Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Edmund Burke’


Det kan vel knapt være en mer både konservativ og kapitalistisk tradisjon enn julen. Det gjør den ekstra hyggelig.

For det første handler julen om tradisjoner og historie – viktige konservative verdier. Der andre ideologier søker revolusjon eller drastisk samfunnsomveltning, har konservatismen ett historisk evolusjonært perspektiv. Edmund Burke var jo nettopp en sterk kritiker av ideen om sosiale kontrakter, og så isteden på samfunnet som et resultat av en ikke-planlagt historisk evolusjon. Det er jo få ting som kan sies å representerer julen mer enn kontinuitet, kultur og historie som har utviklet seg over tid.

For det andre handler julen om familie. En annen viktig konservativ verdi. Konservative tror ikke på staten som det eneste viktige fellesskapet. Vi erkjenner tvert imot at mennesket helt siden dets opprinnelsen har innordnet seg i fellesskaper. Lenge før det en gang fantes ideer om politiske systemer. Julen handler altså om å feire med de private fellesskapene som er viktig for folk.

For det tredje handler julen om å gi. Noen klager på kjøpegalskapen i julen, og mener dette representerer en unødvendig materialisme. Kunne vi ikke spart pengene til noe viktigere? Eller gitt det til noen som trenger det? Noen går andre veien og sier at kunne vi ikke bare gitt penger i stedet for å gi folk masse ting de ikke har bruk for? Alle disse argumentene er dårlige.

Vi mennesker har alltid hatt behov for tradisjoner, og disse har til alle tider inneholdt elementer av at man unner seg litt ekstra i ulike høytider. Det er en måte å få en pause fra hverdagens kjas og mas og kose seg litt ekstra. Kjøpegalskapen representerer nettopp det at vi liker å bruke de hundrelappene på å gi bort en morsom DVD-serie noen kan kose seg med, fremfor at pengene bare forsvinner i strømregningen slik den ellers ville gjort.

Det fjerde elementet som gir oss konservative og markedsvennlige ekstra god samvittighet er jo nettopp at julen også er med på å løfte folk ut av fattigdom. Ikke bare fordi tusenvis av mennesker hver jul gir litt ekstra til gode tiltak for å hjelpe de fattige, men også fordi handelen i seg selv gjør nettopp det. For oss som er kjent med Adam Smith kommer ikke dette som noen overraskelse. Smith forstod at enkeltmennesket gjennom sin individuelle søken etter lykke skaper ringvirkninger som gavner hele samfunnet, selv om han ikke har til hensikt å promotere samfunnets samlede interesser. Denne gjensidige verdien i å handle med hverandre kommer spesielt til uttrykk i julen.

Kjetil Wiedswang skriver ypperlig om dette i DN. I et frontalangrep på Fremtidens i våre henders kampanje mot julehandelen skriver Wiedswang følgende for en knapp måned siden:

«Det virker som om organisasjonen ikke har forstått at verden henger sammen. Julenissens verksted ligger i Kina, ikke på Nordpolen. Syv av ti kunstige juletrær i verden blir laget i Kina, og landet topper som produsent av leker. Bare i byen Shenzhen jobber rundt en million mennesker med leketøysproduksjon. I høysesongen opp mot jul går det 250.000 containere med leketøy fra havnen i Yantian, med kurs for Rotterdam, Southampton og New York. Juleshoppingen i Vesten har bidratt til at rundt 400 millioner kinesere er løftet ut av lutfattigdom (og barnedødeligheten falt, mens levealderen er gått opp) i de 18 årene siden Buy Nothing Day ble etablert i Canada i 1992.»

Så denne etterhvert ganske så kapitalistiske feiringer representerer altså både:

– Tradisjoner og historie

– Familie og private fellesskap

– Ekstra luksus

– OG fattigdomsbekjempelse

Et bedre eksempel på høyrepolitikk i praksis kunne man knapt fått.

Avslutningsvis synes jeg det er ekstra morro at alle sosialistiske familier som samler seg rundt TVen eller en bok i dette øyeblikk og får fortalt historien om Julenissen og reinsdyret Rudolf, i realiteten kan takke en amerikansk butikkjede for en vellykket promoteringsgimmick i 1939. Et herlig eksempel på markedets fortreffelighet.

Men enten man motvillig eller helhjertet omfavner denne konservative og kapitalistiske høytiden, ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nyttår.

Read Full Post »

(INNLEGGET VAR PÅ TRYKK I MINERVA.AS 23. MARS 2010)

Den østerrikske økonomiske skolen baserer seg på mange av prinsippene som Burke anvendte i sin forståelse av historiens evolusjonære utvikling. Kan Hayeks idé om markedets spontane orden, og østerrikske økonomisk teori, av den grunn kalles konservativ?

Burke var en sterk kritiker av ideen om sosiale kontrakter, og så isteden på samfunnet som et resultat av en ikke-planlagt historisk evolusjon. Samfunnets institusjoner er et resultat av lange tradisjoner, sprunget ut av en rekke forskjellig politiske, kulturelle og sosiale omstendigheter, og er således et resultat av så uhyre kompliserte mellommenneskelige mekanismer at de hverken kan planlegges eller forutses. I denne forståelsen ligger også frykten for store abstrakte planer for radikale politiske, økonomiske og sosiale reorganiseringer av samfunnet.

Det er denne manglende kunnskapen om noen endelig fasit for samfunnet som gjør sterk konsentrasjon av makt så farlig. Vår manglende kunnskap både om hvordan samfunnet burde være, og hvordan det kommer til å bli, er nettopp det som gjør grenser for politikk og individuell frihet til grunnleggende konservative ideer. En bør kanskje også kalle dem forutsetninger for at noe i det hele tatt skal kunne kalles konservativt i ideologisk forstand, da dette i realiteten er betingelser for å unngå brå forandringer som skaper opprør og kaos.

Innebygget evne til fellesskap
Både biologiske, økonomiske og historiske argumenter tyder på at mennesket har en innebygget evne til å innordne seg i fellesskaper, fordele arbeid, og koordinere sine individuelle evner på en måte som fremmer den enkeltes egeninteresse og samfunnets totale nytte. Mennesket er den eneste skapningen på denne planeten som ikke ser ut til å ha noe naturlig element. Fugler bygger reder i trærne slik de alltid har gjort, beveren bygger demninger i elvene, mens mennesker – som før levde huler og jaktet med spyd – bor i høyblokker store som fjell, hus med innlagt vann og strøm, og tjener til livets brød gjennom et digitalt univers som ikke eksisterte for få år siden.

Det er lite som tyder på at det, selv hos våre tidligste forfedre, noen gang har eksistert en slags hobbsiansk brutal dyrisk naturtilstand – en alles kamp mot alle. Det er tvert imot klare indikasjoner på at mennesket helt siden opprinnelsen har innordnet seg i fellesskaper. Lenge før det en gang fantes ideer om politiske systemer, er det helt tydelig at mennesker må ha laget regler for sin sameksistens i et slags marked – en sosial orden – som la begrensninger for markedsaktørene på en eller annen måte. I en verden der mennesket ofte er underlegent både i størrelse, hurtighet, sanser og styrke, ligger vår overlegenhet antakelig i vår evne til å handle med hverandre og fordele arbeid.

Opplyst egeninteresse
«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, but from their regard to their own interest», skriver Adam Smith i Wealth of Nations. Den enorme gjensidige verdien i å handle med hverandre skyldes altså ikke et genuint ønske fra noen om å fremme det store fellesskapets beste. Bakeren, bryggeren og slakteren går på jobb hver dag først og fremst fordi det fremmer deres egen interesse. Men uten å ha planlagt det, og til og med uten å vite det, promoterer de samtidig samfunnets felles interesser.

Jeg forsøker ikke med dette å hevde den populære forestillingen at Adam Smith var tilhenger av, eller opphavet til, ideen om ”homo economicus”. Smith hevdet på ingen måte at mennesket var et rasjonelt vesen som alltid ville maksimere sin egen og samfunnets nytte når det forfulgte sine egne egoistiske behov, men Smith skjønte at markedsmekanismene er uhyre kompliserte, og koblet sammen på en så kompleks måte at ingen politiker, tross markedet og menneskets mange svakheter, kan styre det som en maskin og justere dets komponenter etter eget forgodtbefinnende

Smith forstod at enkeltmennesket gjennom sin individuelle søken etter lykke skaper ringvirkninger som gavner hele samfunnet, selv om han ikke har til hensikt å promotere samfunnets samlede interesser. Ved å forfølge sin egeninteresse, fremmer enkeltindividet stadig samfunnets behov mer effektivt enn om han virkelig søkte å fremme det. Gjennom sine avgjørelser og daglige valg forandrer mennesket samfunnet, driver det fremover og skaper en velstand som han ikke hadde til intensjon om å gjøre, som han ikke har kunnskap om, og på en måte som er så komplisert at han umulig kan forstå det. Det er denne effekten av den uvitende samhandlingen mellom mennesker som har gitt opphavet til begrepet den usynlige hånd (selv om Smith aldri brukte begrepet direkte i denne sammenhengen).

Hayek og samfunnets dynamikk
Det er ikke vanskelig å se hvordan Adam Smith og Edmund Burke komplimenterer hverandre på en rekke områder i sin forståelse av de mekanismene som binder mennesker sammen og driver samfunnet fremover. Begrepet om den usynlige hånd kunne like gjerne blitt brukt til å forklare historiens mange vendinger. For det handler naturligvis ikke om noen magisk kraft, men om hvordan mennesker over hele verden er koblet sammen på en uhyre komplisert måte, og om hvordan denne dynamikken skaper ringvirkninger som det ikke er mulig for noe menneske å forstå fullt ut, og minst av alt kontrollere. Denne innsikten er like gyldig i økonomisk teori, og Burke og Smiths forståelse for samfunnets dynamikk kulminerer i den østerrikske filosofen og økonomen Friedrich A. Hayeks filosofi, og østerriksk økonomisk teori generelt.

Svært inspirert av både Adam Smith og Edmund Burke utviklet Hayek begrepet om ”spontan orden”. I likhet med Burke mente han at mennesker gjennom generasjoner med prøving og feiling  har utviklet systemer uten noen form for sentral styring. Hayek sammenlignet også sin spontane orden med en evolusjonær prosess. I The Fatal Conceit argumenterer Hayek forat all evolusjon, både kulturell og biologisk, er en prosess av kontinuerlig tilpasning til uforutsette hendelser. Evolusjonær teori, sier han, kan aldri sette oss i stand til å forutse og kontrollere fremtidig evolusjon. Alt slik teori kan gjøre er å vise oss hvordan komplekse strukturer bærer med seg kimen til videre evolusjonær utvikling som er i seg selv uunngåelig uforutsigbar. På samme måte har markedet en mekanisme som gjør at det tilpasser seg gjennom  prøving, feiling og tilpasning. Denne prosessen og utviklingen kan like lite planlegges eller styres som evolusjonen.

Østerriksk økonomi og politikkens begrensninger
Den østerrikske økonomiske skolen mener derfor at det er umulig å styre og finjustere markedet. Det er få i dag som mener at politikere er i stand til å detaljstyre markedet. Blant konservative er det en utbredt forståelse at markedskreftene må være mest mulig frie for å fungere. Likevel er det en utstrakt idé blant konservative at politikere må kunne korrigere markedet, enten det gjelder rentenivået, prisveksten gjennom inflasjon, eller særavgifter som skal gi folk incentivene til å handle ”korrekt”. I burkiansk tradisjon er dette ikke en spesielt konservativ tanke, men heller et utslag av en naiv styringsoptimisme som Burke antakelig ville vært svært negativ til. Mennesket er like lite i stand til å vite hva som er den korrekte prisen på et produkt, som det er i stand til å planlegge vår historiske utvikling.

Det betyr selvsagt ikke at markedet er perfekt. Markedet tar feil hele tiden, men konsekvensene av at enkeltaktører i markedet er uansvarlige og gjør gale beslutninger er ikke i samme skala som de konsekvensene det får når politikere forsøker å kontrollere uhyre sammensatte systemer, og skaper ringvirkninger som går utover langt flere. Er det ikke derfor i tråd med god konservativ innsikt å anerkjenne at politikere, i stedet for å forsøke å kontrollere et marked de aldri fullt ut vil forstå, burde konsentrere seg om det juridiske rammeverket som er nødvendig for å hindre menneskers kontrasterende interesser i å gjøre urett mot hverandre? Historien viser at mennesker i sin forsøksvise forfølgelse av egeninteresse opptrer umoralsk rett som det er. Markedet er derfor helt avhengig av at lover sørger for at markedets aktører søker å oppfylle sin egeninteresse i samhandling med hverandre, og ikke et system som avhenger av at dets aktører til enhver tid opptrer moralsk.

Dernest, burde ikke et slikt rammeverk, etter moderne konservativ forståelse, også være nettopp etrammeverk, og ikke et system som forskjellsbehandler egne borgere, men som garanterer for og forsvarer rettigheter som er like for alle? Markedsmekanismene, med solide regler i ryggen, vil danne sin egen orden så lenge markedet er fritt. En skulle tro det var svært konservativt å tenke seg at markedet derfor burde reguleres av generelle prinsipper, og ikke gjennom, spesifikk statlig inngripen, enten det dreier seg om lønninger, priser, handelsreguleringer, eller liknende. Ikke fordi markedet er perfekt – ingen konservativ vil hevde dette – men fordi markedet ikke kan perfeksjoneres av politikere.

Hayeks konservative idé
Hayeks spontane orden, er i bunn og grunn basert på en Burkiansk evolusjonær historisk forståelse. Den spontane orden er basert på århundrer med utvikling, og innebærer en indre korreksjon som intet menneske kan ha full kontroll over, og som ingen politiker kan kontrollere. Markedet vil uansett korrigere seg selv, og markedet fungerer derfor optimalt når den naturlige orden får gå sin gang uten at politikere blander seg inn. Markedet blir aldri perfekt, men enkeltmenneskers irrasjonelle valg skaper mindre alvorlige konsekvenser og mindre dramatiske korreksjoner enn politikeres irrasjonelle valg.

Det er klart at hvis man ser konservatisme som et adjektiv i betydningen reaksjonær, er hverken Smith, Hayek, eller ”konservatismens far” Edmund Burke særlig konservative. Hvis man derimot ser konservatisme, i en moderne etter-burkiansk kontekst, som en ideologi basert på en grunnleggende forståelse av menneskets utilstrekkelighet i å forutse eller planlegge fremtiden, en respekt for tradisjoner og historie, og en innsikt i at samfunnet henter sin kunnskap fra individene og ikke motsatt, så er det lite som er mer konservativt enn nettopp markedsliberalisme og østerriksk økonomisk tenkning.

Read Full Post »

Det nærmer seg valg, og de neste månedene vil vi se et stadig økende fokus på enkeltsaker, Selv  skulle jeg gjerne sett TV-debatter med heftige ideologiske disputter om skjæringspunktet mellom liberalisme og konservatisme i Høyres liberalkonservative linje, om inkonsekvente ideologiske standpunkt i Frps påståtte liberalisme, om forholdet mellom marked og stat i Venstres sosialliberalisme, eller om SVs sosialisme er i ferd med å bli utvannet etter 4 år i regjering. 

 

Jeg må imidlertid innse at slike debatter har en ganske begrenset appell, men det er ikke slik at ideologi kun handler om å børste støvet av Edmund Burke, John Stuart Mill eller Karl Marx’ klassikere. Ideologi handler om de ideene som danner grunnlaget for måten samfunnet er innordnet på, og om de problemstillingene vi møter til daglig. 

 

Ideologi kan fort bli et fjernt begrep, men da jeg så sportsnyhetene for noen dager siden gikk det opp for meg hvor hverdagsaktuell ideologi egentlig er. Da slo det meg nemlig at de beste fotballagene i verden ikke er annet enn konservatisme i praksis. Fotballen er faktisk et glimrende eksempel på det dynamiske samfunnet som den konservative ideologien innebærer. Fotball er frihet under ansvar, det er enkeltindividet og det er fellesskap.

 

Fokuset på enkeltindividet i fotballen er formidabel. Fotballen dyrker frem hvert enkelt individs ferdigheter til hver minste detalj, den kartlegger styrker og svakheter, og jobber målrettet for å oppnå det resultatet man ønsker. Hver enkelt spillers behov blir lagt til grunn, og alle de ressursene som er tilgjengelig blir satt inn for å gi spilleren tilpasset trening. Det blir også stilt strenge krav til innsats og uttelling.

 

Dette er likevel bare begynnelsen på det som må til for å bygge et suksessfullt fotballag. Fotballen dyrker frem individet, men enda viktigere er det å få individet til å fungere i et fellesskap. Det er nettopp denne sammenhengen som gjør fotballen til en sport Edmund Burke kunne vært stolt av. Fotballen forstår nemlig at enkeltindividet og fellesskapet ikke er motsetninger. Det stadige fokuset på enkeltindividets ferdigheter er ikke til skade for fellesskapet, men tvert imot en nødvendighet for å få fellesskapet til å fungere.  

 

Likhet er ikke noe mål i fotballen. I fotballen greier man tvert imot å få ulikhetene til å dra alle fremover. Dersom en spiller har en spesielt god løpskapasitet, mens en annen har et utpreget talent for hodespill, så ville man ifølge sosialistisk tankegang forsøkt å jevne ut disse forskjellene – selv om det ville gått utover den enkeltes spisskompetanse. En god fotballtrener vil, i konservativ ånd, gjøre det stikk motsatte. Det er selvfølgelig lurt å sørge for at begge spillerne har en viss evne til både å løpe og bruke hodet, men deretter vil treneren gjøre lurt i å fortsette å drive frem den enkeltes talent, slik at hodespilleren blir ekspert på heading og sprinteren en løpsmaskin og et mareritt for ethvert forsvar.

 

Jeg har mange ganger undret meg over vår nåværende landslagstreners politiske tilhørighet. Drillo er gammel kommunist, men hans fotballfilosofi er som tatt ut av Høyres prinsipprogram. Drillo har nemlig gjort det klart at han er svak for de eksepsjonelle spillertypene som har ekstreme kvaliteter i en eller annen retning. Jostein Flo var alt annet enn en typisk ving. Han var dårlig med ballen, og rimelig treg, men med sine 194 cm var han svært farlig når han utfordret backene i hodedueller, etter innlegg fra Stig Inge Bjørnebye («Flo-pasningen»). Drillo ga også Tor Hogne Aarøy (som riktignok ikke stilte) sjansen mot Tyskland av samme grunn. Begge er eksempler på spillere med ganske klare svakheter, men Drillo fokuserer heller på hvordan han kan utnytte deres særegne talenter til tross for deres mangler. 

 

Tenk om flere kunne tenkt på samme måte ellers i samfunnet. Hvorfor blir en slik tankegang til stadighet hyllet i fotballen, mens den møtes med vemmelse i skolen? Hvem er det som taper på tilrettelagt opplæring i skolen? Innbiller noen seg virkelig at de skolesvake får et bedre skoletilbud ved at de eksepsjonelle skoletalentene holdes tilbake? Innbiller noen seg virkelig at de skolesvake vil tape på å få tilrettelagt undervisning på sitt nivå og utfordringer de kan mestre? Det er stadig vekk fotballspillere som suser opp fra B-lagene til stor suksess på A-laget. Tror vi virkelig at disse spillerne ville blitt bedre dersom de ikke hadde fått mulighet til å utvikle seg på et mer grunnleggende nivå først?

 

Denne merkelige dobbeltholdningen er ikke bare til stede i skolen, men den gjør seg også gjeldende i f.eks. skattepolitikken. Tenk om man kunne brukt ressursene på å legge til rette for at mannen i gata skal ha samme muligheter til å gjøre det like bra som Olav Thon – i stedet for å bruke ressursene på å dytte de vellykkede ned. Tenk om man kunne innsett at man ikke styrker de svake ved å svekke de sterke.

 

Som Ham Kam supporter gledet jeg meg over den etterlengtede og knusende 5-0 seieren over Løv-Ham på søndag. Kanskje har Vegard Skogheim latt seg inspirere av Burkes «over revolusjonen i Frankrike»? Isåfall gleder jeg meg til å følge Ham Kam tilbake til Tippeligaen, og Høyre tilbake til regjeringsmakt til høsten.

Read Full Post »