Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Innvandring’

…og en del kjeft.

Jada, du leste riktig, og overskriften på denne posten er faktisk ikke ment sarkastisk heller. I dag er det to saker som faktisk gir grunnlag for å gi litt skryt til regjeringen. Den kommer riktignok ikke helt uten en god del forbehold:

Først: Maria Amelie

Regjeringen varslet i dag at de vil endre regelverket for å gjøre det mulig for ulovlige innvandrere å få arbeids- og oppholdstillatelse. I dagens pressemelding skriver regjeringen: «Regjeringen vil derfor sikre at brudd på utlendingsloven etter en forutgående asylsak ikke må være til hinder for adgangen til å få behandlet søknad om arbeidstillatelse, og vil legge frem nødvendige regelendringer for å oppnå dette.»

Det er en positiv forbedring, som både vil gjøre det lettere å få kompetent arbeidskraft hit, og som samtidig kan gjøre det lettere å sende ut folk. Det er logisk at en asylsøknad og en arbeidssøknad skal behandles forskjellig. Det at du ikke har krav på beskyttelse, betyr ikke at du ikke kan være en ressurs for Norge. Tvert imot. Vi burde jo ønske oss flere arbeidsinnvandrere, og færre mennesker som har krav på stønader fra den norske stat.

Dette forslaget vil kunne 1) føre til at man slipper en del grunnløse asylsøknader, og det vil 2) kunne gjøre det lettere å få folk som ikke har krav på opphold ut av landet, ettersom de nå har en mulighet til å komme tilbake på et annet grunnlag.

Derfor synes jeg kritikken fra Maria Amelies advokat er ganske uberettiget, i hvert fall med det fokuset advokaten har hatt. Det som det derimot er mulig å stille spørsmål ved er om Maria faktisk vil få innvilget en arbeidssøknad, ettersom jobbtilbudet fra Teknisk Ukeblad meg bekjent ikke overstiger 500.000 kr.

For det er fortsatt et viktig MEN i denne saken. Selv om det nå blir mulig å søke om arbeidstillatelse etter avslått asylsøknad uten karantenetid, så er ikke reglene knyttet til arbeidsinnvandring blitt noe mindre komplisert. Kravene til både kompetanse og lønn er latterlig høye. Så for mange vil ikke denne regelendringen ha den positive effekten man nå varsler. Det skal vanskelig argumenteres for at kravet om 500.000 i lønn for å komme inn på spesialistkvote er veldig logisk. Det jobber en rekke spesialister, særlig i det offentlige, som har godt under 500.000 i lønn.

Hvis regjeringen virkelig mente noe med denne regelendringen, annet enn symbolpolitikk, så burde de endret kravene til kompetanse og lønn for arbeidsinnvandring. Det hjelper lite å la folk søke om arbeidstillatelse, hvis regelverket er så rigid at kompetente arbeidere ikke får den innvilget.

Krigskorset

Også forsvarsminister Grete Faremo skal få skryt i dag fordi marinejegeren Trond André Bolle nå endelig tildeles landets høyeste utmerkelse; Krigskorset med sverd, post mortem, for sin heltemodige innsats innsats under hemmelige operasjoner i den sørafghanske provinsen Helmand i 2005.

Også denne dosen skryt kommer imidlertid med en liten dose kjeft, for det har tatt latterlig lang tid å komme til denne konklusjonen. Daværende forsvarssjef, Sverre Diesen, innstilte allerede i 2006 på at Trond André Bolle skulle tildeles denne utmerkelsen. Det har nå tatt over 4 år å gi avdøde Trond André Bolle en utmerkelse han skulle ha fått for lenge siden. Begrunnelsen har vært at SV ikke liker krigsmedaljer, fordi de sender et ”for sterkt krigssignal”.

Argumentet er provoserende. Det er ikke forsvaret som bestemmer at Norge skal være i Afghanistan. Det er det norske Storting som bestemmer det. SV er selv med i en flertallsregjering som sender norske styrker til krig i Afghanistan, også vil de samtidig ikke hedre innsatsen til de samme soldatene fordi de mener det sender et krigssignal. Det er både dobbeltmoralistisk og ignorant argumentasjon. For det første så er det regjeringen SV selv sitter i som i så fall sender dette såkalte ”krigssignalet”, og for det andre så er ikke krigsmedaljer en krigshyllest. SV får det til å høres som dette er en utmerkelse ala ”antall headshots i Counter Strike”.Krigskorset er en utmerkelse til ”norske eller utenlandske sivile og militære som under krig på særlig fremragende måte har utmerket seg ved personlig tapperhet eller ved ledelsen av troppeavdeling, fartøy eller flyavdeling”.

Det er en måte å hylle tapperheten til de menneskene den norske stat sender ut på livsfarlige oppdrag. Jeg er glad for at Regjeringen nå endelig har valgt å se bort ifra gnålet til SV, og at Faremo nå sier det hun burde ha sagt i 2006:

” Trond Andre Bolle gjorde en bemerkelsesverdig innsats som skvadronsjef i Afghanistan. Jeg er stolt av å kunne ære ham med Norges høyeste utmerkelse. Det er samtidig med tungt hjerte jeg står her i dag, siden jeg ikke kan gi ham medaljen selv”.

Reklamer

Read Full Post »

Det er skrevet veldig mye om saken til Maria Amelie (les mer om hennes historie her) og jeg er også blant dem som har hisset meg litt opp over denne saken.

Aller først, det er lett å bli følelsesmessig engasjert i en sånn sak. Saken strider imot alle mine naturlige instinkter for hva som er rettferdig. ”Hvorfor skal kriminelle innvandrere få bli, mens slike som Maria må sendes ut?” Dette er selvsagt altfor enkel argumentasjon, og argumentasjon som ikke overensstemmer med korrekt juss eller saksbehandling, men som likevel gir uttrykk for det mange tenker og føler – og det er tross alt også en viktig del av jussen at lover og regler i samfunnet skal oppleves som rettferdige. Det har med respekt for loven å gjøre.

Vi kjenner til flere tilfeller der vi ikke har kunnet sende ut innvandrere som har kommet til Norge og begått grove kriminelle handlinger, grunnet internasjonal lovgivning som f.eks. hindrer oss i å sende ut mennesker som kan risikere dødsstraff i hjemlandet. I slike saker er det viktig å holde hodet kaldt. Vi kan ikke bare ”tuppe Mullah Krekar i ræva, og sende han på første fly hjem” selv om det er aldri så fristende.

Maria Amelies sak virker like urimelig andre veien. Hun har bodd hele sitt voksne liv i Norge, snakker flytende norsk, er integrert i landet, har høy utdanning, og er en ressurs for samfunnet. Likevel blir hun kastet ut, og Mullah Krekar får bli. Det strider mot all fornuft, men sånn er regelverket. (Frps innfallsvinkel blir dog rimelig absurd – dette handler jo ikke om prioriteringer. Det er ingen som mener at dette er et valg mellom Krekar og Maria Amelie) Det er også lite som tyder på at behandlingen rent juridisk er feil. Maria har trolig ikke et beviselig beskyttelsesbehov og skal således ikke innvilges asyl.

Likevel er denne saken blitt personifikasjonen av et system som fremstår som umenneskelig og fornuftsstridig. Å sende 8 politimenn for å arrestere en dame hvis eneste kriminelle handling er at foreldrene hennes tok henne med hit da hun var 16 fremstår ikke som veldig menneskelig og fornuftig.

Arbeidskraft

Vi snakker mye om behovet for kompetent arbeidskraft. I Norge har vi flust av lavt kvalifiserte arbeidsinnvandrere, men et lavt antall høyt kvalifiserte arbeidsinnvandrere. UDI har en årlig kvote på 5000 for spesielt kvalifiserte personer utenfor EU/EØS-området. Denne har aldri blitt fylt. Hvorfor: det er hovedsakelig to grunner: 1) Reglene for å komme inn på spesialistkvoten er strenge, 2) De som oppfyller kravene ønsker ikke å komme til Norge. Klimaet er for kaldt, lønnen er for lav sammenlignet med andre land og skatten er for høy.

Maria Amelie har fullført en master ved NTNU. Hun har altså høyere utdanning og snakker flytende norsk. Hun er med andre ord akkurat ”en sånn innvandrer” Norge trenger. Hennes høyeste ønske er å betale skatt til Norge.

Vi mangler åpenbart en presedens for å håndtere slike saker der kompetente mennesker søker oppholdstillatelse av feil årsaker.

Så kan det selvsagt være at Maria er fullstendig klar over denne muligheten, men at hun selv velger å la være å benytte seg av den fordi hun mer enn å bli i Norge ønsker å være et ansikt utad for papirløse asylsøkere. Også i dette tilfellet hadde saken blitt enklere og mer ryddig om man faktisk hadde et system som aktivt forsøkte å gi assistanse til mennesker som åpenbart har kompetanse, og selvstendige forsørgerevner som gjør dem til selvsagte arbeidsinnvandrere.  Da kunne man enkelt henvist til at man ikke har benyttet seg av disse mulighetene, på tross av informasjon og hjelp, og denne saken ville ikke vært blåst opp i noe i nærheten av de samme proporsjoner.

Jeg tror Marias sak vil være mulig å løse gjennom noe ala dette (Henrik Asheim er også inne på dette i Dagbladet i dag)

1)      Maria får avslag på asylsøknaden – det er helt fair siden hun ikke har et beskyttelsesbehov så langt vi vet

2)      Maria kastes ut av landet

3)      Maria møtes av en ansatt ved den nærmeste norske ambassaden

4)      Marie sender søknad om arbeidstillatelse, og venter på at den blir behandlet

Enda enklere hadde det vært om man hadde mulighet til å omgjøre en asylsøknad (slik SV bl.a. har foreslått nå, og som KrF og Venstre har foreslått tidligere – mot SVs stemmer) til en søknad om arbeidstillatelse uten å måtte reise ut av landet. Da må det imidlertid en lovendring til.

Det aller beste hadde imidlertid vært om man opphevet innvandringsstoppen til Norge, og lot alle mennesker, uansett hvor de kommer fra i verden, få en mulighet til å søke om arbeidstillatelse i Norge såfremt de kan vise til at de har nødvendig kompetanse eller er selvforsørgende.

LES OGSÅ: Paul Joakim Sandøys innlegg om saken

Read Full Post »

Jeg har tidligere anklaget KrF for å være litt naive, og vise manglende vilje til å stille krav, men er det en ting jeg ikke hadde trodd jeg skulle se fra KrF, så er det fremmedfiendtlige utspill av den karakter som Robert Wright (KrF), tidligere skolebyråd i Oslo, går ut med i Aftenposten i dag.

Wrights yngste sønn skal snart begynne på skolen, og i den anledning mener han at etnisk norske elever skal samles i egne klasser om de går på skoler hvor mange elever har innvandrerbakgrunn. Wright mener at norske skoleelever ”har blitt ofret på integreringens alter”, og sier at ” våre barn blir et middel for å sørge for integreringen av de andre, prøvekaniner i et relativt sterkt sosialt eksperiment”.

For det første er Wright her med på å bygge opp under fremmedfiendtlige holdninger – noe jeg hadde trodd at KrF holdt seg for gode til. Og Wright viser for alvor sine fremmedfiendtlige tendenser når han snakker om barns sosialiseringsvaner. Wrights erfaring er at etnisk norske barn og barn med minoritetsbakgrunn uansett leker mest med «sine egne» melder artikkelen, men så følger han opp med følgende uttalelse: ”Men når de går på samme skole, vil de likevel få kontakt og bli kjent” – og han mener det ikke positivt. Dette skal liksom være en problemskrivelse, og det fra en tidligere skolebyråd. Er det mulig?

For det andre: hvorfor skal klassene deles inn etter etnisitet? Det gir jo ingen mening. Veldig mange barn som ikke er etnisk norske snakker meget godt norsk. På hvilken måte er dette da et problem for Wrights yngste sønn som nå skal begynne på skolen? Hovedfokuset må jo ligge på språk, ikke etnisitet.

Dette løser seg veldig enkelt med mer tilpasset opplæring i barneskolen. Helt uavhengig av hvilken hudfarge eller kulturell bakgrunn man har, så er det selvfølgelig korrekt at barn utvikler språket bedre hvis de er i et klassemiljø tilrettelagt sitt nivå.

Jeg kjenner skoler der de har slått sammen klasser i basisfag, og deretter delt dem inn etter nivå i noen timer i uka. Dette har vært meget vellykket, og ført til at læreren får mer mulighet til å gi elevene tilrettelagt undervisning. Det sier seg selv at læreren ikke kan hjelpe alle elevene individuelt hele tiden, men når klassene er på et jevnere kunnskapsmessig nivå, så treffer læreren naturligvis flere elever enn om klassene er delt inn uten hensyn til dette.

Det er her fokuset må ligge. Utspillet fra Wright er brun søppelpolitikk, som jeg hadde håpet jeg skulle slippe fra KrF. Jeg håper og regner med at partiet snarest går ut å kraftig dementerer forslaget fra sin partifelle. Jeg kan nemlig ikke helt tro at dette er representativt for partiets holdninger.

Read Full Post »

Det har blitt mye fokus på dette såkalte «moralpolitiet» på Grønland. Sist ute nå er Zahid Ali som forteller at han har opplevd drapstrusler på Grønland, og forsøker å unngå stedet.

Det er på tide at noen tar et oppgjør med dette. Er det noen som virkelig gjør en innsats for integreringen i Norge, så er det nettopp slike som Zahid Ali. Jeg håper nå at muslimske miljøer som ellers nyter godt av mangfolds-samfunnet i Norge, slår ring om Zahid Ali, og sier at de ikke aksepterer slikt.

Man må gjerne ha ulike meninger om hva som er god og dårlig humor. Selv har jeg evig stor tro på humorens makt. Etter mitt syn er det nesten ubegrenset hva man kan og bør spøke med. Å bryte slike barrierer fører i det store og det hele til et mer inkluderende samfunn. Men uansett hva man måtte mene om Zahid Alis komiske inslag, burde man i hvert fall anerkjenne betydningen av det han gjør.

Zahid Ali er selv fullblods nordmann. Med det mener jeg at han er født og oppvokst i Norge, jobber i Norge, og bidrar til det norske samfunnet. Han har imidlertid pakistansk bakgrunn og bruker gjerne denne til å vitse om klassiske innvandrer-fordommer. Det provoserer sikkert en del, men alt i alt har Zahid Ali egentlig gjort mer for integreringen i Norge, enn noen integreringsminister.

Jeg tror det nettopp er slike innslag som det her, som virkelig bidrar til større aksept for innvandring og mangfold:

Kebab-selger:

Asylsenter:

Zahid Ali blir nordmann:



Read Full Post »

Hva er rettferdig innvandrings og integreringspolitikk? Dette er et spørsmål jeg har diskutert mye med både partifeller og folk utenfor partiet. Meningene er mange. Dagens politikk fungerer ikke som den skal. Når talibansoldater – mennesker som skyter på norske soldater i Afghanistan, får opphold i Norge – er noe alvorlig galt.

 

Å ikke erkjenne problemene som har oppstått ved en for liberal integreringspolitikk (legg merke til at jeg skrev integrering og ikke innvandring), er å være naiv. Det er bare å se til Sverige. Nå tror jeg riktignok at det kan være greit å ha et litt mer nyansert syn på situasjonen i Sverige og Malmö enn det Frp forsøker å få det til å virke som. Ifølge dem så er Malmö rene slagmarken. MEN, man må være ærlig, og innrømme at Sverige ikke har vært kjent med en meget vellykket innvandrings og integreringspolitikk den siste tiden. Situasjonen i Malmö er ikke akkurat et eksempel på en befolkning som er godt integrert. Noen vil kanskje hevde at dette er fordi de ikke har vært strenge nok i innvandringspolitikken. Dette er jeg ikke enig i.

 

Det man derimot har hatt en svært naiv holdning til er integreringspolitikken. Her vil jeg påstå at alle partiene i Norge har et feil utgangspunkt – enkelte riktignok betraktelig mer feilslått enn andre. For å sette det litt på spissen: SV tror alle problemer løser seg, bare man får lov å komme til Norge, AP snakker kun om innvandring når de tror det blir en valgkampsak, Frp vil bare sende ut så mange som mulig, og tallfeste hvor mange som får komme hit – og Høyre aner ikke helt hvor de skal plassere seg, og faller derfor imellom to stoler (ikke helt ulikt enkelte andre saker).

 

Det er imidlertid ett ungdomsparti, som jeg mener har det beste utgangspunktet for å ta rollen som en ansvarlig aktør i innvandringspolitikken, samtidig som man evner å se utfordringen i øynene: Unge Høyre. De som har lest bloggen min jevnlig vet at jeg ikke er redd for å hudflette både Høyre og Unge Høyre når de mener noe idiotisk (jeg linker like så godt til et par av dem: Unge Høyres landsstyre – blindet av moral!, Abort, konservatisme og toleranse) så denne rosen kommer altså ikke av noen ukritisk hyllest til partiet. Unge Høyres prinsipp er at vi ønsker: en liberal innvandringspolitikk, men en STRENG integreringspolitikk.

 

Antakelig er jeg et eksempel på en polarisering i begge retninger. Jeg ønsker egentlig at hvem som helst, hvor som helst i verden, skal kunne søke om opphold i Norge. Jeg er imidlertid MEGET streng på hva slags krav jeg mener skal stilles til disse, og hvilke konsekvenser det vil få dersom disse kravene ikke overholdes.

 

Feilen er altså ikke HVOR MANGE som kommer til Norge, det er HVEM som kommer hit, og HVA som møter dem når de kommer. Vi stiller altfor lite krav til dem som kommer hit, og vi har et velferdssystem som i altfor stor grad syr puter under armene på folk, og legger opp til at folk kan være hjemme uten å ta del i verdiskapingen i det norske samfunnet.

 

Vi tar imot mange mennesker som kommer til Norge og innehar forkastelige holdninger som ikke hører hjemme noe sted i et fritt demokratisk samfunn: tvangsekteskap, konemishandling, vold, og det som verre er, er helt uakseptabelt. At vi bør være mer selektive når det gjelder hvem som får komme hit er jeg altså ikke uenig i, men det jeg er klokkeklar på at: et menneske er et menneske. Jeg ønsker å være meget streng på hvem som skal få oppholdstillatelse i Norge, men jeg NEKTER å dømme et menneske på forhånd, på grunn av opphav, nasjonalitet, etnisitet, religion, kultur, osv… 

 

Det er mange som mener at enkelte kulturer står for holdninger som er så fiendtlige mot vesten, at de automatisk skal nektes adgang til Norge. Dette mener jeg bryter med det mest grunnleggende prinsippet til et konservativt parti: fokuset på enkeltmennesket. Jeg skal selvfølgelig ikke påstå at det ikke er lettere å vurdere en søknad om oppholdstillatelse fra en canadier enn det er fra en somalier. Men somalieren har like mye rett til å vurderes som enkeltmenneske. Er du medlem av, eller har hatt noen som helst tilknytning til en terroristorganisasjon, så bør du ikke få opphold, uansett hvor du kommer fra. Kan du ikke vise frem gyldige identitetspapirer, så skal du heller ikke få opphold, uansett hvor du kommer fra.

 

Så er det naturligvis slik at enkelte mennesker er vanskeligere å vurdere enn andre. Men: Et menneske er et menneske. Punktum!


Read Full Post »

Det er ikke noe galt i å diskutere utfordringene og problemstillingene ved innvandring. Det er kun naivt og dumt å ikke ville innse at innvandrings og integreringspolitikken i Norge har mange negative sider. Vi burde f.eks. snart begynne å snakke om hva som er grunnen til at enkelte grupperinger, som i USA regnes blant de største arbeidsressursene, for det meste er sosialklienter i Norge. Hvorfor er det slik i Norge at arbeidsløsheten blant innvandrere fra Afrika er 5 ganger høyere enn for befolkningen for øvrig, mens flyktningene fra Afrika går rett i jobb i USA? Kan det kan være noe med den omfattende velferdsstaten i Norge som tvinger mange innvandrere inn i et avhengighetsforhold til staten, før de rekker å bli kjent med det norske samfunnet og komme seg i jobb? Kan det kanskje være noe med at den sosialdemokratiske mentaliteten i Norge har skapt en passivitet og manglende aksept for det å stille krav?

De siste dagene har Torbjørn Røe Isaksens landsmøtetale i 2007, gått på repeat på Youtube. Denne talen er antakelig en av mine absolutte favoritter, og i lys av innvandringsdebatten som har herjet den siste tiden, er ordene stadig mer aktuelle. Det er særlig partiet fra 02.00 – 05.37 jeg tenker på:

Jeg vemmes av den rasistiske retorikken fra de populistiske sosialdemokratene, på såkalt «ytterste høyre» i Norge. Frp gjør ikke noe annet enn å bidra til ytterligere stigmatisering, gruppetenkning, fordommer, og mistenkeliggjøring av muslimer. De bidrar bare til polarisere debatten, når vi heller burde diskutert virkelige problemstillinger.

Jeg er glad for at det finnes mennesker som tør å ta et oppgjør med rasistiske tendenser og si klart og tydelig at: ”Vi ofrer ikke en tomme, ikke en millimiter for rasisme og fremmedfrykt, ikke en eneste millimeter!”

Read Full Post »