Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Jan Tore Sanner’

(Innlegg i Minerva 10.01.2012)

Høyre kan ikke sitte stille i båten mens et europeisk søsterparti introduserer et nytt autoritært regime i Europa.

Det er aldri hyggelig når det er ens egne politiske venner som tar inn på gal sti. Det er betraktelig mer tilfredsstillende å rette en harmdirrende pekefinger mot motsatt ende av den politiske skalaen. Høyre har vært flinke til dette de siste årene, og med rette.

Venstresidens unnfallenhet overfor ideologiske venners grove menneskerettighetsbrudd i særlig Latin-Amerika har vært påfallende. Fortsatt nekter flere, inklusive stortingsrepresentanter, å ta innover seg de elendige tilstandene på Cuba – et av verdens mest åpenbare totalitære diktaturer.

Høyre, med nestleder Jan Tore Sanner i spissen, har i lang tid vært aktivt i kampen for demokrati og menneskerettigheter verden over. Hvert år deler også Høyre ut ”Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter”. På landsmøtet i fjor gikk prisen til studentorganisasjonen JAVU i Venezuela, et annet eksempel på et venstreside-regime der menneskerettighetssituasjonen blir stadig verre.

Høyre har grunn til å være stolt av sin historie, hva gjelder demokrati og menneskerettigheter. Det medfører imidlertid et spesielt ansvar for å si fra like kraftfullt når ens egne venner tar i bruk de samme midlene man kritiserer hos sine motstandere. Ellers får kritikken en hul gjenklang og en vond bismak.

Et autoritært høyre i Ungarn
Ungarn, under ledelse av Høyres søsterparti Fidesz, er i ferd med å gi EU dets første autoritære regime. Med to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen tar regjeringspartiet nå i bruk alle midler for å feste et stadig strammere grep om makten.

(Les resten på Minerva)

Advertisements

Read Full Post »

Å avskaffe «parlamentarisk språkbruk» er kanskje noe av det beste vi kan gjøre for å øke interessen for politikk og samfunn i Norge.

Flere har regaert på det danske Venstres oppførsel da Helle Thorning-Schmidt debuterte som dansk statsminister, tirsdag denne uken. Under den ferske statsministerens tale kom det flere sarkastiske kommentarer på facebook og twitter fra bl.a. tidligere integrasjonsminister Søren Pind (V) og eks-finansminister Claus Hjort Frederiksen (V).

Her er noen eksempler som trekkes frem i Aftenposten:

På Facebook skrev Pind følgende: «Claus spør om det ikke er den kjedeligste talen på årtier. Har svart at jeg ikke kjenner dem (som ble holdt, red anm) for 100 år siden…». 

Søren Pind griper tak i enkeltsetninger fra Helle Thorning-Schmidt og kommenterer dem: 

«Vekk med starthjelp. Vekk med tak på kontanthjelp. Vekk med insitament til å arbeide…»

«Helsevesenet er under kjempepress. Derfor har vi avskaffet fradraget for helseforsikringer, så presset kan bli større…»

Valgforsker Hanne Marthe Narud kaster seg på kritikken og kommenterer at hun «håper dette ikke skjer i Norge». Jeg ikke bare håper at dette kan skje i Norge. Jeg skulle gjerne sett at de sarkastiske kommentarene kunne flyttet seg fra sosiale medier og opp på selve talerstolen inne i Stortingssalen.

Jeg vil tro at jeg ut i fra de fleste parametre kan definere meg som ganske langt over gjennomsnittet politisk interessert. Jeg tror også at jeg langt i fra er alene om å mene at norsk politisk debatt veldig ofte er dørgende kjedelig. Og da snakker jeg ikke først og fremst om den debatten som foregår i mediene, den kan selvfølgelig vaære kjedelig iblant den også, men den er ofte frisk og god. Kronikkutvekslinger og replikkutvekslinger i pressen kan være svært så underholdende, også i Norge.

Som mange andre politisk interesserte, kanskje særlig på borgerlig side, har jeg stor glede av å lese Kjetil Alstadheims syrlige kommentarer i Dagens Næringsliv. Likevel er det et paradoks at mesteparten av de retoriske vendingene til mannen som bl.a. har vunnet Riksmålsforbundets språkpris for pressefolk, Gullpennen, ville blitt klubbet ned i Stortingssalen. Der har vi nemlig noe som kalles parlamentarisk språkbruk. Det er en praksis som dreper treffende retoriske vendinger, og som kan få den beste politiske nerden blant oss til å sovne selv i en relativ «frisk» debatt i Stortingets spørretime.

SP-leder Liv Signe Navarsete er blant dem som har blitt irrettesatt for såkalt «uparlamentarisk språkbruk». I 2008 ble Navarsete kraftig irettesatt av daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland, som mente at hennes språkbruk var «langt utover parlamentarisk språkbruk»

Begrepene Navarsete fikk kjeft for var bl.a. en kommentar til Borghild Tenden (V) som hun mente at hadde «frekkhetens nådegave», hvorpå hun påpekte at «noen burde gå hjem og gjøre hjemmeleksa si». Det vakte også oppsikt da hun kommenterte at «Høyre holder fram en tåpelig målestokk for hvordan en skal måle aktiviteten» i veibygging, som en kommentar til Øyvind Halleraker.

I 2007 ble Høyres nestleder Jan Tore Sanner klubbet ned da han påpekte at daværende finansminister Kristin Halvorsens innlegg inneholdt «tull om skatt», Siv Jensen ble klubbet for å bruke ordet «flåsete» om statsmisterens innlegg og Jan Arild Ellingsen (Frp) fikk påtale for å bruke karakteristikken «springe med halen mellom beina» om regjeringen.

Felles for alle uttalelsene er at vi ikke ville leet på et øyelokk om vi leste dem i en kronikk, hørte dem referert i en tale på et landsmøte, eller over en samtale på et formelt selskap. I vår folkevalgte forsamling derimot klubbes velvalgte ord og uttrykk, som ellers ville fått bestemor til å nikke anerkjennende om de ble sagt over middagsbordet, ned som om de var banneord.

Vi trenger imidlertid ikke se lenger enn til Storbrittania før debattene har en helt annen tone. Der er replikkvekslingene i parlamentet tidvis på et sånt nivå at det er retorikkutveksling i verdensklasse. Samtidig inneholder de engelske debattene karakteristikker som ville gjort norske politikere stumme av forskrekkelse om man forsøkte seg på noe lignende her. I Storbrittania er debattene gentlemanssport. Britene håndterer en form uforskammet eleganse som gjør gode debatter til en slags verbal kårdefekting.

Her er et eksempel fra en frisk britisk debatt som ville vært helt utenkelig i Norge:

Jeg mener det er altfor få friske debatter i norsk politikk, og det har flere negative konsekvenser. Det fører ikke bare til at de formelle politiske diskusjonene i Norge blir kjedelige og uinteressante for folk flest. Det fører også til at norske politikere rett og slett blir mer kjedelige i mangel på retorisk trening.

Det ville vært et interessant prosjekt å avskaffe alt som heter «parlamentarisk språkbruk» i Stortinget. Jeg er selvfølgelig enig i at man bør stille strengere krav til språkbruken i parlamentet enn ellers, men disse kravene vil bli stilt uavhengig av hva som står i Stortingets språkreglement. Jeg tror ikke at allmennheten vil belønne politikere som høres ut som fulle sjømenn fra talerstolen dersom stortingsrepresentantene fikk si akkurat hva de vil.

På mange måter vil kravene til treffende ordbruk kunne bli større dersom reglementet i hvert fall løses opp ganske kraftig. I stedet for å gjemme seg bak det vi på politiker-folkemunne kaller «bullshit-bingo» ville kravene til tydelighet ble større.

Da ville vi kanskje for alvor sett hvilke norske politikere som behersker debattformen. De som går for langt vil ikke vinne særlig respekt blant hverken folk flest eller stortingskolleger. Samtidig vil det bli en langt mer pinlig affære å møte opp på Stortinget med innholdsløs retorikk eller taler der man ikke har gjort en grundig nok jobb med faktaarbeidet.

Når man er folkevalgt medlem av landets parlament synes jeg rett og slett at man bør takle å høre at noen mener talen din er kjedelig. Å kunne håndtere sarkastiske påminnelser om løfter man har gjort før valget, når man gjør helomvending kort tid etter valget burde være enda mer selvfølgelig. Ellers kan det kanskje tenkes at man hadde passet bedre som taleskriver enn som taler.

Read Full Post »

Jeg føler behov for å komme med en vennlig oppfordring til mine partifeller i Høyre, i anledning debatten omkring foreldrepermisjon. For få dager siden startet Høyres Kvinneforum en debatt omkring foreldrepermisjonen. Leder av Høyres Kvinneforum, Linda C. Hofstad Helleland, gikk offensivt ut etter kvinneforumets vedtak forrige helg, der de vil fjerne fedrekvoten i sin helhet.

Fedrekvoten var fra starten i 1993 på fire uker, og er nå på ti uker. Dersom far ikke tar sin del av kvoten, mister familien disse ukene. Høyrekvinnenes forslag går altså ut på at ingen av disse ukene lenger skal forbeholdes far, men at det er familien selv som skal bestemme hvordan permisjonen skal fordeles. Dette er et forslag jeg uten forbehold støtter 100%.

Ikke bare uttrykker jeg uforbeholden støtte. Jeg mener også at dette burde være en selvfølge, og er glad for å se at Høyres Kvinneforum opplever mye støtte i partiet, fra bl.a. Torbjørn Røe Isaksen og Michael Tetzchner. Men enkelte i Høyre er også mer skeptiske. Dette innlegget er en vennlig oppfordring til dem. Det er en oppfordring om å tenke seg om, og undersøke de underliggende ideologiske og prinsipielle fundamentene i dette spørsmålet.

De mer skeptiske røstene viser nemlig til resultatene. Jan Tore Sanner sier f.eks. at «fedrekvoten har bidratt til å gi familiene større muligheter og økt valgfrihet. Denne type virkemidler er fortsatt nødvendig og skiller seg fra sosialistenes forslag om å regulere hele permisjonstiden». Her vil jeg be Sanner om å undersøke premisset for sitt syn. Det Sanner indirekte sier er at staten har tvunget familiene til mer frihet. Fra et konservativt synspunkt åpner det for en meget skummel frihetsdefinisjon. Det faktum at flere fedre har valgt å ta ut permisjon etter dette vedtaket, er ikke et utslag av mer valgfrihet, det er simpelthen et utslag av tilpasning.

Det er helt naturlig at flere fedre velger å ta ut permisjon, når alternativet er at de ikke får permisjon i det hele tatt. Det betyr imidlertid ikke at det var dette familien i utgangspunktet ønsket. I mange tilfeller ville det vært til det beste for familien om det var mor som fikk disse ukene. Men siden staten bare tillater at far tar ut disse ukene, vil mange se seg indirekte tvunget til å benytte seg av denne såkalte «muligheten».

I realiteten har det ingenting med valgfrihet å gjøre. Det er et resultat av at staten opptrer som moralsk dommer ovenfor hele landets familier. Det er slettes ikke slik at det er til det beste for enhver familie at permisjonen deles likt mellom mor og far. Dette kan variere veldig i ulike tilfeller, og det burde ikke være opp til politikere å definere hva som er den korrekte løsningen her. Det er det ingen fasit på.

Erna Solberg har også en litt bekymringsfull tilnærming til saken etter mitt syn. Jeg har riktignok stor forståelse for at Erna som partileder ikke kan ha et bastant syn i den ene eller andre retningen før partiet har fattet et vedtak. Jeg etterlyser bare en mer prinsipiell tilnærming til saken.

«Pappakvoten har ført til store, gode og raske endringer, men spørsmålet er om vi har kommet langt nok. Er holdningen på arbeidsplassene slik at menn kan velge å være hjemme med barna uten å frykte at de blir sett på som lite karriereorienterte», sier Erna, som tror at dette blir en viktig og god debatt på landsmøtet.

Det tror jeg også, men det bør ikke bli en debatt om resultatene. Det er ikke resultatene som avgjør hvorvidt man har valgfrihet. Det er valgene som avgjør om valgfriheten er til stede. I dette tilfellet er valget pappperm eller ingen perm. Likestillingsombudet har forsøkt å påstå at dette skulle gi mer valgfrihet, men det er ingen logisk sammenheng i det argumentet. Det er umulig å fremlegge et logisk argument som ikke skulle tilsi at valgfriheten ville bli større dersom mor og far kan velge hvordan de vil fordele dette helt selv. Hvis ikke har man i hvert fall en pussig definisjon på valgfrihet.

Til slutt vil jeg derfor bare be om at alle mine partifeller i Høyre, som er usikre på hva de mener i denne saken, om å tenke på våre mest grunnleggende prinsipper: frihet, ansvar og mangfold. Friheten til å ta egne avgjørelser, og deretter ta ansvar for de valg man har gjort, og verdien av at ulike mennesker, med ulike behov, ulike talenter, utgangspunkt, interesser og drømmer, også kan ta ulike valg på vegne av seg selv og sin familie, uten at staten nødvendigvis har noen rett til å si at det ene valget er bedre enn det andre.

Jeg har i hvert fall gjort det, og konklusjonen min er entydig: Høyres Kvinneforum har min ubetingede støtte i denne saken. Som konservativ, med tro på at det finnes grenser for politikk, kan jeg ikke med samvittigheten i behold moralisere over hvordan foreldre velger å fordele tiden med sine egne barn.

Read Full Post »

Hvordan skal vi ta de rike? Et spørsmål mange er opptatt av. Vi er spesielt opptatt av at ingen skal bli såkalte «nullskatteytere». Dette var et poeng for spesielt SV, men også de andre rødgrønne partiene, i valgkampen.

Høyre gikk til valg bl.a. på å fjerne formueskatten. Et viktig både prinsipielt og økonomisk grep. Prinsipiet fordi det burde være en rett å få spare pengene sine uten å bli straffet for det, og økonomisk fordi det tilfører næringslivet mer investeringer og arbeidsplasser. De rødgrønne argumenterte med at formueskatten ikke er en skatt på bedrifter, men på den enkeltes formue. Høyre viste på sin side til at dette naturligvis går utover næringslivet uansett, da kapitalen som skal til for å dekke formueskatten vil bli tatt fra bedriftens kapital. Både bedriftsledere og økonomer støttet dette rimelig innlysende poenget. Det ble vanskelig å argumentere mot at formueskatten faktisk går utover næringslivet og koster oss arbeidsplasser.

SV fant derfor på en annen måte å argumentere på. De brukte slik retorikk som SV er eksperter på. De spilte på misunnelighet. SV la frem et dokument med tittelen: «Hvem tjener på en regjering med Høyre og Frp». Der kunne de «vise til» at 27 av 34 milliardærer ville bli nullskatteytere dersom Høyre fikk fjernet formueskatten. Dette argumentet hadde Høyre større problemer med å svare på. Til tross for at fjerning av formueskatten var en av Høyres hovedsaker, og noe vi burde vært svært foreberedt på, klarte likevel Høyres nestleder, Jan Tore Sanner, å svare slik i VG:

Hvis vi fjerner formuesskatten helt, må vi finne andre måter å sikre at også de aller rikeste betaler skatt, sier Sanner til VG.Hvordan?

Det har jeg ikke noe klart svar på nå. Men jeg er helt sikker på at det er mulig å finne løsninger på det, sier Sanner.

Dette viser hvor store retoriske problemer høyresiden har når vi skal parere sosialistenes misunnelighetsretorikk. Løsningen må være å innse at SVs regnestykke er basert på premisser Høyre ikke under NOEN omstendigheter kan akseptere. Vi kan ikke akseptere dette premisset for debatten, fordi det er grunnleggende feil, både reelt og prinsipielt.

Når Audun Lysbakken sier at: «Fjerning av formuesskatten vil gjøre at Olav Thon, Kjell Inge Røkke og Jens Ulltveit-Moe ikke vil betale noen ting til fellesskapet» burde det slå inn noen kraftige ryggmargsreflekser hos Høyre. Her er et lite utvalg av disse millardærene som ikke vil bidra med noenting, dersom formueskatten fjernes ifølge SV og Lysbakken:

KJELL INGE RØKKE
(TGI Holding, Aker ASA)

OLAV THON
Olav Thon Gruppen , Thon Hotels)

ARNE A. WILHELMSEN
(Shipping)

MARGARET BG. KIERULF
(Cruice)

ANNE KRISTI KOPPANG
(Restaurant)

JENS ULLTVEIT-MOE
(investor, gruvedrift)

JOHAN H. ANDRESEN
(Ferd)

TROND MOHN
(CEO)

STEIN ERIK HAGEN
NINA CAMILLA HAGEN
CAROLINE M. HAGEN
CARL ERIK HAGEN
(Rimi, Orkla, Steen & Strøm, Jernia, Komplett)

OLE RASMUS MØGSTER
(LACO AS, DOF ASA, Austevoll Seafood ASA)

JOHAN JOHANNSON
(NorgesGruppen)

SVEIN STØLE
(Pareto Securities)

Dette er mennesker som bidrar med en masse til fellesskapet gjennom de verdiene de skaper, og de arbeidsplassene de skaper. Det er naturligvis masse vi kunne gjort for å gjøre skattesystemet enklere og mer rettferdig, men nullskatteyterproblematikken er først og fremst et retorisk problem og ikke et reelt problem.

Norges rikeste bidrar til enorme skatteinntekter, ja de vil faktisk bidra til enda flere inntekter dersom formueskatten fjernes fordi mer kapital vil gå med til å skape arbeidsplasser som tilfører samfunnet mer verdier. De rikeste 800 personer har uansett ca 85% av sin formue investert i verdiskapende virksomhet. Dette skaper store direkte og indirekte skatteinntekter for det offentlige.

Formueskatten er ikke de rikes hovedbidrag. Deres bidrag til fellesskapet er fremfor noe de verdiene de skaper gjennom sin virksomhet, og formueskatten svekker nettopp denne verdiskapingen. Den svenske forskeren Åsa Hansson ved Universitetet i Lund, i Sverige, understøttet dette argumentet da hun la frem sin studie studie basert på tall helt fra 1980 – 2004 der hun mener å påvise at formueskatten koster Norge mellom 4.000 og 10.000 arbeidsplasser – fordi den tar bort kapital som ellers ville gått til investeringer og flere arbeidsplasser.

Norges rikeste betaler mye skatt

Norges rikeste er uansett ikke nullskatteytere all den tid de betaler skatt gjennom bedriftene sin:

Arbeidsgiveravgift
Bedriften betaler selskapsskatt

I tillegg har man avgifter som:
miljøavgifter
plastavgift
ulike former for luksusavgifter, osv…
som stort sett kommer fra bedriftene.

I tillegg bidrar de indirekte til enormer skatteinntekter ved arbeidsplassene som blir skapt.

Høyres svar til SV burde vært et tilsvarende motregnskap, der Høyre tar for seg SVs regnestykke om Norges 34 rikeste, bruker ovenstående faktorer, og viser hva Norges rikeste faktisk betaler i skatt når vi regner med arbeidsgiveravgiften, selskapsskatten, ulike avgifter – samt hvor store skatteinntekter de tilfører felleskassen ved de arbeidsplassene de skaper.

SVs liste over de 34 rikeste menneskene i Norge er folk som nettopp skaper masse verdier, bidrar til fellesskapet og er helt avgjørende for det norske samfunnet – med eller uten formueskatt.

SV som er så opptatt av velferd burde ha respekt for de verdiene norges rikeste skaper, i stede for å vise sånn forakt for de menneskene som faktisk gjør velferdssamfunnet vårt mulig. Debatten om nullskatteytere burde egentlig handle om en helt annen gruppe: de som står utenfor arbeidslivet og mottar penger fra staten når de egentlig kunne vært i jobb. Det er disse som er problemet. Det er disse som undergaver velferdssamfunnet vårt, og snylter på andre. Norges rikeste er ikke noe problem. Vi styrker ikke de svake ved å svekke de sterke. Tvert om!

Read Full Post »