Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘George Washington’

(Har tatt noen av poengene fra forrige bloggpost, og utvidet dem til et Minerva-inlegg. Kommenter gjerne innlegget der)

Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undetrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele menneskeheten.

Liu Xiaobo er en av verdens aller fremste symboler i kampen for grunnleggende menneskerettigheter. I flere tiår har han vært en frittalende kritiker av kommunistregimet i Kina, han har blitt arrestert og truet gjentatte ganger, men har aldri gitt opp. Nå har han fått Nobels fredspris for sin utrettelige kamp for frihet, menneskerettigheter og demokratisk reform i Kina.

Dessverre vil han neppe få muligheten til å ta imot prisen selv. I dag sitter Liu Xiaobo i fengsel for å ha ytret sine meninger. Uretten mot Xiaobo er ikke bare en urett fra et undertrykkende regime mot et enkelt individ, det er en urett som angår oss alle.

Å legge bånd på menneskers frie tenkning og ytringer er også å legge bånd på søken etter mer kunnskap og sannhet. Å legge bånd på ett enkelt individs rett til å ytre sin mening, er samtidig å legge bånd alle andres mulighet til å danne sin egen karakter. For det er gjennom fri meningsutveksling at individet danner sin moralske karakter. I dag er millioner av mennesker i Kina frarøvet denne muligheten.

Alle taper på sensur
På høyresiden sier vi ofte at «holder du enkeltmennesket tilbake, så holder du også samfunnet tilbake». Liu Xiaobos kamp illustrerer dette. I Kina i dag sensureres internettsider med informasjon som myndighetene ikke liker, sosiale medier sensureres for å forhindre at kinesere skal få enda mer innblikk i og inntrykk fra resten av verden, og autoriserte skolebøker forteller kun den virkeligheten som Kinas kommunistregime regner for sann. Det betyr at for hver oppvoksende generasjon vil det bli stadig færre mennesker som kjenner Kinas virkelige historie.

I en global verden angår dette oss alle. Det er vår plikt å gi kampen for den mest grunnleggende rettigheten vi har: retten til å ytre sine meninger, en stemme. Det er vår plikt å la Liu Xiaobos kamp bli hørt.

I boken «On Liberty» leverer John Stuart Mill et nesten kompromissløst forsvar av ytringsfriheten, men Mill nøyer seg ikke med et typisk prinsipielt forsvar av enkeltindividets rettigheter. Liberale tenkere har ofte tilnærmet seg debatten om ytringsfrihet med et slags naturrettslig utgangspunkt. Som utilitarist må Mill forene sitt radikale forsvar av enkeltindividet med et instrumentelt forsvar til samfunnets felles beste:

The peculiar evil of silencing the expression of an opinion is, that it is robbing the human race; posterity as well as the existing generation; those who dissent from the opinion, still more than those who hold it. If the opinion is right, they are deprived of the opportunity of exchanging error for truth: if wrong, they lose, what is almost as great a benefit, the clearer perception and livelier impression of truth, produced by its collision with error.

For Mill er sensur en forbrytelse mot hele menneskeheten. Den besynderlige ondskapen i å tvinge en meningsformidler til taushet, sier Mill, er at den raner de som avviker fra meningen enda mer enn dem som fremmer den. Hvis oppfatningen er korrekt, frarøves nåværende og fremtidige generasjoner muligheten til å skifte ut feil med sannhet. Hvis oppfatningen er gal, frarøves man en nesten like stor fordel; et klarere inntrykk av sannhet, produsert av dens kollisjon med feil.

Alle mennesker er feilbarlige og det er kun gjennom frie ytringer man kan oppdage sannheten. En mening som ikke kan forsvares mot kritikk og argumenteres for har ingen verdi. Først når vi har hørt alle innvendinger og fremdeles mener at vi har rett, har vi grunnlag for å mene dette.

Mill understreker også at ingen majoritet har rett til å frarøve et enkelt menneske retten til ytre sine meninger:

If all mankind minus one were of one opinion, mankind would be no more justified in silencing that one person than he, if he had the power, would be justified in silencing mankind.

Samme hvor stor majoriteten i et spørsmål måtte være, er sensur av selv den minste minoritets frie meningsfremsetting en forbrytelse mot hele samfunnet.

Sensur muliggjør undertrykking
I en globalisert verden der vi i stadig større grad er avhengige av hverandre, er det å kue andre til taushet det beste våpenet undertrykkende regimer har mot reaksjoner fra resten av verden. Holocaust, folkemordet i Kambodsja, Josef Stalins gulager, historiens mørkeste kapitler har alltid blitt muliggjort gjennom taushet, sensur og systematisk undertrykking av opposisjonelle røster.

George Washingtons ord illustrerer brutalt ytringsfrihetens fundamentale nødvendighet i ethvert demokratisk samfunn: «If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter.» Derfor er årets fredspris så viktig. Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter, er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undertrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele menneskeheten.

Read Full Post »

Litt morsomt at denne kronikken kommer på trykk samme dag som SP gjør full retrett, og innrømmer at de rotet det til. Professor i sammenliknende politikk, Frank Aarebrot, kaller saken «en skikkelig politisk arbeidsulykke» og Harald Stanghelle mener Stoltenberg har taklet saken «elendig«.

«Jeg var nødt til å sette foten ned», sier Navarsete nå? Var ikke dette omtrent akkurat det samme hun sa da Sp trumfet gjennom sin opprinnelige begrensning av ytringsfriheten?

Her er kronikken min i dagens Østlendingen: (Den første delen er ganske identisk med et tidligere blogg-innlegg her, etterfulgt av ganske krass kritikk av Regjeringen).


Ytringsfriheten er et urokkelig prinsipp

Facebook-gruppen «Nei til straff for religionskritikk» har på kort tid oppnådd stor oppslutning. Bakgrunnen er at Regjeringen vil utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer, slik at denne bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn. Hensikten er nok god, men det reelle lovforslaget er en grov krenkelse av ytringsfriheten.

Varselsignaler

I et fritt samfunn har staten naturligvis et unektelig ansvar for å beskytte rettighetene til det enkelte mennesket. Ingen mennesker er noe mindre verdt enn andre, og vi skal alle nyte godt av samfunnets beskyttelse av enkeltindivider. Personforfølgelse, oppfordring til vold og voldelige handlinger er ikke tillatt i dag og skal ikke være tillatt enten man er hvit eller svart, nordmann eller utlending, kristen eller muslim, kvinne eller mann, osv… Det nye lovforslaget har imidlertid ingenting med dette å gjøre.

Lovforslaget ønsker å juridisk begrense hatefulle ytringer. Dette burde utløse en del varselsignaler hos folk med kritisk blikk. De aller første spørsmålene man burde stille seg er «hva som defineres som hatefulle ytringer?», og «hvem det er som skal definere dem?» Hvorvidt en ytring oppleves som hatefull er jo fullstendig individuelt. Det neste spørsmålet man burde stille seg er om ikke hatefulle ytringer også burde være en rettighet, så lenge man ikke f.eks. oppfordrer til vold, noe det allerede finnes lover mot i dag.

Upopularitet er en rettighet

I et fritt samfunn skal det også være trygt å være upopulær. Meningsfrihet må innebære andres rett til å mene det motsatte av hva du selv mener. Det er her utfordringen ligger, for ytringsfriheten er ikke alltid lett å forsvare. Det viktigste og vanskeligste med ytringsfriheten er at vi også må forsvare holdninger vi er uenige i, holdninger som til og med er umoralske, motbydelige, forkastelige og rasistiske.

Å forby krenkende uttalelser, blir det samme som å forby meninger. For hvem kan bestemme hvilke uttalelser som er krenkende nok til å tre over denne grensen? Det er selvfølgelig i alles interesse å jobbe for at folk kommer med minst mulig krenkende uttalelser, men når vi tillater våre egne meninger – som kan støte andre – er vi også nødt til å tillate andres.

Manglende vilje

Dagens regjering har vist en manglende evne og vilje til å stille opp for vår grunnleggende rett til meningsfrihet. Regjeringens holdning til ytringsfriheten, en av de mest grunnleggende rettighetene i samfunnet vårt, har nesten fremstått som en feighetens forestilling.

Det begynte med Muhammed-karikaturene. I vårt naboland Danmark, nektet regjeringen å kritisere redaktøren i Jyllands posten. Ingen ekstremistiske grupperinger skulle få lov til å bruke vold eller trusler for å tvinge igjennom sine meninger. I Norge derimot, utviste Jonas Gahr Støre en pinlig diplomatisk holdning.

Jeg er ikke motstander av diplomatiske løsninger, men noen ganger er man nødt til å si klart ifra. Ytringsfriheten er ikke noe vi forhandler om. Den må være et urokkelig prinsipp. Karikaturtegningene er et godt eksempel. Muslimer må gjerne følge islamsk lov ved ikke å trykke karikaturtegninger. Det er deres fulle rett, men norsk presse, og det norske samfunnet forøvrig er ikke på noen måte bundet av slike regler. At enkelte redaktører velger å la være av respekt for Islam er selvfølgelig prisverdig, men de som velger å trykke slike tegninger, har også sin fulle rett til dette, samme hva vi mener om det er respektløst eller ikke.

Muslimer i den vestlige verden er vanlige fredelige mennesker som alle oss andre. De voldsomme reaksjonene, som utløste denne debatten, kom fra menneskemasser i diktaturregimer som lever under konstant undertrykkelse, og aldri har opplevd ytringsfrihet. De vet knapt hva ytringsfrihet er. De lever i et samfunn der det kun er ekstreme islamistiske overhoder som får lov til å ytre sine meninger. At disse reagerer med avsky på den vestlige verdens frie prinsipper er ikke noe annet enn en indikasjon på at samfunnet vårt fungerer.

Desperasjon

Nå er det imidlertid Senterpartiet som har fått AP til å selge sjelen sin nok en gang. Kanskje er dette et desperat forsøk, fra et parti som tidvis sliter med å komme over sperregrensen, på å fri til indremisjonsmiljøer rundt om i landet. Det finnes sikkert både kristenfundamentalister eller muslimske ekstremister i Norge, som ønsker en slik lov velkommen, slik at de kan legge bånd på kritiske røster som utfordrer deres livssyn. Dette lovforslaget er slik et tilbakeslag mot alle som jobber for demokrati og toleranse over hele verden. Regjeringen, med Senterpartiet i spissen (til en forandring), oppfattes nå som en direkte fiende av den viktigste grunnsteinen i vårt frie samfunn.

Rett til å respondere

Rasistiske uttalelser er naturligvis umoralske, men du fjerner ikke hatefulle holdninger ved å dytte dem under jorda. Det gjør du tvert imot ved å bringe dem frem i lyset, slik at folk får muligheten til å reagere på dem. Det er også en viktig rettighet. Ytringsfriheten forsvarer nemlig min rett til å respondere på slike hatefulle ytringer. For å ta et konkret eksempel: Jeg synes nynazisters meninger er noe av det mest forkastelige avskummet på denne planeten, men jeg hadde gått i fakkeltog for å forsvare deres rett til å ytre meningene sine. Likeledes vil jeg ha retten til å utvise min forakt mot et så forkastelig menneskesyn.

Det beste eksempelet er kanskje ett fra vårt eget fylke. Mange snakker fortsatt om aksjonen «Brumunddal på nye veier», der Arne Myrdal; grunnleggeren av foreningen «Norge Mot Innvandring», fikk holde en appell. Mange ville nekte Myrdal å snakke, men han fikk likevel fremføre sitt budskap. Resultatet var at hele 4000 mennesker, i et tettsted med da drøyt 7000 innbyggere, demonstrativt snudde ryggen til Myrdal når han begynte å snakke. De som fortsatt husker denne hendelsen beskriver det som en meget sterk opplevelse.

Den eneste legitime reaksjonen på en ytring, må være en annen ytring. Dette er et av de viktigste prinsippene i et fritt demokratisk samfunn. Som George Washington så fint sa det: «If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter». 

Read Full Post »

Facebookgruppen «Nei til straff for religionskritikk» har på kort tid oppnådd stor oppslutning. Bakgrunnen er at Regjeringen vil utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn. Hensikten er antakeligvis god, men det reelle lovforslaget er en grov krenkelse av ytringsfriheten.

I et fritt samfunn har staten naturligvis et unektelig ansvar for å beskytte rettighetene til det enkelte mennesket. Ingen mennesker er noe mindre vært enn andre, og vi skal alle nyte godt av samfunnets beskyttelse av enkeltindivider. Personforfølgelse, oppfordring til vold og voldelige handlinger er ikke tillatt i dag og skal ikke være tillatt enten man er hvit eller svart, nordmann eller utlending, kristen eller muslim, kvinne eller mann, osv… Den nye loven har imidlertid ingenting med dette å gjøre.

Den nye loven ønsker å juridisk begrense hatefulle ytringer. De aller første spørsmålene man burde stille seg er «hva som defineres som hatefulle ytringer?», og «hvem det er som skal definere dem?» Hvorvidt en ytring oppleves som hatefull er jo fullstendig individuelt. Det neste spørsmålet man burde stille seg er jo om ikke hatefulle ytringer også burde være en rettighet, så lenge man ikke f.eks. oppfordrer til vold, noe det allerede finnes lover mot i dag.

I et fritt samfunn skal det også være trygt å være upopulær. Meningsfrihet må innebære andres rett til å mene det motsatte av hva du selv mener. Det er her utfordringen ligger, for ytringsfriheten er ikke alltid lett å forsvare. Det viktigste og vanskeligste med ytringsfriheten er at vi også må forsvare holdninger vi er uenige i, holdninger som kanskje til og med er umoralske, motbydelige, forkastelige og rasistiske.

Å forby krenkende uttalelser, blir det samme som forby meninger. For hvem kan bestemme hvilke uttalelser som er krenkende nok til å tre over denne grensen? Det er selvfølgelig i alles interesse å jobbe for at folk kommer med minst mulig krenkende uttalelser, men når vi tillater vår egne meninger – som kan støte andre – er vi også nødt til å tillate andres.

Ytringsfriheten forsvarer også min rett til å respondere på slike hatefulle ytringer. For å ta et konkret eksempel: Jeg synes nynazisters meninger er noe av det mest forkastelige avskummet på denne planeten, men jeg hadde gått i fakkeltog for å forsvare deres rett til å ytre meningene sine. Den eneste legitime reaksjonen på en mening, bør være en annen mening. Det er også den eneste måten man kan endre folks holdninger. Du fjerner ikke hatefulle holdninger ved å dytte dem under jorda, men ved heller å bringe dem frem i lyset, slik at folk får muligheten til å reagere på det.

Dette er et av de viktigste prinsippene i et fritt demokratisk samfunn. Som George Washington så fint sa det: «If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter».

Skriv under på oppropet: Nei til straff for religionskritikk på: http://opprop.info/wordpress/

Read Full Post »