Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Fidel Castro’

(Kommentar i VG 28. November 2011)

Les PDF-utgave av kronikken fra VG ved å klikke HER.

Under kan du lese en lengre utgave av kronikken:

Demokratisk mindreverdighetskompleks

I sitt forsøk på å gjøre SV til «frihetsparti»  beviser SVs parlamentariske leder, Bård Vegard Solhjell, nok en gang hvorfor de ikke er nettopp det.

Bøkene over venstresidens historiske synder er mange, og i år har debatten blusset opp igjen, bl.a. gjennom Civita-historiker Bård Larsens bok “Idealistene». Solhjell har nå sett seg lei på de stadige angrepene på hans partis demokrati- og menneskerettighetshistorie, og forsøker seg med den gamle kamptaktikken “angrep er det beste forsvar”.

I sin siste bok “Solidaritet på ny” forsøker han i kapittelet “Demokratiets fortid og fremtid” å ta et oppgjør med det han kaller “høyresidas svik mot demokratiet”. Gjennom en rekke eksempler stiller han retorisk spørsmål ved hvorfor høyresiden ikke har vært gjenstand for like mange hyllemeter med kritiske historieblikk som venstresiden. Solhjell ser ikke ut til å forstå problemstillingen, og kommer heller ikke med et veldig imponerende svar.

Slå inn åpne dører

Det er ingen i dag som krever at Senterpartiet skal ta avstand fra sitt (da Bondepartiet) samarbeid med NS på 30-tallet eller at Arbeiderpartiet skal ta avstand fra sin tidligere kamp for proletariatets diktatur. AP og SP forlot disse ideene for lenge siden, og alle skjønner at en slik polemikk ville være fullstendig meningsløs. Likevel er det omtrent dette nivået Solhjell synker til når han er nødt for å vie flere sider i sin bok til sitater fra medlemsblader i Unge Høyres som er så gamle at mine besteforeldre er for unge til å huske dem.

Det er et velkjent faktum at deler av Unge Høyre og Høyre leflet med NS og fascismen på 30-tallet. Høyre tok imidlertid et kraftig oppgjør med disse holdningene allerede før krigen. Dette er forhold som er behørig dokumentert i Høyres egne historiedokumenter, uten noe forsøk på romantisering eller bortforklaring. (Det er samtidig verdt å nevne at nestledere i Unge Høyre satt på Grini under krigen, og at flere hundre UH-medlemmer var ettersøkt av Gestapo for sin motstandskamp). Solhjell slår inn dører som har vært åpne i over 70 år.

Ideologi og realpolitikk

Alle partier i Norge har grumsete kapitler i sin historie som de helst skulle vært foruten. SV skiller seg ut ved å ha en systematisk og ideologisk dragning mot dem. Dette ideologiske grunnlaget har SV aldri tatt et skikkelig oppgjør med. Høyresiden har også tidvis stilltiende akseptert grumsete regimer, men den har aldri vært ideologisk fundert. Høyresiden så aldri på Pinochets Chile og sa “dette er eksempelet på et slikt samfunn vi ønsker”.

Deler av høyresiden har latt være å ta avstand fra udemokratiske regimer fordi man mente det var utenrikspolitisk nødvendig, i Trumandoktrinens ånd, ikke fordi man mente at landene fremsto som foregangseksempler på det gode samfunn. Det unnskylder ingenting, men setter det i en ganske annen kontekst. For i SV fungerte noen av verdenshistoriens grusomste regimer som direkte forbilder for “det ideale samfunn”.

Totalitær dragning

Gjennom hele den kalde krigen mente SV at USA var den største trusselen mot verdensfreden, mens Sovjet ble kalt en fredspioner. I Titos Jugoslavia, Maos Kina, DDR, Romania, Nord-Korea og Cuba fant SV eksempler på ”den reelt eksisterende sosialismen”. Samtidig ble et enormt skriftlig “opplysningsarbeid” lagt ned for å overbevise folk om disse landenes fortreffelighet. I Pax Leksikon kunne vi bl.a. lese om Maos Kina at «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon», samtidig som ett sted mellom 20 og 40 millioner kinesere sultet i hjel under Maos ”store sprang fremover”.

Venstresiden har gjennom sin historie båret på en kontinuerlig dragning mot systemer som lover ”himmel på jord”, og som i sin lange marsj mot dette skaper et vedvarende helvete. Selv i dag finner vi rester av dette. Cuba har vært SVs kjæledegge i mange år inntil den egentlige elendigheten i det påståtte velferdsparadiset er ettertrykkelig påvist de siste årene. Dette er interessant all den tid menneskerettighetsbruddene i landet var allmennkjent. Mottoet har tilsynelatende vært at «Det er ikke så farlig med ytringsfrihet og organisasjonsfrihet så lenge man har gratis helsetjenester». Kjærligheten til det cubanske diktaturet har vært så sterk at landet står nevnt som eksempel på god offentlig skole og helsevesen i arbeidsprogrammet for inneværende stortingsperiode. Offentlig uttalte tilhengere av diktaturet, som Hallgeir Langeland og Terje Enger, sitter fortsatt på posisjoner i partiet. I andre partier ville de vært ekskludert for lenge siden.

Mindreverdighetskompleks

Bård Vegard Solhjell lider altså av et demokratisk mindreverdighetskompleks. For det er liten tvil om at Solhjell står for grunnleggende demokratiske verdier, men når Solhjell sier til Dagbladet at “En rekke venstreorienterte politikere, som Erik Solheim og meg selv, har tatt oppgjør med egen historie.”, er det en bevisst formulering. Han sier ikke at “SV har tatt et oppgjør med egen historie”. Det er fordi han vet utmerket godt at så ikke er tilfelle. Problemet er altså ikke dem, men at SV er mer enn Solheim og Solhjell.

Jeg skal gjerne geleide Solhjell rundt i landets Unge Høyre-kontorer, på leting etter plakater av Pinochet eller Franco. Jeg tviler på at vi engang vil finne noe i støvete arkivskap. Vi trenger imidlertid ikke reise mye i kontorene hos Solhjells eget ungdomsparti før innrammede bilder av Che Guevara, Fidel Castro eller Mao pryder veggene. Det bør gi han noen hint.

Advertisements

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 03.07.2010

– sjekk gjerne debatten og legg igjen en kommentar der også)

Det er vanskelig å føre en konstruktiv internasjonal politisk debatt med store deler av venstresiden når de ikke tar utgangspunkt i samfunnet slik det er i dag, men slik de ønsker det skal bli. Særlig gjelder dette menneskerettigheter i Latin-Amerika.

Med Finn Gustavsen i spissen var Cuba i lang tid SVs kjæledegge, og venstreintellektuelle trykket Fidel Castro og Cuba til sitt bryst. Nå hører vi ikke mye fra den kanten lenger. Hallgeir Langeland har riktignok nominert Fidel Castro til Nobels fredspris gjentatte ganger, men han regnes som en rimelig løs kanon på dekk. Menneskerettighetsbruddene og elendighetene som det totalitære Castro-regimet har påført Cuba har blitt så åpenbare for de fleste at få prøver å forsvare dem. Selv Sosialistisk Ungdom tier klokelig stille.

Nå ser det ut til at vi har fått et ”nytt Cuba”. For venstresidens forhold til Venezuela minner skremmende om de samme ukritiske holdningene til selverklærte sosialister i ikke-vestlige land som vi har sett tidligere.

Demokrati
I motsetning til Fidel eller Raul Castro er Hugo Chavez demokratisk valgt. Det er ingen tvil om at Chavez’ valgseier i 1998 var et resultat av stor folkelig støtte og et massivt rop om forandring. Det har imidlertid liten betydning om man er demokratisk valgt, hvis man bruker udemokratiske virkemidler til å tviholde på makten. Et demokrati slutter ikke med valg. Det starter med valg.

Alexandr Lukasjenko ble også demokratisk valgt til president i Hviterussland med et overveldende flertall. Verken Norge eller EU anerkjenner imidlertid det som i dag kun kan kalles et diktatur. Siden Lukasjenko kom til makten er organisasjons og forsamlingsfriheten avskaffet, den siste uavhengige avisen ble stengt i 2005, og det er ikke lenger en eneste opposisjonell radio eller tv-stasjon i Hviterussland. Lukasjenko ble valgt i 1994, Chavez i 1998. Likhetene er påfallende.

Menneskerettighetsbrudd
Siden Chavez kom til makten har menneskerettighetsbruddene eskalert. Flere hundre radiostasjoner er stengt. Journalister risikerer fengsel hvis de kritiserer regjeringen. Chavez er nå i ferd med å sikre seg kontroll over Globovision, den eneste gjenværende nasjonale uavhengige TV-kanalen som er kritisk til regjeringen. En av eierne, Guillermo Zuloaga, rømte for få uker siden landet etter at det ble utstedt en arrestordre på ham.

Dommere i Venezuela trues og fengsles hvis de er til bry for regjeringen, og politiske motkandidater nektes å stille til valg, uten rettssak eller dom, basert på løse anklager. Samtidig sitter Hugo Chavez, som ifølge de samme reglene skulle vært nektet å stille til valg da han faktisk er dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992, med stadig mer makt over det venezuelanske samfunnet. Ytringsfrihet er grunnsteinen i ethvert demokrati. Det er ikke spesielt imponerende å fortsette å vinne valg når man kontrollerer mediene, rettsystemet og kan eliminere politiske motkandidater. Så hvor stor forskjell er det egentlig på den demokratiske situasjonen i Hviterussland og i Venezuela?

I takt med Chavez autoritære og konfronterende stil øker også de sosiale problemene. Venezuela har nå de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept, og verst rammet blir selvfølgelig de fattigste områdene. Ana María Sanjuán, sosiolog ved Venezuela Central University (UCV) i Caracas har beskrevet situasjonen rimelig treffende: ”Vi vitner en reduksjon i barnedødelighet, kun for å se våre sønner drept når de fyller 16”.

Norsk mediedekning
Likevel er norske mediers omtale av Venezuela oppsiktsvekkende nøytral. I Kulturnytt på NRK uttalte utenriksmedarbeider Arnt Stefansen at det ikke sto så dårlig til med ytringsfriheten i Venezuela som mange påstår fordi han hadde vært i Caracas og hørt folk snakke kritisk om Chavez på café.

I hvilke andre tilfeller setter vi så lave standarder for grunnleggende rettigheter? Vi kan jo se for oss et scenario der USAs president nektet opposisjonen TV-dekning. Hvilken seriøs reporter ville da meldt at kårene for ytringsfrihet tross alt ikke var så ille fordi amerikanere jo kunne kritisere presidenten over bordene på Starbucks?

Helter
Det har vært en uhyggelig vane på venstresiden å hylle sine helter for hva de vil at de skal være, og ikke hva de faktisk er. Det gjør dem også så mye farligere. På 70-tallet kom SV fornøyd og engasjert hjem fra studietur i Kambodsja etter å ha hilst på Pol Pot. De kunne med store bokstaver i avisen Ny Tid melde at det var ”ingen massakre i Kambodsja”. I boken Overfallet på Kampuchea skrev Liv Jørgensen at man måtte være dum om man sultet i hjel i Kambodsja – to millioner mennesker ble imidlertid drept og sultet til døde.

I SVs store ”opplysningsverk” Pax leksikon, står det blant annet skrevet om Maos Kina at: «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon». Men cirka 30 millioner mennesker døde av sult under Maos ”store sprang fremover”.

Nok en diktator?
Så sent som i 2004 uttalte Hallgeir Langeland at: ”Jeg mener fortsatt at Cuba er et eksempel på at en annen og bedre verden er mulig”. Han snakker om en verden folk risikerer livet sitt for å flykte fra. En verden der folk fengsles og bankes opp for sine meninger. Der tusener av barn lider av sykdommer knyttet til proteinmangel (i et land som hadde det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen før Castro tok makten). En verden der gjennomsnittshøyden for en cubaner, ifølge Senor Marzo Fernandez som tjente som Castros ernæringsminister inntil han hoppet av i 1996, har sunket med 8 cm de siste 25 årene grunnet matmangel.

Venstresidens evne til å se det de vil se og intet annet er påfallende. Spørsmålet nå er om Venezuela skal bli venstresidens ”nye Cuba”, eller om det snart er på tide å våkne opp og erkjenne at Chavez fremferd gir skumle varsler om nok en diktator i Latin Amerika.

Read Full Post »

Erik Solheim har nettopp vært i Cuba for å normalisere forholdet til regimet. Jeg har ventet på en offisiell uttalelse i etterkant av besøket, og i dag postet endelig utenriksdepartementet en nyhet om Solheims besøk på Cuba.

Jeg vil nemlig vite hvorfor Norge skal «normalisere» sine forbindelser til et land som fengsler sine kritikere, nekter sin befolkning grunnleggende rettigheter, detaljstyrer folks hverdag og tvinger folk til å leve i fattigdom. Hvorfor nettopp Cuba, Solheim? Jeg har nemlig ikke sett noen tegn på at Cuba plutselig er blitt interessert i å følge menneskerettigheter og slutte undertrykkingen av befolkningen sin.

Dersom Solheim kan oppnå resultater med sitt besøk er det naturligvis flott, men han kan også ende opp med å være med på å legetimere ett av verdens mest grusomme regimer.

Jeg tror Solheim i verste fall er meget naiv, men det er likevel grunn til å stille spørsmål rundt SVs Cuba engasjement, for SV har en litt lei historie, hva gjelder støtte til totalitære regimer:

Fredspris til Castro?
Hva synes Solheim om meningene til sin partifelle Hallgeir Langeland? Langeland har flere ganger nominert Fidel Castro til Nobels fredspris. Så sent som i 2003, på en debatt på Samfunnet i Bergen, møtte Hallgeir Langeland opp for å debattere hvorvidt det var en god idé å gi fredsprisen til Fidel Castro. Der skal han ha sagt følgende: «Fidel er mot USA, og jeg er imot USA. Derfor er vi allierte. Min fiendes fiende er min venn».

Det er også bare å dykke litt i arbeiderbevegelsens arkiver så finner man mye rart. SV har nemlig brukt store ressurser på å opplyse folk om den «egentlige» sannhet. Vanlige fakta ga jo – merkelig nok (les: ironi) – litt annen informasjon:

Borgerlige dogmer
SV ga f.eks. i 1975 ut et såkalt studiehefte om Øst-Europa. Borgerlige vurderinger av sosialistiske/kommunistiske samfunns undertrykkelse av befolkningen kunne ikke aksepteres fordi de var basert på feil premisser. For å fremme sine ideer måtte man ta et oppgjør med den rådende kunnskap. Innledningsvis står det følgende:

«SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land (…) Spørsmålet for oss er da: Er utviklingen i de sosialistiske landenes økonomi, politikk og ideologi i samsvar med den vitenskapelige sosialismens egne kriterier?»

Vurderingen av sosialistiske land måtte altså isoleres. Den kunne hverken måles med såkalte borgerlige dogmer, eller sammenlignes med ikke-sosialistiske land. For SV var den voldsomme fremgang – både sosialt og økonomisk – i land med kapitalisme og fri økonomi, ikke sammenlignbar. Sosialistiske land måtte måles etter sosialistisk utviklingsnivå; hvor langt var de sosialistiske landene kommet i utviklingen mot det endelige sosialistiske utopi. Ideen er det endelige målet, alt annet er bare et middel for å komme i mål.

Venn eller fiende
Dag Seierstad, som var sentralstyremedlem i SF fra 1969 – 1973, sentralstyremedlem i SV i 1995 – 2005, og 1. kandidat for Oppland SV i valgene i 93 og 97, skriver følgende:

”Vi må ikke spørre: Hvilke partier og organisasjoner likner så mye på SV at vi kan forsvare å ha kontakt med dem? I stedet må utgangspunktet være: Alle partier og organisasjoner som trer tydelig fram i den anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske kampen er verdifulle samarbeidspartnere for SV.”

Det er krig, det er klassekamp, og det gjelder å velge side. Da er det klinkende likegyldig for enkelte om kameraten heter Mao, Lenin, Castro eller Pol Pot, så lenge de står på samme side mot den borgerlige klassefienden.

Blindhet
”Bare en analyse av klasseforholdene i Sovjet kan gi sikre svar. Vi må rette søkelyset mot Sovjet-samfunnets strategiske plassering i kampen mellom sosialisme og kapitalisme i verden i dag.”, fortsetter Seierstad i dette studieheftet

Det er klart at når Seierstad kun er interessert i å sammenligne Sovjet ala 1975 med forholdene i Sovjet i tidligere tider er det ikke rart at han finner en viss utvikling. For joda, forholdene i Sovjet gikk fra brutal elendighet til nød, men at denne nøden knapt eksisterte i vestlige kapitalistiske land var han derimot ikke spesielt interessert i.

Det er betimelig å spørre seg om dette skyldes villet og uvillet blindhet, eller et forsøk på å løse en voldsom kognitiv dissonans som må ha oppstått hos sosialismens fremste idealister når realitetene i kommunistiske og sosialistiske samfunn viste seg å være så uendelig forskjellig fra det harmoniske, fredelige og lykkelige utopiet man forsøkte å skissere.

Pax
Dette opplysningsprosjektet munnet til og med ut i et såkalt leksikon; Pax. Jeg skriver såkalt, fordi et leksikon skal være et oppslagsverk der man kan hente rene fakta.

Det er bare å se hva SV skriver om f.eks. Mao: «Det Kina han etterlot seg var fundamentalt forskjellig fra det Kina han overtok ledelsen for i 1950. Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenrelst som nasjon»

Det er vanskelig å finne en mer passende beskrivelse enn: latterlig.

Men, så til slutt:
Jeg tror ikke at Solheim hyller Mao eller synes at Sovjetunionen var et eksempel for resten av verden, men den rødgrønne regjeringens tilnerming til Cuba er ytterst kritikkverdig. Rødgrønne politikere har flere ganger besøkt Cuba, uten å legge opp til et eneste møte med opposisjonelle, og regjeringen har bl.a. sluttet å invitere opposisjonen på Cuba, til den offisielle 17. mai feiringen i ambassaden.

Hvilken effekt?
regjeringens nettsider står det at «Solheim tilbrakte 30 effektive timar på Cuba», og at «Solheim fekk eit godt innblikk i den politiske og økonomiske situasjonen på Cuba samt diskutert ei rekke spørsmål som er viktige for vidare samarbeid»

Mine spørsmål til Solheim, etter sin nyervervede innsikt om forholdene på Cuba, er derfor:
– Hva synes han om skolebarn som tvinges til å marsjere i revolusjonære aktiviteter?
– Hva synes han om de lugubre umenneskelige forholdene som møter vanlige cubanere på sykehus
– Hva synes han om alle tullingene i ungdomspartiet sitt som sprader rundt i Che t-skjorter

Og om disse såkalt effektive timene?
– Hva har Solheim egentlig oppnådd?

Ja, Solheim har underskrevet noen avtaler om humanitært arbeid og miljø, men Cuba er vel ikke akkurat verdens viktigste aktør hva gjelder humanitær hjelp (de kunne jo begynt med sitt eget land), og jeg tviler vel på at det er Cuba det vil stå på når vi skal redde miljøet heller.

Så Solheim: Hvorfor Cuba?
– Hva har du oppnådd?
– På hvilken måte har ditt besøk bidratt til å fronte menneskerettigheter?
– På hvilken har dette besøket bidratt til en lysere fremtid for cubanere?

Read Full Post »

Jeg merker en økt interesse for situasjonen på Cuba, blant mange av mine venner og bekjente, etter Unge Høyres landskonferanse. Det synes jeg er gledelig, for situasjonen på Cuba har lenge vært en gjenganger på bloggen min.

Den manglende kunnskapen om Cubas moderne historie er skremmende. Cuba er ett av vår tids største tragedier. Det er en historien om hvordan et velstående land, rikt på naturressurser, og med alle muligheter for å lykkes, på få år ble til en lutfattig øy, der befolkningen undertrykkes, initiativ drepes, kreativitet kues, og all mulig velstandsutvikling holdes tilbake – kun for å tjene regimets syke trang til makt.

Likevel reiser rødgrønne politikere til Cuba uten å besøke opposisjonen som konstant undertrykkes, Michael Moore lager film der han hyller helsevesenet som gir vanlige folk umenneskelig behandling, intellektuelle mennesker som ellers er opptatt av fakta vet ikke engang at det fantes et demokratisk alternativ til Batista før Castro, og kunnskapen om Cuba før Castro er mildt sagt elendig.

Jeg har skrevet en rekke poster om Cuba på bloggen min, og legger derfor ved en oppsummering her:

– Update: NY 31.01.2011: På tide å kalle en spade for en spade

Update: Hva har du oppnådd Solheim (om Solheims besøk på Cuba):

Sannheten om Cuba (om situasjonen på Cuba, deriblant helsevesenet):

Cuba – den egentlige historie (om Castros maktovertakelse):

Cubanske barnesoldater (bilder av cubanske barn, som i tidlig alder blir trent opp som mulige soldater i de militære styrkene til det kommunistregimet):

Sannheten om Cubas skolesystem (om hvordan det cubanske regimet kontrollerer barn og tvinger dem til revolusjonære aktiviteter):

Cuba før Castro (om hvordan situasjonen faktisk var på Cuba før Fidel Castro tok over):

Che Guevara var en feig morder! (Den egentlige historien om «helten» Che):

Read Full Post »

(NB! Advarer om sterke bilder i denne posten)

Da er jeg hjemme igjen etter en flott helg med nesten 500 Unge Høyre folk, på Unge Høyres landskonferanse. Jeg hadde gleden av å skolere to flinke og engasjerte grupper i skoledebatt  (takk til Johannes for morsomt poeng under søndagens debatt) og dette sammen med internett-problemer har gått utover bloggingen denne helgen. Nå er det imidlertid ingen unnskyldning lenger (kudos til Stefan som har oppdatert jevnlig også under Landskonferansen)

Internasjonal politikk og menneskerettigheter var viet ekstra oppmerksomhet på Landskonferansen, noe jeg satte stor pris på. Særlig var det gledelig å høre Thor Halvorsens foredrag om situasjonen på Cuba og Latin Amerika forøvrig. Jeg har lenge etterlyst mer skolering om nettopp situasjonen på Cuba, et tema jeg har skrevet mye om på denne bloggen før (Les: Cuba før Castro og Che Guevara var en feig morder eller søk på Cuba i bloggens søkefelt)

Den manglende kunnskapen om Cubas moderne historie er skremmende. Cuba er ett av vår tids største tragedier. Cubas moderne historie, er historien om hvordan et velstående land, rikt på naturressurser, og med alle muligheter for å lykkes, på få år ble til en lutfattig øy, der befolkningen undertrykkes, initiativ drepes, kreativitet kues, og all mulig velstandsutvikling holdes tilbake – kun for å tjene regimets syke trang til makt.

Rødgrønne politikere har flere ganger besøkt Cuba, uten å legge opp til et eneste møte med opposisjonelle. Den rødgrønne regjeringen har også sluttet å invitere opposisjonen på Cuba, til den offisielle 17. mai feiringen i ambassaden. Den rødgrønne regjeringen er indirekte med på å legetimere et av verdens mest grusomme regimer. Dette bør vi ikke akseptere lenger.

En typisk omtale av Cuba er noe sånt som at:«Cuba er et fattig diktatur. Castro regimet nekter befolkningen grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, men de har likevel velsinget befolkningen med et gratis helsevesen av ypperste klasse, og tross alt, skapt noe fremgang».
Dette er omtrent like dumt som om noen skulle si følgende: «Ja, Nord-Korea er kanskje verdens mest grusomme regime, men Kim Jung-Il har lykkes i å avskaffe arbeidsledigheten og utjevne sosiale forskjeller til befolkningens glede».

De færreste vet at Cuba var et ganske velstående land før Castro. Batistia som ofte omtales i historiebøker som en grusom diktator, kan ikke sammenlignes med Castro-regimet. Jeg har snakket med mange eksil-cubanere, og lest mye stoff om Cuba fra mennesker som har hatt muligheten til å formidle historien sin uten å gå gjennom Castros propaganda-maskineri. Beskrivelsene er entydige. Alle omtaler sammenligninger mellom Batista og Castro som latterlige. Ja, Batista var en drittsekk, sier de. Men Batista var først og fremst et politisk problem, ikke et sosialt eller økonomisk problem.

Enkle fakta understøtter dette:

– immigrasjon
Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958, ett knapt år før Castro regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

– barnedødelighet
Ifølge FNs beregninger for barnedødelighet rangerte Cuba i 1958 (i pre-Castro cuba) helt i toppen, på 13. plass i hele verden. De rangerte altså ikke bare over hele Latin Amerika, men også over Vest-Europeiske land, land som Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Portugal og Spania. Under kommunistregimet har de falt til 44. plass, og det er etter at tallene er kunstig nedjustert.

Cuba har en abortrate på 0,71 for hvert fødte liv, og bare små hint om komplikasjoner er nok til at fostre blir abortert, på et hvilket som helst stadie. (FNs tall kan heller ikke helt stoles på, fordi de stort sett baserer på de tallene hvert enkelt land gir.) Likevel femholdes barnedødeligheten ofte som en av eksemplene på Cubas flotte helsevesen.

– matmangel
Gjennomsnittshøyden blant cubanere har falt med 8 cm, bare de siste 25 årene. For første gang i cubansk historie finner man tusener av barn som lider av sykdommer knyttet til proteinmangel, som abnormalt store hoder proporsjonalt med kroppen.

Før Castro, under Batista, hadde Cuba det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen. Etter at Che Guevara hadde vært industri-minister i ett år, rasjonerer Cuba mat og stenger fabrikker. Det var ingen rasjoner på mat eller matmangel under Batista, og proteinforbruket var blant verdens høyeste – i dag lider Cuba altså av sykdommer knyttet til proteinmangel.

– tilgjengelig informasjon;
Før Castro, på 50-tallet, kunne cubanere velge mellom over 50 daglige aviser. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land». I dag kontrolleres hvert ord som publiseres noe sted, hvert ord som undervises i skolen, og det er forbudt å eie en bok som ikke er produsert av kommunist-regimet.

Og til slutt:

HVA MED HELSEVESENET DA?
Ja, hva med helsevesenet? Det må da være noe sant i alt snakket om det fantastiske helsevesenet på Cuba. Vi har jo sett Michael Moores film, der det cubanske helsevesenet fremstår som rene idyllen. Og ja, det er noe sant i det. For kommmunist-regimet, og turister som kan betale, er det cubanske helsevesenet flott. For alle andre er det en skitten pøl som ikke er noe menneske verdig.

Hvis du ikke tar med dine egne lakener, håndkler og såper, så er det gjerne senger som dette – fulle av størknet blod, skitt og møkk – som møter deg når du kommer på sykehuset:

Dette er hvordan den allmenne cubaners fasciliteter gjerne ser ut (og nei, dette er ikke en nedlagt, fraflyttet bygning):

Her ser vi en vaskebalje i bruk på ortopedisk avdeling:


Slik behandles gjerne en mann som har skadet foten:

Og her er et bilde fra en akutt-avdeling:

Nei, dette er ikke bilder fra Auschwitz selv om man skulle tro det. Dette er bilder som har blitt sneket ut av mennesker, modige nok til å risikere livet for å fortelle sannheten om helsevesenet på Cuba. I mellomtiden drar ignorante filmskapere som Michael Moore, politikere som i beste fall er lettlurte idioter,- eller i verste fall  er likefyldige eller gladelige medspillere for Castros propaganda-kampanje, på studieturer til Cuba.

Der nyter politikere og byråkrater godt av den luksusen landet tilbyr turister og særlig representanter fra andre regjeringer, mens vanlige mennesker på Cuba mangler grunnleggende menneskerettigheter, ikke får kjøpe et såpestykke uten rasjoneringskort fra det totalitære regimet, og lider under forhold vi ikke ville unnet noe menneske. De burde skamme seg.

Read Full Post »

Inpirert av helgens konferanse, der det bl.a. ble satt fokus på Cuba og menneskerettigheter legger jeg ut et forkortet utdrag om Cubas historie, fra et tidligere innlegg om utenrikspolitikk:

Historisk bakteppe
Cuba har lidd under en rekke diktatorer, og et ustabilt politisk system, men jeg velger å begynne i 1948. I 1948 retunerer Batista til cubansk politikk, fra et opphold i Florida, etter valgnederlaget i 1944. Han blir valgt til senator, og stiller til valg som president i 1952. Meningsmålingene indikerer imidlertid nederlag for Batista og han tar makten på egenhånd. Sammen med en gruppe misfornøyde militær-offiserer og politiske aktivister blir Prío Socarrás kastet uten motstand. (Fra 1940 – 1944 var Batista faktisk en demokratisk valgt og populær president, som bl.a. var med på å utforme den Cubanske grunnloven)

26. juli, 1953, angriper en gjeng terrorister, på Fidel Castros kommando, de militære hovedkvarterene i Santiago. Halvparten blir drept, og en tredjedel tatt til fange. Fidel Castro som ikke deltok i angrepet selv, går i skjul, men overgir seg en uke senere. 51 av de 99 gjenlevende rebellene blir dømt til 13 års fengsel. Batista som senere ble portrettert som en brutal, nedtrykkende, diktator, lar Castro-brødrene slippe ut etter 22 måneder i fengsel.

I 1958 er Carlos Márquez-Sterling den egentlige vinner av presidentvalget, etter å ha vunnet provinsene i Havana, Camagüey, Matanzas og Pinar del Rio, men Batistas kandidatur blir likevel vilkårlig valgt til vinner i provinsene Las Villas og Oriente. Regjeringen hevder at Batista har tatt så mange flere stemmer her, at han til sammen har flere stemmer enn Márquez-Sterling. Castro skjønte at det ikke kunne være en demokratisk vinner av valget for at hans revolujon skulle være vellykket: Castros terrorister holdt derfor folk unna stemmelokalene i disse områdene. Da Batistas regjering tok de tomme stemmeurnene, fylte dem med ferdig utfyldte og merkede stemmesedler, og erklærte Batista som vinner hadde Castro det utgangspunktet han trengte. Amerikanske politikere og medier bet på.

26th of July movement
Etter det mislykkede angrepet i 1953 flyktet Raul og Fidel Castro til Mexico, og rekrutterte en liten hær av terrorister (26th of July Movement) med den hensikt å invadere Cuba. Sent November, 1956, seilte Castro, og ca 80 opprørere, inkl Ernesto ‘Che’ Guevara fra Mexio på båten Gramma. De blir stoppet av Batistas styrker, og alle utenom ca 10 stk blir drept, og Raul, Fidel og Che flykter inn i fjellene i Sierra Maestra. Historien vil ha det til at Castro deretter bygget en stor gruppe basert på voldsom folkelig støtte. Denne støtten er mildt sagt massivt overdrevet. I 1957, styrte ikke Castro over stort mer enn en liten gruppe opprørere i fjellet.

Radikale medier
Amerikanske medier har hatt større betydning enn historien ofte tillegger dem. Det er et unektelig faktum at amerikanske mediers partiske, subjektive, unyanserte, og virkelighetsfjerne gjengivelse av Castro og hans bevegelse, var en svært medvirkende faktor til Castro-regimets maktovertakelse.

I April 1957 kommer New York Times journalist -Herbert L. Matthews, til Sierra Maestra for å intervjue Castro og hans rebeller. Over tre forsideartikler evner Matthews å presentere Castro som bl.a. en, jeg siterer: «patriotisk landsbyboer», «en sterk anti-kommunist», og en «Robin Hood forsvarer av folket». Matthews skrev at Castro hadde: «sterke ideer om rettferdighet, demokrati, sosial rettferdighet, nødvendigheten av å gjenopprette grunnloven, og holde valg». Dette, sammen med voldsomme overdrivelser vedrørende Castros folkelige støtte, størrelsen på hans styrker, osv… gir Castro mye større troverdighet og oppslutning blant befolkningen på Cuba.

Naive byråkrater får økt innflytelse
USAs utenrikspolitikk er også en svært medvirkende faktor til Castros maktovertakelse. Utenrikspolitikken i USA forandrer seg ganske drastisk etter John Foster Dulles bortgang i 1959. I 1957 får Dulles kreft, og makten i utenriksdepartementet utøves i stor grad av ambisiøse byråkrater. Mange av byråkratene i systemet (og flere i CIA) var overbevist om at en tilpasning til Russland var eneste muligheten for å unngå en atomkrig – og utnyttet muligheten til å oppnå makt innenfra i sine beskyttede posisjoner i utenriksdepartementet.

Det er blitt en populær forestilling at man ikke kjente til Castros kommunistiske nettverk på denne tiden. Det stemmer ikke, men mektige krefter gjorde sitt for å hindre at de kom frem i lyset. Den amerikanske ambassadøren i Cuba, Arthur Gardner, er blant dem som raskt «kjente lusa på gangen». Han beskrev Castro som en kommunist og en terrorist. Dette ble imidlertid ikke akseptert. Gardner ble kalt tilbake og Earl T. Smith ble oppnevnt til å erstatte ham. Smith fikk ikke engang konsultere med sin forgjenger før han tiltrådte. I stedet sendte utenriksdepartementet han til, ja nettopp, Herbert L. Matthews, for briefing (New York Times-korrespondenten som hyllet Castro).

Det stopper heller ikke her. I offisielle rapporter advarte også den amerikanske ambassadøren i Mexico, Robert Hill, gjentatte ganger om Castros kommunistiske tilknytninger. I senere høringer i Senatet, der Hill ble tatt under ed, bevitnet han følgende: «Individuals in the New York Times put Castro in power». Han snakket for døve ører.

Batista mister støtte
Etter valgfusket i 1958, mistet Batista all gjenværende amerikansk støtte. I januar, 1959, flykter Batista, etter at USA har avslått forespørsler om styrker og hindret andre produsenter i å sende våpen til den cubanske regjeringen. I januar, 1959, kan Castro derfor ta kontroll over Cuba uten store problemer. Til tross for at Batista har flyktet, og Cuba egentlig har en rettmessig valgt president, velger USA altså under «ledelse» av naive byråkrater å la en revolusjonær terrorist, med kjente kommunistiske forbindelser, ta makten i landet.

Det blir ikke mindre tragikomisk av at Castros første handling som president/diktator var å få alle stemmesedler og annen dokumentasjon fra valget i 1958 – valget som gjorde at Batista mistet all støtte – ødelagt.

Demokrati var mulig
Castro visste at dersom Manuell Marquez-Sterling fremsto som den beviselig rettmessige presidenten, ville det ødelegge hans sjanser. Castro berettet selv ved en anledning til den argentinske ambassadøren, at dersom Batista når han gikk av hadde anerkjent Marquz-Sterling som Cubas rettmessige president, ville han selv antakelig aldri vunnet makten. I stedet for å støtte det egentlig demokratisk valgte alternativet, tillot USA en kommunist-diktator å ta makten.

Castro kunne nå, slik advarslene varslet om, flagge sin kommunistiske agenda. Han beordret ekspropriasjon av alle amerikanske eiendommer på Cuba. Politiske fanger ble henrettet i storskala, og det var ikke lenger mulig å overse de grove bruddene på alt som heter menneskerettigheter på Cuba. Situasjonen endret seg nærmest over natten.
Før Castro, hadde Cuba en stor middelklasse, på ca 36% av landets populasjon. Nå er Cuba et totalitært regime som undertrykker befolkningen sin. Et land der hundrevis (om ikke tusenvis) av mennesker dør hvert eneste år mens de forsøker å svømme, eller på andre måter, flykte til Floridas grenser.

Read Full Post »

Er det krigshissende å være for en tøff utenrikspolitikk? Er det krigshissende å være for vestlig suveren militærmakt?

Innledning
Den utenrikspolitiske og forsvarspolitiske debatten blir ofte svært unyansert. Vi som ønsker større militærbudsjetter, et sterkere forsvar, og vi som er imot ensidig nedrustning blir sett på som trigger-happy gærninger, mens den motsatte fløyen, på særlig venstresiden, som hele tiden opponerer mot innkjøp av nye mer moderne våpen, som helst vil redusere forsvarsbudsjettene til et absolutt minimum, og gjøre en slutt på vestlige demokratiers besittelse av atomvåpen (mens et av verdens mest grusomme regimer; Iran er i ferd med komme i besittelse av dem), er tilsynelatende noen fredselskende duer som setter et eksempel for resten av verden, og gjør verden til et bedre sted å bo.

Dette bildet kunne ikke vært mer fjernt fra virkeligheten. Jeg vil tvert imot hevde at sistnevnte innehar noen av de mest farlige holdninger som hersker på innsiden av vårt samfunn. Den naive holdningen til mange særlig på venstresiden, i disse spørsmål, kan få fatale følger en gang i fremtiden.

For å illustrere dette skal jeg gå tilbake til 50, og 60-tallets USA. Det etterhvert ensidige fokuset på dialog, den manglende villigheten til å stille tøffe krav, den manglende evnen å sette makt bak kravene, og ønsket om ensidig nedrustning førte verden nærmere atomkrig enn vi noen gang har vært. De naive forestillingene til mange i administrasjonene til særlig president John F. Kennedy og president Lyndon B. Johnson (delvis også Dwight D. Eisenhower) er direkte ansvarlig for at mange tusen unødvendige menneskeliv gikk tapt, og for at grusomme tyranniske regimer fikk vokse frem, når vi kunne forhindret det.

Cuba
Historisk bakteppe

Cuba har lidd under en rekke diktatorer, og et ustabelit politisk system
– I 1933 var Fulgencio Batista deltakende i å kaste diktatoren Gerardo Machado, og ble en sentral figur i Cubansk politikk.
-I 1933 ble Dr. Ramón Grau San Martín valgt til president.
– I 1940 var Batista deltakende i å utforme den Cubanske grunnloven, og han ble deretter valgt til president.
– Etter valget i 1944 retunerte Grau til makten. Batista aksepterte valgnederlaget og flyttet til Florida.
– I 1948 tok Carlos Prío Socarrás over makten.

Det hadde vært storstilte bestikkelser og korrupsjon under Grau, og det var enda verre under Prío.

I 1948 retunerer Batista til cubansk politikk. Han blir valgt til senator, og stiller til valg som president i 1952. Meningsmålingene før valget indikerer at Batista ligger an til å havne på en 3. plass, og Batista tar derfor makten på egenhånd gjennom et militært støttet coup d’état. Sammen med en gruppe misfornøyde militær-offiserer og politiske aktivister blir Prío Socarrás kastet uten motstand. Fra 1940 – 1944 hadde Batista faktisk vært en demokratisk valgt og populær president, men kuppet møter naturlig nok voldsom politisk motstand.

26. juli, 1953, angriper en gjeng terrorister, på Fidel Castros kommando, de militære hovedkvarterene i Santiago. Halvparten blir drept, og en tredjedel tatt til fange, inklusiv Raul Castro. Fidel Castro som ikke deltok i angrepet selv, går i skjul, men overgir seg en uke senere. 51 av de 99 gjenlevende rebellene blir dømt til 13 års fengsel. Batista som senere ble portrettert som en brutal, nedtrykkende, diktator, insisterer ikke på dødsstraff, selv om han kunne gjort det. Castro-brødrene blir tvert imot sluppet ut etter 22 måneder i fengsel. Affæren blir etterhvert «glemt», men Castros bevegelse fortsetter og tar navn etter datoen på angrepet (26th of July movement).

I presidentvalget i 1954 trekker Ramón Grau San Martín sitt kandidatur i mangelen på et antatt rettferdig valg, og Batista blir gjenvalgt uten motkandidat. I 1958 er Manuell Márquez-Sterling den egentlige vinner av presidentvalget, etter å ha vunnet provinsene i Havana, Camagüey, Matanzas og Pinar del Rio, men Batistas kandidatur blir likevel vilkårlig valgt til vinner i provinsene Las Villas og Oriente, og regjeringen hevder at Batista har tatt så mange flere stemmer her, at han til sammen har flere stemmer enn Márquez-Sterling og dermed er vinneren av valget. Bakgrunnen for denne påstanden skyldtes ganske enkelt at Castros terrorister holdt folk unna stemmelokalene i disse områdene. Batistas regjering tok bare de tomme stemmeurnene, og fylte dem med ferdig utfyldte og merkede stemmesedler.

26th of July movement
Etter det mislykkede angrepet i 1953 flyktet Raul og Fidel Castro til Mexico, og rekrutterte en liten hær av terrorister med den hensikt å invadere Cuba, og ta makten. Sent November, 1956, seilte Castro, og ca 80 opprørere, inkl Ernesto ‘Che’ Guevara fra Mexio på båten Gramma. De blir stoppet av Batistas styrker, alle utenom ca 10 stk blir drept, og Raul, Fidel og Che flykter inn i fjellene i Sierra Maestra.

Historien vil ha det til at Castro deretter bygget en stor gruppe basert på voldsom folkelig støtte. Denne støtten er mildt sagt massivt overdrevet. I 1957, styrte ikke Castro over stort mer enn en liten gruppe opprørere i fjellet. Uten Frank Pais, en cubansk revolusjonær som drev en stor undergrunnsbevegelse for å kaste Batista, ville Castro antakelig aldri greid å bygge noen bevegelse av særlig betydning. Kort tid etter angrepet på de militære hovedkvarterene i Santiago i 1954, hadde Pais begynt å snakke med studenter og unge mennesker han kjente personlig. Han fikk dem til å danne lister og grupper over mennesker de kjente og stolte på, og vevde dem på denne måten inn i sitt revolusjonære nettverk. Sommeren 1955 fusjonerte Pais’ organisasjon med Castros « 26th of July movement».

Radikale medier
Amerikanske medier har hatt større betydning enn historien ofte tillegger dem. Det er et unektelig faktum at amerikanske mediers partiske, subjektive, unyanserte, og virkelighetsfjerne gjengivelse av Castro og hans bevegelse, var en svært medvirkende faktor til Castro-regimets maktovertakelse.

I April 1957, bringer Frank Pais New York Times journalist -Herbert L. Matthews, til Sierra Maestra for å intervjue Castro og hans rebeller. Over tre forsideartikler evner Matthews å presentere Castro som bl.a. en, jeg siterer: «patriotisk landsbyboer», «en sterk anti-kommunist», en «Robin Hood forsvarer av folket». Matthews skrev at Castro hadde: «sterke ideer om rettferdighet, demokrati, sosial rettferdighet, nødvendigheten av å gjenopprette grunnloven, og holde valg». Dette, sammen med voldsomme overdrivelser vedrørende Castros folkelige støtte, størrelsen på hans styrker, osv… gir Castro mye større troverdighet og oppslutning blant befolkningen på Cuba. Andre amerikanske medier henger dermed også på bølgen, og på f.eks. CBS omtales Castro av Edward R. Murrow nærmest som en nasjonal helt.

Naive byråkrater får økt innflytelse
USAs utenrikspolitikk er også en svært medvirkende faktor til Castros maktovertakelse. Utenrikspolitikken i USA forandrer seg ganske drastisk etter John Foster Dulles bortgang i 1959. I 1957 får Dulles kreft, og makten i utenriksdepartementet utøves i stor grad av ambisiøse byråkrater. John F. Dulles var amerikansk utenriksminister under president Dwight D. Eisenhower i perioden 1953 til 1959; en stødig og markant motstander av kommunismen og en av de sterkeste forkjemperne for en hard linje mot Sovjetunionen under den kalde krigen. Dulles regnes som opphavet til begrepet «terrorbalanse». Han skjønte at USA bare kunne bevare sin frihet, og hindre krig og destruksjon ved å være suverene militært. Mange av byråkratene i systemet (og flere i CIA) var derimot overbevist om at en tilpasning til Russland var eneste muligheten for å unngå en atomkrig – og utnyttet muligheten til å oppnå makt innenfra i sine beskyttede posisjoner i utenriksdepartementet.

Det er blitt en populær forestilling at man ikke kjente til Castros kommunistiske nettverk på denne tiden. Det stemmer ikke. Det eksisterte mye informasjon, men mektige krefter gjorde sitt for å hindre at de kom frem i lyset. Den amerikanske ambassadøren i Cuba, Arthur Gardner, er blant dem som raskt «kjente lusa på gangen». Han beskrev Castro som en kommunist og en terrorist. Dette ble imidlertid ikke akseptert. Gardner ble kalt tilbake og Earl T. Smith ble oppnevnt til å erstatte ham. Smith fikk ikke engang konsultere med sin forgjenger før han tiltrådte. I stedet sendte utenriksdepartementet han til, ja nettopp, Herbert L. Matthews, for briefing (New York Times-korrespondenten som hyllet Castro).

Det stopper heller ikke her. I offisielle rapporter advarte også den amerikanske ambassadøren i Mexico, Robert Hill, gjentatte ganger om Castros kommunistiske tilknytninger. I senere høringer i Senatet, der Hill ble tatt under ed, bevitnet han følgende: «Individuals in the New York Times put Castro in power». Han snakket for døve ører.

Batista mister støtte
Etter valgfusket i 1958, mistet Batista all gjenværende amerikansk støtte. I januar, 1959, flykter Batista, etter at USA har avslått forespørsler om styrker og hindret andre produsenter i å sende våpen til den cubanske regjeringen. I januar, 1959, kan Castro derfor ta kontroll over Cuba uten store problemer. Til tross for at Batista har flyktet, og Cuba egentlig har en rettmessig valgt president, velger USA altså under «ledelse» av naive byråkrater å la en revolusjonær terrorist, med kjente kommunistiske forbindelser, ta makten i landet.

Det blir ikke mindre tragikomisk av at Castros første handling som president/diktator var å få alle stemmesedler og annen dokumentasjon fra valget i 1958 – valget som gjorde at Batista mistet all støtte – ødelagt. Castro visste at dersom Manuell Marquez-Sterling fremsto som den beviselig rettmessige presidenten, ville det ødelegge hans sjanser. Castro berettet selv ved en anledning til den argentinske ambassadøren, at dersom Batista når han gikk av hadde anerkjent Marquz-Sterling som Cubas rettmessige president, ville han selv antakelig aldri vunnet makten.

Feighet i administrasjonen
Feigheten som eksisterer i store deler av 60-tallets etablerte politiske system i USA er ganske betraktelig. I 1961, blir det kjent at Kennedy-folk i utenriksdepartementet forsøker å gi militære talspersoner munnkurv. All kritikk av Russland eller Russisk kommunisme blir sensurert. George Ball; under- sekretær i det amerikanske utenriksdepartementet, unnskylder tiltaket med at (egen oversettelse): «det vil være upassende om militære talsmenn eller talsmenn i utenriksdepartementet uttrykker seg kritisk til Sovjetunionen når president Kennedys politikk representerer en ny era av tilpasning og dialog».

Uttalelsen gjøres ikke mindre hårreisende når vi vet at dette finner sted bare uker etter at den tidligere administrasjonen så seg nødt til å kutte alle diplomatiske relasjoner med Cuba. Castro hadde nå, slik advarslene varslet om, flagget sin kommunistiske agenda. Han beordret ekspropriasjon av alle amerikanske eiendommer på Cuba. Politiske fanger ble henrettet i storskala, og det var ikke lenger mulig å overse de grove bruddene på alt som heter menneskerettigheter på Cuba. Situasjonen endret seg nærmest over natten.

I 1958, ett knapt år før Castro-regimets maktovertakelse var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

Operasjon Pluto
Tidlig i 1960, med president Eisenhowers tillatelse, utarbeidet CIA en plan for å kaste Castro og frigjøre Cuba. General Charles P. Cabell og Richard M. Bisell ledet operasjonen, som fikk kodenavnet Pluto. En styrke på ca 1400 anti-Castro-cubanere ble rekruttert, og militære treningsleire ble etablert i Guatemala og Nicaragua, men da John F. Kennedy vant presidentvalget i 1960, satte Eisenhower operasjonen på vent. Eisenhower følte at president Kennedy burde få stå fritt til å velge om han ville fullføre planene, eller tilbakekalle dem. Invasjonsplanene, utarbeidet av CIA og den militære sjefsnemnd (Joint Chiefs of Staff), gikk ut på at seksten B-26 fly skulle ødelegge Castros fly på bakken. Dagen etter skulle flyene returnere og ta ut alle eventuelle gjenværende fly, og på dag 3 skulle tropper lande med luftstøtte, sikre flystripen på Girón, og gjøre den tilgjengelig for B-26 flyene.

Goldwater og Kennedy
15. April, 1961, blir Barry Goldwater bedt om å møte i Det Hvite Hus. (Goldwaters memoarer inneholder levende, personlige og ærlige skildringer av det politiske landskapet i USA på denne tiden, deriblant dette møtet). Barry Goldwater og John F. Kennedy var rake motsetninger i politikken, men i senatet hadde de utviklet et nært vennskap og en stor respekt for hverandre. På dette tidspunktet har Kennedy nettopp fått beskjed om at de første delene av Eisenhowers «Operasjon Pluto» har vært en moderat suksess. Åtte B-26 fly, fløyet av Cubanske piloter har utført overraskelsesangrep på tre flyplasser, halvparten av alle Castros fly er ødelagt, og tre B-26 fly er gått tapt. Kennedy er imidlertid usikker på om han skal fortsette Operasjonen.

Det første Goldwater bemerker er hvorfor det ikke ble brukt 16 fly i angrepet, i tråd med planene. Kennedy forteller at de opprinnelige planene er revidert. Hans folk i utenriksdepartementet har til hensikt å nekte offisiell støtte til invasjonen, og Kennedy er redd for at dette vil bli vanskelig dersom seksten bombefly blir innvilget tillatelse til å fly. Kennedy informerer også Goldwater om at han er redd for at det opprinnelige landingsstedet vil skape for mye oppmerksomhet. De nye planene ser i stedet for seg en landing på Bay of Pigs. Kennedy informerer også om at han for kort tid siden, før han visste om planene, har avholdt en pressekonferanse der han lovet at amerikanske styrker ikke vil bli brukt til en invasjon av Cuba. Goldwater repliserer at det var svært dumt å forskuttere et slikt løfte, men at alle soldatene er Cubanere og at ingen amerikanske styrker, teknisk sett, vil bli brukt.

Her er en gjengivelse av deler av samtalen mellom Goldwater (husk at Goldwater hadde militær utdannelse og pensjonerte seg med tittelen «Major General») og Kennedy fra boken «With No Apologies»:

Kennedy: What would you do if you were in my place

Goldwater: I’d do whatever is necessary to make this invasion a success. We’ve got naval forces in the area. Once all of Castro’s planes are destroyed on the ground, the brigade can land succesfully. Of course they will need some air cover. We know the extent of anti-Castro feelings among the Cubans. You just get these troops established safely on the island. The people will take care of the rest

(lang pause)

Kennedy: What about world opinion? What about my promise at the press conference? Adlai Stevenson was on the telephone this morning from New York giving us hell. He threatened to stand in the UN and tell the world we were behind this operation. (…) Hell, Barry, Ike planned it – I didn’t

Goldwaters videre beretning i boken:

«I told him I knew Ike had planned it. Then I pointed out that after the election Ike had stopped everything, believing the decision should be made by the new administration. The President admitted that was true. But he said the Republicans had permitted Castro to come to power in the first place, and now we had a communist military in our hemisphere. I told president Kennedy that was exactly why we must go ahead and guarantee the success of the invasion of Cuba by the anti-Castro freedom fighters. I said the American people didn’t gove a damn about world opinion, that our friends around the world would applaud him, and that he would be a hero in the eyes of the American voters.»

(Kennedy walked around his desk)

Kennedy: «I thank you for coming, Barry, I knew what you would say. I think you’re right. I’m going to do it»

Goldwater beretter videre at han så forlater Det Hvite Hus svært fornøyd, ikke fordi han tror han har overbevist president Kennedy om sitt syn, men fordi han tror USA vil stå støtt, at Castro vil bli eliminert og at Cuba vil bli reddet fra et tyrannisk kommunistregime. Gleden skulle senere vise seg å være ubegrunnet.

Invasjonen på Cuba
Kennedy hadde egentlig villet at invasjonen av Cuba skulle fremstå som en utelukkende Cubansk operasjon, men New York Times sørget for at det ikke skjedde, da de fikk lekkasjer om saken, og slo den opp på forsiden 10. januar 1961 med overskriften “U.S. HELPS TRAIN AN ANTI-CASTRO FORCE AT SECRET GUATEMALAN BASE.”

Av frykt for å vekke internasjonal misnøye og oppmerksomhet, gjør Kennedy derfor den fatale beslutningen å gjennomføre operasjonen i så liten skala som mulig. Historien som følger kjenner vi, og det er et trist kapittel. De forsiktige og svært reviderte planene, samt den voldsomme frykten for verdensopinionens syn, førte til en av moderne militær histories største svik og største fiaskoer.

I løpet av natten 16. – 17. April, 1961 går ca 1400 eksil-cubanere i land på såkalte «Bay of Pigs». Med havet bak seg, ingen muligheter til retrett, og møtt av styrker som er dem tallmessig overlegne nesten 50 til 1, kjempet de cubanske soldatene – de fleste med mindre enn en måneds militær trening – med en villskap og et mot som mangler sidestykke. Lett bevepnet, og med ammunisjon for bare en dag sto de cubanske frihetsforkjemperne støtt, mens de russisk støttede styrkene til Castro – med tungt artilleri – ble nødt til å trekke seg tilbake gang på gang. Frihetsforkjemperne påfører Castros styrker enorme tap. Først etter at de har kjempet i 3 dager uten mat, uten søvn, tomme for ammunisjon og uten håp om hverken matforsyningene, ammunisjonen eller den militære støtten de var blitt lovet av USA, kapitulerer eksil-cubanerne. Først når røyken letter og frihetsforkjemperne er utsultet og praktisk talt ubevepnet evner Castros styrker å rykke inn og knuse motstanden. Da har knapt 1400 sivile frihetsforkjempere kjempet non-stop i 3 dager mot 51.000! tungt bevepnede militære styrker, inklusiv panservogner og krigsfly. I prosessen ble Castros styrker påført ca 3.100 tap, mens de cubanske frihetsforkjemperne mistet 114.

Jack Hawkins, oberst i den amerikanske marinen og en av de eksil-cubanske styrkenes trenere, uttalte følgende:
«They were not defeated. They simply ran out of ammunition and had no choice but to surrender And that was not their fault. They fought magnificently. They were abandoned on the beach without supplies , protection, and support that had been promised by their sponsor, the government of the United States»

Grayston Lynch, som var med på de alliertes invasjon i Normandie 6. juni 1944, som seks måneder senere var med på å tvinge Hitlers panservogner tilbake i Ardenner-slaget og som kjempet vekk en flom av kinesiske kommunister i Korea 6 år senere, er enda krassere: «For the first time in my life, I was ashamed of my country», skal han ha uttalt.

Kennedy-administrasjonens feighet og frykt for verdensopinionen syn har på dette tidspunktet gjort USA til en vits!

Fatale følger
Men så til de virkelige fatale diplomatiske følgene. Fiaskoen på Bay of Pigs, var naturlig nok også svært ødeleggende for amerikansk internasjonal troverdighet. Kennedys manglende handekraft latterliggjorde de modige ordene i sine taler, og Nikita Khrushchev ble selvfølgelig motivert av det svake lederskapet i USA.

Mindre enn 4 måneder etter det mislykkede angrepet begynte Khrushchev å bygge Berlin-muren. Russerne satte først opp noen få liner med piggtråd. Utenriksdepartementet i USA ba om tillatelse til å ødelegge gjerdet, men Kennedy nektet. Da USA ikke reagerte ble piggtråden som kjent erstattet med en omfattende murvegg. Militære eksperter forsikret om at Khrushchevs trekk var en test, at ingen motreaksjoner ville kommet, og at ingen murvegg ville blitt satt opp dersom USA hadde reagert. Nok en gang gjorde Edmund Burkes gamle treffende sitat seg gjeldene: «All that is necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing».

Mindre enn et år senere planlegger Khrushchev og Castro å innstallere atomvåpen på Cuba (under 150 km fra USAs grenser). Sikre etteretningskilder underetter president Kennedy tidlig om tilstedeværelsen av russiske atomvåpen på Cuba. Kennedy nekter nok en gang å reagere. Først da flybilder avslører baser for mellomdistanse-raketter, utskytningsramper og overflate-til-luft missiler (SAM) blir det umulig å ignorere situasjonen. På et møte i det Hvite Hus blir det bestemt at ytterligere flygninger over Cubas territorie for å sikre flere bevis skal gjennomføres, og at USA vil respondere med et fullt militært angrep dersom de russiske missilene på Cuba brukes mot et amerikansk fly.

27. oktober, 1962, blir et amerikansk fly av typen U-2 skutt ned av av en missil over Cuba. Igjen velger Kennedy å la være å realisere sine trusler. På dette tidspunktet er USA på DEFCON 3 og verden er på randen av en 3. verdenskrig. Først etter at Kennedy bl.a. lover at USA ikke skal invadere Cuba, og går med på å fjerne sine nylig installerte ballistiske raketter i Tyrkia og Italia, trekker Sovjet seg tilbake, sender våpnene tilbake til Russland og stopper arbeidet på Cuba. Russland har nå altså tvunget USA til å akseptere et tyrannisk kommunistisk diktatur-regime, 150 km fra sine grenser, og til å avstå fra strategiske militære posisjoner – alt fordi Kennedy ikke reagerte da han kunne.

Konklusjon
Svakt lederskap, et overdrevent fokus på tilpasning og dialog, manglende handlekraft og ensidig nedrustning, er alle oppskrifter på kaos, og et skritt nærmere krig. Den beste oppskriften på en fredelig verden, er totalt militær overlegenhet blant vestlige demokratiske land. Det er ikke noe jeg heller ønsker en fred. Krig er alltid ødeleggende. Det kommer aldri noe godt ut av krig. Det eneste gode krig kan føre med seg, er å hindre enda verre konsekvenser dersom krigen ikke hadde brutt ut. Det er f.eks. ingen som mener at det ville være en lur idé å sitte stille mens tyskerne okkuperte verden under 2. verdenskrig.

Kennedy var redd for å være tøff i utenrikspolitikken. Han var redd for å fremstå som en krigshisser. I stedet førte de feige løsningene til henrettelsen av eksil-cubanere, de ble en svært medvirkende faktor i reisingen av Berlin-muren, de førte USA til randen av atomkrig, og sørget for at USA tapte ansikt internasjonalt, mistet troverdighet og autoritet. Kennedy skal kanskje ha noe ære for håndteringen av Cuba-krisen de siste dagene, for at at konflikten aldri eskalerte og ble varm, men krisen hadde aldri oppstått, Cuba hadde antakelig vært fritt og Berlin-muren hadde muligens aldri blitt reist dersom USA hadde stått stødig og vist muskler i 60-årene.

En tøffere utenrikspolitikk i starten av 60-årene ville antakelig ført til en fredeligere, friere og mer demokratisk verden i dag,

Kilder:

Barry Goldwater – «With No Apologies»
Humberto Fontova – «Exposing the real Che Guevara»
http://www.historyofcuba.com/history/pais.htm
http://timeglider.com/app/viewer.php?uid=line_24eeaff2c7d9fe095b90ca372f9672d6
http://cuba1952-1959.blogspot.com/
http://tripatlas.com/Frank_País
http://www.britannica.com/blogs/2009/01/4-kennedys-failure-at-the-bay-of-pigs-top-10-mistakes-by-us-presidents/
http://folk.uio.no/catrinem/dkk1.html
http://therealcuba.com

Read Full Post »

Older Posts »