Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Eiendomsrett’

(Kronikken er på trykk i dagens Hamar Arbeiderblad)

Om et knapt år er det duket for kommune og fylkestingsvalg. Det blir ett av de mest spennende lokalvalgene på lenge. Noen påstår at lokalvalg ikke handler så mye om ideologi, at forskjellene i lokalvalg ikke er så store og at det ikke betyr så mye hva man stemmer. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten.

Dette valget har to klare motsetninger. Det er de som alltid ønsker sentrale overstyringer velkommen, og de som har et genuint engasjement for lokal selvråderett og lokalt selvstyre. Noen blir med i politikken fordi de ønsker å styre over andre. Slike politikere finner man i hopetall i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Jeg engasjerte meg derimot i politikken fordi jeg ønsker å gi mer makt nedover. Jeg tror lokalsamfunnet, i de fleste tilfeller, vet bedre hvordan skoen trykker enn statsrådene i regjeringskvartalet.

Vi ser det særlig i miljøpolitikken, og i saker knyttet til vern og arealutnyttelse. Gunnar Gundersen har nylig tatt opp dette i et representantforslag i Stortinget. Her tar Høyre til orde for en reform av plan og bygningsloven slik at det lokale selvstyret i arealsaker styrkes og blir reelt, og for en forflytning av beslutningsmakt ved forvaltning av naturressurser og naturområder nedover til kommunene det gjelder. Her er Høyre den rake motsetningen til Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen.

De rødgrønnes politikk er preget av en grunnleggende mistillit til lokalsamfunn og til enkeltmennesket. De rødgrønnes argumentasjon bærer preg av en påfallende dobbeltholdning. Først lager man så rigide regler at det blir umulig å skape verdier mange steder i distriktene, og deretter bruker man skremselsbilder når Høyre vil løsne opp regelverket.

De rødgrønne ser ut til å tro at skjønne naturområder vil bli rasert av storstilt utbygging i vernede områder eller langs strandsonen straks lokaldemokratiet får ansvaret for forvaltningen. Jeg har liten respekt for slik tankegang. I de fleste tilfeller tror jeg det handler om å se mulighetene lokalt og bruke litt sunn fornuft. Lokalpolitikere er gjerne de som er mest opptatt av at lokalsamfunnet skal forvaltes på en ansvarlig måte. Det er de som har vokst opp der, som bor der og har et nært forhold til det, men det er ikke mulig å lage rigide regler som passer over alt til enhver tid. Derfor trenger vi flere politikere som ønsker å diskutere lokale saker lokalt, og komme frem til gode lokale løsninger. Politikere som ikke vil akseptere at fylkesmannen alltid kommer løpende som en konstant paragrafrytter og hindrer nytenkning og vekst. Der de rødgrønne stilltiende aksepterer dette overformynderiet skal Høyre si ifra.

Når det er sagt handler ikke dette valget bare om lokalsamfunnet mot det sentrale byråkratiet. Det handler også om politiske motsetninger innenfor det lokale samfunn. For også her er det klare motsetninger. Det gjelder særlig eiendomsrett.

I Stange kommune, der jeg kommer fra, opererer man ofte med en helt annen verdi på eiendommen når kommunen må ekspropriere, enn man i gjør når kommunen krever inn eiendomsskatt. Eksempelet er på ingen måte unikt og vitner om liten respekt for folks private eiendeler.

Høyre ønsker for det første å avskaffe eiendomsskatten. Det er ingen automatisk sammenheng mellom størrelsen på folks hjem og tjukkelsen på lommeboka. Folks hjem gir også en viktig trygghet i hverdagen og burde ikke være et beskatningsobjekt. Men når de rødgrønne først har krevd inn eiendomsskatt så burde man i det minste forvente at de viste såpass respekt for folk at de ga tilbake samme kvadratmeterpris i erstatning som det de krevde inn i skatt, men slik er det altså ikke.

Dette er heller ikke det eneste tilfellet. Folks private hyttetomter omreguleres til friluftsområder, og hvis det koster noen få øre ekstra så er man særdeles lite villig til å komme folk i møte og gå med på alternative løsninger til arealplaner som innebærer en mindre inngripen i folks privatliv.

Jeg tror vi trenger flere politikere som er folkets forsvarere i systemet, ikke systemets forsvarere i folket. Derfor er jeg engasjert i politikken. De rødgrønne er herved advart. Høyres lange valgkamp begynner nå, og vi har ikke tenkt til å sittes stille.

Read Full Post »

Det er virkelig noe riv ruskende galt som er i ferd med å skje i et samfunn, når eiendomsretten; en våre mest grunnleggende rettigheter, kan utsettes for helt vanvittige overgrep nesten uten debatt.

Fra og med 1. juli kommer det nye krav til universell utforming ved bygg av nye boliger. Universell utforming er ikke noe nytt. Det burde være en selvfølge at byggverk og uteområder som er i alminnelig bruk skal utformes slik at alle mennesker skal kunne bruke dem på en likestilt måte, så langt det er mulig, uten spesielle tilpasninger eller hjelpemidler. Et samfunn med muligheter for alle må legge opp til at også folk med nedsatt bevegelsesevne, i størst mulig grad, skal kunne fungere i samfunnet av egen hjelp. Universell utforming i det offentlige rom er derfor ingen problematisk sak.

De nye kravene i Plan- og bygningsloven krever imidlertid ikke bare universell utforming i det offentlige rom, men omfatter alle nye boliger som skal bygges. Ett av kravene er at alle nye boliger skal ha minst ett bad som er tilrettelagt for rullestolbrukere. Det vil altså fra 1. juli være forbudt å bygge et nytt hus uten handicap toalett. Hvordan det er mulig å fatte et slikt vedtak, nesten uten debatt, er meg fullstendig ubegripelig.

Skremmende
Det mest skremmende er også at det kun er de økonomiske hensynene som er vurdert. Disse nye kravene vil selvsagt gjøre det mye dyrere å bygge ny bolig. Boligentreprenør Selvaags beregninger viser at byggekostnadene på en toroms på 46 kvadratmeter vil øke med nærmere 430.000 kroner, som følge av de nye kravene til bad. Dette er et stort problem da det vil gjøre et allerede dyrt boligmarked enda dyrere, noe som særlig vil ramme førstegangsetablerere. Det er likevel det prinsipielle her som er det viktigste, og det er skremmende at dette knapt har vært diskutert.

Hensikten med de nye kravene er at det skal «sikre likestilt deltakelse for alle», men når i all verden ble deltakelse i folks private hjem en rettighet for alle? De nye boligreguleringene legger altså det grunnleggende premisset for samfunnet, at alle skal ha mulighet til å ferdes fritt i et hvilket som helst hjem i Norge.

Flere påbud
Og handicaptolaett er ikke det eneste påbudet. Fra om med 1. juli er bl.a. følgende påbudt ved bygging av nytt bad:

– Rommet skal ha plass til en hinderfri snusirkel, som har en diameter på 1,5 meter utenfor møbleringssonen

– Dusjhodet skal kunne høydereguleres mellom ca 900 millimeter og 2,1 meter over gulvnivå.

– Gulvet skal være sklisikkert

Til og med fargene og belysningen på badet er regulert:

– Dersom det leveres belysning, skal den være avblendet

– Kontrastfarger mellom flater og inventar skal forenkle orienteringen

Vil dette altså bety at det nå er forbudt å ha samme farge på badekaret og gulvet?

Det er så dumt at jeg ikke kunne ha funnet på det i min villeste fantasi.

Farlig vei
Her begir man seg ut på en svært farlig vei:
– Skal ikke også hundeallergikere ha lik rett til deltakelse overalt? Burde ikke da hundehold forbys? Eller man burde i hvert fall påby alle hundekjære mennesker å ha hunder som ikke røyter, slik at hundeallergikere skal ha mulighet til å ferdes fritt i folks hjem.
– Likeledes burde vel sentralstøvsuger være påbudt, for å sikre astmatikeres rett til lik deltakelse overalt.
– Kjøkkenutstyr, bad, osv… bør jo også være tilpasset veldig kortvokste mennesker, slik at vi ikke hindrer deres rett til deltakelse overalt.
– Eller hva med rullestolbrukerne som ikke har noen til å hjelpe seg i hjemmet? Burde vi ikke for deres skyld forby hus med flere etasjer, eller i det minste innføre et påbud om heis i alle nye bygg?

Det åpenbare her er selvsagt at det er den enkelte som best vet hvordan den ønsker å tilpasse sitt hjem etter eget behov. Det er ingen andre enn den enkelte som har noen rett til å ferdes i noens eget private hjem, og det er ingen andre enn den enkelte som burde ha noe å si for hvordan noen skal innrette hjemmet sitt, annet enn helt grunnleggende sikkerhetshensyn.

Min eiendom er min eiendom. Jeg er veldig for universell tilrettelegging i det offentlige rom, men en det bryter jo ikke med noens bevegelsesfrihet, eller muligheter, at jeg ikke har handicap-toalett på badet mitt. Det er ingen som har rett til å få ting tilrettelagt for seg i mitt private hjem. Om jeg vil ha et trangt, glatt, upraktisk bad, med helt ensidige farger og blendende belysning, så bør det være mitt valg og ingen annens.

Read Full Post »

Jeg leste med interesse Onar Åms kommentar til mitt forrige innlegg om velferdsstaten. Selv savner jeg en tydeligere liberalistisk røst i det politiske landskapet i Norge, og tror både Høyre og resten av de etablerte politiske partiene hadde hatt godt av å bli utfordret litt mer fra også ytre høyrefløy.

(Jeg vil imidlertid påpeke at jeg med ytre høyrefløy ikke mener fascisme. I likhet med DLF så mener også jeg at den vanlige venstre–høyre aksen, der man ser på kommunisme som ytterste venstreside og fascisme som den rake motsetningen, er helt misforstått. Både kommunismen, fascismen og nazismen er systemer som forutsetter at staten eller en fører har absolutt kontroll. Aksen burde heller gå fra totalitarisme på den ene siden og liberalisme på den andre siden, mellom absolutt kontroll, og absolutt frihet (hvor anarkismen plasserer seg i en slik akse, er en annen debatt).)

DLF i norsk politikk

Den norske politiske debatten er svært preget av at den dominerende venstresiden får definere debatten og sette agendaen. I stede for å sette agendaen selv, blir de politiske partiene på høyresiden tvunget til å svare på angrep fra venstresiden, og motbevise feilaktige karakteristikker. Dette skyldes, som jeg også skriver i forrige innlegg, at høyresiden nesten fullstendig unnlater å fremme sin politikk som den moralsk riktige, og låser seg inne i et slags pragmatisk spor der de helhetlige visjonene med politikken forsvinner. Men det skyldes også at vi ikke har en klar nok stemme som utfordrer venstresiden fra ytre høyrefløy.

Dessverre virker det som om DLF ikke er interessert i en slik rolle. Jeg, blant flere, reagerer litt på måten DLF ofte argumenterer. Hvis DLF ikke ønsker reell innflytelse, så kan de i grunn fortsette slik de gjør. Hvis de fortsetter å argumentere på en slik måte at de tilsynelatende nærmest opphøyer seg selv til et allvitende orakel, med den endelige fasiten på ethvert spørsmål, så er det svært få som gidder å ta dem seriøst. Da forblir de en sånn liten «høyre-ekstremistisk gutteklubb», som skriver en del underholdende kritikker av sosialismen, og produserer noen gode quotes av og til som tas opp og brukes av noen aktive i kanskje særlig Unge Høyre og Fpu som følger litt med på hva DLF foretar seg, og er litt aktive på nettforum der en del liberalister diskuterer.

Dette synes jeg imidlertid ville være litt synd, fordi jeg som sagt savner en mer tydelig liberalistisk røst i den politiske debatten. Det er mange intelligente mennesker i DLF som kunne fylt dette rommet, men for øyeblikket blir de mer en parodi på seg selv, gjennom måten de ofte argumenterer på.

Men så tilbake til den egentlige debatten om velferdsstaten:

Anarkismen

Onar Åm skriver at: «Liberalister skulle gjerne ha hatt anarki, hvis det fungerte i praksis, men absolutt all erfaring tilsier at anarki er ustabilt og fører til at mafia tar makten og danner et voldsmonpol. Statsdannelse er altså et uunngåelig onde, og da sier liberalister: hvis staten er uunngåelig er det bedre at vi tar kontroll over den enn at onde mennesker gjør det». 

Jeg regner med at Åm her kun snakker om begrepet anarki -som betyr lovløshet, og ikke anarki -som i anarkismen. Anarkismen er ikke bare imot en stat, men også imot alle former for autoriteter. Eiendomsrett til produksjonsmidlene er en slik autoritet. Eiendom generelt motstrider anarkismen. Ifølge anarkismen har mennesket kun rett til fruktene fra sitt eget arbeid, ikke av andres arbeid. Anarkismen blir derfor en motsetning til hele det kapitalistiske systemet. Ved å eie en bedrift, er du både herre over arbeiderne (selv om de når som helst kan avslutte dette forholdet dersom de ikke er fornøyd), samtidig som du indirekte høster fruktene av andres arbeid. Derfor er både arv, og retten til din egen eiendom, uforenlig med anarkismen.

Eiendomsretten er noe av det mest essensielle i både konservatismen og liberalismen – og et helt nødvendig fundament for å skape nye verdier (manglende eiendomsrett er f.eks. en av de mest medvirkende faktorene til fattigdom i Afrika). Jeg tviler absolutt ikke på at Åm er en tilhenger av eiendomsretten, men jeg synes det var viktig å påpeke dette ideologiske aspektet.

Når det er sagt, kan jeg faktisk til og med være enig med Åm i at et anarki (ikke anarkisme) hadde vært å foretrekke hvis det hadde fungert i praksis. Hvis mennesket kunne levd som frie, fredelige, skapende og innovative mennesker, uten noen former for lover og regler, og uten å begrense andres frihet – så hadde jeg ikke hatt noen motforestillinger mot en anarkistisk samfunnsform. Når vi begge anerkjenner at dette er utopisk blir det imidlertid en diskusjon om hva slags samfunn vi vil ha. Her er nok Åm og jeg enig om en del grunnleggende prinsipper som må ligge til grunn, samtidig som vi har ganske forskjellige løsninger på hvordan samfunnet skal innrette seg etter disse.

Fellesskapet

Så til fellesskapsbegrepet. Jeg er enig i at man skal være forsiktig med å bruke fellesskapet på en måte som understøtter sosialdemokratiets ensidige definisjon av velferdsbegrepet, men konservative har også et litt annet syn på fellesskapet enn liberalister. No man is an island. Du er født som et fritt tenkende individ, men konservative stopper ikke der. Du er også automatisk en del av ulike fellesskaper. De viktigste fellesskapene for konservative er de små private fellesskapene som familien, vennene, organisasjoner, osv… men man kan ikke se fullstendig bort i fra at det å være en del av det norske samfunnet, også kan kalles et fellesskap. Når vi feirer 17. mai har vi alle en felles stolthetsfølelse av hva det vil si å være norsk. Kan ikke denne følelsen også kalles en fellesskapsfølelse?

Denne debatten blir i hovedsak en debatt om grenser for politikk. Hvor skal grensen for statlig inngripen gå? Åm mener at denne grensen går ved en såkalt minimalstat: dvs at statens eneste legitime oppgaver skal være politi, forsvar og rettsvesen. Jeg trekker denne grensen noe lenger. Unge Høyre er f.eks. for en flat skatt med lavest mulig sats. Selv en slik flat skatt, vil innebære en viss omfordeling. Summen av skatten som den flate prosentandelen til en person med høy lønn utgjør, vil naturligvis være høyere enn skatteandelen til en med lavere inntekt.

Omfordeling

Hvorfor er en slik begrenset omfordeling nødvendig? Et eksempel: rusbehandling. Tunge narkomane har ingen ordentlig inntekt, og de har ingen mulighet til å betale for slik dyr behandling selv. Rendyrkede liberalister vil derfor være imot enhver form for offentlig rusbehandling. Den rusavhengige vil enten måtte fullfinansiere behandlingen selv, eller være avhengig av at private initiativ stiller opp.

Åm har helt rett i at «mange mennesker er helt frivillig og ivrig villig til å bidra til å danne private, fredelige sikkerhetsnett i samfunnet for å yte nødhjelp til de som trenger en hjelpende hånd». Derfor synes jeg det er hjerterått at dagens regjering f.eks. stenger private rusinstitusjoner og hindrer private sykehus i å bidra til å gi folk den hjelpen de trenger. Private personers solidaritet, er likevel dessverre ingen garanti for at disse menneskene får en hjelpende hånd.

I motsetning til mange konservative vil jeg faktisk være enig i at enkeltmennesker har en rett til å gå til grunne. Men jeg aksepterer ikke på noen måte at mennesker går til grunne fordi det ikke var tilgjengelig privat hjelp, eller at mennesker ikke får hjelp til å komme ut av en håpløs situasjon fordi det ikke eksisterer tilstrekkelige private foretak. Jeg mener faktisk at det er statlig oppgave å ta vare på de svakeste i samfunnet, ikke ved tvang, men hvis de ønsker hjelp. Åm vil antakelig kalle dette vold, da jeg aksepterer at dette også innebærer en viss form for omfordeling, men som konservativ mener jeg at det er en del av det ansvaret det innebærer å være en del av et samfunn – eller et fellesskap om du vil.

Trygghet

Det stemmer heller ikke at jeg fremstiller trygghet som en ubetinget gode, slik Åm påpeker. Hele innlegget som Åm referer til, baserer seg jo tvert imot på at vi har fått en så omfattende velferdsstat -som garanterer for all mulig utrygghet, eller med andre ord skaper så mye trygghet, at folk i stadig større grad slutter å ta ansvar for sine egne liv. Åm har helt rett i at trygghet i for store doser er ekstremt skadelig, men jeg er litt overrasket over at han benytter denne kritikken ovenfor meg, siden dette jo er blant mine hovedpoeng. Nemlig at velferdsstaten, med sitt, kall det gjerne trygghetstyranni, passiviserer virksomme individer. Den skaper et moralsk forfall i samfunnet, der mennesker venner seg til at det er statens oppgave å gripe inn, hver eneste gang du opplever den minste motgang i livet. Vi slutter altså å tenke over konsekvensene av våre egne valg og beslutninger.

Den store forskjellen på meg og Åm slik jeg ser det, er at Åm ønsker seg en minimalstat for enhver pris. For det første tror jeg at en slik stat, dessverre, også er helt utopisk, nettopp fordi ethvert eksempel i historien viser at de fleste mennesker ikke ønsker et slikt samfunn. Mennesker ønsker noen trygghetsmekanismer. De vil f.eks. vite at de får hjelp hvis de blir syke, og de vil vite at deres barn er sikret en trygg og god oppvekst selv om noe skulle skje med dem.

Høyresidens utfordringer

Utfordringen for høyresiden er altså å bevise at, konkurranse, fri handel, og frihet for enkeltmenneske i et samfunn basert på mangfold og private initiativ, kan fungere samtidig som folk garanteres et sosialt sikkerhetsnett. Høyresidens problem er jo nettopp at venstresiden har fått lov til å ha monopol på velferdsbegrepet. Hvis Åms løsning er å befeste dette monopolet, så kan jeg garantere at høyresiden vil tape ytterligere terreng. Høyres oppgave må nettopp være å sørge for at sosialistenes destruktive velferdstotalitarisme erstattes med et konservativt velferdssamfunn som legger grunnlaget for en fungerende innovativ kapitalisme, fri handel, personlig valgfrihet og velstand – uten at venstresiden vinner frem med sin retorikk.

Laissez-faire kan også anses som et slags tyranni. Laissez-faire innebærer ikke bare retten til å være i fred, men at alle MÅ bli latt være i fred. I motsetning til sosialistene ønsker jeg ikke et samfunn der alle tvinges til å ha staten som sin dagmamma fra krybbe til grav, men i motsetning til Åm så mener jeg at de som ønsker det skal kunne benytte seg av et offentlig sosialt sikkerhetsnett. Dette sikkerhetsnettet er ikke dagens velferdsstat der det for mange lønner seg å ikke jobbe, der det er statens oppgave å bevare inntektsforskjeller, og der man legger opp til passivitet. Men det er et sikkerhetsnett der gigantiske universelle ordninger som indoktrinere mennesker i sosialdemokratiet, omgjøres til et system som har det som fokus å ta vare på dem som trenger det mest.

I et konservativt samfunn er det ingen skam å prøve og feile. I et konservativt samfunn er det ikke bare lov å lykkes, men også lov å ta sjanser, feile, og prøve igjen. Det er kun slik du virkelig skaper mulighet for alle.

Read Full Post »