Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Kapitalisme’


Det kan vel knapt være en mer både konservativ og kapitalistisk tradisjon enn julen. Det gjør den ekstra hyggelig.

For det første handler julen om tradisjoner og historie – viktige konservative verdier. Der andre ideologier søker revolusjon eller drastisk samfunnsomveltning, har konservatismen ett historisk evolusjonært perspektiv. Edmund Burke var jo nettopp en sterk kritiker av ideen om sosiale kontrakter, og så isteden på samfunnet som et resultat av en ikke-planlagt historisk evolusjon. Det er jo få ting som kan sies å representerer julen mer enn kontinuitet, kultur og historie som har utviklet seg over tid.

For det andre handler julen om familie. En annen viktig konservativ verdi. Konservative tror ikke på staten som det eneste viktige fellesskapet. Vi erkjenner tvert imot at mennesket helt siden dets opprinnelsen har innordnet seg i fellesskaper. Lenge før det en gang fantes ideer om politiske systemer. Julen handler altså om å feire med de private fellesskapene som er viktig for folk.

For det tredje handler julen om å gi. Noen klager på kjøpegalskapen i julen, og mener dette representerer en unødvendig materialisme. Kunne vi ikke spart pengene til noe viktigere? Eller gitt det til noen som trenger det? Noen går andre veien og sier at kunne vi ikke bare gitt penger i stedet for å gi folk masse ting de ikke har bruk for? Alle disse argumentene er dårlige.

Vi mennesker har alltid hatt behov for tradisjoner, og disse har til alle tider inneholdt elementer av at man unner seg litt ekstra i ulike høytider. Det er en måte å få en pause fra hverdagens kjas og mas og kose seg litt ekstra. Kjøpegalskapen representerer nettopp det at vi liker å bruke de hundrelappene på å gi bort en morsom DVD-serie noen kan kose seg med, fremfor at pengene bare forsvinner i strømregningen slik den ellers ville gjort.

Det fjerde elementet som gir oss konservative og markedsvennlige ekstra god samvittighet er jo nettopp at julen også er med på å løfte folk ut av fattigdom. Ikke bare fordi tusenvis av mennesker hver jul gir litt ekstra til gode tiltak for å hjelpe de fattige, men også fordi handelen i seg selv gjør nettopp det. For oss som er kjent med Adam Smith kommer ikke dette som noen overraskelse. Smith forstod at enkeltmennesket gjennom sin individuelle søken etter lykke skaper ringvirkninger som gavner hele samfunnet, selv om han ikke har til hensikt å promotere samfunnets samlede interesser. Denne gjensidige verdien i å handle med hverandre kommer spesielt til uttrykk i julen.

Kjetil Wiedswang skriver ypperlig om dette i DN. I et frontalangrep på Fremtidens i våre henders kampanje mot julehandelen skriver Wiedswang følgende for en knapp måned siden:

«Det virker som om organisasjonen ikke har forstått at verden henger sammen. Julenissens verksted ligger i Kina, ikke på Nordpolen. Syv av ti kunstige juletrær i verden blir laget i Kina, og landet topper som produsent av leker. Bare i byen Shenzhen jobber rundt en million mennesker med leketøysproduksjon. I høysesongen opp mot jul går det 250.000 containere med leketøy fra havnen i Yantian, med kurs for Rotterdam, Southampton og New York. Juleshoppingen i Vesten har bidratt til at rundt 400 millioner kinesere er løftet ut av lutfattigdom (og barnedødeligheten falt, mens levealderen er gått opp) i de 18 årene siden Buy Nothing Day ble etablert i Canada i 1992.»

Så denne etterhvert ganske så kapitalistiske feiringer representerer altså både:

– Tradisjoner og historie

– Familie og private fellesskap

– Ekstra luksus

– OG fattigdomsbekjempelse

Et bedre eksempel på høyrepolitikk i praksis kunne man knapt fått.

Avslutningsvis synes jeg det er ekstra morro at alle sosialistiske familier som samler seg rundt TVen eller en bok i dette øyeblikk og får fortalt historien om Julenissen og reinsdyret Rudolf, i realiteten kan takke en amerikansk butikkjede for en vellykket promoteringsgimmick i 1939. Et herlig eksempel på markedets fortreffelighet.

Men enten man motvillig eller helhjertet omfavner denne konservative og kapitalistiske høytiden, ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nyttår.

Advertisements

Read Full Post »

Leder i Rød Ungdom, Iver Aastebøl, har en interessant bloggpost i dag. Den er ikke interessant fordi han har et godt poeng, men fordi det er sjelden jeg ser så klare bevis på den ytre venstresidens logiske bristepunkter.

I bloggposten anbefaler Aastebøl å se dokumentaren ”Garantert kort levetid” på NRK. En dokumentar om hvordan produsenter gjennom tidene har redusert levetiden på produkter for å øke kjøpehastighet. Han mener denne filmen viser hvor forferdelig kapitalismen er. Det er jo helt unødvendig å lage produkter dårligere med vilje, slik at folk må kjøpe nytt oftere. Et kynisk spill for å holde forbruket og vekstspiralen i gang. Har Aastebøl et poeng?

Nei.

Denne filmen er omtrent like sjokkerende som episode 4 av Trekant, som kunne avsløre at homofile egentlig er ganske normale mennesker.

Aastebøl synes bl.a. det er urettferdig at  iPod batteriene er designet for å slites ut etter en viss tid.”I valget mellom et solid produkt som varer lenge, og et dårlig produkt som gir best mulig profitt, sørger kapitalismen for at det er de dårlige produktene som blir laget. Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at det ikke er et system som er særlig smart.” skriver Aastebøl.

Jo, det er nettopp dette systemet som sørger for at vi får nye kvalitetsprodukter og at vi i det hele tatt har noe som heter rakettforskere. Det er selvfølgelig lett å stå med iPhonen i hånda i dag, og ønske at den kunne vare evig, men med det systemet hadde vi aldri fått noe som heter iPhone i første omgang. Man kunne selvfølgelig  også laget biler som ikke ruster og med motorer som varer livet ut, men da hadde bilparken sett ganske annerledes ut i dag. Jeg tviler på at det er så mange sjåfører i dag som skulle ønsker at bilprodusentene hadde sluttet å utvikle nye produkter, slik at de kunne kjørt rundt i den samme bilen de hadde for 30 år siden.

Rød Ungdom har en forståelse av verden som minner om Nisseland. Et magisk sted der man bare kan trylle frem alt det verden trenger uten videre, men hadde man fulgt RUs system i den virkelige verden så hadde ikke Iver Aastebøl stått her med en iPhone i dag. Han ville i stedet trasket rundt med noe slik:

Men han kunne jo priset seg lykkelig over at den i hvert fall ville vart livet ut.

Det ganske innlysende poenget er jo selvfølgelig at folk må kjøpe nytt, for at det skal lønne seg å utvikle nye produkter. Det er økonomisk vekst som gir oss stadig nyere og mer moderne teknologi og sørger for at vi har en levestandard som tidligere konger og keisere bare kunne drømme om.

Jeg anbefaler Rød Ungdoms leder å kikke seg litt rundt når han går hjem fra sitt utopiske verdensbilde på RU kontoret i dag. Jeg anbefaler han å kikke seg litt rundt, og tenke på hvordan samfunnet rundt han ville sett ut hvis folk hadde fulgt dette rådet i 1980, 1950, 1930, osv…

Da jeg fikk min første mobil, en hvit Nokia 3330, var det noe av det nyeste og flotteste for ungdom på mobilmarkedet. I dag er jeg veldig glad for at den ikke varte evig.

Read Full Post »

(Innlegget er også publisert på Dagsavisens debattsider nyemeninger.no)

Magnus Marsdals logikk i innlegget ”Kapitalisme og frihet” er så hinsides all fornuft at jeg lurer på om Marsdal virkelig tror på det han selv skriver.

I Dagsavisen 27. september gjør Magnus Marsdal et fattig forsøk på å sette likhetstegn mellom kapitalisme og tyranni. Bakgrunnen er filmatiseringen av Naomi Kleins bok ”Sjokkdoktrinen” som vises i Oslo denne uken. Både boken og Marsdals kronikk ligner mer på en dårlig konspirasjonsteori, enn gravende journalistikk. For en som jobber som utreder i en tankesmie som kaller seg et ”senter for samfunnsanalyse” burde dette være rimelig flaut. Her er det ikke mye verken utredning eller samfunnsanalyse å spore.

Sjokkdoktrinens påstand er at kapitalisme er uforenelig med frihet og demokrati. Skal vi tro boken bruker kapitalismens tilhengere bevisst det Klein kaller en “sjokkdoktrine” basert på ustabilitet, diktatur, tortur og grusomhet for å integrere det kapitalistiske systemet i samfunnet. Ja, ikke bare det, de omfavner også naturkatastrofer som orkaner og tsunamier, for da ser nemlig de onde kapitalistene sitt snitt til å utnytte situasjonen for å befeste sin politikk. Videre blir vi fortalt at mesterhjernen bak denne onde planen er Milton Friedman og hans økonomiske skole. Bevisene er Pinochets undertrykkende regime i Chile og den amerikanske invasjonen i Irak.

Det ville i grunn gitt lite belegg til Kleins konspirasjonsteori, om Friedman hadde vært for Irak-krigen i første omgang. I så fall måtte hun også inkludert Australia, Polen og Storbritannia, samt de 36 øvrige landene som bidro med tropper i etterkant av invasjonen, i denne onde konspirasjonen. Klein hadde sikkert fått til det, men hun kan spare seg bryet for problemet med hele boken er at den raser sammen før grunnmuren er lagt. Friedman støttet aldri Pinochet og at han var en uttalt motstander av krigen i Irak.

Friedman var en motstander av Irak-krigen helt fra begynnelsen av, og fremhevet dette i flere intervjuer. Det han imidlertid mente var at man burde stå løpet ut og gjøre oppdraget til en suksess når man først hadde gjort feilen å gå inn. De færreste vil mene at man bare skulle fraskrevet seg alt ansvar for situasjonen som oppsto og trukket seg ut igjen umiddelbart. Uavhengig av om man var for eller mot krigen burde man vedkjenne seg situasjonen, og sørge for at Irak har stabile institusjoner som kan opprettholde fred og demokrati når de amerikanske styrkene er ute. Det var simpelthen det Milton Friedman mente – ikke en veldig kontroversiell mening med andre ord.

Milton Friedmans påståtte støtte til Pinochet er også mildt sagt kreativt fremlagt. Milton Friedman tilbragte 6 dager i Chile i 1975 på invitasjon fra – ikke Pinochet – men en privat stiftelse. I løpet av disse dagene holdt han forelesninger om fri markedsøkonomi på bl.a. universitetet i Chile. I forbindelse med besøket fikk han møte Pinochet i ca 45 minutter, hvorpå han skrev et brev i etterkant der han argumenterte for hvordan Chile kunne få en slutt på hyperinflasjon og liberalisere økonomien. Når Marsdal forsøker å gjøre et retorisk poeng ut av at Friedman i brevet formulerte seg i høflige termer blir det rimelig patetisk. I så fall burde han også gå hardt ut mot Jonas Gahr Støre fordi han ikke starter sine brev til Russlands president med ”Kjære menneskerettighetsforbryter og semi-diktator”.

Logikken i Naomi Kleins argumenter, som Magnus Marsdal ukritisk videreformidler, er omtrent på samme nivå som de mest fundamentalistiske anti-Obama aksjonistene i USA. De som tegner Hitler-barter på Obama plakater fordi han er for statlig velferd. Deres logikk er som følger: Hitler var for en stor velferdsstat, og Obama er for en større velferdsstat, ergo er Obama lik Hitler.

Friedman holdt for øvrig de samme leksjonene i Sovjetunionen, Kina og Jugoslavia. Da han kom tilbake fra en serie med leksjoner i Kina skrev han et brev til Stanford Daily med følgende tekst (ref. Wikipedia): “It’s curious. I gave exactly the same lectures in China that I gave in Chile. I have had many demonstrations against me for what I said in Chile. Nobody has made any objections to what I said in China. How come?”. Sjokkdoktrinen inneholder mao så mange løgnaktige påstander og kreative omskrivinger av historien at jeg har vanskelig for å forstå at intelligente mennesker kan ta den seriøst.

At den økonomiske inspirasjonen fra Friedman og Chicago-skolen sørget for at Chile har en av de sterkeste økonomiene i Sør-Amerika gidder ikke Klein å nevne. Ei heller gidder hun å nevne at Chile aldri hadde vært noe diktatur om det var Friedmans tanker man forsøkte å kopiere. Forfatteren har, bevisst eller ubevisst, ikke engang skjønt forskjellen mellom ideologi og økonomi. Kapitalisme er ingen ideologi. Det er et økonomisk system, men ingen garanti for demokrati eller menneskerettigheter. Milton Friedman var tilhenger av en minst mulig stat som grep minst mulig inn i folks liv på alle områder. Han avskydde alle former for diktatur.

Å sette likhetstegn mellom kapitalisme og tyranni er like dumt som å sette likhetstegn mellom velferd og nazisme. Magnus Marsdals kronikk er et kleint innlegg i kapitalismedebatten.

Read Full Post »

Det er godt å ha gode venner (takk til Kjartan) som gjør en oppmerksom på alskens morsomheter som finnes der ute på det store internett, men man trenger altså ikke lete lenger enn til Rød Ungdoms nettsider før man finner noen av de mest hysteriske gullkornene. Jeg ble nettopp gjort oppmerksom på en del sitater som var så dumme at jeg ikke kunne unnlate å formidle dem videre. Det er såpass mange, at dette fort kan bli en serie, men jeg skal først og fremst ta for meg feminisme i denne posten.

Harald Eias ‘Hjernevask’ har åpnet øynene våre for at det faktisk finnes en del biologiske forskjeller mellom mennesker, og da særlig mellom kjønn. Programmet har tidvis vært kontroversielt, men jeg har i hvert fall trodd at det var rimelig opplagt for de fleste at det fantes biologiske mekanismer som gjør at vi tiltrekkes hverandre. Men neida, ikke hvis vi skal tro Rød Ungdoms nettsider.

Under tema: feminisme, kan vi lese følgende:

«Rød Ungdom er en feministisk organisasjon (…) vi ikke vil at kjønn skal være viktig. Eller sagt med Nina Bjørks ord: ”Det skal ikke være noe fint å være kvinne – det skal være noe uinteressant.”

Vel, hvis det å synes at kvinner er uinteressante er å være feminist, så kan jeg bekrefte at det ikke finnes mye feminisme i meg. Som heterofil synes jeg at kvinner er svært interessante, de er faktisk så interessante at jeg til og med forsøker så godt jeg kan å utnytte det begrensede utgangspunktet jeg har fra naturens side (samt kunnskap som klesbransjen har gitt oss) for å oppnå interesse fra dette estetisk fortreffelige vesenet, kalt kvinne, iblant. Det er faktisk helt naturlig, men ja, det er jo sant, både moter, parfyme, dusjing, barbering, osv… er vel besteborgerlige ting som kapitalismen har prakket på oss ifølge Rød Ungdom.

(Jeg vet ikke om nåværende leder, Iver, har kjæreste, men jeg kjenner da flere RUere – deriblant tidligere leder Mimir Kristjansson – med kjæreste. Jeg får jo håpe, for deres egen del, at han ikke synes kjæresten sin er helt uinteressant.)

Hverken kvinner eller menn er fra naturens side designet for å være uniteressante. Uansett om man finner det samme, eller motsatte kjønn, tiltrekkende så er vi mennesker utstyrt med hormoner og biokjemiske prosesser som tolkes i hjernen vår og skaper interesse for andre mennesker. For de fleste er dette ganske banalt enkelt, men altså ikke for Rød Ungdom.

Er det da altså slik at Rød Ungdom helst vil at vi skal vandre rundt å være uinteressante i hverandre? Er Rød Ungdom mot seksuell tenning? Jeg ser at de reklamerer med sommerflørt på nettsidene sine, i forbindelse med sommerleiren sin, så da lurer jeg i hvert fall på hvordan slik uinteressert flørting skal utarte seg.

Rød Ungdom lykkes nok aldri i å gjøre kjønn uinteressant, men med innholdet på nettsidene deres, lykkes de i hvert fall svært godt med å gjøre seg uinteressante som seriøse politiske aktører. Nok en gang: vi ler av dere!

Som en hyllest til kvinnen, skal jeg derfor poste mitt første motebilde her på bloggen (samtidig som jeg reklamerer for et kapitalistisk produkt). Ja, dere kan takke Rød Ungdom:

Read Full Post »

(Innlegget er på trykk i minerva.as 23.12.2009)

Det er snart jul, og gatene er for lengst fylt med rød julepynt, glitter, bjeller og nisser. Julen er en hyggelig tid for ro, samhold og familie, men det er også en tid hvor vi burde se oss rundt og glede oss over kapitalismen.

I disse dager ser de fleste frem til å nyte juleferien i fred og fordragelighet med familie og venner, og få et avbrekk fra livets vante, og kanskje noe mekaniske, gang. Men i disse forjulstider er mange, særlig sosialister, forbannet. De irriterer seg over det enorme kjøpepresset, vrir seg forarget i stolen hver gang nissereklamene til Coca Cola dukker opp på skjermen, og rister oppgitt på hodet i forargelse over alle reklameplakatene som omgir dem. De mener kapitalismen har «stjålet» julen, men egentlig burde de takke markedskreftene som har gjort levestandarden deres mulig. Uten kapitalismen ville ikke disse menneskene hatt mulighet til å vandre forbi butikkvinduene, i sine varme vinterfrakker, mens de drar opp iPhonen og sender sinte tekstmeldinger til meningsfeller om hvor materialistisk og umoralsk verden har blitt.

Sosialismen og nisseland
I sosialistiske hjem over hele verden kommer familier til å samles rundt juletreet, og åpne pakker i ulike størrelser. Mange vil få besøk av julenissen selv. Til tross for at profitt er som synd å regne i mange av disse hjemmene – der man fylles av samvittighetskvaler over vestlig forbruk mens juleinnkjøpene skal gjøres – omfavner sosialister gladelig den utopiske forestillingen om en hyggelig tjukk mann med hvitt skjegg og rød drakt som kommer ned pipen for å dele ut gaver til barna.

Den gjennomsnittlige inntekten til verdens befolkning har mangedoblet seg de siste tiårene, og verdens fattigdom har blitt redusert mer i løpet av de siste 50 årene enn de foregående 500. Likevel spinner teorien om verdens nullsumspill tilsynelatende videre som et slags underliggende premiss for verdenssynet til mange på venstresiden. Nisseland er imidlertid en perfekt sosialistisk utopi. Det er overflodssamfunnet der ingenting mangler, og alt selvfølgelig er gratis. I et slikt samfunn er det jo også, naturlig nok, bare rett og rimelig at alle skal få akkurat hva de ønsker seg (sett at man har vært snill da). Julenissen lar egentlig disse foreldrene slippe å forklare sine barn hva som er den egentlige grunnen til at det ligger gaver under juletreet som de selv bare kunne forestilt seg i sine fjerneste drømmer da de var barn. Forklaringen er nemlig ikke noe hemmelig verksted på Nordpolen, men et resultat av de skapende evnene til menneskene rundt oss.

Kapitalismen – et eventyr fra virkeligheten
Noen av Minervas lesere er kanskje så gamle at de husker tiden da det kun eksisterte manuell oppsetting av telefonsamtaler. Tiden da samtalene gikk på åpent radiosamband og mobiltelefonabonnenter måtte kalle opp telefonsentralen, som så satte opp telefonsamtalen, for å få ringt ut. For meg som har vokst opp mitt i dagens teknologiske revolusjonen, og ser det som en selvfølge at jeg daglig kan kommunisere med mennesker på den andre siden av kloden, bestille hva jeg måtte ha bruk for på internett, og finne spesifikk detaljert informasjon om nesten hvilket som helst tema i løpet av et par tasteklikk, er det vanskelig å forstå hvor store omveltningene faktisk har vært.

I dag har en ganske simpel mobiltelefon – ikke særlig større eller tyngre enn et par fyrstikkesker – mer lagringsplass og mer avanserte programmer enn de aller største og mest kompliserte datamaskiner på åttitallet. I dag løper småbarn rundt med slike teknologiske vidundre i skolegården, og en rimelig mobiltelefon koster ikke mer enn at barn over hele Norge fra ganske alminnelige familier kommer til å åpne julegaver med telefoner de mest velstående forretningsmenn bare kunne drømt om for få år siden. Årsaken til dette er simpelthen den enorme utviklingen som skjer når mennesker over hele verden får tenke fritt, bruke sine talenter, og forfølge sine egne interesser til det beste for seg selv og sin familie.

«Theres no such thing as a free lunch» sa Milton Friedman, og det er heller ikke en gratis gave under juletreet. Fortellingene om Nisseland, Julenissen, Rudolf og reinsdyrene er riktignok hyggelige eventyr som jeg sikkert kommer til å fortelle mine eventuelle barn en gang i fremtiden, men hvis de lurer på hva som gjør alle gavene under treet mulig, så skal jeg ikke fortelle noe eventyr om et hemmelig verksted på Nordpolen. Da skal jeg heller fortelle en sann historie om de miraklene som skjedde når ulike mennesker over hele kloden for alvor begynte å samarbeide og handle med hverandre. Jeg skal fortelle om gleden ved å gi, men også at verdier må skapes før de kan fordeles. Jeg skal fortelle det sanne eventyret om den ekte julenissen: kapitalismen!

Read Full Post »

God Jul fra reason.tv

Ja, det er tøffe økonomiske tider for mange, men det er ingen grunn til å deppe denne julen. Reason.tv setter ting i perspektiv:

Read Full Post »

Sosialismen har blitt fullstendig avkreftet økonomisk. Både av økonomer og av historien. Sosialismen er kapitalismen totalt underlegen hva gjelder å skape verdier, og de aller fleste anerkjenner dette. Sosialismen har imidlertid ikke blitt avkreftet moralsk, hvilket er mye grunnen til at den fortsatt blir anerkjent som et godt system av mange.

Jeg overhører til og med folk på høyresiden som av og til presterer å uttale følgende argument:

«Kommunisme/sosialisme er en god idé, den bare fungerer ikke i praksis».

Aller først er det rart at disse ikke reagerer på den åpenbare selvmotsigelsen i dette utsagnet. Hvordan i all verden kan sosialismen være en god idé hvis den ikke fungerer i praksis. En skulle jo tro at en idé som ikke fungerer i praksis, nettopp er en dårlig idé.

Hvis jeg talte til en forsamling, ba hele salen vandre opp på taket av den 100 meter høye bygningen, hoppe ned, og lære seg å fly, så ville nok de fleste trodd jeg var gal. Hvorfor? Antakelig ikke fordi de synes det ville vært dumt å kunne å fly. Mennesker har til alle tider drømt om å kunne fly, og i en verden hvor mennesker kunne utvikle vinger, og lære seg å fly ved å hoppe ned fra et tak, ville jo mitt forslag vært ypperlig. Så hvorfor ville alle med vettet i behold synes at min idé er det glade vannvidd? Jo fordi ideen ikke fungerer i praksis. Ideen er rett og slett elendig, fordi den ikke tar hensyn til menneskets natur.

Sosialismen tar heller ikke hensyn til menneskets natur. Den ønsker å skape et samfunn uten forskjeller på folk. Et samfunn uten materielle ulikheter. Men nå er det en gang slik at vi mennesker er forskjellige, med forskjellige utgangspunkt, talenter, og evner, med ulike ambisjoner, arbeidslyst, arbeidsmoral og arbeidsvilje. Det ligger altså i menneskets natur at det alltid vil herske ulikheter.

I det ideelle sosialistiske samfunn skal også den såkalte «utbyttingen» være avskaffet. Begrepet utbytting betegner forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Siden arbeiderne produserer i flere timer enn det som kreves for å produsere det som i verdi svarer til arbeidslønnen, og overskuddet deretter går til arbeidsgiver som profitt, mener sosialister at kapitalismen egentlig beslaglegger en verdi som i realiteten tilhører arbeiderne. De ser imidlertid fullstendig bort i fra at arbeiderne ikke har noen som helst eierskap til det ferdige produktet. De er ikke betalt for det ferdige produktet, men for sin arbeidskraft, hvilket arbeidsgiveren har gjort det mulig at de kan leve av.

Eksempel:
En salgsmann ser at det er et økende marked for stoler, og ønsker å selge stoler, så han hyrer inn noen til å lage stoler for seg. En av dem er spesielt god til å lage delene som stolen skal bestå av, mens en annen er flinkere til å sette sammen stolene. Dersom begge to skulle forsøkt å lage den ferdige stolen alene ville resultatet antakelig blitt ganske dårlig, men nettopp fordi salgsmannen gjør det mulig for hver av dem å leve av det de gjør best, kan både salgsmannen, stolmakerne og samfunnet forøvrig nyter godt av dette samarbeidet. Arbeiderne her er ikke utnyttet på noen måte – de er tvert imot gitt en mulighet de ikke hadde tidligere.

Dette eksempelet gjør seg enda mer gjeldende når det er snakk om mer komplekse størrelser som f.eks. en bru, en båt, en høyblokk, en avansert datamaskin, osv… Muligheten til å fokusere på og leve av våre fortrinn, våre talenter, på det vi gjør best, og deretter handle med hverandre, er grunnen til at mennesket er totalt overlegent alle andre vesener på jorden. I motsetning til alle andre dyr, lever mennesket langt fra sitt naturlige element. Muligheten til å fordele arbeidskraft, spesialiere oss, og handle med hverandre har gjort mennesket i stand til avansere hinsides alle andre skapninger i verdenshistorien.

Dette kan illustreres med et berømt eksempel fra Milton Friedmans «Free to Choose»:

«Ingen vet hvordan man lager en blyant» sier han. «Det finnes ikke et eneste menneske i verden som faktisk vet hvordan man lager en blyant». For å lage en blyant, trenger du tømmer for å lage løpet. For å skaffe tømmeret, er det nødvendig med tømring, og ikke minst noen som kan produsere en sag, for ikke å si alle de ulike delene som en moderne sag består av. Allerede nå er man kommet langt forbi kunnskapen til noe enkelt menneske.

Videre er blyet i blyanten ikke bly. Det er grafitt, og kommer fra miner i Sør-Amerika. Viskelæret på enden av blyanten er et gummiliknende produkt som lages ved at frøolje reagerer med svovelklorid, hvorpå gummi binder det sammen. Jeg skal ikke engang begynne å gjengi hvordan disse komponentene fremstilles. Men for spesielt interesserte kan de lese denne: www.civita.no/publikasjoner/dl/16/

De tusener av menneskene som har gjort blyanten mulig, kjenner ikke hverandre. De snakker forskjellige språk, har ulik religion, og mange av dem ville sikkert hatet hverandre hvis faktisk møttes. Så hva er det som gjør dem i stand til å samarbeide? Markedets eksistens!

Gruvearbeiderne i Sør-Amerika graver ut grafitten fordi noen er villig til å betale dem. De trenger ikke å vite hvem som betaler dem, eller hva det skal brukes til. Alt de trenger å vite er at de vil få betalt. Hvorfor er noen villig til å betale dem? Fordi vedkommende i neste omgang vil tjene på det. Alle disse menneskene ble brakt sammen av vanvittig komplekse pris-strukturer. Prisen på grafitt, prisen for tømmer, lønningene til arbeiderne, osv… osv…

Det er ingen som har oversikt over alt dette. Det er ingen som sitter på et offentlig kontor i statens blyantavdeling, og sender ut ordre til gruvearbeiderne i Sør-Amerika: «produser mer grafitt». Markedet koordinerer dette selv, uten at noe menneske engang kjenner til alle de ulike produksjonsrekkene som til slutt ender opp i en simpel blyant. Skulle en stat kontrollert denne produksjonsrekken ville vi antakelig hatt en meget akutt mangel på blyanter.

Skal vi realisere et samfunn der det sosialistene kaller «utbytting» avskaffes, betyr det at det ikke vil være mulig å hyre noen og betale dem en gitt pris for å produsere en gitt vare eller en tjeneste. I realiteten er det ikke bare en fasit på økonomisk fallitt – det er en falliterklæring for hele menneskeheten, og en underkjennelse av det som gjør oss overlegne alle andre skapninger.

Hva er det som likevel får folk til å fortsette å insistere på at sosialismen nettopp er en god idé, selv om den ikke fungerer i praksis. Antakelig må det være fordi de skulle ønske at den hadde fungert; at mennesket var annerledes. De unnskylder rett og slett hele den menneskelige natur og nærmest beklager sin eksistens. For i et paralellt univers hvor menneskets natur er noe helt annet, måtte jo sosialismen være en flott idé? (I realiteten er det jo dette kommunismen ville skape; et nytt sovjet-menneske skulle vokse frem av kommunismens elendighet. Man må jo knuse noen plommer for å lage omelett).

Nei, jeg vil hevde at sosialismen er en dårlig idé selv om den hadde fungert i praksis. Selv i et utopisk univers høres sosialismen, etter mitt syn, helt grusom ut. Ideen om at du, uansett hvor mye du jobber, ikke skal få noe mer igjen for det, og ideen om at mennesket ikke skal ha noen egeninteresser annet enn å tjente kollektivet, fremstår for meg som avskyelig. Ja, jeg vil kalle den direkte ond!

Hvordan noen kan mene at denne ideen er god, eller i det hele tatt ønske at den hadde fungert, er og blir et mysterium for meg.

Read Full Post »

Older Posts »