Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Frankrike’

Jeg ble rimelig forskrekket da jeg leste Lars Rises utspill i Klassekampen i går. Rise som lenge var ansiktet utad for KrFs utenrikspolitikk mener at Frankrikes inngripen på Elfenbenskysten er et utslag av Frank imperialisme.

Jeg lurer på hva som er grunnlaget for Rises uttalelser, og om dette på noen måte er representativt for KrFs politikk. I så fall er det ganske hårreisende.

Laurent Gagbo har nektet å gi fra seg makten etter valgnederlaget mot Alassane Outtara i november i fjor. Det er, slik jeg har forstått det, unison enighet i verdenssamfunnet om at Outtara er den rettmessig valgte presidenten på Elfenbenskysten. Både Den Afrikanske Union, FNs sikkerhetsråd, EU (særlig Frankrike) og USA har vært klokkeklare på at Outtara er rettmessig valgt.

Laurent Gbagbos parti , Ivorian Popular Front, var også medlem av Sosialistinternasjonalen, før de ble eksludert i år.

Likevel mener altså KrFs Lars Rise at så ikke er tilfelle.

”Også Norge gjorde feil ved å anerkjenne Outtara” skriver Rise.

Han mener altså at både Den Afrikanske Union, FNs sikkerhetsråd, EU og USA tar feil her. Og det er det lov å mene, men begrunnelsen hans gjør det desto verre. For han argumenterer ikke ett eneste sted for noen tvil rundt Outtaras valgnederlag. I stedet koker Rise sammen en slags konspirasjonsteori om at dette er et utslag av fransk imperialisme, og at Erik Solheim skal ha støttet Outtara for å gi han moralsk ryggdekning for krigføringen som nå pågår.

Dette er ganske grove beskyldninger, og begrunnelsen han gir er at Outtara har jobbet over 20 år i Det internasjonale pengefondet og er en nær venn av Frankrike. Det er tilfelle, men han er jo likevel rettmessig valgt av folket. Skulle det å være en alliert av et annet land gjøre deg uskikket til å være president? Argumentet gir ingen mening.

Dersom Rise mener at Laurent Gbagbo er den rettmessig valgte presidenten så må han jo begrunne det ved å stille kritiske spørsmål til gjennomføringen av valget. Det er jo ikke noe nytt at ulike presidentkandidater har ulike utenrikspolitiske preferanser, men det er jo noe av det folket skal ta stilling til når de går til valg.

Klassekampen nevner at Rise har møtt Gbagbo flere ganger, og har hatt kontakt med kretsen rundt ham siden. Er det sånn at Rise har noen argumenter, eller er dette simpelthen føleri, fordi han har vært på et par turer for mye?

Det er heller ikke så rart at nettopp Frankrike griper inn. Frankrike og Elfenbenskysten har hatt et forsvarssamarbeid siden 1961, der Frankrike garanterer for Elfenbenskystens sikkerhet mot å få stasjonere tropper der. Franske styrker har siden vært sentrale i landet, etter at det brøt ut borgerkrig i 2002 og Frankrike satte inn 4.000 tropper (opprinnelig for å beskytte franske borgere i landet), og siden våpenhvilen i 2003 har det vært 9.000 FN-soldater i landet.

Når Lars Rise agerer mot en FN-støttet inngripen fra Frankrike, et demokratisk vestlig land – som har forpliktet seg til å beskytte landet, mot en president som nekter å gå av etter å ha tapt et valg, forventer jeg litt bedre argumenter.

Hva er KrFs holdning til dette?

Read Full Post »

Det nærmer seg valg, og de neste månedene vil vi se et stadig økende fokus på enkeltsaker, Selv  skulle jeg gjerne sett TV-debatter med heftige ideologiske disputter om skjæringspunktet mellom liberalisme og konservatisme i Høyres liberalkonservative linje, om inkonsekvente ideologiske standpunkt i Frps påståtte liberalisme, om forholdet mellom marked og stat i Venstres sosialliberalisme, eller om SVs sosialisme er i ferd med å bli utvannet etter 4 år i regjering. 

 

Jeg må imidlertid innse at slike debatter har en ganske begrenset appell, men det er ikke slik at ideologi kun handler om å børste støvet av Edmund Burke, John Stuart Mill eller Karl Marx’ klassikere. Ideologi handler om de ideene som danner grunnlaget for måten samfunnet er innordnet på, og om de problemstillingene vi møter til daglig. 

 

Ideologi kan fort bli et fjernt begrep, men da jeg så sportsnyhetene for noen dager siden gikk det opp for meg hvor hverdagsaktuell ideologi egentlig er. Da slo det meg nemlig at de beste fotballagene i verden ikke er annet enn konservatisme i praksis. Fotballen er faktisk et glimrende eksempel på det dynamiske samfunnet som den konservative ideologien innebærer. Fotball er frihet under ansvar, det er enkeltindividet og det er fellesskap.

 

Fokuset på enkeltindividet i fotballen er formidabel. Fotballen dyrker frem hvert enkelt individs ferdigheter til hver minste detalj, den kartlegger styrker og svakheter, og jobber målrettet for å oppnå det resultatet man ønsker. Hver enkelt spillers behov blir lagt til grunn, og alle de ressursene som er tilgjengelig blir satt inn for å gi spilleren tilpasset trening. Det blir også stilt strenge krav til innsats og uttelling.

 

Dette er likevel bare begynnelsen på det som må til for å bygge et suksessfullt fotballag. Fotballen dyrker frem individet, men enda viktigere er det å få individet til å fungere i et fellesskap. Det er nettopp denne sammenhengen som gjør fotballen til en sport Edmund Burke kunne vært stolt av. Fotballen forstår nemlig at enkeltindividet og fellesskapet ikke er motsetninger. Det stadige fokuset på enkeltindividets ferdigheter er ikke til skade for fellesskapet, men tvert imot en nødvendighet for å få fellesskapet til å fungere.  

 

Likhet er ikke noe mål i fotballen. I fotballen greier man tvert imot å få ulikhetene til å dra alle fremover. Dersom en spiller har en spesielt god løpskapasitet, mens en annen har et utpreget talent for hodespill, så ville man ifølge sosialistisk tankegang forsøkt å jevne ut disse forskjellene – selv om det ville gått utover den enkeltes spisskompetanse. En god fotballtrener vil, i konservativ ånd, gjøre det stikk motsatte. Det er selvfølgelig lurt å sørge for at begge spillerne har en viss evne til både å løpe og bruke hodet, men deretter vil treneren gjøre lurt i å fortsette å drive frem den enkeltes talent, slik at hodespilleren blir ekspert på heading og sprinteren en løpsmaskin og et mareritt for ethvert forsvar.

 

Jeg har mange ganger undret meg over vår nåværende landslagstreners politiske tilhørighet. Drillo er gammel kommunist, men hans fotballfilosofi er som tatt ut av Høyres prinsipprogram. Drillo har nemlig gjort det klart at han er svak for de eksepsjonelle spillertypene som har ekstreme kvaliteter i en eller annen retning. Jostein Flo var alt annet enn en typisk ving. Han var dårlig med ballen, og rimelig treg, men med sine 194 cm var han svært farlig når han utfordret backene i hodedueller, etter innlegg fra Stig Inge Bjørnebye («Flo-pasningen»). Drillo ga også Tor Hogne Aarøy (som riktignok ikke stilte) sjansen mot Tyskland av samme grunn. Begge er eksempler på spillere med ganske klare svakheter, men Drillo fokuserer heller på hvordan han kan utnytte deres særegne talenter til tross for deres mangler. 

 

Tenk om flere kunne tenkt på samme måte ellers i samfunnet. Hvorfor blir en slik tankegang til stadighet hyllet i fotballen, mens den møtes med vemmelse i skolen? Hvem er det som taper på tilrettelagt opplæring i skolen? Innbiller noen seg virkelig at de skolesvake får et bedre skoletilbud ved at de eksepsjonelle skoletalentene holdes tilbake? Innbiller noen seg virkelig at de skolesvake vil tape på å få tilrettelagt undervisning på sitt nivå og utfordringer de kan mestre? Det er stadig vekk fotballspillere som suser opp fra B-lagene til stor suksess på A-laget. Tror vi virkelig at disse spillerne ville blitt bedre dersom de ikke hadde fått mulighet til å utvikle seg på et mer grunnleggende nivå først?

 

Denne merkelige dobbeltholdningen er ikke bare til stede i skolen, men den gjør seg også gjeldende i f.eks. skattepolitikken. Tenk om man kunne brukt ressursene på å legge til rette for at mannen i gata skal ha samme muligheter til å gjøre det like bra som Olav Thon – i stedet for å bruke ressursene på å dytte de vellykkede ned. Tenk om man kunne innsett at man ikke styrker de svake ved å svekke de sterke.

 

Som Ham Kam supporter gledet jeg meg over den etterlengtede og knusende 5-0 seieren over Løv-Ham på søndag. Kanskje har Vegard Skogheim latt seg inspirere av Burkes «over revolusjonen i Frankrike»? Isåfall gleder jeg meg til å følge Ham Kam tilbake til Tippeligaen, og Høyre tilbake til regjeringsmakt til høsten.

Read Full Post »

Barack Hussein Obama har nylig besøkt Frankrike. Flere i bl.a. Newsweek og The Economist, oppfordrer nå Obama til å gjøre USA mer lik Frankrike og Europa.


 

De oppfordrer altså Obama til å bli mer lik Frankrike; et land med høye skatter, reguleringer, enorme offentlige utgifter, og, ikke akkurat tilfeldig, meget lav økonomisk vekst sammenlignet med USA.

I denne videoen, produsert av Reason.tv og Center for Freedom & Prosperity, argumenterer Veronique de Rugy, som er født, oppvokst og utdannet i Frankrike, og økonom ved Mercatus senteret ved George Mason University i Arlington, Virginia, for at det vil være katastrofe for Obama å omfavne det franske systemet. Det vil kun føre til færre jobber og færre inntekter.

Vi vil alle få det bedre om Obama gjør det stikk motsatte som Frankrike, sier hun.

 

 

Jeg skal trekke frem, og oversette, noen av de Rugys eksempler:

–   De siste 30 årene har amerikansk økonomi hatt en årlig vekst på 2,9%

–   Den franske økonomien har til sammenligning hatt en årlig vekst på 1, 9%

Resultatet av dette er at:

– Amerikanere er mye mer velstående med en per capita (dvs den inntekten hver person ville fått hvis man fordelte den årlige nasjonale inntekten på befolkningen) inntekt på $45.000

– I Frankrike er tallet bare $33.000

– I tillegg er skattene gjennomsnittlig lavere i USA, hvilket betyr at amerikanere beholder mer av sin egen inntekt.

– Fransk arbeidspolitikk gjør det også mye mer kostbart å både ansette og sparke arbeidere. Hvilket medfører at fransk arbeidsledighet alltid har vært betraktelighøyere enn amerikansk, i tillegg til at det franske arbeidsmarkedet er mindre dynamisk enn det amerikanske.

Hovedårsaken til at USA kommer såpass mye bedre ut enn Frankrike, har ingenting med naturressurser, eller bedre naturgitte forhold, å gjøre. Det er simpelthen et resultat av at Frankrike sløser bort for mye av befolkningens penger (Frankrike har offentlige utgifter på 52,4% av BNP, mens de offentlige utgiftene i USA bare står for 37,4% av BNP), gjør det for dyrt for bedrifter å ansette arbeidere og deretter beskatter de som er så heldige å ha en jobb såpass høyt at franskmenn sitter igjen med en samlet inntekt etter skatt, som er betraktelig lavere enn amerikanere.

– Den gjennomsnittlige amerikaner sitter igjen med $27.000 i inntekt etter skatt

– Franskmenn må nøye seg meg $18.000

Amerikanere lever altså i et rikere land, har tilgang på flere tjenester, tjener mer penger og kan kjøpe mer for pengene sine.


Veronique de Rugys beskjed til Obama er ganske klar:

«President Obama, som en som ble født i Paris, har vokst opp i Normandie, og er utdannet ved universitet i Sorbonne er det lett å forstå appellen til fransk kunst, kultur – eller de franske måtene å gjøre tind på, men vær så snill: forstå at det er en ting å besøke Frankrike, og noe helt annet å faktisk bo der».

Med andre ord: NEI Obama, IKKE se til Frankrike – IKKE se til Europa!

Read Full Post »