Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Frp’

Det nærmer seg valg, og de neste månedene vil vi se et stadig økende fokus på enkeltsaker, Selv  skulle jeg gjerne sett TV-debatter med heftige ideologiske disputter om skjæringspunktet mellom liberalisme og konservatisme i Høyres liberalkonservative linje, om inkonsekvente ideologiske standpunkt i Frps påståtte liberalisme, om forholdet mellom marked og stat i Venstres sosialliberalisme, eller om SVs sosialisme er i ferd med å bli utvannet etter 4 år i regjering. 

 

Jeg må imidlertid innse at slike debatter har en ganske begrenset appell, men det er ikke slik at ideologi kun handler om å børste støvet av Edmund Burke, John Stuart Mill eller Karl Marx’ klassikere. Ideologi handler om de ideene som danner grunnlaget for måten samfunnet er innordnet på, og om de problemstillingene vi møter til daglig. 

 

Ideologi kan fort bli et fjernt begrep, men da jeg så sportsnyhetene for noen dager siden gikk det opp for meg hvor hverdagsaktuell ideologi egentlig er. Da slo det meg nemlig at de beste fotballagene i verden ikke er annet enn konservatisme i praksis. Fotballen er faktisk et glimrende eksempel på det dynamiske samfunnet som den konservative ideologien innebærer. Fotball er frihet under ansvar, det er enkeltindividet og det er fellesskap.

 

Fokuset på enkeltindividet i fotballen er formidabel. Fotballen dyrker frem hvert enkelt individs ferdigheter til hver minste detalj, den kartlegger styrker og svakheter, og jobber målrettet for å oppnå det resultatet man ønsker. Hver enkelt spillers behov blir lagt til grunn, og alle de ressursene som er tilgjengelig blir satt inn for å gi spilleren tilpasset trening. Det blir også stilt strenge krav til innsats og uttelling.

 

Dette er likevel bare begynnelsen på det som må til for å bygge et suksessfullt fotballag. Fotballen dyrker frem individet, men enda viktigere er det å få individet til å fungere i et fellesskap. Det er nettopp denne sammenhengen som gjør fotballen til en sport Edmund Burke kunne vært stolt av. Fotballen forstår nemlig at enkeltindividet og fellesskapet ikke er motsetninger. Det stadige fokuset på enkeltindividets ferdigheter er ikke til skade for fellesskapet, men tvert imot en nødvendighet for å få fellesskapet til å fungere.  

 

Likhet er ikke noe mål i fotballen. I fotballen greier man tvert imot å få ulikhetene til å dra alle fremover. Dersom en spiller har en spesielt god løpskapasitet, mens en annen har et utpreget talent for hodespill, så ville man ifølge sosialistisk tankegang forsøkt å jevne ut disse forskjellene – selv om det ville gått utover den enkeltes spisskompetanse. En god fotballtrener vil, i konservativ ånd, gjøre det stikk motsatte. Det er selvfølgelig lurt å sørge for at begge spillerne har en viss evne til både å løpe og bruke hodet, men deretter vil treneren gjøre lurt i å fortsette å drive frem den enkeltes talent, slik at hodespilleren blir ekspert på heading og sprinteren en løpsmaskin og et mareritt for ethvert forsvar.

 

Jeg har mange ganger undret meg over vår nåværende landslagstreners politiske tilhørighet. Drillo er gammel kommunist, men hans fotballfilosofi er som tatt ut av Høyres prinsipprogram. Drillo har nemlig gjort det klart at han er svak for de eksepsjonelle spillertypene som har ekstreme kvaliteter i en eller annen retning. Jostein Flo var alt annet enn en typisk ving. Han var dårlig med ballen, og rimelig treg, men med sine 194 cm var han svært farlig når han utfordret backene i hodedueller, etter innlegg fra Stig Inge Bjørnebye («Flo-pasningen»). Drillo ga også Tor Hogne Aarøy (som riktignok ikke stilte) sjansen mot Tyskland av samme grunn. Begge er eksempler på spillere med ganske klare svakheter, men Drillo fokuserer heller på hvordan han kan utnytte deres særegne talenter til tross for deres mangler. 

 

Tenk om flere kunne tenkt på samme måte ellers i samfunnet. Hvorfor blir en slik tankegang til stadighet hyllet i fotballen, mens den møtes med vemmelse i skolen? Hvem er det som taper på tilrettelagt opplæring i skolen? Innbiller noen seg virkelig at de skolesvake får et bedre skoletilbud ved at de eksepsjonelle skoletalentene holdes tilbake? Innbiller noen seg virkelig at de skolesvake vil tape på å få tilrettelagt undervisning på sitt nivå og utfordringer de kan mestre? Det er stadig vekk fotballspillere som suser opp fra B-lagene til stor suksess på A-laget. Tror vi virkelig at disse spillerne ville blitt bedre dersom de ikke hadde fått mulighet til å utvikle seg på et mer grunnleggende nivå først?

 

Denne merkelige dobbeltholdningen er ikke bare til stede i skolen, men den gjør seg også gjeldende i f.eks. skattepolitikken. Tenk om man kunne brukt ressursene på å legge til rette for at mannen i gata skal ha samme muligheter til å gjøre det like bra som Olav Thon – i stedet for å bruke ressursene på å dytte de vellykkede ned. Tenk om man kunne innsett at man ikke styrker de svake ved å svekke de sterke.

 

Som Ham Kam supporter gledet jeg meg over den etterlengtede og knusende 5-0 seieren over Løv-Ham på søndag. Kanskje har Vegard Skogheim latt seg inspirere av Burkes «over revolusjonen i Frankrike»? Isåfall gleder jeg meg til å følge Ham Kam tilbake til Tippeligaen, og Høyre tilbake til regjeringsmakt til høsten.

Read Full Post »

I det siste har jeg brukt mye tid på å diskutere innvandring, radikalisme, integrering og islam med venner i og utenfor Unge Høyre og Høyre. Jeg irriterer meg noen ganger over tidvise naive holdninger i mitt eget parti, men jeg blir enda mer irritert over mennesker som ikke evner å skille radikalisme og ekstremisme fra muslimer og Islam.

For noe av grunnen til at Høyre av og til fremstår som naive i en del innvandrings og integreringsspørsmål er at vi gang på gang blir nødt til å reagere på uttalelser fra andre partier som synes mest interessert i å spille på populisme og fremmedfrykt. I en slik debatt kan Høyre fort virke som naive fordi vi føler oss forpliktet til å ta til motmæle mot mennesker som bevisst bedriver stigmatisering, og bidrar til mer gruppetenkning. Vi nekter å gi etter for slike holdninger, men Høyre er i utgangspunktet på ingen måte naive, noe landsmøtet i helgen bl.a. viste.

Høyre vedtok bl.a. at vi vil:
– etablere forvaringsordninger for asylsøkere som begår kriminelle handlinger inntil asylsøknadene er ferdigbehandlet.

– etablere en egen returpolitikk som fører til raskere utsendelse av grunnløse asylsøkere og personer som oppholder seg ulovlig i Norge.

Innvandring og integrering
Personlig var jeg, som egentlig er mer liberal i innvandringsspørsmålet enn Høyre, også for Østfold Høyres forslag om å internere asylsøkere som ikke kan identifisere seg ved ankomst til landet, i mottak fram til de kan vise gyldige ID-papirer. Det er misforstått snillisme av landsmøtet, å avvise dette forslaget. Men det som er enda værre er at Høyre ikke stemte for Unge Høyres endringsforslag om å: føre en liberal innvandringspolitikk og en streng integreringspolitikk.

Jeg mener nemlig at Høyre fører en altfor streng innvandringspolitikk, og enda ikke på langt nær er strenge nok når det gjelder integrering. Hovedproblemet er, som VamPus skriver på sin blogg, at vi ikke har en legitim dør inn til Norge. Selv om jeg ikke er enig i hennes motstand mot internering, anbefaler jeg alle å lese hennes bloggpost «Integrering eller internering» fordi den utmerket godt beskriver den feilslåtte innvandringspolitikken vi har i Norge. Norge har innvandringsstopp. Eller rettere sagt, vi tar bare imot humanitære og politiske flyktninger, samt familiegjenforening.

Vanlige mennesker fra ikke-vestlige land, som simpelthen ønsker å komme hit for å jobbe, og skape en bedre fremtid for seg selv og sin familie har altså ikke adgang til Norge. Dette fører naturligvis til at tusenvis av mennesker forsøker å komme inn til Norge gjennom asyl, selv om de egentlig ikke har rett til asyl i Norge. Disse menneskene velger da naturligvis å kvitte seg med all mulig identifikasjon, fordi denne ville vist at de ikke hadde rett til asyl i Norge. Folk som kommer til Norge med avslipne fingeravtrykk, blir allerede i mange tilfeller fengslet inntil fingeravtrykkene vokser ut igjen, slik at det er mulig å identifisere vedkommende. Det burde faktisk være en selvfølge at du kan legitimere hvem du er, for å få opphold i Norge.

MEN mange av disse er bare desperate mennesker, som kun ønsker å nyte godt av de mulighetene som finnes i Norge. De er ikke ekstremister, terrorister eller trygdesnyltere for den saks skyld. De er bare vanlige folk som ønsker å søke lykken i Norge. Hadde disse hatt en lovlig inngang til Norge, kunne vi sluppet flesteparten av disse uidentifiserte menneskene som kommer til Norge «uten grunnlag». Dette er mennesker som kunne jobbet, og bidratt til å skape verdier i det norske samfunnet. Det er en skam at dørene våre ikke er åpne for disse.

Jeg er i utgangspunktet for fri innvandring. Hvem som helst skal få lov å komme til Norge, men det skal også stilles krav til dem som kommer. De må, enkelt og greit, lære seg norsk, jobbe og følge norsk lov. Jeg mener med andre ord at Høyre er altfor pinglete i integreringspolitikken, mens de tvert imot enda ikke har tatt innover seg problemene med dagens innvandringspolitikk (og Frp er 100 ganger værre). Her er jeg 100% enig med VamPus. Dagens innvandringspolitikk er intet annet enn rasistisk!

Radikal Islam

Så var det dette med kampen mot radikal islam. Jeg skal gjerne innrømme at Frp har vært villig til å sette fingeren på noen problemer som Høyre har vist manglende vilje til å ta tak i, men problemet med Frps holdninger er at de kommer fra et parti som i utgangspunktet er kritisk til innvandring. Det er ikke Radikal Islam som er grunnlaget for Frps kritikk. Frp har vært mot innvandring lenge før Radikal Islam var et tema. Det er først de siste årene at Frp har begynt å snakke om Radikal Islam, fordi de pluteselig har funnet et nytt talerør, og en effektiv måte å legitimere sine egne innvandringsfiendtlige standpunkter. Før dette brukte de stort sett omvridde deler av kriminalstatistikken som argument.

Frp gjør altså kampen mot radikal islam til en kamp mot innvandring. Det er ikke radikalisme de først og fremst ønsker å bekjempe, men innvandring fra ikke-vestlige land generelt. Det er ikke lenge siden Frp hadde en valgkampflyer med teksten: «gjerningsmannen var av utenlandsk opprinnelse». Denne flyeren spilte overhodet ikke på islam på noen måte. Frp brukte statistikker som viste at det var overrepresentasjon av mennesker med utenlandsk opprinnelse blant kriminelle, men de brydde seg overhodet ikke om at disse menneskene sto for en liten del av innvandrere i Norge.

En gammel artikkel i internettavisen Liberaleren viser hvor latterlig en slik konklusjon er. De skriver at: «Menn mellom 15 og 30 år er overrepresentert i voldelige handlinger i Oslo sentrum etter kl. 20.00 på kvelden. Statistisk FrP-løsning: Portforbud for slike menn i dette tidsrommet. Menn som blir tatt ute etter 20.00 sendes til Bjørnøya! Dette ville sikkert redusert volden i Oslo på kveldstid. Likevel er det uakseptabelt. Rett og slett fordi det rammer uskyldige.»

Frp, som ellers er ganske glad i å snakke om individet, og om enkeltmenneskets frihet og rettigheter, står tvert i mot for en bunnløs kollektivisme, når det kommer til innvandringsspørsmål. Hva kan være grunnen til dette? Svaret er nok ganske enkelt at partiet i utgangspunktet er innvandringsfiendtlige og at mye av deres velgerbase er basert på fremmedfrykt og rasisme

Så vil jeg gjøre det klart at jeg naturligvis er helt enig i at det er uhyre viktig å bekjempe Radikal Islam. I verste fall vil hele vår eksistens avhenge av at vi tar denne trusselen på alvor. (Selv om jeg ikke har tro på at vi kommer til dette stadiet noen gang). Jeg vegrer meg likevel veldig fra å bruke begrepet «Radikal Islam» – nettopp fordi innvandringsfiendtlige og fremmedfiendtlige personer og partier, har fått kampen mot Radikal Islam til å virke som en kamp mot Islam, og dermed gjør de hele det muslimske miljøet til sine motstandere.

Det er radikalisme og ekstremisme jeg ønsker å bekjempe. Under 2. verdenskrig var det ikke tyskerne vi kjempet mot, men nazistene og deres støttespillere (det var riktignok en nasjonalistisk krig – så det ville være mer legitimt å si kampen mot tyskerne på den tiden, men likevel står det stort sett nazistene i de fleste historiebøker). Hitler hadde aldri støtte blant mer enn 43,9% av befolkningen, og det var mange tyskere som satt i konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig fordi de kjempet mot nazismen. Det finnes likeledes en rekke mennesker som ønsker å reformere Islam; mennesker som forkynner at Islam egentlig er en fredelig religion. Disse menneskene er også forfulgt av radikale islamister.

Organisasjonen: Muslims Against Sharia, er et eksempel på en slik organisasjon.

Deres mål er å
– lære muslimer om farene ved islamske religiøse tekster, og hvorfor Islam må reformeres
– å lære ikke-muslimer om forskjellene mellom moderate muslimer og islamister (radikale muslimer, fanatikere, fundamentalister, ekstremister of islamofascister)
– å lære både muslimer og ikke-muslimer at moderate muslimer også er mål for Islamsk Terror!

Sistnevnte er kjempeviktig. Vi som ønsker oss et flerkulturelt samfunn og ser verdiene i dette, må mer enn noen andre støtte opp om slike organisasjoner som: Muslims Against Sharia. I sitt manifest skriver de bl.a. følgende:

We, as Muslims who desire to live in harmony with people of other religions, agnostics, and atheists choose the latter option. We can no longer allow Islamic extremists to use our religion as a weapon. We must protect future generations of Muslims from being brainwashed by the Islamic radicals. If we do not stop the spread of Islamic fundamentalism, our children will become homicidal zombies.

Religion is the private matter of every individual. Any person should be able to freely practice any religion as long as the practice does not interfere with the local laws, and no person must be forced to practice any religion. Just as people are created equal, there is no one religion that is superior to another. Any set of beliefs that is spread by force is fundamentally immoral; it is no longer a religion, but a political ideology.

There will be no Peace and Harmony in the World if Muslims and non-Muslims do not have equal rights. Islamic supremacy doctrine is just as repulsive as Aryan supremacy doctrine. History clearly shows what happens to the society whose members consider themselves above other peoples. All moderate Muslims must repudiate the mere notion of Islamic supremacy.

Sharia Law must be abolished, because it is incompatible with norms of modern society.

Any practices that might have been acceptable in the Seventh Century; i.e., stoning, cutting off body parts, marrying and/or having sex with children or animals, must be condemned by every Muslim.

Islam has no place for violence. Any person calling for an act of violence in the name of Islam must be promptly excommunicated. Any grievances must be addressed by lawful authorities. It is the religious and civic duty of every Muslim to unconditionally condemn any act of terrorism perpetrated in the name of Islam. Any Muslim group that has ties to terrorism in any way, shape, or form, must be universally condemned by both religious and secular Muslims.

Dette er muslimer som ønsker å leve i fred med andre religioner, agnostikere og ateister. De tar fullstendig avstand fra enhver spredning av religion ved bruk av makt. De anerkjenner religion som en privatsak. De forkynner at det aldri vil eksistere fred og harmoni i verden hvis ikke muslimer og ikke-muslimer har samme rettigheter. De anerkjenner at Sharia-lover er uforenelig med normene i et moderne samfunn. De sier også at: Islam har ingen plass for vold, og at enhver muslimsk gruppe som har bånd til terrorisme på noen måte, må bli unisont fordømt av alle både religiøse og sekulære muslimer!

Til tross for dette har ikke denne organisasjonen blitt nevnt av politikere eller media en eneste gang. I stedet skaper man en skrudd virkelighet der det blir vesten og de vestlige idealene mot islam og de muslimske verdiene. Og hvem er de virkelige taperne i en slik debatt? Det er naturligvis nettopp sekulære og moderate muslimer som «Muslims Against Sharia«.

Så til slutt: La oss huske at: en drittsekk er en drittsekk uansett hudfarge, og at ekstremisme må bekjempes uansett religion.

Alle mennesker burde være velkomne til Norge, uansett kulturell bakgrunn, men alle burde også dømmes like strengt dersom de ikke følger norsk lov. Et menneske er et menneske. Punktum!

Kampen mot ekstremisme og radikalisme er viktig. Ekstremistiske holdninger som oppfordrer til vold, og som konspirerer mot den norske stat og den vestlige verden er fullstendig uakseptabelt og må slåes hardt og brutalt ned på. MEN – vi må ALDRI glemme at ekstremisme ikke er det samme som muslimer eller islam. Dersom vi ikke innser det, kommer vi til å tape denne kampen, og da har vi også fortjent det.

Read Full Post »

Jeg kommer mildt sagt litt på etterskudd nå. Det har vært så mye annet som har opptatt meg i det siste, og andre saker jeg har hatt behov for å blogge om. Men så ble det plutselig søndag, litt ekstra tid, og jeg fikk dermed lyst til å avslutte et par poenger i denne ideologiske debatten, som jeg føler at ble hengende litt i løse luften. Så får Onar vurdere om han vil la meg få siste ordet i denne utvekslingen, eller om han også har lyst til å konkludere. (Så skal vi vel ikke se bort i fra at vi kommer ut i en debatt ved en senere anledning). Også håper jeg at ikke alle har glemt debatten allerede, og klarer å henge seg på.

Ideologisk forankring.

Jeg tilhører nok høyresiden i Høyre. Man kan kanskje kalle meg en liberalistisk konservativ, selv om jeg selv omtaler meg som konservativ (fordi jeg vil hevde at det er dette som er ekte konservatisme – men det er en annen debatt). Jeg har derfor hatt glede av denne debatten med Åm, fordi jeg stort sett bare argumenterer med folk som står til venstre for meg politisk, og da inkluderer jeg Frp. (At Frp er det partiet i Norge lengst til Høyre anser jeg for å være en medieskapt illusjon. Frp er for mye mer sentral styring enn Høyre, og for mer offentlige utgifter i mange tilfeller, for å nevne noe – men også dette er en annen debatt).

Det er ikke ofte jeg debatterer velferdsstaten, og må forsvare påskudd om å være sosialist. De ulike karakteristikkene Åm har brukt om meg, har derfor vært gjenstand for mye latter i partisammenheng. Ideen om meg som sosialist er nemlig ganske fjern for de aller fleste, men det gjør ikke debatten noe mindre interessant. På et eller annet tidspunkt må vi nok bare bli enige om å være uenige, men jeg skal avslutte med et par poenger her.

Markedet og media

Når det gjelder Åms reaksjoner på den manglende interessen for DLF i media, kan jeg ikke annet enn å le. Her fortsetter han å bevise hvor ensporet DLF enkelte ganger er. Åm legger ut i det vide og det brede om rettsstatlige prinsipper, og forsøker å trekke noe som, for han, antakelig virker som en logisk sammenligning. Jeg vil derimot ikke kalle det annet enn søkt. DLFs manglende interesse er kun et resultat av det såpass frie samfunnet vi tross alt har.

På den ene siden er Åm tilhenger av markedet, av fri handel og fri kapitalisme, men i det neste øyeblikket innser han ikke at det nettopp er markedet som gjør at DLF er uinteressante i media. Jeg betviler ikke at flesteparten av journalistene i Norge tilhører venstresiden i norsk politikk. Åm og jeg er nok også enige i at pressestøtten er en dårlig ordning, som ikke bidrar til å skape det mangfoldet vi kanskje skulle ønske oss (jeg ønsker meg i hvert fall det) i mediene. Men på tross av dette er jo hovedfokuset til avisene å formidle samfunnsaktuelt stoff, og mer enn noe annet: å selge aviser!

Åm klager over at han gjentatte ganger har forsøkt å få artiklene sine på trykk i Minerva, men at han blir avvist. Argumentet han, på nytt, bruker er selvfølgelig at redaksjonen i Minerva tilhører det samme sosialdemokratiske fascistiske tankesettet som resten av mediene i Norge. Han enser ikke ett øyeblikk at Minerva også må tilpasse seg sitt publikum. For det første drives Minerva stort sett av private sponsorer, som ønsker et mer synlig liberalkonservativt debattforum i Norge. Allerede her faller Åm ganske langt utenfor det tilsiktede foraet.

Han viser da til at Martin Kolberg, som ikke akkurat er noen liberaler, og ei heller noen konservativ, fikk slippe til med en artikkel, og trekker automatisk konklusjonen at dette er et bevis på Minervas ønske om å «kneble ekte liberalister for å få dem inn i ”moderate” (les: lyserosa) Høyre i stedet.» Men også her glemmer han at Minerva faktisk ønsker å selge bladet sitt. Poenget med Minerva er 1) å skape debatt, 2) å bringe liberalkonservative ideer mer frem, og 3) å skape en større interesse for disse ideene. Da burde det ikke være veldig vanskelig å forstå at partisekretæren i Norges største parti er mer interessant, selger mer blader og skaper mer debatt, enn et medlem av et parti med 0,0081% oppslutning i Norge.

Å forsøke å argumentere med at det er voldelig eller fascistisk å ikke slippe til DLF i avisene eller i Minerva er, unnskyld meg, en direkte idiotisk argumentasjon. Hvis DLF ønsker å formidle mer av sine ideer, vil jeg anbefale dem å starte sin egen tidsskrift, og forsøke å markedsføre denne selv – slik som Minerva har gjort. Hvis DLF da virkelig har interessante artikler, og nyheter som vekker interesse hos folk, vil det naturligvis øke både oppmerksomheten og oppslutningen til partiet. Det de driver med nå, derimot, er ganske meningsløs surving.

Den manglende interessen for DLF, er rett og slett, et resultat av markedet (som tross alt styrer en del av samfunnet vårt). DLF har enkelt og greit ikke markedsinteresse, og dette er det ingen andre enn dem selv som har ansvaret for. Alternativet ville jo være at politikerne måtte vedta en lov; en voldelig lov (for å bruke et språk DLF forstår), som sier at alle partier uansett størrelse skal slippe til i media; en lov der et politisk fasciststyre (i tråd med DLFs ordskikk) overstyrer markedsinteressen, redaktørenes frihet, investorers frihet, osv… Denne loven måtte naturligvis også innebære at de som ikke fulgte den- og slapp til DLF i media, ble kastet i fengsel.

Jeg vil tro at Åm ikke er tilhenger av et slikt system, så da får han heller bite i det sure eplet og innse at DLF simpelthen hverken er spesielt interessante for folk flest, eller et stort nok mindretall til å skape de store overskriftene. Hvis han ønsker mer mediaoppmerksomhet har han ett valg: å skape denne interessen selv. Det krever imidlertid litt mer menneskelig forståelse og selvinnsikt enn DLF har utvist så langt.

Rettstat vs sikkerhetsnett

I forrige innlegg påpekte jeg at: «En anarkokapitalist, ville kunne bruke akkurat de samme argumentene mot Åm, som Åm bruker mot meg. En anarkokapitalist vil hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare».

Jeg er glad Åm også innser dette. Han skriver bl.a. at: «Vi åpner altså faktisk for muligheten for at anarkokapitalistene har rett og kan få viljen sin. Jeg er dog meget sikker på at vi liberalister kan bevise i retten hevet over en hver rimelig tvil at rettsstaten er nødvendig for å forhindre borgerkrig og/eller mafiastyre. Høyesterett vil ta en avgjørelse i saken basert på bevisene som fremlegges i saken.»

Her stilte også Arild Holta et viktig spørsmål (som ligger i svarfeltet til Åms forrige artikkel): «Selvfølgelig vil vedkommende hevde det (om anarkokapitalistene), MEN med hvilken empirisk dokumentasjon?» spør han meg. Dette spørsmålet kan også jeg stille Åm. Det er umulig å bevise at en minimalstat er nødvendig. Både Åm og jeg vil hevde at all mulig logikk tilsier at en minimalstat og et voldsmonopol er nødvendig, men vi kan ikke bevise det. Et viktig rettstatsprinsipp er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hvis vi skal følge Åms argumentasjon trenger derfor ikke anarkokapitalistene å bevise noenting, slik Arild Holta etterlyser. Det er alle de andre som har bevisbyrden, og anarkokapitalisme er dermed det eneste riktige, inntil det er utprøvd.

Jeg er imidlertid uenig i denne argumentasjonsrekken. Vi ikke kan ikke påvise at noen eksakt samfunnsform er den eneste rette. Vi kan kun innrette samfunnet vårt på best mulig måte, i tråd med noen rettsprinsipper, som maktfordeling, rettsikkerhet og legalitet, og i tråd med de verdiene vi tror på.

Så mener jeg også at mennesket fra naturens side har noen grunnleggende og ukrenkelige rettigheter som gjelder til enhver tid, og på et hvert sted, men innenfor samhandlingen mellom naturrett og rettstat er det et stort handlingsrom, og jeg vil påstå at både konservatisme og liberalisme er innenfor dette handlingsrommet.

Mennesket har noen ukrenkelige rettigheter som ligger til grunn. Deretter må samfunnet innrette seg på en slik måte at makten fordeles, at folkets rettigheter ivaretas, at folket sikres mot overgrep, og til slutt: at all mulig inngripen i folks liv er i tråd med de gjeldende rettsprinsipper. Spørsmålet blir dermed hva slags prinsipper dette skal være.

Retten til å bo i Norge, jobbe i Norge og forbruke i Norge, og samtidig stille seg fullstendig utenfor alle de aksepterte samfunnsnormene er ingen slik rettighet, selv om noen skulle ønske at det var det. Vi må gjerne argumentere rasjonelt for hva vi mener er moralsk riktig, men å hevde at laissez-faire er den eneste korrekte samfunnsformen etter rettstatsprinsipper er bare feil!

Friborgerskap.

Åm kommer med mange interessante oppklaringer rundt friborgerskap, som gjør det lettere å være for ideen.

Blant de oppklarende elementene er:

at man fortsatt må betale for veier, politi, rettsvesen og andre ytelser som ikke er velferdstilbud og som det ikke er enkelt å separere ut

at friborgerskap ikke kan inngås før man er 18 år

at man må betale tilbake all opptjent gjeld til samfunnet i løpet av de første 18 årene, når man blir friborger.

Blant elementer som fortsatt er problematiske:

hva slags regnestykker har man som tilsier at moms er nok til å betale for politi, forsvar og rettsvesen?

forbruk er individuelt. Det er derfor rettmessig at den andelen som man uansett må betale, gjøres over skatteseddelen, slik at man sikrer at alle friborgere tar den samme økonomiske byrden.

utgiftene til politi, rettsvesen, forsvar, veier, osv varierer ut i fra politiske prioriteringer, krig og uro ellers i verden, osv… mens forbruket ikke nødvendigvis gjør det. Hvordan skal friborgere hele tiden være med å betale for de varierende kostnadene av dette?

Åm skriver at «det er tross alt staten og sosialdemokratiets skyld at det ikke finnes private tilbud siden de i praksis har vært forbudt. I en overgangsperiode er det derfor bare rett og rimelig at friborgere kan benytte seg av offentlige velferdstilbud inntil markedet får på plass private alternativer» er jeg svært tvilende til. Hvis friborgere skal benytte seg av det offentlige velferdstilbudet må de også betale den fulle prisden for det. Ingen sosial skatter = ingen sosiale ytelser. Punktum.

innføring av friborgerskap vil antakelig skape et visst byråkrati. Noen må tross alt kontrollere hvem som er friborgere, skille ut deres forpliktelser fra resten av samfunnet, regne ut hva friborgere skal betale for politi, rettsvesen, forsvar og infrastruktur, osv. Da er det vel rettmessig at friborgerne selv betaler prisen for dette byråkratiet?

Hvorfor friborgerskap?

Jeg er altså ikke overbevist enda, men hvorfor er jeg fortsatt interessert i å se på mulighetene for et slikt system, til tross for alle problemene? Hvorfor er jeg som konservativ stor tilhenger av en slik løsning – i prinsippet?

Jeg ønsker i bunn i grunn at folk skal kunne få leve sitt eget liv, med så liten statlig inngripen som overhodet mulig, så lenge de ikke begrenser andres mulighet til det samme. Jeg mener også at offentlige tilbud i hovedsak må være nettopp et tilbud – i ordets rette betydning. Det innebærer at man også må kunne takke nei til det offentlige tilbudet. Hvis ikke er jo det såkalte tilbudet bare tvang.

Lov å ta dårlige valg?

En annen problemstilling som ofte dukker opp er hvorvidt man skal ha rett til å ta elendige valg. Dette har jeg tenkt utrolig mye på. Skal man la enkeltmennesket velge å gå til grunne. Jeg har vært uenig med meg selv flere ganger når det gjelder akkurat denne problemstillingen. Dette er naturligvis veldig individuelt, og ingen absolutt konklusjon, men jeg har etter mye selvransakelse kommet frem til at svaret på spørsmålet om det skal være lov å gå til grunne, naturligvis må være: JA!

I et fritt samfunn må det være lov å ta elendige valg, så lenge valget ikke går utover noen andre. MEN dersom du er tilregnelig og vet konsekvensene av ditt eget dårlige valg, må du også få lov til å ta dette valget. Det eksempelet som hjalp meg å konkludere, kom frem i et foredrag/samtale med Lars Fr. H. Svendsen (forfatter, filosof, amanuensis ved Universitetet i Bergen, og prosjektleder i tankesmia Civita) under et møte med programkomiteen for programmet «Grenser for Politikk» som skal behandles på neste landsmøte i Unge Høyre i 2010.

Eksempel var omtrent som følger: Hvis et menneske tar med seg en fallskjerm, går opp på en farlig fjellskrent, hopper utenfor og blir liggende på en fjellhylle med brukket ben og ikke klarer å røre seg? Er det da statens oppgave å sende et helikopter for å redde personen, noe som innebærer kanskje hundretusenvis av kroner, og at et annet menneske ikke får hjelp? Eller må man simpelthen la han ligge der, såfremt noen ikke velger å hjelpe til på privat initiativ?

For meg var svaret på det spørsmålet ganske enkelt. Det kan ikke være statens oppgave å bruke ressurser på å hente dette mennesket. Han har tatt et uhyre dårlig valg, han visste farene ved valget han tok, og må ta konsekvensene av det valget han har gjort. Det høres kanskje kynisk ut, men er det like kynisk hvis det å hente personen kanskje innbærer at hun som nettopp ble knivstukket i parken ikke får hjelp?

Hvis det ikke skal være lov å gå til grunne, så må staten nødvendigvis kontrollere enhver handling du gjør. Et slikt samfunn vil være uutholdelig. Alt annet enn en totalitær stat må derfor innebære retten til å gå til grunne. Og i en totalitær stat vil et betraktelig høyere antall mennesker alltid gå til grunne, til tross for sine såkalte rettigheter, enn i noe fritt samfunn. Det er derfor utopisk å se for seg et samfunn der ingen mennesker går til grunne. Frihet til å velge må dermed også innebære friheten til å ta et dårlig valg. Frihet medfører ansvar. Når man bruker friheten sin, må man også ta ansvaret for sine egne handlinger.

Finale

MEN nå kommer vi til forskjellen på meg som konservativ og en liberalist som Åm. Selv om jeg mener at man faktisk må ha rett til å ta et forferdelig dårlig valg, og ta konsekvensene av dette valget, så er det ikke dermed sagt at ALLE dårlige valg skal ende med at staten overlater deg til deg selv, og den hjelpen du evt måtte få av private barmhjertige mennesker. Jeg er, som sagt, tilhenger av et sosialt sikkerhetsnett!

Jeg holder likevel fast på min kritikk av velferdsstaten (selv om Åm prøver å få meg til høres ut som en sosialist, marxist og det ene etter det andre). Velferdsstaten er umoralsk og passiviserende. Den reduserer selvstendige oppegående mennesker til passive mottakere av sosiale stønader. Den tvinger mennesker inn i et avhengighetsforhold til staten, i stedet for å gjøre det den egentlig skal; nemlig hjelpe dem som faller utenfor.

Min kritikk av velferdsstaten ender ikke med en konklusjon som går ut på at den skal avvikles fullstendig. Den ender med et velferdssamfunn som lar folk leve sine egne liv, som lar folk ta ansvar for sine egne handlinger, men som likevel garanterer for en viss trygghet. Og så må det nødvendigvis være slik at hvis du velger å hoppe utenfor en klippe, så er du samtidig inneforstått med at det i verste fall kan innebære at du blir liggende uten tilgang til hjelp, men jeg vil ikke på noen måte ha det slik at hvis du f.eks. velger å satse på å starte en egen bedrift, så skal du være dømt til å gå på suppekjøkken og hospits resten av livet, hvis det slår fullstendig feil, og du taper alle eiendelene dine.

Det er en styrke i et samfunn at folk har trygghet nok til å satse. Ikke så mye trygghet at man syr puter under armene på folk så de blir passive, men så mye at man likevel tør å satse. Jeg ønsker meg et velferdssamfunn der det er lov å prøve og feile både 1, 2, 3 og 4 ganger før man endelig lykkes.

Det er ingen skam å ta sjanser. I et konservativt samfunn er det ikke BARE lov å lykke, det er også lov å prøve og feile.

Read Full Post »

(UPDATE:  medieoppslag i Østlendingen)

(Les også, leder i Unge Høyre, Henrik Asheims svar her)

Jeg satt i går og fulgte med på KrF sitt landsmøte, og det jeg satt jeg igjen med var intet annet enn en direkte pinlig opplevelse. Der satt jeg og så på et parti som kaller seg borgerlig, og samtidig vedtar den ene økningen i offentlige utgifter etter den andre.

Sosialisme

Det begynte med et nesten planøkonomisk forslag om kulturpenger til ungdom (som jeg skrev om i går) – der man indirekte oppfordrer ungdom til å sløse med penger, ikke ta seg jobb, og bare motta penger fra staten.

KrF sin «ungdomssatsing» baserer seg altså på at staten skal ta skattepenger fra hvert enkelt menneske, og så dele de ut igjen til ungdom, som deretter må bruke pengene på den måten KrF synes er best hvis de skal få dem, og så bruke dem opp etter den perioden KrF mener de skal, hvis de vil beholde dem.

Dette er virkelig naiv kontrollstyring på sitt verste!

De øvrige landsmøtevedtakene var ikke vært stort bedre. Så og si alle forslagene innebærer bare en massiv økning av offentlige utgifter.

– De har vedtatt å øke bistanden til 1,4% av BNI, men problematiserer overhodet ikke hvorvidt bistanden faktisk fungerer. Vedtaket er altså intet annet enn meget kostbar symbolpolitikk.

– Videre er det masse snakk om å øke folks livskvaliteten. Det skal de åpenbart gjøre ved å styrke-og innføre en rekke offentlige ordninger. Deres løsninger avdekker en skremmende intuitiv holdning hos et parti som kaller seg borgerlig. For KrF, som liker å markere seg som familiepartiet, har tydeligvis mer tro på offentlige ordninger enn på nettopp familien. Det KrF burde ha diskutert, men som knapt var oppe en eneste gang, er nemlig nødvendigheten av å gi familier større økonomisk handlingsrom. Den beste måten å styrke de små fellesskapene på, er jo nettopp ved å la de små fellesskapene styrke seg selv.

Politikere kan ikke vedta livskvalitet. Livskvalitet er noe som skapes mellom mennesker på eget initiativ i nære private omgivelser. Politikere kan imidlertid legge til rette for at folk skal kunne få mulighet til mer livskvalitet, og det gjør vi jo nettopp ved å la vanlige mennesker få beholde mer av de inntjente verdiene fra sitt eget verdiskapende arbeid, slik at de kan senke skuldrene litt mer, og få tid til å tenke på de nære og kjære tingene, som KrF er så glad i å snakke om. Dette enser de imidlertid ikke. Slagordet: «Livskvalitet i hverdagen» blir dermed rimelig ironisk i mine øyne. KrF fremstår mer og mer som et sosialistisk parti!

Borgerlig samarbeid

KrF fulgte i Venstres fotspor og avslo fullstendig et samarbeid med Frp. Jeg er uenig med Frp i veldig mange saker. Jeg er uenig i mye av den økonomiske politikken deres, og jeg reagerer kraftig på både kulturpolitikken og innvandringspolitikken, for ikke å si den innvandringspolitiske retorikken, som jeg ikke synes er noe annet enn direkte rasistisk.

Jeg innser likevel at man ikke kommer utenom Frp i en ny borgerlig regjering. Det viktigste nå er å få på plass en regjering som fører en annen politikk enn de rødgrønne, og her er det mye det går an å samarbeide om. Vi trenger en regjering som har en annen ideologi; en regjering som vil gi hvert enkelt menneske mer frihet; en regjering som vil gi vanlige folk og familier mer økonomisk handlingsrom, slik at de kan ta de avgjørelsene de selv mener er best for seg selv og sin familie, og ikke bli kontrollstyrt av politikere som tror de vet best hvordan hver enkelt skal styre sitt eget liv. Dette er åpenbart KrF ikke interessert i.

De som ønsker en borgerlig regjering har nå ett valg: Høyre, slik at en denne regjeringen ikke blir dominert av Frp. KrF har fulgt etter Venstre, og ingen av dem er lenger reelle borgerlige alternativer.

Diskriminering

Av alle de idiotiske vedtakene, toppet det seg når debatten om ekteskapsloven kom. KrF skal nemlig gå til valg på å omgjøre den nye ekteskapsloven; en lov som har et overveldende flertall på Stortinget. De går altså til valg på noe så reaksjonært som å fortsette en innbitt kamp mot et regelverk som allerede er vedtatt, og som det overhodet ikke er noen sannsynlighet for at kommer til å bli endret.

Jeg hadde likevel ikke giddet å reagere, dersom KrF bare markerte motstand mot selve loven. Det er som sagt tilnærmet null sannsynlighet for at loven blir reversert, så det standpunktet bryr jeg meg fint lite om. Det er selve debatten jeg reagerer på.

Fra talerstolen på KrFs landsmøte ble ekteskapsloven bl.a. omtalt som «et hån, og en trakassering og latterliggjøring av Guds skaperordning». Partiledelsen valgte å sitte stille å se på. Feigt? Ja, dersom partiledelsen faktisk var uenig i disse uttalelsene ville det vært det, men hvis vi ser på hva Dagfinn Høybråten sa i et intervju til VG tidligere denne uken, så tyder alt på at KrFs ledelse langt på vei er ganske enig. I intervjuet ble Høybråten konfrontert med Nina Karin Monsens forkastelige uttalelser om homofile. Høybråtens eneste svar var: «jeg ville ikke valgt den type ord». Høybråten var altså enig i Monsens uttalelse om at homofile aldri kan bygge en familie, han ville bare sagt det på en annen måte.

Jeg vil selvfølgelig gi all honnør til både Peter Walseth og Knut Arild Hareide som tok avstand fra disse uttalelsene til sine partifeller, men de er likevel unntakene i et landsmøte som har vært oppsiktsvekkende taust i etterkant.

Jeg er egentlig glad for at uttalelsene kom. KrF har endelig blitt avkledd som det homofiendtlige partiet de egentlig er, med dype røtter helt inne i partiledelsen. Partiet som har «livskvalitet i hverdagen» som slagord, er tydeligvis ikke så opptatt av livskvaliteten til homofile. Det går knapt an å bli mer intolerant og navlebeskuende enn dette.

Konklusjon

Alt i alt er min oppsummeringen av KrFs landsmøte en politisk katastrofe for et borgerlig parti, og tap av all respekt og integritet.

Jeg håper nå at Høyre legger sentrumsalternativet dødt en gang for alle. Jeg er helt sikker på at det vil styrke Høyre, men hvis det i verste fall skulle bety at Høyre havner i opposisjon til en mindretallsregjering med f.eks. Arbeiderpartiet etter valget, så er det en nødvendig konsekvens. En slik regjering vil måtte forhandle fra sak til sak, og det vil Høyre være mer tjent med, enn å sitte i regjering med- og måtte forsvare slike uttalelser som KrF fremmer fra sin egen talerstol.

Med slik politikk som KrF nå har vedtatt, vil jeg mye heller være i opposisjon etter valget, enn å sitte i regjering sammen med et slikt kontrollerende byråkratisk homofiendtlig parti. Det er politikken som er det viktigste. Det har Erna gjentatt flere ganger, og dette er ikke politikk som Høyre kan stille seg bak, eller bli identifisert med på noen måte!

Jeg sier herved: Farvel KrF!

Read Full Post »

Det er ikke noe galt i å diskutere utfordringene og problemstillingene ved innvandring. Det er kun naivt og dumt å ikke ville innse at innvandrings og integreringspolitikken i Norge har mange negative sider. Vi burde f.eks. snart begynne å snakke om hva som er grunnen til at enkelte grupperinger, som i USA regnes blant de største arbeidsressursene, for det meste er sosialklienter i Norge. Hvorfor er det slik i Norge at arbeidsløsheten blant innvandrere fra Afrika er 5 ganger høyere enn for befolkningen for øvrig, mens flyktningene fra Afrika går rett i jobb i USA? Kan det kan være noe med den omfattende velferdsstaten i Norge som tvinger mange innvandrere inn i et avhengighetsforhold til staten, før de rekker å bli kjent med det norske samfunnet og komme seg i jobb? Kan det kanskje være noe med at den sosialdemokratiske mentaliteten i Norge har skapt en passivitet og manglende aksept for det å stille krav?

De siste dagene har Torbjørn Røe Isaksens landsmøtetale i 2007, gått på repeat på Youtube. Denne talen er antakelig en av mine absolutte favoritter, og i lys av innvandringsdebatten som har herjet den siste tiden, er ordene stadig mer aktuelle. Det er særlig partiet fra 02.00 – 05.37 jeg tenker på:

Jeg vemmes av den rasistiske retorikken fra de populistiske sosialdemokratene, på såkalt «ytterste høyre» i Norge. Frp gjør ikke noe annet enn å bidra til ytterligere stigmatisering, gruppetenkning, fordommer, og mistenkeliggjøring av muslimer. De bidrar bare til polarisere debatten, når vi heller burde diskutert virkelige problemstillinger.

Jeg er glad for at det finnes mennesker som tør å ta et oppgjør med rasistiske tendenser og si klart og tydelig at: ”Vi ofrer ikke en tomme, ikke en millimiter for rasisme og fremmedfrykt, ikke en eneste millimeter!”

Read Full Post »

« Newer Posts