Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Kollektivisme’

Jeg vil gjerne ha deres syn på forholdet mellom samfunn og moral, fordi det er utrolig interessante spørsmål å diskutere. Jeg har brukt en del tid på å skrive om moral på minerva og på denne bloggen. Jeg forfekter ganske enkelt et samfunn som er basert på normer som er så lite moralistiske som overhodet mulig. Det er imidlertid mange som mener at jeg lager et skille mellom normer og moralisme som ikke eksisterer. Det store skillet her går, etter mitt syn, mellom dem som har kollektivet som utgangspunkt, og dem som har individet som utgangspunkt.

Jeg skal først definere noen begreper slik jeg bruker dem, for ikke å skape forvirring:

Moral = en oppfatning av rett og galt, eller et sett av normer, verdier og holdninger som hevdes og praktiseres av et individ eller en gruppe
Moralisme = å påtvinge andre din moral
Moralnorm = en indikasjon på, eller lov om, hvordan enkeltmennesket burde bruke sin frihet

Vårt liberale samfunn er selvfølgelig basert på en rekke normer og regler. Ethvert samfunn er avhengig av dette for å fungere, men jeg vil hevde at det som skiller liberale samfunn fra andre er at de i mye mindre grad er basert på normer og regler som er moralistiske.

Hvordan er dette mulig? Er ikke det å påføre andre ett sett med regler det samme som å bedrive moralisme, uansett? Jeg vil hevde nei. De mest grunnleggende rettighetene i vårt liberale samfunn er friheter som ikke tvinger enkeltmennesket til å leve på noen bestemt måte:

Religionsfrihet tvinger ingen til å tro på noe, eller til å la være å tro på noe. Religionsfrihet tvinger simpelthen bare folk til å akseptere andres rett til å tro det de vil.
Ytringsfrihet tvinger likeledes ingen til å ytre noe, eller til å la være å ytre noe. Den tvinger bare folk til å akseptere andres rett til å ytre sine meninger.
Retten til arbeid, til likestilling, osv…, i liberal forstand, skal heller ikke tvinge noen til å gi noen jobb, eller til å behandle noen på en bestemt måte (annet enn å avstå fra overgrep da naturligvis). Disse rettighetene slår simpelthen bare fast at det ikke skal være noen formelle lover som begrenser folks muligheter pga kjønn, religion, hudfarge, osv…

Disse eksemplene tvinger folk til en moralsk toleranse, men det tvinger ingen til å følge en bestemt type moral. Med dette som utgangspunkt vil jeg hevde at det er fullt mulig å ha et samfunn som baserer seg på normer og regler uten å være moralistisk.

Hvis kollektivet alltid går foran individet, får det selvfølgelig et annet utslag. Hvis man mener at kollektivets felles interesser alltid er det beste, vil det jo også alltid være best å tvinge alle mennesker til å innrette seg på den måten som best tjener det store kollektivet.

Hvis man derimot har et liberalt menneskesyn. Hvis man ser kollektivet som en ansamling individer, og mener at samfunnets oppgave er å sørge for at disse ulike individene i bunn og grunn skal kunne leve sine egne liv, etter sine egne moralnormer, med mindre disse går direkte utover en annens rett til å gjøre det samme, så gir det absolutt mening å snakke amoralistiske regler i et liberalt samfunn.

Hva mener du?

Read Full Post »

Alkoholdebatten (eksempel 2) engasjerer åpenbart. Debatten begynte med en kronikk jeg skrev om skjenkestopp 02.00, og påfølgende debatt mellom Morten Sæthre og meg. Nå har Trond Kjernli også hengt seg på den pågående debatten om skjenkepolitikk i Hamar Arbeiderblad.  Grunnet begrenset tilgang til HAs nettsider refererer jeg Trond Kjernlis innlegg under, og mitt svarinnlegg nedenfor.

ENJOY:

Trond Kjernlis innlegg – «Frihet eller egoisme»:

Jeg ser at Høyres Kristian Tonning Riise i tirsdagens HA igjen er ute og lefler med frihetsbegrepet. Denne gangen mener han tydeligvis at en innstramning i skjenkepolitikken er et alvorlig angrep på den individuelle frihet.

 

 Det Tonning Riise i virkeligheten gjør, er absolutt ikke å forsvare friheten, men tvert imot framelsker han den innerste og råeste egoismen i menneskene. Selv mener jeg langt ifra at jeg tilhører den gruppen Tonning Riise stempler som sneversynte moralister, som forandrer sitt standpunkt etter sin personlige livssituasjon.

 

Restriktivt

I langt sterkere grad har jeg levd noen år lengre enn Tonning Riise, og derved sett den absolutte nødvendigheten av å føre en restriktiv alkoholpolitikk generelt, og skjenkepolitikk spesielt. Det er ikke bare det at alkoholen frarøver tusenvis av barn i Norge sin frihet og trygghet på grunn av foreldrenes alkoholbruk, men utover dette koster alkoholen samfunnet mange milliarder kroner hvert år.

 

1/3 av korttidssykefraværet ved norske arbeidsplasser er alkoholrelatert, og produktiviteten er synkende på grunn av at hvermannsen kommer på jobb dagen derpå i kraftig redusert tilstand.

Dette koster norsk næringsliv årlig 10-12 milliarder kroner, og det er rimelig betegnende på et parti som Høyre at dette ikke teller noen ting, selv om disse kostnadene er mye, mye større enn summen av den arveskatt og formuesskatt det samme partiet er så livredde for å påføre små og mellomstore bedrifter.

 

 

Skillelinjene

Tonning Riise skal ha honnør for en ting, han er god til å synliggjøre skillelinjene i norsk politikk. For det er nettopp her den store skillelinjen går mellom sosialdemokrater, som gjennom et rettferdig skattesystem vil utjevne forskjeller i samfunnet og bruke skattepengene på felles oppgaver, og høyrepartiene som vil bruke penger på å nøre opp under individets innebygde egoisme og på den måten frarøve både fellesskapet og næringslivet store verdier.

 

Det er rimelig god grunn til å stemme Høyre ut av Stortinget om to måneder.

 

MITT SVARINNLEGG:
SOSIALISMENS TOTALITÆRE FRIHETSFORSTÅELSE:

Sommeren er kommet, skjenkedebatten er i gang, og i år som i fjor, gikk det ikke lang tid før Hamar SVs Trond Kjernli slang seg på med sine totalitære samfunnsbetraktninger.

 

Trond Kjernli mener jeg lefler med frihetsbegrepet. Når jeg forsvarer fredelige borgeres rett til å utøve sin frihet, uten å frarøve andres, mener Kjernli at det ikke er frihet jeg forsvarer, men at jeg «tvert imot framelsker den innerste og råeste egoismen i menneskene».

 

Frihetsforståelse

Kjernli og jeg vil nok aldri bli enige om hva frihet innebærer, av den enkle grunn at frihet ikke eksisterer i Kjernlis ideologi. I sosialismen hersker ingen annen definisjon på frihet, enn retten til å leve innenfor de rammene som flertallsveldet har konstruert for ditt eget beste. I sosialismen er staten alt og individet intet. I sosialismens absolutte form er alle mennesker redusert til en blind saueflokk som ledes gjennom livet av sin gjeter; staten.

 

Den store forskjellen på Kjernli og meg, når det kommer til frihetsforståelse, er altså denne: Jeg mener at frihet er en grunnleggende rettighet hvert enkelt menneske har. Borgernes frihet skal kun begrenses dersom de bruker friheten sin på en måte som begrenser noen andres frihet. Kjernli, på sin side, mener at frihet er noe som defineres av et offentlig organ.

 

Videre skriver Kjernli følgende: «alkoholen frarøver tusenvis av barn i Norge sin frihet og trygghet på grunn av foreldrenes alkoholbruk, men utover dette koster alkoholen samfunnet mange milliarder kroner hvert år» Kjernli argumenterer som om alkohol var en selvstendig kraft med egen vilje. Alkoholen i seg selv har aldri frarøvet noen frihet. Det er foreldrene med sitt alkoholmisbruk, og ikke alkoholen i seg selv, som frarøver barna denne friheten. Alkoholen har ikke noe ansvar. I Kjernlis eksempel er det naturligvis foreldrene som har ansvaret. Tidligere var det vanlig skolepraksis å slå barn med pekestokken hvis læreren mislikte elevens oppførsel. I slike tilfeller regner jeg med at Kjernli er enig i at det er læreren som hadde ansvaret hvis han/hun slo en elev med pekestokken, og at det ikke er pekestokken «selv» som hadde gjort noe galt?

 

Det samme argumentet gjelder kostnadene. Nei, det er ikke alkoholen som påfører samfunnet kostnader på mange milliarder. Det er menneskers alkoholmisbruk som gjør det. Det er her vi kommer til sakens kjerne. Kjernli evner ikke å skille enkeltmennesket fra kollektivet. Kjernli viser til den totale samfunnskostnaden, også pålegger han kollektivet ansvaret for noen få menneskers ugjerninger. En slik tankegang uansvarliggjør individet. Jeg mener at enkeltmennesket skal ta ansvar for sine egne handlinger. Det er dem som lager bråk på byen, utøver vold i hjemmet, eller unnlater å komme på jobb pga alkoholmisbruk, som skal holdes ansvarlig for den frihetsberøvelsen og de kostnadene de påfører andre. Hvis Høyre fikk bestemme ville bråkmakerne gått betraktelig tøffere tider i møte. Jeg aksepterer nemlig ikke at det er bråkmakerne som får lov til å definere lovverket. Det har Kjernli tilsynelatende ingen problemer med.

 

Ansvarsbevissthet

Kjernli henviser til mitt svarinnlegg til Morten Sæthre, som var på trykk i HA tirsdag 7. juli, men han svarer ikke på noen av de problemstillingene jeg kommer med i nevnte innlegg. Kjernli reproduserer bare Sæthres argumenter, og hevder at frihetsberøvelse alltid kan forsvares så lenge man begrunner det med et godt mål. 

 

For å sette det litt på spissen, og illustrere problemet med slik argumentasjon, kan man likeledes vise til at både fedme og diabetes påfører samfunnet store helsekostnader. Eksempelet virker kanskje noe absurd, men hvis man skulle fulgt Kjernlis retorikk, ville det vært et fornuftig tiltak å begrense eller kanskje til og med forby matvarer med høy fettprosent, eller svært sukkerholdige produkter. Jeg regner likevel med at Kjernli er enig i at enkeltmennesket selv er ved sin fulle rett til å bestemme hva slags kosthold det ønsker, selv om man velger å spise usunn mat?

 

Til slutt forsøker Kjernli å sammenligne denne «råe egoismen» i alkoholpolitikken med Høyres skattepolitikk. Også her reduserer Kjernli enkeltmennesket til en liten brikke i statens puslespill. For det første er det betimelig å poengtere at den rødgrønne regjeringen endelig har bevist det Høyre har sagt i mange år: at én krone i skattelette ikke betyr én krone mindre til velferd. Med den rødgrønne regjeringen har skattene økt, og helsekøene økt. Stikk i strid med deres budskap før valget.

 

Ideologi

Det er likevel den ideologiske tilnærmingen som er mest skremmende, men dessverre ikke spesielt oppsiktsvekkende når en sosialist fører pennen. Med varme ord tegner Kjernli konturene av et samfunn helt uten grenser for politikk. Et samfunn der staten og flertallsveldet har ubegrenset makt. Kjernli ønsker å gi meg honnør for at jeg tydeliggjør skillelinjene i norsk politikk. Denne honnøren takker jeg for, og jeg skal tydeliggjøre enda mer i dette innlegget. For skillelinjen mellom høyre- og venstresiden går ikke mellom fellesskapsverdier og individualistisk egoisme. Skillelinjen går mellom en politikk som aksepterer noen individuelle rettigheter, og en politikk som gir flertallet ubetinget rett til å overstyre enkeltmennesket.

 

Kjernli tydeliggjør dette ganske godt selv, når han omtaler det som «rå egoisme» å ville la folk som går på jobb hver eneste dag- og gjør en innsats for det norske samfunnet, få beholde litt mer av sine egne opptjente penger, slik at de kan styrke de fellesskapene de selv har valgt å være en del av, og ta sine egne valg til det beste for seg selv og sin familie.


Read Full Post »

(English text under the vidco)

Til alle dere, særlig på høyresiden, i Norge som tror på valgfrihet, og som blindt støttet Obama i valgkampen. Til alle dere som påsto at Obama ville vært langt til Høyre i Norge: Se på denne videoen. I Washington DC har de et eget program som hjelper studenter i familier med lave inntekter. Programmet gir hver elev $7.500 i året, slik at studenten deretter kan velge den skolen han/hun og sine foreldre synes er best. Dette programmet gir 1.700 studenter i Washington DC muligheter de ellers ikke ville hatt. Det gir fattige familier muligheter som andre tar for gitt; nemlig muligheten til å velge den beste skolen for sine barn.

Nå er dette programmet i fare takket være Obama administrasjonen. Obama som gjorde et stort poeng i valgkampen av at det ikke skulle handle om hva som er liberalt (den amerikanske forståelsen av liberal) eller konservativt, men hva som er best for våre barn, gjør nå det stikk motsatte og gir etter for politisk press fra fagforeninger. Demokrater i Kongressen som mottar støtte fra fagforeninger vil ikke risikere å miste denne plassen, selv om det betyr at 1.700 studenter i Washington DC får muligheten til en solid utdanning ødelagt.

Dette trekker nesten Obamas skolepolitikk ganske langt til venstre også i norsk kontekst. Det blir ikke stort bedre når vi vet at Obama selv sender sine barn til en privat eliteskole. Så de som beskyldte Obama for å være kollektivistisk og preget av en del sosialistisk retorikk var kanskje ikke så langt fra sannheten likevel?

Turns out that those of us that blamed Obama for being an elitistic collectivistic politician strongly influenced by socialist retoric were right after all.

From reason.tv:

Mercedes Campbell is one of the 1,700 students in the Washington, D.C. Opportunity Scholarship Program, a school-voucher program authorized by Congress in 2004. The program gives students up to $7,500 to attend whatever school their parents choose. For kids like Mercedes, who now attends Georgetown Visitation Prep, the DC voucher program is a way out of one of the worst school districts in the country.

«It’s different, now that I go to Visitation,» says Mercedes. «I approach things differently. It’s like a whole new world, basically.»

The program is wildly popular with parents and children—there are four applicants for every available slot—and a recent Department of Education study found that participants do significantly better than their public school peers. Indeed, after three years in private schools, students who entered the program at its inception were 19 months ahead in reading of applicants unlucky enough to still be trapped in D.C.’s public schools.

Yet working with congressional Democrats and despite his pledge to put politics and ideology aside in education, the Obama administration has effectively killed the program through a backdoor legislative move. «[Education] Secretary [Arne] Duncan will use only one test in what ideas to support with your precious tax dollars,» says the president. «It’s not whether it’s liberal or conservative, but whether it works.»

That sort of doublespeak has left many Obama supporters not just puzzled but outraged. Certainly, Mercedes is. «Out of everything else they can shut down or everything else they can advocate for, they want to take this one thing away?» Adds her mother, Ingrid, «We voted for you, we walked, we went to the parade, we stood freezing. Why?…Can you get this tape over to Obama and have him answer our questions? Why, sir, why?»

That’s the question that will be asked on Wednesday, May 6, from 1P.M. to 2P.M., at a D.C. rally to reauthorize the voucher program. For more details, go here.

«Barack Obama and the DC School Voucher Program» was produced by Dan Hayes and Nick Gillespie.

Read Full Post »

Påskeferien er over, og jeg har derfor ikke hatt like mye tid til å følge opp den inngående debatten med Onar Åm, men jeg skal likevel trykke et svar på hans siste innlegg, siden jeg også synes at debatten tar noen interessante vendinger som jeg vil svare på.

 

Arroganse

Aller først synes jeg det er litt ironisk hvordan Åm, som bruker mye av artikkelen sin på å forklare hvorfor det er jeg, og ikke han, som er ignorant, allerede i 3. og 4. avsnitt kun bekrefter mitt poeng.

 

Først klages det over at sosialistene har kontroll over politikken, barnehagene, barne-TV, skolene, universitetene og mediene, men ikke nok med det – Åm slår fast at DLF ikke slipper til i media fordi: «det bare er sosialister der som ser på liberalister som onde fascister, og de vil ikke slippe den slags på lufra». Det faktum at DLF ikke engang har 0,01% av stemmene i Norge er tydeligvis ikke grunn nok? Hvorfor i all verden skulle media bruke tid på DLF, når de har tilnærmet null påvirkning på samfunnet? Hvorfor skulle media bruke masse tid på et parti som ved Stortingsvalget i 2005 oppnådde 0,0081% av avgitte stemmer ved valget?

 

Et mikrosekund med TV-tid, ville altså vært mer reklametid, enn deres oppslutning tilsier, men igjen er det alle andre som har feilen. Det er naturligvis sosialistene i mediene, som mener at alle andre er onde fascister, som har feil denne gangen. Litt ironisk er det også at DLF irriterer seg over dette, når «onde fascister» stort sett er det samme stempelet de selv gir alle andre. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har irritert meg over venstrevridde medier i Norge, mer enn en gang, selv. Jeg kommer fra Ilseng i Hedmark, Norges rødeste fylke, der du nærmest må erklære din troskap til Arbeiderpartiet for å få lov til å jobbe som journalist. Det er likevel min erfaring at hvis du har et spennende, interessant, nytenkende og salgbart utspill, så trykker stort sett mediene saken. Selvinnsikt er en dyd, men det har jeg ingen forhåpning om at DLF skal innse.

 

Kommunikasjon

Det er også interessant hvordan Åm umiddelbart slår fast at det er staten det er noe i veien med, siden den har «gjort det mulig for en parasittisk ideologi å ta slik total kontroll over staten». Dette argumentet er rimelig korttenkt, for hvem er det som har etablert staten? Det er jo nettopp menneskene som har gjort det, så da må det åpenbart være noe i veien med alle menneskene som lar en slik stat eksistere. Vi vet jo også at alle mennesker som aksepterer dette, ifølge Åm, er onde eller naive. Onar Åm mener altså at over 50% av menneskene i Norge er naive/onde (eller parasitter) – noe jeg synes er en rimelig trist oppfatning.

 

Jeg tror ikke det er folket det er noe i veien med. I motsetning til DLF ser nemlig ikke jeg på meg selv som en del av en opplyst elite som skjønner noe 99,9919% av Norges befolkning angivelig ikke forstår. Jeg er erkjenner at når sosialistene har vunnet frem med sin retorikk, så burde høyresiden ta selvkritikk. Jeg gidder ikke å skylde på sosialistene for høyresidens problemer. Når Høyre sliter på meningsmålingene, er det først og fremst Høyres skyld og ingen andres. På samme tid tror jeg også at dette kan endre seg betraktelig, og det er også derfor jeg holder på med politikk og søker innflytelse – fordi jeg tror jeg har noen ideer som både vil være til det beste for partiet mitt og for landet mitt. Det hjelper ikke å ha «det endelige svaret» på alle verdens spørsmål, hvis ingen er enig i at du har det. Det er det fantastiske med et demokrati. Demokratiet er riktignok utrolig ineffektivt iblant, men takk og lov for at vi ikke har et teknokrati – der oppblåste bedrevitere bestemmer.

 

Anarkisme, Kommunisme og Anarkokapitalisme

Jeg har ikke helt tenkt å forlate debatten om hvorvidt anarkismens natur er sosialistisk, eller hvorvidt anarkokapitalismen er en type liberalisme eller anarkisme. Jeg synes nemlig at Åm utviser en manglende ideologisk innsikt på akkurat dette felt.

 

Anarkismen har svært mye til felles med kommunismen. Anarkismen og kommunismens respektive idealsamfunn bærer mange fellestrekk. Mange glemmer nemlig at også kommunismen har et mål om et samfunn uten stat. Kommunister tror imidlertid at de kan planlegge veien til drømmesamfunnet sitt, gjennom både kapitalisme og totalitarisme, før samfunnet når sin endelige idealtilstand, der staten opphører, og alle lever fredelig i en utopisk sosialistisk drømmeverden.

 

Kommunismen og konservatismen, derimot, (for å sammenligne med en ideologi basert på et realistisk verdensbilde) har et totalt forskjellig menneskesyn. Konservatismen anerkjenner at mennesket er født med en tilbøyelighet til ondskap, men dette anerkjenner ikke kommunister. Dersom de gjør det, mener de isåfall at det alltid er samfunnet som korrumperer enkeltmennesket og gjør det ondt. Det kommunistiske idealsamfunnet, uten klasseskiller og stat, forutsetter at alle mennesker vil nå en ufravikelig tilstand i fredelighet og lykke. Kommunismens menneskesyn gjør altså dets idealsamfunn fullstendig utopisk.

 

Kommunismens manglende forståelse av menneskets natur, og dets innovative evner, gjør heller ikke ideologien stort bedre. Det kommunistiske idealsamfunnet forutsetter at menneskets utvikling stopper opp, samt at alle vil være fornøyd med tilstanden slik den er. I det øyeblikket noen ønsker å bryte ut av dette idealsamfunnet, må kommunismen bli totalitær. Tjen Folket skriver f.eks. at Når de reaksjonære setter i gang angrep, må de revolusjonære raskt møte dette med en massiv styrke”. Dette gjør at kommunismen alltid vil være dømt til å forbli i en totalitær fascistisk tilstand.

 

Den store forskjellen på kommunismen og anarkismen, er altså veien til målet og ikke selve målet. Anarkister vil ikke gå veien om kommunismens stadier, for å nå det endelige målet om det statsløse samfunnet. Det må likevel sies at fellestrekkene mellom anarkismen og kommunismen stopper ved at de begge vil avskaffe kapitalismen og er anti-autoritære i sin endelige form. For Anarkister og kommunister har ikke det samme målet om et klasseløst samfunn.

 

Anarkismens statsløse samfunn baserer seg på individer. Kommunismens statsløse samfunn baserer seg på kollektivet; fellesskapet er alt, individet intet. Kommunismens statsløse samfunn kan derfor først etableres etter at samfunnet er omgjort til en slags kollektiv organisme. Anarkismen vil hoppe over alle disse stadiene og innføre et statsløst samfunn umiddelbart. Anarkister ønsker heller ikke, i motsetning til kommunistene, et statlig maktapparat som skal slå ned på motstand. Anarkister vil at samfunnet utelukkende skal baseres på frivillige forbindelser.

 

Anarkisme og frihet

Anarkismen ser ikke nødvendigheten av noen nedfestede organer for å sikre folks frihet. Anarkister har to løsninger på hvordan enkeltmenneskets frihet sikres. Jeg vil dele disse i 2 grupper.

 

1)    Mange anarkister er det jeg vil kalle kollektivistiske individualister. Dette høres ut som en motsetning, men det behøver ikke å være det. Slike anarkister ser på menneskeheten som et eneste stort fellesskap. Menneskeheten er altså et kollektiv av enkeltindivider. Dette synet forenes med kommunismen i at det er samfunnet (eller kapitalismen) som korrumperer individene. De hevder derfor at politi, forsvar og rettsvesen ikke vil være nødvendig i et anarkistisk samfunn.

2)    Andre anarkister vil hevde at private firmaer kan utføre disse tjenestene på en bedre måte enn staten. I et slikt samfunn vil det bli en privat oppgave å forsikre sin frihet.

 

Som konservativ anser jeg den første løsningen som fullstendig utopisk, og den andre som en oppskrift på kaos. I et samfunn der det skal være opp til private firmaer å forsikre folks frihet, vil det ikke finnes noen bestemte rettigheter som er like for alle. Da vil du heller få et slags mafiastyrt samfunn der et sett med rettigheter måles opp mot et annet. 

 

Anarkokapitalismens plass

Hvor plasserer så anarkokapitalismen seg opp i det hele. Det er ikke bare Onar og jeg som strides om anarkokapitalismen egentlig er en form for liberalisme eller anarkisme. Anarkismens vesen i seg selv er svært omstridt, så det vil være vanskelig å komme med noen fasit, men jeg kan i hvert fall argumentere for mitt ståsted, og hvorfor jeg synes det er en del hull i Åms argumentasjon.

 

Det er altfor enkelt å bare påpeke at anarkokapitalisme er en form for anarkisme, simpelthen fordi den tar avstand fra staten. Det blir omtrent som å sette likhetstegn mellom en skattesnylter og en voldsmann, av den ene grunn at begge står på utsiden av loven.

 

Det finnes mange former for anarkisme. Jeg kan nevne: anarkosyndikalisme, anarkafeminisme,  økoanarkisme, mutualisme og individualisme blant flere. Felles for alle er at de ikke anerkjenner anarkokapitalismen som anarkistisk. Enhver ideologi som er tilhenger av kapitalisme og eiendomsrett strider mot anarkismen. Anarkismen er imot alle former for herskere. Mennesker har kun bruksrett til det de selv produserer gjennom sitt arbeid. Arv blir derfor også forbudt i et anarkistisk samfunn. Mennesket har altså bare verdiene det produserer på lån. Anarkokapitalismen er totalt uforenelig med alt dette. Anarkokapitalister jobber for akkurat det samme samfunnet som de mest liberalistiske. Forskjellen er kun den at liberalister ser voldsmonopolet som et nødvendig onde for å bevare folks frihet, mens anarkokapitalister mener frihet forutsetter totalt fravær av autoriteter.

 

Rettstat eller mafia

Påstanden om at jeg ønsker et mafiastyre er også rimelig usaklig. Åm motsier seg selv ved å hevde dette, siden han selv sier at liberalister er for en rettstat for å hindre mafia. Åm mener altså at et statlig voldsmonopol er nødvendig. Det gjør også jeg, men jeg ønsker ikke så minimale begrensninger for statens muligheter til å gripe inn. Hvis dette gjør at jeg ønsker et mafiasamfunn, så betyr det at Åm også ønsker et mafiasamfunn; bare en minimal mafia.

 

Det som også er interessant, er at Åm ikke innser at en anarkokapitalist, ville kunne bruke akkurat de samme argumentene mot Åm, som han bruker mot meg. Jeg kan bruke Åms eget argument om bevisbyrde for å illustrere dette. Åm hevder at han kan bevise at et statlig voldsmonopol er nødvendig for å ivareta folks frihet, og at han derfor kan rettferdiggjøre dette. En anarkokapitalist vil imidlertid hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare. En anarkokapitalist som er like hardnakket i sitt syn, som det Åm er, vil dermed kunne bruke samme argumentasjon for å hevde at Åm enten er ond eller naiv, ettersom han er for statens rett til å utøve vold mot et annet menneske, basert på det en anarkokapitalist vil kunne definere som utopiske argumenter. Det dette viser er egentlig bare hvor hul slik argumentasjon er.

 

Om friborgerskap

Det stemmer at jeg er åpen for friborgerskap. Jeg støtter ideen fullt ut, men jeg er nødt for å se på de reelle mulighetene for å gjennomføre et slikt system. Jeg er stor tilhenger av mer prinsipper og ideologi i politikken – og har flere ganger hudflettet partifeller for manglende prinsipiell og ideologisk argumentasjon og kontinuitet i sine politiske ideer, men jeg har heller ingen tro på utopiske idealsamfunn. Jeg kommer aldri til å fronte en politisk idé, samme hvor ideell jeg synes den er, hvis jeg anser den som umulig å gjennomføre. Å stirre inn i ideenes verden er for filosofer, ikke for politikere.

 

Det er mange problemer med friborgerskap:

Skal foreldre kunne velge friborgerskap for sine barn?

Hva ja; er det riktig at foreldre i praksis kan velge bort barnas rett til å få behandling hvis de er syke?

Hvis nei; hvordan blir da forholdet mellom en forelder som er friborger, og barnet som ikke kan bli friborger før det er 18?

Hvordan skal friborgere betale rettmessig for de deler av samfunnet som alle er forbrukere av: som f.eks. kraftledninger, strømkabler, veier, osv… samtidig som de slipper å bidra til det sosiale samfunnet for øvrig?

Bevilgningene til disse områdene varierer fra år til år, ettersom regjeringen prioriterer, hvordan skal man sikre at friborgere hele tiden er med på å betale den riktige andelen av disse kostnadene?

 

Dette er bare noen få problemstillinger jeg kommer på i farta, ved et øyeblikks problematisering, og det vil antakelig dukke opp mange flere. Som sagt, synes jeg ideen er utrolig interessant, og hvis gjennomførbar: fullstendig forenlig med mitt ideologiske tankesett. Jeg må imidlertid bli overbevist om at dette systemet er realistisk å gjennomføre, før jeg ville foreslått det i noen av de politiske organene i Høyre eller Unge Høyre.

 

Moral

Til slutt vil jeg ta tak i det jeg mener er en trangsynt oppfatning av moral, samt en unnvikende argumentasjonsform.

 

Åm har en debatt-teknikk som ofte går ut på å legge ord i munnen andre, eller bevisst feiltolke det andre mener på en måte som gagner hans egen argumentasjon. Nå hevder han at jeg mener at moral kun kan baseres på føleri. Så er ikke tilfelle, men jeg tar sterk avstand fra en oppfatning om at noe menneske kan ha en objektiv og ubestridelig tolkning av hva som er korrekt moral. Det er Åm som mener at hans moralsyn, og oppfatning av rett og galt, er det eneste rette. Han hevder til og med at dette er så sikkert som at 1+1=2, at jorden er rund, at månen er mindre enn jorden, at gravitasjonsfelt virker på jorden og holder oss festet til den”.

 

Videre sier han at jeg krever at alle følger mitt moralsyn. Dette stemmer ikke. Jeg sier jo tvert imot at jeg aksepterer at folk kan ha en annen moralsk oppfatning enn meg. Jeg mener selvfølgelig at det finnes noen naturgitte rettigheter, som retten til liv. Jeg er også selvfølgelig helt enig i at det er ondt å myrde et annet menneske med overlegg. Det finnes likevel subjektive moralske oppfatninger, uten noe fasitsvar. Noen mennesker mener f.eks. at det er helt umoralsk å ha sex før ekteskapet, andre ser det som helt uproblematisk. Ingen av disse tar feil, nettopp fordi det er en subjektiv oppfatning av hva som er moralsk riktig.

 

Jeg er for å tilpasse samfunnet, slik at folk kan følge sin egen moral, men det må naturligvis gå en grense når man forsøker å pålegge andre sin moral. Et eksempel på dette er diskusjonen om abortrestriksjoner. Det er i dag en pågående debatt, om hvorvidt man skal fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium. Argumentet er at man vil unngå et sorteringssamfunn. Av samme grunn, får kvinnen heller ingen informasjon om bl.a. barnets kjønn før etter perioden for selvbestemt abort er ferdig (12 uker). Utgangspunktet for slike synspunkt er at man mener det er umoralsk å abortere et foster basert på slike opplysninger. Jeg er også enig i at det ville være umoralsk å abortere et foster fordi det er gutt eller jente, men jeg har likevel ingen rett til å pålegge andre å følge min moralske oppfatning.

 

Konklusjon

Det er ikke jeg, men Åm -som forlanger at alle skal legge seg flat for hans moralsyn. Han mener at det eneste moralsk riktige prinsippet et samfunn kan bygges på er: laissez-faire. Derfor vil han tvinge alle til å leve etter dette prinsippet!

Read Full Post »