Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Homofili’

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er president Obamas største fan, men nå skal jeg komme med en støtteerklæring. Bakgrunnen er at Barack Obama vil ha slutt på hemmeligholdet rundt homofili i det amerikanske militæret. Det skulle jo bare mangle. At folks seksuelle legning i det hele tatt er et spørsmål i forbindelse med deres ønske om å tjene landet sitt er for meg ubegripelig. Likevel er det ganske problematisk i USA.

Den republikanske kongressmannen Mike Pence, lovet et forent GOP (Grand Old Party – vanlig offisiel betegnelse for det amerikanske republikanske partiet) i oppoisjon mot Obamas forslag.

«The American people don’t want the American military to be used to advance a liberal political agenda. And House Republicans will stand on that principle,»

– uttalte Pence.

Han evner derimot ikke å se at han selv nettopp bruker det amerikanske militæret for å promotere sin egen agenda med dagens lovverk. Mike Pence skal selvsagt få lov til å synes at homofili både er synd og det som verre er, så mye han orker, men jeg skulle jo tro at fysisk form, mental stabilitet og militære tekniske ferdigheter var viktigere enn folks legning?

Jeg er selv dobbel statsborger, har amerikansk pass, og kan stemme ved amerikanske valg. Selv om man aldri er enig med alt et parti eller en person står for liker jeg å bruke stemmeretten min. Dessverre begynner jeg å bli mer og mer usikker på om jeg kommer til å klare å stemme ved neste presidentvalg.

Det demokratiske partiet er uaktuelt for meg. De har et såpass stort etablissement som kjemper for mer regulering og mer offentlige utgifter at partiet overhodet ikke appellerer til meg. Tradisjonelt har jeg, siden jeg begynte å engasjere meg i amerikansk politikk, følt meg nærmere republikanerne fordi størsteparten står for strengere budsjettdisiplin, en mindre ekspansiv stat, mer makt til delstatene, mer valgfrihet, og en tydeligere utenrikspolitikk. Grunnen til at jeg klarte å svelge deres standpunkter om f.eks. homofili og abort ved forrige valg var fordi dette fremsto som underordnede temaer. Nå ser jeg et republikansk parti som mer og mer gjør religion og moral til hovedsaker og samler seg rundt religiøse høyreside-kandidater. Et parti som går til valg på en slik hovedagenda vil være komplett umulig for meg å stemme på.

På samme tid begynner den såkalte TEA Party bevegelsen å vokse som en av de sterkeste stemmene i amerikansk grasrotbevegelse. Deres hovedsaker er mindre offentlige budsjetter og mindre skatter. De ønsker en stat som blander seg mindre inn i folks liv. En agenda jeg støtter helhjertet. Likevel finner vi også her sterke moralister som ønsker å prakke sine religiøse og moralske overbevisninger over på andre som aldri har gjort noen andre noe galt. Personer hvis eneste «feil» er at de forelsker seg i mennesker av samme kjønn.

Selv den republikanske kongressmannen og prominente libertarianeren Ron Paul, som i omtrent alle andre sammenhenger mener at staten skal holde seg unna, enten det er snakk om sentralbankvesenet, helsevesenet, skolesystemet, narkotika, osv… ser ingen problemer med at staten regulerer kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. Også han er nemlig motstander av homofiles rett til å gifte seg. Hvordan dette henger sammen med den ellers kompromissløse frihetsagendaen fatter jeg ikke.

Det er forøvrig også ganske komisk at republikanerne er mest opptatt av de militære styrkenes seksuelle legning, mens forholdet mellom Nord Korea og Sør Korea er på et kritisk punkt.


Mange konservative, libertarianere eller andre frihetsforkjempere burde gå tilbake til 60-tallet, da frihet virkelig sto sentral i det republikanske partiet. Barry Goldwater, republikanernes presidentkandidat i 1964, oppsummerer egentlig debatten om homofiles rolle i militæret ganske presist:

“You don’t have to be straight to be in the military; you just have to be able to shoot straight.”

Read Full Post »

Abid Raja begynner å fremstå som en vits. Jeg har sans for litt spissformulerte utspill i debatten, men jeg har tidligere blitt overrasket over at denne mannen som jo faktisk er advokat tidvis uttrykker og oppfører seg meget plumpt og barnslig. Med sitt svar til Håkon Haugli har han virkelig klart å overgå seg selv.

Det verste med Rajas barnslige utspill er jo at han egentlig har mange gode poenger. Jeg har egentlig litt sans for mange av disse dialogmøtene. Jeg har alltid vært en kompromissløs forsvarer av ytringsfriheten. Folks rett til å ytre forkastelige, nedverdigende, støtende og til og med rasistiske uttalelser forsvarer samtidig min rett til å ta avstand fra dem. Derfor synes jeg det er bra at Rajas dialogmøter ikke bare har latt slike røster komme til orde, men også satt dem i samme rom som de menneskene de uttrykker et blindt og irrasjonelt hat mot.

Jeg har et håp om at slike møter kanskje kan bidra til at trangsynte mennesker som er opplært til å hate mennesker av en bestemt hudfarge, religion eller seksuell legning, skal åpne øynene og forstå at vi er mennesker alle sammen.

Rajas svar på kritikken fra APs stortingsrepresentant Håkon Haugli burde nettopp belyst dette. I stede uttrykker Raja seg mer umodent enn problembarn på ungdomskolen.

Jeg har derfor tatt meg den friheten å rette Rajas innlegg for han, og vise hvordan han kunne ha skrevet det. Det er mulig det er litt flaut å bli belært av en 21-åring, men i dette tilfellet er det faktisk jeg som kan si: grow up!

LES HÅKON HAUGLIS KRITIKK HER

LED ABID RAJAS OPPRINNELIGE INNLEGG

Og under er altså mitt forslag til hvordan Raja KUNNE ha skrevet det (presiserer at dette ikke nødvendigvis er mine meninger):


I går beskyldte APs stortingsrepresentant, Håkon Haugli, meg for å polarisere debatten og forsterke fordommer, etter at jeg lot en person komme til orde med sitt jødehat. Hvis Haugli hadde vært litt mer oppmerksom ville han oppfattet at dialogmøtet foregikk på en helt annen måte enn det han skisserer. Det er synd at stortingsrepresentanter som Haugli gjemmer seg bak gardinene på Løvebakken, når de virkelige debattene foregår her ute.

Hauglis kritikk av dialogmøtene fremstår som ganske sneversynt, og forteller om en manglende evne til å se at muslimer kan være annet enn homohatere eller jødehatere. Jeg er selv muslim, og det er revnende likegyldig for meg om folk tiltrekkes av det samme eller motsatte kjønn. Hvis Haugli hadde deltatt på flere av et nå tosifret antall dialogmøter, ville han merket seg at antisemittismen har vært tema før. Dialogmøtet i mars 2009 som også Kronprins Haakon deltok på, handlet nettopp om hat mot og mellom minoritetsgruppene homofile, jøder og muslimer. Tro det eller ei, men alle muslimer ønsker ikke homofile steinet.

Hodet i sanden

En mine nærmeste arbeidskolleger – en jøde – gjorde meg oppmerksom på at det i demonstrasjonene mot Gaza-krigen ble ropt død over jøder. I Oslo. I Norge. I landet vårt! Da jeg bestemte meg for å sette dette som tema, var det flere bakstreverske folk som ville ha det stoppet. Jeg tror imidlertid det har verdi å løfte ekstreme røster frem i lyset slik at folk blir oppmerksomme på dem, og fikk derfor Mohammed Ali Chishti til å våge å fortelle for åpen scene hva han og hans likesinnede hadde ropt. De hadde ropt «død over jøder».

For fiffen

For at Chishtis uttalelser ikke skulle komme som et sjokk på jøder, fikk jeg han til å skrive sin tale, og sende den til meg på forhånd. Jeg informerte lederen av det mosaiske samfunnet Anne Sender om hva som ville komme fra scenen. Jødene stålsatte seg, og de valgte å komme for dialog. Både ungdommen Edvard Aspelund og leder av Holocaustsenteret Berit Reisel valgte å møte.

Dialog handler om å få frem de reelle problemstillingene; og det er synd at stortingspolitikere ikke klarer å forstå dette. Hauglis egen leder i Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, har f.eks. kalt dialogmøtene for dialog for fiffen. Jo da, jødehatdialogen var det skikkelig fiff over.

Haugli burde også merket seg at Jonas Gahr Støre var tilstede på møtet, PST-sjefen var der og VGs politiske redaktør var der – i panelet! Salen var stappfull av alle typer mennesker. Til og med overlevende fra Auschwitz, Imre Hertz, var til stede på dette møtet. Han trykket meg også varmt i hånden etter at dialogen var ferdig og takket for dialogmøtet.

Dialog forandrer

Det er ikke mulig å ta et oppgjør med ekstremister hvis ekstreme røster skyves under bordet. NRK har nå satt fokus på jødehatet i skolen, men dette har altså vært tema på dialogmøtene hele ett år før statskanalen med sine ressurser klarte å sette det i søkelyset. Det er jeg stolt av!

Dialogmøtene har forandret, ikke bare steinkastere, men også Chishti. Jeg møtte han etter dialogmøtet, noen uker senere. Han hadde nå fått snakket med mange borgere av dette landet, muslimer, jøder, humanetikere. Han angret ikke på å ha stått frem, men på at han hadde ropte «død over jøder». Han mente det ikke lengre slik, og medga at hans meninger var feil.

Morgenbladets Frank Rossavik og Aftenpostens Knut Olav Åmås – som for ordens skyld er homofile begge to – er blant dem som har forstått verdien av disse møtene. Det håper jeg at også Haugli vil gjøre.


Read Full Post »

Da er Oslo Freedom Forum (OFF) over, og jeg er full av inspirasjon etter å ha truffet så mange spennende mennesker. Det er vanskelig å ikke bli beveget når man vandrer rundt i samme konferansehall som Lech Walesa, Garry Kasparov, Rebiya Kadeer og Lidia Yusupova for å nevne noen, eller sitter til bords med opposisjonspolitikere fra Venezuela og overhører tale fra hertuginnen av York. Engasjement smitter. Særlig vi ungdomspolitikere får jo ofte høre at det er så bra at vi engasjerer oss, og det er jeg jo absolutt enig i. Som regel. For det viktigste er jo tross alt hva man engasjerer seg i – og det er det denne posten skal handle om.

Vi har alle ulike inspirasjonskilder og engasjement for ulike saker og ting som driver oss. Noen står opp hver morgen for å kjempe for grunnleggende menneskerettigheter, noen står opp hver morgen for å arbeide for mer valgfrihet til hvert enkelt menneske, noen står opp hver morgen for å gi pleie til syke mennesker og andre står opp hver morgen for å gjøre en viktig innsats i nærbutikken. Alle gjør de små og store tak som det er ikke er vanskelig å forstå at kan gi mening.

Men det er også noen som står opp hver morgen for å kjempe for helt uforståelige saker. I dag var det særlig en tale på OFF som inspirerte meg; Kasha N. Jacquelines tale med tittelen «Uganda’s Nuremberg Laws».

Kasha er grunnleggeren og direktøren i organisasjonen: Freedom and Roam Uganda (FARUG) – den eneste utelukkende lesbiske, biseksuelle, transseksuelle og interseksuelle organisasjonen i Uganda. Organisasjonen jobber for like rettigheter for alle, og en slutt på diskriminering av mennesker basert på seksuell legning.

En anti-homo lov er på dette tidspunktet i påvente av behandling i parlamentet i Uganda. Loven kriminaliserer homoseksualitet, der strengeste straff er døden, og påbyr samtidig alle borgere å rapportere mistanker om homoseksualitet eller risikere tre år i fengsel. Kasha kunne fortelle om lesbiske jenter som blir oppsøkt og banket opp når de går av bussen på vei hjem fra skolen, og jenter som blir gruppevoldtatt for for å avvenne deres lesbiske legning. Med en blanding av gripende, personlige og ærlige historier, et livlig vesen, og en levende stemme gjorde hun et sterkt inntrykk. Ekstra sjokkerende var det å høre at religiøse grupper i USA faktisk har vært i Uganda for å hjelpe til med utormingen av disse anti-homo lovene. Jeg spør meg selv: hva i all verden er det som driver dem?

Hva er det som får folk til å stå opp om morgenen, og finne inspirasjon i en kamp mot at mennesker av samme kjønn som elsker hverandre, skal få lov til å leve et liv i kjærlighet akkurat som alle andre. Jeg klarer bare ikke å forstå det.

Det er aldri en unnskyldning for menneskerettighetsbrudd, men dette er virkelig noe av det minst forståelige. Hvilken fare utgjør homofile for noe regime? Hva slags maktforhold er det som tilsier at homofile burde undertrykkes? På hvilken måte er det i et grusomt diktaturs interesse (eller et demokratisk vestlig tulleparti som KrF for den saks skyld), amerikanske religiøse aktivisters interesse, eller noe annet land eller organisasjons interesse, å undertrykke mennesker som tiltrekkes av et annet kjønn.

Av og til er det mulig å forstå hvordan grusomme hendelser oppsto selv om de er helt uakseptable. Det er mulig å forstå hvorfor ekstreme nasjonalistiske følelser oppsto i Tyskland etter 1. verdenskrig, selv om det ikke på noen måte forsvarer handlingene i etterkant. Det er også mulig å forstå hvorfor Russland følte behov for å innvadere Georgia, selv om handlingen var forkastelig.

Men både selve handlingene og grunnlaget for ideen om at det er i samfunnets interesse at homofile undertrykkes er virkelig komplett umulig å forstå. Jeg skulle virkelig likt å være inne i hodet på noen av disse ekstreme nut-case kristen-konservative på den religiøse høyresiden i USA i noen timer, for å forstå hva det er de virkelig er så forbannet over.

Hvis de er så imot homofili, så kan de vel bare la være å praktisere det selv?

Selv har jeg store problemer med å fortså at noen velger å være vegetarianer når det finnes så mye bra kjøtt man kan spise, men jeg klarer ikke akkurat å hisse meg opp over mennesker som foretrekker en soyabiff fremfor et blodig stykke entrecote. Like lite som jeg, som heterofil, klarer å bry meg noe særlig om mennesker som finner lykken med en av samme kjønn, eller tvekjønn for den saks skyld.

Så til alle dere intolerante moralister der ute, enten dere er gale sadister i Uganda, eller (ellers) koselige predikanter på vestlandet: «Against Gay Marriage? Then Don’t Get One and Shut the Fuck Up»

Read Full Post »

Mohyeldeen Mohammad er Norges mest omtalte mann de siste dagene etter hans uttalelse om at homofile bør drepes, fulgt opp av utsagn om bl.a. hyllester til Bin Laden, at Norge er i krig med muslimer, at det vil komme terrorangrep og at vi er et skittent folk.

Mohammads uttalelser er egentlig ikke verdig stort mer omtale enn man ville gitt en hvilken som helst annen tulling. Han representerer ikke muslimer. Den klare majoriteten av muslimer er naturligvis ikke ekstremister. Prominente talspersoner for muslimske miljøer i Norge, som f.eks. tidligere leder i muslimsk studentsamfunn, Usman Rana, har tatt fullstendig avstand fra uttalelsene og kalt dem en trussel mot tradisjonell islam. Jeg skal derfor ikke vie noe mer tid til indirekte diskurs med Mohyeldeen Mohammad – en person som er fullstendig blottet for enhver form for fornuft.

Jeg skal bare komme med en liten oppfordring:

Dersom du skulle gå lei Sharia-studiene dine, og finne ut at du har behov for å kanalisere ditt hig etter oppmerksomhet på en annen måte, foreslår jeg at du stiller opp slik i neste Gay parade (i vårt vestlige samfunn som er totalt overlegent ditt forskrudde livssyn har vi nemlig aksept for, og ser på slikt med et humoristisk blikk):

(ideen til bildet er undertegnedes ansvar, mens selve bildet krediteres en kompis som foretrekker å være anonym)

og vifter med dette flagget:

(Avislenker: VG, VG2, VG3, VG4, VG5, VG6, VG7, VG8, VG9

Oppdatert: VG: Henlegger trusselanmeldelse mot Mohammad )

Read Full Post »

Trenger vi KrF?

Svaret er ganske enkelt nei!

KrF-nestleder Inger Lise Hansen er dagens store snakkis, etter forsideoppslag i Aftenposten og hyppig omtale i alle de store nettavisene. Bakgrunnen er KrFs lokalpolitikerkonferanse i Stavanger, der Hansen i et intervju med Aftenposten tok til orde for en modernisering av partiet. Dette skaper visstnok sjokk i KrF, deriblant hos hennes nestleder Dagrunn Eriksen. (Dagbladet, VG)

Jeg har forsåvidt litt sansen for Inger-Lise Hansen, men synes egentlig at debatten for det meste er komisk. Den illustrerer jo bare hvor komplett uvesentlig KrF er. Selv med Hansens modernisering er dette et parti jeg ikke hadde vurdert å stemme på om så noen holdt en pistol mot hodet mitt.

Deres landsmøte i mai viste en total mangel på ideologisk bevissthet, der det stort sett bare var masse fjas om livskvalitet, uten noen konkretisering av hva dette egentlig innebar. De skulle bare pøse ut penger til en rekke offentlige ordninger.

Familiepartiet KrF hadde også definitivt mer tro på offentlige ordninger enn nettopp familien. Å la familier beholde mer av sine egne penger, slik at de selv kan ta flere avgjørelser som de mener er best for nettopp seg og sin familie, var det overhodet ikke snakk om.

Partiledelsen gikk også smilende inn for et nærmest planøkonomisk forslag (som riktignok ble nedstemt) om kulturpenger til ungdom – der man indirekte oppfordret ungdom til å sløse med penger, ikke ta seg jobb, og bare motta penger fra staten. Her skulle KrF satse på ungdommen ved å ta skattepenger fra hvert enkelt menneske, og så dele de ut igjen til ungdom, som deretter må bruke pengene på den måten KrF synes er best hvis de skal få dem, og så bruke dem opp etter den perioden KrF mener de skal, hvis de vil beholde dem.

Grunnfjellet i KrF er og blir kristen intoleranse og homofiendtlighet. Utover dette har ikke partiet stort andre visjoner enn stadig økende mål for hvor mye av statsbudsjettet som skal pøses ut til bistand, uten at man problematiserer hvorvidt bistanden faktisk fungerer. Og det er jo nettopp dette som gjør den liberale fløyen i KrF så ironisk, for det spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest dagens oppslag er: hva skal vi egentlig med et slikt KrF som Hansen etterspør? Denne «rause» og «åpne» profilen som Hansen higer etter gjelder jo bare spørsmål som er selvfølgelige for så og si alle andre partier i Norge.

Det er jo prisverdig at Inger-Lise Hansen ønsker et mer tolerant parti, men hva skal vi egentlig med et parti som bare er «litt mindre tolerant enn alle andre»? Det er jo i det hele tatt ganske ironisk at en politiker i år 2010 kan pryde forsiden av avisene fordi hun vil tillate tillitsvalgte som ikke bekjenner seg den kristne tro og la homofile få gifte seg. Det er omtrent like nyskapende som om Audun Lysbakken skulle våkne opp en dag og innse at privat eiendomsrett kanskje er en fin ting likevel. Grunnfjellet i KrF er altså så intolerant at det er en nyhet når partitoppene fronter meninger, som for andre fremstår som helt selvfølgelige. Hansen demonstrerer jo, ironisk nok, hvorfor det ikke er noe behov for KrF i det hele tatt. Det blir litt som om et medlem av Ku Klux Klan skulle gå inn for å likestille mennesker med mørk hudfarge for å gjøre organisasjonen mer spiselig. Det hadde jo vært prisverdig det, men det fortjener ikke stort mer enn et «velkommen etter».

Debatten Inger Lise Hansen har startet er egentlig bare en debatt om KrF skal fortsette å være reaksjonære og se med bitre øyne på et samfunn som går videre, eller om de i stedet skal forsøke å nærme seg virkeligheten i det 21. århundre.

Jeg ønsker henne lykke til, men jeg tror i grunnen at det ikke hadde hatt noen nevneverdig betydning om partiet bare forvitret.

Read Full Post »

Dick Cheney imponerer!

Dick Cheney imponerer. Cheney uttalte nylig at han støtter homofiles rett til å gifte seg. Dette burde ikke være et veldig imponerende, men heller innlysende, standpunkt – likevel sitter det nok ganske langt inne hos mann som ikke akkurat tilhører venstresiden i det verdikonservative republikanske partiet i USA, og var visepresidenten i en administrasjon som ikke akkurat forfektet dette synet.

«Freedom means freedom for everyone» uttalte Cheney.

Dette sa Cheney i 2006:

Dette sier Cheney altså Cheney nå:

Jeg håper disse uttalelsene fra Cheney vil få flere republikanere til å tørre å gå imot den vanvittige moralismen, som tidvis hersker i det republikanske partiet.

Read Full Post »