Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Jonas Gahr Støre’

Det er mye som provoserer meg med den rødgrønne regjeringen. Det er imidlertid lite som provoserer meg mer enn den feige og servile holdningen Norge har inntatt overfor grunnleggende menneskerettighetsbrudd i autoritære regimer, med Jonas Gahr Støre som utenriksminister.

Det skal være forskjell på en rød og en blå regjering. Det stor politisk konsensus i norsk utenrikspolitikk, men også her vil det av og til være forskjeller knyttet til ulike ideologiske mål og visjoner. Sånn skal det også være. Det er imidlertid noen ting som burde ligge fast uansett politisk farge på regjeringen, og det er holdningen til de helt grunnleggende menneskerettighetene.

Enkeltmenneskets ukrenkelighet er et universelt prinsipp som gjelder på tvers av landegrenser. Overalt, uansett. Det være et ufravikelig prinsipp at vi mennesker har noen ukrenkelige rettigheter, ikke i kraft av å være nordmenn, men simpelthen i kraft av å være mennesker. Norge har en  moralsk plikt til å være tydelige på vår fordømmelse, når andre land forbryter seg mot de mest grunnleggende rettighetene vi har som mennesker.

Norges rolle

Norge har et lite land med begrensede muligheter til påvirkning. Likevel flere forhold som gir Norge en ganske unik posisjon i verden.

  • Norge har en internasjonalt anerkjent rolle som fredsnasjon
  • Norge deler ut Nobels fredspris
  • De siste fire årene har Norge vært vert for det som er i ferd med å bli verdens største menneskerettighetskonferanse, Oslo Freedom Forum

Dette  er med på å gi Norge en viktig stemme i internasjonale fora.

Valg av ord

Det er også få områder hvor det å bruke stemmen kan ha så stor betydning som i utenrikspolitikken. Autoritære regimer i dagens globaliserte verden frykter informasjonssamfunnet mer enn noe annet. Nettopp derfor har Norges viktigste internasjonale talerør, utenriksministeren, et spesielt moralsk ansvar for å bruke sin stemme når menneskers grunnleggende rettigheter blir undertrykt på det groveste.

Valg av ord har også en helt spesiell betydning. Forskjellen å si at noe er ”forkastelig og uakseptabelt”, og å si at det  ”reiser noen kritiske spørsmål” er som natt og dag på den internasjonale arenaen. Derfor er det direkte pinlig at vi har en utenriksminister som nesten utelukkende velger sistnevnte løsning, hvis han da åpner kjeften i det hele tatt.

I sak etter sak har vi sett en feig og servil holdning fra Støre i saker knyttet til grove menneskerettighetsbrudd. Her er noen eksempler:

  • Noe av det første Jonas Gahr Støre gjorde som utenriksminister var å avskaffe ordningen der også cubanske opposisjonelle ble invitert til 17. mai feiringen på den norske ambassaden i Havanna. I tillegg ble ordningen der opposisjonelle, som ellers er underlagt et strengt informasjonsregime, fikk tilgang på internett hos den norske ambassaden fjernet. Det var viktigere for Støre å ha dialog med et blidgjort cubansk diktatur enn å snakke med de som kjemper for demokrati på Cuba.
  • I 2010 forsøkte Jonas Gahr Støre å advare Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland mot å gi Nobels fredspris til den kinesiske politiske dissidenten Liu Xiaobo. Norske handelsinteresser i Kina var viktigere for utenriksministeren enn kampen for ytringsfrihet og demokrati.
  • Samtidig som menneskerettighetsaktivister, journalister og advokater, blir fengslet, banket opp og drept i Russland, har Norge pakket inn sin svært begrensede kritikk i intetsigende formuleringer. Dette har bl.a. fått sterk kritikk fra Amnesty.
  • I andre saker som f.eks. fengslingen av Ukrainas tidligere statsminister Julija Tymosjenko, og den nylige situasjonen i Hviterussland der Sveriges ambassadør ble kastet ut av landet for å være ”for opptatt av menneskerettigheter”, har det kommet vage og innholdsløse reaksjoner fra Jonas Gahr Støre, mens Sveriges Carl Bildt har markert seg med knalltydelige erklæringer om at dette er helt uakseptabelt.

I dag ble Garry Kasparov, formann i Human Rights Foundations internasjonale råd, slått og arrestert i Moskva mens han sto rolig og snakket med mediene utenfor rettsalen der rettsaken mot ungdommene i punkbandet Pussy Riot pågår. Dette er ikke bare nok et eksempel på den grusomme menneskerettighetssituasjonen i Russlands parodi på et demokrati. Det gir også noen skremmende varsler om hva vanlige borgere venter seg, når russiske myndigheter tør å gå løs på ett av Russlands kanskje mest kjente mennesker i moderne tid.

Nok en gang burde en kraftig fordømmelse fra Norges utenriksminister vært en selvfølge. Jeg forventer imidlertid lite annet enn det samme sedvanlige og innholdsløse vissvasset (hvis Støre i det hele tatt gidder å kommentere da).

Bilde

(Bildet er hentet fra Garry Kasparovs facebook-page)

Reklamer

Read Full Post »

Det er ikke ens bidrag til kultur-Norge som definerer hvor mye skatt du må betale. Lik det eller ei.

Odd Nerdrum er dømt til 2 års fengsel for å ha solgt bilder for 14 millioner kroner uten å betale skatt. Motargumentene som kommer fra Nerdrum er ikke veldig overbevisende.

Her er noen av sitatene som har kommet frem:

«Jeg og min familie har vært gjennom to verdenskriger. Jeg har aldri ytret noe galt om Norge i utlandet, så jeg har aldri forstått den fiendtligheten som har vært så sterk. Jeg føler litt at denne saken er mer kulturpolitisk enn realistisk» – Odd Nerdrum

Vel, Nerdrum, du er ikke anklaget for landsforrederi, men for å ha unnlatt å betale skatt. Også folk som bare snakker fint om Norge må faktisk gjøre det.

«Jeg har problemer med tall, det er ikke min sterke side» – Odd Nerdrum

Hans venner argumenterer ikke stort bedre:

«Det er et åndsmenneske som står for retten. Det er ikke en børshai eller en grådig spekulant. Glem aldri det» – sier Per Lundgren

«Om et samfunn vil kalle seg sivilisert, jakter man ikke på, dreper ikke og spiser ikke en påfugl» – Per Lundgren

Også Nerdrums elever er fortvilet:

Dette er en forferdelig katastrofe. Jeg sammenligner det med hans berømte maleri «Mordet på Andreas Baader» – dette er mordet på Nerdrum, – sier Helene Knoop

Eh, nei, det er altså hverken mordet på Nerdrum, eller noen tragedie. Det er en ganske så rettferdig dom på to år for å ha unndratt skatt.

Det mest komiske innlegget hittil står likevel Bjørn Li, leder av The Nerdrum Institute, for. I en kronikk i Aftenposten legger han ut om hvordan Nerdrum burde frifinnes pga av hans geni og estetiske bidrag til fellesskapet

”Odd Nerdrum er seg sin livsoppgave bevisst: Den store beretning om menneskets liv på jorden – mellom fødsel til død, betraktet fra melankolikerens poetiske univers. Hvor tungt kan et slikt bidrag til fellesskapet veie?”

– skriver Bjørn Li

Etter en rekke kunstfaglige referanser, fortsetter han med å sammenligne Nerdrum med Pavarotti

”Den store operasanger Luciano Pavarotti ble anklaget for skatteunndragelse. Men alle var enige om at hans skjønne stemme var en gave til menneskene. Innen billedkunsten forholder det seg annerledes (…)”

– fortsetter Li

Svaret er NEI, det forholder seg ikke annerledes innen billedkunsten. Det er klinkende likegyldig om Nerdrum er malerkunstens svar på Pavarotti. Han må fortsatt betale skatt. Det var heller ikke Pavarottis sangstemme som fikk han frikjent, men det faktum at han var innbygger i skatteparadiset Monte Carlo, og ikke bodde i Modena som aktor baserte sin sak på.

Vi betaler altså skatt med kroner og øre her i Norge. Det er nemlig ikke mulig å finansiere skoler og sykehus med Nerdrums fine tanker og kunstneriske evner. Slik er det også i de fleste land utenfor eventyrbøkene.

Idioti

Idiotiet når sitt absolutte klimaks når Li sammenligner Nerdrums sak med arrestasjonen av den kinesiske kunstneren Ai Wei Wei. Li viser til at vår egen utenriksminister, Jonas Gahr Støre, protesterte på denne arrestasjonen, og forsøker å gjøre et nummer ut av at Nerdrum står ubeskyttet uten en gang et medlemskap i Arbeiderpartiet å vise til.

Det er så melodramatisk og patetisk at jeg får lyst til å kaste opp, og samtidig så kunnskapsløst at jeg blir forbløffet.

Bjørn Li kunne jo for det første søkt opp det politiske systemet i Kina, så ville han funnet ut at det ikke akkurat er demokrati denne ettpartistaten. Han kunne kanskje også opplyst at Wei Wei ikke ble arrestert for skatteunndragelse, men fordi han er en ivrig menneskerettighetsforkjemper i ett av verdens grusomste regimer, og dermed en trussel mot kommunistdiktaturet i Kina.

Fra sympati til skadefryd

Da saken først dukket opp hadde jeg faktisk litt sympati for Nerdrum, ettersom jeg synes han er en helt fantastisk kunstner. Etter hans egen argumentasjon og mest av alt hans meningsfrenders argumenter har denne sympatien imidlertid snudd til skadefryd over dommen som er avsagt.

Jeg lurer også på hvordan denne saken ville fortonet seg hvis det var en politiker som nå var dømt. Kanskje jeg også skal gi blaffen i å betale skatt. Jeg er jo ikke så flink med tall, også har jeg jo vært så altfor opptatt med valgkamp til å føre regnskap. Lurer på hva Bjørn Li hadde skrevet om det…

Hvis du ikke er flink med tall og driver et virke med millioner i omløp så får du skaffe deg en regnskapsfører. Det er slik andre folk gjør det. Nerdrum får gjøre opp for seg, og belage seg på å male fra fengselet de neste to årene!

Read Full Post »

Jeg skal nå gjøre noe jeg ikke tror jeg har gjort tidligere. Jeg skal faktisk delvis berømme Senterpartiet for et utspill. Nestleder og parlamentarisk leder i Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, som forøvrig er fra min hjembygd Ilseng, i Hedmark, tar et oppgjør med deler av Afghanistan-retorikken.

Slagsvold Vedum burde nok ha klarert dette utspillet med sine regjeringsfeller først, men han har noen poenger. Det er mulig VG har overdrevet noen av uttalelsene hans, for jeg vil ikke beskylde Jonas Gahr Støre for å være direkte uærlig om konflikten, men han bruker en veldig forkledd retorikk. Norske politikere snakker altfor ofte om krigen i Afghanistan, som om det var en humanitær intervensjon. Det stemmer ikke.

– Det er viktig at vi har en ærlig argumentasjon om hvorfor vi er i Afghanistan. Vi har ikke vært ærlige nok om begrunnelsen. Vi fremhever at vi er der for å bidra til demokrati og frihet i Afghanistan, i stedet for å løfte frem hovedbegrunnelsen: Vi gikk inn fordi NATO er hovedplanken i norsk sikkerhetspolitikk, sier Trygve Slagsvold Vedum til VG i dag.

Dette er en viktig distinksjon, fordi det definerer hele grunnlaget for å fortsette å være i Afghanistan. NATO er først og fremst i Afghanistan for å hindre at det blir et fristed for Taliban og terrorister, der de fritt kan utvikle og rette sine skyts mot vestlige mål. Vi er først og fremst i Afghanistan for vår egen sikkerhet.

MEN, og det er et viktig men her. Å beskytte sivilbefolkningen i Afghanistan, sørge for at de kan holde fredelige valg, få en mulighet til å ta utdanning, hjelpe til med å bygge ut infrastrukturen, og i det hele tatt være med på å utvikle det som forhåpentligvis kan bli et stabilt demokrati i fremtiden, er også viktige deler av det sikkerhetsmessige aspektet. Vi når aldri de sikkerhetsmessige målene for vår egen del om vi ikke løser de sikkerhetsmessige utfordringene og de humanitære utfordringene for befolkningen i Afghanistan.

Derfor er det viktig at vi snakker så ofte vi kan om den fantastiske innsatsen norske soldater gjør i Afghanistan, for å hjelpe jenter å komme seg trygt på skolen, beskytte sivilbefolkningen, osv… Slagsvold Vedum må være forsiktig så det ikke fremstår som om han ønsker å tone ned dette. Innsatsen til de norske soldatene får mer enn nok kritikk fra Slagsvold Vedums regjeringspartner SV. Det må aldri være tvil om at vi står 100% bak soldatene våre. Derfor er jeg helt enig i at vi skal være bevisst de sikkerhetspolitiske målene som ligger til grunn, men vi skal like fullt snakke om den fantastiske innsatsen de norske styrkene gjør for Afghanistans befolkning. Når Slagsvold Vedum nå får ros fra Bård Vegard Solhjell bør han raskest mulig avklare hvorvidt dette utspillet er en tilnærming mot SV. Det ville vært svært uheldig.

Vedum er også på bærtur på noen områder. Samtidig som han fremhever NATOS viktige rolle som sikkerhetspolitisk bærebjelke for Norge, mener han også at Norge skal fortsette å reservere seg mot å delta i operasjoner som innebærer større risiko. Det er en merkelig innblanding i militærfaglige vurderinger. Skulle situasjonen tilspisse seg mer nå, er det jo viktig at den blir slått ned på. Da må også de norske styrkene være med på dette.

UPDATE: Vedum tidfester også en dato for ønsket tilbaketrekning, uten at han begrunner dette med noe som helst. Det ville jo være helt meningsløst å sette en tid for å trekke soldatene ut, før vi vet om situasjonen en stabil og trygg nok. Å trekke ut soldatene i en kritisk fase før jobben er gjort, er jo et hån mot den innsatsen NATO og norske soldater har gjort. Det ville bety at innsatsen deres var forgjeves.

Alt i alt har Vedum noen gode poenger her, men han bommer fullstendig på flere kritiske punkter.

Read Full Post »

Litt morsomt at denne kronikken kommer på trykk samme dag som SP gjør full retrett, og innrømmer at de rotet det til. Professor i sammenliknende politikk, Frank Aarebrot, kaller saken «en skikkelig politisk arbeidsulykke» og Harald Stanghelle mener Stoltenberg har taklet saken «elendig«.

«Jeg var nødt til å sette foten ned», sier Navarsete nå? Var ikke dette omtrent akkurat det samme hun sa da Sp trumfet gjennom sin opprinnelige begrensning av ytringsfriheten?

Her er kronikken min i dagens Østlendingen: (Den første delen er ganske identisk med et tidligere blogg-innlegg her, etterfulgt av ganske krass kritikk av Regjeringen).


Ytringsfriheten er et urokkelig prinsipp

Facebook-gruppen «Nei til straff for religionskritikk» har på kort tid oppnådd stor oppslutning. Bakgrunnen er at Regjeringen vil utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer, slik at denne bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn. Hensikten er nok god, men det reelle lovforslaget er en grov krenkelse av ytringsfriheten.

Varselsignaler

I et fritt samfunn har staten naturligvis et unektelig ansvar for å beskytte rettighetene til det enkelte mennesket. Ingen mennesker er noe mindre verdt enn andre, og vi skal alle nyte godt av samfunnets beskyttelse av enkeltindivider. Personforfølgelse, oppfordring til vold og voldelige handlinger er ikke tillatt i dag og skal ikke være tillatt enten man er hvit eller svart, nordmann eller utlending, kristen eller muslim, kvinne eller mann, osv… Det nye lovforslaget har imidlertid ingenting med dette å gjøre.

Lovforslaget ønsker å juridisk begrense hatefulle ytringer. Dette burde utløse en del varselsignaler hos folk med kritisk blikk. De aller første spørsmålene man burde stille seg er «hva som defineres som hatefulle ytringer?», og «hvem det er som skal definere dem?» Hvorvidt en ytring oppleves som hatefull er jo fullstendig individuelt. Det neste spørsmålet man burde stille seg er om ikke hatefulle ytringer også burde være en rettighet, så lenge man ikke f.eks. oppfordrer til vold, noe det allerede finnes lover mot i dag.

Upopularitet er en rettighet

I et fritt samfunn skal det også være trygt å være upopulær. Meningsfrihet må innebære andres rett til å mene det motsatte av hva du selv mener. Det er her utfordringen ligger, for ytringsfriheten er ikke alltid lett å forsvare. Det viktigste og vanskeligste med ytringsfriheten er at vi også må forsvare holdninger vi er uenige i, holdninger som til og med er umoralske, motbydelige, forkastelige og rasistiske.

Å forby krenkende uttalelser, blir det samme som å forby meninger. For hvem kan bestemme hvilke uttalelser som er krenkende nok til å tre over denne grensen? Det er selvfølgelig i alles interesse å jobbe for at folk kommer med minst mulig krenkende uttalelser, men når vi tillater våre egne meninger – som kan støte andre – er vi også nødt til å tillate andres.

Manglende vilje

Dagens regjering har vist en manglende evne og vilje til å stille opp for vår grunnleggende rett til meningsfrihet. Regjeringens holdning til ytringsfriheten, en av de mest grunnleggende rettighetene i samfunnet vårt, har nesten fremstått som en feighetens forestilling.

Det begynte med Muhammed-karikaturene. I vårt naboland Danmark, nektet regjeringen å kritisere redaktøren i Jyllands posten. Ingen ekstremistiske grupperinger skulle få lov til å bruke vold eller trusler for å tvinge igjennom sine meninger. I Norge derimot, utviste Jonas Gahr Støre en pinlig diplomatisk holdning.

Jeg er ikke motstander av diplomatiske løsninger, men noen ganger er man nødt til å si klart ifra. Ytringsfriheten er ikke noe vi forhandler om. Den må være et urokkelig prinsipp. Karikaturtegningene er et godt eksempel. Muslimer må gjerne følge islamsk lov ved ikke å trykke karikaturtegninger. Det er deres fulle rett, men norsk presse, og det norske samfunnet forøvrig er ikke på noen måte bundet av slike regler. At enkelte redaktører velger å la være av respekt for Islam er selvfølgelig prisverdig, men de som velger å trykke slike tegninger, har også sin fulle rett til dette, samme hva vi mener om det er respektløst eller ikke.

Muslimer i den vestlige verden er vanlige fredelige mennesker som alle oss andre. De voldsomme reaksjonene, som utløste denne debatten, kom fra menneskemasser i diktaturregimer som lever under konstant undertrykkelse, og aldri har opplevd ytringsfrihet. De vet knapt hva ytringsfrihet er. De lever i et samfunn der det kun er ekstreme islamistiske overhoder som får lov til å ytre sine meninger. At disse reagerer med avsky på den vestlige verdens frie prinsipper er ikke noe annet enn en indikasjon på at samfunnet vårt fungerer.

Desperasjon

Nå er det imidlertid Senterpartiet som har fått AP til å selge sjelen sin nok en gang. Kanskje er dette et desperat forsøk, fra et parti som tidvis sliter med å komme over sperregrensen, på å fri til indremisjonsmiljøer rundt om i landet. Det finnes sikkert både kristenfundamentalister eller muslimske ekstremister i Norge, som ønsker en slik lov velkommen, slik at de kan legge bånd på kritiske røster som utfordrer deres livssyn. Dette lovforslaget er slik et tilbakeslag mot alle som jobber for demokrati og toleranse over hele verden. Regjeringen, med Senterpartiet i spissen (til en forandring), oppfattes nå som en direkte fiende av den viktigste grunnsteinen i vårt frie samfunn.

Rett til å respondere

Rasistiske uttalelser er naturligvis umoralske, men du fjerner ikke hatefulle holdninger ved å dytte dem under jorda. Det gjør du tvert imot ved å bringe dem frem i lyset, slik at folk får muligheten til å reagere på dem. Det er også en viktig rettighet. Ytringsfriheten forsvarer nemlig min rett til å respondere på slike hatefulle ytringer. For å ta et konkret eksempel: Jeg synes nynazisters meninger er noe av det mest forkastelige avskummet på denne planeten, men jeg hadde gått i fakkeltog for å forsvare deres rett til å ytre meningene sine. Likeledes vil jeg ha retten til å utvise min forakt mot et så forkastelig menneskesyn.

Det beste eksempelet er kanskje ett fra vårt eget fylke. Mange snakker fortsatt om aksjonen «Brumunddal på nye veier», der Arne Myrdal; grunnleggeren av foreningen «Norge Mot Innvandring», fikk holde en appell. Mange ville nekte Myrdal å snakke, men han fikk likevel fremføre sitt budskap. Resultatet var at hele 4000 mennesker, i et tettsted med da drøyt 7000 innbyggere, demonstrativt snudde ryggen til Myrdal når han begynte å snakke. De som fortsatt husker denne hendelsen beskriver det som en meget sterk opplevelse.

Den eneste legitime reaksjonen på en ytring, må være en annen ytring. Dette er et av de viktigste prinsippene i et fritt demokratisk samfunn. Som George Washington så fint sa det: «If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter». 

Read Full Post »