Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Inger Lise Hansen’

KrF vil bruke forbud for å oppnå valgfrihet. Det er omtrent like logisk som gammelkommunistene som ville bruke diktatur for å oppnå frigjøring.

KrF vil forby barnehager å ha åpent døgnet rundt. Det handler visst om barnas rettigheter. KrF er bekymret for at barna skal få for lite tid med familien. Det er jeg også. Jeg er heller ikke veldig fan av for mye tid i barnehage. Selv om jeg tror det er sunt å sosialisere seg med andre barn, tror jeg det er enda viktigere å ha trygge stabile rammer i hjemmet når man vokser opp. Forskjellen på meg og KrF er at jeg ikke vil forby alt jeg ikke liker. Det finnes helt klart et rom for at døgnåpne barnehager misbrukes, men jeg tviler på at det gjelder de fleste.

Døgnåpne barnehager er et behov som vil gjøre seg stadig mer gjeldende, fordi samfunnet vårt blir mer mangfoldig. Det er ikke lenger slik at alle jobber fra 9 – 4. Døgnåpne barnehager betyr ikke at ett barn skal være i barnehagen 24/7. Det betyr at foreldre som f.eks. jobber nattevakt kan ha barna i barnehagen om kvelden, og heller tilbringe tid med barna om dagen. Noen foreldre har jobber hvor de reiser mye. Da kan det også være praktisk å ha barna noen dager i barnehagen mens man er borte. Nå ville jeg selv antakelig valgt dagmamma fremfor barnehage i dette tilfellet. Og hvis det nå er noen foreldre som velger å ha barna i barnehagen 24/7, 7 dager i uken, så burde de kanskje ikke ha forsørgeransvar for de barna i det hele tatt.

Men la oss se litt på KrFs argumentasjon for å beholde kontantstøtten:

«KrF garanterer at kampen for småbarnsfamiliens valgfrihet generelt og kontantstøtten spesielt vil være en av de viktigste sakene i den kommende stortingsvalgkampen», sier KrF-leder Dagfinn Høybråten.

Nå er det nettopp småbarnsfamilienes generelle valgfrihet KrF vil forby? Denne valgfriheten gjaldt altså bare når småbarnsfamiliene velger det KrF mener de skulle velge.

Da regjeringen gikk ut i Dagsavisen foran sist stortingsvalg og vil fjerne kontantstøtten fra og med 2010, reagerte KrF slik:

”Dette er overformynderi i særklasse. Regjeringen vil straffe dem som velger løsninger de ikke liker. KrF velger å stole på foreldrene og deres evne til å treffe fornuftige og gode valg for sin egen familie

Hva mener da Høybråten at dette er? Er Høybråten enig med KrFs familiepolitiske talsmann i denne saken? For i så fall er han jo nettopp for både overformynderi og straff til dem som velger løsninger de ikke liker. Han mener visst ikke at familiene treffer så gode valg likevel, uten retningslinjer fra KrF.

Jeg er selv for kontantstøtten, og deler Høybråtens argumentasjon for den. Forskjellen på meg og Høybråten er at jeg også lar denne argumentasjonen være gjeldende når noen velger noe annet enn jeg ville valgt.

Dette utspillet føyer seg egentlig inn i rekken av KrFs dobbeltmoralisme, og det verste er at de ikke skjønner det selv.

  • KrF er veldig for menneskeverd og nestekjærlighet, bare det ikke gjelder homofile.
  • KrF er også veldig for mangfold og pluralisme så lenge det er innenfor et kristent grunnsyn.
  • KrF er veldig for friheten til å kle seg som man vil, men bare så lenge man kler seg som en bedehuskvinne fra vestlandet eller bruker hijab.
  • Og KrF er veldig for familienes valgfrihet, så lenge de velger innefor de valgene KrF har bestemt.

«Etter vinteren Spirer det lyse hodet Frimodig på nytt», skriver Inger Lise Hansen i ett av sine selvterapautiske dikt. Det tror jeg hun har helt rett i, nå som hun endelig er frigjort fra KrF.

Det er ikke veldig mye frimodig som spirer der.

Read Full Post »

(Publisert på Minerva den 11.11.2010)

Onsdagens frokostmøte i regi av Civita skulle klargjøre hva som skiller kristendemokratiet fra andre politiske ideologier, og om det har noen fremtid i Norge. Definisjonsspørsmålet viste seg å være vanskelig nok i seg selv.

Civita hadde invitert både KrFs kronprins Knut Arild Hareide og den frittalende nestlederen, Inger Lise Hansen til frokostmøte på Café Christiania i dag. Sammen med Pål Veiden og Helge Simonnes skulle vi få presentert en mer ideologisk debatt om Kristelig Folkepartis betydning og rolle i norsk politikk. Konklusjonen skulle vise seg å bli mer diffus enn Venstres EU-standpunkt.

Tredje vei
Knut Arild Hareide begynte sin innledning med å fortelle at KrF stod for en tredje vei. De befant seg i den unike posisjonen mellom individ og samfunn. Mente han, i motsetning til SV, som i sitt prinsipprogram skriver at ”samfunnsmessig og individuell handling må gå hånd i hånd”? Var det i motsetning til Venstre som skriver at ”alle mennesker har behov for å høre til i fellesskap, og det er sammen med andre den enkelte kan finne og forme sin egen vei til et godt liv”, eller Høyre som skriver at ”Høyres politikk bygger på et konservativt samfunnssyn og liberale verdier, og Høyre legger derfor til grunn at samfunnet er til for å styrke enkeltmennesket”? Det var ikke godt å vite.

Man kunne sitert flere prinsipprogram og funnet rimelig likelydende setninger, men vi kan vel allerede stadfeste at den unike posisjonen ikke var så unik likevel. Alle etablerte partier i Norge har i ulik grad en ideologisk eller prinsipiell forankring i samspillet mellom enkeltmenneske og samfunn. KrFs standpunkt på dette området var altså ikke mer unikt enn Stortingets.

Verdier
Hareide fortsatte sin ”tydeliggjøring” av kristendemokratiet med å fortelle at KrF setter menneskeverdet i fokus, og begrunnet dette med deres motstand mot dødsstraff og aktiv dødshjelp. Det er meg bekjent ingen partier i Norge som er for dødsstraff. Frp er som eneste parti for aktiv dødshjelp, men også de er det kun i prinsippet. I forbindelse med forrige stortingsprogram var Siv Jensen raskt ute med å påpeke at aktiv dødshjelp ikke kom på tale de neste årene. Heller ikke dette var altså spesielt unikt.

Var det i det hele tatt noe som var unikt med KrF? Joda, her kom det, KrF hadde enkeltmennesket som utgangspunkt, men anerkjente også at mennesket var et fellesskapssøkende vesen. En kunne jo lure på om Hareide leste fra Høyres prinsipprogram der det ettertrykkelig står: ”Mennesket er et sosialt vesen. Uten sterke bånd til andre vil de færreste oppleve lykke eller føle trygghet nok til å ta sine evner i bruk.”

Hareides tredje vei kunne i grunn oppsummeres med: Litt her og litt der, og litt ingen av delene.

Innledningen lignet etter hvert mer på en øvelse i politiske slagord enn noe annet. KrF skulle ta verdiene inn i systemet, og ikke forsvare systemet i seg selv. Mente Hareide at KrF var det eneste partiet med verdier? I så fall ville det vært spennende å høre hva han mener at sosialister, liberalister, liberale, konservative, og så videre, driver med. Poenget er vel nettopp at verdiene definerer hva slags system man vil ha. Det siste ble vi ikke klokere på for KrF sin del, men de er i det minste for verdier. Hareides tredje vei kunne i grunn oppsummeres med: Litt her og litt der, og litt ingen av delene.

Karikatur
Så var det Inger Lise Hansen sin tur. Hansen var noe nærmere å plassere KrF ideologisk. Hun fremholdt viktigheten av fellesskap, men skilte seg fra venstresiden i synet på at fellesskapet er til for oss, ikke motsatt. Hun snakket om grenser for politikk, og særlig engasjert ble hun av å snakke om privat velferd. All velferd skapes ikke i staten. ”Vi kan ikke vedta at noen skal være glade i hverandre, eller at naboen henter posten for oss hvis vi har brukket benet”, sa Hansen. I motsetning til sin kommende leder klarte hun å eksemplifisere KrFs borgerlige tradisjon og ståsted, men når hun skulle forklare KrFs rolle i den borgerlige tradisjonen ble det straks mer diffust.

Hadde dette vært partibingo tror jeg de fleste vill slitt med å plassere retorikken i riktig parti, i hvert fall i riktig borgerlig parti.

Hadde dette vært partibingo tror jeg de fleste vill slitt med å plassere retorikken i riktig parti, i hvert fall i riktig borgerlig parti. Å plassere KrF uten å karikere høyresiden virket umulig. Hansen var egentlig ikke nærmere en borgerlig plassering av KrF enn at de skilte seg fra en individualisme som bare passer til Det Liberale Folkeparti (et parti med noe sånt som 0,0081% av det norske folk i ryggen). Hverken private fellesskap, ideelle aktører eller en frihetsbasert fattigdoms og utviklings politikk er spesielt unikt på borgerlig side.

En mann i salen oppsummerte i grunn KrFs ideologiske øvelse ganske presist. ”Det nytter ikke å drive KrF slik man driver norsk samferdselspolitikk”, sa han. Man klatter litt her, klatter litt der, henger 20 år etter, og evner ikke å peke ut noen skikkelig satsing eller tydelig retning.

Read Full Post »

Trenger vi KrF?

Svaret er ganske enkelt nei!

KrF-nestleder Inger Lise Hansen er dagens store snakkis, etter forsideoppslag i Aftenposten og hyppig omtale i alle de store nettavisene. Bakgrunnen er KrFs lokalpolitikerkonferanse i Stavanger, der Hansen i et intervju med Aftenposten tok til orde for en modernisering av partiet. Dette skaper visstnok sjokk i KrF, deriblant hos hennes nestleder Dagrunn Eriksen. (Dagbladet, VG)

Jeg har forsåvidt litt sansen for Inger-Lise Hansen, men synes egentlig at debatten for det meste er komisk. Den illustrerer jo bare hvor komplett uvesentlig KrF er. Selv med Hansens modernisering er dette et parti jeg ikke hadde vurdert å stemme på om så noen holdt en pistol mot hodet mitt.

Deres landsmøte i mai viste en total mangel på ideologisk bevissthet, der det stort sett bare var masse fjas om livskvalitet, uten noen konkretisering av hva dette egentlig innebar. De skulle bare pøse ut penger til en rekke offentlige ordninger.

Familiepartiet KrF hadde også definitivt mer tro på offentlige ordninger enn nettopp familien. Å la familier beholde mer av sine egne penger, slik at de selv kan ta flere avgjørelser som de mener er best for nettopp seg og sin familie, var det overhodet ikke snakk om.

Partiledelsen gikk også smilende inn for et nærmest planøkonomisk forslag (som riktignok ble nedstemt) om kulturpenger til ungdom – der man indirekte oppfordret ungdom til å sløse med penger, ikke ta seg jobb, og bare motta penger fra staten. Her skulle KrF satse på ungdommen ved å ta skattepenger fra hvert enkelt menneske, og så dele de ut igjen til ungdom, som deretter må bruke pengene på den måten KrF synes er best hvis de skal få dem, og så bruke dem opp etter den perioden KrF mener de skal, hvis de vil beholde dem.

Grunnfjellet i KrF er og blir kristen intoleranse og homofiendtlighet. Utover dette har ikke partiet stort andre visjoner enn stadig økende mål for hvor mye av statsbudsjettet som skal pøses ut til bistand, uten at man problematiserer hvorvidt bistanden faktisk fungerer. Og det er jo nettopp dette som gjør den liberale fløyen i KrF så ironisk, for det spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest dagens oppslag er: hva skal vi egentlig med et slikt KrF som Hansen etterspør? Denne «rause» og «åpne» profilen som Hansen higer etter gjelder jo bare spørsmål som er selvfølgelige for så og si alle andre partier i Norge.

Det er jo prisverdig at Inger-Lise Hansen ønsker et mer tolerant parti, men hva skal vi egentlig med et parti som bare er «litt mindre tolerant enn alle andre»? Det er jo i det hele tatt ganske ironisk at en politiker i år 2010 kan pryde forsiden av avisene fordi hun vil tillate tillitsvalgte som ikke bekjenner seg den kristne tro og la homofile få gifte seg. Det er omtrent like nyskapende som om Audun Lysbakken skulle våkne opp en dag og innse at privat eiendomsrett kanskje er en fin ting likevel. Grunnfjellet i KrF er altså så intolerant at det er en nyhet når partitoppene fronter meninger, som for andre fremstår som helt selvfølgelige. Hansen demonstrerer jo, ironisk nok, hvorfor det ikke er noe behov for KrF i det hele tatt. Det blir litt som om et medlem av Ku Klux Klan skulle gå inn for å likestille mennesker med mørk hudfarge for å gjøre organisasjonen mer spiselig. Det hadde jo vært prisverdig det, men det fortjener ikke stort mer enn et «velkommen etter».

Debatten Inger Lise Hansen har startet er egentlig bare en debatt om KrF skal fortsette å være reaksjonære og se med bitre øyne på et samfunn som går videre, eller om de i stedet skal forsøke å nærme seg virkeligheten i det 21. århundre.

Jeg ønsker henne lykke til, men jeg tror i grunnen at det ikke hadde hatt noen nevneverdig betydning om partiet bare forvitret.

Read Full Post »