Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Eldreomsorg’


Profitt og anbud er to skjellsord hos venstresiden. ”Nei til bestemor på anbud”, ”Helse skal ikke være en handelsvare”, ”Vi skal ikke slippe markedskreftene til i omsorgen”, osv… Vi hører dem stadig vekk. Det rare er at vi er så dårlige til å slå tilbake på disse argumentene, for det venstresiden foreslår, må jo være noe av det kyniske man kan tenke seg.

La oss først ta dette berømte begrepet ”Bestemor på anbud”:

De rødgrønne skal for all del ha kudos for å ha kommet opp med dette begrepet, men hva betyr egentlig ”bestemor på anbud”? Det høres jo ut som det er bestemor som skal anbudsutsettes, men det er det jo ikke. Det er jo ingen som har foreslått salg av bestemødre. Det er omsorgstilbudet til bestemor som er på anbud, slik at bestemor skal få det tilbudet som leverer mest kvalitet for hver krone.

Men hvis anbud var så kynisk og forferdelig, så skjønner jeg ikke hvorfor vesntresiden ikke foreslår å omorganisere også på andre områder.

Hva med ”Familiehjem på anbud”? Dette må jo da være kynisk høyrepolitikk. Tenk at familiehyggen innenfor hjemmets fire vegger skal overlates til markedskreftene. Nei, takke meg til, her må det offentlige inn og bestemme hvor folk skal bo i kommunale boliger med kommunal standard.

Noe sier meg at dette ikke ville blitt så godt mottatt. For hvor er disse markedskreftene egentlig? Vi boltrer oss i markedskreftene hver dag. Når vi kjøper klær til barna våre, mat til familien, bestiller ferieturer, osv… Hvis anbud var så kynisk og forferdelig, så burde det jo være mye varmere og kjærligere og ha statsmonopol på sko, klær og sydenferier. Helt uten profitt selvsagt.

For det bringer meg over til den andre ”styggedommen”: denne profitten. Det er jo for det første ganske interessant at det å gå med overskudd er sett på som noe negativt. (Men når vi ser hvordan økonomien styres i Trondhjem kommune, så skjønner man jo at venstresiden tenker på en annen måte. Der tror man åpenbart at så lenge det offentlige bruker penger, så er kassen evig.)

Trond Giske bekreftet dette da han nylig var i Hedmark for å holde ”kurs i sosialdemokrati”.

”Et aksjeselskap kan gå konkurs. Men vi kan ikke ha en eldreomsorg som kan gå konkurs”, sa Trond Giske, antakelig til stor applaus fra forsamlingen. Giske er en god retoriker, så sitatet satt sikkert, men det er ikke lett å skjønne hva Giske mener?

For det første: det eneste som ikke kan gå konkurs er ting som ikke koster penger. Er det ikke mer penger, så er det ikke mer penger. Det gjelder både offentlige tilbud og private tilbud.

Jeg regner med at Giske har hørt om Robekk-lista, der kommuner som nettopp går konkurs havner. Det er nemlig ikke helt uvanlig at rødgrønne kommuner havner der. Det er egentlig ikke så rart når man har et slikt syn på overskudd som de rødgrønne har. Det er nemlig betraktelig enklere å opprettholde et godt tilbud som går i pluss, enn ett som går i minus. Man må rett og slett være sosialdemokrat for ikke å forstå det.

Forskjellen på private tilbydere som går konkurs og offentlige som gjør det samme, er at det er så mye verre når det offentlige går konkurs. Hvis en privat tilbyder ikke klarer å levere det den har lovet, så byttes den raskt og effektivt ut. Dette er veldig enkelt når kommunen er oppdragsoppgiver og noen andre er tilbyder. Da kan kommunen vise til at kontrakten ikke er fulgt, og gjøre avtale med noen andre i stedet. Det er derimot ikke så enkelt når det er kommunen selv som sitter på begge sidene av bordet. En kan jo se for seg hvordan det ville vært hvis det nå var Adecco selv som skulle kontrollert de Adecco-drevne sykehusene.

Når kommunen går konkurs, så erstattes ikke driften. Da går den ofte bare i stå, køene blir lengre, og tilbudet blir dårligere, mens den samme dårlige praksisen fortsetter.

Det Giske ikke nevnte i sitt kurs, er at alle er enige om at vi skal ha et godt offentlig omsorgstilbud.

Forskjellen på Giskes løsning og Høyres løsning er denne:

– Høyre vil la alle slippe til i konkurransen om å levere det beste tilbudet. Hvis tilbyder ikke leverer skiftes den ut.

– Giske og Aps løsning er at alle skal ta til takke med det samme tilbudet uansett hvordan dårlig eller bra det er, og fungerer det ikke så får du bare vente tålmodig på at de rødgrønne forsøker å rydde opp. (Etter 6 år vet vi at det ikke er gjort med et «pennestrøk»).

Jeg kan knapt komme på noe mindre kjærlig og omsorgsfullt, som å overlate bestemor til Giske & co. Da ser jeg mye heller at noen tjener penger på å gi bestemor et godt tilbud, som hun kan bytte ut hvis hun ikke er fornøyd.

Jeg synes faktisk at effektiv og privat omsorg er mer sosialt enn offentlig og lat kø.

Read Full Post »

(Innlegget er også tilsendt Hamar Arbeiderblad som svar på Stange APs utfordringer om eldreomsorg)

Argumenter som ”helsetjenester skal ikke være en handelsvare” gjentas til stadighet fra de rødgrønne. Argumentet er ikke bare dårlig, det gir overhodet ingen mening.

På tirsdag svarte jeg på en utfordring fra leder i Stange AP, Øyvind Hartvedt, om hva slags eldreomsorg Stange Høyre så for seg. Hartvedt har i likhet med mange av sine rødgrønne frender fått vann på mølla av Adecco-saken i Oslo, der det ble avslørt grove brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser ved Adecco Helses drift av Ammerudlunden sykehjem, og krever nå offentlig monopol på eldreomsorg.

For det første: når begynte vi å dømme alle aktører kollektivt på grunn av en aktørs lovbrudd? Det finnes tusenvis av private aktører i dette landet som alle er med på å skape lokal verdiskaping, lokale arbeidsplasser og lokal velferd. Private tilbud er ikke en kollektiv masse, det er individuelle aktører som kan være så forskjellige som natt og dag. De fleste er seriøse, profesjonelle, og forholder seg til de reglene som gjelder, men så er det også dessverre noen som av og til ikke opptrer slik de burde.

Det samme gjelder offentlige tjenester. De fleste er seriøse, profesjonelle aktører, men også i det offentlige finnes det mange sorte får. Ganske umiddelbart etter at Adecco-saken begynte å rulle var leder i Yngre Legers Forening (YLF), Hege Gjessing, ute med en klar beskjed: Det offentlige ikke er det spor bedre. ”Det offentlige helsevesenet er gjennomsyret av ulovlig praksis” sa hun, og kunne bl.a. fortelle om et nylig tilfelle der en lege ble skviset ut fra det offentlige sykehuset hun jobbet ved, fordi hun ikke ville jobbe over 80 timer i uken.

Skal vi følge Hartvedts logikk hva gjelder private omsorgstilbud så burde man dermed også straffe alle offentlige sykehus kollektivt. Konsekvensen av slik tenkning er at ingen egentlig kan holdes ansvarlig for noe som helst.

Vi må selvfølgelig vurdere hvert enkelt tilbud individuelt, og benytte sanksjoner mot dem det gjelder. Det kan også godt være at man trenger bedre kontrollrutiner, både i offentlig og privat sektor, men det er ingen grunn til å skjære alle over én kam. Det kan bare føre til en ting: et dårligere tilbud for alle.

Hva ville Hartvedt sagt om det var en privat barnehage man oppdaget feil hos? Ville han da også ønsket å forby alle private barnehager? Over halvparten av alle barnehagene i Norge er private. Da regjeringen lovet full barnehagedekning skjønte en rekke lokale (særlig kvinnelige) gründere at det ville være en stor etterspørsel etter barnehager fremover, og satte i gang med å skaffe barnehageplasser. Uten alle de private barnehagene ville ikke regjeringen vært i nærheten av full barnehagedekning. Hvorfor skulle det være noe annerledes med eldreomsorg og helsetilbud?

Så til det økonomiske. Eldreomsorg er en handelsvare enten Hartvedt liker det eller ei. Det koster penger å ansette sykepleiere og leger, det koster penger å ha medisinsk utstyr, det koster penger å ha medisiner, osv… I tillegg skal alt dette organiseres på en mest mulig effektiv måte, noe som også koster ansatte og penger. God eldreomsorg kommer ikke dalende ned fra himmelen fordi det offentlige driver det. Det krever, i tillegg til ressurser, kunnskap, organisasjon og ledelse – og det er ikke gitt at det alltid er det offentlige som sitter på denne. Det vil variere fra sted til sted.

Jeg skulle ønske vi kunne satt kvaliteten i fokus. Det er egentlig helt utrolig at vi debatterer hvorvidt vi skal slippe til dyktige aktører som ønsker å bidra med å skape et godt helsetilbud, og som kanskje har funnet en måte å gjøre dette på som er bedre og mer kostnadseffektiv enn det offentlige. Det burde være en selvfølge at de er ønsket. Vi er alle enige om at vi skal ha et offentlig finansiert helsetilbud. Men der Høyre er opptatt av å få mest mulig helse igjen for hver krone, virker det som Arbeiderpartiet kun er opptatt av hvem som drifter tilbudet.

I november i fjor hadde den kvinnelige gründeren Kathrine Evensen en kronikk i VG med tittelen ”Jeg er fienden”. I kronikken spurte hun statsministeren om hun og hennes ansatte er mindre omsorgsfulle enn de som er ansatt i kommunene. Kathrine Evensen hadde skapt 57 arbeidsplasser innenfor pleie og omsorg for eldre. I tillegg kom 90 prosent av dem som jobber for henne fra en attførings-, uføre- og rehabiliteringssituasjon. Hennes spørsmål til de rødgrønne var hvorfor de mener at hun er en trussel for velferden i samfunnet.

Jeg kan egentlig bare gjenta det samme spørsmålet til Øyvind Hartvedt og Stange AP. Hvorfor er det så vanskelig for Arbeiderpartiet å anerkjenne private initiativ med omsorg for samfunnet rundt seg?

Read Full Post »

(Også på trykk i Østlendingen)

 

Tenk om et politiske vedtak hadde hatt øyeblikkelig effekt. Tenk om politiske vedtak hadde fungert akkurat som et eventyr, der verden blir til i fantasien ettersom setningene kommer ned på papiret. Da kunne vi med et pennestrøk utslettet all fattigdom i verden, fjernet all urettferdighet, og skapt fred på jord. Verden er imidlertid betydelig mer komplisert. Politiske vedtak krever forpliktelser og handling. Dessverre er det enkelte partier på Stortinget som ikke har skjønt dette.

 

Da Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV dannet regjering i 2005 vedtok de bl.a. å avskaffe fattigdom i Norge. Dette var ikke engang noe problem, det krevde bare politisk vilje, kunne Kristin stolt proklamere. Det skulle vise seg at virkeligheten var en litt annen. 

 

Den rødgrønne regjeringen la frem Soria Moria erklæringen som om det var et eventyr. Nå skulle alt bli fryd og gammen. I ettertid har regjeringen blitt omtalt som løftebruddregjeringen, og VG hadde i Juni regjeringens 88 løftebrudd som en av sine hovedsaker. Hva gikk galt?

 

Det rødgrønne prosjektet gikk galt nettopp fordi regjeringen har et ideologisk utgangspunkt som er dømt til å mislykkes. Regjeringen har en bunnløs tro på at ethvert problem kan løses med offentlig styring. Aker/Kværner saken er et godt eksempel på dette. Regjeringen skulle vise et profesjonelt eierskap. Nå har vi for lengst kunnet slå fast at de 5 milliardene regjeringen brukte på å kjøpe seg opp i Aker/Kværner hadde gjort mer nytte for seg i peisen. 

 

I Høyre kom ikke dette som noen stor overraskelse. Vi tror nemlig at det finnes grenser for politikk. Høyres politikk har en grunnleggende tro på enkeltmenneske. Vi vet at det faktisk ikke er slik at du plutselig blir et overmenneske, som er i stand til håndtere alle mulige problemer, bare fordi du blir valgt inn på Stortinget. Noen ganger er man rett og slett nødt til å innse at problemer løses bedre ved at politikere holder seg unna, og heller legger til rette for at private personer med kunnskap og spisskompetanse kan løse problemer som politikere ikke evner.

 

Ønskelisten

Det er ikke lenge siden vi fikk et nytt «eventyrlig» løfte fra den rødgrønne regjeringen. De rødgrønne partiene (sammen med Venstre og KrF) har nå vedtatt en såkalt verdighetsgaranti for de eldre. 

 

1) For det første burde man spørre seg hvordan i all verden denne garantien skal fungere. Hvis du har kjøpt en datamaskin i butikken, med garanti, så har du krav på å få pengene tilbake hvis det viser seg at den ikke fungerer, eller at den ikke holder den kvaliteten som du ble lovet. Hvis butikken eller produsenten nekter deg dette kan du til og med gå rettens vei for å få det du har krav på. Slik er det ikke med verdighetsgarantien. Eldre pleietrengende kan ikke slå i bordet med verdighetsgarantien og kreve bedre omsorg. Det er ikke en verdighetsgaranti regjeringen har vedtatt, men (som Erna bl.a. påpeker i sin blogg) et verdighetsønske. Dette er egentlig en fellesnevner for hele den rødgrønne politikken. Soria Moria erklæringen, hadde gjort seg bedre under navnet: Soria Moria ønskelisten. 

 

2) For det andre er det ganske absurd å tenke seg at politikere skal sitte og vedta hva som er en verdig alderdom. Verdighet kan ikke vedtas politisk. Verdighet er noe som defineres av den enkelte. Den beste garantien for en verdig alderdom er å gi den enkelte (eller den enkeltes familie hvis vedkommende ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv) mer valgfrihet i eldreomsorgen. 

 

Så skal selvfølgelig det offentlige komme etter, med forpliktende tiltak, men det er jo nettopp det enkelte menneskets valg, ønsker og behov som må ligge til grunn. 

 

Dette gjelder ikke bare i eldreomsorgen, men i hele samfunnet. Den virkelighetsfjerne eventyrtankegangen gjennomsyrer hele politikken til de rødgrønne. De tror arbeidsledigheten blant unge kan løses ved å gjennomføre en ungdomsgaranti, men innser ikke at ikke er ikke mangelen på en lovparagraf som hindrer unge i å komme seg i arbeid. For å gjøre noe med arbeidsledigheten blant unge må velferdsordninger som passiviserer og skaper avhengighet reformeres, det må legges til rette for mer midlertidige ansettelser slik at flere unge får en sjanse, og skatter og avgifter på arbeid må reduseres kraftig slik at det legges til rette for verdiskapning, og blir behov for mer arbeidskraft.

 

Det samme gjelder lærlingeplasser. Her tror bl.a. AUF at alt løser seg bare man innfører en lovfestet rett til lærlingeplass, men de innser overhodet ikke at en slik rettighet er null verdt dersom bedriften ikke vil ansette vedkommende- eller ikke ser det som lønnsomt å ansette lærlinger. Å fjerne arbeidsgiveravgiften fullstendig for lærlinger derimot, slik Høyre har foreslått, vil være et svært effektivt tiltak, som gjør det mer lønnsomt for bedrifter å ansette lærlinger, og slik skaper et incentiv for å gjøre arbeidsplasser mer attraktive for unge.

 

I sosialistenes verden er alt enten obligatorisk eller så er det ulovlig. Nå trenger vi en regjering som ser en verden utenfor papirbunkene med direktiver og reguleringer på politikernes kontorer.  Vi trenger en regjering som innser at man ikke kan endre samfunnet med politiske lovregler alene. Det må konkret handling, ressurser og prioriteringer til.

 

En stemme til Høyre, er en stemme til et parti som handler der andre drømmer!


Read Full Post »