

Nå ser det ut til at vi har fått et ”nytt Cuba”. For venstresidens forhold til Venezuela minner skremmende om de samme ukritiske holdningene til selverklærte sosialister i ikke-vestlige land som vi har sett tidligere.

Demokrati
I motsetning til Fidel eller Raul Castro er Hugo Chavez demokratisk valgt. Det er ingen tvil om at Chavez’ valgseier i 1998 var et resultat av stor folkelig støtte og et massivt rop om forandring. Det har imidlertid liten betydning om man er demokratisk valgt, hvis man bruker udemokratiske virkemidler til å tviholde på makten. Et demokrati slutter ikke med valg. Det starter med valg.

Alexandr Lukasjenko ble også demokratisk valgt til president i Hviterussland med et overveldende flertall. Verken Norge eller EU anerkjenner imidlertid det som i dag kun kan kalles et diktatur. Siden Lukasjenko kom til makten er organisasjons og forsamlingsfriheten avskaffet, den siste uavhengige avisen ble stengt i 2005, og det er ikke lenger en eneste opposisjonell radio eller tv-stasjon i Hviterussland. Lukasjenko ble valgt i 1994, Chavez i 1998. Likhetene er påfallende.

Menneskerettighetsbrudd
Siden Chavez kom til makten har menneskerettighetsbruddene eskalert. Flere hundre radiostasjoner er stengt. Journalister risikerer fengsel hvis de kritiserer regjeringen. Chavez er nå i ferd med å sikre seg kontroll over Globovision, den eneste gjenværende nasjonale uavhengige TV-kanalen som er kritisk til regjeringen. En av eierne, Guillermo Zuloaga, rømte for få uker siden landet etter at det ble utstedt en arrestordre på ham.

Dommere i Venezuela trues og fengsles hvis de er til bry for regjeringen, og politiske motkandidater nektes å stille til valg, uten rettssak eller dom, basert på løse anklager. Samtidig sitter Hugo Chavez, som ifølge de samme reglene skulle vært nektet å stille til valg da han faktisk er dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992, med stadig mer makt over det venezuelanske samfunnet. Ytringsfrihet er grunnsteinen i ethvert demokrati. Det er ikke spesielt imponerende å fortsette å vinne valg når man kontrollerer mediene, rettsystemet og kan eliminere politiske motkandidater. Så hvor stor forskjell er det egentlig på den demokratiske situasjonen i Hviterussland og i Venezuela?

I takt med Chavez autoritære og konfronterende stil øker også de sosiale problemene. Venezuela har nå de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept, og verst rammet blir selvfølgelig de fattigste områdene. Ana María Sanjuán, sosiolog ved Venezuela Central University (UCV) i Caracas har beskrevet situasjonen rimelig treffende: ”Vi vitner en reduksjon i barnedødelighet, kun for å se våre sønner drept når de fyller 16”.

Norsk mediedekning
Likevel er norske mediers omtale av Venezuela oppsiktsvekkende nøytral. I Kulturnytt på NRK uttalte utenriksmedarbeider Arnt Stefansen at det ikke sto så dårlig til med ytringsfriheten i Venezuela som mange påstår fordi han hadde vært i Caracas og hørt folk snakke kritisk om Chavez på café.

I hvilke andre tilfeller setter vi så lave standarder for grunnleggende rettigheter? Vi kan jo se for oss et scenario der USAs president nektet opposisjonen TV-dekning. Hvilken seriøs reporter ville da meldt at kårene for ytringsfrihet tross alt ikke var så ille fordi amerikanere jo kunne kritisere presidenten over bordene på Starbucks?

Helter
Det har vært en uhyggelig vane på venstresiden å hylle sine helter for hva de vil at de skal være, og ikke hva de faktisk er. Det gjør dem også så mye farligere. På 70-tallet kom SV fornøyd og engasjert hjem fra studietur i Kambodsja etter å ha hilst på Pol Pot. De kunne med store bokstaver i avisen Ny Tid melde at det var ”ingen massakre i Kambodsja”. I boken Overfallet på Kampuchea skrev Liv Jørgensen at man måtte være dum om man sultet i hjel i Kambodsja – to millioner mennesker ble imidlertid drept og sultet til døde.

I SVs store ”opplysningsverk” Pax leksikon, står det blant annet skrevet om Maos Kina at: «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon». Men cirka 30 millioner mennesker døde av sult under Maos ”store sprang fremover”.

Nok en diktator?
Så sent som i 2004 uttalte Hallgeir Langeland at: ”Jeg mener fortsatt at Cuba er et eksempel på at en annen og bedre verden er mulig”. Han snakker om en verden folk risikerer livet sitt for å flykte fra. En verden der folk fengsles og bankes opp for sine meninger. Der tusener av barn lider av sykdommer knyttet til proteinmangel (i et land som hadde det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen før Castro tok makten). En verden der gjennomsnittshøyden for en cubaner, ifølge Senor Marzo Fernandez som tjente som Castros ernæringsminister inntil han hoppet av i 1996, har sunket med 8 cm de siste 25 årene grunnet matmangel.

Venstresidens evne til å se det de vil se og intet annet er påfallende. Spørsmålet nå er om Venezuela skal bli venstresidens ”nye Cuba”, eller om det snart er på tide å våkne opp og erkjenne at Chavez fremferd gir skumle varsler om nok en diktator i Latin Amerika.

Read Full Post »

Bladet Foreign Policy har laget en liste over verdens verste diktatorer, som også nylig ble gjengitt i Aftenposten. Felles for alle er at venstresiden i Norge ikke bryr seg om noen av dem. De er mer opptatt av å rase mot opposisjonelle menneskerettighetsforkjempere i Venezuela som kjemper for grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, og frihet fra vold og tortur – basert på tomme indisiser det ikke finnes belegg for.

Men siden Manifest og Magnus Marsdal har fått et sånt plutselig engasjement for menneskerettigheter, gleder jeg meg til rapportene deres om Hugo Chavez, Raul Castro og Hu Jintao. Jeg forventer at de er like omfattende og kritiske, hvis det da ikke var slik at de egentlig hadde annen agenda da…?

Read Full Post »

Erik Solheim har nettopp vært i Cuba for å normalisere forholdet til regimet. Jeg har ventet på en offisiell uttalelse i etterkant av besøket, og i dag postet endelig utenriksdepartementet en nyhet om Solheims besøk på Cuba.

Jeg vil nemlig vite hvorfor Norge skal «normalisere» sine forbindelser til et land som fengsler sine kritikere, nekter sin befolkning grunnleggende rettigheter, detaljstyrer folks hverdag og tvinger folk til å leve i fattigdom. Hvorfor nettopp Cuba, Solheim? Jeg har nemlig ikke sett noen tegn på at Cuba plutselig er blitt interessert i å følge menneskerettigheter og slutte undertrykkingen av befolkningen sin.

Dersom Solheim kan oppnå resultater med sitt besøk er det naturligvis flott, men han kan også ende opp med å være med på å legetimere ett av verdens mest grusomme regimer.

Jeg tror Solheim i verste fall er meget naiv, men det er likevel grunn til å stille spørsmål rundt SVs Cuba engasjement, for SV har en litt lei historie, hva gjelder støtte til totalitære regimer:

Fredspris til Castro?
Hva synes Solheim om meningene til sin partifelle Hallgeir Langeland? Langeland har flere ganger nominert Fidel Castro til Nobels fredspris. Så sent som i 2003, på en debatt på Samfunnet i Bergen, møtte Hallgeir Langeland opp for å debattere hvorvidt det var en god idé å gi fredsprisen til Fidel Castro. Der skal han ha sagt følgende: «Fidel er mot USA, og jeg er imot USA. Derfor er vi allierte. Min fiendes fiende er min venn».

Det er også bare å dykke litt i arbeiderbevegelsens arkiver så finner man mye rart. SV har nemlig brukt store ressurser på å opplyse folk om den «egentlige» sannhet. Vanlige fakta ga jo – merkelig nok (les: ironi) – litt annen informasjon:

Borgerlige dogmer
SV ga f.eks. i 1975 ut et såkalt studiehefte om Øst-Europa. Borgerlige vurderinger av sosialistiske/kommunistiske samfunns undertrykkelse av befolkningen kunne ikke aksepteres fordi de var basert på feil premisser. For å fremme sine ideer måtte man ta et oppgjør med den rådende kunnskap. Innledningsvis står det følgende:

«SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land (…) Spørsmålet for oss er da: Er utviklingen i de sosialistiske landenes økonomi, politikk og ideologi i samsvar med den vitenskapelige sosialismens egne kriterier?»

Vurderingen av sosialistiske land måtte altså isoleres. Den kunne hverken måles med såkalte borgerlige dogmer, eller sammenlignes med ikke-sosialistiske land. For SV var den voldsomme fremgang – både sosialt og økonomisk – i land med kapitalisme og fri økonomi, ikke sammenlignbar. Sosialistiske land måtte måles etter sosialistisk utviklingsnivå; hvor langt var de sosialistiske landene kommet i utviklingen mot det endelige sosialistiske utopi. Ideen er det endelige målet, alt annet er bare et middel for å komme i mål.

Venn eller fiende
Dag Seierstad, som var sentralstyremedlem i SF fra 1969 – 1973, sentralstyremedlem i SV i 1995 – 2005, og 1. kandidat for Oppland SV i valgene i 93 og 97, skriver følgende:

”Vi må ikke spørre: Hvilke partier og organisasjoner likner så mye på SV at vi kan forsvare å ha kontakt med dem? I stedet må utgangspunktet være: Alle partier og organisasjoner som trer tydelig fram i den anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske kampen er verdifulle samarbeidspartnere for SV.”

Det er krig, det er klassekamp, og det gjelder å velge side. Da er det klinkende likegyldig for enkelte om kameraten heter Mao, Lenin, Castro eller Pol Pot, så lenge de står på samme side mot den borgerlige klassefienden.

Blindhet
”Bare en analyse av klasseforholdene i Sovjet kan gi sikre svar. Vi må rette søkelyset mot Sovjet-samfunnets strategiske plassering i kampen mellom sosialisme og kapitalisme i verden i dag.”, fortsetter Seierstad i dette studieheftet

Det er klart at når Seierstad kun er interessert i å sammenligne Sovjet ala 1975 med forholdene i Sovjet i tidligere tider er det ikke rart at han finner en viss utvikling. For joda, forholdene i Sovjet gikk fra brutal elendighet til nød, men at denne nøden knapt eksisterte i vestlige kapitalistiske land var han derimot ikke spesielt interessert i.

Det er betimelig å spørre seg om dette skyldes villet og uvillet blindhet, eller et forsøk på å løse en voldsom kognitiv dissonans som må ha oppstått hos sosialismens fremste idealister når realitetene i kommunistiske og sosialistiske samfunn viste seg å være så uendelig forskjellig fra det harmoniske, fredelige og lykkelige utopiet man forsøkte å skissere.

Pax
Dette opplysningsprosjektet munnet til og med ut i et såkalt leksikon; Pax. Jeg skriver såkalt, fordi et leksikon skal være et oppslagsverk der man kan hente rene fakta.

Det er bare å se hva SV skriver om f.eks. Mao: «Det Kina han etterlot seg var fundamentalt forskjellig fra det Kina han overtok ledelsen for i 1950. Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenrelst som nasjon»

Det er vanskelig å finne en mer passende beskrivelse enn: latterlig.

Men, så til slutt:
Jeg tror ikke at Solheim hyller Mao eller synes at Sovjetunionen var et eksempel for resten av verden, men den rødgrønne regjeringens tilnerming til Cuba er ytterst kritikkverdig. Rødgrønne politikere har flere ganger besøkt Cuba, uten å legge opp til et eneste møte med opposisjonelle, og regjeringen har bl.a. sluttet å invitere opposisjonen på Cuba, til den offisielle 17. mai feiringen i ambassaden.

Hvilken effekt?
regjeringens nettsider står det at «Solheim tilbrakte 30 effektive timar på Cuba», og at «Solheim fekk eit godt innblikk i den politiske og økonomiske situasjonen på Cuba samt diskutert ei rekke spørsmål som er viktige for vidare samarbeid»

Mine spørsmål til Solheim, etter sin nyervervede innsikt om forholdene på Cuba, er derfor:
– Hva synes han om skolebarn som tvinges til å marsjere i revolusjonære aktiviteter?
– Hva synes han om de lugubre umenneskelige forholdene som møter vanlige cubanere på sykehus
– Hva synes han om alle tullingene i ungdomspartiet sitt som sprader rundt i Che t-skjorter

Og om disse såkalt effektive timene?
– Hva har Solheim egentlig oppnådd?

Ja, Solheim har underskrevet noen avtaler om humanitært arbeid og miljø, men Cuba er vel ikke akkurat verdens viktigste aktør hva gjelder humanitær hjelp (de kunne jo begynt med sitt eget land), og jeg tviler vel på at det er Cuba det vil stå på når vi skal redde miljøet heller.

Så Solheim: Hvorfor Cuba?
– Hva har du oppnådd?
– På hvilken måte har ditt besøk bidratt til å fronte menneskerettigheter?
– På hvilken har dette besøket bidratt til en lysere fremtid for cubanere?

Read Full Post »

Jeg merker en økt interesse for situasjonen på Cuba, blant mange av mine venner og bekjente, etter Unge Høyres landskonferanse. Det synes jeg er gledelig, for situasjonen på Cuba har lenge vært en gjenganger på bloggen min.

Den manglende kunnskapen om Cubas moderne historie er skremmende. Cuba er ett av vår tids største tragedier. Det er en historien om hvordan et velstående land, rikt på naturressurser, og med alle muligheter for å lykkes, på få år ble til en lutfattig øy, der befolkningen undertrykkes, initiativ drepes, kreativitet kues, og all mulig velstandsutvikling holdes tilbake – kun for å tjene regimets syke trang til makt.

Likevel reiser rødgrønne politikere til Cuba uten å besøke opposisjonen som konstant undertrykkes, Michael Moore lager film der han hyller helsevesenet som gir vanlige folk umenneskelig behandling, intellektuelle mennesker som ellers er opptatt av fakta vet ikke engang at det fantes et demokratisk alternativ til Batista før Castro, og kunnskapen om Cuba før Castro er mildt sagt elendig.

Jeg har skrevet en rekke poster om Cuba på bloggen min, og legger derfor ved en oppsummering her:

– Update: NY 31.01.2011: På tide å kalle en spade for en spade

Update: Hva har du oppnådd Solheim (om Solheims besøk på Cuba):

Sannheten om Cuba (om situasjonen på Cuba, deriblant helsevesenet):

Cuba – den egentlige historie (om Castros maktovertakelse):

Cubanske barnesoldater (bilder av cubanske barn, som i tidlig alder blir trent opp som mulige soldater i de militære styrkene til det kommunistregimet):

Sannheten om Cubas skolesystem (om hvordan det cubanske regimet kontrollerer barn og tvinger dem til revolusjonære aktiviteter):

Cuba før Castro (om hvordan situasjonen faktisk var på Cuba før Fidel Castro tok over):

Che Guevara var en feig morder! (Den egentlige historien om «helten» Che):

Read Full Post »

Older Posts »