Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Finanskrise’

I løpet av de 4 siste årene har 112 statlige etater økt antallet ansatte med totalt 12.000 i løpet av de fire siste årene. To av tre statlige virksomheter har flere ansatte i dag enn da den rødgrønne regjeringen tok makten for fire år siden. 140.000 nordmenn er i dag ansatt i staten.

Det er mange problemer med dette. Aller først er det selvfølgelig viktig å presisere at det ER mange statlige sektorer der man faktisk burde øke antallet arbeidsplasser. Politiet er et godt eksempel på dette, forsvaret er et annet (forsvaret har imidlertid opplevd en nedbemanning under de rødgrønne). Men det er et STORT problem at en stadig større andel av vår arbeidskraft kanaliseres inn i offentlig sektor, i stede for å drive med direkte verdiskapende arbeid. Skal vi bevare kvaliteten,- og en bærekraftig utvikling i det som er statens kjerneoppgaver, kan vi ikke tilføre staten stadig nye oppgaver.

Staten kan ikke skape verdier slik som det private markedet kan. Det er rett og slett umulig. Staten har ikke, og kan aldri få den samme kunnskapen som det private markedet. Det gode gamle eksempelet fra Sovjetunionen da staten produserte enorme lager av pelskåper fordi de forutså en kald vinter, mens det i stedet ble en regntung vinter der befolkningen heller hadde behov for gummistøvler, illustrerer dette ganske godt.

Staten har ikke kunnskapen til å vite hva slags produkter folk trenger eller hva slags produkter de vil ha, ei heller hva som er den korrekte prisen for produktet. Dette endrer seg hele tiden, og det er kun i et fritt marked der dette baseres på millioner av menneskers valg, at folks behov og ønsker kan bli optimalt tatt vare på. Det er det private markedet som gjør det mulig å ha den sterke offentlige sektoren som vi har i Norge. Det er i det private markedet at mesteparten av verdiskapingen gjøres.

Er det ikke verdifullt at folk jobber? Jo absolutt. MEN, arbeidsplasser er ikke et mål i seg selv. Dersom arbeidsplasser var et mål i seg selv kunne vi betalt folk for å grave hull, og deretter fylle de igjen, så hadde vi hatt full sysselsetting til evig tid. Alle skjønner imidlertid at det ville være rimelig destruktivt. Arbeidsplasser er altså kun et mål hvis de faktisk skaper verdier, eller utfører oppgaver som er helt nødvendige for at verdiskapingen skal kunne foregå.

For det er selvfølgelig noen yrker som ikke skaper øyeblikkelige verdier, men som likevel er ekstremt viktige for verdiskapingen. Politiet, forsvaret og rettsvesenet skaper ingen verdier, men trygghet og rettsikkerhet er en forutsetning for økt verdiskaping. Leger og sykepleiere skaper heller ingen umiddelbare verdier, men et samfunn der ingen syke får behandling vil ikke akkurat generere mye verdier. Lærere, lektorer og professorer skaper heller ingen verdier på kort sikt, men de gjør samfunnets kanskje aller viktigste jobb fordi de legger hele grunnlaget for den kunnskapen vi skal bygge på i fremtiden.

Dette er uansett store ugiftsposter for staten. Offentlig sektor skaper ingen øyeblikkelige verdier. Utviklingen hos de rødgrønne der man tilfører det offentlige stadig flere arbeidsplasser, og bygger ut arbeidsvernet rundt dem er direkte skremmende. Målet burde være å eliminere arbeidsplasser. Full sysselsetting enten det er i privat eller offentlig sektor er både et elendig og et umulig mål. Det er nettopp elimineringen av arbeidsplasser – at maskiner eller færre mennesker gjør jobben som flere måtte gjøre før – som skaper rom for nytenkning og nye verdier, og nytenkning er vel ikke akkurat det første vi tenker på når ordene «offentlig byråkrati» dukker opp.

Denne utviklingen vi er inne i er ganske enkelt nødt for å stoppe en gang. Vi får flere arbeidsledige, og flere byråkrater – hvilket innebærer at stadig flere er avhengige av støtte fra stadig færre.

Jeg håper det ikke går så langt, men jeg tror dessverre at velferdsboblen må sprekke, med de sosiale konsekvensene det vil medføre, før folk får opp øynene,- og politikere tør å gjøre noen skikkelige grep. Finansboblen sprakk fordi det endelig ble klart at man ikke kan skape velstand ved å låne over evne. Velferdsboblen kommer også til å sprekke hvis vi ikke innser at vi ikke kan bære de økende kostnadene av en voksende velferdsstat ved å fordele penger fra stadig færre skattebetalere!


Reklamer

Read Full Post »

I min forrige bloggpost, der jeg kom med en aldri så liten hyllest til Margaret Thatcher- og la ut et lengre intervju med henne fra kanalen BBC i 1987, etterlyste «Sentrumskonservativ» EU-kritikk fra Høyre. Både Margeret Thatcher i sin politiske karriere, og det konservative partiet i England i dag; Høyres søsterparti i Storbrittania, er som kjent meget sterke EU-kritikere.

Denne utfordringen tar jeg gjerne, og det vil ikke være første gang jeg uttaler kritisk om EU. Tidlig i juni i år deltok jeg i en debatt arrangert av Europeisk Ungdom, som representant fra Unge Høyre (i linken står det Camilla Strandskog, men det stemmer altså ikke). Jeg trodde jeg hadde gjengitt denne debatten på bloggen min tidligere, men det viser seg at jeg må ha glemt det – så da benytter jeg muligheten nå, siden jeg ble utfordret på nettopp dette. De som var til stede på denne debatten vet at jeg antakelig markerte meg som en av de mest EU-kritiske, til tross for at jeg kommer fra det eneste partiet i Norge som har et klart JA-standpunkt.

Jeg vil legge til at jeg håper Europeisk Ungdom arrangerer flere slike debatter fremover, noe jeg gjerne deltar på. Jeg har stor tro på en slik måte å diskutere EU. Skal vi sette EU på dagsorden, så kan vi ikke bare diskutere EU-medlemskap eller ikke EU-medlemskap. Da må vi også diskutere, og ta stilling til det som foregår i Europaparlamentet.

Bare så det ikke er noen tvil; jeg er også sterk tilhenger av EU-medlemskap. Temaet for denne debatten var nemlig: «Hva ville jeg gjort i Europaparlamentet?». Dette åpnet for en annen vinkling på debatten. Når «Sentrumskonservativ» etterlyser mer EU-kritikk fra Høyre må han huske at debatten om medlemskap og debatten om det som skjer i Europaparlamentet er 2 ulike debatter.

Jeg ønsker at Norge skal være med i den demokratiske arenaen, men det betyr ikke at jeg er enig i den politikken som foregår der. Problemet med den norske EU-debatten er at det nesten alltid er EU-motstandere som argumenter mot alt EU gjør, og EU-tilhengere som argumenterer for alt EU gjør. Dette er en veldig fordummende debatt. EU består ikke av én ideologi. En slik debatt blir omtrent som om vi skulle debattert om vi var for eller mot Stortinget i Norge. Vi trenger mer debatt i Norge, om hva slags EU vi vil ha, og hva slags Europa vi vil ha.

Grenser for politikk.

De tre viktigste ordene for meg i politikken er: grenser for politikk, og jeg blir rimelig skremt over et EU som ofte ser ut som det ikke har noen grenser for hva som skal være politikk. Hvis Norge var medlem av EU, og jeg eller mitt parti var i EU-parlamentet, ville jeg helt klart hatt det som min fremste kampsak at EU skal få mindre makt. Mer makt skal overlates til hvert enkelt land, og mest av alt til hvert enkelt menneske.

Jeg mener generelt at politikere skal bestemme mindre over folks liv, og er derfor også skeptisk til mye av utviklingen i EU. Lisboa traktaten er, etter mitt syn, et eksempel på et EU som beveger seg i helt feil retning. Enhver utvikling som lener mot et EU, som blir mer og mer som en føderalstat, med felles grunnlov, osv… er jeg en sterk motstander av.

 

Det er en del EU-føderalister, som tror man kan se bort ifra de enorme kulturelle forskjellene i Europa, og skape et slags Europas forente stater. Men det tror jeg vil være direkte destruktivt. Jeg ønsker meg et EU som går mer tilbake til den opprinnelige ideen. Uavhengige nasjonalstater som samarbeider om flytting av varer, tjenester og mennesker. EU trenger ingen ny grunnlov, og Europa trenger ingen forent stemme i enhver sak. Men vi TRENGER et EU som består av 27 uavhengige nasjonalstater, med sin egen kultur, identitet, arv og nasjonale interesser, som samarbeider i en del forpliktende områder – der vi er helt avhengige av å ha en felles europeisk politikk.

På svært mange områder deler jeg nettopp det konservative partiet i England/Toryenes syn på EU. Jeg er bl.a. stor tilhenger av Daniel Hannan, særlig når det kommer til økonomisk politikk. Jeg er imidlertid ikke like skeptisk som Hannan til EU som prosjekt – men til mye av utviklingen som skjer i EU. Her er det nok en vesensforskjell på Høyrefolk og mange Toryer.

Kulturell identitet

Det er krefter i EU som forsøker å tvinge medlemslandene sine til en slags felles Europeisk identitet, men denne identiteten eksisterer ikke. Europas identitet er nettopp de kulturelle forskjellene i de ulike nasjonalstatene. Et forsøk på å lage et Europas Forente Stater, med en felles kulturell identitet tror jeg vil være starten på en oppløsning av EU, og i motsetning til mange andre EU-skeptikere, så synes jeg det vil være utrolig synd – fordi jeg egentlig er stor tilhenger av den opprinnelige ideen om EU.

Vi bør ikke konsentrere mer makt i hendene på en sentralisert elite i Europa-parlamentet – som krever at nasjonalstater skal gi opp mer av sin makt for å tjene «Europas» felles interesser. Et slikt prosjekt tror jeg vil bryte sammen.

Den politikken man ønsker, endrer seg ikke plutselig fordi man sitter i Europaparlamentet. Som konservativ bryter mye av politikken i EU, veldig grunnleggencde med det jeg tror på.

Jeg er for en mindre stat, friere handel også utenfor Europas grenser, mindre makt til politikere, mindre byråkrati, mot proteksjonisme, osv…

Hvis jeg var i Europaparlamentet ville jeg bl.a.:

  • Kjempet for et EU som åpner handelsgrensene sine for land, også utenfor EU. Proteksjonisme er destruktivt uansett,
  • Tatt et oppgjør med de vanvittige landbrukssubsidien e i EU.
  • Kjempet mot datalagringsdirektivet
  • Kjempet for et EU som konsentrerer seg mer rundt noen få grunnleggende områder der vi trenger en mer felles europeisk politikk, og jeg ville kjempet innbitt mot et EU som i stadig større grad begynner å utvikle politikk på alle mulige felt.
  • Kjempet mot de løsningene som EU tar initiativ til når det gjelder finanskrisen. Der den ene ministeren etter den andre sitter, og nærmest overbyr hverandre, i hvem som vil kaste mest mulig penger inn i en feilet økonomi.
  • Jeg ville også kjempet mot Lisboa-traktaten, og for at traktaten burde komme opp til folkeavstemning i hvert eneste medlemsland.

Lisboa traktaten

Lisboa traktaten inneholder egentlig alle elemenetene i en grunnlov. Dersom traktaten ratifiseres i medlemslandene er dette noen av konsekvensene:

  • Rådet skal ha en permanent president, i stedet for ordningen nå, da dette går på rundgang i 6 mnd om gangen
  • EU får én ansvarlig  person for utenrikspolitikken
  • Kvalifisert flertall vil erstatte enstemmighet på en rekke områder i Rådet
  • Muligheten for å ta veto blir fjernet på en rekke områder.

 De fleste Europeiske ledere enes om at Lisboa traktaten inneholder det grunnleggende innholdet i en grunnlov. Lisboa traktaten som da altså både åpner for en president, en egen utenriksminister, og felles europeisk utenrikspolitikk, gir signaler som tenderer mot en slags ny supermakt.

Etter mitt syn vil Lisboa-traktaten undermindere mye av nasjonalstatenes suverenitet, fordi du flytter politiske bestemmelser lenger bort fra befolkningen i hvert land.

Måten Lisboa traktaten har blitt fremarbeidet viser også en del demokratiske problemer. Irland er det eneste landet der det holdes folkeavstemning om traktaten. Av 27 medlemsland, er det altså bare i Irland at folket skal få si sitt om en traktat som vil bety såpass store endringer for hele den europeiske befolkningen. Antakelig har avstemningene om grunnloven, som ble nedstemt i flere land gjort at den politiske eliten ikke ønsker en ny avstemning om Lisboa-traktaten. Meningsmålinger viser at det er flertall mot traktaten i en rekke EU-stater, og det vil bli svært vanskelig å få gjennomslag for den. Men det er ingen unnskyldning for ikke å ha en avstemning. Demokrati tar tid. Når en så viktig traktat ikke kommer opp til folkeavstemning i Europa engang, så synes jeg det er fundamentalt udemokratisk.

 Det er også andre problemer med Lisboa traktaten. En felles Europeisk utenrikspolitikk vil kunne være en trussel mot NATO samarbeidet og gjøre det vanskeligere for hvert enkelt medlemsland å bestemme i hvilke saker de ønsker å stå ved siden av USA, oi mange tilfeller vil et konservativt parti stå mye nærmere USA enn EU.

Parlamentet eller ministerrådet:

I motsetning til mange både EU-kritikere og EU-tilhengere ønsker jeg mindre makt til Europaparlamentet og mer makt til Ministerrådet. I første omgang virker kanskje dette rart. Parlamentet er jo det folkevalgte organet, og i et mer begrenset EU, ville også jeg vært for mer makt til parlamentet, men i et EU som ikke ser grenser for politikk – så mener jeg at det er nødvendig å beholde mer nasjonal suverenitet.

Problemet med å overføre stadig mer makt til EU-parlamentet – er at de ikke står til ansvar for befolkningen sin på samme måte som ministrene fra hvert enkelt land. Dette kan vi også se på prosentandelen som stemmer ved EU-valg. Den har bare fortsatt å stupe ved hvert valg – og det er konsekvensen hvis politikken flyttes for langt unna folks virkelighet.

EU har også en rekke økonomiske ordninger, som aldri ville blitt tolerert dersom de gjaldt for de nasjonale parlamentene. Du kan faktisk tjene en liten formue bare ved å reise billig som EU-parlamentariker. Hver gang en EU-parlamentariker reiser noe sted, får han nemlig betalt som om han reiste med 1. klasse. Flyr du fra Brüssel til Hong Kong på økonomiklasse, får du altså utbetalt det samme som det ville kostet å fly på 1. klasse. Et slikt system ville raskt blitt forkastet i de nasjonale parlamentene, men når politikerne ikke kan holdes til ansvar ovenfor befolkningen på samme måte som politikerne i de nasjonale parlamentene, får slike ordninger lov til å passere i stillhet.

Til slutt

Dette har vært et MEGET kritisk innlegg, slik jeg lovet innledningsvis, men det er utrolig viktig at det også kommer EU-kritikk fra høyresiden i norsk politikk. Det er ikke ofte at Høyrepolitikere får muligheten til å ta denne debatten. Mange har kanskje også glemt å være kritiske til EU, fordi vi aldri debatterer det som skjer i EU.

MEN – nok en gang: Selv om jeg er kritisk til politikken som foregår i EU-parlamentet, på samme måte som jeg er kritisk til politikken som foregår på Stortinget nå, er jeg stor tilhenger av medlemskap.

For det ER en rekke områder der det er nødvendig med en mer felles Europeisk politikk, og ikke minst forpliktende tiltak – der vi trenger EU som et overnasjonalt organ.

I tillegg til: handel, arbeidsinnvandring og migrasjon, så gjelder dette f.eks:

  • kampen mot internasjonal kriminalitet
  • sikkerhetspolitikk – en mer felles europeisk migrasjonspolitikk forutsetter også at man samarbeider om en del sikkerhetstiltak
  • utvikling av ny teknologi og fornybare energikilder
  • forbrukerrettigheter
  • fattigdomdsbekjempelse – hvis hele Europa åpnet grensene sine for den fattige verden, så hadde det helt klart hatt stor betydning

I det hele tatt ønsker jeg meg et mer samlet EU, på noen nedfelte begrensede områder.

Et nasjonalstatenes EU som samarbeider om felles politikk, på noen områder der vi trenger et samlet Europa. For på samme måte som: grenser for politikk, er det viktigste for meg i norsk politikk, er det også det samme i EU. Det innebærer at jeg mener at EU som Union skal få mindre makt, og mer makt på noen nedfelte områder – og aller viktigst: at først nasjonalstatene, deretter lokaldemokratiet i hvert land, og deretter enkeltmennesket skal få MER makt. Mye mer makt.

Konklusjon:

I det hele tatt, enten det er snakk om Norge eller EU, så ønsker jeg å la markedet løse de tingene som politikere ikke evner. Jeg ønsker å ta mer makt vekk fra politikere, og overlate mer makt til hver enkelt person. Det gjelder også innenfor EU. Men Norge MÅ være med i det demokratiske organet for å kunne påvirke Europas politikk. Norge er avhengig av det felles europeiske markedet, og EUs politikk har direkte innvirkning på norske forhold.

Vi TRENGER EU, men vi trenger et mer slagkraftig EU på begrensede områder – ikke et EU som lager direktiver for hullene på saltbøssen. La EU-kritikken bli hørt i Europaparlamentet – den blir ikke hørt rundt omkring på stands i Norge.

NEI til en ny føderalstat

NEI til veldig mye av politikken i EU

JA TIL EU!

Read Full Post »

Organisasjonen Right.org, har hatt en konkurranse om hvem som kan lage den beste anti-bailout videoen.

Finalistene ligger på sidene deres. Jeg har gått igjennom alle og plukket ut mine 6 favoritter:

ENJOY!

 

1. The Snack Bank. Keep Your Change.

2. Milk Bailout:

3. Is Uncle Sam Being fair?

4. The Exciting Adventures of Bailout Man

5. SOS Saving Or Sinking

6. Don’t Cry Over Spilt Milk

 

Du kan se resten av videoene her

Read Full Post »

Daniel Hannen beskriver problemene med bailouts på et drøyt minutt.

«Hvis svaret på finanskrisen var å ta penger ut av skattebetalernes lommebøker, og gi det til nasjonalt og internasjonalt byråkrati. Hvis vi alle ville fått det bedre av at statlig administrasjon bestemmer for oss hvordan vi skal bruke pengene våre, ville vi tapt den kalde krigen, og denne debatten ville foregått på russisk!»

I rest my case!

Read Full Post »

David Cameron knuser Gordon Brown etter fremlegget av Labours budsjett i April. Cameron listet bl.a. opp landene som ifølge IMF går i retning større underskudd en Storbrittania. Listen var rimelig kort: 0 (null)

Russland, Sør-Afrika, Tyrkia, Argentina – alle går, ifølge Cameron, i retning av underskudd som kun er halvparten av Storbrittanias.

Debatten kan egentlig oppsummeres med følgende ord fra Cameron:

«We need to move from an economy of borrow and spend, to an economy of save and invest».

 

Jeg gjentar nok en gang poenget:

Du kan ikke låne deg ut av en lånekrise!

Du kan ikke kurere for høyt forbruk med mer forbruk!

 

Read Full Post »

Vi er blitt lovet forandring. Over hele USA har ordet «Change» bredt seg utover det ganske land. Nå er det på høy tid at folk våkner opp fra dvalen, og begynner å stille seg spørsmålet: «What kind of Change?». Ting forandrer seg nemlig nå; men ikke til det bedre. Den økonomiske utviklingen i USA om dagen er intet annet enn skremmende.

 

La oss begynne med California

 

Arnold Schwarzenegger skulle være Californias redningsmann. Han skulle beskytte California fra politikere som er litt for glad i å bruke penger. Men Schwarzenegger har ikke vært noen redningsmann. Han har tvært imot vært en total katastrofe.

 

Men hvorfor kritiserer jeg Schwarzenegger, tenker du kanskje? han er er jo republikaner… Ja, det stemmer, men merkelappene er klinkende likegyldig for meg. Hvis du ser bort i fra utenrikspolitikken, så har jeg akkurat like lite sans for, eller for å si det litt tydeligere; like stor avsky for, big-government republikanere, som jeg har for big-government demokrater.

 

Schwarzenegger lovet å stoppe den vanvittige offentlige bruken av penger og den enorme underskuddsbudsjetteringen i California. Kredittkort skulle klippes i stykker, og man skulle slutte å leve over evne. Schwarzenegger har imidlertid gjort det stikk motsatte. Han har brukt mer penger, i et hyppigere tempo enn hans forgjenger Gray Davis. Skattene øker, utgiftene øker, og økonomien blir bare værre. Schwarzenegger er i ferd med å kjøre California rett ut i grøfta.

 

Hva gjør Obama?

 

Schwarzenegger er ikke den eneste kjører i full fart på en motorvei til helvete. Terminator må se seg slått av USAs nye superhelt, som, skal vi tro mainstream media, ikke kan gjøre noe galt. Det er et gammelt og velbrukt ordtak som sier at: «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner». Obamas vei videre er utvilsomt brolagt med store vidunderlige visjoner om nytt håp for fremtiden, men til helvete går veien likevel.

Det mangler ikke på løfter fra Obama. Med store ord har han lovet en ny tid med økonomisk ansvarlighet. Et av hans løfter er en plan om å finne $100 millioner dollar som de kan kutte fra de statlige budsjettene.

 

For det første er dette løftet så lite offensivt at det er direkte patetisk:

 

 

Det største problemet er likevel ikke at Obama kun tar et lite skritt i riktig retning. Det store problemet er at det lille skrittet fremover i riktig retning, følges opp av 100 skritt i gal retning.

 

Obama arvet riktignok mye av det gigantiske underskuddet sitt fra George W. Bush, men han har ikke akkurat gjort mye for å snu denne utviklingen. Tvert imot. Det tok ikke lang tid før Obama tilføyde nye utgifter på $789 MILLIARDER i såkalte «stimuleringspakker», pluss løfter om å bruke minst $250 milliarder til å redde enda flere institusjoner, osv…

 

Obama har antakelig visjoner om at disse stimuleringspakkene først skal redde økonomien, og at han deretter skal kunne fase disse pengene ut av de statlige budsjettene. Dette er intet annet enn utopisk tankegang. For det første har jeg liten tro på at Obamas stimuleringspakker vil gjøre noe annet enn å forlenge hele krisen, og for det andre – og dette er viktig – er det fullstendig naivt å innbille seg at ulike sektorer som først har fått massive økninger i budsjettene sine, gjennom «stimulering», deretter vil akseptere at budsjettene deres faller ned til en brøkdel etterpå. Slike løsninger har en tendens til å bli permanente. Det eneste Obama gjør nå, er å skape en enda større boble som kommer til å sprekke, og resten av verden følger etter. Ideen er dårlig, tiltaket er dårlig og konsekvensen vil bli en total fiasko.

 

Hva er så galt med offentlige utgifter da?

 

Aller først: dette innlegget er selvfølgelig ikke et rop om null offentlige utgifter. En del offentlige utgifter selvfølgelig nødvendig. Jeg kan illustrere dette med den såkalte Rahn-kurven:

 

fig2xl

 

Rahn kurven foreslår at det finnes et ideelt nivå for offentlige utgifter på rundt 20%. Det er umulig å legge frem empiriske beviser for at en så enkel påstand stemmer. Her er det naturligtvis en rekke andre forhold, som hvordan disse 20 prosentene brukes, og utallige utenforstående forhold som påvirker økonomien, som er av stor betydning. Men jeg har ikke tenkt å argumentere for hvorfor 20% er et ideelt nivå. Det har jeg ikke noe grunnlag for å mene noe om. Det jeg imidlertid skal argumentere for, er hvorfor en for stor stat alltid er ødeleggende, og hvorfor offentlige utgifter bør reduseres til et minimum.

 

Hvis offentlig pengebruk er lik null, vil dette antakelig skape svært liten økonomisk vekst, fordi håndheving av kontrakter, beskyttelse av eiendomsretten, utvikling og forbedring av infrastruktur, osv… vil bli svært vanskelig uten en stat. Figuren illustrerer dette. Den økonomiske aktiviteten er svært lav ved et fravær av en stat, mens den skyter i været straks en del grunnleggende faktorer er opprettet, og ettersom staten vokser seg større og større, synker den økonomiske veksten i økende grad.

 

Hva kommer dette av?

 

Staten i seg selv har ingen penger de bare kan hente ut av løse luften når de trenger det. Staten kan ikke bruke penger uten å ta disse pengene fra noen. Og når staten tar til seg mer penger, så erstatter de markedets dømmekraft, med politikeres dømmekraft. Og markedets dømmekraft gjennom de milliarder av valgene hvert enkelt menneske foretar seg hver eneste dag; den samlede effekten av de selvstendige valgene vi tar av egen fri vilje fordi vi mener det vil tjene våre egeninteresser, er totalt overlegen enhver liten gruppe med politikere.

 

Når staten bruker mer penger underminerer den de dynamiske og verdiskapende effektene i markedet, fordi staten er nødt til å ta penger fra de produktive sektorene i økonomien, og overføre dem til de statlige budsjettene, og dermed også i hendene på politikere, som bruker pengene på en langt mindre effektiv måte (ofte på en direkte destruktiv måte). Når staten i tillegg låner penger for å bruke dem på en ineffektiv måte, og deretter låner mer penger for å gjøre opp for konsekvensene av dette, så er man åpenbart inne i en ond sirkel.

 

Destruktive valg

 

Offentlige utgifter oppfordrer også folk til å ta destruktive valg, fordi de subsidierer uønskede valg. En sterk velferdsstat oppfordrer folk til å velge fritid fremfor arbeid. Høy arbeidsledighetstrygd hindrer incentiver om å skaffe seg en ny jobb. Redningspakker til uansvarlige bedrifter fremmer uansvarlighet, osv… 

 

Subsidieringen av de destruktive valgene, kommer i tillegg på bekostning av konstruktive valg. Høy skatt på arbeid bremser incentivet om å jobbe ekstra. Formueskatt bremser incentivet om å spare. Høy arbeidsgiveravgift gjør det mindre lønnsomt å skape nye arbeidsplasser som genererer nye verdier.

 

Roosevelt – katastrofe eller redningsmann?

 

Likevel innbiller særlig Demokrater, og et tilsynelatende samlet Europa, seg at økonomien kan kureres ved usedvanlig statlig ekspansjon i økonomien. Bush har allerede prøvd det. I løpet av det siste året som president greide han, med mange villige demokrater i kongressen, å øke de totale statlige utgiftene med 11% til nesten $3 TRILLIONER. Bush presset budsjettet til et underskud på $455 MILLIARDER, for å finansiere ulike tiltak for å «stimulere» økonomien. Ingen av disse forsøkene har hatt merkbar effekt. 

 

Men $455 milliarder i feilslått keynesiansk underskuddsbudsjettering er tydeligvis ikke nok. Obama varsler flere stimuleringspakker, og i EU parlamentet virker det som om man har budrunde i pengebruk.

 

De som undrer seg over at oppturen uteblir, burde foreta en liten selvstendig granskning fra tidligere kriser. Det er nemlig ikke første gang statlig ekspansjon ikke har evnet å stimulere til økonomisk vekst. Massivt statlig forbruk på 30-, 60- og 70-tallet feilet, men på 80- og 90-tallet da offentlige utgifter sank med en femtedel av BNP nøt USA sin høyeste økonomiske vekst gjennom tidene.

 

I Norge skriver journalister hyllester til Franklin D. Roosevelt. Ifølge Ivan Kristoffersen, i dagens HA, reddet han visstnok ikke bare USA men hele verden. Kristoffersen har antakelig lest at FDR er et forbilde for Obama, og «Messias» kan jo ikke ha noen dårlige forbilder.

 

Kristoffersen burde imidlertid ta en liten kikk på Franklin D. Roosevelts første år som president. I løpet av dette året økte BNP med 17%. Uansett hvordan man ser på det, så er det umulig å hevde at denne økningen skyldtes Roosevelts politikk. Ett år er ikke nok tid til å påvirke et svært komplekst økonomisk system i slik grad. I motsetning til den allmenne oppfatningen, tyder en ganske enkel analyse på at Franklin D. Roosevelt i stedet forlenget krisen, på et tidspunkt da USA allerede var på god vei ut av den. Økningen i BNP det første året skjedde på tross av og ikke på grunn av FDR. 

 

For hva var det egentlig Roosevelt gjorde i løpet av sine første 100 dager? Han devaluerte dollaren, reduserte jordbruksarealer, etablerte karteller og fikset priser. Folk ble fengslet for å bryte FDRs regler for prisfiksing. Det finnes til og med et eksempel på en renseriansatt som ble fengslet i 3 måneder for å kreve 5 cent mindre for å rense en skjorte enn den prisen Roosevelts administrasjonen hadde fastsatt. Er det virkelig noen med et snev av økonomisk innsikt som faktisk tror at dette var med på å løfte USA ut av en økonomisk krise? ( FDR etablerte forresten også Fannie Mae, noe som ikke akkurat kan sies å ha vært en suksesshistorie)

 

Roosevelt innførte et voldsomt byråkrati. Hans administrasjon forsøkte å kontrollstyre alle deler av økonomien til hver minste lille detalj. Innen 1935 hadde FDRs administrasjon skapt et regelverk for  næringslivet på 13.000 sider!!! Det aller verste var hvor vanskelig det ble å skape nye bedrifter. Enkelte økonomer har estimert at kostnaden av å drive næringsvirksomhet gikk OPP 40% – det verst tenkelige scenarioet midt i en depresjon.

 

Franklin D. Roosevelt var en katastrofe for den amerikanske økonomien, men i likhet med Obama var han intelligent og karismatisk, og folk elsket han for det. Politikken hans kunne vi imidlertid vært foruten, men historien har en tendens til å gjenta seg. Forhåpentligvis stilner Obama-feberen litt tidligere enn Roosevelt-feberen. USA har ikke råd til 2 perioder med Obama.

 

 

Konklusjon

 

 Både høye skatter og underskuddsbudsjettering er destruktivt, men hovedproblemet er alltid statens størrelse, uavhengig av hvordan den er finansiert. Det største problemet er at en stadig større stat tar mer og mer penger ut av privat sektor, og bruker dem på måter som ikke er produktive.

 

Statens har en usedvanlig dårlig historie når det kommer til å stimulere økonomien. Heller enn å redistribuere penger, som i en slik krisetid er like dumt som å maksimere Visa-kreditten for å betale Mastercard regningen, burde politikere fokusere på å forbedre produktiviteten på lang sikt.

 

Dvs: redusere skatter på inntekt og stimulere til sparing og investeringer, promotere fri handel, fjerne unødvendig byråkrati og redusere offentlige utgifter som svekker privat sektors muligheter til å generere inntekter og skape velstand, og kanskje viktigst av alt; forbedre skole og utdanningssektoren (ikke bare kaste penger på den).

 

Økonomisk vekst er drevet av individer og entreprenører i et fritt market, ikke av offentlige utgifter og reguleringer. Det er en gjennomgående utdatert idé at økonomien vokser ved å overføre penger fra privat sektor til staten.

Read Full Post »

Selv om de siste tabloide nyhetssakene her på bloggen har trukket opp lesertallene en del, synes jeg det var på tide med et lengre reflekterende og ideologisk innlegg igjen. Det betyr imidlertid ikke at innholdet er av noen mindre relevans, men det er et faktum at enkelte er mer interessert i kjærlighetslivet til Mikkel Gaup og Kristin Spitznogle, enn politisk idéhistorie. Dette er altså et innlegg til den lille harde kjernen som faktisk leser denne bloggen, og ikke bare klikker seg vilkårlig inn fra en eller annen link på VG.

Dagens tema er finanskrisen. Ikke at det har manglet stoff om finanskrisen i avisene den siste tiden, naturlig nok, men artikler som bidrar til refleksjon og nytenkning har imidlertid vært ganske stor mangelvare. Derfor var det en glede å åpne Aftenposten på Søndag, og finne noe annet enn et stort traust bilde av Roar Flåthen med det samme innholdsløse budskapet om at vi nå trenger mer sosialdemokrati, og statlig kontroll.

Økonomisk evolusjon

Under Innsikt, vier Aftenposten hele 3 fulle sider, til omfattende refleksjoner rundt finanskrisens indre årsaker. De har gått grundig til verks og snakket med både organisasjonspsykolog og BI-lektor Per Espen Stoknes, biolog ved UiO og Darwin ekspert Dag O. Hessen, professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø, Joar Vittersø, og Øyvind Vada og Petter Braathen som begge tar doktorgrad på evolusjon, pragmatisme og kompleksitetsteori anvendt på sosiale systemer. Temaet er intet mindre enn Darwins evolusjonslære og mulige koblinger mellom den og finanskrisen.


Stadig flere mener angivelig at Darwins evolusjonslære kan brukes til å si noe om samfunnsstrukturer og sosiale fenomener, og det er altså dette Aftenposten tilsynelatende vil grave litt dypere i. Evolusjonsteorien går ut på at arter utvikles over tid og at kun de mest tilpasningsdyktige overlever og fører sine gener videre. I dette ligger det at endringene i naturen skjer gradvis, og at arter kan gi opphav til andre arter. Dinosaurene er et eksempel på dette, som igjen danner grunnlag for en del spørsmål. Hva slags endringer i naturen var det som gjorde at dinosaurene ikke evnet å tilpasse seg? Hvorfor klarte plutselig ikke en rase som hadde dominert jordkloden i flere millioner år å tilpasse seg nye endringer? Ville menneskene eksistert dersom dinosaurene hadde evnet å tilpasse seg disse endringene?Det økonomiske systemet er likeledes et resultat av en lang utvikling, der mange ulike systemer har vært utprøvd. Verden blir stadig mer sammensveiset, markedet mer innviklet, og det er med markedet som i biologien at kun de mest tilpasningsdyktige systemene overlever.

Det er ikke akkurat mangel på metaforiske sammenligninger når dette panelet skal analysere disse problemstillingene. Både slengbukser, ipod, påfugler, klassisk og evolusjonær spillteori, kompleksitetsteori og den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter trekkes inn. Jeg har imidlertid ikke tenkt å gå i dybden på hvert enkelt eksempel og vurdere hvorvidt hver enkelts ekspertise er faglig relevant i forhold til den nevnte problemstillingen. Til det er nok min kompetanse fortsatt litt for smal, men jeg ønsker å kommentere noen aspekter jeg synes at manglet i en såpass ambisiøs artikkel, med et såpass kompetent panel.

Husk Adam Smith
Det irriterer meg nemlig at Aftenposten, i en artikkel som omhandler økonomiske ideer, allerede før diskusjonen er i gang, indirekte avkrefter en av våre største samfunnsøkonomiske idémakere; – nemlig Adam Smith – som en tenker det er verdt å bruke særlig mye tid på. Jeg siterer: «Hva mener så de forskjellige profesjonene når de snakker om evolusjon knyttet til økonomi? Hva skal vi bruke teoriene til og hvordan skal de finne veien fra forskerens hode og inn i den daglige forvaltningen av en økonomi som åpenbart trenger en hjelpende hånd – og da fortrinnsvis en hånd som ikke tilhører 1700-tallets Adam Smith»Her har altså Aftenposten samlet en gjeng med intelligente, velutdannede mennesker, med åpenbar sans for åpne refleksjoner rundt komplekse spørsmål, også slår de, på ignorant vis, fast at Smith’s teorier ikke er verdig mer refleksjon, i midten av en økonomisk krise. Det er dessverre ikke spesielt overraskende, men dog intet mindre irriterende at man på denne måten fortsetter å bygge opp under den sosialdemokratiske konsensusen om at markedsliberalismens teorier er motbevist og slått fallitt. Ingenting kunne vært mer feil enn dette. Panelets refleksjoner og konklusjoner forsterker egentlig bare (muligens noe ufrivillig), argumentene og teoriene til Adam Smith.

 

Den usynlige hånd
En evolusjonsteoretisk økonomisk tankegang har svært mange fellestrekk med Adam Smiths usynlige hånd. Stoknes sammenligner økonomien med biologien, og sier at ”de finansielle systemene, som har mange aktører som er tett forbundet med hverandre, får det vi kaller emergente egenskaper; helhetsegenskaper, som ingen har kontroll over”. Dette er ikke veldig ulikt det Adam Smith sier. Smiths teori går ut på at enkeltpersoner som forfølger sine egne mål, til sammen kan skape en effekt de i utgangspunktet ikke har hatt intensjon om. Den samlede effekten som skapes ved at enkeltindivider forfølger sine egne separate interesser, skaper en slags usynlig hånd. Nå skal det riktignok sies at Adam Smith aldri direkte brukte dette begrepet på denne måten. Smith nevnte angivelig bare den usynlige hånd noe sånt som 2 ganger i løpet av sitt forfatterskap, og da ikke i økonomisk sammenheng. Men den usynlige hånd kan likevel trekkes ut som en treffende beskrivelse av Smiths poeng. Nemlig at mennesker gjennom sine avgjørelser, kan forandre samfunnet, driver det fremover, og skape velstand, selv om de ikke hadde en intensjon om det. Samhandling mellom mennesker skaper en slags usynlig hånd.Stoknes mener også at problemet med mange av de økonomiske modellene vi har i dag er at de er statiske, mens mennesker er dynamiske. De økonomiske modellene evner altså ikke å følge menneskers dynamiske utvikling, hevder han. Her er også Smith svært relevant, for den konstante dynamikken er jo nettopp det som er så fantastisk med markedsliberalismen. Grunnen til at markedsliberalismen har skapt, og skaper større rikdommer enn noen annen økonomisk modell, er jo nettopp dens enorme egenskap til å tilpasse seg hvert enkelt menneskes utvikling. Markedsliberalisme går, svært forenklet, ut på at hvert enkelt menneske får handle fritt med hverandre, uten statlig inngripen. Det ligger derfor i markedsliberalismens natur at den må følge hvert enkelt menneskes utvikling –  når det nettopp er hvert enkelt menneske som driver markedet fremover, i kraft av den usynlige hånd, som hvert menneske utgjør.

 

Kritikk av dagens økonomiske modeller
Både Per Espen Stoknes og Joar Vittersø, kritiserer dagens økonomiske teorier og modeller. Vittersø mener at dagens økonomiske teorier er ”basert på mange hundre år gamle dogmer, som blant annet går ut på at individet foretar rasjonelle valg, altså at vi har full oversikt over hvilke alternativer vi har”. Vitterså hevder at mennesker ikke har kapasitet til å bearbeide informasjonen som alle våre valg innebærer, og illustrerer dette med at «det er 3,6 millioner ulike måter, det vil si rekkefølger, å ta på seg 10 klesplagg på». Han mener derfor at økonomiske standardteorier ikke kan være riktige.At mennesker ikke alltid foretar rasjonelle valg, at vi ikke alltid kjenner konsekvensene av valgene våre, vet nytten av valgene våre eller har oversikt over alternativene, er jeg naturligvis ikke uenig i. Vittersø sin konklusjon har jeg imidlertid mindre sans for. Intet menneske er perfekt, og et perfekt 100% forutsigbart økonomisk system, er derfor like umulig. Vittersøs kritikk er et vanlig argument mot markedsliberalisme og fri-handels tankegang, men argumentet Vittersø legger til grunn stemmer enkelt og greit ikke. Den rådende økonomiske tankegangen i dag baserer seg ikke på at mennesket er et ubetinget rasjonelt og rettferdig vesen.

Den usynlige hånds dynamiske krefter

Markedsliberalismen og Adam Smiths filosofi baserer seg på den SAMLEDE effekten som enkeltindivider skaper når de forfølger sine egne mål. Denne modellen tar nettopp hensyn til at mennesket ikke er rasjonelt og allvitende. Det vi må spørre oss er nemlig; hva er alternativet? Hvis markedet ikke hovedsakelig skal styres av den enorme innovative kraften som hver enkelt forbruker utgjør, med sine tilhørende svakheter, hvem skal da styre? Det eneste alternativet er i større grad, å overlate dette til enda færre mennesker med deres svakheter.

Det er fullstendig umulig å putte mennesker inn i en formell eller modell som garanterer sikre samfunnskonsekvenser. Mennesker tar ikke alltid rasjonelle valg, men det gjør ikke politikere eller økonomer heller. Selv om du tar verdens mest intelligente politiker, byråkrat eller økonom, så vil han aldri være smartere, mer fremsynt eller mer innovativ enn den samlede effekten som mange hundre millioner mennesker utgjør. Det er nettopp dette som er det vidunderlige ved markedet. En standardteori må ikke være feil, hvis standardteorien baserer seg på nettopp hvert enkelt menneskes dynamiske utvikling, og det er nettopp det Adam Smiths usynlige hånd gjør.

En ny mentalitet
Jeg har nok mer sans for Stoknes’ kritikk av dagens økonomiske modeller. Stoknes mener vi må bli flinkere til å se endring som noe konstruktivt og interessant, noe som ”gir muligheter snarere enn noe vi snarest må «rette opp» og tvinge tilbake på det gamle sporet”. Stoknes mener det må skapes en mentalitet der folk ikke er så redd for store endringer. En finanskrise kan i likhet med evolusjonen sees som en brå utryddelsesperiode som igjen rydder grunnen for ny mangfoldsvekst. «Faktum er at en katastrofe i ny og ne er helt nødvendig for videre utvikling», sier han.


Dette synes deler jeg, men i motsetning til Stoknes er jeg ikke av den oppfatning at vi må la de gamle økonomiske modellene dø ut, for at en slik mentalitet kan skapes. Ei heller er jeg spesielt interessert i å bruke masse tid på å lage urealistiske scenarioer og fremtidsbilder. Jeg tror ikke vi blir bedre rustet til å møte fremtidige kriser ved å forsøke å spå fremtiden, men ved å la de innovative kreftene, som hvert enkelt menneske i et fritt marked utgjør, definere fremtiden. Det forutsetter at markedet får fungere mest mulig fritt, skjermet fra politisk inngripen som både skaper finanskriser og/eller gjør dem enda verre.

Laissez-faire? Nei takk!

Til slutt vil jeg bare gjøre en ting klinkende klart: Jeg er markedsliberalist, men i likhet med Friedrich Hayek er jeg ikke tilhenger av laissez-faire. Jeg er for en viss statlig velferd, og jeg er for et garantert offentlig sosialt sikkerhetsnett. Jeg er for en minimalistisk stat. Jeg er for en debatt om hva som skal være statens legitime oppgaver, men jeg er på ingen måte interessert i et rendyrket individualistisk samfunn. Et samfunn uten noen form for sikkerhetsnett gir ikke mennesker den tryggheten de trenger for å våge, satse og skape verdier, men et samfunn med en altfor sterk stat som forsikrer alle mot mest mulig usikkerhet er enda verre fordi den passiviserer mennesker og hindrer virksomme individer i å se sine talenter og muligheter.

Å organisere samfunnet etter en opphøyd sosialistisk/sosialdemokratisk plan er intet annet enn den strake veien til et nytt slaveri – spørsmålet er bare hvor fort turen nedover går.

Konservatisme

Som konservativ har jeg ikke noe endelig mål for det ideelle samfunn, men ønsker å legge noen retningslinjer for det dynamiske samfunnets utvikling. Noen retningslinjer basert på hvert enkelt menneskes rett til å forfølge sine egne individuelle interesser. Noen retningslinjer basert på frihet under ansvar. Da er det både historieløst og ignorant å ignorere den visdommen som fortsatt finnes i Adam Smiths ideer.

 

Read Full Post »