Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Fri handel’

Ja, da er også jeg rammet av vulkanutbruddet. Mine problemer er nok litt mer trivielle enn mange som går glipp av jobb, ikke kommer seg på ferie, ikke får reist hjem til familien, osv… så jeg skal ikke sutre for mye, men det er jo fortsatt kjipt, selv om det helt klart er andre som har det kjipere.

I det jeg poster dette innlegget skulle jeg egentlig vært på debatt om ressursfordeling på Bømlo Folkehøgskole, ytterst mot havgapet i Sunnhordland.  Der hadde jeg blitt forespeilet et panel som foruten meg besto av Rødt, Sosialistisk Ungdom, Fair Trade og Natur og Ungdom. Tema for debatten var: Norges rolle i fordeling av ressurser i verden. « Kva Noreg kan gjere for å bidra til ei jamnare fordeling av ressursar i verda?». Noe sier meg at jeg hadde vært ganske alene om mitt fokus på resultatorientert bistand og fri handel i denne debatten, men dessverre fikk jeg ikke sjekket det i dag.

Flykaos
Jeg var på Gardermoen ca kl 06.15 i dag tidlig, og hadde siktet meg inn på et fly som gikk 07.50 til Haugesund. Vanligvis legger jeg ikke inn stort mer enn en halvtime på innenlandsflygninger, men jeg tenkte det var lurt å være ute i god tid i dag. Det var tydeligvis ikke godt nok. Jeg ankommer Gardermoen, og det er ganske mye folk til så tidlig på morgenen å være. De fleste menneskene er sentrert rundt service-bordene til SAS og Norwegian, men på tavlen over flyavganger innenlands ser det ut til å være ganske greit. Jeg begynner å glede meg til en livlig diskusjon.

Jeg har ikke kjøpt billett på forhånd, det burde jeg kanskje gjort, men det ville jo vært litt bingo. Derfor har jeg med laptop, og tenker at det skal være en enkel sak å få ordnet en billett på nettet når jeg ser hvilke flyavganger som er satt opp. Jeg går inn på norwegian.no og forsøker å kjøpe billetten jeg vil ha, men det eneste flyet jeg visstnok får kjøpt biletter til går etter kl 4. Det hjelper ikke stort når debatten begynner kl 01.00. Jeg vandrer bort til køen ved service-bordet, men skjønner at det tar altfor lang tid. Hos SAS er det samme problem, men der er det mer betjening og mindre kø, så jeg trekker en kølapp. Det skulle imidlertid vise seg at køen var overfylt med utenlandske turister som brukte 10 minutter hver i skranken.

Til slutt sjekket jeg ut siste mulighet: Skolen er bare 2 timer unna Bergen. Jeg kommer raskt inn på bestillingssiden til et fly som er framme der kl. 10.05, men da blir jeg opplyst om at jeg må rekke en buss som går 09.30, hvis det skal være noe poeng i å lande i Bergen. Etter en stund innser jeg at slaget er tapt, og tar flytoget tilbake til Oslo.

TIL SAKEN:

Debatten jeg skulle vært på blir altså erstattet med en fattig bloggpost i stedet, men hvis det gleder leserne og gir engasjement til noen kommentarer på forumet, så er det en liten trøst.

Jeg hadde bestemt meg for to hovedområder i denne debatten; bistand og fri handel. I denne posten skal jeg fokusere på fri handel.

Utjevning eller vekst

Allerede i debattens problemstilling er det mye man kan stille spørsmål ved. I debatten ønsket man å ta opp hvordan vi kan arbeide for en jevnere fordeling av verdens ressurser. Det er på mange måter et sidespor. Målet bør være å løfte verdens fattige ut av fattigdom, ikke å fordele ressursene så likt som mulig. Det er ikke forskjellene som gjør samfunnet mindre godt å leve i. Fordelingspolitikk skaper ingen nye verdier i seg selv. De fellesgodene vi har i vårt samfunn er ikke et resultat av fordeling, men det er den økonomiske veksten som har gjort fordeling mulig.

Hvis vi fordelte alle verdens ressurser likt for ca 100 år siden, så ville hele verdens befolkning hatt en levestandard på omtrent samme nivå som dagens Angola; et av verdens aller fattigste land. Hvis vi fordelte alle verdens ressurser likt i dag ville alle hatt en lik levestandard med dagens Syria.

Det forteller oss 2 ting. For det første forteller det oss at verden ikke er en eneste stor konstant sum som må fordeles likt. For det andre at verdens rikdom har mangedoblet. Det er altså vekst som muliggjør fordeling, og ikke fordeling som muliggjør vekst. Fordelingen blir direkte hemmende for veksten hvis dette fokuset er for stort.

I diskusjonen om de store forskjellene mellom fattig og rik, glemmer vi ofte å snakke om det viktigste; rekordmange mennesker har blitt løftet ut av fattigdom. Færre lever i absolutt fattigdom i dag enn før. Hvis hovedfokuset er på fordeling, så hindrer det ny vekst. Det er betimelig å spørre SU og Rød Ungdom om deres store løfte til menneskeheten er å gi oss alle samme levestandard som Syria?

Face the facts
Historien er nådeløs. Forskjellen på land som har omfavnet mer kapitalisme og åpnet markedene sine, og land som har gått inn for mer regulering og proteksjonisme er mangfoldige og soleklare.

Se på forskjellen mellom Sør Korea og Nord-Korea. I 1960 var Sør-Korea fattigere enn Angola er i dag. Ettersom Sør-Korea har blitt kapitalistisk har de fått en tilnærmet vestlig standard. Nord-Korea sliter på sin side med hungersnød. Se på forskjellen mellom liberalisering i Vietnam- og restriksjoner i Burma. Vietnam er riktignok fortsatt et totalitært regime hvis brudd på menneskerettigheter bør fordømmes på det aller kraftigste, men man så en klar forskjell på de økonomiske resultatene av Vietnams skritt i retning kapitalisme ved slutten av 80-tallet, og Burmas ultra-proteksjonistiske linje. Se på Cuba før og etter 1958 som et eksempel på hvor galt det kan gå, eller Zimbabwe for den saks skyld.

Se på forskjellen mellom Bangladesh og Pakistan, mellom Costa Rica og Honduras, mellom Uganda og Kenya, eller mellom Chile og sine naboer i Latin Amerika. Se på Taiwan, på Estland, eller se på utviklingen i Bangalore, i den indiske delstaten Karnataka, som nå omtales som Indias Silicon Valley. Se på hva som har skjedd i Kina etter at de åpnet økonomien sin mer, og enda viktigere: se på forskjellen mellom Kina og deres nabo Hong Kong. Hong Kong er antakelig verdens aller frieste økonomi. Hong Kong hadde pr. 2005 (ifølge wikipedia) hele 107 konsulater og generalkonsulater, mer enn noen annen by i verden. Selv New York har færre med sine 93 konsulater, Hongkong er også verdens 10. største handelsenhet og 11. største banksentrum.

Dette blir ikke mindre imponerende hvis vi ser på de topografiske forholdene i Hong Kong. Denne administrative (men i praksis uavhengige) regionen i Kina er et område helt uten olje eller andre naturressurser. Befolkningstallet er på ca 7 millioner, fordelt på et areale på 1092 km2. Befolkningstettheten er på hele 6460 personer per kvadratkilometer (til sammenlinging er tallet 15 i Norge), og på tross av dette – og i motsetning til Kina – oppfordres man i Hong Kong til store barnerike familier. Helt uten naturressurser eller noen andre naturlige forutsetninger som skulle tilsi at Hong Kong skulle få så stor betydning har de skapt et av verdens viktigste handelssentrum av så og si utelukkende menneskelig skaperkraft og dets innovative evner.

Fri handel – også miljøvennlig
Natur og Ungdom er mot fri handel og mener at «målet om frihandel truer den lokale, miljøvennlige matproduksjonen», men disse lokale matprodusentene vil jo nettopp selge sine varer til oss. Det er nettopp tollmurene som truer denne lokale produksjonen, fordi den ikke får mulighet til å utvikle seg. For meg er det uansett viktigere å løfte verdens fattigste ut av fattigdom, og gi dem håp og muligheter for fremtiden, enn å trekke fra noen desimaler på det norske CO2 regnskapet. Men det ironiske her er jo at det i mange tilfeller også vil være mest miljøvennlig for Norge å importere mat fra disse landene – nettopp fordi produksjonen her i Norge er såpass forurensende at den overgår utslippene knyttet til transport.

Beskytte vår ineffektivitet
Det aller latterligste med venstresiden og proteksjonistenes argumenter, er at ingen andre tjener på dette annet enn de ineffektive aktørene i norsk landbruk. Hverken norsk økonomi, norske forbrukere eller verdens fattige er tjent med proteksjonisme.

Begrepet ‘beskytte eget marked’ er egentlig ganske komisk, for det er ikke vårt eget marked vi beskytter. Vi gjør egentlig det stikk motsatte. Vi subsidierer ineffektive markedsaktører, og sørger at ressurser og arbeidskraft allokeres til områder som ikke er konkurransedyktige. Hvem betaler prisen? Jo, norske forbrukere. Belønningen for denne «beskyttelsen» er altså færre varer, dårligere varer, dyrere varer, og et mindre konkurransedyktig næringsliv i Norge enn det vi kunne hatt.

De som argumenterer mot fri handel burde i realiteten argumentere for hvorfor de synes at norske marginale interessegruppers særinteresser er verdt skattebetalernes unødvendige penger, mindre verdiskaping til samfunnets beste, i tillegg til livet til mange tusen fattige i Afrika.

Jeg vil gjerne høre venstresiden, som er så opptatt av solidaritet, forklare meg hva det er som er så solidarisk med dette – og her på nettet er ikke vulkanutbrudd noen unnskyldning.

(KOMMER TILBAKE MED MER OM BISTAND)

Read Full Post »

Aftenposten melder at norske forbrukere ikke liker smaken av Fairtrade. Ingen fairtrade-sertifiserte sjokolademerker produseres i Norge.

Ifølge leder i Norges Sjokoladefabrikkers Forening, Dag Kjetil Øyna, har dette sammenheng med smak: Fairtrade-kakao kommer stort sett fra Sør-Amerika og Indonesia, mens norske forbrukere ikke liker smaken av denne kakaoen. Sjokoladen i Norge kommer stort sett fra kakaobønner fra Elfenbenskysten og Ghana, og sjokolader av søramerikansk kakao som har blitt prøvd ut på markedet har ikke solgt bra i Norge.

Jeg liker heller ikke smaken av Fairtrade, men det henger mer sammen med den bitre smaken av mer proteksjonisme.

Barnearbeid er selvfølgelig et kjempeproblem i disse landene, og må bekjempes, men Fairtrade er ikke rette løsningen. Selv om merkevaren Fairtrade har til hensikt å hjelpe verdens fattigste gjør den i virkeligheten det stikk motsatte.

Fairtrade bidrar i svært liten grad til økonomisk utvikling, fordi fokuset er å forsørge fattige på deres nåværende sted. Bønder som ikke er konkurransedyktige der de er holdes slik sett tilbake, og på lang sikt forhindrer dette mekanisering, effektivisering og muligheten for vekst. Fairtrade vil dermed i verste fall kunne være et hinder for kommende generasjoners mulighet til et bedre liv.

Den mest rettferdige handelen er fri handel – fairtrade er det stikk motsatte av dette. Det er mer proteksjonisme – mer av det som ikke fungerer, og gjør ting verre på lang sikt.

Les mer om dette i et tidligere innlegg om Fairtrade-kaffe

Les også denne grundige rapporten fra Adam Smith Institute om (Un)fairtrade:

unfair_trade-1

Read Full Post »

I min forrige bloggpost, der jeg kom med en aldri så liten hyllest til Margaret Thatcher- og la ut et lengre intervju med henne fra kanalen BBC i 1987, etterlyste «Sentrumskonservativ» EU-kritikk fra Høyre. Både Margeret Thatcher i sin politiske karriere, og det konservative partiet i England i dag; Høyres søsterparti i Storbrittania, er som kjent meget sterke EU-kritikere.

Denne utfordringen tar jeg gjerne, og det vil ikke være første gang jeg uttaler kritisk om EU. Tidlig i juni i år deltok jeg i en debatt arrangert av Europeisk Ungdom, som representant fra Unge Høyre (i linken står det Camilla Strandskog, men det stemmer altså ikke). Jeg trodde jeg hadde gjengitt denne debatten på bloggen min tidligere, men det viser seg at jeg må ha glemt det – så da benytter jeg muligheten nå, siden jeg ble utfordret på nettopp dette. De som var til stede på denne debatten vet at jeg antakelig markerte meg som en av de mest EU-kritiske, til tross for at jeg kommer fra det eneste partiet i Norge som har et klart JA-standpunkt.

Jeg vil legge til at jeg håper Europeisk Ungdom arrangerer flere slike debatter fremover, noe jeg gjerne deltar på. Jeg har stor tro på en slik måte å diskutere EU. Skal vi sette EU på dagsorden, så kan vi ikke bare diskutere EU-medlemskap eller ikke EU-medlemskap. Da må vi også diskutere, og ta stilling til det som foregår i Europaparlamentet.

Bare så det ikke er noen tvil; jeg er også sterk tilhenger av EU-medlemskap. Temaet for denne debatten var nemlig: «Hva ville jeg gjort i Europaparlamentet?». Dette åpnet for en annen vinkling på debatten. Når «Sentrumskonservativ» etterlyser mer EU-kritikk fra Høyre må han huske at debatten om medlemskap og debatten om det som skjer i Europaparlamentet er 2 ulike debatter.

Jeg ønsker at Norge skal være med i den demokratiske arenaen, men det betyr ikke at jeg er enig i den politikken som foregår der. Problemet med den norske EU-debatten er at det nesten alltid er EU-motstandere som argumenter mot alt EU gjør, og EU-tilhengere som argumenterer for alt EU gjør. Dette er en veldig fordummende debatt. EU består ikke av én ideologi. En slik debatt blir omtrent som om vi skulle debattert om vi var for eller mot Stortinget i Norge. Vi trenger mer debatt i Norge, om hva slags EU vi vil ha, og hva slags Europa vi vil ha.

Grenser for politikk.

De tre viktigste ordene for meg i politikken er: grenser for politikk, og jeg blir rimelig skremt over et EU som ofte ser ut som det ikke har noen grenser for hva som skal være politikk. Hvis Norge var medlem av EU, og jeg eller mitt parti var i EU-parlamentet, ville jeg helt klart hatt det som min fremste kampsak at EU skal få mindre makt. Mer makt skal overlates til hvert enkelt land, og mest av alt til hvert enkelt menneske.

Jeg mener generelt at politikere skal bestemme mindre over folks liv, og er derfor også skeptisk til mye av utviklingen i EU. Lisboa traktaten er, etter mitt syn, et eksempel på et EU som beveger seg i helt feil retning. Enhver utvikling som lener mot et EU, som blir mer og mer som en føderalstat, med felles grunnlov, osv… er jeg en sterk motstander av.

 

Det er en del EU-føderalister, som tror man kan se bort ifra de enorme kulturelle forskjellene i Europa, og skape et slags Europas forente stater. Men det tror jeg vil være direkte destruktivt. Jeg ønsker meg et EU som går mer tilbake til den opprinnelige ideen. Uavhengige nasjonalstater som samarbeider om flytting av varer, tjenester og mennesker. EU trenger ingen ny grunnlov, og Europa trenger ingen forent stemme i enhver sak. Men vi TRENGER et EU som består av 27 uavhengige nasjonalstater, med sin egen kultur, identitet, arv og nasjonale interesser, som samarbeider i en del forpliktende områder – der vi er helt avhengige av å ha en felles europeisk politikk.

På svært mange områder deler jeg nettopp det konservative partiet i England/Toryenes syn på EU. Jeg er bl.a. stor tilhenger av Daniel Hannan, særlig når det kommer til økonomisk politikk. Jeg er imidlertid ikke like skeptisk som Hannan til EU som prosjekt – men til mye av utviklingen som skjer i EU. Her er det nok en vesensforskjell på Høyrefolk og mange Toryer.

Kulturell identitet

Det er krefter i EU som forsøker å tvinge medlemslandene sine til en slags felles Europeisk identitet, men denne identiteten eksisterer ikke. Europas identitet er nettopp de kulturelle forskjellene i de ulike nasjonalstatene. Et forsøk på å lage et Europas Forente Stater, med en felles kulturell identitet tror jeg vil være starten på en oppløsning av EU, og i motsetning til mange andre EU-skeptikere, så synes jeg det vil være utrolig synd – fordi jeg egentlig er stor tilhenger av den opprinnelige ideen om EU.

Vi bør ikke konsentrere mer makt i hendene på en sentralisert elite i Europa-parlamentet – som krever at nasjonalstater skal gi opp mer av sin makt for å tjene «Europas» felles interesser. Et slikt prosjekt tror jeg vil bryte sammen.

Den politikken man ønsker, endrer seg ikke plutselig fordi man sitter i Europaparlamentet. Som konservativ bryter mye av politikken i EU, veldig grunnleggencde med det jeg tror på.

Jeg er for en mindre stat, friere handel også utenfor Europas grenser, mindre makt til politikere, mindre byråkrati, mot proteksjonisme, osv…

Hvis jeg var i Europaparlamentet ville jeg bl.a.:

  • Kjempet for et EU som åpner handelsgrensene sine for land, også utenfor EU. Proteksjonisme er destruktivt uansett,
  • Tatt et oppgjør med de vanvittige landbrukssubsidien e i EU.
  • Kjempet mot datalagringsdirektivet
  • Kjempet for et EU som konsentrerer seg mer rundt noen få grunnleggende områder der vi trenger en mer felles europeisk politikk, og jeg ville kjempet innbitt mot et EU som i stadig større grad begynner å utvikle politikk på alle mulige felt.
  • Kjempet mot de løsningene som EU tar initiativ til når det gjelder finanskrisen. Der den ene ministeren etter den andre sitter, og nærmest overbyr hverandre, i hvem som vil kaste mest mulig penger inn i en feilet økonomi.
  • Jeg ville også kjempet mot Lisboa-traktaten, og for at traktaten burde komme opp til folkeavstemning i hvert eneste medlemsland.

Lisboa traktaten

Lisboa traktaten inneholder egentlig alle elemenetene i en grunnlov. Dersom traktaten ratifiseres i medlemslandene er dette noen av konsekvensene:

  • Rådet skal ha en permanent president, i stedet for ordningen nå, da dette går på rundgang i 6 mnd om gangen
  • EU får én ansvarlig  person for utenrikspolitikken
  • Kvalifisert flertall vil erstatte enstemmighet på en rekke områder i Rådet
  • Muligheten for å ta veto blir fjernet på en rekke områder.

 De fleste Europeiske ledere enes om at Lisboa traktaten inneholder det grunnleggende innholdet i en grunnlov. Lisboa traktaten som da altså både åpner for en president, en egen utenriksminister, og felles europeisk utenrikspolitikk, gir signaler som tenderer mot en slags ny supermakt.

Etter mitt syn vil Lisboa-traktaten undermindere mye av nasjonalstatenes suverenitet, fordi du flytter politiske bestemmelser lenger bort fra befolkningen i hvert land.

Måten Lisboa traktaten har blitt fremarbeidet viser også en del demokratiske problemer. Irland er det eneste landet der det holdes folkeavstemning om traktaten. Av 27 medlemsland, er det altså bare i Irland at folket skal få si sitt om en traktat som vil bety såpass store endringer for hele den europeiske befolkningen. Antakelig har avstemningene om grunnloven, som ble nedstemt i flere land gjort at den politiske eliten ikke ønsker en ny avstemning om Lisboa-traktaten. Meningsmålinger viser at det er flertall mot traktaten i en rekke EU-stater, og det vil bli svært vanskelig å få gjennomslag for den. Men det er ingen unnskyldning for ikke å ha en avstemning. Demokrati tar tid. Når en så viktig traktat ikke kommer opp til folkeavstemning i Europa engang, så synes jeg det er fundamentalt udemokratisk.

 Det er også andre problemer med Lisboa traktaten. En felles Europeisk utenrikspolitikk vil kunne være en trussel mot NATO samarbeidet og gjøre det vanskeligere for hvert enkelt medlemsland å bestemme i hvilke saker de ønsker å stå ved siden av USA, oi mange tilfeller vil et konservativt parti stå mye nærmere USA enn EU.

Parlamentet eller ministerrådet:

I motsetning til mange både EU-kritikere og EU-tilhengere ønsker jeg mindre makt til Europaparlamentet og mer makt til Ministerrådet. I første omgang virker kanskje dette rart. Parlamentet er jo det folkevalgte organet, og i et mer begrenset EU, ville også jeg vært for mer makt til parlamentet, men i et EU som ikke ser grenser for politikk – så mener jeg at det er nødvendig å beholde mer nasjonal suverenitet.

Problemet med å overføre stadig mer makt til EU-parlamentet – er at de ikke står til ansvar for befolkningen sin på samme måte som ministrene fra hvert enkelt land. Dette kan vi også se på prosentandelen som stemmer ved EU-valg. Den har bare fortsatt å stupe ved hvert valg – og det er konsekvensen hvis politikken flyttes for langt unna folks virkelighet.

EU har også en rekke økonomiske ordninger, som aldri ville blitt tolerert dersom de gjaldt for de nasjonale parlamentene. Du kan faktisk tjene en liten formue bare ved å reise billig som EU-parlamentariker. Hver gang en EU-parlamentariker reiser noe sted, får han nemlig betalt som om han reiste med 1. klasse. Flyr du fra Brüssel til Hong Kong på økonomiklasse, får du altså utbetalt det samme som det ville kostet å fly på 1. klasse. Et slikt system ville raskt blitt forkastet i de nasjonale parlamentene, men når politikerne ikke kan holdes til ansvar ovenfor befolkningen på samme måte som politikerne i de nasjonale parlamentene, får slike ordninger lov til å passere i stillhet.

Til slutt

Dette har vært et MEGET kritisk innlegg, slik jeg lovet innledningsvis, men det er utrolig viktig at det også kommer EU-kritikk fra høyresiden i norsk politikk. Det er ikke ofte at Høyrepolitikere får muligheten til å ta denne debatten. Mange har kanskje også glemt å være kritiske til EU, fordi vi aldri debatterer det som skjer i EU.

MEN – nok en gang: Selv om jeg er kritisk til politikken som foregår i EU-parlamentet, på samme måte som jeg er kritisk til politikken som foregår på Stortinget nå, er jeg stor tilhenger av medlemskap.

For det ER en rekke områder der det er nødvendig med en mer felles Europeisk politikk, og ikke minst forpliktende tiltak – der vi trenger EU som et overnasjonalt organ.

I tillegg til: handel, arbeidsinnvandring og migrasjon, så gjelder dette f.eks:

  • kampen mot internasjonal kriminalitet
  • sikkerhetspolitikk – en mer felles europeisk migrasjonspolitikk forutsetter også at man samarbeider om en del sikkerhetstiltak
  • utvikling av ny teknologi og fornybare energikilder
  • forbrukerrettigheter
  • fattigdomdsbekjempelse – hvis hele Europa åpnet grensene sine for den fattige verden, så hadde det helt klart hatt stor betydning

I det hele tatt ønsker jeg meg et mer samlet EU, på noen nedfelte begrensede områder.

Et nasjonalstatenes EU som samarbeider om felles politikk, på noen områder der vi trenger et samlet Europa. For på samme måte som: grenser for politikk, er det viktigste for meg i norsk politikk, er det også det samme i EU. Det innebærer at jeg mener at EU som Union skal få mindre makt, og mer makt på noen nedfelte områder – og aller viktigst: at først nasjonalstatene, deretter lokaldemokratiet i hvert land, og deretter enkeltmennesket skal få MER makt. Mye mer makt.

Konklusjon:

I det hele tatt, enten det er snakk om Norge eller EU, så ønsker jeg å la markedet løse de tingene som politikere ikke evner. Jeg ønsker å ta mer makt vekk fra politikere, og overlate mer makt til hver enkelt person. Det gjelder også innenfor EU. Men Norge MÅ være med i det demokratiske organet for å kunne påvirke Europas politikk. Norge er avhengig av det felles europeiske markedet, og EUs politikk har direkte innvirkning på norske forhold.

Vi TRENGER EU, men vi trenger et mer slagkraftig EU på begrensede områder – ikke et EU som lager direktiver for hullene på saltbøssen. La EU-kritikken bli hørt i Europaparlamentet – den blir ikke hørt rundt omkring på stands i Norge.

NEI til en ny føderalstat

NEI til veldig mye av politikken i EU

JA TIL EU!

Read Full Post »

Mens ord om likhet og omfordeling, fra alskens sosialister preget avisene i julen, benyttet jeg anledningen til å hylle de private innovatørene, og de markedskreftene som har gitt oss den velstanden vi har i dag, i en kronikk 23. desember kalt «God Jul til dere Sosialister». Dette startet en ganske livlig debatt i Hamar Arbeiderblad.

Sist ute var Aleksander Bern, med innlegget «Utopisk om kapitalismen» der jeg både fremstilles som liberalist, individualist, osv… Bern har åpenbart ikke forstått hverken den ideologien jeg vedkjenner meg, eller de øvrige betgnelsene han forsøker å gi meg. HA har dessverre ikke lagt ut dette innlegget på nettsidene sine så jeg får ikke linket til det, men mitt svar er i hvert fall som følger:


Virkelighetsfjerne betraktninger

Det var med stor interesse at jeg begynte å lese Aleksander Berns innlegg i HA, 7. januar, for Bern kommer egentlig med noen viktige betraktninger og problemstillinger. Dessverre våger han seg fort ut på altfor dypt vann, og drukner fullstendig i virkelighetsfjerne konklusjoner og uholdbare påstander.

Lite imponerende

Bern har tilsynelatende aldri lært korrekt sitatbruk. Det er nemlig ikke spesielt imponerende å svare på «sitater» man selv har konstruert. Jeg skrev aldri at «verden er kun drevet fremover av enkeltindividet» slik Bern feilaktig siterer, men at «verden beveges av individer som forfølger sine egne individuelle interesser». Her er det markante forskjeller. Berns forvrengning av mine uttalelser gir uttrykk for et rent individualistisk verdensbilde, mens min opprinnelige setning er en anerkjennelse og en hyllest av de innovatørene som har gjort dagens samfunnsutvikling mulig.

Videre er det usaklig å angripe min ideologiske forankring uten å nevne den faktiske ideologien jeg vedkjenner meg med ett eneste ord. Jeg aldri har lagt skjul på min markedsliberale eller nyliberale overbevisning, men denne er forankret i konservatismen. Hvis Bern hadde fulgt med i timen ville han visst at fellesskapet er svært viktig for konservative, men at fellesskapet for oss er noe mer enn en flokk. For konservative er fellesskapet en ansamling enkeltindivider.

Innovatører

Mitt poeng illustreres egentlig meget godt av Bern selv, når han fremstiller Statkraft, Televerket, Norges Statsbaner og Vegvesenet som kollektivistiske motsetninger til min påståtte individualisme, for også disse institusjonene er bygget opp av enkeltindivider. Det blir nesten komisk når Bern ikke forstår at disse offentlige institusjonene aldri kunne eksistert om ikke det var for de innovatørene jeg hyllet i mitt innlegg 23. desember. Hadde Statkraft i det hele tatt hatt noe strøm å levere hvis ikke Nikola Tesla egenhendig hadde løst problemet med roterende magnetfelt, konstruert den første kraftstasjonen for vekselstrøm og dermed lagt hele grunnlaget for dagens elektrifiserte sivilisasjon? Hvem skulle televerket ha levert telefontilknytning til, hvis ikke Alexander Graham Bell hadde funnet opp telefonen?

Jernbaneutviklingen har også sitt opphav i private innovatørers kreativitet. Det som virkelig satte i gang jernbaneutbygging over hele verden, var jo oppfinnelsen av dampmaskinen. Norges Statsbaner var naturligvis svært viktig aktør, men er det noen som tror at jernbaneutbyggingen i Norge hadde skjedd dersom Thomas Newcomen ikke hadde funnet opp dampmaskinen i 1712, eller hvis James Watt ikke hadde videreutviklet den til en brukbar modell i 1769? Dagens tog er riktignok drevet av elektrisitet, men da kan man jo igjen spørre seg hvor vi hadde vært uten Teslas oppdagelser.

Berns henvisninger til Albert Einstein er nok et eksempel på at grundigere research ville vært klokt. Einstein var sterk kritiker av kapitalismen, men det var fysikeren Einstein jeg hyllet i mitt innlegg. Det er som fysiker han er kjent og genierklært. Hva han mente om politikk er forholdsvis uinteressant. Videre forsøker Bern å gjøre et treffende poeng ved å hevde at «det var ved det offentlige universitetet han gjorde mye av sin banebrytende forskning». Dette er faktisk grov faktafeil. Det er allmennkunnskap at Einstein aldri var noe skolelys. Einstein ble uteksaminert i 1900, uten å ha utmerket seg noe bemerkelsesverdig. Det var først i 1905 at han introduserte relativitetsteorien, som et resultat av teoretiske eksperimenter han puslet med på fritiden.

Inkompetanse

Det er likevel ideologisk at Bern skyter fullstendig skivebom. Han tegner et skrekkbilde av min ideologi som ikke ville passet de mest ytterliggående og rendyrkede liberalistene i DLF, og forsøker å stemple meg som en ekstremistisk laizzes-fare liberalist mer objektivistisk enn selv Ayn Rand noengang var. Han utviser rett og slett en usedvanlig manglende ideologisk innsikt og ignoranse. For det første burde Bern lære seg at kapitalismen ikke er en ideologi, men et økonomisk system. Markedsliberalisme kan heller ikke regnes for å være en fullkommen ideologi, men en betegnelse på et ideologisk tankesett for hvordan markeds, og handelspolitikken burde styres. Både konservative og liberalister kan derfor være tilhengere av markedsliberalisme.

Ved frihetsbegrepet når Berns ideologiske inkompetanse nye høyder. Jeg siterer: «Når Riise og hans meningsfeller snakker om frihet, er det frihet til å følge sin egeninteresse (…) ikke frihet fra sult, tyranni, overgrep drap og vold (…)» Dette er vrøvl fra ende til annen. Konservatismen ser det som statens fremste oppgave å beskytte hvert enkelt menneske mot slike forhold. Et menneske er ikke fritt, dersom det ikke er noe som sikrer dette menneskets frihet. Alle har rett til trygghet. Det jeg er motstander av er at selvstendige mennesker tvinges inn i et avhengighetsforhold til staten. Staten burde konsentrere seg om å hjelpe de som trenger hjelp og vil ha hjelp, og la resten være i fred! Det er det frihet handler om.

Frihet

Jeg tror på ingen måte at jeg har svaret på alle spørsmål og problemer, slik Bern insinuerer. Min fremste politiske sak er nettopp å ta mer makt fra politikere og overlate valgene til hvert enkelt menneske. Enkelte ting burde tilhøre den private sfære, og være utenfor politikeres innblandingsrett. Sosialismen er en dystopi i mine øyne, men en ond utopi når den fremføres av sosialister. Bern har fullstendig rett i at undertrykkelse og rettsløshet ikke er en del av sosialistenes drømmesamfunn, men sosialismens utopiske ondhet gjør at den alltid fører til dét hvis den får lov. Hvis jeg trodde jeg hadde svaret på alle livets spørsmål, ville jeg vært sosialist. Det er sosialister som søker å tvinge sin moral og prinsipper over på andre. Det er sosialister som søker makt og innflytelse fordi de tror de er egnet til å styre andres liv. Som politiker søker også jeg innflytelse, men av helt andre grunner. Jeg søker innflytelse fordi jeg tror på et ufravikelig prinsipp; frihet. Frihet til å leve det livet man selv vil, fri fra undertrykkelse – både statlig og privat. Ikke en utopisk individualistisk frihet, men en virkelig frihet som henger sammen med ansvar og orden. Kall det gjerne fundamentalistisk om du vil. Frihet er ikke noe jeg kompromisser med.

Read Full Post »

Tenkte jeg skulle sende en julehilsen til sosialistene. Dere som ikke leser HA, kan lese den her:

God jul til dere, sosialister:

Julen nærmer seg. I disse høytider kommer alltid alskens sosialister ut av dvale med budskap om fordeling og likhet. Aller helst skulle vi vært foruten penger. Da hadde visst verden vært så mye bedre.

Men mennesket har til alle tider hatt behov for å utveksle verdier, enten man betalte med geiter, kamskjell eller pengesedler. Selv de eldste huleboerstammene hadde sine metoder for å utveksle arbeidskraft og verdier på en måte som tjente hvert enkelt individs primitive, men ulike, interesser.

Penger

Jeg skulle ønske at enkelte ville slutte å anse alt med en prislapp som materielle onder. Hvorfor kan vi ikke la forbrukersamfunnet leve side om side med grunnleggende menneskelige verdier som kjærlighet, vennskap, osv…? For ja, det finnes viktige verdier som ikke kan måles i kroner og øre, men faktum er at uten penger blir det svært vanskelig å fokusere på disse. Penger gjør deg ikke lykkelig, men de fleste fattige familier vil nok enes om at litt mer penger i hvert fall hadde gjort lykken litt lettere.

Sosialister har en moral som er meg helt uforståelig. De ser ut til å tro at man hjelper de som har falt utenfor ved å tråkke vellykkede mennesker ned i søla. Skal vi følge sosialistenes virkelighetsoppfatning, ville antakeligvis det mest effektive virkemiddelet mot fattigdomskrisen være om resten av verden sultestreiket. Jeg har en beskjed til sosialistene: De fattige får det ikke noe bedre av at andre får det verre. Du styrker ikke de svake ved å svekke de sterke!

Beundring

Jeg ble medlem av Unge Høyre fordi jeg forelsket meg i ordet frihet, og ble fylt av en slags dyp ærbødighet ovenfor de kreftene som har løftet flere millioner ut av fattigdom enn noe annet: nemlig kapitalismen og det frie markedet. Samtidig forundrer det meg hvordan så mange av «kapitalismens vellykkede barn», her i den vestlige verden, kan utvise så stor utakknemlighet ovenfor de kreftene som både har gitt oss den velstanden vi har, og som fortsetter å hjelpe utallige mennesker over hele verden.

I disse krisetider er det lett å glemme hvor privilegerte vi er. Vi glemmer at det vi kaller krise i dag, ville de fleste kalt drøm for 100 år siden. Selv om mange sliter nå, må vi huske at verden aldri har vært bedre. Det har aldri vært færre fattige og velstanden har aldri vært større. Også denne krisen kommer til å gå over. Grunnet menneskets enorme innovative evner vil vi antakeligvis komme ut av den enda sterkere enn før, slik vi alltid har gjort.

Jeg skulle ønske flere ville fylles av dyp beundring hver gang de ser opp på en skyskraper, på flyet som glir der oppe langt over hodene våre med den største selvfølgelighet, eller simpelthen når de starter pc’en hjemme i stua som antakeligvis inneholder mer harddiskplass nå enn verdens datamaskiner til sammen for bare 10 år siden.

Verden beveges av individer som forfølger sine egne individuelle interesser. De store prestasjonene i sivilisasjonens historie har ikke kommet fra statlige byråer. Albert Einstein konstruerte ikke sine teorier etter ordre fra en byråkrat. Henry Ford revolusjonerte ikke bilindustrien på den måten. De eneste eksemplene i verdenshistorien der store menneskemasser har evnet å løfte seg ut av fattigdom er i land hvor det har vært kapitalisme og mer eller mindre fri handel. De verste og mest groteske eksemplene på undertrykkelse og elendighet finner man i samfunn som i størst grad har tatt avstand fra dette; i land som har forsøkt å gjennomføre den mest destruktive ideologien verden noengang har sett: sosialismen.

Kapitalismens «herjinger»

På 1960-tallet reiste den svenske forfatteren Lasse Berg, og fotografen Stig Karlsson rundt i Asia, og så fattigdommen og elendigheten. I Calcutta var over en tiendel av befolkningen hjemløse, og hver morgen ble det sent ut biler for samle sammen de døde kroppene til alle dem som hadde omkommet i løpet av natten. Noe særlig håp for fremtiden eksisterte ikke. Konklusjonen deres var at sosialistisk revolusjon var eneste mulige løsning.

Den sosialistiske revolusjonen kom aldri, men etter år med kapitalistisk «herjing», reiste de tilbake på 90-tallet. De merket fort at deres opprinnelige konklusjon ikke kunne vært mer feil. I Calcutta, 30 år senere, skulle de på nytt ta bilder av uteliggerne, men de hadde problemer med å finne en eneste én. Dét var resultatet av flere år med fri markedsøkonomi og kapitalisme.

Merry Christmas after all

Sosialismen er en ond utopisk destruktiv ideologi som må bekjempes, men jeg mener overhodet ikke at sosialister er onde av den grunn. Jeg kjenner svært mange intelligente og hyggelige sosialister – flere er meget gode venner. Jeg mener imidlertid at det sosialistiske tankesettet er ondskap fordi det fullstendig neglisjerer menneskets skapelsesevne og kun anser individer som en liten brikke i et evig statlig maskineri.

Men til slutt vil jeg bare legge vekk stridsøksen og ønske alle sosialister en riktig god jul. Jeg håper dere får en fortreffelig høytid i de private frivillige fellesskapene deres sammen med venner og familie, og at dere virkelig får muligheten til å nyte alle de godene som kapitalismen har gitt oss. Måtte 2009 bringe kapitalisme til enda flere slik at de kan få det like godt som oss.

Read Full Post »