Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Dagbladet’

Når Kvinnegruppen Ottar og strengt kristne predikanter har samlet seg om en sak, er det grunn til å bekymre seg. Heldigvis er den antakelig lite aktuell også.

(innlegget er publisert på minerva 07.03.2012 – les og legg gjerne igjen en kommentar her)

Forrige uke meldte Dagbladet om rene vekkelsestilstanden på et mannsmøte i menigheten Salem i Kristiansand, da en predikant fra Søgne ga et «sterkt vitnesbyrd» om porno. Predikanten hadde, til stor interesse for de 60-70 fremmøtte, oppdaget det sjokkerende faktum at porno er spekulativt.

Det er altså ikke sånn man straffer hushjelpen når hun har gjort en slett jobb i den virkelige verden? Og garderoben hos kvinnelige idrettslag er i realiteten et sted der man primært skifter og gjør seg klar til kamp? Ja, kan det også tenkes at de fleste reelle jobbsøkere ikke synes det er like naturlig å foreslå litt ”ekstraordinære” aktiviteter på jobbintervjuet… sånn for å bevise hvor motivert man virkelig er? Det må ha vært rene a-ha opplevelsen for forsamlingen.

Ikke realistisk skildring
Jeg foreslår at menighetsklubben legger neste møte til en hvilket som helst pub, og snakker med sidemannen om de samme tingene. Da vil de nok fort oppdage at de fleste ikke tyr til porno for å få en realistisk skildring av sex. Like lite som vi tror at actionfilmer gir en realistisk skildring av konflikthåndtering. Vi heier ikke på Bruce Willis, mens han senker et helikopter med en bil, fordi vi tror det er spesielt realistisk. Ei heller burde vi tro at sexposisjoner som er designet for å ha to kameraer klistret opp i underlivet, virker like behagelig på soverommet hjemme.

For predikantene som har fått ekteskapet sitt ødelagt av dette vanskelige skillet mellom ”det ytre livet og et hemmelig liv som oppleves skittent” kan det også være greit å informere om at de fleste kvinner i den virkelige verden ikke smiler og tar det som et kompliment når du helt ut av det blå begynner å kalle henne for en ”skitten tøs”.

Man må jo være radikal feminist eller kristen dogmatiker for ikke å skjønne at puberteten er et ganske naturlig tidspunkt og begynne å interessere seg for slikt.

Men så kommer selve kronargumentet. Predikanten har funnet frem canadisk forskning som viser at en tredjedel av alle landets 13-åringer har sett porno. Leder i Kvinnegruppen Ottar, Ane Stø, kan bekrefte dette og legger til at det slett ikke er uvanlig at ”barn ned i 11 års alder tar sitt første tastetrykk med «porno» eller «puling»”. Det er nesten så man hører ”gispet” fra menighetskorridorene.

De har antakelig fortrengt sine egne tidlige ungdomsår da de skamfullt merket at noe uvanlig begynte å skje nedentil, mens foreldrene i god pietistisk ånd ga dem streng beskjed om å holde hendene fromt over lakenet om natten.  Man må jo være radikal feminist eller kristen dogmatiker for ikke å skjønne at puberteten er et ganske naturlig tidspunkt og begynne å interessere seg for slikt.

Liten skade
Selv ble jeg introdusert for porno da jeg må ha vært omtrent 9-10 år, ikke pga puberteten, men fordi de eldre gutta på barneskolen hadde fått tak i et par pornobøker, og var svært nysgjerrige på innholdet. De oppdaget imidlertid raskt at det hadde sine ulemper å følge dårlig med i norsktimen ettersom bøkene stort sett inneholdt tekst. Jeg kan derfor takke mine foreldre for at jeg ble introdusert for porno på et såpass tidlig tidspunkt. Både mamma og pappa var veldig opptatt av at jeg hadde lært å lese og skrive godt før jeg begynte på skolen. Lite visste de at denne opplæringen skulle bli brukt til høytlesning av Cupido under lekestativet på skolen etter skoletid.

Det mest ironiske her er at kirken er mer besatt av sex enn noen.

I ettertid kan jeg ikke se at jeg tok veldig stor skade av denne erfaringen (selv om Kvinnegruppen Ottar antakelig har en annen oppfatning), selv om et litt mer opplysende program som ”Trekant” antakelig hadde vært bedre. Det hadde vært interessant å høre hva predikantene mener om det. Det ville ikke forundre meg om denne gjengen som mener at porno er ”et av våre største samfunnsonder” (sammen med fattigdom og klima da regner jeg med?) er mot dette også.

Det mest ironiske her er at kirken er mer besatt av sex enn noen. For alle oss andre er det en ganske naturlig, spennende og morsom aktivitet. Litt som mat, bare mer spennende, for å bruke en sammenligning Stephen Fry har benyttet før meg. ”De eneste menneskene som er besatt av mat er anorektikere og sykelig overvektige, og det er i erotiske termer kirken i et nøtteskall.”

Reklamer

Read Full Post »

«Det er et stort paradoks ved konkurranse. På den ene siden er den nødvendig for alt framskritt og all utvikling; men på den andre siden er det aldri plass til mer enn tre på pallen. Uansett hvor mye du strever for å bli bedre, hjelper det lite hvis naboen blir enda bedre.» – skriver Thomas Hylland Eriksen i Dagbladet.

Eh, nei, Hylland Eriksen. Det hjelper faktisk at du strever. Du kan faktisk bli bedre selv, selv om naboen blir enda bedre. Det er i grunn slik samfunnet går fremover.

Hylland Eriksen gir i det hele tatt uttrykk for et ganske bedrøvelig menneskesyn. «Vi er alle, relativt sett, dårligere på noe», er mentaliteten. Hva om vi heller kunne tenkt: dette er jeg god på, og her kan jeg utvikle meg. Så utrolig mye bedre det er for samfunnet. Petter Northug inspirerer mange til å bli bedre på ski, og det hjelper selv om de kanskje aldri kommer til å bli like gode som Petter Northug.

Det hviler et interessant mindreverdighetskompleks bak denne bedrøvelige tankegangen som Hylland Eriksen forfekter. Denne manglende evnen til å glede seg over egen fremgang uten å måtte relatere den til noen andre. Nei, jeg synes faktisk det hjelper at jeg kommer i bedre form når jeg er på treningssenteret, selv om jeg vet at mange andre kommer i enda bedre form enn meg.

På samme måte hjelper det også at Hylland Eriksen tenker, selv om veldig mange andre tenker betraktelig lenger og bedre.

Bedre er generelt bra.

Read Full Post »

(Hovedkronikk i Dagbladet 02.02.2012 – les og kommentar på Db.no HER)

«Hvor er rasistene blitt av?» Det er så jeg hører den desperate klagesangen. I årevis har krenkelser og «brune» oppstøt gitt en del av dem med enkel tilgang til avisspaltene åndelig og/eller økonomisk levebrød. Muligheten til å sitte på sin hvite hest og peke fordømmende mot mannen i gata.

Men til tross for «forjævliseringen» vi ofte blir utsatt for fra spaltene i rikspressen, som med ivrig lune vil fortelle oss hvor rasistiske vi er, tror jeg faktisk samfunnet går framover. Mennesker som Arne Myrdal har ikke lenger noen resonans i norsk offentlighet. Politikere som Vidar Kleppe er for lengst fordrevet til betydningsløse politiske skanser. Jeg har bare så vidt vage minner fra 8-årsalderen om et rasistisk parti i Norge med navn Hvit Valgallianse.

Det går framover, men ikke alle klarer å nyte dette. For hva skal kommentatorene nå fordrive tiden med, dersom de ikke daglig kan sette seg ned foran skrivepulten og føle seg krenket på vegne av ulike grupper til blekket spruter?

Se, en neger!

Dagens ungdommer har vokst opp med ulike kulturer, religioner og hudfarger på alle kanter, og de fleste synes ikke dette er noe spesielt lenger. Vi har fortsatt mange utfordringer, men jeg har store problemer med å se at samfunnet vårt er blitt mer intolerant eller fremmedfiendtlig. Tvert imot. Det er ingen som sperrer opp øynene lenger ved synet av en med mørk hudfarge, eller et forelsket homofilt par.

Det ironiske er at mange av dem som påberoper seg å være toleransens voktere sliter med å akseptere dette – at samfunnet faktisk blir mer tolerant. Uskyldige spøker som åpenbart ikke er sagt med noen form for rasefordommer, skal blåses opp og tolkes mest mulig rasistisk. Kanskje er det nettopp disse «toleransens voktere» som burde gå litt i seg selv?

Konsekvensen av at ting blir mer alminnelig burde også være at de blir mer uproblematiske å spøke med. Hvorfor reagerer vi i det hele tatt på en jødevits, negervits, eller homovits for den saks skyld, hvis vi mener at hudfarge, etnisitet og seksuell legning er bagateller?

Sammen med den økende toleransen har det vokst fram en fintfølende og litt forvirret generasjon. Jeg snakker ikke om alvorsgenerasjonen. Denne nye generasjonen omfatter også store deler av norske kjendiser, akademikere, kommentatorer og samfunnsdebattanter. «Generasjon krenket» burde de hete.

Nå er vi alle rasister

Det siste vi nå skal bli forferdet over er et par uskyldige jødevitser fra programmet Brille. Panelet fikk i oppgave å finne svaret på hvorfor ortodokse jøder ikke spiser seigmenn. «Det er vel nazi-digg, da,» var Atle Antonsens forslag, mens Tore Sagen mente at det var «for å unngå kliss i krøllene». Kanskje produsentene av laban-seigmenn burde henge seg på debatten, krenket over å bli forbundet med ordet «nazi»?

Det er allerede skrevet altfor mye om «mokkamann-fadesen» på årets Spellemannsprisutdeling. Jeg finner det likevel verdt å bemerke at mens resten av Kjendis-Norge kastet øl, brukte begreper som «jævla fittehøl», oppfordret til vold på twitter, eller raste på andre måter – ja i det hele tatt oppførte seg som en gjeng pubertale bygdetullinger på ungdomsfest – så var det fra nettopp bygda at det kom litt sunt folkevett. ««Mokkamann»? Hva faen er gæli med det?» var reaksjonen til Ole Ivars-vokalist Tore Halvorsen. «Det var absolutt ikke rasistisk ment, det var bare et ordspill, bare tull (…) Hva er galt med mokka?» spurte Halvorsen. Kanskje flere skulle la seg inspirere av litt sunt bygdevett?

Det er heller ikke lenge siden den svenske artisten Timbuktu raste etter å ha sett en tegneseriestripe av Frode Øverli som, med en finurlig blanding av ordspill og tegning, karikerte et gammelt kannibalsk stammesamfunn. Problemet var at disse kannibalene hadde mørk hudfarge, og det fikk altså Timbuktu til å «se svart».

Den svenske rapperen følte seg så personlig støtt at han skrev et brev til redaktøren der han uttrykte at «jeg kjenner meg krenket av dette og er veldig lei meg». Krenket av hva? Kannibaler? Det tullete utspillet ble ytterligere tragikomisk når Øverli selv svarte at han var «knust over denne saken».

Ville han sagt det samme dersom det var en fotballsupporter, bussjåfør, MC-medlem, mannlig frisør, eller en annen representant for en av Øverlis yndede karikaturobjekter som følte seg krenket? Antakelig ikke. Rasismestempelet er blitt den selvhøytidelige politiske korrekthetens trumfkort. Nå er vi alle rasister, og hvis vi mener at vi ikke er det, så ligger bevisbyrden hos oss.

Den nye intoleransen

Så bedrøvelig kjedelig har store deler av dagens offentlighet blitt at selv humorister, musikere og komikere – de som egentlig skal være våre frontkjempere mot moralistene – har tilsluttet seg denne begredelige emosjonelle pornoen. I «toleransens» navn er vi i ferd med å skape en ny intoleranse. I stedet for å kjempe fram en offentlighet der hudfarge og etnisitet behandles som de bagatellene de burde være (få ting, om noe, burde jo være mer likegyldig for hvordan vi ser på et menneske), er vi i ferd med å skape en offentlig debatt der vi går rundt med lupe og leter etter ord og setninger som kan tolkes i diskrimineringens navn.

Det fantastiske med humor er at det bryter opp tabuer og gjør samfunnet mer åpent. Hvordan skal vi skape bedre integrering og mer samhold hvis alle går rundt og er redd for si noe feil hele tiden?

Heldigvis har vi noen hederlige unntak. «Jeg er flau over at når jeg først skal beskyldes for å sjikanere noen, ikke hadde et mye drøyere, friskere og mer raffinert poeng slå i bordet med (…) Jeg er ikke for jødehets spesielt, men hets generelt. Alle må få litt hver,» var Atle Antonsens kommentar til føleriet.

Foreldrene mine vokste opp med Monty Python. Jeg vokser opp med denne alvorsgenerasjonen. Hadde det ikke vært for folk som Atle Antonsen måtte jeg blitt i overkant pessimist.

(Innlegget kan også leses på Civitas nettsider)

Read Full Post »

Her er debatten fra gårsdagens Dagbladet, for dere som ikke fikk lest den.

Klikk på bildet, for å få opp hele siden:

Read Full Post »

Siden Dagbladet har avsluttet det pågående ordskifte om Venezuela og Oslo Freedom Forum for denne runden, publiserer jeg mitt svar til Lenin Castellanos siste innlegg her.

(Her er mitt opprinnelige innlegg, som var en respons på dette)

Castellanos argumenterer mot et luftslott i sitt siste innlegg. Jeg har aldri skrevet ett ord som betviler at Castellanos snakker sant om sin oppvekst i sult, fattigdom og nød. Det skal man ha respekt for, og jeg er glad for at Castellanos, i likhet med mange andre som har vokst opp under vanskelige forhold, får muligheten til et bedre liv her i Norge. Jeg har imidlertid ingen respekt for at han bruker sin bakgrunn til å spre propaganda for en president som ignorerer menneskerettigheter og bryter alle demokratiske prinsipper.

Jeg reagerer ikke først og fremst på Castellanos politisk ideologiske syn i denne sammenheng. Det er riktignok ganske påfallende at han er medlem av et parti som ønsker revolusjon i Norge og å avskaffe privat eiendomsrett, men det er ingen politisk debatt jeg reiste i Dagbladet. Mitt innlegg handlet ikke om politiske høyre-reformer i Venezuela. Jeg mener selvfølgelig at fri handel og mer privat eierskap vil være til det beste for Venezuela, men det er en annen debatt.

Debatten jeg har reist i Dagbladet og Dagsavisen handler om grunnleggende rettigheter som er fundamentet i ethvert demokrati. Rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett og retten til å stille til valg. Hvis det er dette Castellanos og hans meningsfeller kaller ”høyre-ekstremisme, så er det rimelig avslørende.

Det er også bra at Castellanos nå velger å være ærlig og åpen om sine politiske forbindelser (så langt vi vet). Det forrige innlegget hans bar ikke preg av det. Castellanos nevnte ikke sin tilknytning til Rødt, eller til pro-Chavez bevegelser, en eneste gang. Når man fremstiller seg selv på den måten burde man være oppriktig om hvor man kommer fra. Særlig når man har underskrevet dokumenter med teksten ”jeg er her comandante, gi meg ordre” og ”fedreland, sosialisme eller døden”. Da er det ikke spesielt dekkende å nøye seg med ”en stemme fra barrioen”.

Castellanos gjentar de samme beskyldningene mot Leopoldo Lopez som Manifest og Wenche Hauge har fremmet tidligere, men han tilfører ikke debatten noe nytt. Beskyldningene har blitt grundig besvart. Leopoldo Lopez har selv besvart alle anklagene mot ham selv i Dagbladet. Tidligere venezuelansk FN-ambassadør under Chavez, Milos Alcalay, har gjort rede for Wenche Hauges (PRIO-forskeren som Manifest støtter seg på) faktafeil  i Dagbladet, og Thor Halvorssen har selv skrevet en offentlig redegjørelse på hele 26 sider der han grundig besvarer alle anklager Manifest har kommet med. Etter det har de samme tomme beskyldningene bare blitt gjentatt på nytt, uten et forsøk på å underbygge påstandene ytterligere. Det gjelder også Castellanos.

All den tid Castellanos snakker om demokrati, er det ganske interessant at folk blir nektet å stille til valg i Venezuela pga påstått deltakelse i kupp (uten at de er dømt for dette), samtidig som den sittende presidenten selv ble dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992. Ifølge disse reglene skulle Chavez altså ikke hatt lov å stille til valg. Castellanos argumenterer også med at Lopez har fått amnesti for sin påståtte deltakelse i kuppet i 2002, men Leopoldo Lopez har aldri fått amnesti for noen kriminelle handlinger fordi han aldri er formelt beskyldt for noen eller dømt for noen.

Etterforskningen av situasjonen rundt Ramon Rodriguez Chacins arrestasjon var omfattende og varte i fem år. Den konkluderte med at Lopez’ handlinger fullt ut var innenfor loven. Ingen har motbevist dette. Det hjelper uansett lite hva Chavez eller noen andre beskylder noen for å ha gjort. Hvis vedkommende ikke er dømt for noen kriminelle handlinger, skal han/hun heller ikke være forhindret på noen måte fra å stille til valg.

Castellanos svarer ikke på noen av mine utfordringer knyttet til situasjonen i Venezuela. Ja, det stemmer at Chavez har lykkes med å redusere fattigdommen (undersøkelser viser imidlertid at den ekstreme fattigdommen ikke er noe mindre). Gjennom store handouts fra oljeformuen har Chavez lykkes med å redusere mye av fattigdommen, men han har ikke skapt noen langsiktig økonomisk utvikling. Venezuelas produksjonskapasitet har sunket så drastisk at importbehovet har økt med mange hundre prosent. Tilgangen på rent vann og strøm blir stadig verre. Og i en tid hvor hele det Latin Amerikanske kontinentet viser en stor økonomisk fremgang, ligger Venezuela an til en økonomisk tilbakegang på mer enn 5 prosent i år og troner også øverst på lista over verdens mest risikable gjeldsbetalere.

Verst av alt er likevel kriminaliteten. Castellanos vier ikke kriminalitetsproblemene ett ord i sitt innlegg, så jeg gjentar: Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept. I dag har Venezuela de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Den venezuelanske hovedstaden, Caracas, har den nest høyeste mordraten på hele den vestlige halvkulen. De som rammes hardest av denne situasjonen er som alltid de fattigste områdene.

Castellanos må gjerne kalle det billig retorikk å fremheve at et menneske blir drept hver andre time i Venezuela, pga Chavez autoritære og mislykkede politikk. Jeg synes imidlertid det er rimelig alvorlig.

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 1. JULI, 2010

– sleng gjerne inn en kommentar her)

Hadde Manifest vurdert Hugo Chavez etter de samme standardene, og med de samme påståtte intensjonene, som de vurderer menneskerettighetsforkjempere fra Venezuela, burde de hatet ham.

Kampen mot Chavez’ brutale fremferd og totale mangel på respekt for liv, lov og orden burde vært deres fremste kampsak. De burde vært i harnisk over at en slik påstått frontkjemper for folkestyre og sosialisme styrer landet mer og mer som en maktsyk diktator. I stedet er det en påfallende taushet, og det nærmeste man kommer noen form for kritikk er vage innrømmelser i retning av at «ikke alt er som de skulle ønsket seg i Venezuela».

Jeg jobbet som frivillig under hele Oslo Freedom Forum (OFF), og hadde gleden av å snakke med flere av de inviterte talerne, der vi også diskuterte politiske spørsmål. Forskjellen mellom flere var som natt og dag. Felles for alle var et brennende engasjement for menneskerettigheter, og det var utelukkende det OFF handlet om. Koblingen mellom OFF og Civita skyldes ingen politisk konspirasjon slik Manifest antyder på ganske barnslig vis. Det skyldes ganske enkelt at Civita var de eneste som våget å kaste seg rundt og satse på noe nytt og spennende, da Thor Halvorssen i 2009 trengte støttespillere for å realisere sin visjon om å skape verdens største konferanse for menneskerettigheter her i Oslo. Og han er i ferd med å lykkes, for i år – bare ett år senere – hadde en rekke organisasjoner deriblant Nobels fredssenter og Amnesty International tilsluttet seg konferansens støttespillere.

Kuppmakere

Blant konferansens deltakere var Marcel Granier, administrerende direktør i den uavhengige venezuelanske tv-kanalen RCTV: en kanal som har blitt utsatt for gjentatte trusler og overgrep, og til slutt stengt, kun fordi de våger å være kritiske til Chavez. Leopoldo Lopez, ordfører i den venezuelanske byen Chacao-Caracas fra 2000 – 2008, gjenvalgt med 81% av stemmene i 2004, og fratatt retten til å stille som presidentkandidat i 2008 uten rettssak eller dom, var også blant deltakerne på konferansen.

Fra Manifest har det haglet med beskyldninger mot disse om støtte eller aktiv deltakelse i kuppmakeri. Man skal riktignok ikke være ukritisk. Den generelle trenden for styringsskifter i Latin-Amerika har ikke akkurat vært solskinnshistorier. Så det er absolutt verdt å stille spørsmål ved om opposisjonsledere er oppriktige når de tar til orde for menneskerettigheter. Det Manifest bedriver er imidlertid ikke kritikk, det er svertekampanjer og propaganda uten belegg.

Alle av Manifests beskyldninger har blitt grundig besvart. Leopoldo Lopez har selv besvart alle anklagene mot ham selv i Dagbladet. Tidligere venezuelansk FN-ambassadør under Chavez, Milos Alcalay, har gjort rede for Wenche Hauges (PRIO-forskeren som Manifest støtter seg på) grove faktafeil  i Dagbladet, og Thor Halvorssen har selv skrevet en offentlig redegjørelse på hele 26 sider der han grundig besvarer alle anklager Manifest har kommet med. Dette ble kommentert av bl.a. Torbjørn Røe Isaksen i Minerva og Frank Rossavik i Morgenbladet. Hva gjorde så Manifest når de skulle svare på sine nettsider? Jo, de forsøkte ikke engang å bevise at de hadde rett. Ei heller trakk de anklagene sine. De bare gjentok de samme tomme beskyldningene på nytt, uten å forsøke å underbygge påstandene sine ytterligere.

Dobbeltmoral

På ytterste venstrefløy søker man åpenbart ikke sannheten, man eier den og tviholder på den til siste slutt. Manifests analyser minner om SVs «opplysningsarbeid» på 70-tallet, der man brukte store ressurser på å opplyse folk om den «egentlige» sannhet. SV måtte til og med ha sitt eget leksikon, for det gikk jo ikke an å stole på fakta som kom noe annet sted fra. De formidlet jo ikke den samme «sannheten» som venstresiden ønsket seg. Merkelig nok.

Manifest opererer med en påfallende dobbeltmoral. Når de har store problemer med å presse frem en kritisk uttalelse om en autoritær leder som vi vet at dikterer medier, nekter folk ytringsfrihet, bruker landets oljeformue til å berike seg selv, bedriver valgfusk, truer politiske motstandere og medier som ikke annonserer det budskapet han vil ha og får dem banket opp hvis de ikke lar seg kue – samtidig som de er raskt ute med nådeløs kritikk av dette regimets fremste opposisjonelle figur basert på tomme indisier, er det grunn til å stille spørsmål ved den underliggende motivasjonen deres.

Thor Halvorssen har respektfullt levert et 26 siders skriv der han besvarer alle anklager fra Manifest. Kanskje Manifest kunne gjøre det samme og redegjøre skikkelig for sitt syn på Chavez en gang for alle, og de forbrytelsene vi ikke bare antar, men vet at han har gjort. De burde jo egentlig være opptatt av å bevise at deres sosialisme er noe helt annet enn Chavez, hvis ikke dette er sosialismens sanne ansikt? Isåfall kan de godt si det rett ut. Det hadde vært oppklarende. De kan jo bare sitere sin yndling Chavez, «Patrio, socialismo o muerte» på norsk: «Faderland, sosialisme eller døden».

Read Full Post »

(UPDATE: også pressesak i torsdagens Østlendingen)

I natt blir skattelistene lagt ut på nett. Ved å skrive inn et navn i søkefeltet på skattelister.no kan du finne fødselsår, skattekommune, poststed, nettoformue, nettoinntekt og utliknet skatt for over fire millioner nordmenn basert på ligningstallene fra 2008. I tillegg reklamerer Dagbladet med at du i år kan sammenligne nettoinntekt, skatt og formue på alle Facebook-vennene dine. Testversjonen med tall fra 2007 er allerede i funksjon.

Dette er rett og slett en skremmende utvikling at samfunnet vårt er blitt så likegyldig til personvern, at personlige opplysninger som inntekt og formue nå blir gjenstand for underholdning på facebook, der barn og unge kan sitte å sammenligne venners foreldres inntekt/formue, og naboer kan sitte å snoke i hverandres privatliv på offentlig tilgjengelige registre.

Det er ingen grunn til at folks inntekt, formue og skatt skal bli ufrivillig gjenstand for underholdning og offentlig gapestokk. Disse listene har ingen nytteverdi, annet enn for sosialister som hvert år får en mulighet til å rykke ut med mediespill om rikingene de skal «flå». I tillegg er skattelistene en gavepakke til identitetstyver og svindlere.

Det tungtveiende argumentet her er uansett retten til privatliv. Inntekt og formue burde være en privatsak. Det er forferdelig at barn skal bli mobbet på skolen fordi foreldrene deres tjener over eller under det enkelte mener er riktig, og at folk skal bli uthengt i mediene hvert år, fordi enkelte skal få tilfredsstilt sine sosialpornografiske behov. Det er på tide å sette personvernet i fokus. Det må bli en slutt på offentliggjøringen av skattelistene!

Read Full Post »

Older Posts »