Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘FN’

Folk som ikke forstår de mest grunnleggende prinsippene i et demokrati bør ikke få representere FN som spesialutsending noe sted. FNs spesialutsending i Afghanistan, Staffan de Mistura, burde få sparken umiddelbart.

Angrepet fra sinte demonstranter i Afghanistan som førte til at 7 FN-ansatte mistet livet har berørt mange. Særlig tungt er det naturligvis for FNs utsendinger i Afghanistan som har mistet kjære venner og kolleger. Det forsvarer imidlertid ikke slike uttalelser som Staffan de Mistura har kommet med.

Å gjøre seg til forsvarer av voldshandlinger på grunn av noens ytringer er det stikk motsatte av FNs overordnede mål: å arbeide for «internasjonal fred og sikkerhet». Pastor Terry Jones koran-brenning er en idiotisk handling, men det er ikke sånne som Jones som er en trussel mot verdensfreden. Den kommer fra sånne som Mistura som forsvarer voldens plass som erstatning for ord.

Mistura uttalte nylig at han mente pastor Terry Jones burde holdes ansvarlig for de grusommer handlingene mot FN-ansatte:

«Den som bør få skylda for dette, er den personen som skapte nyheten, personen som brente Koranen. Ytringsfrihet er ikke det samme som frihet til å krenke andres kultur, religion eller tradisjoner», sier Mistura

Hvordan en person med slike holdninger kan få fortsette å representere FN fatter jeg ikke. Holdningene er jo et hån mot alt FN jobber for.

Ytringsfriheten er faktisk – enten vi liker det eller ei – en juridisk rett til å krenke. Jeg har rett til å krenke andre, og de har rett til å krenke meg. Der sterke meninger møtes vil det alltid være noe som kan føle seg fornermet. Det er ikke mulig å aksepterer meningsytringer, hvis folk skal ha en rett til ikke å føle seg krenket.

Noe annet er uforenelig med noen form for demokrati eller fredelig samfunn.

Skal vi følge Misturas logikk ville det vært legitimt med nye kristne korstog mot alle muslimske grupperinger eller land som har gjort krenkende ting mot kristendommen, eller vestlig kultur. Og dersom Oslo bispedømme hadde mobilisert til masseangrep på TV2-ansatte, da Otto Jespersen brente bibelen på Rikets Røst i 2006, må Mistura da tydeligvis mene at det ville vært Jespersens ansvar.

Ytringsfrihet er den mest grunnleggende bærebjelken i et demokrati, nettopp fordi ytringsfriheten ikke er enkel. Dersom vi kun forsvarte ytringsfriheten når den beskytter ytringer vi liker, så har dens funksjon egentlig opphørt å eksistere. Ytringsfriheten blir først relevant når den beskytter ytringer vi ikke liker.

Personlig har jeg ikke noe behov for å forsvare Terry Jones, og hans handlinger. Jeg synes Koran-brenningen var unødvendig, og ganske idiotisk når vi vet hva den betyr for mange. Likevel er Jones ved sin fulle rett til å brenne hvilken bok han vil, eller si høyt akkurat hva han mener om noens kultur, religion eller tradisjoner. Gale pøblers handlinger kan ikke og skal ikke rokke ved dette.

Dersom man aksepterer meninger, er man samtidig nødt for å akseptere krenkelser. Juridisk. For en krenkelse skal selvfølgelig ikke beskyttes mot moralsk avsky. Ytringsfriheten forsvarer også min rett til å reagere på ytringer jeg ikke liker, men ikke med vold. Det er hele kjernen i et demokratisk samfunn, at meninger skal kunne måles mot hverandre.

Det er derfor viktig å alltid være seg bevisst forskjellen på en moralsk og juridisk fordømmelse av ytringer. For vi må ikke komme dit at vi diskuterer sensur av noens ytringer, fordi noen ikke takler dem. Det ville være et sykdomstegn for samfunnet, og samtidig et hån mot alle tolerante mennesker. For hva sier det egentlig om oss mennesker hvis vi ikke klarer å dementere hatefulle ytringer med toleranse?

Hvis vi snur om på det så vil det også være slik at tolerante ytringer alltid vil krenke intolerante mennesker. Hvis vi av frykt for de intolerante meningene er nødt for å sensurere dem, fremfor å bekjempe dem verbalt, så er det ikke intoleransen vi har drept, men toleransen.

Derfor er Misturas ytringer en større fare for demokratiet, enn noen ytterliggående pastor noensinne har vært.

Reklamer

Read Full Post »

(NB! Advarer om sterke bilder i denne posten)

Da er jeg hjemme igjen etter en flott helg med nesten 500 Unge Høyre folk, på Unge Høyres landskonferanse. Jeg hadde gleden av å skolere to flinke og engasjerte grupper i skoledebatt  (takk til Johannes for morsomt poeng under søndagens debatt) og dette sammen med internett-problemer har gått utover bloggingen denne helgen. Nå er det imidlertid ingen unnskyldning lenger (kudos til Stefan som har oppdatert jevnlig også under Landskonferansen)

Internasjonal politikk og menneskerettigheter var viet ekstra oppmerksomhet på Landskonferansen, noe jeg satte stor pris på. Særlig var det gledelig å høre Thor Halvorsens foredrag om situasjonen på Cuba og Latin Amerika forøvrig. Jeg har lenge etterlyst mer skolering om nettopp situasjonen på Cuba, et tema jeg har skrevet mye om på denne bloggen før (Les: Cuba før Castro og Che Guevara var en feig morder eller søk på Cuba i bloggens søkefelt)

Den manglende kunnskapen om Cubas moderne historie er skremmende. Cuba er ett av vår tids største tragedier. Cubas moderne historie, er historien om hvordan et velstående land, rikt på naturressurser, og med alle muligheter for å lykkes, på få år ble til en lutfattig øy, der befolkningen undertrykkes, initiativ drepes, kreativitet kues, og all mulig velstandsutvikling holdes tilbake – kun for å tjene regimets syke trang til makt.

Rødgrønne politikere har flere ganger besøkt Cuba, uten å legge opp til et eneste møte med opposisjonelle. Den rødgrønne regjeringen har også sluttet å invitere opposisjonen på Cuba, til den offisielle 17. mai feiringen i ambassaden. Den rødgrønne regjeringen er indirekte med på å legetimere et av verdens mest grusomme regimer. Dette bør vi ikke akseptere lenger.

En typisk omtale av Cuba er noe sånt som at:«Cuba er et fattig diktatur. Castro regimet nekter befolkningen grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, men de har likevel velsinget befolkningen med et gratis helsevesen av ypperste klasse, og tross alt, skapt noe fremgang».
Dette er omtrent like dumt som om noen skulle si følgende: «Ja, Nord-Korea er kanskje verdens mest grusomme regime, men Kim Jung-Il har lykkes i å avskaffe arbeidsledigheten og utjevne sosiale forskjeller til befolkningens glede».

De færreste vet at Cuba var et ganske velstående land før Castro. Batistia som ofte omtales i historiebøker som en grusom diktator, kan ikke sammenlignes med Castro-regimet. Jeg har snakket med mange eksil-cubanere, og lest mye stoff om Cuba fra mennesker som har hatt muligheten til å formidle historien sin uten å gå gjennom Castros propaganda-maskineri. Beskrivelsene er entydige. Alle omtaler sammenligninger mellom Batista og Castro som latterlige. Ja, Batista var en drittsekk, sier de. Men Batista var først og fremst et politisk problem, ikke et sosialt eller økonomisk problem.

Enkle fakta understøtter dette:

– immigrasjon
Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958, ett knapt år før Castro regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

– barnedødelighet
Ifølge FNs beregninger for barnedødelighet rangerte Cuba i 1958 (i pre-Castro cuba) helt i toppen, på 13. plass i hele verden. De rangerte altså ikke bare over hele Latin Amerika, men også over Vest-Europeiske land, land som Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Portugal og Spania. Under kommunistregimet har de falt til 44. plass, og det er etter at tallene er kunstig nedjustert.

Cuba har en abortrate på 0,71 for hvert fødte liv, og bare små hint om komplikasjoner er nok til at fostre blir abortert, på et hvilket som helst stadie. (FNs tall kan heller ikke helt stoles på, fordi de stort sett baserer på de tallene hvert enkelt land gir.) Likevel femholdes barnedødeligheten ofte som en av eksemplene på Cubas flotte helsevesen.

– matmangel
Gjennomsnittshøyden blant cubanere har falt med 8 cm, bare de siste 25 årene. For første gang i cubansk historie finner man tusener av barn som lider av sykdommer knyttet til proteinmangel, som abnormalt store hoder proporsjonalt med kroppen.

Før Castro, under Batista, hadde Cuba det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen. Etter at Che Guevara hadde vært industri-minister i ett år, rasjonerer Cuba mat og stenger fabrikker. Det var ingen rasjoner på mat eller matmangel under Batista, og proteinforbruket var blant verdens høyeste – i dag lider Cuba altså av sykdommer knyttet til proteinmangel.

– tilgjengelig informasjon;
Før Castro, på 50-tallet, kunne cubanere velge mellom over 50 daglige aviser. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land». I dag kontrolleres hvert ord som publiseres noe sted, hvert ord som undervises i skolen, og det er forbudt å eie en bok som ikke er produsert av kommunist-regimet.

Og til slutt:

HVA MED HELSEVESENET DA?
Ja, hva med helsevesenet? Det må da være noe sant i alt snakket om det fantastiske helsevesenet på Cuba. Vi har jo sett Michael Moores film, der det cubanske helsevesenet fremstår som rene idyllen. Og ja, det er noe sant i det. For kommmunist-regimet, og turister som kan betale, er det cubanske helsevesenet flott. For alle andre er det en skitten pøl som ikke er noe menneske verdig.

Hvis du ikke tar med dine egne lakener, håndkler og såper, så er det gjerne senger som dette – fulle av størknet blod, skitt og møkk – som møter deg når du kommer på sykehuset:

Dette er hvordan den allmenne cubaners fasciliteter gjerne ser ut (og nei, dette er ikke en nedlagt, fraflyttet bygning):

Her ser vi en vaskebalje i bruk på ortopedisk avdeling:


Slik behandles gjerne en mann som har skadet foten:

Og her er et bilde fra en akutt-avdeling:

Nei, dette er ikke bilder fra Auschwitz selv om man skulle tro det. Dette er bilder som har blitt sneket ut av mennesker, modige nok til å risikere livet for å fortelle sannheten om helsevesenet på Cuba. I mellomtiden drar ignorante filmskapere som Michael Moore, politikere som i beste fall er lettlurte idioter,- eller i verste fall  er likefyldige eller gladelige medspillere for Castros propaganda-kampanje, på studieturer til Cuba.

Der nyter politikere og byråkrater godt av den luksusen landet tilbyr turister og særlig representanter fra andre regjeringer, mens vanlige mennesker på Cuba mangler grunnleggende menneskerettigheter, ikke får kjøpe et såpestykke uten rasjoneringskort fra det totalitære regimet, og lider under forhold vi ikke ville unnet noe menneske. De burde skamme seg.

Read Full Post »

Norske politikere ser ut til å være i en slags FN-rus etter kåringene av verdens beste land å bo i. Vi har det absolutt veldig bra i Norge, det er ikke det, men denne velstanden baserer seg også på en økende sykdomstilstand som kan sette velferdssamfunnet vårt i fare hvis den ikke kureres.

Norge er et sykt land, og vi blir stadig sykere. Dagens Næringsliv kunne ikke gjort det tydeligere. Her er klare fakta om Norges tilstand fra en artikkel DN publiserte 11. september i år:

Arbeidsledige: 77.100

På attføring eller rehabilitering: 105.000

AFP: 48.500

Uføre: 341.400

Total arbeidsstyrke i Norge: 2,62 millioner

Andel nordmenn i arbeidsfør alder på trygd: 22 % (inkluderer ikke kontantstøtte, barnebidrag o.l.)

Andel nordmenn som er uføre: 13 %

Andel nordmenn som er arbeidsledige: 3 %

Totale utbetalinger til uføre i 2008: 56,53 milliarder

Offisielt har Norge en arbeidsledighet på tre prosent. I virkeligheten mottar nesten en fjerdedel av nordmenn i arbeidsfør alder en eller annen form for trygd. Norge er verdensmestre i andel syke og uføre. DN slår også fast at «hver eneste skattekrone fra over 681.000 nordmenn må til for betale Norges unormalt mange uføretrygdede.»

Victor Normenn peker i denne artikkelen på et viktig poeng:

«Vi har brukt uføretrygding fremfor ledighetstrygding for å lette omstillinger. Man har ment at det har vært best å bruke uføretrygd fremfor ledighetstrygd ved nedbemanning i bedrifter utenfor de mest sentrale strøkene, istedenfor å få folk til å flytte. Dette har vært en villet politikk (…) Hver gang vi lar et menneske i yrkesaktiv alder gå på uføretrygd, istedenfor å få vedkommende inn i en eller annen form for ordinært tilrettelagt arbeid, er det en fallitterklæring overfor de personene det gjelder. Og det er samfunnøkonomisk sløsing» , sier han.

Dette er et av problemene vi står ovenfor. Vi har altså en velferdsstat som i stor grad passiviserer virksomme mennesker, ved at midlertidige ordninger vever midlertidig trengende inn i en permanent avhengighet til staten.

Men det er annen ting ved vårt velferdssystem som DN ikke peker på i artikkelen, og som det er svært upopulært å sette fokus på; trygdeordningene våre er enkelt og greit for generøse.

Norge har en av de friskeste befolkningene i verden, de mest sjenerøse sykelønnsordningene, og det høyeste sykefraværet. Sammenhengen mellom de sjenerøse sykelønnsordningene og det høye sykefraværet viser helt klart at selve sykelønnsordningen gjør det motsatte av sin opprinnelige hensikt.

Kutt i sykelønnsordningen burde stå øverst på ønskelisten til regjeringspartiene akkurat nå. I det hele tatt burde det være et prinsipp at man ikke mottar 100% lønn (slik man faktisk gjør i dag) når man ikke er på jobb og ikke bidrar til det fellesskapet som betaler sykelønnen. Et forslag kunne være å f.eks. kutte sykelønnen til 80%, innføre 3 karensdager, og fjerne muligheten for sykelønn ved egenmelding. Det burde være helt naturlig at man får lavere eller faktisk ingen kompensasjon når man er borte fra jobb, og ikke bidrar med å skape noen verdier. Men jeg vil faktisk stille spørsmål ved om kutt er nok. Jeg lurer rett og slett på om vi ikke burde vurdere å fjerne hele sykelønnsordningen?

For burde det ikke være opptil arbeidsplassen å bestemme hva slags ordninger man ønsker å tilby sine ansatte ved sykefravær? Bør det virkelig være statens oppgave å kontrollere- og regulere hva slags kompensasjon ulike arbeidsplasser tilbyr sine ansatte? Burde ikke dette være et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker?

Vi er nødt for å ansvarliggjøre både arbeidsgiver og arbeidstaker i større grad hvis vi skal få bukt med det høye sykefraværet og den manglende arbeidsmoralen som brer seg i Norge. Statens oppgave bør egentlig ikke tre inn før arbeidsgiver eventuelt bryter forhold som er nedfestet i arbeidskontrakten.

Unge Høyre ønsker et friere arbeidsmarked. Da burde vi også erkjenne at ulike arbeidsplasser, med ulike forhold, og ulike behov må ha lov til å inordne seg på ulike måter. Jeg synes tiden er kommet for å vurdere å avskaffe hele sykelønnsordningen, og la dette forholdet være opp til arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er riktignok viktig å presisere at et slikt system forutsetter at den enkelte får beholde betraktelig mer av sin egen inntekt, slik at man kan velge å sette av penger til perioder man trenger å være borte fra jobb, men det skal alltid lønne seg å jobbe.

Det er en forutsetning for et rikt velferdssamfunn at mange nok står i jobb og skaper verdier. Det er ikke mulig å bygge et land på trygd. Hvis de som trenger hjelp, skal få hjelp i fremtiden, så burde solide kutt i trygdeordninger som holder folk borte fra jobb, være prioritet nr 1 for Jens Stoltenberg, og det burde i hvert fall være et krav fra Høyre og Unge Høyre.


Read Full Post »