Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Fotball’

Det nærmer seg valg, og de neste månedene vil vi se et stadig økende fokus på enkeltsaker, Selv  skulle jeg gjerne sett TV-debatter med heftige ideologiske disputter om skjæringspunktet mellom liberalisme og konservatisme i Høyres liberalkonservative linje, om inkonsekvente ideologiske standpunkt i Frps påståtte liberalisme, om forholdet mellom marked og stat i Venstres sosialliberalisme, eller om SVs sosialisme er i ferd med å bli utvannet etter 4 år i regjering. 

 

Jeg må imidlertid innse at slike debatter har en ganske begrenset appell, men det er ikke slik at ideologi kun handler om å børste støvet av Edmund Burke, John Stuart Mill eller Karl Marx’ klassikere. Ideologi handler om de ideene som danner grunnlaget for måten samfunnet er innordnet på, og om de problemstillingene vi møter til daglig. 

 

Ideologi kan fort bli et fjernt begrep, men da jeg så sportsnyhetene for noen dager siden gikk det opp for meg hvor hverdagsaktuell ideologi egentlig er. Da slo det meg nemlig at de beste fotballagene i verden ikke er annet enn konservatisme i praksis. Fotballen er faktisk et glimrende eksempel på det dynamiske samfunnet som den konservative ideologien innebærer. Fotball er frihet under ansvar, det er enkeltindividet og det er fellesskap.

 

Fokuset på enkeltindividet i fotballen er formidabel. Fotballen dyrker frem hvert enkelt individs ferdigheter til hver minste detalj, den kartlegger styrker og svakheter, og jobber målrettet for å oppnå det resultatet man ønsker. Hver enkelt spillers behov blir lagt til grunn, og alle de ressursene som er tilgjengelig blir satt inn for å gi spilleren tilpasset trening. Det blir også stilt strenge krav til innsats og uttelling.

 

Dette er likevel bare begynnelsen på det som må til for å bygge et suksessfullt fotballag. Fotballen dyrker frem individet, men enda viktigere er det å få individet til å fungere i et fellesskap. Det er nettopp denne sammenhengen som gjør fotballen til en sport Edmund Burke kunne vært stolt av. Fotballen forstår nemlig at enkeltindividet og fellesskapet ikke er motsetninger. Det stadige fokuset på enkeltindividets ferdigheter er ikke til skade for fellesskapet, men tvert imot en nødvendighet for å få fellesskapet til å fungere.  

 

Likhet er ikke noe mål i fotballen. I fotballen greier man tvert imot å få ulikhetene til å dra alle fremover. Dersom en spiller har en spesielt god løpskapasitet, mens en annen har et utpreget talent for hodespill, så ville man ifølge sosialistisk tankegang forsøkt å jevne ut disse forskjellene – selv om det ville gått utover den enkeltes spisskompetanse. En god fotballtrener vil, i konservativ ånd, gjøre det stikk motsatte. Det er selvfølgelig lurt å sørge for at begge spillerne har en viss evne til både å løpe og bruke hodet, men deretter vil treneren gjøre lurt i å fortsette å drive frem den enkeltes talent, slik at hodespilleren blir ekspert på heading og sprinteren en løpsmaskin og et mareritt for ethvert forsvar.

 

Jeg har mange ganger undret meg over vår nåværende landslagstreners politiske tilhørighet. Drillo er gammel kommunist, men hans fotballfilosofi er som tatt ut av Høyres prinsipprogram. Drillo har nemlig gjort det klart at han er svak for de eksepsjonelle spillertypene som har ekstreme kvaliteter i en eller annen retning. Jostein Flo var alt annet enn en typisk ving. Han var dårlig med ballen, og rimelig treg, men med sine 194 cm var han svært farlig når han utfordret backene i hodedueller, etter innlegg fra Stig Inge Bjørnebye («Flo-pasningen»). Drillo ga også Tor Hogne Aarøy (som riktignok ikke stilte) sjansen mot Tyskland av samme grunn. Begge er eksempler på spillere med ganske klare svakheter, men Drillo fokuserer heller på hvordan han kan utnytte deres særegne talenter til tross for deres mangler. 

 

Tenk om flere kunne tenkt på samme måte ellers i samfunnet. Hvorfor blir en slik tankegang til stadighet hyllet i fotballen, mens den møtes med vemmelse i skolen? Hvem er det som taper på tilrettelagt opplæring i skolen? Innbiller noen seg virkelig at de skolesvake får et bedre skoletilbud ved at de eksepsjonelle skoletalentene holdes tilbake? Innbiller noen seg virkelig at de skolesvake vil tape på å få tilrettelagt undervisning på sitt nivå og utfordringer de kan mestre? Det er stadig vekk fotballspillere som suser opp fra B-lagene til stor suksess på A-laget. Tror vi virkelig at disse spillerne ville blitt bedre dersom de ikke hadde fått mulighet til å utvikle seg på et mer grunnleggende nivå først?

 

Denne merkelige dobbeltholdningen er ikke bare til stede i skolen, men den gjør seg også gjeldende i f.eks. skattepolitikken. Tenk om man kunne brukt ressursene på å legge til rette for at mannen i gata skal ha samme muligheter til å gjøre det like bra som Olav Thon – i stedet for å bruke ressursene på å dytte de vellykkede ned. Tenk om man kunne innsett at man ikke styrker de svake ved å svekke de sterke.

 

Som Ham Kam supporter gledet jeg meg over den etterlengtede og knusende 5-0 seieren over Løv-Ham på søndag. Kanskje har Vegard Skogheim latt seg inspirere av Burkes «over revolusjonen i Frankrike»? Isåfall gleder jeg meg til å følge Ham Kam tilbake til Tippeligaen, og Høyre tilbake til regjeringsmakt til høsten.

Reklamer

Read Full Post »