Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Grenser for politikk’

I helgen var det generalforsamling i Hedmark Unge Høyre, der det ble valgt nytt styre og vedtatt mye god politikk. Her er en av resolusjonene som bløe vedtatt, innsendt av undertegnede:

Norske Cecilia Brækhus er verdensmester i proffboksing, og har forsvart tittelen gjentatte ganger. Den 30. oktober 2010 vant hun kampen mot svenske Mikaela Lauren, som hun slo knockout på i 7. runde og ble dermed også mester i World Professional Boxing Federation (WPBF).

Med dette er Brækhus en av Norges største idrettsstjerner, og den eneste verdensmesteren Norge noen gang har hatt i en av de ordentlige proffbokseforbundene. Brækhus drømmer om å spille en proffkamp, gjerne tittelkamp, i Bergen der hun kommer fra. Dette er ikke mulig. Om Brækhus deltok i en profesjonell boksekamp i Norge så ville hun etter loven blitt arrestert. Proffboksing er nemlig forbudt i Norge.

Hedmark Unge Høyre mener det må være opp til hver enkelt å bestemme om man ønsker å delta i ekstreme idrettsgrener. Det er ingen grunn til at det skal være lov å drive med basehopping, skateboarding, eller alpint, mens det skal være forbudt å bokse. Skader forekommer i de fleste idretter, og noen idretter er farligere enn andre. Det er f.eks. langt flere skader i fotball, ishockey, rugby og hestesport enn det er i boksing. I et fritt samfunn må man akseptere at folk ønsker å gjøre ting man selv ikke liker. Ulike mennesker har ulike behov for risiko og adrenalin. Boksing er en av verdens eldste og mest tradisjonsrike idrettsgrener. Hedmark Unge Høyre synes det er synd at Norge gjør vår egen verdensmester i denne grenen til kriminell.

I dag er proffboksing forbudt i Norge, Island, Cuba, Iran og Nord-Korea. Norge er altså i selskap med en konkursrammet øy, et islamistisk prestediktaur og to totalitære kommunistregimer. Hedmark Unge Høyre mener det er på tide at Norge trer ut av dette selskapet.

Hedmark Unge Høyre vil derfor

  • Legalisere proffboksing i Norge
Reklamer

Read Full Post »

Dere som leser denne bloggen vet at jeg ofte raljerer over rigide dustereguleringer i samfunnet som får negative konsekvenser for folk. Veldig ofte er dette saker som det er litt støy rundt en periode, men så turer politikerne frem som de vil etter litt bråk likevel. Derfor er det gledelig å oppleve at enkeltindivider også vinner over systemet, særlig i saker der man har engasjert seg selv.

I januar i år hisset jeg meg kraftig opp over politiet i Rogaland, både her på bloggen, og i en facebook-gruppe som jeg opprettet. (Også leder i Unge Høyre, Henrik Asheim, uttalte seg om saken.) Bakgrunnen var at politiet i Rogaland hadde fratatt 15 personer lappen, ikke fordi de hadde kjørt i beruset tilstand eller gjort som i seg selv skulle medført inndragelse av førerkortet, men kun fordi politiet mente de festet for mye. En av disse som ble fratatt førerkortet var Thomas Nodland (20, nå 21) fra Egersund. For Nodland var dette ekstra ille, da han jobber som sjåfør i anleggsbransjen, og med dette risikerte å miste jobben.

Nodland hadde ikke utvist noen form for uansvarliglighet bak rattet, men han ble simpelthen fratatt førerkortet pga noen naboklager om støy, og fordi han hadde blitt observert i beruset tilstand om kvelden. Begrunnelsen for vedtaket var rett og slett «manglende edruelighet». Nodland valgte imidlertid å anke dommen til lagmannsretten som nå har konkludert med at Nodland får beholde lappen. Det er en viktig seier som også vil ha betydning for liknende tilfeller i fremtiden.

(Hvis «manglende edruelighet» var en grunn for å ta fra folk førerkortet så kan jeg forøvrig bekrefte at det ikke er mange politikere eller organisasjonsmennesker som burde hatt lov til å kjøre bil.)

Neste skritt burde være å fjerne 5. ledd i Vegtrafikklovens §34, 5, som åpner for at politiet kan moralisere over ungdommers festvaner og bruke inndragelse av førerkortet som maktmiddel. I Vegtrafikklovens §34, 5. ledd, der det står følgende:

«Dersom innehaveren av føreretten ikke er edruelig eller hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre motorvogn, kan politimesteren eller den han gir myndighet, tilbakekalle retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller for alltid, hvis hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det.»

Nodlands seier i lagmannsretten er et viktig skritt på veien mot å fjerne denne bestemmelsen som bryter med grunnleggende rettsprinsipper. Det skal ikke være sånn at politiet, basert på intet annet sin egen subjektive mening, kan tilbakekalle en sjåførs rett til å føre motorvogn, uten at det på noen måte er bevis for at vedkommende har gjort noen handling som tilsier at han/hun er uegnet til å kjøre bil, bare fordi de mener at vedkommende fester for mye i helgene.

Politiet burde ikke kunne true med inndragelse av folks førerkort, slik foreldre truer barn husarrest eller å frata dem lommepenger. Når folk har tatt lappen så er det sterk uansvarlighet i trafikken, og ikke noe annet, som skal danne grunnlag for miste den.

Jeg gratulerer Thomas Nodland med seieren i lagmannsretten. Jeg kjenner ikke fyren, og det kan godt være at naboklagene har vært berettiget, men det burde uansett ikke ha noenting å si for hans rett til å kjøre bil. Hvis politiet mener han bråker for mye så får de heller dra å sjekke forholdene selv neste gang Nodland har fest, og hvis de mistenker at noen er uegnet til å kjøre bil, så får de gjennomføre flere kontroller.

 

Read Full Post »

Det er ikke bare i Norge…

… vi sliter med rigide reguleringer og politikere som ikke har hørt om grenser for politikk!

Read Full Post »

I min forrige bloggpost, der jeg kom med en aldri så liten hyllest til Margaret Thatcher- og la ut et lengre intervju med henne fra kanalen BBC i 1987, etterlyste «Sentrumskonservativ» EU-kritikk fra Høyre. Både Margeret Thatcher i sin politiske karriere, og det konservative partiet i England i dag; Høyres søsterparti i Storbrittania, er som kjent meget sterke EU-kritikere.

Denne utfordringen tar jeg gjerne, og det vil ikke være første gang jeg uttaler kritisk om EU. Tidlig i juni i år deltok jeg i en debatt arrangert av Europeisk Ungdom, som representant fra Unge Høyre (i linken står det Camilla Strandskog, men det stemmer altså ikke). Jeg trodde jeg hadde gjengitt denne debatten på bloggen min tidligere, men det viser seg at jeg må ha glemt det – så da benytter jeg muligheten nå, siden jeg ble utfordret på nettopp dette. De som var til stede på denne debatten vet at jeg antakelig markerte meg som en av de mest EU-kritiske, til tross for at jeg kommer fra det eneste partiet i Norge som har et klart JA-standpunkt.

Jeg vil legge til at jeg håper Europeisk Ungdom arrangerer flere slike debatter fremover, noe jeg gjerne deltar på. Jeg har stor tro på en slik måte å diskutere EU. Skal vi sette EU på dagsorden, så kan vi ikke bare diskutere EU-medlemskap eller ikke EU-medlemskap. Da må vi også diskutere, og ta stilling til det som foregår i Europaparlamentet.

Bare så det ikke er noen tvil; jeg er også sterk tilhenger av EU-medlemskap. Temaet for denne debatten var nemlig: «Hva ville jeg gjort i Europaparlamentet?». Dette åpnet for en annen vinkling på debatten. Når «Sentrumskonservativ» etterlyser mer EU-kritikk fra Høyre må han huske at debatten om medlemskap og debatten om det som skjer i Europaparlamentet er 2 ulike debatter.

Jeg ønsker at Norge skal være med i den demokratiske arenaen, men det betyr ikke at jeg er enig i den politikken som foregår der. Problemet med den norske EU-debatten er at det nesten alltid er EU-motstandere som argumenter mot alt EU gjør, og EU-tilhengere som argumenterer for alt EU gjør. Dette er en veldig fordummende debatt. EU består ikke av én ideologi. En slik debatt blir omtrent som om vi skulle debattert om vi var for eller mot Stortinget i Norge. Vi trenger mer debatt i Norge, om hva slags EU vi vil ha, og hva slags Europa vi vil ha.

Grenser for politikk.

De tre viktigste ordene for meg i politikken er: grenser for politikk, og jeg blir rimelig skremt over et EU som ofte ser ut som det ikke har noen grenser for hva som skal være politikk. Hvis Norge var medlem av EU, og jeg eller mitt parti var i EU-parlamentet, ville jeg helt klart hatt det som min fremste kampsak at EU skal få mindre makt. Mer makt skal overlates til hvert enkelt land, og mest av alt til hvert enkelt menneske.

Jeg mener generelt at politikere skal bestemme mindre over folks liv, og er derfor også skeptisk til mye av utviklingen i EU. Lisboa traktaten er, etter mitt syn, et eksempel på et EU som beveger seg i helt feil retning. Enhver utvikling som lener mot et EU, som blir mer og mer som en føderalstat, med felles grunnlov, osv… er jeg en sterk motstander av.

 

Det er en del EU-føderalister, som tror man kan se bort ifra de enorme kulturelle forskjellene i Europa, og skape et slags Europas forente stater. Men det tror jeg vil være direkte destruktivt. Jeg ønsker meg et EU som går mer tilbake til den opprinnelige ideen. Uavhengige nasjonalstater som samarbeider om flytting av varer, tjenester og mennesker. EU trenger ingen ny grunnlov, og Europa trenger ingen forent stemme i enhver sak. Men vi TRENGER et EU som består av 27 uavhengige nasjonalstater, med sin egen kultur, identitet, arv og nasjonale interesser, som samarbeider i en del forpliktende områder – der vi er helt avhengige av å ha en felles europeisk politikk.

På svært mange områder deler jeg nettopp det konservative partiet i England/Toryenes syn på EU. Jeg er bl.a. stor tilhenger av Daniel Hannan, særlig når det kommer til økonomisk politikk. Jeg er imidlertid ikke like skeptisk som Hannan til EU som prosjekt – men til mye av utviklingen som skjer i EU. Her er det nok en vesensforskjell på Høyrefolk og mange Toryer.

Kulturell identitet

Det er krefter i EU som forsøker å tvinge medlemslandene sine til en slags felles Europeisk identitet, men denne identiteten eksisterer ikke. Europas identitet er nettopp de kulturelle forskjellene i de ulike nasjonalstatene. Et forsøk på å lage et Europas Forente Stater, med en felles kulturell identitet tror jeg vil være starten på en oppløsning av EU, og i motsetning til mange andre EU-skeptikere, så synes jeg det vil være utrolig synd – fordi jeg egentlig er stor tilhenger av den opprinnelige ideen om EU.

Vi bør ikke konsentrere mer makt i hendene på en sentralisert elite i Europa-parlamentet – som krever at nasjonalstater skal gi opp mer av sin makt for å tjene «Europas» felles interesser. Et slikt prosjekt tror jeg vil bryte sammen.

Den politikken man ønsker, endrer seg ikke plutselig fordi man sitter i Europaparlamentet. Som konservativ bryter mye av politikken i EU, veldig grunnleggencde med det jeg tror på.

Jeg er for en mindre stat, friere handel også utenfor Europas grenser, mindre makt til politikere, mindre byråkrati, mot proteksjonisme, osv…

Hvis jeg var i Europaparlamentet ville jeg bl.a.:

  • Kjempet for et EU som åpner handelsgrensene sine for land, også utenfor EU. Proteksjonisme er destruktivt uansett,
  • Tatt et oppgjør med de vanvittige landbrukssubsidien e i EU.
  • Kjempet mot datalagringsdirektivet
  • Kjempet for et EU som konsentrerer seg mer rundt noen få grunnleggende områder der vi trenger en mer felles europeisk politikk, og jeg ville kjempet innbitt mot et EU som i stadig større grad begynner å utvikle politikk på alle mulige felt.
  • Kjempet mot de løsningene som EU tar initiativ til når det gjelder finanskrisen. Der den ene ministeren etter den andre sitter, og nærmest overbyr hverandre, i hvem som vil kaste mest mulig penger inn i en feilet økonomi.
  • Jeg ville også kjempet mot Lisboa-traktaten, og for at traktaten burde komme opp til folkeavstemning i hvert eneste medlemsland.

Lisboa traktaten

Lisboa traktaten inneholder egentlig alle elemenetene i en grunnlov. Dersom traktaten ratifiseres i medlemslandene er dette noen av konsekvensene:

  • Rådet skal ha en permanent president, i stedet for ordningen nå, da dette går på rundgang i 6 mnd om gangen
  • EU får én ansvarlig  person for utenrikspolitikken
  • Kvalifisert flertall vil erstatte enstemmighet på en rekke områder i Rådet
  • Muligheten for å ta veto blir fjernet på en rekke områder.

 De fleste Europeiske ledere enes om at Lisboa traktaten inneholder det grunnleggende innholdet i en grunnlov. Lisboa traktaten som da altså både åpner for en president, en egen utenriksminister, og felles europeisk utenrikspolitikk, gir signaler som tenderer mot en slags ny supermakt.

Etter mitt syn vil Lisboa-traktaten undermindere mye av nasjonalstatenes suverenitet, fordi du flytter politiske bestemmelser lenger bort fra befolkningen i hvert land.

Måten Lisboa traktaten har blitt fremarbeidet viser også en del demokratiske problemer. Irland er det eneste landet der det holdes folkeavstemning om traktaten. Av 27 medlemsland, er det altså bare i Irland at folket skal få si sitt om en traktat som vil bety såpass store endringer for hele den europeiske befolkningen. Antakelig har avstemningene om grunnloven, som ble nedstemt i flere land gjort at den politiske eliten ikke ønsker en ny avstemning om Lisboa-traktaten. Meningsmålinger viser at det er flertall mot traktaten i en rekke EU-stater, og det vil bli svært vanskelig å få gjennomslag for den. Men det er ingen unnskyldning for ikke å ha en avstemning. Demokrati tar tid. Når en så viktig traktat ikke kommer opp til folkeavstemning i Europa engang, så synes jeg det er fundamentalt udemokratisk.

 Det er også andre problemer med Lisboa traktaten. En felles Europeisk utenrikspolitikk vil kunne være en trussel mot NATO samarbeidet og gjøre det vanskeligere for hvert enkelt medlemsland å bestemme i hvilke saker de ønsker å stå ved siden av USA, oi mange tilfeller vil et konservativt parti stå mye nærmere USA enn EU.

Parlamentet eller ministerrådet:

I motsetning til mange både EU-kritikere og EU-tilhengere ønsker jeg mindre makt til Europaparlamentet og mer makt til Ministerrådet. I første omgang virker kanskje dette rart. Parlamentet er jo det folkevalgte organet, og i et mer begrenset EU, ville også jeg vært for mer makt til parlamentet, men i et EU som ikke ser grenser for politikk – så mener jeg at det er nødvendig å beholde mer nasjonal suverenitet.

Problemet med å overføre stadig mer makt til EU-parlamentet – er at de ikke står til ansvar for befolkningen sin på samme måte som ministrene fra hvert enkelt land. Dette kan vi også se på prosentandelen som stemmer ved EU-valg. Den har bare fortsatt å stupe ved hvert valg – og det er konsekvensen hvis politikken flyttes for langt unna folks virkelighet.

EU har også en rekke økonomiske ordninger, som aldri ville blitt tolerert dersom de gjaldt for de nasjonale parlamentene. Du kan faktisk tjene en liten formue bare ved å reise billig som EU-parlamentariker. Hver gang en EU-parlamentariker reiser noe sted, får han nemlig betalt som om han reiste med 1. klasse. Flyr du fra Brüssel til Hong Kong på økonomiklasse, får du altså utbetalt det samme som det ville kostet å fly på 1. klasse. Et slikt system ville raskt blitt forkastet i de nasjonale parlamentene, men når politikerne ikke kan holdes til ansvar ovenfor befolkningen på samme måte som politikerne i de nasjonale parlamentene, får slike ordninger lov til å passere i stillhet.

Til slutt

Dette har vært et MEGET kritisk innlegg, slik jeg lovet innledningsvis, men det er utrolig viktig at det også kommer EU-kritikk fra høyresiden i norsk politikk. Det er ikke ofte at Høyrepolitikere får muligheten til å ta denne debatten. Mange har kanskje også glemt å være kritiske til EU, fordi vi aldri debatterer det som skjer i EU.

MEN – nok en gang: Selv om jeg er kritisk til politikken som foregår i EU-parlamentet, på samme måte som jeg er kritisk til politikken som foregår på Stortinget nå, er jeg stor tilhenger av medlemskap.

For det ER en rekke områder der det er nødvendig med en mer felles Europeisk politikk, og ikke minst forpliktende tiltak – der vi trenger EU som et overnasjonalt organ.

I tillegg til: handel, arbeidsinnvandring og migrasjon, så gjelder dette f.eks:

  • kampen mot internasjonal kriminalitet
  • sikkerhetspolitikk – en mer felles europeisk migrasjonspolitikk forutsetter også at man samarbeider om en del sikkerhetstiltak
  • utvikling av ny teknologi og fornybare energikilder
  • forbrukerrettigheter
  • fattigdomdsbekjempelse – hvis hele Europa åpnet grensene sine for den fattige verden, så hadde det helt klart hatt stor betydning

I det hele tatt ønsker jeg meg et mer samlet EU, på noen nedfelte begrensede områder.

Et nasjonalstatenes EU som samarbeider om felles politikk, på noen områder der vi trenger et samlet Europa. For på samme måte som: grenser for politikk, er det viktigste for meg i norsk politikk, er det også det samme i EU. Det innebærer at jeg mener at EU som Union skal få mindre makt, og mer makt på noen nedfelte områder – og aller viktigst: at først nasjonalstatene, deretter lokaldemokratiet i hvert land, og deretter enkeltmennesket skal få MER makt. Mye mer makt.

Konklusjon:

I det hele tatt, enten det er snakk om Norge eller EU, så ønsker jeg å la markedet løse de tingene som politikere ikke evner. Jeg ønsker å ta mer makt vekk fra politikere, og overlate mer makt til hver enkelt person. Det gjelder også innenfor EU. Men Norge MÅ være med i det demokratiske organet for å kunne påvirke Europas politikk. Norge er avhengig av det felles europeiske markedet, og EUs politikk har direkte innvirkning på norske forhold.

Vi TRENGER EU, men vi trenger et mer slagkraftig EU på begrensede områder – ikke et EU som lager direktiver for hullene på saltbøssen. La EU-kritikken bli hørt i Europaparlamentet – den blir ikke hørt rundt omkring på stands i Norge.

NEI til en ny føderalstat

NEI til veldig mye av politikken i EU

JA TIL EU!

Read Full Post »

Jeg var med på å fremme et resolusjonsforslag om velferdsstaten på Landsstyret i Unge Høyre, forrige helg.

Resolusjonen ble vedtatt, uten store endringer, og lyder som følger:

Fra velferdsstat til velferdssamfunn

 

En økende del av befolkningen er avhengig av offentlige stønader. Stadig flere blir dermed avhengig av støtte fra stadig færre. Unge Høyre vil snu denne utviklingen. Vi mener tiden er inne for å reformere velferdsstaten.

 

Målet med velferdssystemet bør være at flest mulig skal klare seg uten stønader, ikke at flest mulig skal være avhengig av dem. Unge Høyre vil ha et velferdssamfunn som tar vare på de som virkelig trenger det, og ikke et der selvstendige og oppegående mennesker blir tvunget inn i et avhengighetsforhold til staten.

 

Høye skatter finansierer velferdsstaten, men gjør samtidig folk avhengige av de samme ordningene de betaler dyrt for å finansiere. Velferdssystemet undergraver derfor sitt eget mål. Dagens progressive skattesystem, med inntektsgraderte pensjons – og velferdsordninger, bidrar til at staten i realiteten opprettholder inntektsforskjellene i samfunnet. Unge Høyre mener at statens oppgave skal være å garantere for et sosialt sikkerhetsnett, mens enkeltmennesket selv må ta ansvar for sin levestandard dersom det havner utenfor arbeidslivet.

 

For kunne gi enkeltmennesker denne muligheten må vi redusere skatte- og avgiftsnivået. Derfor vil Unge Høyre innføre en flat skattprosent med et høyt bunnfradrag.

 

Pensjon

 

Unge Høyre ønsker å beholde en god basispensjon. Alle skal være sikret en god levestandard ved pensjonsalder, men det er ikke en statlig oppgave å opprettholde middelklassens livsstil. Statens oppgave skal være å garantere et flatt pensjonssystem, der alle sikres en nødvendig levestandard. Det bør være et individuelt ansvar å sikre seg og sin families økonomiske levestandard i pensjonstilværelsen.

 

Det må derfor legges til rette for at hver enkelt skal få gode muligheter til privat pensjonssparing. Dette forutsetter naturligvis at hver enkelt får beholde en betydelig større andel av egen inntekt.

Unge Høyre ønsker å fjerne inntektstaket for pensjonister. Det er positivt at eldre ønsker å bidra til arbeidslivet og samfunnet selv om de er pensjonistene. Da må de også få beholde pensjonen.

Unge Høyre vil:

  • Innføre flat offentlig pensjon
  • At det skal legges til rette for privat pensjonssparing
  • Fjerne inntektstaket for pensjonister

 

Arbeidsledighetstrygd

 

Unge Høyre ønsker et mangfoldig og fleksibelt arbeidsmarked. Det skal alltid lønne seg å jobbe, men det er også viktig at man er sikret en viss økonomisk trygghet dersom man av ulike årsaker blir arbeidsledig. Det er riktig og naturlig at det offentlige bistår enkeltindivider i perioder med ufrivillig skifte av arbeid. Likevel mener Unge Høyre at dagens utbetaling av arbeidsledighetstrygd på to år er altfor lenge.

 

Hensikten med arbeidsledighetstrygden er å bistå i en overgangsperiode uten jobb. Unge Høyre mener det bør være et mål å gjøre det mulig for den enkelte å yte etter evne. Derfor vil Unge Høyre sikre at folk kommer seg raskt tilbake i arbeidslivet uten at de blir hengende fast i ulike støtteordninger.

 

Det skal ikke være statens oppgave å opprettholde inntektsforskjeller over lengre tid.

 

Hvis arbeidsledighetsperioden overskrider 6 måneder, bør statens oppgave begrenses til å garantere en flat arbeidsledighetstrygd som er lik for alle arbeidsledige. Staten må også kunne kreve at den enkelte aktivt forsøker å komme tilbake i arbeidslivet.

 

Unge Høyre vil:

  • innføre flat arbeidsledighetstrygd etter 6 måneder
  • at staten krever at mottakere av arbeidsledighetstrygd aktivt søker jobb, utfører et tilbudt arbeid, eller møter til omskolering eller etterutdanning

 

Sykelønn:

 

Norge har en av de friskeste befolkningene i verden, de mest sjenerøse sykelønnsordningene, og det høyeste sykefraværet. Sammenhengen mellom de sjenerøse sykelønnsordningene og det høye sykefraværet tyder på at mye av problemet ligger i systemet. Unge Høyre vil begrense mulighetene til å misbruke systemet. Dette gjelder særlig korttidsfraværet, som i stor grad er egenmeldt og har få kontrollmekanismer. I et stabilt velferdssamfunn må økonomisk trygghet over en lengre sykdomsperiode garanteres. Dersom korttidsfraværet skal reduseres, må det koste mer for den enkelte. Etter karensdagene skal staten dekke alle kostnader ved sykefravær. Det bør ikke være mulig å få økonomisk kompensasjon ved sykefravær uten å kunne fremvise legeerklæring.

 

Unge Høyre vil:

  • innføre tre karensdager
  • fjerne sykelønnen ved egenmelding

Read Full Post »

Et meget godt spørsmål flere politikere burde reflektere over!

Et spørsmål som tar for seg essensen av frasen; grenser for politikk!

 

PS. Jeg har forresten registrert bloggen min på Bloggurat:

<a href=»http://bloggurat.net/minblogg/registrere/5e952415acec1388b7523d896735a8b8fb132bf5″>Bloggurat</a>.

Read Full Post »