Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Franklin D. Roosevelt’

Obama-besøket er allerede i ferd med å bli en skikkelig farse, og det før Obama en gang har ankommet. Denne gangen er det hverken Obama eller Torbjørn Jagland sin feil, selv om det naturligvis hadde vært best om 1) Obama aldri hadde fått prisen, 2) Obama i det minste hadde takket nei.

Men nå når Jagland, (i sin iver etter å gjøre opp for «Bongo fra Kongo-affæren», 36,9 og andre «stolte» øyeblikk som utenriksminister eller statsminister), har gitt Obama fredsprisen, gjør både mediene og arrangørene tilsynelatende alt de kan for å gjøre hele seansen så flau som mulig.

«Vi kan ikke redde verden alene» har Obama sagt. Sant nok, men norske medier ser ut til å tro at det ene spørsmålet norsk presse får lov til å stille Obama kan ha slike enorme ringvirkninger. Jeg føyer meg til Jan Arild Snoens bemerkninger i Minerva:

«Like greit å ta rådet fra DDN på lederplass i går: “How do you like Norway”? Får dere Erik Solheim til å stille det, får dere en genuin norsk aksent også. Eller mitt forslag: “Har du sovet godt”.»

Bård Vegard Solhjell som ellers er opptatt av å kjempe mot USA-imperialismen, og representerer et parti som mener at USA er den største trusselen mot verdensfreden, trengte ikke akkurat å overtales da han fikk muligheten til å møte verdens mektigste mann. Kanskje det er skolepolitikk Solhjell ønsker å snakke med Obama om – da kan han jo dele av sine erfaringer.

Det er heller ikke bare Torbjørn Jagland som er stormannsgal i disse tider. Jens Stoltenberg har også voldsomme ambisjoner forann møtet. I løpet av de 30 minuttene han har til rådighet med Obama, skal han ha med seg Jonas Gahr Støre, Grete Faremo, Erik Solheim og Terje Riis-Johannesen, på en slags konferanse der intet mindre enn:

– Nordområdene
– Klimaforhandlingene
– Afghanistan (der Stoltenberg visstnok har tenkt å fortelle Obama at han gjør det riktige ved å trappe opp. Ja, det veier jo sikkert veldig tungt for Obama, når Norge har bestemt seg for å gjøre det motsatte. Var det noen som sa hykler? Way to go Jens, aka Avgifts-Jens)

…skal diskuteres.

Stoltenberg utelukker heller ikke å snakke om start-avtalen (tre avtaler om atomvåpenreduskjon inngått mellom Sovjetunionen, senere Russland og USA) og nedrusting av atomvåpen. (Ja, jøss, som den store militærmakten Norge er, veier nok Stoltenbergs synspunkt om atomvåpen veeeldig tungt for Obamas vurdering, når han skal håndtere to kriger, og en konflikt med Iran som er i ferd med å eskalere).

Støre, som etterhvert kanskje har blitt litt for vant til rollen som Norges svar på «Messias», synes imidlertid at Stoltenbergs ambisjoner er litt for små. Han vil også ta opp midtøsten med Obama. (Ja, det er jo klart Obama vil lytte ekstra godt til råd fra regjeringen som anerkjente Hamas.)

Midtøsten-professor Hilde Henriksen Waage ved UiO tror imidlertid at Støre kan spille en viktig rolle for amerikanerne i Midtøsten-prosessen, men hun understreker riktignok at Norge og USA overhodet ikke er på noe som ligner et likt nivå i Midtøsten-konflikten. (Det var da enda godt vi fikk den opplysningen.)

Jeg vet ikke hvem som er mest naiv jeg; Obama, Støre, Waage, eller denne damen som er svært skuffet over at hun ikke får levere selbuvottene hun har strikket til Obama personlig (hvilket, tross hyggelige hensikter, jo må sies å være ganske naivt og ikke noen stor nyhetssak).

*puste tungt og oppgitt*

Men men, selv om jeg skulle ønske at Obama var her i et annet ærend enn å motta verdens hittil dyreste tale-pris, så er det jo ikke Obamas feil at norske politikere,- og norsk presse i særdeleshet, men også mye av befolkningen forøvrig, oppfører seg som en gjeng pubertale tenåringer som får øye på pappas «Vi Menn» blad for første gang.

Hva om jeg hadde fått 30 min. med Obama? Da skulle jeg satt meg ned i sofaen på suiten, snakket litt om løst og fast, funnet ut hvilke filmer han liker, og vitset om alle de idiotiske abortmotstanderne Obama må takle fra den kreasjonistiske wacko-kristne fløyen i det republikanske partiet (også hadde jeg nok måttet forsøke så godt jeg kunne å unngå å nevne at Franklin D. Roosevelt var en tulling som forlenget depresjonen på 30-tallet og ikke løste den, siden jeg ikke har noen forhåpninger om å overbevise Obama om dette med det første uansett).

Så til alle involverte: Lykke til i morgen. Jeg skal ikke si «make me proud», men prøv i det minste å ikke gjøre dette enda pinligere.

Read Full Post »

Vi er blitt lovet forandring. Over hele USA har ordet «Change» bredt seg utover det ganske land. Nå er det på høy tid at folk våkner opp fra dvalen, og begynner å stille seg spørsmålet: «What kind of Change?». Ting forandrer seg nemlig nå; men ikke til det bedre. Den økonomiske utviklingen i USA om dagen er intet annet enn skremmende.

 

La oss begynne med California

 

Arnold Schwarzenegger skulle være Californias redningsmann. Han skulle beskytte California fra politikere som er litt for glad i å bruke penger. Men Schwarzenegger har ikke vært noen redningsmann. Han har tvært imot vært en total katastrofe.

 

Men hvorfor kritiserer jeg Schwarzenegger, tenker du kanskje? han er er jo republikaner… Ja, det stemmer, men merkelappene er klinkende likegyldig for meg. Hvis du ser bort i fra utenrikspolitikken, så har jeg akkurat like lite sans for, eller for å si det litt tydeligere; like stor avsky for, big-government republikanere, som jeg har for big-government demokrater.

 

Schwarzenegger lovet å stoppe den vanvittige offentlige bruken av penger og den enorme underskuddsbudsjetteringen i California. Kredittkort skulle klippes i stykker, og man skulle slutte å leve over evne. Schwarzenegger har imidlertid gjort det stikk motsatte. Han har brukt mer penger, i et hyppigere tempo enn hans forgjenger Gray Davis. Skattene øker, utgiftene øker, og økonomien blir bare værre. Schwarzenegger er i ferd med å kjøre California rett ut i grøfta.

 

Hva gjør Obama?

 

Schwarzenegger er ikke den eneste kjører i full fart på en motorvei til helvete. Terminator må se seg slått av USAs nye superhelt, som, skal vi tro mainstream media, ikke kan gjøre noe galt. Det er et gammelt og velbrukt ordtak som sier at: «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner». Obamas vei videre er utvilsomt brolagt med store vidunderlige visjoner om nytt håp for fremtiden, men til helvete går veien likevel.

Det mangler ikke på løfter fra Obama. Med store ord har han lovet en ny tid med økonomisk ansvarlighet. Et av hans løfter er en plan om å finne $100 millioner dollar som de kan kutte fra de statlige budsjettene.

 

For det første er dette løftet så lite offensivt at det er direkte patetisk:

 

 

Det største problemet er likevel ikke at Obama kun tar et lite skritt i riktig retning. Det store problemet er at det lille skrittet fremover i riktig retning, følges opp av 100 skritt i gal retning.

 

Obama arvet riktignok mye av det gigantiske underskuddet sitt fra George W. Bush, men han har ikke akkurat gjort mye for å snu denne utviklingen. Tvert imot. Det tok ikke lang tid før Obama tilføyde nye utgifter på $789 MILLIARDER i såkalte «stimuleringspakker», pluss løfter om å bruke minst $250 milliarder til å redde enda flere institusjoner, osv…

 

Obama har antakelig visjoner om at disse stimuleringspakkene først skal redde økonomien, og at han deretter skal kunne fase disse pengene ut av de statlige budsjettene. Dette er intet annet enn utopisk tankegang. For det første har jeg liten tro på at Obamas stimuleringspakker vil gjøre noe annet enn å forlenge hele krisen, og for det andre – og dette er viktig – er det fullstendig naivt å innbille seg at ulike sektorer som først har fått massive økninger i budsjettene sine, gjennom «stimulering», deretter vil akseptere at budsjettene deres faller ned til en brøkdel etterpå. Slike løsninger har en tendens til å bli permanente. Det eneste Obama gjør nå, er å skape en enda større boble som kommer til å sprekke, og resten av verden følger etter. Ideen er dårlig, tiltaket er dårlig og konsekvensen vil bli en total fiasko.

 

Hva er så galt med offentlige utgifter da?

 

Aller først: dette innlegget er selvfølgelig ikke et rop om null offentlige utgifter. En del offentlige utgifter selvfølgelig nødvendig. Jeg kan illustrere dette med den såkalte Rahn-kurven:

 

fig2xl

 

Rahn kurven foreslår at det finnes et ideelt nivå for offentlige utgifter på rundt 20%. Det er umulig å legge frem empiriske beviser for at en så enkel påstand stemmer. Her er det naturligtvis en rekke andre forhold, som hvordan disse 20 prosentene brukes, og utallige utenforstående forhold som påvirker økonomien, som er av stor betydning. Men jeg har ikke tenkt å argumentere for hvorfor 20% er et ideelt nivå. Det har jeg ikke noe grunnlag for å mene noe om. Det jeg imidlertid skal argumentere for, er hvorfor en for stor stat alltid er ødeleggende, og hvorfor offentlige utgifter bør reduseres til et minimum.

 

Hvis offentlig pengebruk er lik null, vil dette antakelig skape svært liten økonomisk vekst, fordi håndheving av kontrakter, beskyttelse av eiendomsretten, utvikling og forbedring av infrastruktur, osv… vil bli svært vanskelig uten en stat. Figuren illustrerer dette. Den økonomiske aktiviteten er svært lav ved et fravær av en stat, mens den skyter i været straks en del grunnleggende faktorer er opprettet, og ettersom staten vokser seg større og større, synker den økonomiske veksten i økende grad.

 

Hva kommer dette av?

 

Staten i seg selv har ingen penger de bare kan hente ut av løse luften når de trenger det. Staten kan ikke bruke penger uten å ta disse pengene fra noen. Og når staten tar til seg mer penger, så erstatter de markedets dømmekraft, med politikeres dømmekraft. Og markedets dømmekraft gjennom de milliarder av valgene hvert enkelt menneske foretar seg hver eneste dag; den samlede effekten av de selvstendige valgene vi tar av egen fri vilje fordi vi mener det vil tjene våre egeninteresser, er totalt overlegen enhver liten gruppe med politikere.

 

Når staten bruker mer penger underminerer den de dynamiske og verdiskapende effektene i markedet, fordi staten er nødt til å ta penger fra de produktive sektorene i økonomien, og overføre dem til de statlige budsjettene, og dermed også i hendene på politikere, som bruker pengene på en langt mindre effektiv måte (ofte på en direkte destruktiv måte). Når staten i tillegg låner penger for å bruke dem på en ineffektiv måte, og deretter låner mer penger for å gjøre opp for konsekvensene av dette, så er man åpenbart inne i en ond sirkel.

 

Destruktive valg

 

Offentlige utgifter oppfordrer også folk til å ta destruktive valg, fordi de subsidierer uønskede valg. En sterk velferdsstat oppfordrer folk til å velge fritid fremfor arbeid. Høy arbeidsledighetstrygd hindrer incentiver om å skaffe seg en ny jobb. Redningspakker til uansvarlige bedrifter fremmer uansvarlighet, osv… 

 

Subsidieringen av de destruktive valgene, kommer i tillegg på bekostning av konstruktive valg. Høy skatt på arbeid bremser incentivet om å jobbe ekstra. Formueskatt bremser incentivet om å spare. Høy arbeidsgiveravgift gjør det mindre lønnsomt å skape nye arbeidsplasser som genererer nye verdier.

 

Roosevelt – katastrofe eller redningsmann?

 

Likevel innbiller særlig Demokrater, og et tilsynelatende samlet Europa, seg at økonomien kan kureres ved usedvanlig statlig ekspansjon i økonomien. Bush har allerede prøvd det. I løpet av det siste året som president greide han, med mange villige demokrater i kongressen, å øke de totale statlige utgiftene med 11% til nesten $3 TRILLIONER. Bush presset budsjettet til et underskud på $455 MILLIARDER, for å finansiere ulike tiltak for å «stimulere» økonomien. Ingen av disse forsøkene har hatt merkbar effekt. 

 

Men $455 milliarder i feilslått keynesiansk underskuddsbudsjettering er tydeligvis ikke nok. Obama varsler flere stimuleringspakker, og i EU parlamentet virker det som om man har budrunde i pengebruk.

 

De som undrer seg over at oppturen uteblir, burde foreta en liten selvstendig granskning fra tidligere kriser. Det er nemlig ikke første gang statlig ekspansjon ikke har evnet å stimulere til økonomisk vekst. Massivt statlig forbruk på 30-, 60- og 70-tallet feilet, men på 80- og 90-tallet da offentlige utgifter sank med en femtedel av BNP nøt USA sin høyeste økonomiske vekst gjennom tidene.

 

I Norge skriver journalister hyllester til Franklin D. Roosevelt. Ifølge Ivan Kristoffersen, i dagens HA, reddet han visstnok ikke bare USA men hele verden. Kristoffersen har antakelig lest at FDR er et forbilde for Obama, og «Messias» kan jo ikke ha noen dårlige forbilder.

 

Kristoffersen burde imidlertid ta en liten kikk på Franklin D. Roosevelts første år som president. I løpet av dette året økte BNP med 17%. Uansett hvordan man ser på det, så er det umulig å hevde at denne økningen skyldtes Roosevelts politikk. Ett år er ikke nok tid til å påvirke et svært komplekst økonomisk system i slik grad. I motsetning til den allmenne oppfatningen, tyder en ganske enkel analyse på at Franklin D. Roosevelt i stedet forlenget krisen, på et tidspunkt da USA allerede var på god vei ut av den. Økningen i BNP det første året skjedde på tross av og ikke på grunn av FDR. 

 

For hva var det egentlig Roosevelt gjorde i løpet av sine første 100 dager? Han devaluerte dollaren, reduserte jordbruksarealer, etablerte karteller og fikset priser. Folk ble fengslet for å bryte FDRs regler for prisfiksing. Det finnes til og med et eksempel på en renseriansatt som ble fengslet i 3 måneder for å kreve 5 cent mindre for å rense en skjorte enn den prisen Roosevelts administrasjonen hadde fastsatt. Er det virkelig noen med et snev av økonomisk innsikt som faktisk tror at dette var med på å løfte USA ut av en økonomisk krise? ( FDR etablerte forresten også Fannie Mae, noe som ikke akkurat kan sies å ha vært en suksesshistorie)

 

Roosevelt innførte et voldsomt byråkrati. Hans administrasjon forsøkte å kontrollstyre alle deler av økonomien til hver minste lille detalj. Innen 1935 hadde FDRs administrasjon skapt et regelverk for  næringslivet på 13.000 sider!!! Det aller verste var hvor vanskelig det ble å skape nye bedrifter. Enkelte økonomer har estimert at kostnaden av å drive næringsvirksomhet gikk OPP 40% – det verst tenkelige scenarioet midt i en depresjon.

 

Franklin D. Roosevelt var en katastrofe for den amerikanske økonomien, men i likhet med Obama var han intelligent og karismatisk, og folk elsket han for det. Politikken hans kunne vi imidlertid vært foruten, men historien har en tendens til å gjenta seg. Forhåpentligvis stilner Obama-feberen litt tidligere enn Roosevelt-feberen. USA har ikke råd til 2 perioder med Obama.

 

 

Konklusjon

 

 Både høye skatter og underskuddsbudsjettering er destruktivt, men hovedproblemet er alltid statens størrelse, uavhengig av hvordan den er finansiert. Det største problemet er at en stadig større stat tar mer og mer penger ut av privat sektor, og bruker dem på måter som ikke er produktive.

 

Statens har en usedvanlig dårlig historie når det kommer til å stimulere økonomien. Heller enn å redistribuere penger, som i en slik krisetid er like dumt som å maksimere Visa-kreditten for å betale Mastercard regningen, burde politikere fokusere på å forbedre produktiviteten på lang sikt.

 

Dvs: redusere skatter på inntekt og stimulere til sparing og investeringer, promotere fri handel, fjerne unødvendig byråkrati og redusere offentlige utgifter som svekker privat sektors muligheter til å generere inntekter og skape velstand, og kanskje viktigst av alt; forbedre skole og utdanningssektoren (ikke bare kaste penger på den).

 

Økonomisk vekst er drevet av individer og entreprenører i et fritt market, ikke av offentlige utgifter og reguleringer. Det er en gjennomgående utdatert idé at økonomien vokser ved å overføre penger fra privat sektor til staten.

Read Full Post »

 

Jeg har ikke tenkt å fortsette denne diskusjon med Onar Åm ut i evigheten (noe sier meg at vi antakelig kunne holdt på med de samme spørsmålene en stund – så får vi se når vi blir enige om å være uenige), men jeg har heller ikke tenkt å la hans siste innlegg passere i stillhet.

Jeg er som regel skeptisk til oppfølgere. Jeg skrev i mitt forrige innlegg at jeg likte Onar Åms «Svar til en konservativ», jeg kan dessverre ikke si helt det samme om «Svar til en konservativ 2».

DLF

Åm viser at DLF åpenbart har en blind tro på sin egen argumentasjon, og jeg skal derfor ikke bruke mye tid å argumentere for hvordan DLF bør argumentere. Det er tross alt ikke jeg, Unge Høyre eller Høyre som taper på at DLF omtrent er usynlige i norsk politikk. Jeg har heller ikke bedt DLF om alltid å være dannede, smilende og høflige, men om å argumentere på en litt mer saklig måte, og iblant begrunne politikken sin med litt mer enn hardnakket ensidig prinsipiell argumentasjon.

Ifølge wikipedia (noen får rette på meg hvis tallene ikke stemmer) fikk DLF følgende stemmeantall ved de siste valgene:

Kommunestyrevalget i 2003: 113 stemmer i Oslo kommune

Stortingsvalget i 2005: 213 stemmer i Oslo og Hordaland

Kommunestyrevalget i 2007: 127 stemmer i Oslo

DLF er svært aktive på nettet, og man skulle derfor tro at deres meget høye internett-aktivitet ville vise seg på valgresultatene i en tid der nettet får stadig mer innflytelse, slik som f.eks. har vært tilfelle i USA med oppslutningen rundt det libertarianske partiet (den har riktignok stilnet noe etter at Obama feberen tok av, men vil nok blusse opp igjen snart), og den republikanske (men svært liberalistiske) kongressmannen fra Texas: Ron Paul. Valgresultatene til DLF viser imidlertid at vi foreløpig merker lite til denne store rekrutteringen av unge, intelligente spirer som ifølge Åm skal «endre Norge gjennom universitetene, gjennom Barne-TV, gjennom skolene». Har det noengang enset DLFere at måten de ofte legger frem politikken sin på, ved at stort sett alle motstridende argumenter klassifiseres som ond politikk av onde mennesker, faktisk frastøter både disse unge intelligente spirene, og mennesker i andre partier som kaller seg liberalister?!

Anarkisme, anarki og anarkokapitalisme

Når det gjelder spørsmålet om anarki, så påstår Åm at jeg ikke svarer på hans problemstilling. Dette stemmer ikke. I det forrige innlegget (hvilket han også gjentar i det påfølgende) påpeker han at liberalister hadde foretrukket anarki dersom dette var praktisk gjennomførbart, men at de innser at dette alltid fører til mafia/statsdannelse, og at liberalister derfor er tilhengere av rettsstaten som et nødvendig onde, ikke for å ta felles ansvar, men i selvforsvar.

I mitt innlegg anerkjente jeg nettopp dette. Vi skulle alle ønske at det ikke var nødvendig med et såkalt voldsmonopol for å sikre folks frihet. Det beste hadde naturligvis vært om alle mennesker kunne leve akkurat slik de ville uten lover og regler, og at alle automatisk ville innrette seg på en slik måte at de fikk utfolde seg uten å begrense andres frihet. Vi er altså enige i at dette er utopisk, i hvert fall på sikt. Jeg er med andre ord enig i grunnlaget for rettsstatens nødvendige tilstedeværelse, men Åm og jeg er uenige i hva som skal være statens oppgaver utover dette.

Videre overrasker det meg at Åm, som ellers pleier å være rimelig godt ideologisk orientert, ser ut til å ha misforstått anarkismen, eller i hvert fall deler av den. I mitt innlegg påpekte jeg forskjellen mellom anarki og anarkisme. Anarki betyr i utgangspunktet bare lovløshet, eller fravær av stat, og er ikke nødvendigvis ensbetydende med anarkismen. Anarkisme er derimot en ideologi, som riktignok spriker i mange retninger, men der alle har til felles at de stort sett er imot både kapitalisme og eiendomsrett.

Åm har selvfølgelig helt rett i at anarkokapitalismen er imot stat, men tvert imot anerkjenner eiendomsretten. (Jeg kan legge til at den også anerkjenner det kapitalistiske systemet). Det Åm imidlertid glemmer er at anarkokapitalismen, ved at den hegner om eiendomsretten og kapitalismen, ikke er anerkjent av noen av de andre anarkistiske retningene. Det er også nettopp dette forholdet som gjør at anarkismen av mange regnes som slags sosialisme, mens anarkokapitalismen regnes som en libertariansk retning.

Arroganse

Når Åm hevder følgende «liberalismen egentlig bare har vært noenlunde implementert ett eneste sted i hele historien, og det var i USA, især i perioden fra ca 1870 til 1913. Liberalismen ble avskaffet i USA, ikke av folket, men av onde politikere som delvis begikk statskupp og som brukte politisk list til å tilrane seg makt» er vi også tilbake i det samme gamle usaklige sporet. (Påstanden om at USA var liberalistisk i denne perioden kan nok også diskuteres, men det blir en litt for lang debatt å ta her nå).

Det jeg imidlertid er interessert i er hvilke såkalte statskupp, etter 1913, Åm snakker om? Woodrow Wilson ble riktignok valgt med et lavere antall stemmer enn sin motkandidat, men her er det nok snakk om hull i valgsystemet heller enn «statskupp, tilraning av makt og onde politikere» (Wilson gikk til informasjon til valg på individuelle rettigheter, og mer makt fra den sentrale regjeringen til hver enkelt stat), den påfølgende presidenten Warren G. Harding ble valgt med et overveldende flertall. Flere av de påfølgende presidentene gjennomførte riktignok politikk som også jeg er grundig uenig i, Franklin D. Roosevelt, og hans New Deal, er et godt eksempel på dette, men han ble valgt med et overveldende flertall, og er i ettertid en av de mest populære presidentene i amerikansk historie (selv om jeg er sterkt uenig i grunnlaget for denne populariteten)

Ondskap

Poenget mitt er at jeg, i motsetning til Åm, er åpen for tanken om at andre enkelt og greit ønsker noe annet enn meg, uten at dette er snakk om onde mennesker. Åm benekter jo direkte at sosialister kan ha andre meninger fordi de besitter et annet verdisyn og en annen moral.

Jeg siterer: «Det finnes kun to typer sosialister, de uvitende og de uærlige. Det vil si, sosialister er enten naive eller så er de onde». Dette er en så bunnløs arroganse, at det er vanskelig å ta det seriøst.

Mange mennesker mener åpenbart at det er til det beste for alle, at valgene deres blir styrt av en informert elite. En slikt tankesett vil også jeg klassifisere som ondt, men det betyr ikke at tilhengere av en slik ideologi er onde mennesker. Jeg kan faktisk forstå synspunktet, selv om jeg er grunnleggende uenig. Mennesket er i stor grad et irrasjonelt vesen som tar irrasjonelle valg (jeg vil naturligvis mene at dette er menneskets rett – så lenge valgene kun går utover dem selv, og at politikere ikke er det spor bedre – heller verre i mange tilfeller), og mange vil derfor mene at det er best at noen begrenser flere av disse valgene for å beskytte folk eller samfunnet mot seg selv. Så langt er det lett å være enig, men når man spør seg hva konsekvensene er: at et knippe politikere, med den samme tilbøyeligheten til irrasjonelle valg, skal beskytte andre mot sin egen irrasjonalitet, og kontrollere livene deres, så har jeg store problemer med å forstå en slik konklusjon.

Jeg tror likevel ikke at f.eks. Kristin Halvorsen er et ondt menneske (styringskåt? Absolutt, men ikke ond), men hun tror helt sikkert at ideene hennes er til det beste for samfunnet. Hun besitter ganske enkelt et annet verdisyn og andre moralske verdier enn meg. Så tror jeg samtidig at de aller fleste ønsker å styre sitt eget liv, ikke bli styrt, men det er likeledes mange som er villig til å gi opp deler av sin økonomiske frihet for trygghet. Da blir det min oppgave å overbevise folk om at mer frihet er forenlig med trygghet.

Sikkerhetsnett

Og plutselig er vi over i velferdsdebatten igjen, for i motsetning til Åm, mener jeg at staten ikke bare skal kunne garantere for din frihet til å leve det livet du vil uten overgrep, men også at staten skal kunne garantere for et system som tar vare på deg hvis du faller fullstendig utenfor. Åms hovedargumentet mot dette er at han anser et statlig sosialt sikkerhetsnett for vold å være.

Jeg siterer: «(…)hva er det egentlig staten kan gjøre? Utøve vold. Tonning Riise sier altså vold=garanti. Hvis vold var kilden til trygghet burde jo jorden for tusenvis av år siden vært svært trygt for da var det jo veldig voldelig. Hvis vold er så fantastisk hvorfor er det først etter at kapitalismen, rettsstaten og det fredelige samfunnet ble utviklet at samfunnet virkelig har blitt trygt og godt å leve i?»

Denne argumentasjonen er så søkt, at det er svært vanskelig å ta den seriøst. Å sette likhetstegn mellom den volden og uroen som hersket i samfunnet for tusenvis av år siden, og et sosialt sikkerhetsnett -basert på en begrenset økonomisk omfordeling, blir så virkelighetsfjernt at det egentlig er direkte humoristisk. Det virker nesten som Åm har blitt litt inspirert av argumentasjonen til Erasmus Montanus (fra Ludvig Holbergs kjente komedie): «Mor Nille kan ikke fly, det kan heller ikke en stein. Ergo er mor Nille en stein».

Ei heller er det et spesielt valid argument at jeg aldri kan garantere at et slikt system, som jeg og mange konservative er tilhengere av, aldri vil bli fjernet. Det finnes ikke en politiker som kan garantere for et systems evige eksistens. Det er umulig. Jeg kan kun argumentere for det systemet jeg mener vil være til det beste for samfunnet, og arbeidet for at dette får flertall.

Like lite som jeg kan garantere for et offentlig sosialt sikkerhetsnetts evige tilværelse, kan Åm og DLF garantere for at det alltid vil være et tilgjengelig privat tilbud. Jeg tror imidlertid at vi kan løse mye av det gigantiske byråkratiet rundt helsevesenet ved å øke egenandelene en del, samtidig som skattebyrden senkes betraktelig. Da sørger man får at folk ikke går til legen hver gang de har fått en flis i fingeren, samtidig som køene går ned, og at folk som virkelig trenger hjelp får denne raskere.

Åm har også helt rett i at den offentlige garantien betyr fint lite, hvis man dør i offentlig helsekø, men Åm tvinger meg faktisk til å argumentere for en offentlig kø (som riktignok burde vært betraktelig lavere), hvis alternativet er intet tilbud i det hele tatt. Jeg er for å legge til rette for flere private forsikringer og tilbud som kan utfordre det offentlige helsevesenet. Det offentlige skal være et tilbud alle har rett til å velge, men ikke tvang. Så det betyr naturligvis at folk også må få lov til å velge bort det offentlige helsetilbudet, hvis de vil det. Hvis man sier fra seg dette tilbudet, skal man også slippe å betale skatt for et tilbud man ikke benytter seg av. En mulig ordning kan være såkalt friborgerskap.

Friborgerskap

Ideen om friborgerskap synes jeg faktisk er rimelig interessant. Jeg senser en del praktiske problemer, i forhold til hvordan skatte og avgiftssystemet er innrettet, som jeg må undersøke litt nærmere. Man betaler jo ikke bare skatt til velferdsstaten, men også for at vi skal ha et forsvar, rettsvesen, politi, skoler, og for å bygge opp infrastruktur som veier, kraftledninger, osv…, men selve ideen om friborgerskap er et system jeg mener også kan være forenlig med konservatismen.

Jeg har ikke konkludert helt, når det gjelder friborgerskap, men la oss ta utgangspunkt i et slikt system. Hvis man innførte friborgerskap ville det ikke være nødvendig med noe ytterligere laissez-faire, slik DLF likevel vil. Friborgerskapet forsvarer enkeltmenneskets rett til å si «la meg være i fred», mens et samfunn, der alle forhold er tuftet på prinsippet om laissez-faire, heller blir et slags motsatt tyranni, et slags frihetstyranni. Og JA, selv en frihetsforkjemper kan hevde at det finnes noe sånt som frihetstyranni. Hvis et menneske tvinges til å være overlatt seg selv, er det også en form for tvang. Et slikt «vi står lykkelige alene for oss selv» samfunn tror jeg heldigvis er like utopisk som sosialistenes kollektivistiske «vi marsjerer lykkelige i takt/himmel på jord» samfunn.

Disputering

Når jeg hevder at laissez-faire, også kan bli et slags tyranni, kommer Åm igjen med det klassiske «ondskap vs fred» argumentet, som jeg egentlig synes begynner å bli ganske kjedelig. Alt som går imot Åms meninger defineres av han selv som ondskap, samtidig som hans egne meninger defineres som fred. Så når jeg hevder at laissez-faire samfunnet også kan bli et slags tyranni, hopper Åm automatisk til den konklusjonen at det jeg da indirekte sier er at fred er en form for tyranni. Jeg minner nok en gang om Erasmus Montanus: «fyll får en til å sove, den som sover synder ikke, ergo – den som er full synder heller ikke». Eller som DLF kanskje ville sagt: Vi er for fred, ergo er alle som ikke er enige med oss for vold. Dette blir rimelig meningsløs disputering, etter mitt syn.

Lov å lykkes

Unge Høyres mantra er «lov å lykkes». Dette er antakelig også DLF enig i, men lov å lykkes betyr litt mer for Unge Høyre. I et konservativt samfunn er det også lov å prøve og feile. Det skal være lov å ta sjanser, feile, og prøve igjen. Det er slik vi skaper muligheter for alle.

Read Full Post »