Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Helse’

Helsedirektoratet er i ferd med å bli noe av det nærmeste vi kommer fascisme i dette landet. Det er bare fantasien som setter grenser for hvor mye man skal regulere folk i ”riktig” retning.

Kort tid etter at helsedirektoratet har tvunget utsalgssteder til å skjule tobakksvarer i skap, som om folk bestemmer seg for å begynne å røyke i køen på Jokern, kommer de med et forslag til et nytt påbud. Nå vil de ha bevillingsordning for tobakksalg. Det innebærer samme regler for salg av tobakk som for øl, noe som vil bety egne utsalgssteder og tidsbestemt salgstid.

I alt er det snakk om rundt 11 000 utsalgssteder som kan miste retten til salg av tobakk, noe som tilsvarer tre av fire utsalg som eksisterer i dag. Dette kan bli dramatisk for mange bensinstasjoner og kiosker rundt omkring som leverer viktige varer og tjenester til folk, men som er avhengig av tobakksalget for å gå rundt.

Når skal helsemyndighetene begynne å innse at veldig mange mennesker gjør usunne ting fordi de har lyst? Det er ikke det store stygge samfunnet som har tvunget enkeltindivider inn på en vei de egentlig ikke ønsker. De er veldig klar over hva de gjør, men prioriteter annerledes enn helsemyndighetene.

I den kommersielle tobakksindustriens vugge kan man nok påstå at flere ble villedet til å tro at sigaretter var mindre farlig enn det egentlig er, men det er ingen som kan påstå at ungdommer eller voksne i dag ikke er meget klar over helsefarene ved bruk av tobakksvarer. Det bugner over av advarsler overalt. Helsedirektoratets formynderske pekefinger er så omfattende at en ellers sunn sjel som meg nesten får lyst til å røyke bare på trass.

Hvor skal grensen gå? En bevillingsordning kommer ikke til å gjøre at folk slutter å røyke. Så hva blir det neste grepet når vi om noen år til fortsatt sliter med helseskader knyttet til tobakksbruk? Korte inn salgstidene enda mer? Pålegge tobakksprodusentene å dekke sigarettinnpakningen med lunger fulle av tjære? Hva om dette ikke funker da? Kanskje vi bare må forby røyk helt og holdent?

For hvis det var slik at folk alltid kunne dultes i den retningen politikere ønsker, så burde jo et forbud være det beste. Så hvorfor forbyr vi ikke røyk? Er det kanskje fordi at selv helsemyndighetene vet at såpass mange faktisk ønsker å røyke at det bare ville ført til omfattende smugling og fremvekst av kriminelle miljøer?

På ett eller annet tidspunkt så må vi bare stoppe opp og innse at Ola Nordmann går til kiosken og ber om en pakke Marlboro, ikke fordi han ikke vet at det er farlig eller pga den slemme reklameplakaten han så i et utenlandsk magasin, men fordi han rett og slett hadde lyst på en sigg!

Og hvis helsedirektoratet fortsatt tviholder på å regulere folks atferd, så bruk i det minste pengene på noe som fungerer. Bruk dem på å legge til rette for gode idrettstilbud for barn og unge lokalt, og la folk komme frem til at de ønsker å være sunne på egenhånd.

Read Full Post »

Det må være flaut å være liberalist i Frp om dagen. I dagens VG har Siv Jensen den perfekte oppskriften på massivt økende velferdskostnader i det uendelige.

Siv Jensen raser mot helsedirektør Bjørn-Inge Larsen, fordi nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsesektoren nylig sa nei til en ny behandling av tykktarmskreft som kan gi pasienter et halvt års forlenget levetid, fordi den koster mellom 300.000 og 500.000 kroner per pasient.

«Det er forkastelig å sette en prislapp på menneskeliv» argumenterer Jensen, men dette handler jo ikke om prisen på menneskeliv. Vi mennesker er ikke usårbare vesener. Sykdom og død er en naturlig del av livets gang, men takket være innovative mennesker og teknologiske fremskritt har vi klart å gjøre livet langt lettere og betydelig lengre enn for få år siden. Denne utviklingen fortsetter, men det er en gradvis prosess. Det er nemlig slik at ting koster. Enkelt og greit.

Dette handler altså ikke om en prislapp på menneskeliv. Det handler om en prislapp på behandling. Det Jensen egentlig sier er at det ikke bør finnes noen grense overhodet for pengebruk i forbindelse med legebehandling. Jeg undres sterkt på hva slags verden Siv Jensen lever i. Det er jo ingen som har sagt at de er mot behandling av tykktarmskreft. Dette handler om prioriteringer av ressurser i det offentlig finansierte helsevesenet. Det er nemlig slik at behandling koster penger, og penger er et knapphetsgode. Da må man hele tiden prioritere hva man skal bruke pengene på. Det er nesten utrolig at det skal være nødvendig å forklare slikt til et selverklært liberalistisk parti.

Men fadesen stopper ikke her. «Veldig ofte er medisin dyrt i starten, når det er få brukere. Men at man forsker på dette, er et tegn på at det er etterspørsel. Hvis etterspørselen er der, vil prisene etter hvert falle», fortsetter Jensen. Hvis ikke dette er en meget dårlig omformulering fra journalisten, skulle jeg likt å vite hvordan Jensen klarte å koke sammen denne tankerekken.

I hvilken verden går prisene ned fordi etterspørselen øker? Priser går ned fordi produksjonen øker, fordi den blir mer effektiv, fordi man finner billigere produksjonsmetoder, eller fordi etterspørselen går ned. Den direkte effekten av økt etterspørsel er i første omgang høyere priser.

Det Siv Jensen antakelig mente å si er at etterspørselen vil føre til mer forskning, som igjen vil føre til billigere produksjon, og dermed også billigere priser. Det er selvfølgelig logisk, men ikke i en verden der man ikke trenger å prioritere. Hvorfor engang tenke på priser i forbindelse med legebehandling hvis vi skal legge Siv Jensens «penga finns»-retorikk til grunn? Siv Jensen sier jo egentlig at all kritisk behandling skal finansieres uansett kostnad, også får vi bare håpe at noen finner på en billigere løsning, mens statens helseutgifter stiger med rakettfart.

Det er i grunn ikke bare Frps liberalister som bør være flaue over dette utspillet. Dette vitner jo om en forståelse for prioriteringsbehov langt under i hvert fall den mer pragmatiske delen av SV. Alle Frp’ere som har begreper om hva ‘en mindre stat’ innebærer burde rive seg i håret i frustrasjon over sin partileder akkurat nå.

Read Full Post »

Debatten om systemet rundt stortingsrepresentantenes pensjonsordninger har delvis blusset litt opp igjen etter at det ble klart at de to tidligere stortingsrepresentantene Anders Talleraas og Magnus Stangeland må møte i retten, tiltalt for grovt bedrageri. De skal altså ha mottatt for mye i pensjon ettersom de har hatt inntekter ved siden av. Saken rullet i mediene ved marstider i fjor, da også Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik var tiltalt for pensjonsjuks.

Skyldspørsmålet her skal jeg overhodet ikke ta stilling til. At dette skyldes systemsvikt fra Stortingets side har jeg ingen problemer med å se for meg, men det er ikke noe jeg har noen mulighet til å vurdere.

Det hele denne saken uansett viser er hvor håpløst det blir når det er samme organ som bevilger ordningene, mottar ordningene og kontrollerer ordningene. Det er dømt til å mislykkes. Vi ser det på så mange områder ellers i samfunnet. Det offentlige er de dårligste til å vedlikeholde offentlige bygg, og kontrollere offentlige tjenester. Når man ved å kontrollere seg selv, også påfører seg selv ekstra kostnader, er det rimelig menneskelig å forsøke å kontrollere seg selv så lite som mulig. Derfor burde ansvaret ligge hos noen andre.

Å kontrollere seg selv
Dette er en av de viktigste årsakene til at vi trenger flere private sykehus i Norge, flere private veier, og flere jernbanestrekninger for å nevne noe. Ville vedlikeholdsetterslepet på det norske jernbanenettet blitt godtatt hvis det var et privat selskap som leide strekningen og solgte sine tjenester der? Neppe. Da ville staten slått i bordet med kontrakten for lenge siden, og forlangt at aktøren overholdt sitt vedlikeholdsansvar eller mistet retten på strekningen grunnet kontraktsbrudd. Det samme gjelder private veier. Staten ville aldri akseptert det vedlikeholdsetterslepet på norske veier, dersom det ikke var de selv som hadde ansvaret for både vedlikeholdet og kontrolleringen.

Pensjonsordningene burde egentlig følge samme prinsipp. Stortinget burde enten forplikte seg til å følge de samme reglene som alle andre i offentlig sektor, eller betale for private ordninger med sin egen lønn, noe som da ville blitt kontrollert av noen andre. Du kan jo se for deg hvordan bakterienivået hadde blitt på norske spisesteder dersom mattilsynet hadde hatt monopol på å drive restaurant.

Backbenchere
Debatten som herjet i fjor sørget heldigvis for at det ble en slutt på stortingspolitikernes gullpensjoner (den nye ordningen er likevel betraktelig bedre enn for noen andre offentlige ansatte), men den gjelder jo bare for alle som ble innvalgt i 2009. Ganske mange sitter med andre ord fortsatt på tinget og bare venter på at de skal ha rett til full pensjon. AP har f.eks. 64 representanter på tinget. Du kan jo gjøre en raskt tankeeksperiment, hvor mange kan du egentlig navnet på?

Det er en del backbenchere der som selv vi som er aktive i politikken aldri har hørt om engang. Men joda, jeg skjønner det jo jeg. Det hender jeg spiser lunsj i stortingsrestauranten selv, og jeg forstår at det er fristende å kjøpe kaffe til 3 kr. og heve nesten 700.000 i årslønn for å sitte å trykke på den samme knappen som partiet ditt har bestemt at du skal trykke på, og sende noen masseproduserte innlegg til lokalavisen i ny og ne.

Logikk
Da pensjonsordningen ble revidert var utgangspunktet at stortingspolitikere i hvertfall måtte sikres det som var vanlig for ansatte i private bedrifter. Hvorfor var det naturlig? Det er overhodet ingenting som tilsier at stortingsrepresentanter skal ha en bedre pensjon enn alle andre i det offentlige. Hvilken logikk hentyder på at dette skulle være naturlig?

Representantene burde få den samme offentlige pensjonen etter de samme regler som gjelder for alle andre, og heller investert i en privat pensjonsordning dersom de ikke synes dette var godt nok. Da ville det også vært det private selskapet som kontrollerte at alle regler ble overholdt. Å bevilge seg selv særordninger etter særregler som man selv skal kontrollere om blir overholdt, er dømt til å mislykkes.

Klippekort
Et annet problem som sjelden belyses er at for gode pensjonsordninger gir et intensiv til politikerne om å sitte så lenge som mulig for å opparbeide seg pensjonsrettigheter. Jeg har ingen problemer med at politikere i Norge får god lønn. Egentlig kunne man godt økt stortingspolitikernes lønn. Det er nødvendig for at det skal være attraktivt også for samfunnsengasjerte mennesker med toppjobber å søke seg inn i politikken. Det er derimot ikke noe mål at representantene skal sitte så lenge som mulig.

Det er imidlertid ikke så rart å forstå at de samme representantene som vedtar lovene, ønsker å verne om sitt eget klippekort på stortingsperioder. Det er dessverre heller ikke så rart å forstå at det for enkelte kanskje ikke er så nøye å sjekke om man overholder alle regler når man sitter å bevilger penger til seg selv. Derfor ville det vært en god start om Stortinget nå i fremtiden overlot det fulle og hele ansvaret for dette til noen andre.

Som med alt annet, er staten også sin egen verste kontrollør.

Read Full Post »

I dag skal jeg dele en liten personlig opplevelse med dere. Jeg skal skrive en kort bloggpost om noe av det som irriterer meg aller mest; det norske helsesystemet. Jeg hadde en veldig positiv opplevelse med det norske helseVESENET i dag, men det er nettopp fordi legevakten på Hamar IKKE fulgte det SYSTEMET de egentlig skal.

 

Det har seg sånn at jeg har blitt bitt av ett eller annet innsekt, og derfor fikk jeg en allergisk reaksjon som resulterte i noen utslett. Ikke veldig alvorlig, men ganske irriterende. Åpingstidene på sykehusene og legesentrene er fra 8 – 3 overalt. Ikke spesielt gunstig når man jobber med valgkamp, og stort sett har hendene fulle på dette tidspunktet. 

 

Egentlig skulle jeg bestilt time hos fastlegen min, og stilt meg i kø, men selv om jeg ikke hadde noe som kan defineres som akutt sykdom, skade eller krise – så var de veldig behjelpelige på legevakten, og lot meg komme en tur. Problemet var løst på 15 min (riktignok hvis du trekker fra den tiden jeg måtte stå i kø på apoteket etterpå). Problemet løste seg fordi systemet heldigvis ikke følges til punkt og prikke. 

 

Hvis jeg skulle fulgt systemet ville det i stede blitt sånn:

 

  1. Aller først: I forkant av denne situasjonen er jeg tvunget til å velge en fastlege fra en offentlig liste.
  2. Deretter: Hvis jeg ønsker å oppsøke en spesialist, så får jeg ikke lov til dette, uten å ha henvisning fra denne offentlig bestemte fastlegen.
  3. Så: Hvis jeg skal ha reseptbelagte medisiner, MÅ dette egentlig godkjennes av fastlegen.

 

Det som løste seg i løpet av noen få minutter, fordi jeg fikk en time jeg ikke skulle ha, og fikk resept på medisiner jeg egentlig måtte ha stått i kø for, skulle egentlig ha vært slik:

 

  1. Jeg måtte ha ventet til i morgen med å gjøre noenting fordi mitt lokale legesenter og sykehus var stengt etter 3.
  2. Jeg måtte ha bestilt time hos fastlegen min, og siden fastlegen min er i Oslo ville det antakelig tatt lang tid, fordi jeg for øyeblikket driver valgkamp i Hedmark. 
  3. Så måtte fastlegen ha godkjent allergimedisiner
  4. Deretter måtte jeg dratt til apoteket for å hente medisinene som fastlegen har skrevet ut resept på.

 

At dette hadde tatt noen uker tviler jeg ikke på.

 

Hvorfor må dette gjøres så utrolig vanskelig?

 

  1. Hvorfor kan ikke jeg oppsøke akkurat den legen jeg vil, hvis han/hun har tid?
  2. Hvorfor kan ikke jeg oppsøke hvilken spesialist jeg vil, uten å måtte ha godkjenning?
  3. Hvorfor kan ikke hvilken som helst sertifisert lege, skrive ut resept på medisiner han/hun mener jeg trenger?
  4. Hvorfor kan ikke sykehus og apotek koordineres, slik at man kan hente medisiner på sykehuset med en gang, og slippe å stå i kø på to helt forskjellige steder med ulike åpningstider?

 

Det som også irriterer meg er at dette er første gang jeg oppsøker en lege på mange år. Jeg ville mye heller betalt litt mer enn 280 kr i dag, for å få bekreftet at jeg har blitt bitt av et innsekt. Og i stede fått beholde mer av de pengene jeg har tjent de foregående årene – som jeg altså tvinges til å bruke for bl.a. å betale for et system jeg nesten ikke bruker. 

 

Så til slutt: takk og pris for at ansatte i helsesektoren ikke følger det innviklede systemet til hver minste lille detalj. Men hvorfor i all verden kan vi ikke ha et system som sørger for at man ikke må bryte det for å gi folk et raskt og effektivt tilbud?


Read Full Post »

(Også på trykk i Østlendingen)

 

Tenk om et politiske vedtak hadde hatt øyeblikkelig effekt. Tenk om politiske vedtak hadde fungert akkurat som et eventyr, der verden blir til i fantasien ettersom setningene kommer ned på papiret. Da kunne vi med et pennestrøk utslettet all fattigdom i verden, fjernet all urettferdighet, og skapt fred på jord. Verden er imidlertid betydelig mer komplisert. Politiske vedtak krever forpliktelser og handling. Dessverre er det enkelte partier på Stortinget som ikke har skjønt dette.

 

Da Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV dannet regjering i 2005 vedtok de bl.a. å avskaffe fattigdom i Norge. Dette var ikke engang noe problem, det krevde bare politisk vilje, kunne Kristin stolt proklamere. Det skulle vise seg at virkeligheten var en litt annen. 

 

Den rødgrønne regjeringen la frem Soria Moria erklæringen som om det var et eventyr. Nå skulle alt bli fryd og gammen. I ettertid har regjeringen blitt omtalt som løftebruddregjeringen, og VG hadde i Juni regjeringens 88 løftebrudd som en av sine hovedsaker. Hva gikk galt?

 

Det rødgrønne prosjektet gikk galt nettopp fordi regjeringen har et ideologisk utgangspunkt som er dømt til å mislykkes. Regjeringen har en bunnløs tro på at ethvert problem kan løses med offentlig styring. Aker/Kværner saken er et godt eksempel på dette. Regjeringen skulle vise et profesjonelt eierskap. Nå har vi for lengst kunnet slå fast at de 5 milliardene regjeringen brukte på å kjøpe seg opp i Aker/Kværner hadde gjort mer nytte for seg i peisen. 

 

I Høyre kom ikke dette som noen stor overraskelse. Vi tror nemlig at det finnes grenser for politikk. Høyres politikk har en grunnleggende tro på enkeltmenneske. Vi vet at det faktisk ikke er slik at du plutselig blir et overmenneske, som er i stand til håndtere alle mulige problemer, bare fordi du blir valgt inn på Stortinget. Noen ganger er man rett og slett nødt til å innse at problemer løses bedre ved at politikere holder seg unna, og heller legger til rette for at private personer med kunnskap og spisskompetanse kan løse problemer som politikere ikke evner.

 

Ønskelisten

Det er ikke lenge siden vi fikk et nytt «eventyrlig» løfte fra den rødgrønne regjeringen. De rødgrønne partiene (sammen med Venstre og KrF) har nå vedtatt en såkalt verdighetsgaranti for de eldre. 

 

1) For det første burde man spørre seg hvordan i all verden denne garantien skal fungere. Hvis du har kjøpt en datamaskin i butikken, med garanti, så har du krav på å få pengene tilbake hvis det viser seg at den ikke fungerer, eller at den ikke holder den kvaliteten som du ble lovet. Hvis butikken eller produsenten nekter deg dette kan du til og med gå rettens vei for å få det du har krav på. Slik er det ikke med verdighetsgarantien. Eldre pleietrengende kan ikke slå i bordet med verdighetsgarantien og kreve bedre omsorg. Det er ikke en verdighetsgaranti regjeringen har vedtatt, men (som Erna bl.a. påpeker i sin blogg) et verdighetsønske. Dette er egentlig en fellesnevner for hele den rødgrønne politikken. Soria Moria erklæringen, hadde gjort seg bedre under navnet: Soria Moria ønskelisten. 

 

2) For det andre er det ganske absurd å tenke seg at politikere skal sitte og vedta hva som er en verdig alderdom. Verdighet kan ikke vedtas politisk. Verdighet er noe som defineres av den enkelte. Den beste garantien for en verdig alderdom er å gi den enkelte (eller den enkeltes familie hvis vedkommende ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv) mer valgfrihet i eldreomsorgen. 

 

Så skal selvfølgelig det offentlige komme etter, med forpliktende tiltak, men det er jo nettopp det enkelte menneskets valg, ønsker og behov som må ligge til grunn. 

 

Dette gjelder ikke bare i eldreomsorgen, men i hele samfunnet. Den virkelighetsfjerne eventyrtankegangen gjennomsyrer hele politikken til de rødgrønne. De tror arbeidsledigheten blant unge kan løses ved å gjennomføre en ungdomsgaranti, men innser ikke at ikke er ikke mangelen på en lovparagraf som hindrer unge i å komme seg i arbeid. For å gjøre noe med arbeidsledigheten blant unge må velferdsordninger som passiviserer og skaper avhengighet reformeres, det må legges til rette for mer midlertidige ansettelser slik at flere unge får en sjanse, og skatter og avgifter på arbeid må reduseres kraftig slik at det legges til rette for verdiskapning, og blir behov for mer arbeidskraft.

 

Det samme gjelder lærlingeplasser. Her tror bl.a. AUF at alt løser seg bare man innfører en lovfestet rett til lærlingeplass, men de innser overhodet ikke at en slik rettighet er null verdt dersom bedriften ikke vil ansette vedkommende- eller ikke ser det som lønnsomt å ansette lærlinger. Å fjerne arbeidsgiveravgiften fullstendig for lærlinger derimot, slik Høyre har foreslått, vil være et svært effektivt tiltak, som gjør det mer lønnsomt for bedrifter å ansette lærlinger, og slik skaper et incentiv for å gjøre arbeidsplasser mer attraktive for unge.

 

I sosialistenes verden er alt enten obligatorisk eller så er det ulovlig. Nå trenger vi en regjering som ser en verden utenfor papirbunkene med direktiver og reguleringer på politikernes kontorer.  Vi trenger en regjering som innser at man ikke kan endre samfunnet med politiske lovregler alene. Det må konkret handling, ressurser og prioriteringer til.

 

En stemme til Høyre, er en stemme til et parti som handler der andre drømmer!


Read Full Post »