Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Frihet’

Her kommer nok en ideologisk post. Dette temaet blir aldri gammelt, og debatten blir antakelig aldri ferdig. Jeg har skrevet litt om dette før, men tenkte jeg skulle komme med noen nye refleksjoner. Konservative, mer enn folk med annen ideologisk tilhørighet, har som regel et behov for å sette en annen betegnelse bak ordet konservativ for å markere sitt ideologiske ståsted. Vi har f.eks.: verdikonservativ, liberalkonservativ, osv… Selv har jeg aldri vært spesielt fan av dette. Jeg har aldri likt ordet liberalkonservativ spesielt godt som en selvstendig betegnelse. Jeg mener dog at det er noe annet å si at man er en liberal konservativ, dvs at du tilhører en liberal fløy innen konservativ tankegang, men det er altså ikke det samme som å bruke liberalkonservativ som et helhetlig selvstendig begrep.

 

Jeg diskuterte bl.a. dette med Henrik Syse, da han holdt foredrag for Civita-akademiet sist helg. (Det var forøvrig, som alltid, et glimrende foredrag.) Syse hører imidlertid til blant dem som liker ordet liberalkonservativ. Jeg har derimot ikke veldig stor sans for dette ordet, og jeg skal si litt om hvorfor i denne posten.

 

Egentlig har jeg forståelse for at mange velger å bruke dette ordet – fordi konservativ i mange tilfeller har en negativ ladning; gammeldags, reaksjonær, osv… men dette er jo ikke konservatisme i det hele tatt. Sterk reaksjonisme er selve oppskriften på folkeopprør – det stikk motsatte av hva konservatisme handler om. Syse mente at det ga mening å bruke ordet liberalkonservativ, fordi man for å gi ordet konservativ en mening, også må si hva man er konservativ på vegne av. 

 

At det gir mening å bruke ordet liberalkonservativ er jeg forsåvidt enig i, men jeg er ikke enig i at man må si hva man er konservativ på vegne av, for at det å være konservativ i ideologisk forstand skal ha noen betydning. Med en slik definisjon av det å være konservativ underminerer man, etter mitt syn, hele konservatismen. Hvis det å være konservativ kun gir mening når du er konservativ på vegne av noe – så reduseres hele konservatismen til kun å være et adjektiv som betyr noe sånt som bakstreversk, eller i beste fall tilbakeholden. Jeg mener tvert imot at det gir mening å kalle seg bare konservativ og at flere burde gjøre dette.

 

Grenser for politikk,- og enkeltmenneskets frihet, er prinsipper som ligger helt grunnleggende i konservatismen. Konservatismen har ikke noe idealsamfunn. Konservative aksepterer at vi ikke vet hvordan morgendagens samfunn kommer til å se ut, ei heller vet vi helt sikkert hvordan morgendagens samfunn burde være. Men det vi vet er at mennesker er forskjellige, med ulike talenter og ulike behov. Vi tror ikke at noe menneske har den endelige fasiten for hvordan samfunnet burde se ut – og nettopp derfor er sterk konsentrasjon av makt så farlig. 

 

Det er dette som er selve kjernen i det å være konservativ. Konservatismen sier ikke noe om hva slags samfunn vi skal ha, men den gir klare føringer for hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for hvilken retning samfunnet skal bevege seg i. Vår manglende kunnskap om hvordan samfunnet burde være, eller kommer til å bli, gjør jo nettopp at grenser for politikk og mer frihet til enkeltmennesket blir grunnleggende konservative ideer – ja, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det en forutsetning for at noe skal kunne kalles konservativt i ideologisk forstand – fordi dette er en betingelse for det mangfoldet som er nødvendig for at vi ikke skal få slike brå forandringer som skaper opprør og kaos, og for at vi skal forandre samfunnet gradvis til det bedre.

 

Det gir mening å kalle seg konservativ, og for en visjonær, forandringsorientert og frihetselskende person er dette en betegnelse man burde omfavne, snarere enn å sky.


Reklamer

Read Full Post »

Det er ikke lenge siden forbudet mot sexkjøp trådte i kraft (1. januar 2009) Og allerede nå såes det sterk tvil om effekten av vedtaket. Jeg har også tidligere skrevet om denne saken. Siste gang var i mai, etter SUs tåpelige og naive aksjon, der de stilte seg seg opp i Oslos prostitusjonsstrøk for å sjekke om horekundene fortsatt sirkulerte. Den gangen var de sjokkert over at det fortsatt var trafikk i sexmarkedet – verdens eldste yrke.

 

Nå ser det ut til at politiet også har inntatt en ganke naiv holdning. Jeg tviler ikke på at politiet har merket mindre til prostitusjonen. Når de skriver at politiet ikke har tatt en eneste sexkjøper den siste måneden, så er det åpenbart en klar indikator på at prostitusjonen har blitt mindre synlig. 

 

Men dersom noen tror at det har blitt mindre prostitusjon av den grunn så må de tro om igjen. Pro-senteret kjenner seg f.eks. ikke igjen i politiets tall. Kompetansesenterets medarbeidere teller langt flere prostituerte hver kveld enn det antallet politiet oppgir. 

 

Å tro at forbudet har bedret forholdene på noen måte, er også toppen av naivitet. Hvis noen på NOEN SOM HELST måte tror at forbudet har bedret forholdene for de prostituerte, og/eller intensivert kunnskapen om- og kampen mot menneskehandel, så må de tenke seg om to ganger. All erfaring fra andre land viser nemlig det stikk motsatte. Den organiserte kriminaliteten rundt menneskehandel er antakelig (dessverre) blant verdens aller «best» organiserte og tilpasningsdyktige kriminelle miljøer. 

 

Det vi ser tendenser til nå er akkurat det som kritikerne av forbudet, deriblant meg selv, har spådd i LANG tid – nemlig at miljøet vil begynne å gå under jorden, og at politiet og myndigheter i økende grad vil miste enda mer kontroll.

 

Vi trenger bare å se til vårt naboland. Også i Sverige var politiet fornøyd med loven. Men loven som ble vedtatt for å beskytte de prostituerte, møter sterkest motstand NETTOPP fra den gruppen man ønsker å beskytte.

 

De prostituerte i Sverige mener at sexkjøpsloven har virket mot sin hensikt. Isabella har vært prostituert i flere år ved siden av jobben som sykepleier. Hun mener at politiet ikke snakker sant når de hevder at sexkjøpsloven har fått positive konsekvenser.

 

Isabella sier hun gråt da Norge ville innføre forbud mot sexkjøp. Hun beskriver et slikt forbud som idiotisk. Isabella prostituerte seg av økonomiske årsaker. Hun viser til erfaringene fra Sverige, og sier at forbudet kun vil føre til at «det blir farligere kriminelle miljøer» og at de prostituerte blir «kastet i hendene på hallikene».  

 

Den eneste «positive» fordelen ved et forbud, er naturligvis at flere prostituerte forsvinner fra gatene, og at det slik sett blir hyggeligere for allmennbefolkningen som ikke ønsker noen kontakt med dette miljøet. Til gjengjeld er det brutalt, hensynsløst og inhumant ovenfor de prostituerte, som får levestandarden sin forverret betraktelig. MEN – begge disse hensynene kunne blitt tatt, slik jeg har foreslått tidligere, hvis man forbød gateprostitusjon, og SAMTIDIG åpnet for en arena der dette kan foregå i forsvarlige rammer. Mitt forslag er offentlig godkjente bordeller – fordi jeg ikke ser noen bedre måte å regulere dette på. Hvis noen har et bedre forslag må de gjerne komme med det, jeg er åpen for alle alternativer til et forbud. Det viktigste for meg er:

 

1) Å gjøre forholdene mer verdige for de prostituerte

2) Å bekjempe menneskehandel

3) Å forsvare folks rett til å bestemme over sin egen kropp

 

Punkt 3 er også svært viktig. For forbudet mot sexkjøp bryter med grunnleggende menneskerettigheter – nemlig retten til å bestemme over sin egen kropp.

 

Det finnes mennesker som ønsker å selge kroppen sin. Blant dem er to danske prostituert som kaller seg Lilje og Susanne

 

Vi er lei av å bli sett på som ofre, sier de

 

– Jeg har ingenting å skamme meg over. Jeg er stolt av hva jeg gjør og er lei av å gjemme meg, sier Lilje

Et forbud vil ramme mine rettigheter som kvinne, sier hun

 

Er det virkelig disse menneskene vi ønsker å bekjempe? De som frivillig selger kroppen sin? Eller er det de virkelige kriminelle – de som misbruker sårbare individer, og tvinger dem til å selge kroppen sin – som vi ønsker å rette jakten mot?

 

Det er fullstendig meningsløst å bruke politiets ressurser på å patruljere gatene, og forsøke å finne sexkunder. Disse ressursene burde brukes på å intensivere jakten mot menneskehandel og internasjonal kriminalitet. Da kunne man jo nettopp trengt å spille på lag med sånne som Isabella, Lilje og Susanne. Mennesker som har kjennskap til miljøet, og som kan være bindeledd mellom politiet og andre prostituerte. 

 

Jeg ønsker ikke på noen måte, å være nådig i min kritikk ovenfor dem som er tilhengere av et forbud mot sexkjøp. I beste fall er de naive, og kan unnskyldes pga sin dumhet. I verste fall er de hensynsløse moralister, som ikke bryr seg om at kvinner behandles som rotter, så lenge de får tilfredsstilt sitt eget sneversynte moralsyn, eller sørget for at Ola Nordmann får gå i fred i Karl Johan om kvelden.

 

Jeg er overrasket over at politikerne som vedtok dette forbudet, i det hele tatt klarer å sove godt om kvelden. For de har lukket øynene for den verste formen for misbruk av mennesker, til fordel for pen statistikk!

Read Full Post »

Alkoholdebatten (eksempel 2) engasjerer åpenbart. Debatten begynte med en kronikk jeg skrev om skjenkestopp 02.00, og påfølgende debatt mellom Morten Sæthre og meg. Nå har Trond Kjernli også hengt seg på den pågående debatten om skjenkepolitikk i Hamar Arbeiderblad.  Grunnet begrenset tilgang til HAs nettsider refererer jeg Trond Kjernlis innlegg under, og mitt svarinnlegg nedenfor.

ENJOY:

Trond Kjernlis innlegg – «Frihet eller egoisme»:

Jeg ser at Høyres Kristian Tonning Riise i tirsdagens HA igjen er ute og lefler med frihetsbegrepet. Denne gangen mener han tydeligvis at en innstramning i skjenkepolitikken er et alvorlig angrep på den individuelle frihet.

 

 Det Tonning Riise i virkeligheten gjør, er absolutt ikke å forsvare friheten, men tvert imot framelsker han den innerste og råeste egoismen i menneskene. Selv mener jeg langt ifra at jeg tilhører den gruppen Tonning Riise stempler som sneversynte moralister, som forandrer sitt standpunkt etter sin personlige livssituasjon.

 

Restriktivt

I langt sterkere grad har jeg levd noen år lengre enn Tonning Riise, og derved sett den absolutte nødvendigheten av å føre en restriktiv alkoholpolitikk generelt, og skjenkepolitikk spesielt. Det er ikke bare det at alkoholen frarøver tusenvis av barn i Norge sin frihet og trygghet på grunn av foreldrenes alkoholbruk, men utover dette koster alkoholen samfunnet mange milliarder kroner hvert år.

 

1/3 av korttidssykefraværet ved norske arbeidsplasser er alkoholrelatert, og produktiviteten er synkende på grunn av at hvermannsen kommer på jobb dagen derpå i kraftig redusert tilstand.

Dette koster norsk næringsliv årlig 10-12 milliarder kroner, og det er rimelig betegnende på et parti som Høyre at dette ikke teller noen ting, selv om disse kostnadene er mye, mye større enn summen av den arveskatt og formuesskatt det samme partiet er så livredde for å påføre små og mellomstore bedrifter.

 

 

Skillelinjene

Tonning Riise skal ha honnør for en ting, han er god til å synliggjøre skillelinjene i norsk politikk. For det er nettopp her den store skillelinjen går mellom sosialdemokrater, som gjennom et rettferdig skattesystem vil utjevne forskjeller i samfunnet og bruke skattepengene på felles oppgaver, og høyrepartiene som vil bruke penger på å nøre opp under individets innebygde egoisme og på den måten frarøve både fellesskapet og næringslivet store verdier.

 

Det er rimelig god grunn til å stemme Høyre ut av Stortinget om to måneder.

 

MITT SVARINNLEGG:
SOSIALISMENS TOTALITÆRE FRIHETSFORSTÅELSE:

Sommeren er kommet, skjenkedebatten er i gang, og i år som i fjor, gikk det ikke lang tid før Hamar SVs Trond Kjernli slang seg på med sine totalitære samfunnsbetraktninger.

 

Trond Kjernli mener jeg lefler med frihetsbegrepet. Når jeg forsvarer fredelige borgeres rett til å utøve sin frihet, uten å frarøve andres, mener Kjernli at det ikke er frihet jeg forsvarer, men at jeg «tvert imot framelsker den innerste og råeste egoismen i menneskene».

 

Frihetsforståelse

Kjernli og jeg vil nok aldri bli enige om hva frihet innebærer, av den enkle grunn at frihet ikke eksisterer i Kjernlis ideologi. I sosialismen hersker ingen annen definisjon på frihet, enn retten til å leve innenfor de rammene som flertallsveldet har konstruert for ditt eget beste. I sosialismen er staten alt og individet intet. I sosialismens absolutte form er alle mennesker redusert til en blind saueflokk som ledes gjennom livet av sin gjeter; staten.

 

Den store forskjellen på Kjernli og meg, når det kommer til frihetsforståelse, er altså denne: Jeg mener at frihet er en grunnleggende rettighet hvert enkelt menneske har. Borgernes frihet skal kun begrenses dersom de bruker friheten sin på en måte som begrenser noen andres frihet. Kjernli, på sin side, mener at frihet er noe som defineres av et offentlig organ.

 

Videre skriver Kjernli følgende: «alkoholen frarøver tusenvis av barn i Norge sin frihet og trygghet på grunn av foreldrenes alkoholbruk, men utover dette koster alkoholen samfunnet mange milliarder kroner hvert år» Kjernli argumenterer som om alkohol var en selvstendig kraft med egen vilje. Alkoholen i seg selv har aldri frarøvet noen frihet. Det er foreldrene med sitt alkoholmisbruk, og ikke alkoholen i seg selv, som frarøver barna denne friheten. Alkoholen har ikke noe ansvar. I Kjernlis eksempel er det naturligvis foreldrene som har ansvaret. Tidligere var det vanlig skolepraksis å slå barn med pekestokken hvis læreren mislikte elevens oppførsel. I slike tilfeller regner jeg med at Kjernli er enig i at det er læreren som hadde ansvaret hvis han/hun slo en elev med pekestokken, og at det ikke er pekestokken «selv» som hadde gjort noe galt?

 

Det samme argumentet gjelder kostnadene. Nei, det er ikke alkoholen som påfører samfunnet kostnader på mange milliarder. Det er menneskers alkoholmisbruk som gjør det. Det er her vi kommer til sakens kjerne. Kjernli evner ikke å skille enkeltmennesket fra kollektivet. Kjernli viser til den totale samfunnskostnaden, også pålegger han kollektivet ansvaret for noen få menneskers ugjerninger. En slik tankegang uansvarliggjør individet. Jeg mener at enkeltmennesket skal ta ansvar for sine egne handlinger. Det er dem som lager bråk på byen, utøver vold i hjemmet, eller unnlater å komme på jobb pga alkoholmisbruk, som skal holdes ansvarlig for den frihetsberøvelsen og de kostnadene de påfører andre. Hvis Høyre fikk bestemme ville bråkmakerne gått betraktelig tøffere tider i møte. Jeg aksepterer nemlig ikke at det er bråkmakerne som får lov til å definere lovverket. Det har Kjernli tilsynelatende ingen problemer med.

 

Ansvarsbevissthet

Kjernli henviser til mitt svarinnlegg til Morten Sæthre, som var på trykk i HA tirsdag 7. juli, men han svarer ikke på noen av de problemstillingene jeg kommer med i nevnte innlegg. Kjernli reproduserer bare Sæthres argumenter, og hevder at frihetsberøvelse alltid kan forsvares så lenge man begrunner det med et godt mål. 

 

For å sette det litt på spissen, og illustrere problemet med slik argumentasjon, kan man likeledes vise til at både fedme og diabetes påfører samfunnet store helsekostnader. Eksempelet virker kanskje noe absurd, men hvis man skulle fulgt Kjernlis retorikk, ville det vært et fornuftig tiltak å begrense eller kanskje til og med forby matvarer med høy fettprosent, eller svært sukkerholdige produkter. Jeg regner likevel med at Kjernli er enig i at enkeltmennesket selv er ved sin fulle rett til å bestemme hva slags kosthold det ønsker, selv om man velger å spise usunn mat?

 

Til slutt forsøker Kjernli å sammenligne denne «råe egoismen» i alkoholpolitikken med Høyres skattepolitikk. Også her reduserer Kjernli enkeltmennesket til en liten brikke i statens puslespill. For det første er det betimelig å poengtere at den rødgrønne regjeringen endelig har bevist det Høyre har sagt i mange år: at én krone i skattelette ikke betyr én krone mindre til velferd. Med den rødgrønne regjeringen har skattene økt, og helsekøene økt. Stikk i strid med deres budskap før valget.

 

Ideologi

Det er likevel den ideologiske tilnærmingen som er mest skremmende, men dessverre ikke spesielt oppsiktsvekkende når en sosialist fører pennen. Med varme ord tegner Kjernli konturene av et samfunn helt uten grenser for politikk. Et samfunn der staten og flertallsveldet har ubegrenset makt. Kjernli ønsker å gi meg honnør for at jeg tydeliggjør skillelinjene i norsk politikk. Denne honnøren takker jeg for, og jeg skal tydeliggjøre enda mer i dette innlegget. For skillelinjen mellom høyre- og venstresiden går ikke mellom fellesskapsverdier og individualistisk egoisme. Skillelinjen går mellom en politikk som aksepterer noen individuelle rettigheter, og en politikk som gir flertallet ubetinget rett til å overstyre enkeltmennesket.

 

Kjernli tydeliggjør dette ganske godt selv, når han omtaler det som «rå egoisme» å ville la folk som går på jobb hver eneste dag- og gjør en innsats for det norske samfunnet, få beholde litt mer av sine egne opptjente penger, slik at de kan styrke de fellesskapene de selv har valgt å være en del av, og ta sine egne valg til det beste for seg selv og sin familie.


Read Full Post »

Regjeringens nye lovforslag, som vil pålegge alle utesteder i hele landet å stenge kl 02.00 handler om mer enn alkohol- og skjenkepolitikk. Forslaget demonstrerer det udemokratiske og styringskåte ideologiske grunnlaget i en regjering som tror de er egnet til kontrollstyre folks liv til hver minste lille detalj.

 

Styringskåte politikere

Det er også skremmende å se hvordan rødgrønne kommunepolitikere, som en saueflokk, blindt følger sin egen regjering i denne saken. Mener virkelig regjeringspartienes kommunepolitikere at kommunestyrene i landet består av så inkompetente folk at de ikke engang er i stand til å bestemme hva slags skjenkepolitikk de vil ha i sin egen kommune?

 

Hvor er Senterpartiet i denne saken? Senterpartiet, som ellers er veldig glad i å snakke om at det er  dem som selv har skoen på som vet best hvor den trykker, mener nå i nok et tilfelle at kommunenes rolle skal reduseres til et forvaltningsorgan for maktglade sentralistiske sosialdemokrater i regjeringskontorene. Vi kan ganske enkelt konkludere med at Senterpartiet har resignert som et parti på lokaldemokratiets side.

 

Regjeringens lovforslag er nemlig et grovt overgrep mot lokaldemokratiet, og en alvorlig begrensning av kommunenes handlefrihet. Det er de som bor i lokalmiljøene som vet best hvordan forholdene er, og det er de som må bestemme hva slags skjenketider de vil ha.

 

Demokratiske prinsipper

Regjeringens lovforslag bryter også med helt grunnleggende demokratiske prinsipper. Regjeringen argumenterer med at de ønsker å begrense vold og bråk på byen. Det er et bra utgangspunkt. Det ønsker jeg også. Men problemet med regjeringens lovforslag, er at de sier at det er dem som lager bråk som skal definere lovverket. I stedet for å ta tak i bråkmakerne, ønsker regjeringen å begrense ALLES frihet.

 

Jeg aksepterer ikke, og Høyre aksepterer ikke, at bråkmakere skal få lov til å begrense enkeltmenneskets frihet på denne måten. Det er ikke noe annet enn en skam at regjeringen er mer opptatt av å legge forholdene til rette for bråkmakerne, enn for vanlige ungdommer- og voksne som ikke har gjort noe galt.

 

Høyre vil ha mer politi i gatene, og straffe dem som lager bråk og kvalm, slik at resten kan få lov til  å være ute å ha det gøy. Det er et mindretall som lager bråk og kvalm på byen. De skal ikke få lov til å ødelegge for alle dem som bare er ute for å ha det hyggelig.

 

Frihet under ansvar

 Høyre tror på frihet under ansvar. Samfunnets fremste oppgave er å ivareta folks frihet. Denne oppgaven kommer før noe annet. Hele fundamentet i et fritt samfunn er at hvert enkelt menneske har rett til å bruke sin frihet slik han/hun finner det best, med mindre det går utover noen andres frihet. Det må innebære at dersom man takler å sitte ute å drikke til kl 5 om natten, eller til neste morgen for den saks skyld, så skal ikke staten ha noen rett til å blande seg borti dette, med mindre det går utover noen andre. Min frihet slutter der din frihet begynner.

 

Når det er sagt tror jeg heller ikke at regjeringens lovforslag vil fungere. Det er ikke slik at alle går hjem og legger seg fordi staten bestemmer at de skal ut av utestedene. Det eneste regjeringen oppnår med dette vedtaket er å flytte hele problemet over på private arenaer der de har enda mindre kontroll, samtidig som de gjør livet mye vanskeligere for utelivsnæringen og setter produktive arbeidsplasser i fare midt i en finanskrise. 

 

Det er likevel det prinsipielle som er det viktigste! For denne saken demonstrerer for alvor forskjellen mellom Høyre; et parti som alltid setter individet først, og de rødgrønne; partier som alltid er villig til å ofre enkeltindividet og dets rettigheter, dersom de mener det tjener kollektivet; partier som like godt kunne hatt følgende slagord: «staten er alt – individet intet».

 

En siste oppfordring

Jeg vil nå oppfordre alle til å stemme på et parti som anerkjenner din frihet; et parti som ALLTID setter vanlige lovlydige borgere foran bråkmakere. 

 

Jeg vil oppfordre alle i Hedmark som er glad i ta seg en øl på byen om kvelden – i trygge omgivelser, til å stemme på Høyre, og ikke på overformynderske sosialister.

Read Full Post »

Feil utgangspunkt

Det er en utbredt holdning, særlig blant mange på høyresiden, at om alle de andre bare hadde visst det samme som oss så hadde de også vært enige med oss. Hadde sosialistene bare kunnet mer økonomi, lest like mye om markedsøkonomiens utvikling, eller sett de samme grafene og tabellene som oss, så innbiller noen seg at de naturligvis ikke ville hatt noe annet valg enn å mene det samme som vi gjør.

Det er lett å falle for denne argumentasjonen, men jeg tror det er en destruktiv vei å gå. I det vi faller for denne argumentasjonen reduserer vi politikk til regnestykker uten mål og mening. Da fjerner vi det ideologiske fra politikken, og sitter igjen med noe rent pragmatisk. Pragmatisk resultatorientert politikk er en av høyresidens største styrker, men vi har en tendens til å glemme det aller viktigste. Pragmatisk politikk er verdiløs hvis den ikke er forankret i en større sammenheng. Det er vår moral og våre verdier som utgjør målet den pragmatiske politikken skal jobbe mot.

Det finnes mange høyrevelgere i dag som sier de gjerne kunne stemt SV, hvis det ikke var for at SV er så virkelighetsfjerne. En del høyrepolitikere slår seg derfor stolt på brystet og konstaterer at de har den mest virkelighetsorienterte politikken. Jeg synes dette minner om moralsk forfall på høyresiden. En slik tankegang anerkjenner sosialismen som det moralsk riktige, men Høyre som det mest pragmatiske. Denne konklusjonen er helt uakseptabel i mine øyne.

Velferdsstaten er umoralsk

Vår politikk er basert på andre moralske verdier enn sosialistenes, og det er også derfor den fungerer bedre. Hvis Høyre virkelig vil bryte ut av det sosialdemokratiske status quo vi har i Norge må vi også fremme våre verdier som de moralsk riktige.

Jeg ønsker å ta et oppgjør med dagens velferdsstat, men Unge Høyres alternativ til velferdsstaten kan ikke bare fremstå som et resultat av «kald og kynisk» utregning. Vi vet naturligvis hvor viktig økonomi er i alle deler av politikken, men vi er ikke bare imot dagens velferdsstat fordi den er dyr og ineffektiv, men fordi den korrumperer samfunnet vårt moralsk. Den reduserer selvstendige oppegående mennesker til passive mottakere av sosiale stønader.

Hva er velferd?

Mange vil mene at det ikke er strategisk lurt å ta et oppgjør med vår hellige ku; velferdsstaten. Jeg er av en annen oppfatning. Jeg ble ikke medlem av et politisk parti for å fronte den politikken som sett fra et strategisk ståsted er lurest, men for å fronte de verdiene jeg tror på. 

Vi må slutte å føre velferdsdebatt på sosialistenes premisser, og heller sette agendaen selv. Høyresiden taper denne debatten fordi sosialistene har fått lov til å definere velferd. Sosialistene kan ikke lenger få lov til å definere velferdsbegrepet. Velferd er ikke bare noe som deles ut fra en offentlig institusjon. Velferd er også noe som skapes mellom mennesker i private fellesskap gjennom frivillige initiativ.

Det er helt umulig å forvente at enkeltmennesker skal bli ansvarlige individer, dersom staten begrenser dets frihet og tar stadig mer ansvar selv. I Unge Høyre vet vi at frihet, ansvar og mangfold henger uløselig sammen. Derfor er Unge Høyre også de eneste som virkelig kan komme med et troverdig alternativ til dagens velferdssystem. 

Som konservative kan vi komme med et annet alternativ enn individualistisk laissez-fare kapitalisme. Eksempler på dette kan være ordninger som f.eks. Hedmark Unge Høyre har vedtatt, som går ut på å bl.a. omgjøre alle inntektsgraderte velferdsytelser til flate ordninger som sikrer alle et basis-kronebeløp, og at alle offentlige velferdsordninger skal kunne erstattes av et privat tilbud av samme eller bedre kvalitet.

Frihet for konservative

Frihet for oss konservative er noe mer enn retten til å være i fred. Selv de mest liberale anerkjenner at en stat er nødvendig – for å ivareta folks frihet. Konservative tar konsekvensen av dette og sier at når fellesskapet er nødt til å ta et begrenset ansvar overfor enkeltmennesket, så må enkeltmennesket også nødvendigvis ha et visst ansvar i fellesskapet.

I et rikt vestlig land som Norge burde et sosialt sikkerhetsnett være en del av statens begrensede ansvar. Det er imidlertid helt nødvendig at det er en tydelig balansegang her, og den norske velferdsstaten er i dag langt over grensen. Et samfunn uten noen form for sikkerhetsnett gir ikke mennesker den tryggheten de trenger for å våge, satse og skape verdier, men et samfunn med en altfor sterk stat som forsikrer alle mot mest mulig usikkerhet er enda verre fordi den passiviserer mennesker og hindrer virksomme individer i å se sine talenter og muligheter. Den norske velferdsmodellen er dessverre et godt eksempel på sistnevnte.

Read Full Post »

Stortingsrepresentant for Hedmark Høyre, Gunnar Gundersen, var i går ute med et glimrende utspill om rovdyrproblematikken rundt Osdalsulvene!

I den anledning legger jeg ut et innlegg jeg holdt på Unge Høyres landsmøte i fjor, som tar for seg noe av den samme problematikken. Anledningen var behandlingen av miljøprogrammet, der det bl.a. var et foreslått kapittel om rovdyr og bøndenes erstatningsordninger (noe det antakeligvis var bymennesker som hadde utarbeidet) som jeg reagerte kraftig på.

Etter å ha blitt kalt bl.a. ulvefascist av Torbjørn Røe Isaksen (som likevel halvveis støttet saken til Hedmark, bare ikke i samme krasse ordvendinger, og gikk inn for et kompromissforslag) ble avsnittet endret og vedtatt.

Enkeltmenneskets frihet og rett til å forsvare seg selv, familien sin, eiendommen sin, næringsvirksomheten sin eller husdyrene sine vil ALLTID komme forann ulvens rett til å leve i mine øyne!

Innlegget følger under:

Året er 1989 – den kalde krigen er over. Faren for russisk invasjon er overhodet ikke et tema lenger, men knapt 10 år senere er invasjonen en brutal realitet for deler av distrikts Norge, og etterlevninger fra den gamle kommuniststaten terroriserer på nytt befolkningen. Men denne gangen er det riktignok i form av firbeinte skikkelser med fråtsende kjeft og skarpe tenner.
 
Slik burde historien om den nye ”norske” ulven egentlig startet. For siden sovjetulven gjorde sitt inntog i Norge, har den norske ulve,- og rovdyrpolitikken vært en verkebylle for distriktene og en skamplett på den politiske arenaen.
 
Kjære landsmøte,
 
Det er lenge siden jeg har lest, hørt eller til og med drømt noe så dumt som kapittelet om rovdyr i miljøprogrammet.. Jeg vil nesten gå så langt som å si at det hadde vært mer intelligent å be Hallgeir Langeland om å utarbeide Unge Høyres forsvarspolitikk.
 
Vi er nødt til å innse at store levedyktige rovdyrstammer, fortrinnsvis ulven, er totalt uforenlig med noen form for sivilisasjon i Norge. Likheten mellom rovdyr og sosialister er slående, for rovdyr er til enhver tid, akkurat som sosialister i posisjon, en trussel mot folks ferdselsrett, mot den privat eiendomsrett, mot folks mulighet til å drive en effektiv næringsvirksomhet og mot det enkelte individets rettigheter.
 
Det er absurd, og det opprører meg at Unge Høyre, frontkjemperen for enkeltmenneskets frihet i Norsk politikk, som jeg egentlig er umåtelig stolt av å være medlem av, i dette tilfellet bryter fullstendig med sine egne verdier.
 
Hvor ble det av trygge lokalsamfunn? Trygghet for hus, hjem og jobb? Privat eiendomsrett? Gjelder ikke dette for distriktene? Hva med barnas rett til å leke trygt i skogen, hva med eldres rett til å gå tur og plukke bær ute i naturen. Er det slik Unge Høyre skal vinne valget i 2009? Med en urbanisert elitepolitikk som er omtrent like demokratisk som to ulver og en sau som møtes for å stemme over hva de skal ha til middag?
 
Både Jerv, Gaupe, Bjørn og Ulv påfører sauebøndene i Hedmark store tap. Det nytter ikke å drive en effektiv, progressiv og produktiv næringsvirksomhet på erstatningspolitikk. De store erstatningssummene fungerer i stor grad bare som et overlevelsesmiddel for bøndene. Sammen med den tiltaksløse rovdyrpolitikken blir dette praktisk talt ikke annet enn å bruke skattebetalernes penger på å holde en underskuddsbedrift i live.
 
Ulven er en lystmorder. En ulv kan lett drepe flere hundre sauer i løpet av en kveld hvis den fårlov. Det verste er imidlertid ikke at vi kaster bort skattebetalernes penger på å verne om lystmorderes rett til å herje fritt. Det verste er at vi innbiller oss at livskvalitet bare handler om hva slags erstatningssum man får. Særlig frykten for Ulv reduserer livskvaliteten til vanlige folk i distriktene, og denne kan ikke kjøpes vekk med penger. Her trengs det handling!

Det finnes ingen gode argumenter for å bevare ulv i Norge. Ulven er ikke en del av det norske biologiske mangfoldet. Den norske ulven er utryddet. Dagens ulv i Norge er avkom fra russiske streifdyr. For å sitere vår tidligere landbruksminister Johan C Løken, og snakke et språk byfolket kanskje forstår:

”Sett fra et naturvitenskapelig syn kunne det argumenteres sterkere for å gjenopprette slum øst for akerselva enn å gjenninføre ulv i Norge”

For to år siden var vårt kjære sentralstyremedlem og kommende nestleder Stefan Heggelund oppe på talerstolen og ønsket ulven velkommen til Nordmarka. Det kunne vært spennende å se dette forslaget gjennomført i praksis, for jeg tror det hadde holdt at Stefan så en litt sint hund som lignet på en ulv, før han ville blitt sett vandrende i Nordmarka med rifla på ryggen!
 
Kjære landsmøte. Jeg har en innrømmelse å komme med, nei, i motsetning til Stefan har jeg ikke vært sosialist, men som naiv fjortiss har jeg en svart fortid som ulvevenn. Men også jeg gikk fra å være dum til å bli smart.

Jeg oppfordrer herved landsmøtet til å gjøre det samme, og stemme for Hedmarks endringsforslag.

Read Full Post »

Mens ord om likhet og omfordeling, fra alskens sosialister preget avisene i julen, benyttet jeg anledningen til å hylle de private innovatørene, og de markedskreftene som har gitt oss den velstanden vi har i dag, i en kronikk 23. desember kalt «God Jul til dere Sosialister». Dette startet en ganske livlig debatt i Hamar Arbeiderblad.

Sist ute var Aleksander Bern, med innlegget «Utopisk om kapitalismen» der jeg både fremstilles som liberalist, individualist, osv… Bern har åpenbart ikke forstått hverken den ideologien jeg vedkjenner meg, eller de øvrige betgnelsene han forsøker å gi meg. HA har dessverre ikke lagt ut dette innlegget på nettsidene sine så jeg får ikke linket til det, men mitt svar er i hvert fall som følger:


Virkelighetsfjerne betraktninger

Det var med stor interesse at jeg begynte å lese Aleksander Berns innlegg i HA, 7. januar, for Bern kommer egentlig med noen viktige betraktninger og problemstillinger. Dessverre våger han seg fort ut på altfor dypt vann, og drukner fullstendig i virkelighetsfjerne konklusjoner og uholdbare påstander.

Lite imponerende

Bern har tilsynelatende aldri lært korrekt sitatbruk. Det er nemlig ikke spesielt imponerende å svare på «sitater» man selv har konstruert. Jeg skrev aldri at «verden er kun drevet fremover av enkeltindividet» slik Bern feilaktig siterer, men at «verden beveges av individer som forfølger sine egne individuelle interesser». Her er det markante forskjeller. Berns forvrengning av mine uttalelser gir uttrykk for et rent individualistisk verdensbilde, mens min opprinnelige setning er en anerkjennelse og en hyllest av de innovatørene som har gjort dagens samfunnsutvikling mulig.

Videre er det usaklig å angripe min ideologiske forankring uten å nevne den faktiske ideologien jeg vedkjenner meg med ett eneste ord. Jeg aldri har lagt skjul på min markedsliberale eller nyliberale overbevisning, men denne er forankret i konservatismen. Hvis Bern hadde fulgt med i timen ville han visst at fellesskapet er svært viktig for konservative, men at fellesskapet for oss er noe mer enn en flokk. For konservative er fellesskapet en ansamling enkeltindivider.

Innovatører

Mitt poeng illustreres egentlig meget godt av Bern selv, når han fremstiller Statkraft, Televerket, Norges Statsbaner og Vegvesenet som kollektivistiske motsetninger til min påståtte individualisme, for også disse institusjonene er bygget opp av enkeltindivider. Det blir nesten komisk når Bern ikke forstår at disse offentlige institusjonene aldri kunne eksistert om ikke det var for de innovatørene jeg hyllet i mitt innlegg 23. desember. Hadde Statkraft i det hele tatt hatt noe strøm å levere hvis ikke Nikola Tesla egenhendig hadde løst problemet med roterende magnetfelt, konstruert den første kraftstasjonen for vekselstrøm og dermed lagt hele grunnlaget for dagens elektrifiserte sivilisasjon? Hvem skulle televerket ha levert telefontilknytning til, hvis ikke Alexander Graham Bell hadde funnet opp telefonen?

Jernbaneutviklingen har også sitt opphav i private innovatørers kreativitet. Det som virkelig satte i gang jernbaneutbygging over hele verden, var jo oppfinnelsen av dampmaskinen. Norges Statsbaner var naturligvis svært viktig aktør, men er det noen som tror at jernbaneutbyggingen i Norge hadde skjedd dersom Thomas Newcomen ikke hadde funnet opp dampmaskinen i 1712, eller hvis James Watt ikke hadde videreutviklet den til en brukbar modell i 1769? Dagens tog er riktignok drevet av elektrisitet, men da kan man jo igjen spørre seg hvor vi hadde vært uten Teslas oppdagelser.

Berns henvisninger til Albert Einstein er nok et eksempel på at grundigere research ville vært klokt. Einstein var sterk kritiker av kapitalismen, men det var fysikeren Einstein jeg hyllet i mitt innlegg. Det er som fysiker han er kjent og genierklært. Hva han mente om politikk er forholdsvis uinteressant. Videre forsøker Bern å gjøre et treffende poeng ved å hevde at «det var ved det offentlige universitetet han gjorde mye av sin banebrytende forskning». Dette er faktisk grov faktafeil. Det er allmennkunnskap at Einstein aldri var noe skolelys. Einstein ble uteksaminert i 1900, uten å ha utmerket seg noe bemerkelsesverdig. Det var først i 1905 at han introduserte relativitetsteorien, som et resultat av teoretiske eksperimenter han puslet med på fritiden.

Inkompetanse

Det er likevel ideologisk at Bern skyter fullstendig skivebom. Han tegner et skrekkbilde av min ideologi som ikke ville passet de mest ytterliggående og rendyrkede liberalistene i DLF, og forsøker å stemple meg som en ekstremistisk laizzes-fare liberalist mer objektivistisk enn selv Ayn Rand noengang var. Han utviser rett og slett en usedvanlig manglende ideologisk innsikt og ignoranse. For det første burde Bern lære seg at kapitalismen ikke er en ideologi, men et økonomisk system. Markedsliberalisme kan heller ikke regnes for å være en fullkommen ideologi, men en betegnelse på et ideologisk tankesett for hvordan markeds, og handelspolitikken burde styres. Både konservative og liberalister kan derfor være tilhengere av markedsliberalisme.

Ved frihetsbegrepet når Berns ideologiske inkompetanse nye høyder. Jeg siterer: «Når Riise og hans meningsfeller snakker om frihet, er det frihet til å følge sin egeninteresse (…) ikke frihet fra sult, tyranni, overgrep drap og vold (…)» Dette er vrøvl fra ende til annen. Konservatismen ser det som statens fremste oppgave å beskytte hvert enkelt menneske mot slike forhold. Et menneske er ikke fritt, dersom det ikke er noe som sikrer dette menneskets frihet. Alle har rett til trygghet. Det jeg er motstander av er at selvstendige mennesker tvinges inn i et avhengighetsforhold til staten. Staten burde konsentrere seg om å hjelpe de som trenger hjelp og vil ha hjelp, og la resten være i fred! Det er det frihet handler om.

Frihet

Jeg tror på ingen måte at jeg har svaret på alle spørsmål og problemer, slik Bern insinuerer. Min fremste politiske sak er nettopp å ta mer makt fra politikere og overlate valgene til hvert enkelt menneske. Enkelte ting burde tilhøre den private sfære, og være utenfor politikeres innblandingsrett. Sosialismen er en dystopi i mine øyne, men en ond utopi når den fremføres av sosialister. Bern har fullstendig rett i at undertrykkelse og rettsløshet ikke er en del av sosialistenes drømmesamfunn, men sosialismens utopiske ondhet gjør at den alltid fører til dét hvis den får lov. Hvis jeg trodde jeg hadde svaret på alle livets spørsmål, ville jeg vært sosialist. Det er sosialister som søker å tvinge sin moral og prinsipper over på andre. Det er sosialister som søker makt og innflytelse fordi de tror de er egnet til å styre andres liv. Som politiker søker også jeg innflytelse, men av helt andre grunner. Jeg søker innflytelse fordi jeg tror på et ufravikelig prinsipp; frihet. Frihet til å leve det livet man selv vil, fri fra undertrykkelse – både statlig og privat. Ikke en utopisk individualistisk frihet, men en virkelig frihet som henger sammen med ansvar og orden. Kall det gjerne fundamentalistisk om du vil. Frihet er ikke noe jeg kompromisser med.

Read Full Post »

Older Posts »