Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Demokrati’

(Innlegg i Minerva 10.01.2012)

Høyre kan ikke sitte stille i båten mens et europeisk søsterparti introduserer et nytt autoritært regime i Europa.

Det er aldri hyggelig når det er ens egne politiske venner som tar inn på gal sti. Det er betraktelig mer tilfredsstillende å rette en harmdirrende pekefinger mot motsatt ende av den politiske skalaen. Høyre har vært flinke til dette de siste årene, og med rette.

Venstresidens unnfallenhet overfor ideologiske venners grove menneskerettighetsbrudd i særlig Latin-Amerika har vært påfallende. Fortsatt nekter flere, inklusive stortingsrepresentanter, å ta innover seg de elendige tilstandene på Cuba – et av verdens mest åpenbare totalitære diktaturer.

Høyre, med nestleder Jan Tore Sanner i spissen, har i lang tid vært aktivt i kampen for demokrati og menneskerettigheter verden over. Hvert år deler også Høyre ut ”Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter”. På landsmøtet i fjor gikk prisen til studentorganisasjonen JAVU i Venezuela, et annet eksempel på et venstreside-regime der menneskerettighetssituasjonen blir stadig verre.

Høyre har grunn til å være stolt av sin historie, hva gjelder demokrati og menneskerettigheter. Det medfører imidlertid et spesielt ansvar for å si fra like kraftfullt når ens egne venner tar i bruk de samme midlene man kritiserer hos sine motstandere. Ellers får kritikken en hul gjenklang og en vond bismak.

Et autoritært høyre i Ungarn
Ungarn, under ledelse av Høyres søsterparti Fidesz, er i ferd med å gi EU dets første autoritære regime. Med to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen tar regjeringspartiet nå i bruk alle midler for å feste et stadig strammere grep om makten.

(Les resten på Minerva)

Read Full Post »

Den 22. oktober leverte Eirik Vold nok et innlegg om hans forbilde hva gjelder demokrati og menneskerettigheter; Hugo Chavez. Jeg skrev et kort svar til Aftenposten, men glemte å legge ut hele den opprinnelige kronikken her:

Eirik Volds nesegruse beundring av Hugo Chavez er dessverre lite i stand til å hverken nyansere dekningen i norsk media eller komme med noen innsiktsfulle betraktninger om situasjonen i Venezuela.

Det er ingen tvil om at Eirik Vold besitter en masse kunnskap om Venezuela etter å ha bodd mange år i landet. Dessverre blir dette ganske verdiløst når man lever i en tilsynelatende ideologisk blindet virkelighetsforståelse der man ikke er i stand eller villig til å se de faktiske forholdene. Dette er ikke et ukjent fenomen. Det var ikke uintelligente analfabeter, men høyt utdannede mennesker i sentrale posisjoner i norsk samfunnsliv, som reiste på studietur til Kambodsja på 70-tallet under et av historiens verste folkemord og kom entusiastisk tilbake uten å ha sett noenting.

Nå er dette selvfølgelig ikke noe forsøk på å sette likhetstegn mellom Hugo Chavez og historiens verste tyranner, men et eksempel på at viljen til å se verden med skylapper kan resultere i de fjerneste tolkninger av virkeligheten. Eirik Vold ser dessverre ut til å være et eksempel på dette.

Chavez helsetilstand
Opplysninger om Chavez’ helsetilstand avvises ikke av Vold med noen form for faktaopplysninger. I stedet beskylder han Aftenposten for å ha «blikket låst mot Miami». Det er mye å være kritisk til hva gjelder norsk utenrikspolitisk pressedekning, men at de er noen nikkedukke for amerikanske medier blir en i overkant komisk påstand.

At det foregår mye spekulasjoner om helsetilstanden til en president som har redusert venezuelansk politikk til å handle om Chavez og bare Chavez burde ikke overraske noen. Det er slik sett lite interessant om informasjonen fra El Nuevo Herald, som Vold viser til, er spekulativ eller ikke. For bare få dager siden kom det langt mer interessante og troverdige opplysninger fra legen Salvador Navarrete, som skal ha vært en del av Chavez legeteam. Han hevder at Chavez mest sannsynlig lider av en svært aggressiv type kreftsvulst som i tilfelle gir ham inntil 2 år igjen å leve. Etter intervjuet har Navarrete forlatt landet med sin familie.

Disse opplysningene krever imidlertid kommentarer med litt mer dybde enn den vanlige «anti USA/Bush/Miami-sjargongen» som preger de fleste av Volds innlegg. Det samme gjør de omfattende menneskerettighetsbruddene under Chavez’ stadig mer autoritære regime. (Noen bør forøvrig minne Vold om at USAs president de siste 3 årene har hett Barack Obama og ikke George W. Bush.)

Bekreftede inntrykk
Jeg besøkte selv Caracas tidligere i år for å ta opplysninger jeg har fått fra venezuelanske aktivister, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse i nærmere øyesyn. Det tok ikke lang tid før jeg hadde bekreftet mange av mine inntrykk.

På gatene i Caracas satt jeg ute å snakket med ungdommer som bodde i telt og demonstrerte mot fengsling av politisk opposisjonelle. En av jentene jeg snakket med var ferdig utdannet ingeniør og ikke mange år eldre enn meg. Dagen før hadde en av jentene i gruppen blitt forsøkt voldtatt mens hun sov, og kun få timer tidligere hadde en av dem blitt knivstukket til døde. Likevel var demonstrantene fast bestemt på å bli værende.

Ikke langt unna sitter en gjeng utmattede statlige arbeidere som sultestreiker etter 18 måneder uten lønn. Jeg stopper Globovision – den eneste store gjenværende opposisjonelle TV-kanalen i Venezuela – da de ankommer for å lage et nyhetsoppslag. Ingen andre medier ser ut til å være interessert. Journalistene forteller om en hverdag der de jevnlig blir utsatt for pro-Chavez pøbelgjenger, samtidig som utstyret deres ofte blir konfiskert når de lager reportasjer. RCTV, en annen opposisjonell TV-kanal, som tidligere var den største i Venezuela, er nå tvunget av alle offentlige nettverk, beordret fjernet fra private kabeloperatører, de har fått utstyret sitt stjålet av regjeringen, og er nå blokkert fra alle internasjonale frekvenser etter å ha forsøkt å sende nyhetssendinger fra en colombiansk TV-frekvens.

Da jeg skulle inn i hjemmet til forhenværende dommer Maria Lourdes Afioni, som nå sitter i husarrest, måtte jeg først gjennom et kobbel av 16 militære soldater. Hvorfor denne hyggelige middelaldrende damen iført pysjamasbukser og crocs må passes på av 16 soldater 24 timer i døgnet kunne ingen gi noen god forklaring på. Ei heller hennes forbrytelse. Hun sitter, absurd nok, inne for å ha fulgt grunnloven og frigjort en mann som hadde vært fengslet i 2 år uten å få prøve saken sin for retten.

Manglende demokrati
Som om ikke dette var nok er flere hundre mennesker i Venezuela nektet å stille til valg, uten å engang ha fått muligheten til å forsvare seg i retten. Det til tross for at grunnloven eksplisitt stadfester at det eneste som kan frata noen muligheten til å stille til folkevalgte posisjoner er om man er dømt for kriminelle handlinger.

Jeg kunne fortsatt ganske lenge med eksempler etter bare et kort opphold i landet, men da måtte Aftenposten trykket et bilag i stedet for et innlegg. Demokratiets svake stilling i landet er uansett så åpenbar at den ikke lar seg benekte.

Diktatur?
Er Chavez’ Venezuela et diktatur på linje med med Libya under sin (nå avdøde) bestekompis Ghaddafi? Eller Syria under en annen av Chavez nærmeste venner, Assad? Svaret er selvfølgelig nei. Eirik Vold har helt rett i at det eksisterer en betydelig opposiosjon i Venezuela, og at det fortsatt er flere opposisjonelle stemmer i mediene. Dette forteller imidlertid minimalt om den demokratiske situasjonen, når opposisjonelle stemmer konsekvent neglisjeres, trues, og holdes borte gjennom udemokratiske og ukonstitusjonelle prosesser.

Også i Russland eksisterer det en betydelig opposisjon og opposisjonelle stemmer i mediene. Likevel tror jeg de færreste seriøse kommentatorer vil kalle Putin og Medvedevs hegemoni for noe «liberalt demokrati» slik Vold omtaler Chavez’ Venezuela.

Venezuela under Hugo Chavez er i beste fall et autoritært semi-demokrati. I verste fall er det et forkledd diktatur.

Read Full Post »

(NB! Advarer om sterke bilder i denne posten)

Da er jeg hjemme igjen etter en flott helg med nesten 500 Unge Høyre folk, på Unge Høyres landskonferanse. Jeg hadde gleden av å skolere to flinke og engasjerte grupper i skoledebatt  (takk til Johannes for morsomt poeng under søndagens debatt) og dette sammen med internett-problemer har gått utover bloggingen denne helgen. Nå er det imidlertid ingen unnskyldning lenger (kudos til Stefan som har oppdatert jevnlig også under Landskonferansen)

Internasjonal politikk og menneskerettigheter var viet ekstra oppmerksomhet på Landskonferansen, noe jeg satte stor pris på. Særlig var det gledelig å høre Thor Halvorsens foredrag om situasjonen på Cuba og Latin Amerika forøvrig. Jeg har lenge etterlyst mer skolering om nettopp situasjonen på Cuba, et tema jeg har skrevet mye om på denne bloggen før (Les: Cuba før Castro og Che Guevara var en feig morder eller søk på Cuba i bloggens søkefelt)

Den manglende kunnskapen om Cubas moderne historie er skremmende. Cuba er ett av vår tids største tragedier. Cubas moderne historie, er historien om hvordan et velstående land, rikt på naturressurser, og med alle muligheter for å lykkes, på få år ble til en lutfattig øy, der befolkningen undertrykkes, initiativ drepes, kreativitet kues, og all mulig velstandsutvikling holdes tilbake – kun for å tjene regimets syke trang til makt.

Rødgrønne politikere har flere ganger besøkt Cuba, uten å legge opp til et eneste møte med opposisjonelle. Den rødgrønne regjeringen har også sluttet å invitere opposisjonen på Cuba, til den offisielle 17. mai feiringen i ambassaden. Den rødgrønne regjeringen er indirekte med på å legetimere et av verdens mest grusomme regimer. Dette bør vi ikke akseptere lenger.

En typisk omtale av Cuba er noe sånt som at:«Cuba er et fattig diktatur. Castro regimet nekter befolkningen grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, men de har likevel velsinget befolkningen med et gratis helsevesen av ypperste klasse, og tross alt, skapt noe fremgang».
Dette er omtrent like dumt som om noen skulle si følgende: «Ja, Nord-Korea er kanskje verdens mest grusomme regime, men Kim Jung-Il har lykkes i å avskaffe arbeidsledigheten og utjevne sosiale forskjeller til befolkningens glede».

De færreste vet at Cuba var et ganske velstående land før Castro. Batistia som ofte omtales i historiebøker som en grusom diktator, kan ikke sammenlignes med Castro-regimet. Jeg har snakket med mange eksil-cubanere, og lest mye stoff om Cuba fra mennesker som har hatt muligheten til å formidle historien sin uten å gå gjennom Castros propaganda-maskineri. Beskrivelsene er entydige. Alle omtaler sammenligninger mellom Batista og Castro som latterlige. Ja, Batista var en drittsekk, sier de. Men Batista var først og fremst et politisk problem, ikke et sosialt eller økonomisk problem.

Enkle fakta understøtter dette:

– immigrasjon
Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958, ett knapt år før Castro regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

– barnedødelighet
Ifølge FNs beregninger for barnedødelighet rangerte Cuba i 1958 (i pre-Castro cuba) helt i toppen, på 13. plass i hele verden. De rangerte altså ikke bare over hele Latin Amerika, men også over Vest-Europeiske land, land som Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Portugal og Spania. Under kommunistregimet har de falt til 44. plass, og det er etter at tallene er kunstig nedjustert.

Cuba har en abortrate på 0,71 for hvert fødte liv, og bare små hint om komplikasjoner er nok til at fostre blir abortert, på et hvilket som helst stadie. (FNs tall kan heller ikke helt stoles på, fordi de stort sett baserer på de tallene hvert enkelt land gir.) Likevel femholdes barnedødeligheten ofte som en av eksemplene på Cubas flotte helsevesen.

– matmangel
Gjennomsnittshøyden blant cubanere har falt med 8 cm, bare de siste 25 årene. For første gang i cubansk historie finner man tusener av barn som lider av sykdommer knyttet til proteinmangel, som abnormalt store hoder proporsjonalt med kroppen.

Før Castro, under Batista, hadde Cuba det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen. Etter at Che Guevara hadde vært industri-minister i ett år, rasjonerer Cuba mat og stenger fabrikker. Det var ingen rasjoner på mat eller matmangel under Batista, og proteinforbruket var blant verdens høyeste – i dag lider Cuba altså av sykdommer knyttet til proteinmangel.

– tilgjengelig informasjon;
Før Castro, på 50-tallet, kunne cubanere velge mellom over 50 daglige aviser. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land». I dag kontrolleres hvert ord som publiseres noe sted, hvert ord som undervises i skolen, og det er forbudt å eie en bok som ikke er produsert av kommunist-regimet.

Og til slutt:

HVA MED HELSEVESENET DA?
Ja, hva med helsevesenet? Det må da være noe sant i alt snakket om det fantastiske helsevesenet på Cuba. Vi har jo sett Michael Moores film, der det cubanske helsevesenet fremstår som rene idyllen. Og ja, det er noe sant i det. For kommmunist-regimet, og turister som kan betale, er det cubanske helsevesenet flott. For alle andre er det en skitten pøl som ikke er noe menneske verdig.

Hvis du ikke tar med dine egne lakener, håndkler og såper, så er det gjerne senger som dette – fulle av størknet blod, skitt og møkk – som møter deg når du kommer på sykehuset:

Dette er hvordan den allmenne cubaners fasciliteter gjerne ser ut (og nei, dette er ikke en nedlagt, fraflyttet bygning):

Her ser vi en vaskebalje i bruk på ortopedisk avdeling:


Slik behandles gjerne en mann som har skadet foten:

Og her er et bilde fra en akutt-avdeling:

Nei, dette er ikke bilder fra Auschwitz selv om man skulle tro det. Dette er bilder som har blitt sneket ut av mennesker, modige nok til å risikere livet for å fortelle sannheten om helsevesenet på Cuba. I mellomtiden drar ignorante filmskapere som Michael Moore, politikere som i beste fall er lettlurte idioter,- eller i verste fall  er likefyldige eller gladelige medspillere for Castros propaganda-kampanje, på studieturer til Cuba.

Der nyter politikere og byråkrater godt av den luksusen landet tilbyr turister og særlig representanter fra andre regjeringer, mens vanlige mennesker på Cuba mangler grunnleggende menneskerettigheter, ikke får kjøpe et såpestykke uten rasjoneringskort fra det totalitære regimet, og lider under forhold vi ikke ville unnet noe menneske. De burde skamme seg.

Read Full Post »

Inpirert av helgens konferanse, der det bl.a. ble satt fokus på Cuba og menneskerettigheter legger jeg ut et forkortet utdrag om Cubas historie, fra et tidligere innlegg om utenrikspolitikk:

Historisk bakteppe
Cuba har lidd under en rekke diktatorer, og et ustabilt politisk system, men jeg velger å begynne i 1948. I 1948 retunerer Batista til cubansk politikk, fra et opphold i Florida, etter valgnederlaget i 1944. Han blir valgt til senator, og stiller til valg som president i 1952. Meningsmålingene indikerer imidlertid nederlag for Batista og han tar makten på egenhånd. Sammen med en gruppe misfornøyde militær-offiserer og politiske aktivister blir Prío Socarrás kastet uten motstand. (Fra 1940 – 1944 var Batista faktisk en demokratisk valgt og populær president, som bl.a. var med på å utforme den Cubanske grunnloven)

26. juli, 1953, angriper en gjeng terrorister, på Fidel Castros kommando, de militære hovedkvarterene i Santiago. Halvparten blir drept, og en tredjedel tatt til fange. Fidel Castro som ikke deltok i angrepet selv, går i skjul, men overgir seg en uke senere. 51 av de 99 gjenlevende rebellene blir dømt til 13 års fengsel. Batista som senere ble portrettert som en brutal, nedtrykkende, diktator, lar Castro-brødrene slippe ut etter 22 måneder i fengsel.

I 1958 er Carlos Márquez-Sterling den egentlige vinner av presidentvalget, etter å ha vunnet provinsene i Havana, Camagüey, Matanzas og Pinar del Rio, men Batistas kandidatur blir likevel vilkårlig valgt til vinner i provinsene Las Villas og Oriente. Regjeringen hevder at Batista har tatt så mange flere stemmer her, at han til sammen har flere stemmer enn Márquez-Sterling. Castro skjønte at det ikke kunne være en demokratisk vinner av valget for at hans revolujon skulle være vellykket: Castros terrorister holdt derfor folk unna stemmelokalene i disse områdene. Da Batistas regjering tok de tomme stemmeurnene, fylte dem med ferdig utfyldte og merkede stemmesedler, og erklærte Batista som vinner hadde Castro det utgangspunktet han trengte. Amerikanske politikere og medier bet på.

26th of July movement
Etter det mislykkede angrepet i 1953 flyktet Raul og Fidel Castro til Mexico, og rekrutterte en liten hær av terrorister (26th of July Movement) med den hensikt å invadere Cuba. Sent November, 1956, seilte Castro, og ca 80 opprørere, inkl Ernesto ‘Che’ Guevara fra Mexio på båten Gramma. De blir stoppet av Batistas styrker, og alle utenom ca 10 stk blir drept, og Raul, Fidel og Che flykter inn i fjellene i Sierra Maestra. Historien vil ha det til at Castro deretter bygget en stor gruppe basert på voldsom folkelig støtte. Denne støtten er mildt sagt massivt overdrevet. I 1957, styrte ikke Castro over stort mer enn en liten gruppe opprørere i fjellet.

Radikale medier
Amerikanske medier har hatt større betydning enn historien ofte tillegger dem. Det er et unektelig faktum at amerikanske mediers partiske, subjektive, unyanserte, og virkelighetsfjerne gjengivelse av Castro og hans bevegelse, var en svært medvirkende faktor til Castro-regimets maktovertakelse.

I April 1957 kommer New York Times journalist -Herbert L. Matthews, til Sierra Maestra for å intervjue Castro og hans rebeller. Over tre forsideartikler evner Matthews å presentere Castro som bl.a. en, jeg siterer: «patriotisk landsbyboer», «en sterk anti-kommunist», og en «Robin Hood forsvarer av folket». Matthews skrev at Castro hadde: «sterke ideer om rettferdighet, demokrati, sosial rettferdighet, nødvendigheten av å gjenopprette grunnloven, og holde valg». Dette, sammen med voldsomme overdrivelser vedrørende Castros folkelige støtte, størrelsen på hans styrker, osv… gir Castro mye større troverdighet og oppslutning blant befolkningen på Cuba.

Naive byråkrater får økt innflytelse
USAs utenrikspolitikk er også en svært medvirkende faktor til Castros maktovertakelse. Utenrikspolitikken i USA forandrer seg ganske drastisk etter John Foster Dulles bortgang i 1959. I 1957 får Dulles kreft, og makten i utenriksdepartementet utøves i stor grad av ambisiøse byråkrater. Mange av byråkratene i systemet (og flere i CIA) var overbevist om at en tilpasning til Russland var eneste muligheten for å unngå en atomkrig – og utnyttet muligheten til å oppnå makt innenfra i sine beskyttede posisjoner i utenriksdepartementet.

Det er blitt en populær forestilling at man ikke kjente til Castros kommunistiske nettverk på denne tiden. Det stemmer ikke, men mektige krefter gjorde sitt for å hindre at de kom frem i lyset. Den amerikanske ambassadøren i Cuba, Arthur Gardner, er blant dem som raskt «kjente lusa på gangen». Han beskrev Castro som en kommunist og en terrorist. Dette ble imidlertid ikke akseptert. Gardner ble kalt tilbake og Earl T. Smith ble oppnevnt til å erstatte ham. Smith fikk ikke engang konsultere med sin forgjenger før han tiltrådte. I stedet sendte utenriksdepartementet han til, ja nettopp, Herbert L. Matthews, for briefing (New York Times-korrespondenten som hyllet Castro).

Det stopper heller ikke her. I offisielle rapporter advarte også den amerikanske ambassadøren i Mexico, Robert Hill, gjentatte ganger om Castros kommunistiske tilknytninger. I senere høringer i Senatet, der Hill ble tatt under ed, bevitnet han følgende: «Individuals in the New York Times put Castro in power». Han snakket for døve ører.

Batista mister støtte
Etter valgfusket i 1958, mistet Batista all gjenværende amerikansk støtte. I januar, 1959, flykter Batista, etter at USA har avslått forespørsler om styrker og hindret andre produsenter i å sende våpen til den cubanske regjeringen. I januar, 1959, kan Castro derfor ta kontroll over Cuba uten store problemer. Til tross for at Batista har flyktet, og Cuba egentlig har en rettmessig valgt president, velger USA altså under «ledelse» av naive byråkrater å la en revolusjonær terrorist, med kjente kommunistiske forbindelser, ta makten i landet.

Det blir ikke mindre tragikomisk av at Castros første handling som president/diktator var å få alle stemmesedler og annen dokumentasjon fra valget i 1958 – valget som gjorde at Batista mistet all støtte – ødelagt.

Demokrati var mulig
Castro visste at dersom Manuell Marquez-Sterling fremsto som den beviselig rettmessige presidenten, ville det ødelegge hans sjanser. Castro berettet selv ved en anledning til den argentinske ambassadøren, at dersom Batista når han gikk av hadde anerkjent Marquz-Sterling som Cubas rettmessige president, ville han selv antakelig aldri vunnet makten. I stedet for å støtte det egentlig demokratisk valgte alternativet, tillot USA en kommunist-diktator å ta makten.

Castro kunne nå, slik advarslene varslet om, flagge sin kommunistiske agenda. Han beordret ekspropriasjon av alle amerikanske eiendommer på Cuba. Politiske fanger ble henrettet i storskala, og det var ikke lenger mulig å overse de grove bruddene på alt som heter menneskerettigheter på Cuba. Situasjonen endret seg nærmest over natten.
Før Castro, hadde Cuba en stor middelklasse, på ca 36% av landets populasjon. Nå er Cuba et totalitært regime som undertrykker befolkningen sin. Et land der hundrevis (om ikke tusenvis) av mennesker dør hvert eneste år mens de forsøker å svømme, eller på andre måter, flykte til Floridas grenser.

Read Full Post »

For ikke så mange dager siden, skrev jeg et innlegg om Dumskapsdepartementet her på bloggen, som også var på trykk i min lokalavis Hamar Arbeiderblad. Der spurte jeg om Kristin Halvorsen i det hele tatt hadde noen visjoner for norsk skole. Siden Halvorsen begynte sin jobb som kunnskapsminister med et populistisk forslag uten tiltak om mobbing, har hun fulgt det opp med forslag om fjerning av plusser og minuser bak karakterene, hva slags klesplagg elevene skal ha på seg, bruk av twitter og facebook i timen, osv… Det ene dummere enn det andre.

Kristin Halvorsens nye løsning for å øke kunnskapen i skolen- og løse fraværsproblematikken er altså å redusere muligheten for politisk fravær. «Jeg syns ikke vi kan forskjellsbehandle mellom politisk fravær og annet fravær» skal Halvorsen ha sagt til elevene på elevtinget (der hun ble møtt med pipekonsert).

Halvorsen mener altså at det ikke er noe forskjell på om du er borte fra skolen fordi du gjør politisk arbeid -og får nyttig kunnskap om hvordan det norske demokratiet fungerer, eller om du sitter hjemme i sofaen og drikker cola. For en kunnskapsorientert kunnskapsminister vi har (les: ironi).

Hver eneste vår arrangerer Hedmark Unge Høyre stortingstur. I år var nesten 20 ungdommer fra Hedmark med på turen. Der fikk alle sammen se statsministeren svare for seg i stortingets spørretime, en omvisning på Stortinget, spise lunsj på Stortinget samt snakke med flere stortingsrepresentanter, og avslutningsvis et seminar på Høyres Hus.

Å sitte i et klasserom og lese samfunnsfagbøker om hvordan det norske parlamentet fungerer kan ikke sammenlignes med det å oppleve Stortinget selv. Enkelte av elevene hadde stått opp 04.00 for å komme seg inn til Oslo tidsnok til spørretimen. Mens halvparten av elevene i elevundersøkelsen svarer at de kjeder seg på skolen, sto altså flere ungdommer opp midt på natten for å rekke en hel dag med politikk. Hadde skolen ellers klart å skape halvparten av det engasjementet ville ikke frafallsproblematikken vært noe å snakke om. Men ifølge Kristin Halvorsen må altså slikt fravær likestilles med alt annet.

Jeg venter spent på at Kristin Halvorsen skal begynne å konsentrere seg om å få mer kunnskap i skolen. Dette begynner å bli patetisk.

Les også Henrik Asheim og Stefan Heggelunds blogginnlegg om Kristin Halvorsens manglende forståelse for problemene i norsk skole:

Stefan Heggelund – Frafall i videregående

Henrik Asheim – Kristin Halvorsen forstår ikke frafallsproblemene

Read Full Post »

Jeg vil gjerne ha deres syn på forholdet mellom samfunn og moral, fordi det er utrolig interessante spørsmål å diskutere. Jeg har brukt en del tid på å skrive om moral på minerva og på denne bloggen. Jeg forfekter ganske enkelt et samfunn som er basert på normer som er så lite moralistiske som overhodet mulig. Det er imidlertid mange som mener at jeg lager et skille mellom normer og moralisme som ikke eksisterer. Det store skillet her går, etter mitt syn, mellom dem som har kollektivet som utgangspunkt, og dem som har individet som utgangspunkt.

Jeg skal først definere noen begreper slik jeg bruker dem, for ikke å skape forvirring:

Moral = en oppfatning av rett og galt, eller et sett av normer, verdier og holdninger som hevdes og praktiseres av et individ eller en gruppe
Moralisme = å påtvinge andre din moral
Moralnorm = en indikasjon på, eller lov om, hvordan enkeltmennesket burde bruke sin frihet

Vårt liberale samfunn er selvfølgelig basert på en rekke normer og regler. Ethvert samfunn er avhengig av dette for å fungere, men jeg vil hevde at det som skiller liberale samfunn fra andre er at de i mye mindre grad er basert på normer og regler som er moralistiske.

Hvordan er dette mulig? Er ikke det å påføre andre ett sett med regler det samme som å bedrive moralisme, uansett? Jeg vil hevde nei. De mest grunnleggende rettighetene i vårt liberale samfunn er friheter som ikke tvinger enkeltmennesket til å leve på noen bestemt måte:

Religionsfrihet tvinger ingen til å tro på noe, eller til å la være å tro på noe. Religionsfrihet tvinger simpelthen bare folk til å akseptere andres rett til å tro det de vil.
Ytringsfrihet tvinger likeledes ingen til å ytre noe, eller til å la være å ytre noe. Den tvinger bare folk til å akseptere andres rett til å ytre sine meninger.
Retten til arbeid, til likestilling, osv…, i liberal forstand, skal heller ikke tvinge noen til å gi noen jobb, eller til å behandle noen på en bestemt måte (annet enn å avstå fra overgrep da naturligvis). Disse rettighetene slår simpelthen bare fast at det ikke skal være noen formelle lover som begrenser folks muligheter pga kjønn, religion, hudfarge, osv…

Disse eksemplene tvinger folk til en moralsk toleranse, men det tvinger ingen til å følge en bestemt type moral. Med dette som utgangspunkt vil jeg hevde at det er fullt mulig å ha et samfunn som baserer seg på normer og regler uten å være moralistisk.

Hvis kollektivet alltid går foran individet, får det selvfølgelig et annet utslag. Hvis man mener at kollektivets felles interesser alltid er det beste, vil det jo også alltid være best å tvinge alle mennesker til å innrette seg på den måten som best tjener det store kollektivet.

Hvis man derimot har et liberalt menneskesyn. Hvis man ser kollektivet som en ansamling individer, og mener at samfunnets oppgave er å sørge for at disse ulike individene i bunn og grunn skal kunne leve sine egne liv, etter sine egne moralnormer, med mindre disse går direkte utover en annens rett til å gjøre det samme, så gir det absolutt mening å snakke amoralistiske regler i et liberalt samfunn.

Hva mener du?

Read Full Post »

Jeg skal ærlig innrømme at demonstrasjonsånden ikke akkurat er det som står sterkest blant Unge Høyre folk. Vi som tror at samfunnet forandrer seg gradvis, og som ser samfunnets institusjoner som et resultat av lange tradisjoner, sprunget ut av en rekke forskjellig politiske, kulturelle og sosiale omstendigheter. For oss som har en intuitiv frykt for store abstrakte planer for radikale politiske, økonomiske og sosiale reorganiseringer av samfunnet, er ikke protestrop utenfor Stortinget det som faller mest naturlig.

Men, det gjør også budskapet desto sterkere når vi konservative får demonstrasjonsånden i oss. For er det en ting som trekker Unge Høyre folk ut i kulden (i hvert fall undertegnede og et par til), i demonstrasjon forann Stortinget, så er det når ytringsfrihet, og grunnleggende demokratiske rettigheter brytes på det groveste. Nå er jeg helt forfrossen på tærne etter å stått utenfor Stortinget i nesten 2 timer, i altfor tynne sokker, sammen med iranere som viser sin avsky mot prestestyrets totalitære maktbruk.

Leder i Unge Høyre, Henrik Asheim var en av dem som holdt apell under dagens demonstrasjon. Unge Høyres budskap var klart og tydelig:  Norge må bryte all diplomatisk kontakt med det iranske regimet, og kalle ambassadøren hjem. Dette støtter jeg 100%. Diplomatiske virkemidler må alltid være første skritt, men diplomatiske virkemidlers legitimitet avhenger av at det følges opp med konsekvenser dersom forhandlingene ikke fører frem. Det er nå tilfellet med Iran. Dialog med Iran har ikke ført til noenting, det har bare gitt det sittende fascist-regimet mer tid til å fullføre sine atomplaner. Nå må krafitge sanksjoner, og full isolering av det iranske prestestyret, være neste skritt.

I August i fjor kunne mediene melde om over 100 kvinner og menn som var gruppevoldtatt av fangevoktere i Iran. De siste månedene har over 1000 mennesker blitt arrestert, og i løpet av de siste dagene bare har en rekke aktivister, bloggere og journalister blitt arrestert av iranske myndigheter som ønsker å kneble informasjonsflyten utover Irans grenser. Flere av disse risikerer nå dødsstraff.

Samtidig med demonstrasjonen i Oslo i dag, har det vært demonstrasjoner i Iran. Bare i løpet av den tiden jeg sto ute forann Stortinget kom det beskjeder om iranske demonstranter som var drept. Dette motet disse menneskene viser er helt ubeskrivelig. Befolkningen i Iran risikerer nå livet sitt for å kreve grunnleggende rettigheter som burde være en selvfølge for alle mennesker. Flere har nå gitt sitt liv i kampen for ytringsfrihet og demokrati. Deres eneste forbrytelse er å bruke sin rett til å demonstrere mot dem som styrer. Det er på tide at de får vår fulle anerkjennelse. Det får de kun ved at vi fordømmer Iran med de sterkeste virkemidlene vi har.

Obamas tilnærming til saken er i ferd med å endre seg kraftig. I mai 2008 snakket Obama stort sett om dialog. Fokuset har nå gått fra dialog til sanksjoner.

Obama i mai, 2008:


Obama i februar 2010:


Obama trenger nå verdensopinionens fulle støtte. Obama kan true Iran militært. Norge kan det ikke. Men Norge kan gå frem med et eksempel som i beste fall vil gi ringvirkninger i våre naboland og hos våre ølvrige vestlige allierte. Dette regimet har ikke diplomatiske interesser. Iran styres av et maktsykt vokterråd uten andre interesser enn sin egen trang til å kue befolkningen. Iran, et av verdens grusomste regimer, er nå i ferd med å anrike uran på et nivå som KUN kan brukes til produksjon av atomvåpen. «Iran er nå en atommakt», sa president Mahmoud Ahmadinejad i sin tale til folket i dag. Det er ikke lenger noen tvil om Irans intensjoner.

Militær styrke og diplomatisk innflytelse henger uløselig sammen enten man liker det eller ei.  Atomvåpen vil gi Iran enda et maktmiddel som kan føre til en forlengelse av deres mulighet til å fortsette undertrykkingen og mishandlingen av befolkningen sin. Dette kan ikke Norge eller noe demokraitsk land sitte stille å se på. Det må fordømmes på det kraftigste.

Norge må nå bruke det sterkeste virkemiddelet et lite land som oss kan ta i bruk. Vi må stoppe alle diplomatiske forbindelser med Iran, trekke ambassadøren vår tilbake, og gi Obama beskjed om at Norge vil gi sin fulle støtte, også økonomisk, til alle mulige sanksjoner mot Iran.

Demonstrantene i dag ropte slagord som: «Ned med diktatoren», «Khamenei er terrorist, ned med terroristen» og «Ned med fascist-regimet i Iran».

Norge må gi sin fulle støtte til disse menneskene. 

Read Full Post »

Older Posts »