Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘John Stuart Mill’

(Har tatt noen av poengene fra forrige bloggpost, og utvidet dem til et Minerva-inlegg. Kommenter gjerne innlegget der)

Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undetrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele menneskeheten.

Liu Xiaobo er en av verdens aller fremste symboler i kampen for grunnleggende menneskerettigheter. I flere tiår har han vært en frittalende kritiker av kommunistregimet i Kina, han har blitt arrestert og truet gjentatte ganger, men har aldri gitt opp. Nå har han fått Nobels fredspris for sin utrettelige kamp for frihet, menneskerettigheter og demokratisk reform i Kina.

Dessverre vil han neppe få muligheten til å ta imot prisen selv. I dag sitter Liu Xiaobo i fengsel for å ha ytret sine meninger. Uretten mot Xiaobo er ikke bare en urett fra et undertrykkende regime mot et enkelt individ, det er en urett som angår oss alle.

Å legge bånd på menneskers frie tenkning og ytringer er også å legge bånd på søken etter mer kunnskap og sannhet. Å legge bånd på ett enkelt individs rett til å ytre sin mening, er samtidig å legge bånd alle andres mulighet til å danne sin egen karakter. For det er gjennom fri meningsutveksling at individet danner sin moralske karakter. I dag er millioner av mennesker i Kina frarøvet denne muligheten.

Alle taper på sensur
På høyresiden sier vi ofte at «holder du enkeltmennesket tilbake, så holder du også samfunnet tilbake». Liu Xiaobos kamp illustrerer dette. I Kina i dag sensureres internettsider med informasjon som myndighetene ikke liker, sosiale medier sensureres for å forhindre at kinesere skal få enda mer innblikk i og inntrykk fra resten av verden, og autoriserte skolebøker forteller kun den virkeligheten som Kinas kommunistregime regner for sann. Det betyr at for hver oppvoksende generasjon vil det bli stadig færre mennesker som kjenner Kinas virkelige historie.

I en global verden angår dette oss alle. Det er vår plikt å gi kampen for den mest grunnleggende rettigheten vi har: retten til å ytre sine meninger, en stemme. Det er vår plikt å la Liu Xiaobos kamp bli hørt.

I boken «On Liberty» leverer John Stuart Mill et nesten kompromissløst forsvar av ytringsfriheten, men Mill nøyer seg ikke med et typisk prinsipielt forsvar av enkeltindividets rettigheter. Liberale tenkere har ofte tilnærmet seg debatten om ytringsfrihet med et slags naturrettslig utgangspunkt. Som utilitarist må Mill forene sitt radikale forsvar av enkeltindividet med et instrumentelt forsvar til samfunnets felles beste:

The peculiar evil of silencing the expression of an opinion is, that it is robbing the human race; posterity as well as the existing generation; those who dissent from the opinion, still more than those who hold it. If the opinion is right, they are deprived of the opportunity of exchanging error for truth: if wrong, they lose, what is almost as great a benefit, the clearer perception and livelier impression of truth, produced by its collision with error.

For Mill er sensur en forbrytelse mot hele menneskeheten. Den besynderlige ondskapen i å tvinge en meningsformidler til taushet, sier Mill, er at den raner de som avviker fra meningen enda mer enn dem som fremmer den. Hvis oppfatningen er korrekt, frarøves nåværende og fremtidige generasjoner muligheten til å skifte ut feil med sannhet. Hvis oppfatningen er gal, frarøves man en nesten like stor fordel; et klarere inntrykk av sannhet, produsert av dens kollisjon med feil.

Alle mennesker er feilbarlige og det er kun gjennom frie ytringer man kan oppdage sannheten. En mening som ikke kan forsvares mot kritikk og argumenteres for har ingen verdi. Først når vi har hørt alle innvendinger og fremdeles mener at vi har rett, har vi grunnlag for å mene dette.

Mill understreker også at ingen majoritet har rett til å frarøve et enkelt menneske retten til ytre sine meninger:

If all mankind minus one were of one opinion, mankind would be no more justified in silencing that one person than he, if he had the power, would be justified in silencing mankind.

Samme hvor stor majoriteten i et spørsmål måtte være, er sensur av selv den minste minoritets frie meningsfremsetting en forbrytelse mot hele samfunnet.

Sensur muliggjør undertrykking
I en globalisert verden der vi i stadig større grad er avhengige av hverandre, er det å kue andre til taushet det beste våpenet undertrykkende regimer har mot reaksjoner fra resten av verden. Holocaust, folkemordet i Kambodsja, Josef Stalins gulager, historiens mørkeste kapitler har alltid blitt muliggjort gjennom taushet, sensur og systematisk undertrykking av opposisjonelle røster.

George Washingtons ord illustrerer brutalt ytringsfrihetens fundamentale nødvendighet i ethvert demokratisk samfunn: «If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter.» Derfor er årets fredspris så viktig. Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter, er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undertrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele menneskeheten.

Read Full Post »

Gårsdagens kunngjøring av årets fredsprisvinner var en gledelig beskjed.

Endelig en verdig fredsprisvinner. Endelig en nobelkonsert jeg kan se på med glede. Endelig en prisoverrekkelse jeg kan overvære uten frustrasjon, og en vinner jeg kan applaudere helhjertet.

Etter fjorårets prisvinner dømte jeg nobelkomiteen nedenom og hjem og erklærte at Norge ikke lenger fortjente å dele ut fredsprisen. En komité som har gitt prisen til power-point ett år og til taler og intensjoner ett annet år får ikke umiddelbart fornyet tillit, men årets tildeling tar absolutt prisen tilbake fra pinlig kjendiseri dit den skal være. For jeg er ganske sikker på at Liu Xiaobo vil gå inn i historien som en av de virkelig store fredsprisvinnerne.

Liu Xiaobo er en av verdens aller fremste symboler i kampen for grunnleggende menneskerettigheter. I flere tiår har han vært en frittalende kritiker av kommunistregimet på Kina, han har blitt arrestert og truet gjentatte ganger, men har aldri gitt opp.

Han var aktiv i protestene på den himmelske freds plass i 1989, der mange tusen arbeidere og studenter demonstrerte for demokrati og frihet, mot det sittende regimet. Protestene ble slått ned på militært, det ble beordret skyting av demonstrantene, og mange hundre mennesker (andre anslag sier flere tusen) døde. Mange som vokser opp i Kina i dag vet ikke om det som skjedde engang. Hendelsen står ikke noe sted i autoriserte skolebøker. Internettsider og andre informasjonskanaler som forteller om hendelsen sensureres av myndighetene.

Dette illustrerer hvilken kamp Liu Xiaobo, og andre som ham, må kjempe hver dag for retten til ting vi tar forgitt her i Norge.

I dag sitter Liu Xiaobo i fengsel for å ha ytret sine meninger. I 2009 ble han dømt til 11 års fengsel for å ha vært en av de ansvarlige bak demokratioppropet Charta 08 – et politisk manifest for politisk reform i Kina. Oppropet ble undertegnet av 303 kinesiske tjenestemenn, jurister og intellektuelle.

Det som gjør Xiaobo så farlig for de kinesiske myndighetene er hans utrettelige kamp for demokratisk politisk reform i Kina, heller enn voldelig konfrontasjon med myndighetene. Xiaobo viser at det finnes et demokratisk alternativ. Kommunistregimet i Kina har åpnet økonomien sin mer, og Kina er i dag en av de største og mektigste økonomiene i verden. Kina har opplevd en voldsom økonomisk fremgang, og det er ofte dette vi hører mest om i mediene.

Årets fredspris er derfor en uhyre viktig vekker. Den minner oss om at det brutale totalitære regimet som fortsatt eksisterer i Kina, på tross av økonomisk fremgang og materiell velstandsvekst.

I skrivende stund er Liu Xiaobos kone, Liu Xia, på vei til stedet der mannen er fengslet for å gi ham nyheten om prisutdelingen. Mannen vet antakelig ikke selv at han har vunnet engang. Det siste vi har hørt nå er at Xias advokat ikke kommer i kontakt med henne. Advokaten frykter nå at nobelprisvinnerens kone også vil bli frarøvet sin frihet.

Dette er situasjonen mennesker i Kina lever under hver dag. Medier sensuereres, informasjon fra utlandet holdes tilbake, og skolebøker og medier forteller kun den virkeligheten Kinas kommunistregime regner for sann. For hver oppvoksende generasjon blir det stadig færre mennesker som kjenner Kinas virkelige historie.

I boken «On Liberty», skriver John Stuart Mill følgende:

«The peculiar evil of silencing the expression of an opinion is, that it is robbing the human race; posterity as well as the existing generation; those who dissent from the opinion, still more than those who hold it. If the opinion is right, they are deprived of the opportunity of exchanging error for truth: if wrong, they lose, what is almost as great a benefit, the clearer perception and livelier impression of truth, produced by its collision with error.»

For Mill er sensur en forbrytelse mot hele menneskeheten. Den besynderlige ondskapen i å tvinge en meningsformidler til taushet, sier Mill, er at den raner de som avviker fra meningen enda mer enn dem som fremmer den. Hvis oppfatningen er korrekt, frarøves nåværende og fremtidige generasjoner muligheten til å skifte ut feil med sannhet. Hvis oppfatningen er gal, frarøves man en nesten like stor fordel; et klarere inntrykk av sannhet, produsert av dens kollisjon med mistak.

Alle mennesker er feilbarlige og det er kun gjennom ytringer man kan oppdage sannheten. En mening som ikke kan forsvares mot kritikk og argumenteres for har ingen verdi. Først når vi har hørt alle innvendinger og fremdeles mener at vi har rett, har vi grunnlag for å mene dette.

«If all mankind minus one were of one opinion, mankind would be no more justified in silencing that one person than he, if he had the power, would be justified in silencing mankind.»

Nok en gang illustrerer Mill hvorfor ingen majoritet har retten til å frarøve et enkelt menneske friheten til ytre sine meninger. Samme hvor stor majoriteten måtte være, er sensur av et enkelt menneskes frie meningsfremsetting en forbytelse mot hele menneskeheten.

Derfor er årets fredspris så viktig. Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter, er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undetrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele mennesketen.

«If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter.»

– George Washington


Read Full Post »

Politikk og føleri har en lei tendens til å krysse spor, men dette er sjelden en god idé. Følelser må gjerne være retningsgivende for nyskjerrighet og søken etter informasjon, men hvis personlige følelser aksepteres som selvstendige politiske argumenter er vi inne i en farlig utvikling. Hva enn du og jeg måtte føle er riktig er verdiløst i enhver diskusjon (med mindre den handler om nettopp våre egne personlige følelser), hvis ikke følelsene underbygges med noe mer. Høres det innlysende ut? Dessverre virker det ikke alltid slik.

Vi har alle sterke følelser om mye rart. Mennesker er følelsesvesener. Vi har personlige oppfatninger om rett og galt, og egne moralske retningslinjer, som veileder oss i livet. Politikere er også like mye følelsesvesener som alle andre, men en majoritet av norske politikere har i ulik grad en tendens til å forveksle sine egne personlige følelser med sin rolle som formynder.

Jeg havner ofte i politiske diskusjoner (gjerne også i mitt eget parti) der argumenter som «jeg mener at», «jeg kan bare ikke akseptere at», eller «for meg blir dette bare feil» dukker opp som selvstendige argumenter. Som regel er dette en konsekvens av manglende argumenter, men argumentasjonen er like fullt skummel. De som postulerer slike argumenter må bevisst eller ubevisst mene at sitt eget føleri er grunn nok til å tre meningene sine nedover hodet på folk. Men når ble dine og mine personlige følelser et godt nok utgangspunkt for å overføre disse til retningslinjer for hele samfunnet?

Politikeres tenkning, som hos alle andre mennesker, er selvfølgelig preget av subjektive holdninger og meninger, men disse meningene i seg selv kan ikke være god nok grunn til å tvinge lover på hele befolkningen. Jeg antar at et flertall av politikerne på Stortinget mener at utroskap er høyst umoralsk, men det er ingen som vil forby det. Hvorfor? Fordi politikeres personlige følelser om hvorvidt utroskap er riktig eller galt ikke er et legitimt grunnlag for å tvinge alle andre til å følge dem ved lov.

Det er særlig noen områder der «jeg mener at»-argumentasjonen ofte kommer frem. Narkotikadebatten er ett av eksemplene. Det skjer meget sjeldent at samfunnsdebattanter overhodet tar med vurderinger av de negative konsekvensene av legalisering opp mot de negative konsekvensene av forbud i offentlig debatt, og så og si aldri hvis det er snakk om politikere. De fleste bare mener at forbud er den eneste riktige løsningen uten særlig tungtveiende argumentasjon for dette, og er ikke villig til å akseptere legalisering, selv om det skulle vise seg at de negative konsekvensene av legalisering er mindre. Dette er ikke et angrep på alle som er for en streng forbudslinje, men et angrep på dem som ikke underbygger det med argumenter og også er villig til å vurdere forbud opp mot legalisering. For narkotikadebatten er absolutt ett eksempel på en vanskelig debatt, der det er mange gode argumenter for og imot, men også en debatt der føleri ofte tar over for saklig diskusjon.

En annen debatt som derimot ikke inneholder særlig gode argumenter både for og imot, men der intoleranse/moralisme møter toleranse/respekt, er i prostitusjonsdebatten. Jeg tror ikke det er noen debatt hvor jeg oftere møter de tomme «jeg mener at»-argumentene. De fleste mener nemlig at ingen burde prostituere seg; et rimelig forståelig argument, men mange bruker også dette som et argument for å ville forby prostitusjon. Når de konfronteres med en rekke eksempler på mennesker som faktisk prostituerer seg av egen fri vilje, kommer ofte motsvaret: «jeg kan bare ikke akseptere at folk selger kroppen sin». Men hva med vedkommende som ikke har noe problem med å selge egne seksuelle tjenester? Har ikke denne personen noen verdi, eller rett til en egen oppfatning?

Hva gir den enkelte politiker rett til å la sine personlige følelser rundt prostitusjon definere hvordan alle andre skal opptre når den deres handlinger ikke skader noen andre?

Det er mye jeg ikke kan akseptere for min egen del, for mine egne eventuelle barn en gang i fremtiden inntil de blir voksne, for min familie, osv… men gir det alene meg en rett til å la dette gjelde som formelle moralske retningslinjer for resten av samfunnet?

Hvis individet står i fokus for den politiske tenkningen… – med mindre man mener at kollektivet er alt og individet intet, må man alltid spørre seg hvorvidt noens uønskede handling faktisk skader noen andre eller ikke, før man har noen rett til å gripe inn som formynder. Ens egne gode intensjoner, ønsker for noen andre, idé om hva som ville være moralsk riktig eller best for noen andre, kan ikke være en tilstrekkelig grunn til å frata noen andre dets frihet. Hvordan skal man isåfall rettferdiggjøre sine egne frie valg?

Dagens budskap er egentlig så enkelt som dette:

Argumentet «jeg mener at» må alltid etterfølges av ‘hvorfor’. Et argument må per definisjon inneholde argumentasjon; et utsagn som blir satt fram for å styrke eller svekke en påstand. Med mindre en ytring inneholder dette er det ikke et argument, men kun et tomt postulat uten verdi i en politisk debatt.

Når man går fra å mene noe personlig , til å ville la dette være retningsgivende for hele befolkningen, så holder det ikke bare å si hva man mener.

Jeg skal avslutte denne posten, med et passende utdrag fra John Stuart Mills ‘On Liberty’:

The sole end for which mankind are warranted, individually or collectively, in interfering with the liberty of action of any of their number, is self-protection. That the only purpose for which power can be rightfully exercised over any member of a civilized community, against his will, is to prevent harm to others. His own good, either physical or moral, is not sufficient warrant. He cannot rightfully be compelled to do or forbear because it will be better for him to do so, because it will make him happier, because, in the opinion of others, to do so would be wise, or even right… The only part of the conduct of anyone, for which he is amenable to society, is that which concerns others. In the part which merely concerns himself, his independence is, of right, absolute. Over himself, over his own body and mind, the individual is sovereign.

Read Full Post »

Det nærmer seg valg, og de neste månedene vil vi se et stadig økende fokus på enkeltsaker, Selv  skulle jeg gjerne sett TV-debatter med heftige ideologiske disputter om skjæringspunktet mellom liberalisme og konservatisme i Høyres liberalkonservative linje, om inkonsekvente ideologiske standpunkt i Frps påståtte liberalisme, om forholdet mellom marked og stat i Venstres sosialliberalisme, eller om SVs sosialisme er i ferd med å bli utvannet etter 4 år i regjering. 

 

Jeg må imidlertid innse at slike debatter har en ganske begrenset appell, men det er ikke slik at ideologi kun handler om å børste støvet av Edmund Burke, John Stuart Mill eller Karl Marx’ klassikere. Ideologi handler om de ideene som danner grunnlaget for måten samfunnet er innordnet på, og om de problemstillingene vi møter til daglig. 

 

Ideologi kan fort bli et fjernt begrep, men da jeg så sportsnyhetene for noen dager siden gikk det opp for meg hvor hverdagsaktuell ideologi egentlig er. Da slo det meg nemlig at de beste fotballagene i verden ikke er annet enn konservatisme i praksis. Fotballen er faktisk et glimrende eksempel på det dynamiske samfunnet som den konservative ideologien innebærer. Fotball er frihet under ansvar, det er enkeltindividet og det er fellesskap.

 

Fokuset på enkeltindividet i fotballen er formidabel. Fotballen dyrker frem hvert enkelt individs ferdigheter til hver minste detalj, den kartlegger styrker og svakheter, og jobber målrettet for å oppnå det resultatet man ønsker. Hver enkelt spillers behov blir lagt til grunn, og alle de ressursene som er tilgjengelig blir satt inn for å gi spilleren tilpasset trening. Det blir også stilt strenge krav til innsats og uttelling.

 

Dette er likevel bare begynnelsen på det som må til for å bygge et suksessfullt fotballag. Fotballen dyrker frem individet, men enda viktigere er det å få individet til å fungere i et fellesskap. Det er nettopp denne sammenhengen som gjør fotballen til en sport Edmund Burke kunne vært stolt av. Fotballen forstår nemlig at enkeltindividet og fellesskapet ikke er motsetninger. Det stadige fokuset på enkeltindividets ferdigheter er ikke til skade for fellesskapet, men tvert imot en nødvendighet for å få fellesskapet til å fungere.  

 

Likhet er ikke noe mål i fotballen. I fotballen greier man tvert imot å få ulikhetene til å dra alle fremover. Dersom en spiller har en spesielt god løpskapasitet, mens en annen har et utpreget talent for hodespill, så ville man ifølge sosialistisk tankegang forsøkt å jevne ut disse forskjellene – selv om det ville gått utover den enkeltes spisskompetanse. En god fotballtrener vil, i konservativ ånd, gjøre det stikk motsatte. Det er selvfølgelig lurt å sørge for at begge spillerne har en viss evne til både å løpe og bruke hodet, men deretter vil treneren gjøre lurt i å fortsette å drive frem den enkeltes talent, slik at hodespilleren blir ekspert på heading og sprinteren en løpsmaskin og et mareritt for ethvert forsvar.

 

Jeg har mange ganger undret meg over vår nåværende landslagstreners politiske tilhørighet. Drillo er gammel kommunist, men hans fotballfilosofi er som tatt ut av Høyres prinsipprogram. Drillo har nemlig gjort det klart at han er svak for de eksepsjonelle spillertypene som har ekstreme kvaliteter i en eller annen retning. Jostein Flo var alt annet enn en typisk ving. Han var dårlig med ballen, og rimelig treg, men med sine 194 cm var han svært farlig når han utfordret backene i hodedueller, etter innlegg fra Stig Inge Bjørnebye («Flo-pasningen»). Drillo ga også Tor Hogne Aarøy (som riktignok ikke stilte) sjansen mot Tyskland av samme grunn. Begge er eksempler på spillere med ganske klare svakheter, men Drillo fokuserer heller på hvordan han kan utnytte deres særegne talenter til tross for deres mangler. 

 

Tenk om flere kunne tenkt på samme måte ellers i samfunnet. Hvorfor blir en slik tankegang til stadighet hyllet i fotballen, mens den møtes med vemmelse i skolen? Hvem er det som taper på tilrettelagt opplæring i skolen? Innbiller noen seg virkelig at de skolesvake får et bedre skoletilbud ved at de eksepsjonelle skoletalentene holdes tilbake? Innbiller noen seg virkelig at de skolesvake vil tape på å få tilrettelagt undervisning på sitt nivå og utfordringer de kan mestre? Det er stadig vekk fotballspillere som suser opp fra B-lagene til stor suksess på A-laget. Tror vi virkelig at disse spillerne ville blitt bedre dersom de ikke hadde fått mulighet til å utvikle seg på et mer grunnleggende nivå først?

 

Denne merkelige dobbeltholdningen er ikke bare til stede i skolen, men den gjør seg også gjeldende i f.eks. skattepolitikken. Tenk om man kunne brukt ressursene på å legge til rette for at mannen i gata skal ha samme muligheter til å gjøre det like bra som Olav Thon – i stedet for å bruke ressursene på å dytte de vellykkede ned. Tenk om man kunne innsett at man ikke styrker de svake ved å svekke de sterke.

 

Som Ham Kam supporter gledet jeg meg over den etterlengtede og knusende 5-0 seieren over Løv-Ham på søndag. Kanskje har Vegard Skogheim latt seg inspirere av Burkes «over revolusjonen i Frankrike»? Isåfall gleder jeg meg til å følge Ham Kam tilbake til Tippeligaen, og Høyre tilbake til regjeringsmakt til høsten.

Read Full Post »