Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Ideologi’

Hvorfor Høyre?

Valgkampen er i gang, og de neste ukene vil innebære hektiske dager med stands, dørbank, debatter og andre valgkampaktiviteter. Ett av de spørsmålene jeg sikkert kommer til å få mange ganger, er nettopp: Hvorfor Høyre?

Jeg skal bruke litt tid på å reflektere litt ideologisk på dette grunnleggende spørsmålet. For grunnen til at jeg valgte Høyre kan egentlig oppsummeres i ett ord: Toleranse.

Høyre er det partiet i Norge med størst toleranse for at ulike mennesker velger annerledes, og for at ulike løsninger passer for ulike mennesker. Det reflekteres i mange deler av politikken.

Lavere skatt:

Ofte handler skattepolitikken om hva som er best for næringslivet, hva som er mest samfunnsøkonomisk lønnsomt, osv… Jeg mener også at dette er viktige aspekter, men den viktigste grunnen til at jeg ønsker meg lavere skatter og avgifter er fordi det gir den enkelte mer kontroll over sitt eget liv.

Mange andre partier snakker også om ulike løsninger for ulike mennesker. Problemet er at de samtidig mener at enkeltmenneskets valgfrihet skal begrenses til å velge innenfor en boks med løsninger som politikere har forhåndsdefinert.

Jeg er for betydelige skattelettelser fordi jeg mener at den enkelte person eller enkelte familie skal få bestemme selv hva de vil bruke pengene sine på, og hva som gir dem størst livskvalitet. Fordi jeg mener at enkeltmenneskets valgfrihet skal handle om mer enn løsninger politikere har forhåndsdefinert.

Tilpasset opplæring i skolen:

Alle partier i Norge snakker om tilpasset opplæring, men det er få partier som foreslår det i reell praktisk politikk. Hva er vel tilpasset opplæring, hvis det ikke er retten til å velge nettopp tilpasset undervisning i ulike fag, basert på dine egne evner og interesser?

Jeg er motstander av en tankegang som baserer seg på at målet med skolen er at alle elever skal lære akkurat like mye i alle fag, og bli like flinke i alt. Jeg synes ikke dette er et mål, og det skaper heller ingen optimal skolepolitikk.

Toleranse for ulike mennesker, handler også om å innse at elever har forskjellige talenter, ambisjoner, drømmer og mål. Da må vi også ha en skole som er basert på det. Er du kjempegod i matte vil jeg at du skal få velge å gå i en klasse med et høyt nivå på matematikkundervisningen, og hvis du sliter mer med engelsk skal du få velge en engelskundervisning på et litt mer grunnleggende nivå. Likeledes skal du slippe å lese masse komplett irrelevant teori hvis du ønsker å bli snekker, men heller bruke mer tid på det faget du har valgt å lære.

Venstresiden kaller dette A og B klasser. Jeg kaller det respekt for at elever er forskjellige.

Valgfrihet i omsorgen:

Det området hvor intoleransen kanskje hersker sterkest på rødgrønn side er når det kommer til omsorgstilbud. Av en eller grunn mener en del rødgrønne politikere at straks man blir syk eller gammel, så opphører man å være et selvstendig individ som kan ta egne valg.

For meg er det en selvfølge at f.eks. eldre mennesker som har gjort egne valg hele livet, også skal kunne gjøre det hvis de blir pleietrengende. Det er ingen fasit på hva god omsorg er. Hva som er viktigst for eldre mennesker er like forskjellig som det er i andre deler av livets faser. For noen er det å ha nærheten til familie viktigst, for andre kan det være å ha gode oppholdsarealer tilgjengelig store deler av dagen, for noen er det muligheten til å ta seg et glass rødvin om kvelden, mens det for andre kan være lett tilgjengelige og trivelige utearealer som er det viktigste.

Eldre og pleietrengende mennesker er like forskjellige som alle andre. Likevel mener ikke bare de rødgrønne, men de går til og med til valg på, at det offentlige skal ha monopol på å drive eomsorgstilbud. De har altså så lite toleranse for menneskers ulike valg, at de nekter å vurdere andre tilbud enn det offentlige, når de skal levere omsorgstjenester til innbyggerne.

Fjerne dusteregler:

Avslutningsvis handler også toleranse om at ulike mennesker må kunne velge å gjøre ting som det politiske flertallet til enhver tid mener at er lite lurt, så lenge det ikke går utover noen andre.

I dag er det forbudt å spille poker i Norge, fordi politikere mener der er feil at folk bruker penger på det. Det er forbudt å bokse profesjonelt. Det er ikke lov å selge alkohol etter kl 03.00, mange steder har man redusert skjenketidene enda mer. For ikke lenge siden ville helseministeren innføre en 18-års grense på solarium. Og du må ikke tro at det er familien selv som skal få vurdere hvordan man fordeler foreldrepermisjonen internt i sin egen familie, her også mener rødgrønne politikere at de selv er bedre egnet til å fatte denne avgjørelsen, basert på de politiske mål de mener at foreldrepermisjonen skal tjene.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men konklusjonen må være:

Hvis ordet ”toleranse” gir noen mening, så må det også gjelde toleranse for mennesker som velger noe annerledes enn det du selv ville valgt.

Jeg gikk ikke inn i politikken fordi jeg hadde et ønske om å styre over andre.

Jeg gikk inn i politikken fordi jeg vil at folk skal få bestemmer mer selv.

Derfor valgte jeg Høyre!

Read Full Post »

Grenserforpolitikk om: EU

Det er vanskelig å vekke det samme internasjonale engasjementer for EU-saken på samme måte som med problemstillinger i Latin Amerika eller Asia. Der er man ofte rett i kjernen på viktige debatter om politisk retning og ideologisk grunnlag. EU-debatten i Norge handler egentlig bare om hvorvidt vi skal delta i et byråkrati.

Før helgen ba jeg folk legge inn spørsmål på bloggen, om hva jeg mener om ulike ting. Det har kommet inn mange spørsmål om diverse temaer, og det er fortsatt mulig å legge inn spørsmål. De fleste spørsmålene vil gradvis bli besvart her på bloggen.

Jeg begynner denne bloggserien med et spørsmål fra både Kåre og Fredrik.

De lurer på hva jeg mener om EU.

Jeg har et litt blandet forhold til EU. I motsetning til mange andre høyrefolk blir jeg ikke varm i hjertet av slagord som ”jeg er en europeer”, jeg har ingen ønsker om at Brüssel skal bli noen europeisk hovedstad, og er i det hele tatt milevis unna noe som kan ligne på noen EU-føderalist. Stortinget vil alltid være en mye mer høytidelig bygning for meg enn EU-parlamentet. Likeledes vil det norske flagget alltid vekke sterkere følelser enn EU-flagget. Når det er sagt er jeg likevel tilhenger av norsk EU-medlemskap, og for ideen om en europeisk union. Hvorfor det?

Det høres cliché ut, og ja-siden nevner det ofte, men det er ikke uten grunn at man sier at ”overnasjonale problemer krever overnasjonale løsninger. Aller helst skulle jeg ønske at hver nasjonalstat kunne fremforhandlet bilaterale avtaler hver gang det er nødvendig. Aller helst skulle jeg ønske at hvert europeisk land kunne gått sammen hver gang det trengs og forhandlet frem avtaler om kriminalpolitikk, handelspolitikk, miljøpolitikk, osv… sak for sak ettersom utfordringene viser seg.  Jeg tror imidlertid at en slik løsning uten EU som institusjon ville satt byråkrati-kritikken mot dagens EU i et merkelig lys.

EU-kritikerne fremholder ofte EU som en stor massiv byråkratisk føderasjon der Norge ikke vil ha noen innflytelse. Det er en litt virkelighetsfjern tilnærming når vi ser hva alternativet er. Tidligere erfaringer tilsier jo ikke akkurat at store bilaterale avtaler har vært veldig effektive og handlekraftige. Når det er sagt, EU kan med fordel bli utrolig mye mindre teknisk og byråkratisk, men det er ikke spesielt vanskelig å forstå at et organ som skal iverate interessene til 27 medlemsland og 500 millioner innbyggere krever et visst byråkrati.

EU-debatten i Norge er vanskelig. I Norge har vi stort sett en kjedelig ja–nei debatt som i seg selv er ribbet for ideologiske skillelinjer. Det er ikke så rart at ja-siden i Norge ligger på et historisk lavt nivå. Det er vanskelig å vekke det samme internasjonale engasjementer for EU-saken på samme måte som med problemstillinger i Latin Amerika eller Asia. Der er man ofte rett i kjernen på viktige debatter om politisk retning og ideologisk grunnlag. EU-debatten i Norge handler egentlig bare om hvorvidt vi skal delta i et byråkrati.

Vi begynner å diskutere direktiver mange år etter de har kommet, og lenge etter at debatten er avsluttet i EU-parlamentet. I mellomtiden har EU-parlamentet hatt hete diskusjoner med et mangfold av alt fra nasjonalistiske ultraliberalister til gamle kommunister.

Jeg er tilhenger av EU-medlemskap, ikke fordi jeg mener alt som skjer i EU er så fantastisk. I det store og det hele er jeg nok motstander av et markant flertall av alt som vedtas i EU-parlamentet, men det gjelder jo i grunn det norske Storting også.

Vi må erkjenne at EU er kommet for å bli. Jeg er tilhenger av EU fordi det i dag sitter 27 medlemsland i Brüssel og diskuterer hva slags Europa vi skal ha i fremtiden. Jeg er for glad i Norge til at jeg vil at vi skal sitte på gangen.

De tre viktigste ordene for meg i politikken er: grenser for politikk. Det gjelder like fullt i Norge som i Europa. I likhet med det norske Storting blir jeg rimelig skremt over et EU som ser ut som det ikke har noen grenser for hva som skal være politikk.

Hvis Norge var medlem av EU, og jeg eller mitt parti var i EU-parlamentet, ville jeg helt klart hatt det som min fremste kampsak at EU skal få mindre makt. Jeg ville kjempet for mindre byråkrati, mindre lover og regler, og fri handel også med land utenfor EU. Akkurat slik som i Norge.

Ja-nei debatten i Norge handler fortsatt om hvorvidt vi skal delta i et byråkrati eller ikke. Først når vi blir medlem kan Norge ta del i den viktige ideologiske Europa-debatten.

Read Full Post »

Jeg kommer mildt sagt litt på etterskudd nå. Det har vært så mye annet som har opptatt meg i det siste, og andre saker jeg har hatt behov for å blogge om. Men så ble det plutselig søndag, litt ekstra tid, og jeg fikk dermed lyst til å avslutte et par poenger i denne ideologiske debatten, som jeg føler at ble hengende litt i løse luften. Så får Onar vurdere om han vil la meg få siste ordet i denne utvekslingen, eller om han også har lyst til å konkludere. (Så skal vi vel ikke se bort i fra at vi kommer ut i en debatt ved en senere anledning). Også håper jeg at ikke alle har glemt debatten allerede, og klarer å henge seg på.

Ideologisk forankring.

Jeg tilhører nok høyresiden i Høyre. Man kan kanskje kalle meg en liberalistisk konservativ, selv om jeg selv omtaler meg som konservativ (fordi jeg vil hevde at det er dette som er ekte konservatisme – men det er en annen debatt). Jeg har derfor hatt glede av denne debatten med Åm, fordi jeg stort sett bare argumenterer med folk som står til venstre for meg politisk, og da inkluderer jeg Frp. (At Frp er det partiet i Norge lengst til Høyre anser jeg for å være en medieskapt illusjon. Frp er for mye mer sentral styring enn Høyre, og for mer offentlige utgifter i mange tilfeller, for å nevne noe – men også dette er en annen debatt).

Det er ikke ofte jeg debatterer velferdsstaten, og må forsvare påskudd om å være sosialist. De ulike karakteristikkene Åm har brukt om meg, har derfor vært gjenstand for mye latter i partisammenheng. Ideen om meg som sosialist er nemlig ganske fjern for de aller fleste, men det gjør ikke debatten noe mindre interessant. På et eller annet tidspunkt må vi nok bare bli enige om å være uenige, men jeg skal avslutte med et par poenger her.

Markedet og media

Når det gjelder Åms reaksjoner på den manglende interessen for DLF i media, kan jeg ikke annet enn å le. Her fortsetter han å bevise hvor ensporet DLF enkelte ganger er. Åm legger ut i det vide og det brede om rettsstatlige prinsipper, og forsøker å trekke noe som, for han, antakelig virker som en logisk sammenligning. Jeg vil derimot ikke kalle det annet enn søkt. DLFs manglende interesse er kun et resultat av det såpass frie samfunnet vi tross alt har.

På den ene siden er Åm tilhenger av markedet, av fri handel og fri kapitalisme, men i det neste øyeblikket innser han ikke at det nettopp er markedet som gjør at DLF er uinteressante i media. Jeg betviler ikke at flesteparten av journalistene i Norge tilhører venstresiden i norsk politikk. Åm og jeg er nok også enige i at pressestøtten er en dårlig ordning, som ikke bidrar til å skape det mangfoldet vi kanskje skulle ønske oss (jeg ønsker meg i hvert fall det) i mediene. Men på tross av dette er jo hovedfokuset til avisene å formidle samfunnsaktuelt stoff, og mer enn noe annet: å selge aviser!

Åm klager over at han gjentatte ganger har forsøkt å få artiklene sine på trykk i Minerva, men at han blir avvist. Argumentet han, på nytt, bruker er selvfølgelig at redaksjonen i Minerva tilhører det samme sosialdemokratiske fascistiske tankesettet som resten av mediene i Norge. Han enser ikke ett øyeblikk at Minerva også må tilpasse seg sitt publikum. For det første drives Minerva stort sett av private sponsorer, som ønsker et mer synlig liberalkonservativt debattforum i Norge. Allerede her faller Åm ganske langt utenfor det tilsiktede foraet.

Han viser da til at Martin Kolberg, som ikke akkurat er noen liberaler, og ei heller noen konservativ, fikk slippe til med en artikkel, og trekker automatisk konklusjonen at dette er et bevis på Minervas ønske om å «kneble ekte liberalister for å få dem inn i ”moderate” (les: lyserosa) Høyre i stedet.» Men også her glemmer han at Minerva faktisk ønsker å selge bladet sitt. Poenget med Minerva er 1) å skape debatt, 2) å bringe liberalkonservative ideer mer frem, og 3) å skape en større interesse for disse ideene. Da burde det ikke være veldig vanskelig å forstå at partisekretæren i Norges største parti er mer interessant, selger mer blader og skaper mer debatt, enn et medlem av et parti med 0,0081% oppslutning i Norge.

Å forsøke å argumentere med at det er voldelig eller fascistisk å ikke slippe til DLF i avisene eller i Minerva er, unnskyld meg, en direkte idiotisk argumentasjon. Hvis DLF ønsker å formidle mer av sine ideer, vil jeg anbefale dem å starte sin egen tidsskrift, og forsøke å markedsføre denne selv – slik som Minerva har gjort. Hvis DLF da virkelig har interessante artikler, og nyheter som vekker interesse hos folk, vil det naturligvis øke både oppmerksomheten og oppslutningen til partiet. Det de driver med nå, derimot, er ganske meningsløs surving.

Den manglende interessen for DLF, er rett og slett, et resultat av markedet (som tross alt styrer en del av samfunnet vårt). DLF har enkelt og greit ikke markedsinteresse, og dette er det ingen andre enn dem selv som har ansvaret for. Alternativet ville jo være at politikerne måtte vedta en lov; en voldelig lov (for å bruke et språk DLF forstår), som sier at alle partier uansett størrelse skal slippe til i media; en lov der et politisk fasciststyre (i tråd med DLFs ordskikk) overstyrer markedsinteressen, redaktørenes frihet, investorers frihet, osv… Denne loven måtte naturligvis også innebære at de som ikke fulgte den- og slapp til DLF i media, ble kastet i fengsel.

Jeg vil tro at Åm ikke er tilhenger av et slikt system, så da får han heller bite i det sure eplet og innse at DLF simpelthen hverken er spesielt interessante for folk flest, eller et stort nok mindretall til å skape de store overskriftene. Hvis han ønsker mer mediaoppmerksomhet har han ett valg: å skape denne interessen selv. Det krever imidlertid litt mer menneskelig forståelse og selvinnsikt enn DLF har utvist så langt.

Rettstat vs sikkerhetsnett

I forrige innlegg påpekte jeg at: «En anarkokapitalist, ville kunne bruke akkurat de samme argumentene mot Åm, som Åm bruker mot meg. En anarkokapitalist vil hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare».

Jeg er glad Åm også innser dette. Han skriver bl.a. at: «Vi åpner altså faktisk for muligheten for at anarkokapitalistene har rett og kan få viljen sin. Jeg er dog meget sikker på at vi liberalister kan bevise i retten hevet over en hver rimelig tvil at rettsstaten er nødvendig for å forhindre borgerkrig og/eller mafiastyre. Høyesterett vil ta en avgjørelse i saken basert på bevisene som fremlegges i saken.»

Her stilte også Arild Holta et viktig spørsmål (som ligger i svarfeltet til Åms forrige artikkel): «Selvfølgelig vil vedkommende hevde det (om anarkokapitalistene), MEN med hvilken empirisk dokumentasjon?» spør han meg. Dette spørsmålet kan også jeg stille Åm. Det er umulig å bevise at en minimalstat er nødvendig. Både Åm og jeg vil hevde at all mulig logikk tilsier at en minimalstat og et voldsmonopol er nødvendig, men vi kan ikke bevise det. Et viktig rettstatsprinsipp er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hvis vi skal følge Åms argumentasjon trenger derfor ikke anarkokapitalistene å bevise noenting, slik Arild Holta etterlyser. Det er alle de andre som har bevisbyrden, og anarkokapitalisme er dermed det eneste riktige, inntil det er utprøvd.

Jeg er imidlertid uenig i denne argumentasjonsrekken. Vi ikke kan ikke påvise at noen eksakt samfunnsform er den eneste rette. Vi kan kun innrette samfunnet vårt på best mulig måte, i tråd med noen rettsprinsipper, som maktfordeling, rettsikkerhet og legalitet, og i tråd med de verdiene vi tror på.

Så mener jeg også at mennesket fra naturens side har noen grunnleggende og ukrenkelige rettigheter som gjelder til enhver tid, og på et hvert sted, men innenfor samhandlingen mellom naturrett og rettstat er det et stort handlingsrom, og jeg vil påstå at både konservatisme og liberalisme er innenfor dette handlingsrommet.

Mennesket har noen ukrenkelige rettigheter som ligger til grunn. Deretter må samfunnet innrette seg på en slik måte at makten fordeles, at folkets rettigheter ivaretas, at folket sikres mot overgrep, og til slutt: at all mulig inngripen i folks liv er i tråd med de gjeldende rettsprinsipper. Spørsmålet blir dermed hva slags prinsipper dette skal være.

Retten til å bo i Norge, jobbe i Norge og forbruke i Norge, og samtidig stille seg fullstendig utenfor alle de aksepterte samfunnsnormene er ingen slik rettighet, selv om noen skulle ønske at det var det. Vi må gjerne argumentere rasjonelt for hva vi mener er moralsk riktig, men å hevde at laissez-faire er den eneste korrekte samfunnsformen etter rettstatsprinsipper er bare feil!

Friborgerskap.

Åm kommer med mange interessante oppklaringer rundt friborgerskap, som gjør det lettere å være for ideen.

Blant de oppklarende elementene er:

at man fortsatt må betale for veier, politi, rettsvesen og andre ytelser som ikke er velferdstilbud og som det ikke er enkelt å separere ut

at friborgerskap ikke kan inngås før man er 18 år

at man må betale tilbake all opptjent gjeld til samfunnet i løpet av de første 18 årene, når man blir friborger.

Blant elementer som fortsatt er problematiske:

hva slags regnestykker har man som tilsier at moms er nok til å betale for politi, forsvar og rettsvesen?

forbruk er individuelt. Det er derfor rettmessig at den andelen som man uansett må betale, gjøres over skatteseddelen, slik at man sikrer at alle friborgere tar den samme økonomiske byrden.

utgiftene til politi, rettsvesen, forsvar, veier, osv varierer ut i fra politiske prioriteringer, krig og uro ellers i verden, osv… mens forbruket ikke nødvendigvis gjør det. Hvordan skal friborgere hele tiden være med å betale for de varierende kostnadene av dette?

Åm skriver at «det er tross alt staten og sosialdemokratiets skyld at det ikke finnes private tilbud siden de i praksis har vært forbudt. I en overgangsperiode er det derfor bare rett og rimelig at friborgere kan benytte seg av offentlige velferdstilbud inntil markedet får på plass private alternativer» er jeg svært tvilende til. Hvis friborgere skal benytte seg av det offentlige velferdstilbudet må de også betale den fulle prisden for det. Ingen sosial skatter = ingen sosiale ytelser. Punktum.

innføring av friborgerskap vil antakelig skape et visst byråkrati. Noen må tross alt kontrollere hvem som er friborgere, skille ut deres forpliktelser fra resten av samfunnet, regne ut hva friborgere skal betale for politi, rettsvesen, forsvar og infrastruktur, osv. Da er det vel rettmessig at friborgerne selv betaler prisen for dette byråkratiet?

Hvorfor friborgerskap?

Jeg er altså ikke overbevist enda, men hvorfor er jeg fortsatt interessert i å se på mulighetene for et slikt system, til tross for alle problemene? Hvorfor er jeg som konservativ stor tilhenger av en slik løsning – i prinsippet?

Jeg ønsker i bunn i grunn at folk skal kunne få leve sitt eget liv, med så liten statlig inngripen som overhodet mulig, så lenge de ikke begrenser andres mulighet til det samme. Jeg mener også at offentlige tilbud i hovedsak må være nettopp et tilbud – i ordets rette betydning. Det innebærer at man også må kunne takke nei til det offentlige tilbudet. Hvis ikke er jo det såkalte tilbudet bare tvang.

Lov å ta dårlige valg?

En annen problemstilling som ofte dukker opp er hvorvidt man skal ha rett til å ta elendige valg. Dette har jeg tenkt utrolig mye på. Skal man la enkeltmennesket velge å gå til grunne. Jeg har vært uenig med meg selv flere ganger når det gjelder akkurat denne problemstillingen. Dette er naturligvis veldig individuelt, og ingen absolutt konklusjon, men jeg har etter mye selvransakelse kommet frem til at svaret på spørsmålet om det skal være lov å gå til grunne, naturligvis må være: JA!

I et fritt samfunn må det være lov å ta elendige valg, så lenge valget ikke går utover noen andre. MEN dersom du er tilregnelig og vet konsekvensene av ditt eget dårlige valg, må du også få lov til å ta dette valget. Det eksempelet som hjalp meg å konkludere, kom frem i et foredrag/samtale med Lars Fr. H. Svendsen (forfatter, filosof, amanuensis ved Universitetet i Bergen, og prosjektleder i tankesmia Civita) under et møte med programkomiteen for programmet «Grenser for Politikk» som skal behandles på neste landsmøte i Unge Høyre i 2010.

Eksempel var omtrent som følger: Hvis et menneske tar med seg en fallskjerm, går opp på en farlig fjellskrent, hopper utenfor og blir liggende på en fjellhylle med brukket ben og ikke klarer å røre seg? Er det da statens oppgave å sende et helikopter for å redde personen, noe som innebærer kanskje hundretusenvis av kroner, og at et annet menneske ikke får hjelp? Eller må man simpelthen la han ligge der, såfremt noen ikke velger å hjelpe til på privat initiativ?

For meg var svaret på det spørsmålet ganske enkelt. Det kan ikke være statens oppgave å bruke ressurser på å hente dette mennesket. Han har tatt et uhyre dårlig valg, han visste farene ved valget han tok, og må ta konsekvensene av det valget han har gjort. Det høres kanskje kynisk ut, men er det like kynisk hvis det å hente personen kanskje innbærer at hun som nettopp ble knivstukket i parken ikke får hjelp?

Hvis det ikke skal være lov å gå til grunne, så må staten nødvendigvis kontrollere enhver handling du gjør. Et slikt samfunn vil være uutholdelig. Alt annet enn en totalitær stat må derfor innebære retten til å gå til grunne. Og i en totalitær stat vil et betraktelig høyere antall mennesker alltid gå til grunne, til tross for sine såkalte rettigheter, enn i noe fritt samfunn. Det er derfor utopisk å se for seg et samfunn der ingen mennesker går til grunne. Frihet til å velge må dermed også innebære friheten til å ta et dårlig valg. Frihet medfører ansvar. Når man bruker friheten sin, må man også ta ansvaret for sine egne handlinger.

Finale

MEN nå kommer vi til forskjellen på meg som konservativ og en liberalist som Åm. Selv om jeg mener at man faktisk må ha rett til å ta et forferdelig dårlig valg, og ta konsekvensene av dette valget, så er det ikke dermed sagt at ALLE dårlige valg skal ende med at staten overlater deg til deg selv, og den hjelpen du evt måtte få av private barmhjertige mennesker. Jeg er, som sagt, tilhenger av et sosialt sikkerhetsnett!

Jeg holder likevel fast på min kritikk av velferdsstaten (selv om Åm prøver å få meg til høres ut som en sosialist, marxist og det ene etter det andre). Velferdsstaten er umoralsk og passiviserende. Den reduserer selvstendige oppegående mennesker til passive mottakere av sosiale stønader. Den tvinger mennesker inn i et avhengighetsforhold til staten, i stedet for å gjøre det den egentlig skal; nemlig hjelpe dem som faller utenfor.

Min kritikk av velferdsstaten ender ikke med en konklusjon som går ut på at den skal avvikles fullstendig. Den ender med et velferdssamfunn som lar folk leve sine egne liv, som lar folk ta ansvar for sine egne handlinger, men som likevel garanterer for en viss trygghet. Og så må det nødvendigvis være slik at hvis du velger å hoppe utenfor en klippe, så er du samtidig inneforstått med at det i verste fall kan innebære at du blir liggende uten tilgang til hjelp, men jeg vil ikke på noen måte ha det slik at hvis du f.eks. velger å satse på å starte en egen bedrift, så skal du være dømt til å gå på suppekjøkken og hospits resten av livet, hvis det slår fullstendig feil, og du taper alle eiendelene dine.

Det er en styrke i et samfunn at folk har trygghet nok til å satse. Ikke så mye trygghet at man syr puter under armene på folk så de blir passive, men så mye at man likevel tør å satse. Jeg ønsker meg et velferdssamfunn der det er lov å prøve og feile både 1, 2, 3 og 4 ganger før man endelig lykkes.

Det er ingen skam å ta sjanser. I et konservativt samfunn er det ikke BARE lov å lykke, det er også lov å prøve og feile.

Read Full Post »

 

Jeg har ikke tenkt å fortsette denne diskusjon med Onar Åm ut i evigheten (noe sier meg at vi antakelig kunne holdt på med de samme spørsmålene en stund – så får vi se når vi blir enige om å være uenige), men jeg har heller ikke tenkt å la hans siste innlegg passere i stillhet.

Jeg er som regel skeptisk til oppfølgere. Jeg skrev i mitt forrige innlegg at jeg likte Onar Åms «Svar til en konservativ», jeg kan dessverre ikke si helt det samme om «Svar til en konservativ 2».

DLF

Åm viser at DLF åpenbart har en blind tro på sin egen argumentasjon, og jeg skal derfor ikke bruke mye tid å argumentere for hvordan DLF bør argumentere. Det er tross alt ikke jeg, Unge Høyre eller Høyre som taper på at DLF omtrent er usynlige i norsk politikk. Jeg har heller ikke bedt DLF om alltid å være dannede, smilende og høflige, men om å argumentere på en litt mer saklig måte, og iblant begrunne politikken sin med litt mer enn hardnakket ensidig prinsipiell argumentasjon.

Ifølge wikipedia (noen får rette på meg hvis tallene ikke stemmer) fikk DLF følgende stemmeantall ved de siste valgene:

Kommunestyrevalget i 2003: 113 stemmer i Oslo kommune

Stortingsvalget i 2005: 213 stemmer i Oslo og Hordaland

Kommunestyrevalget i 2007: 127 stemmer i Oslo

DLF er svært aktive på nettet, og man skulle derfor tro at deres meget høye internett-aktivitet ville vise seg på valgresultatene i en tid der nettet får stadig mer innflytelse, slik som f.eks. har vært tilfelle i USA med oppslutningen rundt det libertarianske partiet (den har riktignok stilnet noe etter at Obama feberen tok av, men vil nok blusse opp igjen snart), og den republikanske (men svært liberalistiske) kongressmannen fra Texas: Ron Paul. Valgresultatene til DLF viser imidlertid at vi foreløpig merker lite til denne store rekrutteringen av unge, intelligente spirer som ifølge Åm skal «endre Norge gjennom universitetene, gjennom Barne-TV, gjennom skolene». Har det noengang enset DLFere at måten de ofte legger frem politikken sin på, ved at stort sett alle motstridende argumenter klassifiseres som ond politikk av onde mennesker, faktisk frastøter både disse unge intelligente spirene, og mennesker i andre partier som kaller seg liberalister?!

Anarkisme, anarki og anarkokapitalisme

Når det gjelder spørsmålet om anarki, så påstår Åm at jeg ikke svarer på hans problemstilling. Dette stemmer ikke. I det forrige innlegget (hvilket han også gjentar i det påfølgende) påpeker han at liberalister hadde foretrukket anarki dersom dette var praktisk gjennomførbart, men at de innser at dette alltid fører til mafia/statsdannelse, og at liberalister derfor er tilhengere av rettsstaten som et nødvendig onde, ikke for å ta felles ansvar, men i selvforsvar.

I mitt innlegg anerkjente jeg nettopp dette. Vi skulle alle ønske at det ikke var nødvendig med et såkalt voldsmonopol for å sikre folks frihet. Det beste hadde naturligvis vært om alle mennesker kunne leve akkurat slik de ville uten lover og regler, og at alle automatisk ville innrette seg på en slik måte at de fikk utfolde seg uten å begrense andres frihet. Vi er altså enige i at dette er utopisk, i hvert fall på sikt. Jeg er med andre ord enig i grunnlaget for rettsstatens nødvendige tilstedeværelse, men Åm og jeg er uenige i hva som skal være statens oppgaver utover dette.

Videre overrasker det meg at Åm, som ellers pleier å være rimelig godt ideologisk orientert, ser ut til å ha misforstått anarkismen, eller i hvert fall deler av den. I mitt innlegg påpekte jeg forskjellen mellom anarki og anarkisme. Anarki betyr i utgangspunktet bare lovløshet, eller fravær av stat, og er ikke nødvendigvis ensbetydende med anarkismen. Anarkisme er derimot en ideologi, som riktignok spriker i mange retninger, men der alle har til felles at de stort sett er imot både kapitalisme og eiendomsrett.

Åm har selvfølgelig helt rett i at anarkokapitalismen er imot stat, men tvert imot anerkjenner eiendomsretten. (Jeg kan legge til at den også anerkjenner det kapitalistiske systemet). Det Åm imidlertid glemmer er at anarkokapitalismen, ved at den hegner om eiendomsretten og kapitalismen, ikke er anerkjent av noen av de andre anarkistiske retningene. Det er også nettopp dette forholdet som gjør at anarkismen av mange regnes som slags sosialisme, mens anarkokapitalismen regnes som en libertariansk retning.

Arroganse

Når Åm hevder følgende «liberalismen egentlig bare har vært noenlunde implementert ett eneste sted i hele historien, og det var i USA, især i perioden fra ca 1870 til 1913. Liberalismen ble avskaffet i USA, ikke av folket, men av onde politikere som delvis begikk statskupp og som brukte politisk list til å tilrane seg makt» er vi også tilbake i det samme gamle usaklige sporet. (Påstanden om at USA var liberalistisk i denne perioden kan nok også diskuteres, men det blir en litt for lang debatt å ta her nå).

Det jeg imidlertid er interessert i er hvilke såkalte statskupp, etter 1913, Åm snakker om? Woodrow Wilson ble riktignok valgt med et lavere antall stemmer enn sin motkandidat, men her er det nok snakk om hull i valgsystemet heller enn «statskupp, tilraning av makt og onde politikere» (Wilson gikk til informasjon til valg på individuelle rettigheter, og mer makt fra den sentrale regjeringen til hver enkelt stat), den påfølgende presidenten Warren G. Harding ble valgt med et overveldende flertall. Flere av de påfølgende presidentene gjennomførte riktignok politikk som også jeg er grundig uenig i, Franklin D. Roosevelt, og hans New Deal, er et godt eksempel på dette, men han ble valgt med et overveldende flertall, og er i ettertid en av de mest populære presidentene i amerikansk historie (selv om jeg er sterkt uenig i grunnlaget for denne populariteten)

Ondskap

Poenget mitt er at jeg, i motsetning til Åm, er åpen for tanken om at andre enkelt og greit ønsker noe annet enn meg, uten at dette er snakk om onde mennesker. Åm benekter jo direkte at sosialister kan ha andre meninger fordi de besitter et annet verdisyn og en annen moral.

Jeg siterer: «Det finnes kun to typer sosialister, de uvitende og de uærlige. Det vil si, sosialister er enten naive eller så er de onde». Dette er en så bunnløs arroganse, at det er vanskelig å ta det seriøst.

Mange mennesker mener åpenbart at det er til det beste for alle, at valgene deres blir styrt av en informert elite. En slikt tankesett vil også jeg klassifisere som ondt, men det betyr ikke at tilhengere av en slik ideologi er onde mennesker. Jeg kan faktisk forstå synspunktet, selv om jeg er grunnleggende uenig. Mennesket er i stor grad et irrasjonelt vesen som tar irrasjonelle valg (jeg vil naturligvis mene at dette er menneskets rett – så lenge valgene kun går utover dem selv, og at politikere ikke er det spor bedre – heller verre i mange tilfeller), og mange vil derfor mene at det er best at noen begrenser flere av disse valgene for å beskytte folk eller samfunnet mot seg selv. Så langt er det lett å være enig, men når man spør seg hva konsekvensene er: at et knippe politikere, med den samme tilbøyeligheten til irrasjonelle valg, skal beskytte andre mot sin egen irrasjonalitet, og kontrollere livene deres, så har jeg store problemer med å forstå en slik konklusjon.

Jeg tror likevel ikke at f.eks. Kristin Halvorsen er et ondt menneske (styringskåt? Absolutt, men ikke ond), men hun tror helt sikkert at ideene hennes er til det beste for samfunnet. Hun besitter ganske enkelt et annet verdisyn og andre moralske verdier enn meg. Så tror jeg samtidig at de aller fleste ønsker å styre sitt eget liv, ikke bli styrt, men det er likeledes mange som er villig til å gi opp deler av sin økonomiske frihet for trygghet. Da blir det min oppgave å overbevise folk om at mer frihet er forenlig med trygghet.

Sikkerhetsnett

Og plutselig er vi over i velferdsdebatten igjen, for i motsetning til Åm, mener jeg at staten ikke bare skal kunne garantere for din frihet til å leve det livet du vil uten overgrep, men også at staten skal kunne garantere for et system som tar vare på deg hvis du faller fullstendig utenfor. Åms hovedargumentet mot dette er at han anser et statlig sosialt sikkerhetsnett for vold å være.

Jeg siterer: «(…)hva er det egentlig staten kan gjøre? Utøve vold. Tonning Riise sier altså vold=garanti. Hvis vold var kilden til trygghet burde jo jorden for tusenvis av år siden vært svært trygt for da var det jo veldig voldelig. Hvis vold er så fantastisk hvorfor er det først etter at kapitalismen, rettsstaten og det fredelige samfunnet ble utviklet at samfunnet virkelig har blitt trygt og godt å leve i?»

Denne argumentasjonen er så søkt, at det er svært vanskelig å ta den seriøst. Å sette likhetstegn mellom den volden og uroen som hersket i samfunnet for tusenvis av år siden, og et sosialt sikkerhetsnett -basert på en begrenset økonomisk omfordeling, blir så virkelighetsfjernt at det egentlig er direkte humoristisk. Det virker nesten som Åm har blitt litt inspirert av argumentasjonen til Erasmus Montanus (fra Ludvig Holbergs kjente komedie): «Mor Nille kan ikke fly, det kan heller ikke en stein. Ergo er mor Nille en stein».

Ei heller er det et spesielt valid argument at jeg aldri kan garantere at et slikt system, som jeg og mange konservative er tilhengere av, aldri vil bli fjernet. Det finnes ikke en politiker som kan garantere for et systems evige eksistens. Det er umulig. Jeg kan kun argumentere for det systemet jeg mener vil være til det beste for samfunnet, og arbeidet for at dette får flertall.

Like lite som jeg kan garantere for et offentlig sosialt sikkerhetsnetts evige tilværelse, kan Åm og DLF garantere for at det alltid vil være et tilgjengelig privat tilbud. Jeg tror imidlertid at vi kan løse mye av det gigantiske byråkratiet rundt helsevesenet ved å øke egenandelene en del, samtidig som skattebyrden senkes betraktelig. Da sørger man får at folk ikke går til legen hver gang de har fått en flis i fingeren, samtidig som køene går ned, og at folk som virkelig trenger hjelp får denne raskere.

Åm har også helt rett i at den offentlige garantien betyr fint lite, hvis man dør i offentlig helsekø, men Åm tvinger meg faktisk til å argumentere for en offentlig kø (som riktignok burde vært betraktelig lavere), hvis alternativet er intet tilbud i det hele tatt. Jeg er for å legge til rette for flere private forsikringer og tilbud som kan utfordre det offentlige helsevesenet. Det offentlige skal være et tilbud alle har rett til å velge, men ikke tvang. Så det betyr naturligvis at folk også må få lov til å velge bort det offentlige helsetilbudet, hvis de vil det. Hvis man sier fra seg dette tilbudet, skal man også slippe å betale skatt for et tilbud man ikke benytter seg av. En mulig ordning kan være såkalt friborgerskap.

Friborgerskap

Ideen om friborgerskap synes jeg faktisk er rimelig interessant. Jeg senser en del praktiske problemer, i forhold til hvordan skatte og avgiftssystemet er innrettet, som jeg må undersøke litt nærmere. Man betaler jo ikke bare skatt til velferdsstaten, men også for at vi skal ha et forsvar, rettsvesen, politi, skoler, og for å bygge opp infrastruktur som veier, kraftledninger, osv…, men selve ideen om friborgerskap er et system jeg mener også kan være forenlig med konservatismen.

Jeg har ikke konkludert helt, når det gjelder friborgerskap, men la oss ta utgangspunkt i et slikt system. Hvis man innførte friborgerskap ville det ikke være nødvendig med noe ytterligere laissez-faire, slik DLF likevel vil. Friborgerskapet forsvarer enkeltmenneskets rett til å si «la meg være i fred», mens et samfunn, der alle forhold er tuftet på prinsippet om laissez-faire, heller blir et slags motsatt tyranni, et slags frihetstyranni. Og JA, selv en frihetsforkjemper kan hevde at det finnes noe sånt som frihetstyranni. Hvis et menneske tvinges til å være overlatt seg selv, er det også en form for tvang. Et slikt «vi står lykkelige alene for oss selv» samfunn tror jeg heldigvis er like utopisk som sosialistenes kollektivistiske «vi marsjerer lykkelige i takt/himmel på jord» samfunn.

Disputering

Når jeg hevder at laissez-faire, også kan bli et slags tyranni, kommer Åm igjen med det klassiske «ondskap vs fred» argumentet, som jeg egentlig synes begynner å bli ganske kjedelig. Alt som går imot Åms meninger defineres av han selv som ondskap, samtidig som hans egne meninger defineres som fred. Så når jeg hevder at laissez-faire samfunnet også kan bli et slags tyranni, hopper Åm automatisk til den konklusjonen at det jeg da indirekte sier er at fred er en form for tyranni. Jeg minner nok en gang om Erasmus Montanus: «fyll får en til å sove, den som sover synder ikke, ergo – den som er full synder heller ikke». Eller som DLF kanskje ville sagt: Vi er for fred, ergo er alle som ikke er enige med oss for vold. Dette blir rimelig meningsløs disputering, etter mitt syn.

Lov å lykkes

Unge Høyres mantra er «lov å lykkes». Dette er antakelig også DLF enig i, men lov å lykkes betyr litt mer for Unge Høyre. I et konservativt samfunn er det også lov å prøve og feile. Det skal være lov å ta sjanser, feile, og prøve igjen. Det er slik vi skaper muligheter for alle.

Read Full Post »

Mens ord om likhet og omfordeling, fra alskens sosialister preget avisene i julen, benyttet jeg anledningen til å hylle de private innovatørene, og de markedskreftene som har gitt oss den velstanden vi har i dag, i en kronikk 23. desember kalt «God Jul til dere Sosialister». Dette startet en ganske livlig debatt i Hamar Arbeiderblad.

Sist ute var Aleksander Bern, med innlegget «Utopisk om kapitalismen» der jeg både fremstilles som liberalist, individualist, osv… Bern har åpenbart ikke forstått hverken den ideologien jeg vedkjenner meg, eller de øvrige betgnelsene han forsøker å gi meg. HA har dessverre ikke lagt ut dette innlegget på nettsidene sine så jeg får ikke linket til det, men mitt svar er i hvert fall som følger:


Virkelighetsfjerne betraktninger

Det var med stor interesse at jeg begynte å lese Aleksander Berns innlegg i HA, 7. januar, for Bern kommer egentlig med noen viktige betraktninger og problemstillinger. Dessverre våger han seg fort ut på altfor dypt vann, og drukner fullstendig i virkelighetsfjerne konklusjoner og uholdbare påstander.

Lite imponerende

Bern har tilsynelatende aldri lært korrekt sitatbruk. Det er nemlig ikke spesielt imponerende å svare på «sitater» man selv har konstruert. Jeg skrev aldri at «verden er kun drevet fremover av enkeltindividet» slik Bern feilaktig siterer, men at «verden beveges av individer som forfølger sine egne individuelle interesser». Her er det markante forskjeller. Berns forvrengning av mine uttalelser gir uttrykk for et rent individualistisk verdensbilde, mens min opprinnelige setning er en anerkjennelse og en hyllest av de innovatørene som har gjort dagens samfunnsutvikling mulig.

Videre er det usaklig å angripe min ideologiske forankring uten å nevne den faktiske ideologien jeg vedkjenner meg med ett eneste ord. Jeg aldri har lagt skjul på min markedsliberale eller nyliberale overbevisning, men denne er forankret i konservatismen. Hvis Bern hadde fulgt med i timen ville han visst at fellesskapet er svært viktig for konservative, men at fellesskapet for oss er noe mer enn en flokk. For konservative er fellesskapet en ansamling enkeltindivider.

Innovatører

Mitt poeng illustreres egentlig meget godt av Bern selv, når han fremstiller Statkraft, Televerket, Norges Statsbaner og Vegvesenet som kollektivistiske motsetninger til min påståtte individualisme, for også disse institusjonene er bygget opp av enkeltindivider. Det blir nesten komisk når Bern ikke forstår at disse offentlige institusjonene aldri kunne eksistert om ikke det var for de innovatørene jeg hyllet i mitt innlegg 23. desember. Hadde Statkraft i det hele tatt hatt noe strøm å levere hvis ikke Nikola Tesla egenhendig hadde løst problemet med roterende magnetfelt, konstruert den første kraftstasjonen for vekselstrøm og dermed lagt hele grunnlaget for dagens elektrifiserte sivilisasjon? Hvem skulle televerket ha levert telefontilknytning til, hvis ikke Alexander Graham Bell hadde funnet opp telefonen?

Jernbaneutviklingen har også sitt opphav i private innovatørers kreativitet. Det som virkelig satte i gang jernbaneutbygging over hele verden, var jo oppfinnelsen av dampmaskinen. Norges Statsbaner var naturligvis svært viktig aktør, men er det noen som tror at jernbaneutbyggingen i Norge hadde skjedd dersom Thomas Newcomen ikke hadde funnet opp dampmaskinen i 1712, eller hvis James Watt ikke hadde videreutviklet den til en brukbar modell i 1769? Dagens tog er riktignok drevet av elektrisitet, men da kan man jo igjen spørre seg hvor vi hadde vært uten Teslas oppdagelser.

Berns henvisninger til Albert Einstein er nok et eksempel på at grundigere research ville vært klokt. Einstein var sterk kritiker av kapitalismen, men det var fysikeren Einstein jeg hyllet i mitt innlegg. Det er som fysiker han er kjent og genierklært. Hva han mente om politikk er forholdsvis uinteressant. Videre forsøker Bern å gjøre et treffende poeng ved å hevde at «det var ved det offentlige universitetet han gjorde mye av sin banebrytende forskning». Dette er faktisk grov faktafeil. Det er allmennkunnskap at Einstein aldri var noe skolelys. Einstein ble uteksaminert i 1900, uten å ha utmerket seg noe bemerkelsesverdig. Det var først i 1905 at han introduserte relativitetsteorien, som et resultat av teoretiske eksperimenter han puslet med på fritiden.

Inkompetanse

Det er likevel ideologisk at Bern skyter fullstendig skivebom. Han tegner et skrekkbilde av min ideologi som ikke ville passet de mest ytterliggående og rendyrkede liberalistene i DLF, og forsøker å stemple meg som en ekstremistisk laizzes-fare liberalist mer objektivistisk enn selv Ayn Rand noengang var. Han utviser rett og slett en usedvanlig manglende ideologisk innsikt og ignoranse. For det første burde Bern lære seg at kapitalismen ikke er en ideologi, men et økonomisk system. Markedsliberalisme kan heller ikke regnes for å være en fullkommen ideologi, men en betegnelse på et ideologisk tankesett for hvordan markeds, og handelspolitikken burde styres. Både konservative og liberalister kan derfor være tilhengere av markedsliberalisme.

Ved frihetsbegrepet når Berns ideologiske inkompetanse nye høyder. Jeg siterer: «Når Riise og hans meningsfeller snakker om frihet, er det frihet til å følge sin egeninteresse (…) ikke frihet fra sult, tyranni, overgrep drap og vold (…)» Dette er vrøvl fra ende til annen. Konservatismen ser det som statens fremste oppgave å beskytte hvert enkelt menneske mot slike forhold. Et menneske er ikke fritt, dersom det ikke er noe som sikrer dette menneskets frihet. Alle har rett til trygghet. Det jeg er motstander av er at selvstendige mennesker tvinges inn i et avhengighetsforhold til staten. Staten burde konsentrere seg om å hjelpe de som trenger hjelp og vil ha hjelp, og la resten være i fred! Det er det frihet handler om.

Frihet

Jeg tror på ingen måte at jeg har svaret på alle spørsmål og problemer, slik Bern insinuerer. Min fremste politiske sak er nettopp å ta mer makt fra politikere og overlate valgene til hvert enkelt menneske. Enkelte ting burde tilhøre den private sfære, og være utenfor politikeres innblandingsrett. Sosialismen er en dystopi i mine øyne, men en ond utopi når den fremføres av sosialister. Bern har fullstendig rett i at undertrykkelse og rettsløshet ikke er en del av sosialistenes drømmesamfunn, men sosialismens utopiske ondhet gjør at den alltid fører til dét hvis den får lov. Hvis jeg trodde jeg hadde svaret på alle livets spørsmål, ville jeg vært sosialist. Det er sosialister som søker å tvinge sin moral og prinsipper over på andre. Det er sosialister som søker makt og innflytelse fordi de tror de er egnet til å styre andres liv. Som politiker søker også jeg innflytelse, men av helt andre grunner. Jeg søker innflytelse fordi jeg tror på et ufravikelig prinsipp; frihet. Frihet til å leve det livet man selv vil, fri fra undertrykkelse – både statlig og privat. Ikke en utopisk individualistisk frihet, men en virkelig frihet som henger sammen med ansvar og orden. Kall det gjerne fundamentalistisk om du vil. Frihet er ikke noe jeg kompromisser med.

Read Full Post »