Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Iran’

Oslo skal være stolte av å ta imot det som raskt er i ferd med å bli den største menneskerettighetskonferansen i verden: Oslo Freedom Forum. I fjor hadde jeg stor glede av å bli bedre kjent med Rebiya Kadeer, som ble fengslet i 5 år i Kina for sin kamp for urbefolkningens rettigheter, og Anwar Ibrahim; tidligere visestatsminister i Malaysia som satt flere år i isolasjon, der han ble torturert og banket bevisstløs.

Det er ganske uvirkelig å sitte i våre behagelige omgivelser i Norge, og snakke med mennesker som har et liv så vidt forskjellig fra en selv. Det tvinger en til å løfte hodet litt. Det føles i grunn litt rart å gå direkte fra Høyres landsmøte der det ble stor debatt om valgfritt sidemål, og språkopplæringen i barneskolen, til et møte med mennesker som er forfulgt, og har opplevd umenneskelige reaksjoner i sine hjemland, bare fordi de krever rettigheter vi tar forgitt.

Oslo Freedom Forum handler om å holde oppe et speil, og bringe historiene på bordet. Thor Halvorssen, leder av Human Rights Foundation, holdt frem det sivile samfunnets rolle i kampen for menneskerettigheter. Denne kampen kan ikke avhenge av regjeringer. Regjeringer vil til alle tider ha andre interesser som menneskerettigheter må måles mot. Det er politisk umulig for vestlige land å forholde seg til f.eks. Kina på samme måte som man forholder seg til Nord-Korea.

Nettopp derfor er det vitalt at det sivile samfunn løfter historiene, og tvinger dem på dagsorden når regjeringer svikter. I løpet av konferansen håper jeg på å få gjort et par intervjuer, og jeg vil skrive flere artikler om de ulike temaene som blir presentert fra innlederne.

Jeg håper også at norsk presse benytter anledningen til å sette fokus på de mange historiene her som fortjener oppmerksomhet. På pressekonferansen tidligere i dag valgte de norske journalistene til stede å fokusere på hva paneldeltakerne mente om likvideringen av Osama Bin Laden.

Jeg synes det er ganske utrolig at det er fokuset når man sitter forann Zoya Phan som i utallige intervjuer og kommentarer har satt fokus på den grenseløse brutaliteten fra militærjuntaen, Shirin Ebadi – vinner av nobels fredspris – den første muslimske kvinnen og iraner som mottar prisen – og en prominent kritiker av det iranske regimet, eller Maryam al-Khawaja fra Bahrain.

En av talerne som skulle vært der, Ali Abdulemam, er journalist og blogger fra Bahrain. Kort tid etter han ble invitert og takket ja forsvant han.

Vi skylder han, og alle andre, som risikerer livet hver dag i kampen for grunnleggende rettigheter, å løfte deres historier. Diktatorer frykter talerstolen mer enn noe annet. Det er vår moralske plikt å gjøre ekkoet av deres stemme høy og tydelig.

Read Full Post »

Jeg skal ærlig innrømme at demonstrasjonsånden ikke akkurat er det som står sterkest blant Unge Høyre folk. Vi som tror at samfunnet forandrer seg gradvis, og som ser samfunnets institusjoner som et resultat av lange tradisjoner, sprunget ut av en rekke forskjellig politiske, kulturelle og sosiale omstendigheter. For oss som har en intuitiv frykt for store abstrakte planer for radikale politiske, økonomiske og sosiale reorganiseringer av samfunnet, er ikke protestrop utenfor Stortinget det som faller mest naturlig.

Men, det gjør også budskapet desto sterkere når vi konservative får demonstrasjonsånden i oss. For er det en ting som trekker Unge Høyre folk ut i kulden (i hvert fall undertegnede og et par til), i demonstrasjon forann Stortinget, så er det når ytringsfrihet, og grunnleggende demokratiske rettigheter brytes på det groveste. Nå er jeg helt forfrossen på tærne etter å stått utenfor Stortinget i nesten 2 timer, i altfor tynne sokker, sammen med iranere som viser sin avsky mot prestestyrets totalitære maktbruk.

Leder i Unge Høyre, Henrik Asheim var en av dem som holdt apell under dagens demonstrasjon. Unge Høyres budskap var klart og tydelig:  Norge må bryte all diplomatisk kontakt med det iranske regimet, og kalle ambassadøren hjem. Dette støtter jeg 100%. Diplomatiske virkemidler må alltid være første skritt, men diplomatiske virkemidlers legitimitet avhenger av at det følges opp med konsekvenser dersom forhandlingene ikke fører frem. Det er nå tilfellet med Iran. Dialog med Iran har ikke ført til noenting, det har bare gitt det sittende fascist-regimet mer tid til å fullføre sine atomplaner. Nå må krafitge sanksjoner, og full isolering av det iranske prestestyret, være neste skritt.

I August i fjor kunne mediene melde om over 100 kvinner og menn som var gruppevoldtatt av fangevoktere i Iran. De siste månedene har over 1000 mennesker blitt arrestert, og i løpet av de siste dagene bare har en rekke aktivister, bloggere og journalister blitt arrestert av iranske myndigheter som ønsker å kneble informasjonsflyten utover Irans grenser. Flere av disse risikerer nå dødsstraff.

Samtidig med demonstrasjonen i Oslo i dag, har det vært demonstrasjoner i Iran. Bare i løpet av den tiden jeg sto ute forann Stortinget kom det beskjeder om iranske demonstranter som var drept. Dette motet disse menneskene viser er helt ubeskrivelig. Befolkningen i Iran risikerer nå livet sitt for å kreve grunnleggende rettigheter som burde være en selvfølge for alle mennesker. Flere har nå gitt sitt liv i kampen for ytringsfrihet og demokrati. Deres eneste forbrytelse er å bruke sin rett til å demonstrere mot dem som styrer. Det er på tide at de får vår fulle anerkjennelse. Det får de kun ved at vi fordømmer Iran med de sterkeste virkemidlene vi har.

Obamas tilnærming til saken er i ferd med å endre seg kraftig. I mai 2008 snakket Obama stort sett om dialog. Fokuset har nå gått fra dialog til sanksjoner.

Obama i mai, 2008:


Obama i februar 2010:


Obama trenger nå verdensopinionens fulle støtte. Obama kan true Iran militært. Norge kan det ikke. Men Norge kan gå frem med et eksempel som i beste fall vil gi ringvirkninger i våre naboland og hos våre ølvrige vestlige allierte. Dette regimet har ikke diplomatiske interesser. Iran styres av et maktsykt vokterråd uten andre interesser enn sin egen trang til å kue befolkningen. Iran, et av verdens grusomste regimer, er nå i ferd med å anrike uran på et nivå som KUN kan brukes til produksjon av atomvåpen. «Iran er nå en atommakt», sa president Mahmoud Ahmadinejad i sin tale til folket i dag. Det er ikke lenger noen tvil om Irans intensjoner.

Militær styrke og diplomatisk innflytelse henger uløselig sammen enten man liker det eller ei.  Atomvåpen vil gi Iran enda et maktmiddel som kan føre til en forlengelse av deres mulighet til å fortsette undertrykkingen og mishandlingen av befolkningen sin. Dette kan ikke Norge eller noe demokraitsk land sitte stille å se på. Det må fordømmes på det kraftigste.

Norge må nå bruke det sterkeste virkemiddelet et lite land som oss kan ta i bruk. Vi må stoppe alle diplomatiske forbindelser med Iran, trekke ambassadøren vår tilbake, og gi Obama beskjed om at Norge vil gi sin fulle støtte, også økonomisk, til alle mulige sanksjoner mot Iran.

Demonstrantene i dag ropte slagord som: «Ned med diktatoren», «Khamenei er terrorist, ned med terroristen» og «Ned med fascist-regimet i Iran».

Norge må gi sin fulle støtte til disse menneskene. 

Read Full Post »

NATO feirer 60 år i år. I den anledning holdt den amerikanske ambassadøren Benson K. Whitney en tale om alliansens historie og dens mulige vei videre.

 

Kort om NATO:

Norge er et av NATOs 12 opprinnelige medlemsland. Alliansen ble stiftet i 1949. Da var det frykten for Sovjetunionens økende makt og kommunismens utbredelse som dannet grunnlaget for samarbeidet.

 

De opprinnelige medlemslandene var: USA, Storbritannia, Frankrike, Canada, Danmark, Portugal, Nederland, Luxembourg, Italia, Island, Belgia og Norge. Under den kalde krigen ble: Hellas, Tyrkia, Vest-Tyskland og Spania medlemmer, og etter den kalde krigen har en rekke tidligere Østblokk-land sluttet seg til alliansen. Dette gjelder: Polen, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia.

Hensikten her er ikke å gi en kjedelig oppramsing av NATOs historie, men å si noe om hvor omfattende dette samarbeidet faktisk er. Dette bildet illustrerer det ganske godt:

map_of_nato_countries3

Kjernen i hele NATO-samarbeidet er Artikkel 5. Den slår fast at et angrep på ett Nato land er å betrakte som et angrep på hele alliansen. Dersom ett NATO-land blir angrepet har de øvrige altså en plikt til å respondere.

 

 

Da Artikkel 5 ble utarbeidet, ble den antakelig av de fleste medlemslandene betraktet som en garanti for at USA ville være forpliktet til å komme sine allierte til unnsetning ved et eventuelt angrep. Den 11. September, 2001, skjedde imidlertid det ingen trodde kunne skje, når terrorister fløy inn i World Trade Center. Den allierte krigen mot terror var for alvor i gang.

 

NATO – en suksesshistorie

Whitney begynte talen sin med å hylle alliansen. Innledningen oppsummeres med følgende hyllest: “This year we celebrate NATO’s 60th anniversary and rightly recognize the achievements of the trans-Atlantic alliance. And what a record of almost inconceivable success – a Europe prosperous, whole and free, total victory in the Cold War, the creation of multilateral institutions that brings global order and pr ogress — the UN, the EU, the WTO, OSCE, IMF, World Bank. And, of course, NATO itself, the greatest defensive political and military alliance of all time. It is no exaggeration to say that this alliance has been the most powerful global force for peace, development, and progress in all history.”

 

Veien videre

Men når det er sagt, følger Whitney opp med en ”tydelig pekefinger”, og minner oss på hva det faktisk vil si å være en del av et forpliktende internasjonalt samarbeid.

 

Norge er et av verdens aller rikeste land, hvilket også gir oss mye innflytelse internasjonalt. Vi er dog et lite land, og mye mer avhengig av allianser og samarbeidspartnere enn for eksempel USA. For å sette det litt i perspektiv: Texas alene er større enn Frankrike.

 

 

Whitney påpeker at Norge, og resten av Europa, i lang tid har etterlyst en mer utstrakt hånd fra USA. Store deler av Europa har reagert på det som har blitt tolket som maktarroganse og et solorun fra USA, under Bush administrasjonen. Whitney påpeker imidlertid at mye har endret seg nå. President Obama har gjort «en utstrakt hånd» til en hovedpillar i sin administrasjon, sier han. Dette legger press på Europa. Hvis Norge og Europa forventer en utstrakt hånd, må de også være villige til å trå til.

 

Utfordringer

Det er mange viktige spørsmål Whitney setter fokus på:

 

 

Etter å ha opplevd ytterligere kutt i gass-leveransene i Europa, hvilke tiltak vil bli satt inn for å variere energiforsyningene? Hva kan Europa gjøre for å få et gjenoppblussende og mer aggressivt Russland til å spille en mer ansvarlig rolle i ulike verdensforhold? Er Norge villig til å bruke sine relasjoner til å påvirke russland i en mer positiv retning?

 

 

Nøyaktig hvilke ”gulrøtter og pisker” vil Europa bruke for å få Iran til å stanse utviklingen av kjernefysiske våpen? Er handel og business blitt så lokkende at det underminerer sanksjoner og diplomati? Hvis effektivt press på Iran blir holdt tilbake i Sikkerhetsrådet av Kina eller Russland, burde ikke transatlantiske partnere gjøre hva de kan utenfor FNs rammeverk?

 

Er det ikke på tide at Norge og andre som var imot Irak-krigen, putter begynnelsen på konflikten bak seg og begynner å støtte det Irakiske folk, og deres demokratisk valgte regjering? Hva vil Norge og Europa faktisk gjøre, for å hjelpe til med å stenge Guantanamo Bay?

 

Ett av de viktigste områdene fremover blir situasjonen i Afghanistan. Hva mer vil Norge nå bidra med i Afghanistan for å skape en sikker og bærekraftig nasjon?

 

Norge må ta ansvar

Norge har fått viljen sin. Norge har fått en amerikansk president og en stab som rekker ut en utstrakt hånd mot Europa, men det forplikter. Nå er det på tide at Norge viser at ordene om samarbeid ikke bare var tomme ord. Hvis Norge virkelig mener at det var feil av Bush å ikke innlede til nærmere samarbeid – er Norge nødt til å gi noe andre veien.

 

Norge er på BUNNEN av listen over hvor mye penger NATO-landene bruker på forsvar og sikkerhet. Av 26 land, ligger Norge på 20. plass, og bruker 1,3% av BNP. Det er ned fra 1,9 prosent for bare fem år siden, og langt under NATOS mål på 2%.

 

Vi står ovenfor en rekke viktige og vanskelige globale problemstillinger, som må løses globalt. Norge gjør allerede en viktig jobb i f.eks. Afghanistan, men det er på tide at Norge trapper opp engasjementet og viser at vi virkelig tar et forpliktende internasjonalt samarbeid på alvor.

 

Utviklingen i Afghanistan tyder nå på at mye av strategien har vært feil. Å forhindre at Afghanistan på nytt blir et sikkert tilholdssted for terrorister beskytter alle medlemslandene i alliansen. Obama har allerede besluttet å sende 17.000 flere soldater til Afghanistan, Norge har besluttet at det foreløpig ikke skal sende noen flere norske soldater.

 

Nå er det viktigere enn noen gang at Norge og resten av Europa tar ansvar, og setter inn de nødvendige ressursene, slik at innsatsen vår i Afghanistan ikke blir forgjeves. Hvis ikke er det slett ikke gitt at NATO og forholdet mellom Norge, Europa og USA vil være like nært som i dag.

Ideologi

Til slutt vil jeg også si litt om det ideologiske. Vi er inne på tunge utenrikspolitiske spørsmål her, der sterke prinsipielle og ideologiske standpunkt utfordres: Hva slags rett har Norge til å gripe inn i et annet lands anliggender? Har Norge bare rett til å gripe inn hvis Norges sikkerhet trues direkte? Hva slags sanksjoner har vi rett til å innføre mot land som bryter menneskerettighetene? Går det en grense, og hvor går evt grensen, for når det er nødvendig å ta steget fra sanksjoner til direkte intervensjon?

 

Dette er ett av de områdene der jeg skiller meg mest fra libertarianere eller liberalister. Mange liberalister vil hevde at vi ikke har noen rett til å gripe inn i et annet lands anliggender, annet enn i direkte selvforsvar. Selv mener jeg at retten til et liv i frihet, fri fra undertrykkelse og vold, er absolutt på tvers av landegrenser.

 

Vi i den vestlige verden har et moralsk ansvar ovenfor dem som lever i sult, fattigdom og nød. Vi har likeledes en moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker som lever i regimer som undertrykker befolkningen sin. Vi kan ikke akseptere at regimet i Nord-Korea bestialsk torturerer hundretusener av mennesker i fangeleire, og er i ferd med å sulte i hjel en tredjedel av sin egen befolkning. Ei heller kan vi akseptere at Iran er i ferd med å utvikle atomvåpen som på sikt vil kunne true verdensfreden.

 

Jeg siterer nok en gang Benson K. Whitney i hans foredrag: The new U.S. administration has said we will ask our allies to rethink some of their approaches – including their willingness to use military force. Force should never be our first choice, but a choice it must be. To keep the alliance relevant, all the members must have the political will to use it.”

 

Jeg velger å avslutte bloggposten med å sitere Barry Goldwaters berømte slagord: Peace Through Strength!

(Du kan lese hele ambassadørens fulle tale her)

Read Full Post »