Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Datalagringsdirektivet’

Høyres behandling av datalagringsdirektivet ligner mer ett skuespill, enn en reell partipolitisk behandling.

Det er selvfølgelig helt på det rene at partiledelsen av og til har sterke meninger om en sak. Slik skal det være. Det er heller ingen hemmelighet at Høyres partiledelse basert på et vedtak i forrige stortingsgruppe opprinnelig ønsket å si ja til direktivet uten debatt.

En medlemsmasse som var sterkt negative til direktivet tvang imidlertid gjennom en prosess som partiledelsen ikke ønsket. Historien om Høyres DLD-behandling er ganske enkelt historien om en partiledelse som ikke hadde kontakt med medlemsmassen, og gradvis har blitt drevet fra skanse til skanse inntil de banket saken igjennom i dag.

Jeg har tidligere skrevet om prosessen foran Høyres landsmøte på denne bloggen, og skal ikke referere hendelsesforløpet på nytt. De som vil kan lese dette HER. Utfallet av landsmøtet ble uansett at man vedtok en svært kritisk resolusjon. Det viktigste argumentet for å utsette vedtaket var at partiledelsen hadde lansert en partihøring (mistenkelig kort tid før landsmøtet, men la gå). Man ønsket å få innspill fra hele organisasjonen, pluss andre aktører, før man kunne fatte et vedtak. Det var i hvert fall den uttalte hensikten.

Det er nok grunn til å tro at partiledelsen hadde forutsett et mer balansert resultat av høringen, som ville gi grunnlag for å konkludere begge veier, men resultatet av høringen var en ganske massiv motstand mot DLD – noen mot hele direktivet, andre mot direktivet slik det forelå fra EU.

Av 11 fylkesforeninger som svarte på høringen, sa 9 nei, Hordaland var delt og sendte inn en resolusjon for og en mot og Nord-Trøndelag sa som eneste fylke ja. I ettertid har også Buskerud Høyre sagt nei, til tross for at deres stortingsrepresentanter Anders B. Werp og Trond Helleland la prestisje i å få et motsatt vedtak. Med dette grunnlag har Høyre nå altså vedtatt et ja til DLD, og forhandlinger om implementeringen med Arbeiderpartiet. Det er ikke en veldig naturlig slutning.

Trond Helleland og Arve Kambe har, blant flere, på intervjuer og debatter forsøkt å forsikre om at et DLD-ja vil bli vedtatt med forsikring om at dataene skal lagres forsvarlig for å sikre personvernet. Det er her logikken i argumentasjonen strander. Den vilkårlige lagringen av data kan være så sikker som overhodet mulig, men det forandrer ikke det faktum at vilkårlig lagring av alle borgernes data er grunnleggende illiberalt. Det er her motstanden mot direktivet oppstår for de aller fleste. Alle vil at politiet skal ha gode verktøy, men vi vil ikke diskutere verktøy som griper inn i privatlivet til mennesker som ikke er mistenkt for noe.

Det er likevel prosessen som irriterer mest på dette tidspunktet, for det mest ærlige og redelige hadde egentlig vært om Høyres partiledelse bare hadde banket saken igjennom med en gang, slik de i utgangspunktet planla, i stedet for å holde både landsmøtet og en medlemsmasse som er mot DLD for narr såpass lenge. Når nei-vedtak fra 10 fylkesforeninger, og ja vedtak fra ett enkelt fylkeslag resulterer i et ja-vedtak i Høyres stortingsgruppe er det ikke veldig vanskelig å skjønne at vedtaket har kommet med solide føringer fra en partiledelse som hadde bestemt seg for sakens utfall allerede før landsmøtet, og før partihøringen.

Høyre liker å slå seg på brystet med slagord om at vi er et parti som er bygget nedenfra og opp. I de fleste tilfeller er jeg enig i det. Jeg har alltid opplevd stor takhøyde i Høyre, der både unge og gamle har blitt respektert og hørt for meningene sine. Denne saken har imidlertid trukket frem noen av Høyres verste sider, og derfor bruker jeg tid på skrive omdet. Jeg tror aldri jeg har vært borti en sak der så mye av prosessen har foregått i hemmelige møter og bak lukkede dører.

Jeg bet meg også merke i at Erna i VG-saken ikke ville avsløre hvor mange på Høyres gruppemøte som stemte mot forhandlinger med Arbeiderpartiet. Det kan tyde på at tallet er høyere enn man tidligere har antatt. Dersom det skulle være 10 eller flere, skal det likevel mye til at såpass mange trosser vedtaket og stemmer mot i Stortinget.

Det er selvfølgelig også mulig at AP ikke tilfredsstiller Høyres krav, og at man på bakgrunn av dette sier nei, men det er lite trolig så mye prestisje de har lagt i saken. At Høyre  isåfall vil få gjennomslag for et mer begrenset direktiv er også selvsagt, men det forandrer ikke det grunnleggende veivalget man har gjort.

Alt i alt er denne saken mest skuffende. Både utfallet og prosessen. I den ene saken der Høyre har kunnet avgjøre utfallet i Stortinget, har man altså mest sannsynlig valgt å støtte Arbeiderpartiet i et overvåkningsdirektiv fremfor å sette foten ned, og si at Høyre setter invididet og retten til privatliv først. I tillegg har man gjort det ved å kjøre et skuespill for Høyres medlemmer, der man har gitt inntrykk av at man ønsket en åpen prosess – mens man i virkeligheten har bestemt seg for lenge siden, og gjort avtaler på kammerset.

Til slutt: Denne saken er en skuffelse jeg ikke kan la gå uten å kommentere, men jeg skal selvfølgelig fortsatt stå på i valgkampen 2011 for både Unge Høyre, Hedmark Høyre og Høyre. Vi har store oppgaver foran oss. En skole tilpasset alle og ikke en gjennomsnittselev som ikke finnes. Et helsetilbud preget av valgfrihet. Et lokaldemokrati som respekterer eiendomsretten, og ikke turer frem med ekspropriasjoner i hytt og pine. Redusering og fjerning av den usosiale eiendomsskatten. Og ikke minst et samfunn med mindre byråkrati og rigide regler som hindrer nyskaping, vekst og innovasjon i hele landet.

Jeg gleder meg til å ta fatt på disse oppgavene, men håper samtidig at det er siste gang jeg opplever en saksbehandling lik DLD-behandlingen i Høyre. Det er rett og slett ikke partiet verdig.

Update: 11 av Høyres 19 representanter stemte mot DLD på gruppemøtet. Det er nok til å vippe flertallet andre veien, hvis de også stemmer mot i Stortinget

Read Full Post »

Da er Høyres landsmøte over. På torsdag ba jeg Erna ta hintet fra grasrota på nationen.no og si nei til DLD. Dette ble dessverre ikke vedtatt, men det har jo tross alt vært et veldig bra landsmøte.

Landsmøtet bar definitivt preg av at Høyre er i medvind, og stemningen i salen var avslappet og behagelig, i hvert fall sammenlignet med i fjor da omtrent alle satt med stive skuldre.

Vi vedtok bl.a. en god resolusjon om innvandring og integrering, og masse bra politikk om lokaldemokrati, eiendomsrett og deregulering som jeg stiller meg helhjertet bak. Høyre skal ikke bare styre bedre enn de rødgrønne, vi skal også styre mindre. Her har Erna vært knallhard, og det gir motivasjon og inspirasjon fremover mot kommunevalget.

I denne bloggposten skal jeg derimot kommentere de to sakene som har fått mest oppmerksomhet på landsmøtet:

Foreldrepermisjon

Fredagens vedtak om å gi familien frihet til selv å bestemme hvordan foreldrepermisjonen skal fordeles fikk mye oppmerksomhet, men har blitt veldig skjevt fremstilt i mediene. Jeg er egentlig ganske imponert over at det går an å fremstille saken slik som både TV2, VG, Dagbladet og Aftenposten har gjort. Alle skriver at Høyre skal «fjerne pappapermen». Når man fremstiller det slik høres det jo ut som om Høyre ønsker å ta vekk noen permisjonsuker. Det stemmer jo så aldeles ikke. Høyre vil bare la de 10 ukene som i dag er forbeholdt far, og som far mister hvis han ikke bruker dem, bli disponert fritt slik familien ønsker.

Jeg har tidligere skrevet om forslaget fra Høyres Kvinneforum som Unge Høyre også stilte seg bak. Jeg stemte også for forslaget på landsmøtet, men jeg synes at debatten ble noe skjevt fremstilt også fra dem som er enig med meg. Jeg er helt enig med f.eks. Yngve Brox og andre som fremholdt at det er naturlig at staten kan stille noen krav til en offentlig ordning. Derfor synes jeg ikke det er frihet som er det viktigste argumentet her (neida, du ser ikke syner – jeg skriver faktisk at det finnes viktigere argumenter enn frihet noen ganger).

Grunnen til at jeg stemte for forslaget er altså ikke fordi jeg nødvendigvis synes det er å begrense folks valgfrihet når man stiller krav til en offentlig ordning. Det er fordi politikere ikke burde ha noe med hvordan foreldrene prioriterer tiden med barna sine. Selv om dagens fedrekvote er en valgfri ordning, er kvoten et klart forsøk på å dulte de interne familiebestemmelsene i en bestemt retning. Familien bør få gjøre slike avgjørelser helt uten å bli dultet hit og dit av Stoltenberg & co.

Datalagringsdirektivet

Så til DLD. Jeg skal ikke skrive så mye om problemstillingene rundt selve direktivet i denne posten. Det har jeg skrevet mye om før, både på bloggen, i Minerva og mine lokalaviser. Jeg skal imidlertid gjenta et av poengene til Jon Wessel-Aas som holdt en appell på landsmøtet:

«Registreringen av bilpasseringer i alle bomstasjoner langs veiene. De skjer i dag utelukkende av betalingshensyn, men samtidig gir de lagrede opplysningene ofte verdifull informasjon til politiet i etterforskning av straffesaker – så lenge informasjonen finnes lagret, når etterforskningen åpnes. Hvis (ja, det kan synes teoretisk) behovet for å innkreve bomavgift forsvinner, slik at formålet med bomstasjonene opphører, og de kan fjernes, er det da helt greit å beholde dem, utelukkende for å lagre potensielle bevis i fremtidige straffesaker?»
(sitatet her ble forøvrig hentet fra kommentarfeltet på minerva, men Wessel-Aas brukte også dette poenget på landsmøtet)

Behandlingen av DLD

Som kjent falt dissensforslaget om å si ‘nei til datalagringsdirektivet’ på landsmøtet, men det er viktig å påpeke at resolusjonen som til slutt ble vedtatt ikke på noen måte er et ja-vedtak. Resolusjonen stiller seg sterkt kritisk til datalagringsdirektivet, og konkluderer hverken for eller mot. Salen var definitivt negativ til DLD. Resolusjonen som til slutt ble vedtatt var egentlig veldig god, men jeg stemte likevel mot hele resolusjonen på landsmøtet, hovedsakelig pga prosessen – og det er den jeg skal bruke litt tid på å kommentere her.

Prosess

For det er betimelig at noen påpeker den ganske merkelige behandlingen av denne saken, der mange sentralt i Høyre har opptrått på en litt dårlig måte. Jeg er utrolig glad i Høyre, men slikt må det være lov å si ifra om.

Kunnskap

Det var knyttet stor spenning til om landsmøte i det hele tatt kom til å behandle datalagringsdirektivet. At partiledelsen ikke har ønsket debatten som har oppstått er en kjent sak. I 2008 var Høyre klare for å konkludere med en innføring av direktivet, og da med langt mindre kunnskap enn vi har nå. Da motstanden i resten av partiet eskalerte var det plutselig nødvendigheten av mer kunnskap som ble argumentet.

Høring

I lang tid forsøkte man å kue debatten i fylkeslagene og lokallagene. Erna uttalte at hun ikke ønsket bindende vedtak på fylkesårsmøtene, noe som ble trosset i en rekke fylker. Da man til slutt skjønte at motstanden var såpass stor at det ikke var mulig å stoppe DLD-motstanden, bestemte man seg i stedet for å utlyse en høring med frist i August. Det er ganske spesielt å utlyse en høring dager før et landsmøte om noe som har vært heftig debattert fra oktober 2009 – mai 2010, samtidig som 8 ulike delegasjoner har sendt inn resolusjoner med et klart standpunkt. Det er ganske tydelig for de som har vært i gamet et stund at denne høringen var et skalkeskjul for å forskyve debatten.

Bredde

Heller ikke høringen klarte å legge et ønsket lokk på debatten, og dermed ble løsningen å legge til grunn en bredere personvernsresolusjon uten konklusjon om DLD. En bredere personvernsdebatt støtter jeg fullt ut. Personvern handler om mer enn datalagringsdirektivet. Skattelister og helseregistre er bare noen av eksemplene på områder som Høyre burde fokusere mer på. Det er egentlig ganske vemmelig å tenke på at en hvilken som helst lege eller sykepleier i dette landet skal kunne logge seg inn på et register og lese sensitive helseopplysninger om alle landets borgere. Etter mitt syn burde det være en selvfølge at det er den enkelte som selv skal bestemme hvem som har tilgang til dens helseopplysninger.

Det påståtte ønsket om en bred personvernsdebatt på landsmøtet fremsto imidlertid litt falskt når dette ikke har vært signalisert på forhånd. Hvis dette virkelig var et stort ønske så burde jo en personvernsresolusjon blitt sendt ut på forhånd, slik at nettopp fylkene fikk mulighet til å debattere dette, og komme med innspill. I stedet fikk delegatene utdelt et resolusjonsforslag til debatten søndag morgen etter endte forhandlinger på lørdag kveld før middagen. Høyres medlemmer skulle altså ta stilling til denne «brede» personvernsdebatten i løpet av landsmøtemiddagen og eventuelle nachspiel.

Forhandlingsrom

Da søndagen kom var det naturligvis ikke stort annet enn datalagringsdirektivet som ble debattert.  Det var DLD delegatene hadde kommet for å debattere, det var det de hadde forberedt seg på, og det var det man ønsket å behandle. Det var selvfølgelig ulike meninger, men jeg tør påstå at debatten dreide ganske kraftig i retning nei før Erna bestemte seg for å gå opp på talerstolen og be landsmøtet om å gi henne forhandlingsrom i Stortinget, og la være å binde stortingsgruppen. Med dette punkterte i realiteten Solberg debatten. Likevel stemte altså 108 delegater for dissensen om et klart nei til DLD.

Torbjørn Røe Isaksen kommenterer det ganske treffende:

– Erna er en myndig dame, og det er ikke rart at mange stemte etter anbefalingen fra en leder man nettopp har gjenvalgt, sa Isaksen til Aftenposten.no.

Det ble forøvrig gjort til et poeng fra vente-tilhengerne at et overveldende flertall i resolusjonskomiteen var enige om ikke å gå for dissensen, men man trenger ikke ha så altfor stor kjennskap til Høyres medlemmer for å se at resolusjonskomiteen nok var nøye håndplukket for nettopp å utgjøre dette flertallet. Sånn fungerer nå det politiske spillet iblant, så det er egentlig greit, men et veldig treffende poeng i debatten var det ikke, ei heller spesielt retningsgivende for stemningen i partiet.

Politikk vs taktikk

I stedet for å være en debatt om grunnleggende personvernsspørsmål ble dette nesten en forkledd debatt om hvorvidt man har tillit til stortingsgruppen eller ikke. En kan jo spørre seg: hvis man skulle fulgt den tankegangen, hva er poenget med landsmøtet da? Poenget må jo nettopp være å gi stortingsgruppen beskjed om hva slags politikk Høyres medlemmer ønsker seg. Jeg har også stor tillit til stortingsgruppen. Erna og Høyres stortingsrepresentanter skal ha veldig mye av æren for at Høyre står så sterkt om dagen, men det blir å snu hele poenget med et partidemokrati på hodet hvis landsmøte ikke skal mene noe pga stortingsgruppens handlingsrom. Da kan vi jo egentlig omdøpe Høyres landsmøte til Høyres landsseminar.

Konklusjon

Når dette er sagt vil jeg påpeke at jeg ellers er veldig fornøyd med landsmøtet, og den jobben som gjøres i Høyres stortingsgruppe om dagen. Jeg synes Erna fremstår som en klar leder, Høyre fremstår som et løsningsorientert, tydelig og styringsdyktig parti. Denne saken er imidlertid en ripe i lakken på en ellers blankpolert og flott bil.

Read Full Post »

Skriver om datalagringsdirektivet på Minerva i dag, i lys av Høyres partiledelses noe merkelige «avgjørelse» om å utsette DLD-behandlingen på landsmøtet.

Noen av momentene vil dere kjenne igjen fra tidligere bloggposter, mennye fiffige argumenter er også inkludert:

«Kanskje vil der gå både vinter og vår…»

I 2008 ble det kjent at APs Saera Khan hadde brukt svimlende summer på spåkoner. Nå virker det som om noen i Høyres ledelse har benyttet seg av lignende tjenester.

NRK melder at Høyres landsmøte har bestemt seg for å utsette debatten om datalagringsdirektivet. Sist gang jeg sjekket var det Høyres landsmøte som bestemmer hva som behandles og ingen andre. Høyre har tidligere reagert på bruken av sentrale føringer og forskuttering av vedtak i andre partier. Hvis Høyre fortsatt står fast ved sitt levende partidemokrati må dette altså enten være en glipp eller et forsøk på å se inn i fremtiden.

(LES RESTEN PÅ MINERVA.AS)

Read Full Post »

I helgen var det årsmøte i Hedmark Høyre. Det var et hyggelig årsmøte, med trivelige mennesker og spennende debatt,

Årsmøtet vedtok 4 resolusjoner. Et resolusjonsforslag fra Gunnar Gundersen om å legge ned direktoratet for naturforvaltning ble vedtatt uten veldig mye debatt. Rovviltforvaltningen er naturligvis sentral i denne problemstillingen, og i Hedmark Høyre er det ganske skjønn enighet om at «norsk natur er hærlig – uten ulv».

Videre ble en resolusjon om å fjerne fedrekvoten, og gi familien full frihet til selv å bestemme fordelingen av foreldrepermisjonen mellom seg, enstemmig vedtatt uten noe debatt. Å gi familien tillit til å ta egne valg er ikke et spesielt kontroversielt tema i Hedmark Høyre. Ei heller er økt fokus på forsvarets innsats i Afghanistan, økte midler til forsvaret, eller fjerning av politiske restriksjoner på hvor styrkene kan operere i Afghanistan. Dette ble også banket igjennom i en resolusjon uten innsigelser.

DLD
Den store debatten handlet om datalagringsdirektivet, og Hedmark Høyre skal ha honnør for at de tok denne debatten. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er skuffet over at resolusjonen «Nei til datalagringsdirektivet» ikke ble vedtatt, og at Hedmark Høyre endte opp med ikke å vedta noenting på den viktigste saken vi hadde oppe til behandling. Det jeg imidlertid er glad for, som debatten – tross alt – illustrerte, er dette: det eksisterer en sterk skepsis til DLD, og tilhengerne av direktivet har egentlig ingen argumenter.

Det var nemlig ikke de meget få innleggene med positiv innstilling til direktivet som hindret flertall for resolusjonen, men argumentet om at vi må vente på at Høyre får svar på sine spørsmål til regjeringen, vet hva de lander på, og får lagt alle kortene på bordet.

Ikke gjort hjemmeleksen
På fredagen var Erna tilstede på årsmøtet. Der holdt hun først en glimrende tale. Hun var frisk, tydelig, offensiv, kunnskapsrik, og svarte godt for seg bare så det er sagt, men det er ett stort unntak; datalagringsdirektivet. I Hamar Arbeiderblad ble jeg sitert på at Erna ikke hadde gjort hjemmeleksen sin når det gjaldt datalagringsdirektivet – det stemmer, og det står jeg for 100% (jeg ble riktignok ikke sitert på at jeg synes talen forøvrig var glimrende, så jeg vil dermed ha presisert det i denne bloggposten).

Erna forsøkte å balansere sine argumenter om DLD for å unngå å forskuttere vedtaket vårt, men det var rimelig tydelig hvilket vedtak hun ville vi skulle falle ned på. Hun ville vi skulle vente med å vedta noe. Frykten for å sette EØS avtalen i fare, kriminaliteten som skjer på nettet knyttet til barneporno, viktigheten av å gi politiet effektive verktøy, og sammenligninger med den form for datalagring som teleselskapene i dag benytter, var argumenter Erna brukte for å balansere mot personvernsargumentene. Alle disse argumentene kan enkelt avkreftes.

Argumenter
To av våre fremste jurister på europarett, Finn Arnesen & Fredrik Sejersted, ved senter for europarett, sier i en redegjørelse bestilt av IKT-Norge, at det er svært usannsynlig at et nei vil påvirke EØS-avtalen en gang – likevel er det ingen som en gang forsøkte å komme med et argument som utfordrer dette. Det er fordi de ikke har et slikt argument.

Dagens lagring hos teletilbyderne skjer av faktureringshensyn, og etter 5 måneder er de forpliktet til å slette dem. Hvis politiet – som i utgangspunktet ikke har noe med lagringen å gjøre – vil ha disse opplysningene må de fremlegge skjellig grunn til mistanke. DLD endrer på hele dette grunnprinsippet og sier at teletilbyderne skal være pliktig å lagre opplysninger om ALLE landets borgere, fordi de alle i teorien kanskje kan bli mistenkt for noe i fremtiden. DLD utfordrer altså et av de mest grunnleggende prinsippene i rettstaten. Dette var det heller ingen som avkreftet.

Argumentet om å gi politiet effektive verktøy fremstår også som ganske komisk, når EU-kommisjonen selv sier at de ikke vet om direktivet har fungert etter hensikten, og at de ikke kan vise til noen saker der alvorlig kriminalitet/terror har blitt avslørt – dette gjelder også barneporno. Det er like enkelt å logge seg på skype (som i likhet med andre sosiale medier ikke omfattes av den lagringen som direktivet pålegger) og spre barneporno, som det er å planlegge terrorisme. Det er derfor både politiets fellesforbund og EU-kommisjonen ikke kan vise til at direktivet overhodet har hatt noen effekt. Man ender altså opp med et direktiv som kun overvåker alle dem som ikke planlegger noen lovbrudd. Kriminalitet brukes altså til inntekt for et direktiv som ikke oppklarer kriminalitet. Det er nesten parodisk

Debatten
Unge Høyre hadde likevel en vanskelig jobb å gjøre på årsmøtet. Vi arbeidet mot Høyres partileder, mot Hedmark Høyres avtroppende leder, mot Hedmark Høyres påtroppende leder, og stortingsrepresentant Gunnar Gundersen, som alle mente vi burde vente med å konkludere i saken. Til tross for dette var ikke stemningen i salen på deres side. Stemningen var preget av en sterk skepsis til DLD. Etter at bl.a. både avtroppende,- og påtroppende leder, samt Gunnar, la frem sine avventende syn på talerstolen – var Høyre-folk som tidlig i debatten hadde uttrykte usikkerhet i saken avslutningsvis oppe på talerstolen og uttrykte nå uforbeholden støtte til Unge Høyres resolusjon, og ønske om å konkludere med et NEI.

Debatten endte likevel med 31 stemmer mot resolusjonsforslaget, 24 stemmer for, og 11 blanke stemmer. Resolusjonen ble dermed avvist. Unge Høyre vant debatten, men fikk dessverre ikke nok stemmer til å vippe flertallet på vår side. Slik er politikken iblant.

Jobben videre
Nå blir jobben fremover mot landsmøtet viktig, for det Høyre-folk må svare for er: hva skal vi vente på? Det eneste vi kan få ut av nye høringer er tillegsopplysninger.

Vi vet allerede at DLD innebærer en massiv overvåking av borgernes personopplysninger.
Vi vet allerede at DLD er erklært grunnlovsstridig i Tyskland og Romania.
Vi vet at DLD står i et tvilsomt forhold til EMK artikkel 8 og 10
Vi vet at det er svært usannsynlig at DLD vil påvirke EØS avtalen
Vi vet at DLD ikke har dokumentert effekt, på hverken terrorisme eller barneporno.
Vi vet at DLD antakelig ikke vil ha noen effekt på hverken terrorisme eller barneporno

Og sist men ikke minst:

Vi vet at DLD utfordrer et av våre mest grunnleggende rettsprinsippet: at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Det er på ingen måte nødvendighet å vente med å konkludere. Hedmark Høyre viste en sunn skepsis til direktivet, men dessverre en litt manglende besluttsomhet. Det er ikke siste gang denne debatten kommer i Hedmark Høyre – den skal tas på lokallagsmøter, jeg skal ta den på fylkesstyremøter, jeg skal ta den på møter i arbeidsutvalget, og jeg skal ta den på landsmøtet.

Vi sees!

Read Full Post »

Min politiske ryggmargsrefleks fortalte meg tidlig at Datalagringsdirektivet (DLD) innebar en så sterk begrensning av folks personvern at jeg umulig kunne være for det. I ettertid har jeg vært på en rekke debatter, og lest utallige artikler, om problemstillingene knyttet til DLD. Debatten har ikke gjort annet enn å styrke argumentene mot direktivet. Det som imidlertid har overrasket meg er den totale mangelen på nye argumenter fra direktivets tilhengere. Det er i hovedsak 3 argumenter jeg blir presentert for, og jeg skal ta for meg dem her:

Argument 1
Det vanligste argumentet fra DLD-tilhengerne er at det ikke innebærer en særlig stor forandring i forhold til dagens situasjon. Teleselskap lagrer allerede i dag disse dataene fordi det er nødvendig av faktureringshensyn. Lagringstiden og oppbevaringen av trafikkdata hos teletilbyderne varierer i dag fra 3 til 5 måneder. Datalagringsdirektivet som altså åpner for en lagring av disse dataene fra 6 måneder til 2 år, er angivelig ikke en særlig stor forandring, blir vi fortalt.

I første omgang kan dette virke som et greit argument, men det er ett meget viktig prinsipielt hensyn som dette argumentet overhodet ikke tar stilling til. Datalagringsdirektivet snur prinsippet fra det som i dag er en sletteplikt – som påleggger teleselskapene å slette dataene etter 5 måneder – til en lagringsplikt. I hver eneste debatt der jeg har vært til stede, har tilhengerne av direktivet blitt konfrontert med dette argumentet, og jeg har enda ikke hørt et godt svar.

Ved denne prinsipielle helomvendingen utfordrer DLD hele grunnlaget for rettstaten; nemlig at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Jeg sier ikke at DLD dermed behandler alle som skyldige inntil det motsatte er bevist. Det stemmer ikke. Men i dag er det slik at politiet må fremvise sterk grunn til mistanke for å få tilgang til trafikkdata, som i utgangspunktet kun lagres av faktureringshensyn. Det er noe ganske annet enn å pålegge teleselskap å lagre alles trafikkdata i en bestemt periode, fordi alle i teorien kan gjøre noe galt i fremtiden.

Argument 2
Når tilhengerne av direktivet ikke vinner frem med dette forsøket på å bagatallisere problemene rundt direktivet, kommer de som regel med det følelsesladete barneporno-argumentet. Vi får høre skrekkhistorier om det kriminelle nettverket knyttet til barneporno, og at en manglende implementering av direktivet vil gjøre Norge til en frihavn for barneporno, osv… Dette er et billig og ugyldig argument.

Det spesielle med argumentet er at direktivet ikke ble initiert for å ta opp kampen mot barneporno, men som et ledd i kampen mot terror. Likevel trekkes direktivets betydning i bekjempelsen av terror-virksomhet sjeldent frem, fordi det ikke er påvist noen reell betydning. Arne Johannesen, og andre, har gjentatte ganger blitt spurt om å komme med ett eksempel der direktivet har hatt betydning for oppklaring av terrorvirksomhet. Etter x-antall debatter har han fortsatt til gode å komme med et slikt eksempel.

Dette har en enkel forklaring. Å omgå direktivet er simpelthen svært enkelt. Presidenten for European Confederation of Police, i en pressemelding i 2005, påpekte blant annet at terrorister og andre organiserte kriminelle ved enkle midler omgikk og ville lære seg å omgå den sporing som kan foretas gjennom teletrafikkdata, og oppsumerte effekten av å gjennomføre DLD slik: ”The result would be that a vast effort is made with little more effect on criminals and terrorists than to slightly irritate them.” EU-kommisjonen sier også at de ikke vet om direktivet har fungert etter hensikten, og at de ikke kan vise til noen saker der alvorlig kriminalitet/terror har blitt avslørt.

Den manglende betydningen direktivet har hatt for oppklaring av terrorvirksomhet gjelder naturligvis også for barneporno. Det vil være svært enkelt for alle kriminelle miljøer å omgå direktivet ved enkle alternativer til kommunikasjon som f.eks. skype. Direktivets eneste betydning er dermed en massiv økt overvåkning av vanlige lovlydige borgere, i tillegg til at det kanskje klarer å fange opp en eller annen småkriminell med lite intelligens.

Argument 3
I et forsøk på å vise hvorfor direktivet er nyttig, presenterer tilhengerne ofte historier om hvor viktig trafikkdata er for politiets arbeid i dag. Her finnes det utvilsomt mange eksempler, både når det gjelder barneporno, grov organisert kriminalitet, og sikkert også terrorvirksomhet.

Den åpenbare innvendingen mot dette argumentet er jo hva slags betydning DLD da vil ha for disse sakene. Det er ingen som har benektet at trafikkdata er viktig for politiets arbeid, og det er heller ingen av DLD motstanderne som vil nekte politiet å innhente opplysninger fra teleselskap dersom de kan fremvise mistanke mot konkrete personer. Alle disse eksemplene er jo egentlig bare en ytterligere bekreftelse på direktivets manglende nytteverdi, og et bevis på at det ikke er noe skrikende behov for ytterligere restriksjoner på personvernet.

Nei-siden styrkes stadig
Mens direktivets tilhengere ser ut til å få mindre og mindre argumenter og slagkraft, styrkes derimot DLD motstandernes argumenter med jevne skritt. Romanias forfatningsdomstol vedtok allerede 8. oktober 2009 at innføringen av DLD var i strid med den rumenske grunnlovsbeskyttelsen av privat kommunikasjon og med Meneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 og 10.

Nå har også den tyske forfatningsdomstolen avsagt en kjennelse som sier at implementeringen av datalagringsdirektivet i Tyskland er grunnlovsstridig. Domstolen begrunner avgjørelsen med at direktivet «er et svært alvorlig inngrep mot personvernet» og har bedt teleselskapene slette arkivene over e-poster og telefonsamtaler. Dette må få konsekvenser for den norske debatten. Det vil være oppsiktsvekkende om Norge nå finner på å implementere et direktiv som EUs viktigste medlemsland finner grunnlovsstridig.

Høyre MÅ si nei
Det er allerede befestet i Høyres program at Høyre stiller seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet. Det er nå ikke lenger mulig å si ja til datalagringsdirektivet og ha troverdighet på personvern. Høyre MÅ derfor si NEI til DLD!

Read Full Post »

I helgen har det vært årsmøte i Hedmark Unge Høyre. Vi var, sammen med Oppland Unge Høyre, samlet på Birkebeineren Hotel & Apartments i Lillehammer. Det ble en inspirerende og motiverende helg.

Hedmark Unge Høyre er på fremmarsj. I 2008 hadde Hedmark UH 48 betalende medlemmer, og nå før utgangen av 2009 har vi allerede passert 70 betalende medlemmer i Norges rødeste fylke. Det har vært et spennende år, og det har skjedd mye siden forrige årsmøte i oktober, 2008. Vi har holdt skoleringer, møter, aktiviteter og forberedt oss på valgkamp. I mars 2008 skrev Hedmarks lokalaviser om Unge Høyres skolekupp, etter massivt gjennomslag for Unge Høyres politikk, og særlig skolepolitikk på Hedmark Høyres årsmøte. I sommer var det Unge Høyre-folk overalt på stands rundt omrking i fylket. I høst turnerte vi skolene på skoledebatter. Resultatet var fast mandat for Hedmark Høyre på Stortinget, og fremgang i alle kommuner unntatt én (der vi gikk tilbake 0,1%).

Året som kommer er ikke et valgår. Nå er det tid for å virkelig blankpusse et gjenkjennelig Høyre. I året som kommer vil det bli sterkt fokus på skolering, organisasjonsbygging og politikkutvikling. Det er Unge Høyres oppgave å dytte Høyre i riktig retning. Vi trenger et tydeligere, blåere, og mer markant Høyre. Et Høyre som ikke er redd for å ta kontroversielle standpunkt hvis vi mener det er riktig. Et Høyre som tør å kutte skikkelig på budsjettene. Et Høyre som tør å lansere betraktelige skatteletter. Et Høyre som viser sin tro på det sivile samfunn, og enkeltmenneskets frihet, ikke bare i fest-taler, men også i praktisk politikk. Høyre må fremstå som et alternativ og ikke et ekko.

Politikkutvikling og klar tale var fokus på Hedmark Unge Høyres årsmøte. I alt ble det vedtatt 8 resolusjoner om ulike tema. Blant vedtakene finner vi at: forsvarsbudsjettet skal økes til minimum 2% av BNP, vi vil bruke reservasjonsretten til å si nei til datalagringsdirektivet, utesteder bør få holde oppe så lenge de vil, vi vil liberalisere bioteknologiloven, legalisere eggdonasjon og forske på befruktede egg av forskningshensyn alene, og ikke bare som et resultat av overtallige befruktede egg, slik det er i dag.

Det ble også valgt nytt AU. Arbeidsvalget i Hedmark Unge Høyre ser nå slik ut:

Leder: Kristian Tonning Riise
1. nestleder: Elise Fangberget
2. nestleder: Mette Sol Noreng
Styremedlem: Christian Nesset
Styremedlem: Margrethe Knudsen
Styremedlem: Nikolai Fjågesund
Styremedlem: Anna Molberg

Etter helgens årsmøte er det altså ingeting som tyder på at Unge Høyre i Hedmark vil markere seg noe mindre i året som kommer. Tvert imot. Nå skal vi bygge organisasjonen enda sterkere. Verve enda flere medlemmer. Markere oss politisk, og stille mannsterke i lokalvalget i 2011.

Jeg vil gratulere det nye Arbeidsutvalget, og jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt år som leder i Hedmark Unge Høyre. Alle regimer tar slutt en gang. Arbeiderparti-regimet i Hedmark vil også ta slutt før eller siden. Den prosessen har jeg ingen planer om å forsinke.

Read Full Post »

I min forrige bloggpost, der jeg kom med en aldri så liten hyllest til Margaret Thatcher- og la ut et lengre intervju med henne fra kanalen BBC i 1987, etterlyste «Sentrumskonservativ» EU-kritikk fra Høyre. Både Margeret Thatcher i sin politiske karriere, og det konservative partiet i England i dag; Høyres søsterparti i Storbrittania, er som kjent meget sterke EU-kritikere.

Denne utfordringen tar jeg gjerne, og det vil ikke være første gang jeg uttaler kritisk om EU. Tidlig i juni i år deltok jeg i en debatt arrangert av Europeisk Ungdom, som representant fra Unge Høyre (i linken står det Camilla Strandskog, men det stemmer altså ikke). Jeg trodde jeg hadde gjengitt denne debatten på bloggen min tidligere, men det viser seg at jeg må ha glemt det – så da benytter jeg muligheten nå, siden jeg ble utfordret på nettopp dette. De som var til stede på denne debatten vet at jeg antakelig markerte meg som en av de mest EU-kritiske, til tross for at jeg kommer fra det eneste partiet i Norge som har et klart JA-standpunkt.

Jeg vil legge til at jeg håper Europeisk Ungdom arrangerer flere slike debatter fremover, noe jeg gjerne deltar på. Jeg har stor tro på en slik måte å diskutere EU. Skal vi sette EU på dagsorden, så kan vi ikke bare diskutere EU-medlemskap eller ikke EU-medlemskap. Da må vi også diskutere, og ta stilling til det som foregår i Europaparlamentet.

Bare så det ikke er noen tvil; jeg er også sterk tilhenger av EU-medlemskap. Temaet for denne debatten var nemlig: «Hva ville jeg gjort i Europaparlamentet?». Dette åpnet for en annen vinkling på debatten. Når «Sentrumskonservativ» etterlyser mer EU-kritikk fra Høyre må han huske at debatten om medlemskap og debatten om det som skjer i Europaparlamentet er 2 ulike debatter.

Jeg ønsker at Norge skal være med i den demokratiske arenaen, men det betyr ikke at jeg er enig i den politikken som foregår der. Problemet med den norske EU-debatten er at det nesten alltid er EU-motstandere som argumenter mot alt EU gjør, og EU-tilhengere som argumenterer for alt EU gjør. Dette er en veldig fordummende debatt. EU består ikke av én ideologi. En slik debatt blir omtrent som om vi skulle debattert om vi var for eller mot Stortinget i Norge. Vi trenger mer debatt i Norge, om hva slags EU vi vil ha, og hva slags Europa vi vil ha.

Grenser for politikk.

De tre viktigste ordene for meg i politikken er: grenser for politikk, og jeg blir rimelig skremt over et EU som ofte ser ut som det ikke har noen grenser for hva som skal være politikk. Hvis Norge var medlem av EU, og jeg eller mitt parti var i EU-parlamentet, ville jeg helt klart hatt det som min fremste kampsak at EU skal få mindre makt. Mer makt skal overlates til hvert enkelt land, og mest av alt til hvert enkelt menneske.

Jeg mener generelt at politikere skal bestemme mindre over folks liv, og er derfor også skeptisk til mye av utviklingen i EU. Lisboa traktaten er, etter mitt syn, et eksempel på et EU som beveger seg i helt feil retning. Enhver utvikling som lener mot et EU, som blir mer og mer som en føderalstat, med felles grunnlov, osv… er jeg en sterk motstander av.

 

Det er en del EU-føderalister, som tror man kan se bort ifra de enorme kulturelle forskjellene i Europa, og skape et slags Europas forente stater. Men det tror jeg vil være direkte destruktivt. Jeg ønsker meg et EU som går mer tilbake til den opprinnelige ideen. Uavhengige nasjonalstater som samarbeider om flytting av varer, tjenester og mennesker. EU trenger ingen ny grunnlov, og Europa trenger ingen forent stemme i enhver sak. Men vi TRENGER et EU som består av 27 uavhengige nasjonalstater, med sin egen kultur, identitet, arv og nasjonale interesser, som samarbeider i en del forpliktende områder – der vi er helt avhengige av å ha en felles europeisk politikk.

På svært mange områder deler jeg nettopp det konservative partiet i England/Toryenes syn på EU. Jeg er bl.a. stor tilhenger av Daniel Hannan, særlig når det kommer til økonomisk politikk. Jeg er imidlertid ikke like skeptisk som Hannan til EU som prosjekt – men til mye av utviklingen som skjer i EU. Her er det nok en vesensforskjell på Høyrefolk og mange Toryer.

Kulturell identitet

Det er krefter i EU som forsøker å tvinge medlemslandene sine til en slags felles Europeisk identitet, men denne identiteten eksisterer ikke. Europas identitet er nettopp de kulturelle forskjellene i de ulike nasjonalstatene. Et forsøk på å lage et Europas Forente Stater, med en felles kulturell identitet tror jeg vil være starten på en oppløsning av EU, og i motsetning til mange andre EU-skeptikere, så synes jeg det vil være utrolig synd – fordi jeg egentlig er stor tilhenger av den opprinnelige ideen om EU.

Vi bør ikke konsentrere mer makt i hendene på en sentralisert elite i Europa-parlamentet – som krever at nasjonalstater skal gi opp mer av sin makt for å tjene «Europas» felles interesser. Et slikt prosjekt tror jeg vil bryte sammen.

Den politikken man ønsker, endrer seg ikke plutselig fordi man sitter i Europaparlamentet. Som konservativ bryter mye av politikken i EU, veldig grunnleggencde med det jeg tror på.

Jeg er for en mindre stat, friere handel også utenfor Europas grenser, mindre makt til politikere, mindre byråkrati, mot proteksjonisme, osv…

Hvis jeg var i Europaparlamentet ville jeg bl.a.:

  • Kjempet for et EU som åpner handelsgrensene sine for land, også utenfor EU. Proteksjonisme er destruktivt uansett,
  • Tatt et oppgjør med de vanvittige landbrukssubsidien e i EU.
  • Kjempet mot datalagringsdirektivet
  • Kjempet for et EU som konsentrerer seg mer rundt noen få grunnleggende områder der vi trenger en mer felles europeisk politikk, og jeg ville kjempet innbitt mot et EU som i stadig større grad begynner å utvikle politikk på alle mulige felt.
  • Kjempet mot de løsningene som EU tar initiativ til når det gjelder finanskrisen. Der den ene ministeren etter den andre sitter, og nærmest overbyr hverandre, i hvem som vil kaste mest mulig penger inn i en feilet økonomi.
  • Jeg ville også kjempet mot Lisboa-traktaten, og for at traktaten burde komme opp til folkeavstemning i hvert eneste medlemsland.

Lisboa traktaten

Lisboa traktaten inneholder egentlig alle elemenetene i en grunnlov. Dersom traktaten ratifiseres i medlemslandene er dette noen av konsekvensene:

  • Rådet skal ha en permanent president, i stedet for ordningen nå, da dette går på rundgang i 6 mnd om gangen
  • EU får én ansvarlig  person for utenrikspolitikken
  • Kvalifisert flertall vil erstatte enstemmighet på en rekke områder i Rådet
  • Muligheten for å ta veto blir fjernet på en rekke områder.

 De fleste Europeiske ledere enes om at Lisboa traktaten inneholder det grunnleggende innholdet i en grunnlov. Lisboa traktaten som da altså både åpner for en president, en egen utenriksminister, og felles europeisk utenrikspolitikk, gir signaler som tenderer mot en slags ny supermakt.

Etter mitt syn vil Lisboa-traktaten undermindere mye av nasjonalstatenes suverenitet, fordi du flytter politiske bestemmelser lenger bort fra befolkningen i hvert land.

Måten Lisboa traktaten har blitt fremarbeidet viser også en del demokratiske problemer. Irland er det eneste landet der det holdes folkeavstemning om traktaten. Av 27 medlemsland, er det altså bare i Irland at folket skal få si sitt om en traktat som vil bety såpass store endringer for hele den europeiske befolkningen. Antakelig har avstemningene om grunnloven, som ble nedstemt i flere land gjort at den politiske eliten ikke ønsker en ny avstemning om Lisboa-traktaten. Meningsmålinger viser at det er flertall mot traktaten i en rekke EU-stater, og det vil bli svært vanskelig å få gjennomslag for den. Men det er ingen unnskyldning for ikke å ha en avstemning. Demokrati tar tid. Når en så viktig traktat ikke kommer opp til folkeavstemning i Europa engang, så synes jeg det er fundamentalt udemokratisk.

 Det er også andre problemer med Lisboa traktaten. En felles Europeisk utenrikspolitikk vil kunne være en trussel mot NATO samarbeidet og gjøre det vanskeligere for hvert enkelt medlemsland å bestemme i hvilke saker de ønsker å stå ved siden av USA, oi mange tilfeller vil et konservativt parti stå mye nærmere USA enn EU.

Parlamentet eller ministerrådet:

I motsetning til mange både EU-kritikere og EU-tilhengere ønsker jeg mindre makt til Europaparlamentet og mer makt til Ministerrådet. I første omgang virker kanskje dette rart. Parlamentet er jo det folkevalgte organet, og i et mer begrenset EU, ville også jeg vært for mer makt til parlamentet, men i et EU som ikke ser grenser for politikk – så mener jeg at det er nødvendig å beholde mer nasjonal suverenitet.

Problemet med å overføre stadig mer makt til EU-parlamentet – er at de ikke står til ansvar for befolkningen sin på samme måte som ministrene fra hvert enkelt land. Dette kan vi også se på prosentandelen som stemmer ved EU-valg. Den har bare fortsatt å stupe ved hvert valg – og det er konsekvensen hvis politikken flyttes for langt unna folks virkelighet.

EU har også en rekke økonomiske ordninger, som aldri ville blitt tolerert dersom de gjaldt for de nasjonale parlamentene. Du kan faktisk tjene en liten formue bare ved å reise billig som EU-parlamentariker. Hver gang en EU-parlamentariker reiser noe sted, får han nemlig betalt som om han reiste med 1. klasse. Flyr du fra Brüssel til Hong Kong på økonomiklasse, får du altså utbetalt det samme som det ville kostet å fly på 1. klasse. Et slikt system ville raskt blitt forkastet i de nasjonale parlamentene, men når politikerne ikke kan holdes til ansvar ovenfor befolkningen på samme måte som politikerne i de nasjonale parlamentene, får slike ordninger lov til å passere i stillhet.

Til slutt

Dette har vært et MEGET kritisk innlegg, slik jeg lovet innledningsvis, men det er utrolig viktig at det også kommer EU-kritikk fra høyresiden i norsk politikk. Det er ikke ofte at Høyrepolitikere får muligheten til å ta denne debatten. Mange har kanskje også glemt å være kritiske til EU, fordi vi aldri debatterer det som skjer i EU.

MEN – nok en gang: Selv om jeg er kritisk til politikken som foregår i EU-parlamentet, på samme måte som jeg er kritisk til politikken som foregår på Stortinget nå, er jeg stor tilhenger av medlemskap.

For det ER en rekke områder der det er nødvendig med en mer felles Europeisk politikk, og ikke minst forpliktende tiltak – der vi trenger EU som et overnasjonalt organ.

I tillegg til: handel, arbeidsinnvandring og migrasjon, så gjelder dette f.eks:

  • kampen mot internasjonal kriminalitet
  • sikkerhetspolitikk – en mer felles europeisk migrasjonspolitikk forutsetter også at man samarbeider om en del sikkerhetstiltak
  • utvikling av ny teknologi og fornybare energikilder
  • forbrukerrettigheter
  • fattigdomdsbekjempelse – hvis hele Europa åpnet grensene sine for den fattige verden, så hadde det helt klart hatt stor betydning

I det hele tatt ønsker jeg meg et mer samlet EU, på noen nedfelte begrensede områder.

Et nasjonalstatenes EU som samarbeider om felles politikk, på noen områder der vi trenger et samlet Europa. For på samme måte som: grenser for politikk, er det viktigste for meg i norsk politikk, er det også det samme i EU. Det innebærer at jeg mener at EU som Union skal få mindre makt, og mer makt på noen nedfelte områder – og aller viktigst: at først nasjonalstatene, deretter lokaldemokratiet i hvert land, og deretter enkeltmennesket skal få MER makt. Mye mer makt.

Konklusjon:

I det hele tatt, enten det er snakk om Norge eller EU, så ønsker jeg å la markedet løse de tingene som politikere ikke evner. Jeg ønsker å ta mer makt vekk fra politikere, og overlate mer makt til hver enkelt person. Det gjelder også innenfor EU. Men Norge MÅ være med i det demokratiske organet for å kunne påvirke Europas politikk. Norge er avhengig av det felles europeiske markedet, og EUs politikk har direkte innvirkning på norske forhold.

Vi TRENGER EU, men vi trenger et mer slagkraftig EU på begrensede områder – ikke et EU som lager direktiver for hullene på saltbøssen. La EU-kritikken bli hørt i Europaparlamentet – den blir ikke hørt rundt omkring på stands i Norge.

NEI til en ny føderalstat

NEI til veldig mye av politikken i EU

JA TIL EU!

Read Full Post »