Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Frp’

(Bildet er stjålet fra denne bloggen)

Akkurat da man trodde at alle tenkelige skandaler, og mer til, som kunne ramme Frp har kommet, så kom det altså én til da det ble avslørt i går at Frps Bård Hoksrud har kjøpt sex på ferietur i Riga.

Det er mange ting man kan si om denne saken, og mye kommer til å bli sagt, men jeg sitter i grunn igjen med to helhetsinntrykk:

1) For det første tenker jeg: hvordan er det mulig å være så utrolig korttenkt?

2) For det andre synes jeg utrolig synd på Bård Hoksrud og den heksejakten han nå blir utsatt for

Flere kommentatorer vil forsøke å sammenligne denne saken med Søviknes de neste dagene. Disse sakene er, etter mitt syn, lite sammenlignbare. Terje Søviknes utnyttet sin rolle som sentral Frp’er, og mulig partilederemne, på et landsmøte i Fpu – en offisiell partisetting. Bård Hoksrud var på en helt privat egenfinansiert tur med voksne medlemmer av Fpu.

Det som likevel overrasker meg er at en profilert stortingspolitiker ikke har mer dømmekraft enn at han gjør noe slikt på en tur med tre medlemmer av sitt eget ungdomsparti. Særlig etter det året Frp har vært gjennom burde det være en liten antenne i bakhodet som advarer mot at dette er en tur som enkelte medier kanskje kunne være interessert i.

Og det er åpenbart nettopp det som har skjedd. TV2 har selv opplyst om at noen på forhånd har tipset dem om at ulovligheter kunne komme til å skje på turen. Man kan selvsagt forsøke å trekke opp en etisk debatt omkring TV2s praksis (slik bl.a. Carl I. Hagen har forsøkt å gjøre), og om de ville snudd seg rundt på samme måte hvis det var Trond Giske som var på tur med tre AUFere til Riga, men det er for så vidt ikke så vesentlig. Når man er stortingspolitiker må man finne seg i å leve i medienes søkelys. Det er dessverre prisen man betaler for å heve 654.000 kr i året som folkevalgt representant i nasjonalforsamlingen, selv om jeg mener forfølgingen av Hoksrud på en privat ferietur er langt over grensen.

At Hoksrud har kjøpt sex i utlandet reagerer jeg egentlig ganske lite på i seg selv. Jeg skjønner imidlertid ikke hvorfor Hoksrud ikke hadde mer vett enn at han gjorde det på en diskrét tur til Thailand med jevnaldrende kompiser, fremfor på en tur med tre unge partimedlemmer kort tid etter den mest turbulente valgkampen Frp har vært igjennom.

Sexkjøpsloven

Dere som har lest denne bloggen tidligere vet at jeg synes sexkjøpsloven er noe sprøyt, og at loven mot sexkjøp i utlandet er enda mer absurd.

Det er i det hele tatt et demokratiproblem at Norge kan vedta lover som forbyr norske statsborgere på ferie å begå frivillige handlinger mellom to parter som er lovlige i det landet de besøker. Dernest er det et større moralsk problem ved forbud mot sexkjøp i seg selv. Det er et ganske stort paradoks at politikere kan sitte på Stortinget og bestemme hva som er den moralsk akseptable årsaken til å ha sex. For det er faktisk det man gjør.

Jeg vil presisere at jeg her snakker om den frivillige sexhandelen, for det er den sexkjøpsloven har betydning for. Menneskehandel var naturligvis ikke tillatt før sexkjøpsloven kom.

Nå forventer jeg ikke akkurat at denne saken skal skape noen ny bred debatt om sexkjøpsloven, men det er nettopp det den burde gjøre.

For jeg har faktisk store problemer med å se at det skulle være noen viktig moralsk forskjell mellom det å kjøpe sex av en som selger frivillig, og det å plukke opp tilfeldige berusede jenter hjem fra byen om kvelden. Ganske ofte vil det siste kunne være vesentlig mer problematisk – både juridisk og etisk – ettersom man gjerne befinner seg i en mindre bevisst tilstand.

Ja, Bård Hoksrud har gjort noe utrolig korttenkt og dumt, og norske lover og regler eksisterer samme hvor tullete man mener de er. Det burde imidlertid komme en debatt rundt hvorvidt vi mener at det er politikere som skal bestemme de ”korrekte” årsakene til at to voksne mennesker velger å ha sex.

Read Full Post »

Det må være flaut å være liberalist i Frp om dagen. I dagens VG har Siv Jensen den perfekte oppskriften på massivt økende velferdskostnader i det uendelige.

Siv Jensen raser mot helsedirektør Bjørn-Inge Larsen, fordi nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsesektoren nylig sa nei til en ny behandling av tykktarmskreft som kan gi pasienter et halvt års forlenget levetid, fordi den koster mellom 300.000 og 500.000 kroner per pasient.

«Det er forkastelig å sette en prislapp på menneskeliv» argumenterer Jensen, men dette handler jo ikke om prisen på menneskeliv. Vi mennesker er ikke usårbare vesener. Sykdom og død er en naturlig del av livets gang, men takket være innovative mennesker og teknologiske fremskritt har vi klart å gjøre livet langt lettere og betydelig lengre enn for få år siden. Denne utviklingen fortsetter, men det er en gradvis prosess. Det er nemlig slik at ting koster. Enkelt og greit.

Dette handler altså ikke om en prislapp på menneskeliv. Det handler om en prislapp på behandling. Det Jensen egentlig sier er at det ikke bør finnes noen grense overhodet for pengebruk i forbindelse med legebehandling. Jeg undres sterkt på hva slags verden Siv Jensen lever i. Det er jo ingen som har sagt at de er mot behandling av tykktarmskreft. Dette handler om prioriteringer av ressurser i det offentlig finansierte helsevesenet. Det er nemlig slik at behandling koster penger, og penger er et knapphetsgode. Da må man hele tiden prioritere hva man skal bruke pengene på. Det er nesten utrolig at det skal være nødvendig å forklare slikt til et selverklært liberalistisk parti.

Men fadesen stopper ikke her. «Veldig ofte er medisin dyrt i starten, når det er få brukere. Men at man forsker på dette, er et tegn på at det er etterspørsel. Hvis etterspørselen er der, vil prisene etter hvert falle», fortsetter Jensen. Hvis ikke dette er en meget dårlig omformulering fra journalisten, skulle jeg likt å vite hvordan Jensen klarte å koke sammen denne tankerekken.

I hvilken verden går prisene ned fordi etterspørselen øker? Priser går ned fordi produksjonen øker, fordi den blir mer effektiv, fordi man finner billigere produksjonsmetoder, eller fordi etterspørselen går ned. Den direkte effekten av økt etterspørsel er i første omgang høyere priser.

Det Siv Jensen antakelig mente å si er at etterspørselen vil føre til mer forskning, som igjen vil føre til billigere produksjon, og dermed også billigere priser. Det er selvfølgelig logisk, men ikke i en verden der man ikke trenger å prioritere. Hvorfor engang tenke på priser i forbindelse med legebehandling hvis vi skal legge Siv Jensens «penga finns»-retorikk til grunn? Siv Jensen sier jo egentlig at all kritisk behandling skal finansieres uansett kostnad, også får vi bare håpe at noen finner på en billigere løsning, mens statens helseutgifter stiger med rakettfart.

Det er i grunn ikke bare Frps liberalister som bør være flaue over dette utspillet. Dette vitner jo om en forståelse for prioriteringsbehov langt under i hvert fall den mer pragmatiske delen av SV. Alle Frp’ere som har begreper om hva ‘en mindre stat’ innebærer burde rive seg i håret i frustrasjon over sin partileder akkurat nå.

Read Full Post »

I et intervju med Dagsavisen, sier vår nye regjeringsmarxist Audun Lysbakken, at lønnsforskjell mellom kvinner og menn er en av våre største likestillingsutfordringer. Lysbakken drømmer om å kunne annonsere likelønn.

Til Dagbladet sier han at likelønn er «en av de tingene jeg har tenkt å jobbe mest med de neste fire årene (…) Det er nemlig ikke innstrammingene i asylpolitikken Soria Moria 2 vil bli husket for om noen år, men likelønnsløftet»

Hva er egentlig dette «likelønnsløftet» som sosialistene (eller marxistene i Lysbakkens tilfelle) liker å snakke om?

La oss først se på grunnlaget for denne likelønnskampen: «Norske kvinner tjener i gjennomsnitt 85 prosent av det menn gjør. Kvinnedominerte yrkesgrupper henger systematisk etter de mannsdominerte. Kvinner får altså dårligere betalt fordi de er kvinner. Finnes det noen større urettferdighet i vårt samfunn?» spør Lysbakken (i en kronikk i Dagsavisen).

Problemstillingen til Lysbakken er egentlig helt absurd. Fordi kvinnedominerte yrkesgrupper henger etter mange mannsdominerte yrkesgrupper, slår han automatisk fast at kvinner får dårligere betalt fordi de er kvinner. Det er rett og slett på tide å kalle en spade for en spade. Dette er ikke annet enn vrøvl fra ende til annen!

Hva er likelønn?
Likelønn burde ikke engang være et tema i Norge. Vi har likelønn i Norge i dag. Det er klinisk umulig å komme i en situasjon der alle kvinner i Norge samlet og alle menn i Norge samlet – helt uavhengig av lønn, familiesituasjon, osv… – tjener akkurat det samme. Ei heller burde dette være et mål. Likelønn dreier seg om lik lønn for likt arbeid. Det er så og si ingen som mener at en offentlig sykepleier og en offentlig hjernekirurg skal ha samme lønn, men en kvinnelig hjernekirurg skal ha samme lønn som en mannlig hjernekirurg. Slik er det også i dag. (Jeg presiserer offentlig her, fordi det ikke er staten som bestemmer individuelt baserte lønninger i privat sektor)

Venstresiden er imidlertid ikke fornøyd med dette, fordi kvinner som helhet tjener mindre en menn. At dette blandt annet skyldes at kvinner føder barn, og i større grad enn menn faktisk ønsker å være hjemme med barna sine et par år ekstra ser de fullstendig bort ifra. (Enkelte rødstrømpene skulle antakelig innerst inne ønske at kvinner bare kunne dra til sædbanken og deretter fremstille barnet sitt i et laboratorium, slik at de skilte seg minst mulig fra menn. Det er egentlig ganske ironisk at denne gruppen feministers fremste kampsak tilsynelatende er at kvinner skal være mest mulig lik menn. Å dyrke sin kvinnelighet er nesten en skam i mange slike miljøer, men nok om det. Det var ikke først og fremst rødstrømpene jeg var sint på nå – men det er utrolig hvor tilfredsstillende blogging kan være for en ellers passelig balansert person.)

SÅ, tilbake til likelønn. Vi har lik lønn for likt arbeid i dag, men det er slik at kvinner i større grad enn menn har deltidsstillinger, er hjemme med barna, jobber i det offentlige, og – som Lysbakken påpeker – innehar jobber i typiske lavtlønnsyrker. Det er imidlerid IKKE fordi noen gamle reaksjonære besteborerlige hvite dresskledde menn har tvunget dem til det, men fordi de har valgt disse jobbene selv!

Burde vi oppfordre flere kvinner til å bli leger, advokater og bedriftsledere? Ja, absolutt! Det mener jeg helt klart. Jeg tror det ville være en berikelse for disse yrkesgruppene om flere kvinner søkte seg til toppjobber i næringslivet og typiske yrker med høy lønn. Det er likevel stor forskjell på å oppfordre flere kvinner til å søke seg til disse jobbene, og å forsøke å tvinge igjennom denne falske ideen om likelønn ved politiske reguleringer.

Manglende ryggrad på borgerlig side
Min irritasjon over venstresiden i denne debatten er likevel ganske begrenset. Ikke fordi jeg ikke mener at deres innfallsvinkel er direkte idioti. Det mener jeg, men fordi jeg ikke forventer mer av politikere som har den utopiske forestillingen om likhet som sitt opphøyde mål. Venstresiden mener alltid at løsningen på et problem er en ny politisk regulering. Og løser ikke reguleringen problemet, så har man ikke regulert nok.

Venstresiden har sosial utjevning som et opphøyd mål. Deres fremste visjon er altså likhet. Aller helst skulle alle hatt like stort hus, samme lønn, like høyt utdanningsnivå, osv… og deretter ofret blod svette og tårer for fellesskapet med glede. Vi skulle aller helst vært sosialt klonede mennesker i en sosialistisk utopi der mennesket er befridd fra den indre drakampen som profittjaget og kapitalismen har befestet i oss.

Dette likelønnsmaset fra venstresiden er altså ikke spesielt overraskende, men det ER ganske overraskende at Høyre (Høyre har riktignok skilt seg positivt ut i valgkampen sammenlignet med de andre borgerlige partiene, ved å snakke mest om en kompetansepott – som også jeg er for – og ikke en likelønnspott, men også Høyre har av og til tilnærmet seg denne utfordringen fra et «likelønnsperspektiv»), Frp og de andre ikke-sosialistiske partiene opptil flere ganger i valgkampen har tendert mot å akseptere sosialistenes premisser for debatten ved å snakke om å «løfte de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene». Og ikke nok med det – Frp valgte til og med indirekte å angripe sosialistene for ikke å ha vært SOSIALISTISKE NOK. Dette viser en, for å si det rett ut, ynkelig liten ryggrad og ideologisk bevissthet fra et parti som kaller seg liberalister.

Å løfte de «kvinnedominerte lavtlønnsyrkene» handler ikke om likelønn! Mennene som jobber i disse yrkene tjener akkurat like lite som sine kvinnelige kollegaer. Å late som samfunnet diskriminerer kvinner, fordi mange kvinner har valgt yrker som man fra før av visste at lå på et lavere lønnsnivå enn mange mer mannsdominerte yrker, er ikke minst også et hån mot nettopp disse kvinnene som har valgt disse jobbene av egen fri vilje. Insinuerer man at de ikke har valgt disse jobbene fordi de har lyst? Hvem har isåfall valgt for dem?

Til slutt: Jeg er faktisk ikke imot å løfte de «kvinnedominerte lavtlønnsyrkene». Det er mange av disse yrkesgruppene som hadde fortjent et lønnsløft (sykepleiere og lærere burde med sin lange utdanning ha en langt høyere lønn enn i dag), men hvis vi skal løfte disse yrkesgruppene, så skal det jo være fordi nettopp denne yrkesgruppen fortjener et lønnsløft og ikke fordi den er dominert av et bestemt kjønn, rase, seksuell legning, osv…

Hypotetisk eksempel: Sett at man plutselig var i en situasjon der kvinner tjente gjennomsnittlig mer enn menn; ville dagens sosialister/radikale feminister da også stått på barrikadene for å løfte f.eks. lagerarbeidere og andre mannsdominerte lavtlønnsyrker i lønn??? Antakelig ikke! Jeg tviler på at dette hadde vært en kampsak for Kristin Halvorsen og SV.

Jeg vil avslutte med å presisere nok en gang at jeg ØNSKER meg flere kvinnelige bedriftsledere, leger, kirurger, advokater, aksjemeglere, eiendomsmeglere, eller børshaier for den saks skyld. Men kvinner kan ikke tvinges til å velge disse yrkene, like lite som man – av åpenbare årsaker – kan gi alle sykepleiere og lærere samme lønn som Eivind Reiten.

Jeg presiserer også at jeg MENER at f.eks. sykepleiere, lærere og lektorer burde ha høyere lønn enn i dag, men det er fordi disse yrkesgruppene i offentlig sektor som krever høy utdanning fortjener lønnsløft basert på utdanningsnivået, og IKKE fordi den er dominert av en bestemt gruppe.

Og så et siste spørsmål til dere sosialister som fortsatt leser og river seg i håret: ville dere vært imot å gi sykepleiere høyere lønn hvis det var flere mannlige sykepleiere enn kvinnelige?

Konklusjon:
Likelønnskampen er vunnet for lenge siden. Det er en reguleringskamp på sosialistenes premisser som Frp, KrF, Venstre, og tildels Høyre av og til, konkurrerer om å sette agendaen i. Det er egentlig en ganske trist forestilling.

Read Full Post »

Til tross for sin massive kritikk av Høyres ledelse, sender Christen Sveaas i dag en sjekk på kroner 1.000.000,- til Høyre – «slik at det gode parti får litt hjelp til å markedsføre sine gode blå budskap klarere, veldig mye mer klarere», skriver han i dagens DN.

 

I DN 6. juli spurte Sveaas hvorfor han skulle stemme Høyre. Han ba om å få vite Høyres langsiktige plan for Norge. Hva som er Høyres vei fremover. Svaret han fikk var i stedet en beskyldning om hukommelsessvikt og en leksjon i hva Høyre gjorde i forrige regjering. Etter å ha spurt enda en gang: «hvorfor skal jeg stemme Høyre? Vær så snill?», kom det noe som lignet på et svar (men heller ikke da kom den uten en liten leksjon i Bondevik II regjeringens fortreffeligheter).

 

Sveaas har ikke vært nådig i sin kritikk av Høyre: veldig kjedelig, uengasjert og visjonsløs – er noen av karakteristikkene han har brukt. Når det i dag er blitt kjent at Sveaas likevel velger å gi 1 million kroner til Høyre, burde man kanskje velge å lytte litt til hans kritikk. Ikke pga pengene, men fordi de kommer fra en støttespiller som gir noen vink man burde begynne å ta på alvor. For dagens million kommer heller ikke uten et ganske kraftig sleivspark: «lytt til de yngre og glem de gamle, grå og selvopptatte Høyregarkene», sier han.

 

Jeg har ikke tenkt å legge skjul på at jeg mener mye av Sveaas’ kritikk er ganske berettiget. Når våre støttespillere beskriver oss på en slik måte, burde Høyre i større grad ta selvkritikk og erkjenne at man ikke har vært flink nok til å fremme budskapet sitt. I likhet med Sveaas tror heller ikke jeg at det er politikken det er noe i veien med. Alle Høyrefolk som tror på sin egen politikk, må jo enten erkjenne at man har feilet i kommunikasjonen, eller at politikken er for dårlig (hvis man da ikke er fornøyd med meningsmålingene for tiden…). Selv om jeg skulle ønske meg at også politikken ble mer offensiv, er jeg ikke i tvil om det er førstnevnte det virkelig er noe i veien med.

 

Jeg har ikke lagt skjul på, hverken i media eller på bloggen min tidligere, at jeg ikke er helt fornøyd med alt som skjer i partiet om dagen, men jeg har troen på- og vil være med å jobbe for at Høyre skal komme seg gjennom uværet. Selv jobber jeg for Hedmark Høyre dette valget, og vil presisere at jeg, på tross av forholdene andre steder, er meget fornøyd med Hedmark Høyres stortingskandidat; Gunnar Gundersen, som sitter rimelig usikkert – grunnet de nasjonale meningsmålingene – for tiden. Gundersen er, etter mitt syn, et av Høyres sterkeste kort på Stortinget, og en av dem som virkelig har beholdt sitt lokale engasjement. Så i en tid hvor enkelte Høyrefolk ser ut til å vandre viljeløst rundt i tåken – burde alle hedmarkinger som leser denne bloggen stille massivt opp i valgkontorene, og stemme på en av våre stortingspolitikere som virkelig klarer å være klar og tydelig. 

 

Det var dog en digresjon. Høyres kommunikasjonsproblemer understøttes også ved Nettavisens partitest (som også Sveaas trekker frem i sitt siste innlegg), der Høyre er valgvinner og scorer 25% av de over 60.000 som har tatt testen. Det er altså mange flere som er enig med politikken vår, enn som sier de vil stemme på oss. De er enig med oss, de bare vet det ikke enda, eller vil ikke vedkjenne seg det.

 

Selv mener jeg at Høyre må være betraktelig mer offensive på skattelettelser og redusering av unødvendig byråkrati, tørre å ta et skikkelig oppgjør med enhetsskolen, samt være mye tøffere på sosialpolitikk. Dette har jeg også skrevet om før, bl.a. i mitt forrige blogginnlegg. Høyre må være det klare førstevalget for alle som vil at det skal lønne seg å ta i et tak – alle dem som vil at det skal lønne seg å stå opp om morran – eller som Torbjørn Røe Isaksen sier, «for dem som legger inn en time ekstra, for dem som gjør en ekstra innsats enten i frivillige organisasjoner eller i næringslivet, og fortjener å belønnes for det».

 

Sveaas skriver avslutingsvis at: «Fremtiden er ikke rød, og heller ikke grønn, og i hvert fall ikke rød-grønn. Og den er definitivt ikke grå. Fremtiden er Blå! Det har de yngre skjønt og Høyregarkene glemt.». De blå kreftene må derfor mobilisere kraftig nå, både før og etter valget – slik at vi kan få en blå regjering med klar og tydelig politikk. Slik at vi kan få en regjering som ikke bare forvalter sosialdemokratiet på en litt bedre måte – men som faktisk evner å komme med et alternativ. Denne muligheten finnes – det er bare å hente inspirasjon fra Kristin Clemets kronikk i gårsdagens DN.

 

Jeg har troen på at en borgerlig regjering på nytt kan forvandle Norge – slik Willoch greide på 80-tallet. Da trenger vi et sterkt Høyre, som sammen med Frp kan utgjøre et markant alternativ til dagens politikk.

 

I Høyredebatten som har herjet i DN i sommer, skriver Torbjørn Røe Isaksen at Høyre i forrige regjering ble for feige. «Høyre fremsto utydelige og varsomme i forrige regjering (…) Høyre kunne satt ned foten på flere saker også i regjering. I tillegg burde man hatt et større trykk på skattepolitikken og presset på i større grad for en omstrukturering av offentlig sektor», sier han.

 

Jan Arild Snoen, mener i likhet med meg, at Høyre må samarbeide med Frp for å få gjennomslag for den politikken vi ønsker i programmet. Jeg siterer:

 

«Vi som tilhører det blå Høyre vet at de meste sentrale delene av Høyres program bare kan gjennomføres sammen med Fremskrittspartiet: Store skattelettelser, mer konkurranse i offentlig sektor, reduksjoner i overføringene til distrikter og landbruket, grunnleggende reform av u-hjelpen, en strengere kriminalpolitikk. Hva er det egentlig Høyre kan få til på disse områdene sammen med Kristelig Folkeparti?»

 

Landsmøtene til Venstre og KrF viste ingen evne til å forandre Norge i særlig grad. Det var en evig lang kompilasjon av offentlige utgifter og reguleringer. Både Høyre og Frp har en vilje til å reformere, men vi trenger et sterkt Høyre i denne koalisjonen. Vi trenger et ansvarlig parti av en viss størrelse som kan holde stø kurs, ikke snu etter vinden hele tiden, og holde forbrukskåte Frpere i ørene. Hele poenget med en mindre stat, er jo nettpp at staten skal bruke mindre penger. Da er ikke oljepopulisme noen oppskrift. Vi trenger ikke en ny versjon av sosialdemokratiet, som kun vil styre mennesker på en annerledes måte. Vi trenger et alternativ som i stede for å styre andre, faktisk vil overlate mer ansvar til enkeltmennesket. 

 

Jeg tror også at fremtiden er blå. Spørsmålet er om dette er en fjern eller nær fremtid. Fremtiden er blå. Jeg håper bare at vi slipper å falle ned i en grå skyggedal først. Nå trenger vi et alternativ – ikke et ekko! Et blått alternativ!


Read Full Post »

Hva er rettferdig innvandrings og integreringspolitikk? Dette er et spørsmål jeg har diskutert mye med både partifeller og folk utenfor partiet. Meningene er mange. Dagens politikk fungerer ikke som den skal. Når talibansoldater – mennesker som skyter på norske soldater i Afghanistan, får opphold i Norge – er noe alvorlig galt.

 

Å ikke erkjenne problemene som har oppstått ved en for liberal integreringspolitikk (legg merke til at jeg skrev integrering og ikke innvandring), er å være naiv. Det er bare å se til Sverige. Nå tror jeg riktignok at det kan være greit å ha et litt mer nyansert syn på situasjonen i Sverige og Malmö enn det Frp forsøker å få det til å virke som. Ifølge dem så er Malmö rene slagmarken. MEN, man må være ærlig, og innrømme at Sverige ikke har vært kjent med en meget vellykket innvandrings og integreringspolitikk den siste tiden. Situasjonen i Malmö er ikke akkurat et eksempel på en befolkning som er godt integrert. Noen vil kanskje hevde at dette er fordi de ikke har vært strenge nok i innvandringspolitikken. Dette er jeg ikke enig i.

 

Det man derimot har hatt en svært naiv holdning til er integreringspolitikken. Her vil jeg påstå at alle partiene i Norge har et feil utgangspunkt – enkelte riktignok betraktelig mer feilslått enn andre. For å sette det litt på spissen: SV tror alle problemer løser seg, bare man får lov å komme til Norge, AP snakker kun om innvandring når de tror det blir en valgkampsak, Frp vil bare sende ut så mange som mulig, og tallfeste hvor mange som får komme hit – og Høyre aner ikke helt hvor de skal plassere seg, og faller derfor imellom to stoler (ikke helt ulikt enkelte andre saker).

 

Det er imidlertid ett ungdomsparti, som jeg mener har det beste utgangspunktet for å ta rollen som en ansvarlig aktør i innvandringspolitikken, samtidig som man evner å se utfordringen i øynene: Unge Høyre. De som har lest bloggen min jevnlig vet at jeg ikke er redd for å hudflette både Høyre og Unge Høyre når de mener noe idiotisk (jeg linker like så godt til et par av dem: Unge Høyres landsstyre – blindet av moral!, Abort, konservatisme og toleranse) så denne rosen kommer altså ikke av noen ukritisk hyllest til partiet. Unge Høyres prinsipp er at vi ønsker: en liberal innvandringspolitikk, men en STRENG integreringspolitikk.

 

Antakelig er jeg et eksempel på en polarisering i begge retninger. Jeg ønsker egentlig at hvem som helst, hvor som helst i verden, skal kunne søke om opphold i Norge. Jeg er imidlertid MEGET streng på hva slags krav jeg mener skal stilles til disse, og hvilke konsekvenser det vil få dersom disse kravene ikke overholdes.

 

Feilen er altså ikke HVOR MANGE som kommer til Norge, det er HVEM som kommer hit, og HVA som møter dem når de kommer. Vi stiller altfor lite krav til dem som kommer hit, og vi har et velferdssystem som i altfor stor grad syr puter under armene på folk, og legger opp til at folk kan være hjemme uten å ta del i verdiskapingen i det norske samfunnet.

 

Vi tar imot mange mennesker som kommer til Norge og innehar forkastelige holdninger som ikke hører hjemme noe sted i et fritt demokratisk samfunn: tvangsekteskap, konemishandling, vold, og det som verre er, er helt uakseptabelt. At vi bør være mer selektive når det gjelder hvem som får komme hit er jeg altså ikke uenig i, men det jeg er klokkeklar på at: et menneske er et menneske. Jeg ønsker å være meget streng på hvem som skal få oppholdstillatelse i Norge, men jeg NEKTER å dømme et menneske på forhånd, på grunn av opphav, nasjonalitet, etnisitet, religion, kultur, osv… 

 

Det er mange som mener at enkelte kulturer står for holdninger som er så fiendtlige mot vesten, at de automatisk skal nektes adgang til Norge. Dette mener jeg bryter med det mest grunnleggende prinsippet til et konservativt parti: fokuset på enkeltmennesket. Jeg skal selvfølgelig ikke påstå at det ikke er lettere å vurdere en søknad om oppholdstillatelse fra en canadier enn det er fra en somalier. Men somalieren har like mye rett til å vurderes som enkeltmenneske. Er du medlem av, eller har hatt noen som helst tilknytning til en terroristorganisasjon, så bør du ikke få opphold, uansett hvor du kommer fra. Kan du ikke vise frem gyldige identitetspapirer, så skal du heller ikke få opphold, uansett hvor du kommer fra.

 

Så er det naturligvis slik at enkelte mennesker er vanskeligere å vurdere enn andre. Men: Et menneske er et menneske. Punktum!


Read Full Post »

Innledning

Forslaget til Telemark Høyres 1. kandidat til Stortinget; Torbjørn Røe Isaksen (@konservativ) og stortingsrepresentant for Oslo Høyre, samt leder av utdanningskomiteen; Ine Eriksen Søreide, har skapt mye aktivitet på de digitale mediene i dag. Både i bloggosfæren og på Twitter herjer debatten.

 

Forslaget går ut på at Høyre vil dele ut ferdighetsknapper, for å skape mer konkurranse mellom elever og klasser, og skape en mer positiv konkurransementalitet. Jeg vil først presisere, slik Ine sier til Dagbladet (les også VG) at forslaget ikke går ut på å lage en rangeringsliste over alle elevene fra 1. klasse, slik Aftenposten feilaktig påpeker. 

 

Jeg siterer like så godt Ine (det er greit at evt debatt baserer seg på korrekte opplysninger):

 

«Vi vil gjerne se mer konkurranse elevene og klassene imellom, og premier for måloppnåelse, slik det allerede gjøres mange steder i landet. Slik man har svømmeknappen kan man også ha matteknappen og leseknappen, men det er ikke det samme som å rangere elevene, dette har Aftenposten misforstått»

 

Det er altså snakk om en premieringsordning for de elevene som utmerker seg. Det er snakk om å gi litt ekstra positiv oppmerksomhet til de elevene som er ekstra flinke i noe, på samme måte som det gjøres med barn i idretten. 

 

Etter mitt syn, virker dette som en utmerket og positiv idé, men de rødgrønne raser, og til og med de andre opposisjonspartiene (inkl Frp – som her viser deler av sitt slektskap med AP) er skeptiske. Jeg synes dette viser en skremmende mentalitet i Norge, som jeg nå er umåtelig stolt av at Høyre vil ta et oppgjør meg.

 

Vinnerskepsis

La meg begynne med Lasse Juliussen, sentralstyremedlem i AUF. På sin blogg skriver han bl.a. at: «Å innføre idrettsmetaforer i norsk skole, slik Høyre vil med gull-, sølv- og bronsemerker til de flinkeste, er i beste fall uheldig. I individuell idrett er det som kjent 1, i høyden 3, vinnere, mens resten taper».

 

Elisabeth Dreyer Sidselrud, nestleder i Hedmark AUF, mener at forslaget vil «legge press på elevene for at de skal bli «gode nok» til å få disse diplomene, og taperne vil stå ganske alene igjen uten diplomer» Hun spør videre: «Hvordan vil de gi disse elevene motivasjon til å jobbe videre med et fag, når de står igjen som «tapere»?»

 

For det første synes jeg at Juliussen har et merkelig syn på idrett; alle som ikke når pallen er tapere. Innsats, fremgang, osv… teller ingenting. Derfor vil han helst fjerne hele rangeringen. Med et slikt syn er det ikke overraskende at Juliussen og Sidselrud også er negativ til premiering i skolen. Alle dem som ikke får premie er nemlig tapere, i deres verden. 

 

Jeg tror ikke det er slik, og jeg mener at nettopp idretten er et godt eksempel på dette. Ifølge Sidselrud vil de elevene som ikke oppnår slike ferdighetsknapper, miste motivasjonen fordi de stemples som «tapere», men det er jo nettopp det motsatte som skjer i idretten. Der løftes de flinke frem som gode eksempler, og forbilder for de andre. Der skaper jo dette NETTOPP en motivasjon til å jobbe enda mer. Der er dette med på å få elevene til å ønske å stå på ekstra. 

 

Jeg tror ikke at de elevene som ikke får ferdighetsmerker er tapere. Jeg tror alle har et potensial til å bli flink i noe. Ikke alle kan bli matematikere, men alle har noe de er flinke i. Spørsmålet blir hvorfor det er så galt å løfte frem de elevene som er ekstra flinke i matte? Kanskje disse elevene ikke er like flinke i fotball, som alle de andre elevene. Så hvorfor kan ikke de få en ekstra opplevelse av mestring på noe de er flinke i: enten det er matte, norsk, engelsk, fotball, eller skirenn?

 

Egne erfaringer

Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg var aldri spesielt flink i fotball, eller noen form for ballsport da jeg var ung. Når vi skulle velge lag i skolegården var ikke jeg han som ble plukket ut først. Som regel var jeg blant de aller siste. Jeg hadde alltid andre interesser enn mange av vennene mine. Jeg var interessert i politikk i tidlig alder, jeg spilte teater og sang. Jeg skal ikke påstå at jeg har hatt det veldig tøft sammenlignet med mange andre, men i det konforme miljøet på barne- og spesielt ungdomsskolen var det ikke alltid like lett. Jeg vet om mange som har blitt knekt av dette miljøet, men jeg har alltid hatt støttende foreldre som fortalte meg at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville hvis jeg jobbet for det, og det har nok ført til at jeg kom meg igjennom det evinnelige presset på å være som alle de andre i barne- og ungdomsskolen.

 

Det var først når jeg kom på videregående at jeg opplevde et miljø der det var greit å være annerledes, greit å være flink til ulike ting, greit å ha egne spesielle interesser. Nesten alle mine beste venner har jeg da også fått i løpet av, og etter, tiden på videregående skole.

 

Greit å være annerledes

Det er nettopp et slikt miljø Høyre ønsker å skape: et miljø hvor det er greit å være annerledes, hvor det er greit å være flink. Sosialdemokratiet mener at dette er feil; at det er feil å løfte opp dem som utmerker seg. Barn skal helst leve i et slags middelmådig nirvana – der ingen utmerker seg noe mer enn de andre.

 

Mener alle disse som raser mot Høyres forslag at vi skal kutte ut alle andre former for premiering basert på måloppnåelse? Flere skoler arrangerer skirenn om vinteren. Skal man slutte med det? Det er jo åpenbart at dette fører til markante og tydeliggjorte forskjeller mellom de som er flinke til å gå på ski, og de som ikke er det. Ut i fra deres argumentasjon burde vi også kutte helt ut svømmeknappen, og premiering for dem som lærer seg å svømme tidlig – da dette vil kunne føre til at de som ikke har lært seg å svømme føler seg utenfor, eller til og med blir mobbet? 

 

Spørsmålet mitt blir da: hvis så er tilfelle; at barn som f.eks. lærer seg å svømme tidligere, vinner skirennet, eller får matteknappen, blir mobbet, er ikke dette da en mentalitet vi burde bekjempe, helst i så tidlig alder som mulig? Burde man ikke forsøke å gi barn gode holdninger, og lære dem at det er bra å jobbe for noe. Burde vi ikke oppdra barn til ikke å være redd for å vise hva de er flinke i, og ikke være misunnelig fordi andre er flinkere enn dem i noe annet?

 

La de skoleflinke skinne

Kristin Oudmayer skriver, på sin blogg «A Curly Life», et godt, svært personlig og interessant innlegg. Hun forteller om sine barn på 9 og 11 år. 

 

Hun skriver at «9-åringen min har blitt mobbet både på grunn av kropp og skoleflinkhet. Når hun stolt viser frem ekstrabøkene sine til “klassekameratene” og forteller om tilbakemeldinger hun har fått på prøver o.l, så latterliggjøres hun, blir kalt skrytepave og utestenges fra dagens lek. Etter gjentatte slike hendelser, har hun sluttet å fortelle “venner” om hva hun oppnår resultatmessig. Hun er i enkelte timer redd for at læreren skal fremheve henne, samtidig som hun egentlig liker å være flink. (…) Hun sliter seg tidvis ut gjennom sin flinkhet – både når det gjelder å holde følelser inne, ikke reagere på urett, ta mindre plass så hun ikke blir mobbet og i å prestere godt faglig samtidig»

 

Hun skriver videre: «Hvordan i all verden premiering av hennes innsats rent faglig, vil kunne styrke hennes posisjon eller løse hennes problemer kan jeg på ingen måte se for meg. De mindre flinke vil få enda større grunn til å utestenge henne og samtidig føle seg enda mer utilstrekkelig».

 

Jeg synes Oudmayers historie er rørende, og jeg kjenner meg selv igjen i mange av hennes beskrivelser. Hun tilfører debatten aspekter som det er viktig å ha med seg. Jeg synes riktignok at innlegget hennes er spesielt interessant, fordi hennes argumentasjon får meg til å komme til helt motsatt konklusjon enn henne selv. De problemene hun beskriver er jo nettopp et resultat av de holdningene Høyre ønsker å komme til livs. 

 

Jeg synes det er helt forferdelig at 9-åringen hennes skal måtte holde sine følelser inne, og skjule at hun er flink for ikke å bli mobbet. Forslaget om ferdighetsknapper er jo nettopp til for å skape et miljø der slike som henne ikke skal måtte «gjemme seg». Jeg ønsker jo nettopp at hun skal få lov til å blomstre – at hun skal få lov til å vise hvor flink hun er, og at hun i stede for å bli mobbet fordi hun er skoleflink, skal få ros fra de andre elevene. Jeg ønsker at hun skal få lov til å leve ut sin glede av å lære nye ting, og mestre nye utfordringer. 

 

Men løsningen på dette er jo ikke å fortsette praksisen med å gjemme bort de skoleflinke, og skape et system der de skoleflinke blir så lite synlige som overhodet mulig. Løsningen er jo nettopp å løfte disse frem – helst så tidlig som mulig – og gradvis forsøke å endre denne mentaliteten som knekker mange elever.

 

SV sier: «Hold de skoleflinke tilbake – de skaper forskjeller»

 

De rødgrønne forøvrig sier: «Okay, de flinke kan kanskje få lov til å være flinke, men gjem dem helst bort»

 

Alle de øvrige partiene er redd for å gi de skoleflinke ekstra oppmerksomhet.

 

Høyre er det eneste partiet som virkelig vil bryte ut av den middelmådige skolementaliteten i Norge og si høyt og tydelig: La ALLE elevene skinne – også de skoleflinke!


Read Full Post »

Det ville forundre meg om ikke helse blir et tema i valgkampen, på tross av finanskrisen, og Frps stadige forsøk på å få valgkampen til å handle om innvandring. 

 

Jeg forundrer meg titt og ofte over den absurde politiske debatten vi har i Norge, når det kommer til helseomsorg. De politiske debattene på andre områder handler ofte om hva som skal være et offentlig ansvar og hva som skal være et privat ansvar, om hvor mye som skal prioriteres til ulike tiltak, og hva som evt skal prioriteres bort. Det som er underlig i helsedebatten, er at man stort sett er enige i alle disse aspektene.

 

Alle partier i Norge mener at helse må prioriteres. Alle partiene i Norge er enige i at det offentlige skal ha et ansvar for å garantere alle et godt helsetilbud. Det som imidlertid er skremmende er at den nåværende majoriteten på Stortinget i Norge mener at det er viktigere at det offentlige driver tilbudet, enn at pasientene får god service og god behandling. Hva slags menneskesyn ligger til grunn for en slik holdning? Hva slags ideologisk makkverk kan danne grunnlag for slikt politisk tankegods?

 

Debatten i Norge handler nemlig ikke om man skal få hjelp eller ikke. Den handler om hvordan man skal få hjelpen. Jeg kan knapt tenke meg en mer meningsløs debatt. Det finnes altså partier i Norge i dag som mener at det ikke er viktigst at man får hjelp når man trenger det, og at hjelpen er god, men at det er det offentlige som tilbyr hjelpen. 

 

Slikt ideologisk vrakgods preger også andre områder, som f.eks. samferdsel. Dette innlegget handler riktignok ikke om vei, men eksempelet er verdt å nevne som en illustrasjon på det ideologiske problemet. Ved å ta i bruk private selskaper til fellesskapets tjeneste (rettere sagt: OPS – offentlig privat samarbeid) har Høyre vist at man kan bygge mer vei, og bedre vei, enda raskere og i tillegg for en like billig/billigere penge, enn med den måten de rødgrønne finansierer veien på i dag. Høyres løsning gir skattebetalerne mer igjen for pengene. De rødgrønne derimot er mer opptatt av at det offentlige skal bygge veien, heller enn at skattebetalerne får mer igjen for pengene sine.

 

«Mer igjen for pengene» har alltid vært et viktig slagord for Høyre. Av sosialistene blir dette slagordet sett på som kaldt, kynisk og kalkulerende, men la oss nå bruke et par sekunder og reflektere over hva dette slagordet faktisk innebærer. Er det ikke slik at skattebetalerne nettopp betaler inn penger til staten fordi staten skal forvalte disse pengene på en måte som kommer alle til gode? Jo, det tror jeg de fleste vil si seg enig i. Så kommer oppfølgingsspørsmålet: Burde det ikke da også være et prinsipp at skattebetalerne skal få mest mulig igjen for pengene sine? Det mener i hvert fall Høyre, men de rødgrønne er åpenbart av en annen oppfatning.

 

Hos de rødgrønne partiene hersker mottoet: «Det er tanken som teller». Det viktigste er ikke at skattebetalerne får et best mulig tilbud for pengene de har betalt inn, men at det de får igjen er et resultat av politikere og byråkraters «varme tanker». I det rødgrønne samfunnet er det tanken som teller i helseomsorgen. Så lenge tanken er varm, men resultatet destruktivt, så er en rødgrønn politiker likevel strålende fornøyd.

 

Høyre og jeg derimot er av en annen oppfatning. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om helsepolitikken er aldri så kalkulerende. Det viktigste for meg er at folk får et best mulig tilbud, og at de som virkelig trenger det får rask, god og effektiv hjelp. Derfor ønsker Høyre mer konkurranse i helsesektoren. Fordi konkurranse handler om å tilby best mulig kvalitet, til den rimeligste prisen. Derfor ønsker Høyre å slippe til mer private tilbud, fordi det viktigste for oss er at folk får god hjelp, ikke hvem som tilbyr hjelpen.

 

Jeg vil gjerne at alle som skal stemme i år stiller seg følgende spørsmål:

 

Hva er viktigst for meg hvis jeg blir syk eller trenger behandling?

 

1) At jeg får god og rask hjelp

2) At hjelpen jeg får er offentlig, uavhengig av kvalitet

 

Hvis du havner på svaralternativ 1, bør du holde deg langt unna de rødgrønne regjeringspartiene. Da er Høyre det beste alternativet.


Read Full Post »

Older Posts »