Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Gunnar Gundersen’

(Innlegget er tilsendt mine lokalaviser)

Det er en fundamental forskjell mellom Høyre og dagens regjeringspartier knyttet til synet på hva et lokalsamfunn er. Dette har vi lenge sett i bl.a. i rovdyrpolitikken.

 Der de rødgrønne er mest opptatt av å samle alle penger og bestemmelser i en statlig kake som skal deles og forvaltes på distriktenes vegne, mener Høyre at lokalsamfunnene skal få bestemme mer selv.

Dobbeltkommunikasjon

Etter at de første forhandlingene om et nytt rovdyrforlik på Stortinget strandet var vi vitne til en merkelig dobbeltkommunikasjon fra regjeringspartiene som kastet om seg med beskyldninger, fortrinnsvis mot Høyre. Det er jo for det første rimelig fordummende å skylde på andre når man har rent flertall på Stortinget. De rødgrønne kunne enkelt gått veien utenom et forlik hvis de virkelig ønsket en ny rovdyrpolitikk. Når de ikke har gjort det tidligere er det simpelthen fordi de ikke har ønsket det.

Det er likevel ikke rart å skjønne hvorfor regjeringspartiene ivret for et forlik nå. De vil neppe gå ut i en ny valgkamp i distriktene og måtte forsvare den distriktsfiendtlige rovdyrpolitikken de har forvaltet til nå. Ja, ikke bare forvaltet, men de har også pålagt distriktene større byrder enn det dagens regler tilsier. Bestandsmålet for ulv er nådd, og for jerv og gaupe er det overgått i alle forvaltningsregioner. Samtidig har fellingstillatelser har til og med blitt nektet når ulv har begynt å etablere seg i områder utenfor ulvesona. Dette har medført et høyt konfliktnivå som det er nødvendig å rydde opp i.

Resultater

Etter at forhandlingene ble tatt opp igjen og løftet til topps kom gledesnyheten om at de parlamentariske lederne nå hadde blitt enige om et forlik. Resultatet var et massivt gjennomslag for Høyre.

Forliket innebærer bl.a. lavere bestandsmål for bjørn, full økonomisk kompensasjon for beitenekt, nødvergerett for hund, og at de regionale rovviltnemndene får ansvaret for rovviltforvaltningen innenfor sin region. Det siste – prinsippet om lokal forvaltning – var spesielt viktig for Høyre. Så viktig at vi brøt de forrige forhandlingene fordi nettopp dette ikke var tatt inn.

Da fikk Høyre overraskende kritikk fra Senterpartiet. ”Jeg er forbannet på at valgkamptaktikken til Høyre går foran ønsket om å få til politiske resultater”, sa SPs stortingsrepresentant Jenny Klinge etter at Høyre brøt forhandlingene. Jeg foreslår at Senterpartiet nå sender en ydmyk unnskyldning og takk til Høyre for at de sto på for lokal selvråderett når SP resignerte. For det er nettopp politiske resultater Høyre oppnådde.

Høyre ville ikke være med på et dvaskt forlik som ikke tar innover seg realitetene, innebærer synlige forandringer, og faktisk skaper en bedre situasjon for dem det gjelder. Resultatet av Høyres standhaftighet er at forliket er flyttet mange hakk i riktig retning.

Takkekort

Nå gjenstår det en viktig debatt om bestandsmålene for ulv. Hedmark Høyre vil jobbe videre for at forvaltningen tar innover seg det faktum at den såkalte ”norske ulven” er en del av en ikke-utrydningstruet russisk stamme. Det endrer utgangspunktet for politikken diametralt.  Situasjonen i dag er at regjeringspartiene har fått valget mellom å legge til rette for en robust næringsutvikling og god livskvalitet i distriktene, og å ta imot en ikke-utrydningstruet russisk ulv i Norge. De rødgrønne har til nå valgt russisk ulv.

Hvis Senterpartiet nå velger å jobbe sammen med Høyre om dette viktige området, er jeg sikker på at vi kan oppnå gode resultater også her. I mellomtiden kan takkekortet og blomsterbuketten fra Senterpartiet adresseres ”Hedmark Høyre, v/Gunnar Gundersen, Ringveien 26, 2815 Gjøvik”

Read Full Post »

(Kronikken er på trykk i dagens Hamar Arbeiderblad)

Om et knapt år er det duket for kommune og fylkestingsvalg. Det blir ett av de mest spennende lokalvalgene på lenge. Noen påstår at lokalvalg ikke handler så mye om ideologi, at forskjellene i lokalvalg ikke er så store og at det ikke betyr så mye hva man stemmer. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten.

Dette valget har to klare motsetninger. Det er de som alltid ønsker sentrale overstyringer velkommen, og de som har et genuint engasjement for lokal selvråderett og lokalt selvstyre. Noen blir med i politikken fordi de ønsker å styre over andre. Slike politikere finner man i hopetall i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Jeg engasjerte meg derimot i politikken fordi jeg ønsker å gi mer makt nedover. Jeg tror lokalsamfunnet, i de fleste tilfeller, vet bedre hvordan skoen trykker enn statsrådene i regjeringskvartalet.

Vi ser det særlig i miljøpolitikken, og i saker knyttet til vern og arealutnyttelse. Gunnar Gundersen har nylig tatt opp dette i et representantforslag i Stortinget. Her tar Høyre til orde for en reform av plan og bygningsloven slik at det lokale selvstyret i arealsaker styrkes og blir reelt, og for en forflytning av beslutningsmakt ved forvaltning av naturressurser og naturområder nedover til kommunene det gjelder. Her er Høyre den rake motsetningen til Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen.

De rødgrønnes politikk er preget av en grunnleggende mistillit til lokalsamfunn og til enkeltmennesket. De rødgrønnes argumentasjon bærer preg av en påfallende dobbeltholdning. Først lager man så rigide regler at det blir umulig å skape verdier mange steder i distriktene, og deretter bruker man skremselsbilder når Høyre vil løsne opp regelverket.

De rødgrønne ser ut til å tro at skjønne naturområder vil bli rasert av storstilt utbygging i vernede områder eller langs strandsonen straks lokaldemokratiet får ansvaret for forvaltningen. Jeg har liten respekt for slik tankegang. I de fleste tilfeller tror jeg det handler om å se mulighetene lokalt og bruke litt sunn fornuft. Lokalpolitikere er gjerne de som er mest opptatt av at lokalsamfunnet skal forvaltes på en ansvarlig måte. Det er de som har vokst opp der, som bor der og har et nært forhold til det, men det er ikke mulig å lage rigide regler som passer over alt til enhver tid. Derfor trenger vi flere politikere som ønsker å diskutere lokale saker lokalt, og komme frem til gode lokale løsninger. Politikere som ikke vil akseptere at fylkesmannen alltid kommer løpende som en konstant paragrafrytter og hindrer nytenkning og vekst. Der de rødgrønne stilltiende aksepterer dette overformynderiet skal Høyre si ifra.

Når det er sagt handler ikke dette valget bare om lokalsamfunnet mot det sentrale byråkratiet. Det handler også om politiske motsetninger innenfor det lokale samfunn. For også her er det klare motsetninger. Det gjelder særlig eiendomsrett.

I Stange kommune, der jeg kommer fra, opererer man ofte med en helt annen verdi på eiendommen når kommunen må ekspropriere, enn man i gjør når kommunen krever inn eiendomsskatt. Eksempelet er på ingen måte unikt og vitner om liten respekt for folks private eiendeler.

Høyre ønsker for det første å avskaffe eiendomsskatten. Det er ingen automatisk sammenheng mellom størrelsen på folks hjem og tjukkelsen på lommeboka. Folks hjem gir også en viktig trygghet i hverdagen og burde ikke være et beskatningsobjekt. Men når de rødgrønne først har krevd inn eiendomsskatt så burde man i det minste forvente at de viste såpass respekt for folk at de ga tilbake samme kvadratmeterpris i erstatning som det de krevde inn i skatt, men slik er det altså ikke.

Dette er heller ikke det eneste tilfellet. Folks private hyttetomter omreguleres til friluftsområder, og hvis det koster noen få øre ekstra så er man særdeles lite villig til å komme folk i møte og gå med på alternative løsninger til arealplaner som innebærer en mindre inngripen i folks privatliv.

Jeg tror vi trenger flere politikere som er folkets forsvarere i systemet, ikke systemets forsvarere i folket. Derfor er jeg engasjert i politikken. De rødgrønne er herved advart. Høyres lange valgkamp begynner nå, og vi har ikke tenkt til å sittes stille.

Read Full Post »

I helgen var det årsmøte i Hedmark Høyre. Det var et hyggelig årsmøte, med trivelige mennesker og spennende debatt,

Årsmøtet vedtok 4 resolusjoner. Et resolusjonsforslag fra Gunnar Gundersen om å legge ned direktoratet for naturforvaltning ble vedtatt uten veldig mye debatt. Rovviltforvaltningen er naturligvis sentral i denne problemstillingen, og i Hedmark Høyre er det ganske skjønn enighet om at «norsk natur er hærlig – uten ulv».

Videre ble en resolusjon om å fjerne fedrekvoten, og gi familien full frihet til selv å bestemme fordelingen av foreldrepermisjonen mellom seg, enstemmig vedtatt uten noe debatt. Å gi familien tillit til å ta egne valg er ikke et spesielt kontroversielt tema i Hedmark Høyre. Ei heller er økt fokus på forsvarets innsats i Afghanistan, økte midler til forsvaret, eller fjerning av politiske restriksjoner på hvor styrkene kan operere i Afghanistan. Dette ble også banket igjennom i en resolusjon uten innsigelser.

DLD
Den store debatten handlet om datalagringsdirektivet, og Hedmark Høyre skal ha honnør for at de tok denne debatten. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er skuffet over at resolusjonen «Nei til datalagringsdirektivet» ikke ble vedtatt, og at Hedmark Høyre endte opp med ikke å vedta noenting på den viktigste saken vi hadde oppe til behandling. Det jeg imidlertid er glad for, som debatten – tross alt – illustrerte, er dette: det eksisterer en sterk skepsis til DLD, og tilhengerne av direktivet har egentlig ingen argumenter.

Det var nemlig ikke de meget få innleggene med positiv innstilling til direktivet som hindret flertall for resolusjonen, men argumentet om at vi må vente på at Høyre får svar på sine spørsmål til regjeringen, vet hva de lander på, og får lagt alle kortene på bordet.

Ikke gjort hjemmeleksen
På fredagen var Erna tilstede på årsmøtet. Der holdt hun først en glimrende tale. Hun var frisk, tydelig, offensiv, kunnskapsrik, og svarte godt for seg bare så det er sagt, men det er ett stort unntak; datalagringsdirektivet. I Hamar Arbeiderblad ble jeg sitert på at Erna ikke hadde gjort hjemmeleksen sin når det gjaldt datalagringsdirektivet – det stemmer, og det står jeg for 100% (jeg ble riktignok ikke sitert på at jeg synes talen forøvrig var glimrende, så jeg vil dermed ha presisert det i denne bloggposten).

Erna forsøkte å balansere sine argumenter om DLD for å unngå å forskuttere vedtaket vårt, men det var rimelig tydelig hvilket vedtak hun ville vi skulle falle ned på. Hun ville vi skulle vente med å vedta noe. Frykten for å sette EØS avtalen i fare, kriminaliteten som skjer på nettet knyttet til barneporno, viktigheten av å gi politiet effektive verktøy, og sammenligninger med den form for datalagring som teleselskapene i dag benytter, var argumenter Erna brukte for å balansere mot personvernsargumentene. Alle disse argumentene kan enkelt avkreftes.

Argumenter
To av våre fremste jurister på europarett, Finn Arnesen & Fredrik Sejersted, ved senter for europarett, sier i en redegjørelse bestilt av IKT-Norge, at det er svært usannsynlig at et nei vil påvirke EØS-avtalen en gang – likevel er det ingen som en gang forsøkte å komme med et argument som utfordrer dette. Det er fordi de ikke har et slikt argument.

Dagens lagring hos teletilbyderne skjer av faktureringshensyn, og etter 5 måneder er de forpliktet til å slette dem. Hvis politiet – som i utgangspunktet ikke har noe med lagringen å gjøre – vil ha disse opplysningene må de fremlegge skjellig grunn til mistanke. DLD endrer på hele dette grunnprinsippet og sier at teletilbyderne skal være pliktig å lagre opplysninger om ALLE landets borgere, fordi de alle i teorien kanskje kan bli mistenkt for noe i fremtiden. DLD utfordrer altså et av de mest grunnleggende prinsippene i rettstaten. Dette var det heller ingen som avkreftet.

Argumentet om å gi politiet effektive verktøy fremstår også som ganske komisk, når EU-kommisjonen selv sier at de ikke vet om direktivet har fungert etter hensikten, og at de ikke kan vise til noen saker der alvorlig kriminalitet/terror har blitt avslørt – dette gjelder også barneporno. Det er like enkelt å logge seg på skype (som i likhet med andre sosiale medier ikke omfattes av den lagringen som direktivet pålegger) og spre barneporno, som det er å planlegge terrorisme. Det er derfor både politiets fellesforbund og EU-kommisjonen ikke kan vise til at direktivet overhodet har hatt noen effekt. Man ender altså opp med et direktiv som kun overvåker alle dem som ikke planlegger noen lovbrudd. Kriminalitet brukes altså til inntekt for et direktiv som ikke oppklarer kriminalitet. Det er nesten parodisk

Debatten
Unge Høyre hadde likevel en vanskelig jobb å gjøre på årsmøtet. Vi arbeidet mot Høyres partileder, mot Hedmark Høyres avtroppende leder, mot Hedmark Høyres påtroppende leder, og stortingsrepresentant Gunnar Gundersen, som alle mente vi burde vente med å konkludere i saken. Til tross for dette var ikke stemningen i salen på deres side. Stemningen var preget av en sterk skepsis til DLD. Etter at bl.a. både avtroppende,- og påtroppende leder, samt Gunnar, la frem sine avventende syn på talerstolen – var Høyre-folk som tidlig i debatten hadde uttrykte usikkerhet i saken avslutningsvis oppe på talerstolen og uttrykte nå uforbeholden støtte til Unge Høyres resolusjon, og ønske om å konkludere med et NEI.

Debatten endte likevel med 31 stemmer mot resolusjonsforslaget, 24 stemmer for, og 11 blanke stemmer. Resolusjonen ble dermed avvist. Unge Høyre vant debatten, men fikk dessverre ikke nok stemmer til å vippe flertallet på vår side. Slik er politikken iblant.

Jobben videre
Nå blir jobben fremover mot landsmøtet viktig, for det Høyre-folk må svare for er: hva skal vi vente på? Det eneste vi kan få ut av nye høringer er tillegsopplysninger.

Vi vet allerede at DLD innebærer en massiv overvåking av borgernes personopplysninger.
Vi vet allerede at DLD er erklært grunnlovsstridig i Tyskland og Romania.
Vi vet at DLD står i et tvilsomt forhold til EMK artikkel 8 og 10
Vi vet at det er svært usannsynlig at DLD vil påvirke EØS avtalen
Vi vet at DLD ikke har dokumentert effekt, på hverken terrorisme eller barneporno.
Vi vet at DLD antakelig ikke vil ha noen effekt på hverken terrorisme eller barneporno

Og sist men ikke minst:

Vi vet at DLD utfordrer et av våre mest grunnleggende rettsprinsippet: at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Det er på ingen måte nødvendighet å vente med å konkludere. Hedmark Høyre viste en sunn skepsis til direktivet, men dessverre en litt manglende besluttsomhet. Det er ikke siste gang denne debatten kommer i Hedmark Høyre – den skal tas på lokallagsmøter, jeg skal ta den på fylkesstyremøter, jeg skal ta den på møter i arbeidsutvalget, og jeg skal ta den på landsmøtet.

Vi sees!

Read Full Post »

Valgordningen

Jeg synes det er på tide å starte en seriøs debatt om hvorvidt valgordningen i Norge er rettferdig. Denne synes jeg også de rødgrønne partiene burde delta i. Alle valgmålinger viser at de borgerlige partiene fikk betraktelig flere stemmer enn de rødgrønne, men valgsystemet i Norge gjør at mandatfordelingen fordeler seg slik at det likevel blir rødgrønt flertall. Her bare noen av nyhetssakene som har florert i nettavisene i dag: VG: De borgerlige fikk flest stemmer – tapte valgetTV2: De borgerlige vant med 40.000 stemmer, men tapte valget, NETTAVISEN: Han er ikke valgt av folket, Dagbladet: De rødgrønne tok en «Bush», Aftenposten: De borgerlige fikk 45.000 flere stemmer enn de rødgrønne.

Bare så det er sagt; Dette er ikke et forsøk på å unnskylde valgtapet! Nå skal det jo også sies at Høyre på ingen måte har tapt valget. Høyre går mest frem av alle partier, og styrker stortingsgruppen sin med 7 eller 8 mandater – avhengig av fintellingen. For mitt eget partis del er jeg svært fornøyd. Min representant i Hedmark; Gunnar Gundersen, som de siste 4 årene har vært inne på utjevningsmandat – og som jeg har jobbet for i valgkampen – er nå inne på sikkert distriktsmandat, Michael Tetzschner fra Oslo Høyre (som det riktignok aldri var noen tvil om) er ny på Stortinget og står for en politisk tilnærming som jeg har stor sans for, Oslo Høyres 4. kandidat Nikolai Astrup er inne, og ikke minst: Torbjørn Røe Isaksen er inne på Stortinget fra Telemark Høyre. Høyre er svært styrket og vi har fått inn nye spennende kandidater, men borgerlig side har tapt dette valget. Det er det bare å innse.

Jeg ønsker bare å stille spørsmål ved om vi til neste stortingsvalg bør forsøke en annen ordning som er mer demokratisk en den vi har nå. Dette er ikke lett. Vi bor i et langstrakt land med spredt bosetning, og spredt verdiskaping. Derfor er argumentene for å sikre en bred representasjon på Stortinget ganske god. Jeg tror likevel at det er mulig å gjøre dette, innenfor en mer demokratisk ordning. Det er mange muligheter:

Vi kunne satt opp sperregrensen, slik at flere av småpartiene ville bli omfattet av valg der velgerne trekker til de større partiene.

– Vi kunne fjernet sperregrensen og simpelthen innført «one man – one vote»

Vi kunne innført nasjonale valglister – dvs at hvert parti stiller med en kandidatliste som er felles for hele landet, med muligheter for å stryke og kumulere, osv…

– Vi kunne forsøkt å lage et system der det fortsatt er fylkesvise lister sånn som nå, men der partienes representasjon på Stortinget reflekterer den nasjonale stemmeoppslutningen – mens mandatfordelingen innen hvert parti skal sikre en bred representasjon.

…og det er helt sikkert mange andre tenkelige alternativer.

Jeg har ingen fasit, men jeg synes det bør debatteres av de ulike partiene. Hensikten må være at det er den politikken som folkeflertallet ønsker, som også blir ført på Stortinget.

Valget

Valgoppslutningen i år er den laveste siden 1929. Jeg synes dette var overraskende. I et valg der mulighetene var så mange – og der utfallet var så spennende – hadde jeg trodd at valgoppslutningen skulle øke, men slik gikk det ikke. Antakelig må borgerlig side ta mye av ansvaret her, og da tenker jeg først og fremst på Venstre, men også tildels Frp.

Jeg har stått på stands, banket på dører og gjennomført aksjoner i en del uker nå, og er det en ting som er felles overalt så er det at folk er lei den evinnelige kjeklingen mellom partiene. De er lei av en politisk debatt der partiene bare krangler om hvem som skal sitte i regjering sammen, i stede for å snakke om de politiske sakene, de politiske skillelinjene og hva man kan samarbeide om.

Dette har Høyre forsøkt hele valgkampen. Vi har sagt at vi går til valg på Høyres politikk, og at vi kommer til å samarbeide med de partiene som gir oss mest gjennomslag for høyrepolitikk. Vi har sagt at vi ønsker oss en ny borgerlig regjering, og at vi ikke kommer til å stille noen garantier før valget som vanskeliggjør en slik regjering. Dette har velgerne belønnet oss for. Venstre derimot har brukt mest tid på å garantere for hva de ikke skal gjøre, og kalle Frp for «livsfarlig» ol. De har basert valgkampen sin på hva de garanterer mot – og ikke hva de vil arbeide for. Dette blir de straffet ganske kraftig for.

Fremtiden

Til slutt er det altså bare å gratulere Arbeiderpartiet med et kjempevalg. De har klart å mobilisere på en imponerende måte.

Gratulerer også til Høyres medlemmer over hele landet, som har jobbet i motvind hele valgkampen, inntil sluttinnspurten der vi endelig fikk en oppsving. Høyre har gjort et godt valg. Det skal vi være glade for, men Høyre bør ha større ambisjoner enn dette. Nå er det tid for oppvask i Høyre. Høyre har ikke vært tydelige nok, Høyre har ikke vært offensive nok, og Høyre har ikke markert et tydelig nok alternativ.

Det er rødgrønt flertall på Stortinget. De rødgrønne har vunnet valget. Nå er vi nødt til å innse dette, brette opp ermene, og tale med en enda tydeligere, klarere og offensiv opposisjonsstemme de neste 4 årene. Nå må borgerlig side begynne å samarbeide i stede for å bare markere avstand til hverandre. Den viktigste avstanden er tross alt til sosialistene!

Nå må vi begynne å se fremover mot kommune og fylkestingsvalget i 2011 – der det står Høyrefolk over hele landet som er klare til å kjempe for gode løsninger lokalt innenfor lokaldemokratiets rammer.

Og til slutt: Nå må vi begynne å se fremover mot en stortingsvalgkamp i 2013 der Høyre står i førersetet for en borgerlig politikk som har en klar visjon; En visjon om et samfunn der familien og de små fellesskapene ilegges mer ansvar, der enkeltmennesket får mer frihet over sitt eget liv, og der valgfriheten, mangfoldet og respekten for ulike menneskers ulike valg styrkes.

Jeg synes naturligvis det er trist at landet ikke fikk en ny regjering. Det synes jeg den trenger sårt, men når alt kommer til alt er det ikke valgordningen som har mest ansvar for dette, men oss selv!


Read Full Post »

Til tross for sin massive kritikk av Høyres ledelse, sender Christen Sveaas i dag en sjekk på kroner 1.000.000,- til Høyre – «slik at det gode parti får litt hjelp til å markedsføre sine gode blå budskap klarere, veldig mye mer klarere», skriver han i dagens DN.

 

I DN 6. juli spurte Sveaas hvorfor han skulle stemme Høyre. Han ba om å få vite Høyres langsiktige plan for Norge. Hva som er Høyres vei fremover. Svaret han fikk var i stedet en beskyldning om hukommelsessvikt og en leksjon i hva Høyre gjorde i forrige regjering. Etter å ha spurt enda en gang: «hvorfor skal jeg stemme Høyre? Vær så snill?», kom det noe som lignet på et svar (men heller ikke da kom den uten en liten leksjon i Bondevik II regjeringens fortreffeligheter).

 

Sveaas har ikke vært nådig i sin kritikk av Høyre: veldig kjedelig, uengasjert og visjonsløs – er noen av karakteristikkene han har brukt. Når det i dag er blitt kjent at Sveaas likevel velger å gi 1 million kroner til Høyre, burde man kanskje velge å lytte litt til hans kritikk. Ikke pga pengene, men fordi de kommer fra en støttespiller som gir noen vink man burde begynne å ta på alvor. For dagens million kommer heller ikke uten et ganske kraftig sleivspark: «lytt til de yngre og glem de gamle, grå og selvopptatte Høyregarkene», sier han.

 

Jeg har ikke tenkt å legge skjul på at jeg mener mye av Sveaas’ kritikk er ganske berettiget. Når våre støttespillere beskriver oss på en slik måte, burde Høyre i større grad ta selvkritikk og erkjenne at man ikke har vært flink nok til å fremme budskapet sitt. I likhet med Sveaas tror heller ikke jeg at det er politikken det er noe i veien med. Alle Høyrefolk som tror på sin egen politikk, må jo enten erkjenne at man har feilet i kommunikasjonen, eller at politikken er for dårlig (hvis man da ikke er fornøyd med meningsmålingene for tiden…). Selv om jeg skulle ønske meg at også politikken ble mer offensiv, er jeg ikke i tvil om det er førstnevnte det virkelig er noe i veien med.

 

Jeg har ikke lagt skjul på, hverken i media eller på bloggen min tidligere, at jeg ikke er helt fornøyd med alt som skjer i partiet om dagen, men jeg har troen på- og vil være med å jobbe for at Høyre skal komme seg gjennom uværet. Selv jobber jeg for Hedmark Høyre dette valget, og vil presisere at jeg, på tross av forholdene andre steder, er meget fornøyd med Hedmark Høyres stortingskandidat; Gunnar Gundersen, som sitter rimelig usikkert – grunnet de nasjonale meningsmålingene – for tiden. Gundersen er, etter mitt syn, et av Høyres sterkeste kort på Stortinget, og en av dem som virkelig har beholdt sitt lokale engasjement. Så i en tid hvor enkelte Høyrefolk ser ut til å vandre viljeløst rundt i tåken – burde alle hedmarkinger som leser denne bloggen stille massivt opp i valgkontorene, og stemme på en av våre stortingspolitikere som virkelig klarer å være klar og tydelig. 

 

Det var dog en digresjon. Høyres kommunikasjonsproblemer understøttes også ved Nettavisens partitest (som også Sveaas trekker frem i sitt siste innlegg), der Høyre er valgvinner og scorer 25% av de over 60.000 som har tatt testen. Det er altså mange flere som er enig med politikken vår, enn som sier de vil stemme på oss. De er enig med oss, de bare vet det ikke enda, eller vil ikke vedkjenne seg det.

 

Selv mener jeg at Høyre må være betraktelig mer offensive på skattelettelser og redusering av unødvendig byråkrati, tørre å ta et skikkelig oppgjør med enhetsskolen, samt være mye tøffere på sosialpolitikk. Dette har jeg også skrevet om før, bl.a. i mitt forrige blogginnlegg. Høyre må være det klare førstevalget for alle som vil at det skal lønne seg å ta i et tak – alle dem som vil at det skal lønne seg å stå opp om morran – eller som Torbjørn Røe Isaksen sier, «for dem som legger inn en time ekstra, for dem som gjør en ekstra innsats enten i frivillige organisasjoner eller i næringslivet, og fortjener å belønnes for det».

 

Sveaas skriver avslutingsvis at: «Fremtiden er ikke rød, og heller ikke grønn, og i hvert fall ikke rød-grønn. Og den er definitivt ikke grå. Fremtiden er Blå! Det har de yngre skjønt og Høyregarkene glemt.». De blå kreftene må derfor mobilisere kraftig nå, både før og etter valget – slik at vi kan få en blå regjering med klar og tydelig politikk. Slik at vi kan få en regjering som ikke bare forvalter sosialdemokratiet på en litt bedre måte – men som faktisk evner å komme med et alternativ. Denne muligheten finnes – det er bare å hente inspirasjon fra Kristin Clemets kronikk i gårsdagens DN.

 

Jeg har troen på at en borgerlig regjering på nytt kan forvandle Norge – slik Willoch greide på 80-tallet. Da trenger vi et sterkt Høyre, som sammen med Frp kan utgjøre et markant alternativ til dagens politikk.

 

I Høyredebatten som har herjet i DN i sommer, skriver Torbjørn Røe Isaksen at Høyre i forrige regjering ble for feige. «Høyre fremsto utydelige og varsomme i forrige regjering (…) Høyre kunne satt ned foten på flere saker også i regjering. I tillegg burde man hatt et større trykk på skattepolitikken og presset på i større grad for en omstrukturering av offentlig sektor», sier han.

 

Jan Arild Snoen, mener i likhet med meg, at Høyre må samarbeide med Frp for å få gjennomslag for den politikken vi ønsker i programmet. Jeg siterer:

 

«Vi som tilhører det blå Høyre vet at de meste sentrale delene av Høyres program bare kan gjennomføres sammen med Fremskrittspartiet: Store skattelettelser, mer konkurranse i offentlig sektor, reduksjoner i overføringene til distrikter og landbruket, grunnleggende reform av u-hjelpen, en strengere kriminalpolitikk. Hva er det egentlig Høyre kan få til på disse områdene sammen med Kristelig Folkeparti?»

 

Landsmøtene til Venstre og KrF viste ingen evne til å forandre Norge i særlig grad. Det var en evig lang kompilasjon av offentlige utgifter og reguleringer. Både Høyre og Frp har en vilje til å reformere, men vi trenger et sterkt Høyre i denne koalisjonen. Vi trenger et ansvarlig parti av en viss størrelse som kan holde stø kurs, ikke snu etter vinden hele tiden, og holde forbrukskåte Frpere i ørene. Hele poenget med en mindre stat, er jo nettpp at staten skal bruke mindre penger. Da er ikke oljepopulisme noen oppskrift. Vi trenger ikke en ny versjon av sosialdemokratiet, som kun vil styre mennesker på en annerledes måte. Vi trenger et alternativ som i stede for å styre andre, faktisk vil overlate mer ansvar til enkeltmennesket. 

 

Jeg tror også at fremtiden er blå. Spørsmålet er om dette er en fjern eller nær fremtid. Fremtiden er blå. Jeg håper bare at vi slipper å falle ned i en grå skyggedal først. Nå trenger vi et alternativ – ikke et ekko! Et blått alternativ!


Read Full Post »