Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Hallgeir Langeland’

(Kommentar i VG 28. November 2011)

Les PDF-utgave av kronikken fra VG ved å klikke HER.

Under kan du lese en lengre utgave av kronikken:

Demokratisk mindreverdighetskompleks

I sitt forsøk på å gjøre SV til «frihetsparti»  beviser SVs parlamentariske leder, Bård Vegard Solhjell, nok en gang hvorfor de ikke er nettopp det.

Bøkene over venstresidens historiske synder er mange, og i år har debatten blusset opp igjen, bl.a. gjennom Civita-historiker Bård Larsens bok “Idealistene». Solhjell har nå sett seg lei på de stadige angrepene på hans partis demokrati- og menneskerettighetshistorie, og forsøker seg med den gamle kamptaktikken “angrep er det beste forsvar”.

I sin siste bok “Solidaritet på ny” forsøker han i kapittelet “Demokratiets fortid og fremtid” å ta et oppgjør med det han kaller “høyresidas svik mot demokratiet”. Gjennom en rekke eksempler stiller han retorisk spørsmål ved hvorfor høyresiden ikke har vært gjenstand for like mange hyllemeter med kritiske historieblikk som venstresiden. Solhjell ser ikke ut til å forstå problemstillingen, og kommer heller ikke med et veldig imponerende svar.

Slå inn åpne dører

Det er ingen i dag som krever at Senterpartiet skal ta avstand fra sitt (da Bondepartiet) samarbeid med NS på 30-tallet eller at Arbeiderpartiet skal ta avstand fra sin tidligere kamp for proletariatets diktatur. AP og SP forlot disse ideene for lenge siden, og alle skjønner at en slik polemikk ville være fullstendig meningsløs. Likevel er det omtrent dette nivået Solhjell synker til når han er nødt for å vie flere sider i sin bok til sitater fra medlemsblader i Unge Høyres som er så gamle at mine besteforeldre er for unge til å huske dem.

Det er et velkjent faktum at deler av Unge Høyre og Høyre leflet med NS og fascismen på 30-tallet. Høyre tok imidlertid et kraftig oppgjør med disse holdningene allerede før krigen. Dette er forhold som er behørig dokumentert i Høyres egne historiedokumenter, uten noe forsøk på romantisering eller bortforklaring. (Det er samtidig verdt å nevne at nestledere i Unge Høyre satt på Grini under krigen, og at flere hundre UH-medlemmer var ettersøkt av Gestapo for sin motstandskamp). Solhjell slår inn dører som har vært åpne i over 70 år.

Ideologi og realpolitikk

Alle partier i Norge har grumsete kapitler i sin historie som de helst skulle vært foruten. SV skiller seg ut ved å ha en systematisk og ideologisk dragning mot dem. Dette ideologiske grunnlaget har SV aldri tatt et skikkelig oppgjør med. Høyresiden har også tidvis stilltiende akseptert grumsete regimer, men den har aldri vært ideologisk fundert. Høyresiden så aldri på Pinochets Chile og sa “dette er eksempelet på et slikt samfunn vi ønsker”.

Deler av høyresiden har latt være å ta avstand fra udemokratiske regimer fordi man mente det var utenrikspolitisk nødvendig, i Trumandoktrinens ånd, ikke fordi man mente at landene fremsto som foregangseksempler på det gode samfunn. Det unnskylder ingenting, men setter det i en ganske annen kontekst. For i SV fungerte noen av verdenshistoriens grusomste regimer som direkte forbilder for “det ideale samfunn”.

Totalitær dragning

Gjennom hele den kalde krigen mente SV at USA var den største trusselen mot verdensfreden, mens Sovjet ble kalt en fredspioner. I Titos Jugoslavia, Maos Kina, DDR, Romania, Nord-Korea og Cuba fant SV eksempler på ”den reelt eksisterende sosialismen”. Samtidig ble et enormt skriftlig “opplysningsarbeid” lagt ned for å overbevise folk om disse landenes fortreffelighet. I Pax Leksikon kunne vi bl.a. lese om Maos Kina at «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon», samtidig som ett sted mellom 20 og 40 millioner kinesere sultet i hjel under Maos ”store sprang fremover”.

Venstresiden har gjennom sin historie båret på en kontinuerlig dragning mot systemer som lover ”himmel på jord”, og som i sin lange marsj mot dette skaper et vedvarende helvete. Selv i dag finner vi rester av dette. Cuba har vært SVs kjæledegge i mange år inntil den egentlige elendigheten i det påståtte velferdsparadiset er ettertrykkelig påvist de siste årene. Dette er interessant all den tid menneskerettighetsbruddene i landet var allmennkjent. Mottoet har tilsynelatende vært at «Det er ikke så farlig med ytringsfrihet og organisasjonsfrihet så lenge man har gratis helsetjenester». Kjærligheten til det cubanske diktaturet har vært så sterk at landet står nevnt som eksempel på god offentlig skole og helsevesen i arbeidsprogrammet for inneværende stortingsperiode. Offentlig uttalte tilhengere av diktaturet, som Hallgeir Langeland og Terje Enger, sitter fortsatt på posisjoner i partiet. I andre partier ville de vært ekskludert for lenge siden.

Mindreverdighetskompleks

Bård Vegard Solhjell lider altså av et demokratisk mindreverdighetskompleks. For det er liten tvil om at Solhjell står for grunnleggende demokratiske verdier, men når Solhjell sier til Dagbladet at “En rekke venstreorienterte politikere, som Erik Solheim og meg selv, har tatt oppgjør med egen historie.”, er det en bevisst formulering. Han sier ikke at “SV har tatt et oppgjør med egen historie”. Det er fordi han vet utmerket godt at så ikke er tilfelle. Problemet er altså ikke dem, men at SV er mer enn Solheim og Solhjell.

Jeg skal gjerne geleide Solhjell rundt i landets Unge Høyre-kontorer, på leting etter plakater av Pinochet eller Franco. Jeg tviler på at vi engang vil finne noe i støvete arkivskap. Vi trenger imidlertid ikke reise mye i kontorene hos Solhjells eget ungdomsparti før innrammede bilder av Che Guevara, Fidel Castro eller Mao pryder veggene. Det bør gi han noen hint.

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 03.07.2010

– sjekk gjerne debatten og legg igjen en kommentar der også)

Det er vanskelig å føre en konstruktiv internasjonal politisk debatt med store deler av venstresiden når de ikke tar utgangspunkt i samfunnet slik det er i dag, men slik de ønsker det skal bli. Særlig gjelder dette menneskerettigheter i Latin-Amerika.

Med Finn Gustavsen i spissen var Cuba i lang tid SVs kjæledegge, og venstreintellektuelle trykket Fidel Castro og Cuba til sitt bryst. Nå hører vi ikke mye fra den kanten lenger. Hallgeir Langeland har riktignok nominert Fidel Castro til Nobels fredspris gjentatte ganger, men han regnes som en rimelig løs kanon på dekk. Menneskerettighetsbruddene og elendighetene som det totalitære Castro-regimet har påført Cuba har blitt så åpenbare for de fleste at få prøver å forsvare dem. Selv Sosialistisk Ungdom tier klokelig stille.

Nå ser det ut til at vi har fått et ”nytt Cuba”. For venstresidens forhold til Venezuela minner skremmende om de samme ukritiske holdningene til selverklærte sosialister i ikke-vestlige land som vi har sett tidligere.

Demokrati
I motsetning til Fidel eller Raul Castro er Hugo Chavez demokratisk valgt. Det er ingen tvil om at Chavez’ valgseier i 1998 var et resultat av stor folkelig støtte og et massivt rop om forandring. Det har imidlertid liten betydning om man er demokratisk valgt, hvis man bruker udemokratiske virkemidler til å tviholde på makten. Et demokrati slutter ikke med valg. Det starter med valg.

Alexandr Lukasjenko ble også demokratisk valgt til president i Hviterussland med et overveldende flertall. Verken Norge eller EU anerkjenner imidlertid det som i dag kun kan kalles et diktatur. Siden Lukasjenko kom til makten er organisasjons og forsamlingsfriheten avskaffet, den siste uavhengige avisen ble stengt i 2005, og det er ikke lenger en eneste opposisjonell radio eller tv-stasjon i Hviterussland. Lukasjenko ble valgt i 1994, Chavez i 1998. Likhetene er påfallende.

Menneskerettighetsbrudd
Siden Chavez kom til makten har menneskerettighetsbruddene eskalert. Flere hundre radiostasjoner er stengt. Journalister risikerer fengsel hvis de kritiserer regjeringen. Chavez er nå i ferd med å sikre seg kontroll over Globovision, den eneste gjenværende nasjonale uavhengige TV-kanalen som er kritisk til regjeringen. En av eierne, Guillermo Zuloaga, rømte for få uker siden landet etter at det ble utstedt en arrestordre på ham.

Dommere i Venezuela trues og fengsles hvis de er til bry for regjeringen, og politiske motkandidater nektes å stille til valg, uten rettssak eller dom, basert på løse anklager. Samtidig sitter Hugo Chavez, som ifølge de samme reglene skulle vært nektet å stille til valg da han faktisk er dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992, med stadig mer makt over det venezuelanske samfunnet. Ytringsfrihet er grunnsteinen i ethvert demokrati. Det er ikke spesielt imponerende å fortsette å vinne valg når man kontrollerer mediene, rettsystemet og kan eliminere politiske motkandidater. Så hvor stor forskjell er det egentlig på den demokratiske situasjonen i Hviterussland og i Venezuela?

I takt med Chavez autoritære og konfronterende stil øker også de sosiale problemene. Venezuela har nå de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept, og verst rammet blir selvfølgelig de fattigste områdene. Ana María Sanjuán, sosiolog ved Venezuela Central University (UCV) i Caracas har beskrevet situasjonen rimelig treffende: ”Vi vitner en reduksjon i barnedødelighet, kun for å se våre sønner drept når de fyller 16”.

Norsk mediedekning
Likevel er norske mediers omtale av Venezuela oppsiktsvekkende nøytral. I Kulturnytt på NRK uttalte utenriksmedarbeider Arnt Stefansen at det ikke sto så dårlig til med ytringsfriheten i Venezuela som mange påstår fordi han hadde vært i Caracas og hørt folk snakke kritisk om Chavez på café.

I hvilke andre tilfeller setter vi så lave standarder for grunnleggende rettigheter? Vi kan jo se for oss et scenario der USAs president nektet opposisjonen TV-dekning. Hvilken seriøs reporter ville da meldt at kårene for ytringsfrihet tross alt ikke var så ille fordi amerikanere jo kunne kritisere presidenten over bordene på Starbucks?

Helter
Det har vært en uhyggelig vane på venstresiden å hylle sine helter for hva de vil at de skal være, og ikke hva de faktisk er. Det gjør dem også så mye farligere. På 70-tallet kom SV fornøyd og engasjert hjem fra studietur i Kambodsja etter å ha hilst på Pol Pot. De kunne med store bokstaver i avisen Ny Tid melde at det var ”ingen massakre i Kambodsja”. I boken Overfallet på Kampuchea skrev Liv Jørgensen at man måtte være dum om man sultet i hjel i Kambodsja – to millioner mennesker ble imidlertid drept og sultet til døde.

I SVs store ”opplysningsverk” Pax leksikon, står det blant annet skrevet om Maos Kina at: «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon». Men cirka 30 millioner mennesker døde av sult under Maos ”store sprang fremover”.

Nok en diktator?
Så sent som i 2004 uttalte Hallgeir Langeland at: ”Jeg mener fortsatt at Cuba er et eksempel på at en annen og bedre verden er mulig”. Han snakker om en verden folk risikerer livet sitt for å flykte fra. En verden der folk fengsles og bankes opp for sine meninger. Der tusener av barn lider av sykdommer knyttet til proteinmangel (i et land som hadde det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen før Castro tok makten). En verden der gjennomsnittshøyden for en cubaner, ifølge Senor Marzo Fernandez som tjente som Castros ernæringsminister inntil han hoppet av i 1996, har sunket med 8 cm de siste 25 årene grunnet matmangel.

Venstresidens evne til å se det de vil se og intet annet er påfallende. Spørsmålet nå er om Venezuela skal bli venstresidens ”nye Cuba”, eller om det snart er på tide å våkne opp og erkjenne at Chavez fremferd gir skumle varsler om nok en diktator i Latin Amerika.

Read Full Post »

Stortingsrepresentant for Hedmark Høyre, Gunnar Gundersen, var i går ute med et glimrende utspill om rovdyrproblematikken rundt Osdalsulvene!

I den anledning legger jeg ut et innlegg jeg holdt på Unge Høyres landsmøte i fjor, som tar for seg noe av den samme problematikken. Anledningen var behandlingen av miljøprogrammet, der det bl.a. var et foreslått kapittel om rovdyr og bøndenes erstatningsordninger (noe det antakeligvis var bymennesker som hadde utarbeidet) som jeg reagerte kraftig på.

Etter å ha blitt kalt bl.a. ulvefascist av Torbjørn Røe Isaksen (som likevel halvveis støttet saken til Hedmark, bare ikke i samme krasse ordvendinger, og gikk inn for et kompromissforslag) ble avsnittet endret og vedtatt.

Enkeltmenneskets frihet og rett til å forsvare seg selv, familien sin, eiendommen sin, næringsvirksomheten sin eller husdyrene sine vil ALLTID komme forann ulvens rett til å leve i mine øyne!

Innlegget følger under:

Året er 1989 – den kalde krigen er over. Faren for russisk invasjon er overhodet ikke et tema lenger, men knapt 10 år senere er invasjonen en brutal realitet for deler av distrikts Norge, og etterlevninger fra den gamle kommuniststaten terroriserer på nytt befolkningen. Men denne gangen er det riktignok i form av firbeinte skikkelser med fråtsende kjeft og skarpe tenner.
 
Slik burde historien om den nye ”norske” ulven egentlig startet. For siden sovjetulven gjorde sitt inntog i Norge, har den norske ulve,- og rovdyrpolitikken vært en verkebylle for distriktene og en skamplett på den politiske arenaen.
 
Kjære landsmøte,
 
Det er lenge siden jeg har lest, hørt eller til og med drømt noe så dumt som kapittelet om rovdyr i miljøprogrammet.. Jeg vil nesten gå så langt som å si at det hadde vært mer intelligent å be Hallgeir Langeland om å utarbeide Unge Høyres forsvarspolitikk.
 
Vi er nødt til å innse at store levedyktige rovdyrstammer, fortrinnsvis ulven, er totalt uforenlig med noen form for sivilisasjon i Norge. Likheten mellom rovdyr og sosialister er slående, for rovdyr er til enhver tid, akkurat som sosialister i posisjon, en trussel mot folks ferdselsrett, mot den privat eiendomsrett, mot folks mulighet til å drive en effektiv næringsvirksomhet og mot det enkelte individets rettigheter.
 
Det er absurd, og det opprører meg at Unge Høyre, frontkjemperen for enkeltmenneskets frihet i Norsk politikk, som jeg egentlig er umåtelig stolt av å være medlem av, i dette tilfellet bryter fullstendig med sine egne verdier.
 
Hvor ble det av trygge lokalsamfunn? Trygghet for hus, hjem og jobb? Privat eiendomsrett? Gjelder ikke dette for distriktene? Hva med barnas rett til å leke trygt i skogen, hva med eldres rett til å gå tur og plukke bær ute i naturen. Er det slik Unge Høyre skal vinne valget i 2009? Med en urbanisert elitepolitikk som er omtrent like demokratisk som to ulver og en sau som møtes for å stemme over hva de skal ha til middag?
 
Både Jerv, Gaupe, Bjørn og Ulv påfører sauebøndene i Hedmark store tap. Det nytter ikke å drive en effektiv, progressiv og produktiv næringsvirksomhet på erstatningspolitikk. De store erstatningssummene fungerer i stor grad bare som et overlevelsesmiddel for bøndene. Sammen med den tiltaksløse rovdyrpolitikken blir dette praktisk talt ikke annet enn å bruke skattebetalernes penger på å holde en underskuddsbedrift i live.
 
Ulven er en lystmorder. En ulv kan lett drepe flere hundre sauer i løpet av en kveld hvis den fårlov. Det verste er imidlertid ikke at vi kaster bort skattebetalernes penger på å verne om lystmorderes rett til å herje fritt. Det verste er at vi innbiller oss at livskvalitet bare handler om hva slags erstatningssum man får. Særlig frykten for Ulv reduserer livskvaliteten til vanlige folk i distriktene, og denne kan ikke kjøpes vekk med penger. Her trengs det handling!

Det finnes ingen gode argumenter for å bevare ulv i Norge. Ulven er ikke en del av det norske biologiske mangfoldet. Den norske ulven er utryddet. Dagens ulv i Norge er avkom fra russiske streifdyr. For å sitere vår tidligere landbruksminister Johan C Løken, og snakke et språk byfolket kanskje forstår:

”Sett fra et naturvitenskapelig syn kunne det argumenteres sterkere for å gjenopprette slum øst for akerselva enn å gjenninføre ulv i Norge”

For to år siden var vårt kjære sentralstyremedlem og kommende nestleder Stefan Heggelund oppe på talerstolen og ønsket ulven velkommen til Nordmarka. Det kunne vært spennende å se dette forslaget gjennomført i praksis, for jeg tror det hadde holdt at Stefan så en litt sint hund som lignet på en ulv, før han ville blitt sett vandrende i Nordmarka med rifla på ryggen!
 
Kjære landsmøte. Jeg har en innrømmelse å komme med, nei, i motsetning til Stefan har jeg ikke vært sosialist, men som naiv fjortiss har jeg en svart fortid som ulvevenn. Men også jeg gikk fra å være dum til å bli smart.

Jeg oppfordrer herved landsmøtet til å gjøre det samme, og stemme for Hedmarks endringsforslag.

Read Full Post »