Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Konservatisme’

(INNLEGGET VAR PÅ TRYKK I MINERVA.AS 23. MARS 2010)

Den østerrikske økonomiske skolen baserer seg på mange av prinsippene som Burke anvendte i sin forståelse av historiens evolusjonære utvikling. Kan Hayeks idé om markedets spontane orden, og østerrikske økonomisk teori, av den grunn kalles konservativ?

Burke var en sterk kritiker av ideen om sosiale kontrakter, og så isteden på samfunnet som et resultat av en ikke-planlagt historisk evolusjon. Samfunnets institusjoner er et resultat av lange tradisjoner, sprunget ut av en rekke forskjellig politiske, kulturelle og sosiale omstendigheter, og er således et resultat av så uhyre kompliserte mellommenneskelige mekanismer at de hverken kan planlegges eller forutses. I denne forståelsen ligger også frykten for store abstrakte planer for radikale politiske, økonomiske og sosiale reorganiseringer av samfunnet.

Det er denne manglende kunnskapen om noen endelig fasit for samfunnet som gjør sterk konsentrasjon av makt så farlig. Vår manglende kunnskap både om hvordan samfunnet burde være, og hvordan det kommer til å bli, er nettopp det som gjør grenser for politikk og individuell frihet til grunnleggende konservative ideer. En bør kanskje også kalle dem forutsetninger for at noe i det hele tatt skal kunne kalles konservativt i ideologisk forstand, da dette i realiteten er betingelser for å unngå brå forandringer som skaper opprør og kaos.

Innebygget evne til fellesskap
Både biologiske, økonomiske og historiske argumenter tyder på at mennesket har en innebygget evne til å innordne seg i fellesskaper, fordele arbeid, og koordinere sine individuelle evner på en måte som fremmer den enkeltes egeninteresse og samfunnets totale nytte. Mennesket er den eneste skapningen på denne planeten som ikke ser ut til å ha noe naturlig element. Fugler bygger reder i trærne slik de alltid har gjort, beveren bygger demninger i elvene, mens mennesker – som før levde huler og jaktet med spyd – bor i høyblokker store som fjell, hus med innlagt vann og strøm, og tjener til livets brød gjennom et digitalt univers som ikke eksisterte for få år siden.

Det er lite som tyder på at det, selv hos våre tidligste forfedre, noen gang har eksistert en slags hobbsiansk brutal dyrisk naturtilstand – en alles kamp mot alle. Det er tvert imot klare indikasjoner på at mennesket helt siden opprinnelsen har innordnet seg i fellesskaper. Lenge før det en gang fantes ideer om politiske systemer, er det helt tydelig at mennesker må ha laget regler for sin sameksistens i et slags marked – en sosial orden – som la begrensninger for markedsaktørene på en eller annen måte. I en verden der mennesket ofte er underlegent både i størrelse, hurtighet, sanser og styrke, ligger vår overlegenhet antakelig i vår evne til å handle med hverandre og fordele arbeid.

Opplyst egeninteresse
«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, but from their regard to their own interest», skriver Adam Smith i Wealth of Nations. Den enorme gjensidige verdien i å handle med hverandre skyldes altså ikke et genuint ønske fra noen om å fremme det store fellesskapets beste. Bakeren, bryggeren og slakteren går på jobb hver dag først og fremst fordi det fremmer deres egen interesse. Men uten å ha planlagt det, og til og med uten å vite det, promoterer de samtidig samfunnets felles interesser.

Jeg forsøker ikke med dette å hevde den populære forestillingen at Adam Smith var tilhenger av, eller opphavet til, ideen om ”homo economicus”. Smith hevdet på ingen måte at mennesket var et rasjonelt vesen som alltid ville maksimere sin egen og samfunnets nytte når det forfulgte sine egne egoistiske behov, men Smith skjønte at markedsmekanismene er uhyre kompliserte, og koblet sammen på en så kompleks måte at ingen politiker, tross markedet og menneskets mange svakheter, kan styre det som en maskin og justere dets komponenter etter eget forgodtbefinnende

Smith forstod at enkeltmennesket gjennom sin individuelle søken etter lykke skaper ringvirkninger som gavner hele samfunnet, selv om han ikke har til hensikt å promotere samfunnets samlede interesser. Ved å forfølge sin egeninteresse, fremmer enkeltindividet stadig samfunnets behov mer effektivt enn om han virkelig søkte å fremme det. Gjennom sine avgjørelser og daglige valg forandrer mennesket samfunnet, driver det fremover og skaper en velstand som han ikke hadde til intensjon om å gjøre, som han ikke har kunnskap om, og på en måte som er så komplisert at han umulig kan forstå det. Det er denne effekten av den uvitende samhandlingen mellom mennesker som har gitt opphavet til begrepet den usynlige hånd (selv om Smith aldri brukte begrepet direkte i denne sammenhengen).

Hayek og samfunnets dynamikk
Det er ikke vanskelig å se hvordan Adam Smith og Edmund Burke komplimenterer hverandre på en rekke områder i sin forståelse av de mekanismene som binder mennesker sammen og driver samfunnet fremover. Begrepet om den usynlige hånd kunne like gjerne blitt brukt til å forklare historiens mange vendinger. For det handler naturligvis ikke om noen magisk kraft, men om hvordan mennesker over hele verden er koblet sammen på en uhyre komplisert måte, og om hvordan denne dynamikken skaper ringvirkninger som det ikke er mulig for noe menneske å forstå fullt ut, og minst av alt kontrollere. Denne innsikten er like gyldig i økonomisk teori, og Burke og Smiths forståelse for samfunnets dynamikk kulminerer i den østerrikske filosofen og økonomen Friedrich A. Hayeks filosofi, og østerriksk økonomisk teori generelt.

Svært inspirert av både Adam Smith og Edmund Burke utviklet Hayek begrepet om ”spontan orden”. I likhet med Burke mente han at mennesker gjennom generasjoner med prøving og feiling  har utviklet systemer uten noen form for sentral styring. Hayek sammenlignet også sin spontane orden med en evolusjonær prosess. I The Fatal Conceit argumenterer Hayek forat all evolusjon, både kulturell og biologisk, er en prosess av kontinuerlig tilpasning til uforutsette hendelser. Evolusjonær teori, sier han, kan aldri sette oss i stand til å forutse og kontrollere fremtidig evolusjon. Alt slik teori kan gjøre er å vise oss hvordan komplekse strukturer bærer med seg kimen til videre evolusjonær utvikling som er i seg selv uunngåelig uforutsigbar. På samme måte har markedet en mekanisme som gjør at det tilpasser seg gjennom  prøving, feiling og tilpasning. Denne prosessen og utviklingen kan like lite planlegges eller styres som evolusjonen.

Østerriksk økonomi og politikkens begrensninger
Den østerrikske økonomiske skolen mener derfor at det er umulig å styre og finjustere markedet. Det er få i dag som mener at politikere er i stand til å detaljstyre markedet. Blant konservative er det en utbredt forståelse at markedskreftene må være mest mulig frie for å fungere. Likevel er det en utstrakt idé blant konservative at politikere må kunne korrigere markedet, enten det gjelder rentenivået, prisveksten gjennom inflasjon, eller særavgifter som skal gi folk incentivene til å handle ”korrekt”. I burkiansk tradisjon er dette ikke en spesielt konservativ tanke, men heller et utslag av en naiv styringsoptimisme som Burke antakelig ville vært svært negativ til. Mennesket er like lite i stand til å vite hva som er den korrekte prisen på et produkt, som det er i stand til å planlegge vår historiske utvikling.

Det betyr selvsagt ikke at markedet er perfekt. Markedet tar feil hele tiden, men konsekvensene av at enkeltaktører i markedet er uansvarlige og gjør gale beslutninger er ikke i samme skala som de konsekvensene det får når politikere forsøker å kontrollere uhyre sammensatte systemer, og skaper ringvirkninger som går utover langt flere. Er det ikke derfor i tråd med god konservativ innsikt å anerkjenne at politikere, i stedet for å forsøke å kontrollere et marked de aldri fullt ut vil forstå, burde konsentrere seg om det juridiske rammeverket som er nødvendig for å hindre menneskers kontrasterende interesser i å gjøre urett mot hverandre? Historien viser at mennesker i sin forsøksvise forfølgelse av egeninteresse opptrer umoralsk rett som det er. Markedet er derfor helt avhengig av at lover sørger for at markedets aktører søker å oppfylle sin egeninteresse i samhandling med hverandre, og ikke et system som avhenger av at dets aktører til enhver tid opptrer moralsk.

Dernest, burde ikke et slikt rammeverk, etter moderne konservativ forståelse, også være nettopp etrammeverk, og ikke et system som forskjellsbehandler egne borgere, men som garanterer for og forsvarer rettigheter som er like for alle? Markedsmekanismene, med solide regler i ryggen, vil danne sin egen orden så lenge markedet er fritt. En skulle tro det var svært konservativt å tenke seg at markedet derfor burde reguleres av generelle prinsipper, og ikke gjennom, spesifikk statlig inngripen, enten det dreier seg om lønninger, priser, handelsreguleringer, eller liknende. Ikke fordi markedet er perfekt – ingen konservativ vil hevde dette – men fordi markedet ikke kan perfeksjoneres av politikere.

Hayeks konservative idé
Hayeks spontane orden, er i bunn og grunn basert på en Burkiansk evolusjonær historisk forståelse. Den spontane orden er basert på århundrer med utvikling, og innebærer en indre korreksjon som intet menneske kan ha full kontroll over, og som ingen politiker kan kontrollere. Markedet vil uansett korrigere seg selv, og markedet fungerer derfor optimalt når den naturlige orden får gå sin gang uten at politikere blander seg inn. Markedet blir aldri perfekt, men enkeltmenneskers irrasjonelle valg skaper mindre alvorlige konsekvenser og mindre dramatiske korreksjoner enn politikeres irrasjonelle valg.

Det er klart at hvis man ser konservatisme som et adjektiv i betydningen reaksjonær, er hverken Smith, Hayek, eller ”konservatismens far” Edmund Burke særlig konservative. Hvis man derimot ser konservatisme, i en moderne etter-burkiansk kontekst, som en ideologi basert på en grunnleggende forståelse av menneskets utilstrekkelighet i å forutse eller planlegge fremtiden, en respekt for tradisjoner og historie, og en innsikt i at samfunnet henter sin kunnskap fra individene og ikke motsatt, så er det lite som er mer konservativt enn nettopp markedsliberalisme og østerriksk økonomisk tenkning.

Read Full Post »

«Det skal være sånn som det alltid har vært» ser ut til å være Jørn Holmes nye slagord og veileder i sitt virke.

På lokalnivå er jeg først og fremst engasjert i Hedmarks-politikken, og jeg skal på ingen måte forsøke å hevde noen inngående kjennskap til vedtak og beslutninger i Oslo bystyre, men siden jeg er bosatt i Oslo, i starten av mitt studieløp, og derfor antar at jeg kommer til å bli værende i hovedstaden noen år til, vekker bystyrets planer for byutvikling stor interesse.

I den anledning har jeg latt meg hisse kraftig opp av den nye riksantikvaren, Jørn Holme, som nå har gjort seg til byens fremste talsmann for en bakstreversk gammel-konservatisme som ingen ekte konservative vil være seg bekjent ved. «Det skal være sånn som det alltid har vært» ser ut til å være Jørn Holmes nye slagord og veileder i sitt virke.

Å ta vare på gamle kulturminner er viktig. Jeg er en stor tilhenger av å verne fortidsminnene slik at vi ikke glemmer vår historie, men det er et viktig perspektiv å ha med seg at også fortidsminner er et resultat av gamle visjoner. Hvis vern av det gamle blir et argument for å hindre det nye, har man misforstått kraftig. Hva om våre forfedre hadde tenkt slik, at «det skal være slik som det alltid har vært», da hadde det ikke vært mange festninger eller prektige kulturbygg å verne i dag. Det er et paradoks at mange forkjempere for gamle kulturminner, med stor iver ser tilbake på gamle ærverdige visjoner, og gleder seg over vår rike historiske arv, samtidig som de bruker dette som argument for å sette nåtiden i stillstand. Våre etterkommere skal tydeligvis ikke kunne se tilbake på visjoner som vår generasjon frembrakte.

Det er dermed gledelig å se at det er nettopp Høyre, et konservativt parti, som nå står i bresjen for de store visjonene for Oslo by. Vi skal ha fortiden i minne, ikke fordi vi skal stå stille, men nettopp fordi det er nødvendig for å bevege seg fremover.

Landets verste trafikk- og lagerområde skal nå bli hovedstadens viktigste område, der nye estetiske kulturbygg skal prege oslofjorden. I starten av året skrev byrådsleder, Stian Berger Røsland, om denne visjonen om en levende by. Jeg siterer:

«For over ti år siden gikk Oslo Høyre til valg på visjonen om Fjordbyen. Fjordbyen vant tilslutning og ble etter hvert vedtatt av Oslo bystyre som styrende for utviklingen. Fjordbyvisjonen utgjør fortsatt et kraftfullt grunnlag for arbeidet med å kunne gi byens innbyggere og besøkende tilgang til fjorden. Store motorveianlegg, containere og havnefunksjoner blokkerte omtrent hele kystlinjen fra Bygdøy til Ormsund. Fremover vil hver enkelt av oss i stadig større grad, på samme måte som på Aker Brygge og Tjuvholmen, kunne vandre og oppholde oss sammen med barn, barnebarn eller venner langs fjorden.».

For en flott visjon. Containere skal nå erstattes med et yrende kulturliv, og utsikten fra fjorden skal endelig bli en hovedstad i et av verdens rikeste land verdig. Dette skal imidlertid riksantikvaren ha seg frabedt.

Etter forhandligner mellom byrådslederen, som ønsket å komme riksantikvaren i møte, rykket Holme på nytt ut i Dagbladet i dag, med kraftig kritikkav planene. Han er redd for at Oslo skal bli en «bygd utenpå byen», at det skal bli for klart skille mellom gammelt og nytt. Jeg skulle jo tro at det å skape noe nytt nettopp var poenget når man omgjør et tidligere containerområde til et nytt bysenter. Jeg har selv hatt glede av nettopp slike visjoner de gangene jeg har vært i London, og kan nyte utsikten av et topp moderne finans-senter, blandet med gammel ærverdig kulturhistorie, fra broene over Themsen, der det tidligere bare var containere, anleggsmaskiner skitt og eksos.

Gammel storhet er blitt til ny storhet. Det som en gang var verdens desidert største havneby, men lenge lå brakk, er nå blitt erstattet av et av verdens viktigste finanssentre der imponerende moderne arkitektur forteller om et nytt ruvende og mektig verdenssenter.

Dette…

…er erstattet med dette:

Jeg er glad London ikke hadde en Jørn Holme da denne transformasjonen tok fart mot slutten av 1900-tallet.

For å sitere Erling Lae:
«Skulle riksantikvar Jørn Holme stanse utviklingen rundt Bjørvika, ville det være den mest uvennlige handlingen mot Oslo i nyere tid.»

Read Full Post »

Jeg føler behov for å komme med en vennlig oppfordring til mine partifeller i Høyre, i anledning debatten omkring foreldrepermisjon. For få dager siden startet Høyres Kvinneforum en debatt omkring foreldrepermisjonen. Leder av Høyres Kvinneforum, Linda C. Hofstad Helleland, gikk offensivt ut etter kvinneforumets vedtak forrige helg, der de vil fjerne fedrekvoten i sin helhet.

Fedrekvoten var fra starten i 1993 på fire uker, og er nå på ti uker. Dersom far ikke tar sin del av kvoten, mister familien disse ukene. Høyrekvinnenes forslag går altså ut på at ingen av disse ukene lenger skal forbeholdes far, men at det er familien selv som skal bestemme hvordan permisjonen skal fordeles. Dette er et forslag jeg uten forbehold støtter 100%.

Ikke bare uttrykker jeg uforbeholden støtte. Jeg mener også at dette burde være en selvfølge, og er glad for å se at Høyres Kvinneforum opplever mye støtte i partiet, fra bl.a. Torbjørn Røe Isaksen og Michael Tetzchner. Men enkelte i Høyre er også mer skeptiske. Dette innlegget er en vennlig oppfordring til dem. Det er en oppfordring om å tenke seg om, og undersøke de underliggende ideologiske og prinsipielle fundamentene i dette spørsmålet.

De mer skeptiske røstene viser nemlig til resultatene. Jan Tore Sanner sier f.eks. at «fedrekvoten har bidratt til å gi familiene større muligheter og økt valgfrihet. Denne type virkemidler er fortsatt nødvendig og skiller seg fra sosialistenes forslag om å regulere hele permisjonstiden». Her vil jeg be Sanner om å undersøke premisset for sitt syn. Det Sanner indirekte sier er at staten har tvunget familiene til mer frihet. Fra et konservativt synspunkt åpner det for en meget skummel frihetsdefinisjon. Det faktum at flere fedre har valgt å ta ut permisjon etter dette vedtaket, er ikke et utslag av mer valgfrihet, det er simpelthen et utslag av tilpasning.

Det er helt naturlig at flere fedre velger å ta ut permisjon, når alternativet er at de ikke får permisjon i det hele tatt. Det betyr imidlertid ikke at det var dette familien i utgangspunktet ønsket. I mange tilfeller ville det vært til det beste for familien om det var mor som fikk disse ukene. Men siden staten bare tillater at far tar ut disse ukene, vil mange se seg indirekte tvunget til å benytte seg av denne såkalte «muligheten».

I realiteten har det ingenting med valgfrihet å gjøre. Det er et resultat av at staten opptrer som moralsk dommer ovenfor hele landets familier. Det er slettes ikke slik at det er til det beste for enhver familie at permisjonen deles likt mellom mor og far. Dette kan variere veldig i ulike tilfeller, og det burde ikke være opp til politikere å definere hva som er den korrekte løsningen her. Det er det ingen fasit på.

Erna Solberg har også en litt bekymringsfull tilnærming til saken etter mitt syn. Jeg har riktignok stor forståelse for at Erna som partileder ikke kan ha et bastant syn i den ene eller andre retningen før partiet har fattet et vedtak. Jeg etterlyser bare en mer prinsipiell tilnærming til saken.

«Pappakvoten har ført til store, gode og raske endringer, men spørsmålet er om vi har kommet langt nok. Er holdningen på arbeidsplassene slik at menn kan velge å være hjemme med barna uten å frykte at de blir sett på som lite karriereorienterte», sier Erna, som tror at dette blir en viktig og god debatt på landsmøtet.

Det tror jeg også, men det bør ikke bli en debatt om resultatene. Det er ikke resultatene som avgjør hvorvidt man har valgfrihet. Det er valgene som avgjør om valgfriheten er til stede. I dette tilfellet er valget pappperm eller ingen perm. Likestillingsombudet har forsøkt å påstå at dette skulle gi mer valgfrihet, men det er ingen logisk sammenheng i det argumentet. Det er umulig å fremlegge et logisk argument som ikke skulle tilsi at valgfriheten ville bli større dersom mor og far kan velge hvordan de vil fordele dette helt selv. Hvis ikke har man i hvert fall en pussig definisjon på valgfrihet.

Til slutt vil jeg derfor bare be om at alle mine partifeller i Høyre, som er usikre på hva de mener i denne saken, om å tenke på våre mest grunnleggende prinsipper: frihet, ansvar og mangfold. Friheten til å ta egne avgjørelser, og deretter ta ansvar for de valg man har gjort, og verdien av at ulike mennesker, med ulike behov, ulike talenter, utgangspunkt, interesser og drømmer, også kan ta ulike valg på vegne av seg selv og sin familie, uten at staten nødvendigvis har noen rett til å si at det ene valget er bedre enn det andre.

Jeg har i hvert fall gjort det, og konklusjonen min er entydig: Høyres Kvinneforum har min ubetingede støtte i denne saken. Som konservativ, med tro på at det finnes grenser for politikk, kan jeg ikke med samvittigheten i behold moralisere over hvordan foreldre velger å fordele tiden med sine egne barn.

Read Full Post »

Det er lenge siden jeg har blitt så oppslukt av en bok. Jeg har faktisk ikke lest boken ferdig enda. Egentlig har jeg bare såvidt begynt, men jeg vil allerede nå anbefale boken «The Fatal Conceit» av Freidrich A. Hayek på det aller varmeste. Hayek skrev boken i 1988, 89 år gammel, 4 år før han døde. (Etter påminnelse fra Ove Vanebo må jeg informere om at det er usikkert hvor mye av denne boken som er skrevet av Hayek, og hva som er redaktør William Warren Bartley sitt verk, dere kan lese mer om det her. Jeg synes uansett at boken så langt er forfriskende lesning, med herlige argumenter)

Boken forsøker konluderende å avkrefte alle former for sosialisme med å demonstrere at sosialistiske teorier ikke bare er logisk ukorrekte, men også at premissene de bruker for sine argumenter er ukorrekte. Sosialister er feilaktige fordi de ser bort ifra det faktum at moderne sivilisasjon er et resultat av en naturlig utvikling – den var ikke planlagt.

Jeg skal komme med en oppsummering av boken på bloggen senere, men akkurat nå vil jeg bare veldig kort sette fokus på noen argumenter som jeg synes var for gode til å vente med.

Hele grunnlaget for sosialisme er at samfunnsutviklingen kan planlegges; tanken om at enkelte intelligente mennesker besitter nok kunnskap til å planlegge samfunnets utvikling på et skrivebord.

Hayek argumenterer med at all evolusjon, både kulturell og biologisk, er en prosess av kontinuerlig omstilling til uforutsette hendelser, til kontingente forhold som ikke kunne vært forutsett. Evolusjonær teori kan aldri sette oss i en posisjon der vi kan rasjonelt forutse og kontrollere fremtidig evolusjon. Alt slik teori kan gjøre er å vise hvordan komplekse strukturer bærer med seg en indre korreksjon som leder til videre evolusjonær utvikling som er, i overensstemmelse med sin natur, i seg selv uungåelig uforutsigbar.

Biologi og kulturell evolusjon betror seg til samme prinsipp for seleksjon: overlevelse og reproduktive fordeler. Variasjon, omstilling og konkurranse er essensielt den samme type prosess, uavhengig av hvor forskjellig deres særskilte mekanismer er, særlig dem som hører til forplantning. Ikke bare hviler all evolusjon på konkurranse; vedvarende konkurranse er nødvendig bare for å opprettholde eksisterende prestasjoner.

Dette må imidlertid ikke forveksles med sosialdarwinisme.

Hayek presiserer at sosialdarwinisme er feil i mange aspekter, men at den intense forakten for den som vises i dag er delvis fordi den er i konflikt med den fatale innbilskheten (The Fatal Conceit) at mennesket er i stand til å forme verden rundt seg i tråd med sine ønsker.

Hayeks argumenter er her helt i kjernen av det jeg mener er konservatismens essens, og noe av grunnen til at jeg mener at Hayek (selv om han skrev et essay ved navn: «Why I am not a conservative») er en av de viktigste figurene i utformingen av moderne konservativ tankegang. Vår manglende kunnskap om hvordan samfunnet kommer til å se ut i morgen, gjør at enkeltmenneskets frihet er en forutsetning for at samfunnet skal fortsette å utvikle seg. Verden drives av enkeltindivider som forfølger sine individuelle interesser. Samlet utgjør dette en kraft, og en utvikling som ikke er planlagt, og som ikke kunne vært forutsett. Det er dette som gjør kapitalismen og det frie markedet overlegent. Det er dette som driver verden fremover.

Read Full Post »

Her kommer nok en ideologisk post. Dette temaet blir aldri gammelt, og debatten blir antakelig aldri ferdig. Jeg har skrevet litt om dette før, men tenkte jeg skulle komme med noen nye refleksjoner. Konservative, mer enn folk med annen ideologisk tilhørighet, har som regel et behov for å sette en annen betegnelse bak ordet konservativ for å markere sitt ideologiske ståsted. Vi har f.eks.: verdikonservativ, liberalkonservativ, osv… Selv har jeg aldri vært spesielt fan av dette. Jeg har aldri likt ordet liberalkonservativ spesielt godt som en selvstendig betegnelse. Jeg mener dog at det er noe annet å si at man er en liberal konservativ, dvs at du tilhører en liberal fløy innen konservativ tankegang, men det er altså ikke det samme som å bruke liberalkonservativ som et helhetlig selvstendig begrep.

 

Jeg diskuterte bl.a. dette med Henrik Syse, da han holdt foredrag for Civita-akademiet sist helg. (Det var forøvrig, som alltid, et glimrende foredrag.) Syse hører imidlertid til blant dem som liker ordet liberalkonservativ. Jeg har derimot ikke veldig stor sans for dette ordet, og jeg skal si litt om hvorfor i denne posten.

 

Egentlig har jeg forståelse for at mange velger å bruke dette ordet – fordi konservativ i mange tilfeller har en negativ ladning; gammeldags, reaksjonær, osv… men dette er jo ikke konservatisme i det hele tatt. Sterk reaksjonisme er selve oppskriften på folkeopprør – det stikk motsatte av hva konservatisme handler om. Syse mente at det ga mening å bruke ordet liberalkonservativ, fordi man for å gi ordet konservativ en mening, også må si hva man er konservativ på vegne av. 

 

At det gir mening å bruke ordet liberalkonservativ er jeg forsåvidt enig i, men jeg er ikke enig i at man må si hva man er konservativ på vegne av, for at det å være konservativ i ideologisk forstand skal ha noen betydning. Med en slik definisjon av det å være konservativ underminerer man, etter mitt syn, hele konservatismen. Hvis det å være konservativ kun gir mening når du er konservativ på vegne av noe – så reduseres hele konservatismen til kun å være et adjektiv som betyr noe sånt som bakstreversk, eller i beste fall tilbakeholden. Jeg mener tvert imot at det gir mening å kalle seg bare konservativ og at flere burde gjøre dette.

 

Grenser for politikk,- og enkeltmenneskets frihet, er prinsipper som ligger helt grunnleggende i konservatismen. Konservatismen har ikke noe idealsamfunn. Konservative aksepterer at vi ikke vet hvordan morgendagens samfunn kommer til å se ut, ei heller vet vi helt sikkert hvordan morgendagens samfunn burde være. Men det vi vet er at mennesker er forskjellige, med ulike talenter og ulike behov. Vi tror ikke at noe menneske har den endelige fasiten for hvordan samfunnet burde se ut – og nettopp derfor er sterk konsentrasjon av makt så farlig. 

 

Det er dette som er selve kjernen i det å være konservativ. Konservatismen sier ikke noe om hva slags samfunn vi skal ha, men den gir klare føringer for hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for hvilken retning samfunnet skal bevege seg i. Vår manglende kunnskap om hvordan samfunnet burde være, eller kommer til å bli, gjør jo nettopp at grenser for politikk og mer frihet til enkeltmennesket blir grunnleggende konservative ideer – ja, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det en forutsetning for at noe skal kunne kalles konservativt i ideologisk forstand – fordi dette er en betingelse for det mangfoldet som er nødvendig for at vi ikke skal få slike brå forandringer som skaper opprør og kaos, og for at vi skal forandre samfunnet gradvis til det bedre.

 

Det gir mening å kalle seg konservativ, og for en visjonær, forandringsorientert og frihetselskende person er dette en betegnelse man burde omfavne, snarere enn å sky.


Read Full Post »

Alkoholdebatten (eksempel 2) engasjerer åpenbart. Debatten begynte med en kronikk jeg skrev om skjenkestopp 02.00, og påfølgende debatt mellom Morten Sæthre og meg. Nå har Trond Kjernli også hengt seg på den pågående debatten om skjenkepolitikk i Hamar Arbeiderblad.  Grunnet begrenset tilgang til HAs nettsider refererer jeg Trond Kjernlis innlegg under, og mitt svarinnlegg nedenfor.

ENJOY:

Trond Kjernlis innlegg – «Frihet eller egoisme»:

Jeg ser at Høyres Kristian Tonning Riise i tirsdagens HA igjen er ute og lefler med frihetsbegrepet. Denne gangen mener han tydeligvis at en innstramning i skjenkepolitikken er et alvorlig angrep på den individuelle frihet.

 

 Det Tonning Riise i virkeligheten gjør, er absolutt ikke å forsvare friheten, men tvert imot framelsker han den innerste og råeste egoismen i menneskene. Selv mener jeg langt ifra at jeg tilhører den gruppen Tonning Riise stempler som sneversynte moralister, som forandrer sitt standpunkt etter sin personlige livssituasjon.

 

Restriktivt

I langt sterkere grad har jeg levd noen år lengre enn Tonning Riise, og derved sett den absolutte nødvendigheten av å føre en restriktiv alkoholpolitikk generelt, og skjenkepolitikk spesielt. Det er ikke bare det at alkoholen frarøver tusenvis av barn i Norge sin frihet og trygghet på grunn av foreldrenes alkoholbruk, men utover dette koster alkoholen samfunnet mange milliarder kroner hvert år.

 

1/3 av korttidssykefraværet ved norske arbeidsplasser er alkoholrelatert, og produktiviteten er synkende på grunn av at hvermannsen kommer på jobb dagen derpå i kraftig redusert tilstand.

Dette koster norsk næringsliv årlig 10-12 milliarder kroner, og det er rimelig betegnende på et parti som Høyre at dette ikke teller noen ting, selv om disse kostnadene er mye, mye større enn summen av den arveskatt og formuesskatt det samme partiet er så livredde for å påføre små og mellomstore bedrifter.

 

 

Skillelinjene

Tonning Riise skal ha honnør for en ting, han er god til å synliggjøre skillelinjene i norsk politikk. For det er nettopp her den store skillelinjen går mellom sosialdemokrater, som gjennom et rettferdig skattesystem vil utjevne forskjeller i samfunnet og bruke skattepengene på felles oppgaver, og høyrepartiene som vil bruke penger på å nøre opp under individets innebygde egoisme og på den måten frarøve både fellesskapet og næringslivet store verdier.

 

Det er rimelig god grunn til å stemme Høyre ut av Stortinget om to måneder.

 

MITT SVARINNLEGG:
SOSIALISMENS TOTALITÆRE FRIHETSFORSTÅELSE:

Sommeren er kommet, skjenkedebatten er i gang, og i år som i fjor, gikk det ikke lang tid før Hamar SVs Trond Kjernli slang seg på med sine totalitære samfunnsbetraktninger.

 

Trond Kjernli mener jeg lefler med frihetsbegrepet. Når jeg forsvarer fredelige borgeres rett til å utøve sin frihet, uten å frarøve andres, mener Kjernli at det ikke er frihet jeg forsvarer, men at jeg «tvert imot framelsker den innerste og råeste egoismen i menneskene».

 

Frihetsforståelse

Kjernli og jeg vil nok aldri bli enige om hva frihet innebærer, av den enkle grunn at frihet ikke eksisterer i Kjernlis ideologi. I sosialismen hersker ingen annen definisjon på frihet, enn retten til å leve innenfor de rammene som flertallsveldet har konstruert for ditt eget beste. I sosialismen er staten alt og individet intet. I sosialismens absolutte form er alle mennesker redusert til en blind saueflokk som ledes gjennom livet av sin gjeter; staten.

 

Den store forskjellen på Kjernli og meg, når det kommer til frihetsforståelse, er altså denne: Jeg mener at frihet er en grunnleggende rettighet hvert enkelt menneske har. Borgernes frihet skal kun begrenses dersom de bruker friheten sin på en måte som begrenser noen andres frihet. Kjernli, på sin side, mener at frihet er noe som defineres av et offentlig organ.

 

Videre skriver Kjernli følgende: «alkoholen frarøver tusenvis av barn i Norge sin frihet og trygghet på grunn av foreldrenes alkoholbruk, men utover dette koster alkoholen samfunnet mange milliarder kroner hvert år» Kjernli argumenterer som om alkohol var en selvstendig kraft med egen vilje. Alkoholen i seg selv har aldri frarøvet noen frihet. Det er foreldrene med sitt alkoholmisbruk, og ikke alkoholen i seg selv, som frarøver barna denne friheten. Alkoholen har ikke noe ansvar. I Kjernlis eksempel er det naturligvis foreldrene som har ansvaret. Tidligere var det vanlig skolepraksis å slå barn med pekestokken hvis læreren mislikte elevens oppførsel. I slike tilfeller regner jeg med at Kjernli er enig i at det er læreren som hadde ansvaret hvis han/hun slo en elev med pekestokken, og at det ikke er pekestokken «selv» som hadde gjort noe galt?

 

Det samme argumentet gjelder kostnadene. Nei, det er ikke alkoholen som påfører samfunnet kostnader på mange milliarder. Det er menneskers alkoholmisbruk som gjør det. Det er her vi kommer til sakens kjerne. Kjernli evner ikke å skille enkeltmennesket fra kollektivet. Kjernli viser til den totale samfunnskostnaden, også pålegger han kollektivet ansvaret for noen få menneskers ugjerninger. En slik tankegang uansvarliggjør individet. Jeg mener at enkeltmennesket skal ta ansvar for sine egne handlinger. Det er dem som lager bråk på byen, utøver vold i hjemmet, eller unnlater å komme på jobb pga alkoholmisbruk, som skal holdes ansvarlig for den frihetsberøvelsen og de kostnadene de påfører andre. Hvis Høyre fikk bestemme ville bråkmakerne gått betraktelig tøffere tider i møte. Jeg aksepterer nemlig ikke at det er bråkmakerne som får lov til å definere lovverket. Det har Kjernli tilsynelatende ingen problemer med.

 

Ansvarsbevissthet

Kjernli henviser til mitt svarinnlegg til Morten Sæthre, som var på trykk i HA tirsdag 7. juli, men han svarer ikke på noen av de problemstillingene jeg kommer med i nevnte innlegg. Kjernli reproduserer bare Sæthres argumenter, og hevder at frihetsberøvelse alltid kan forsvares så lenge man begrunner det med et godt mål. 

 

For å sette det litt på spissen, og illustrere problemet med slik argumentasjon, kan man likeledes vise til at både fedme og diabetes påfører samfunnet store helsekostnader. Eksempelet virker kanskje noe absurd, men hvis man skulle fulgt Kjernlis retorikk, ville det vært et fornuftig tiltak å begrense eller kanskje til og med forby matvarer med høy fettprosent, eller svært sukkerholdige produkter. Jeg regner likevel med at Kjernli er enig i at enkeltmennesket selv er ved sin fulle rett til å bestemme hva slags kosthold det ønsker, selv om man velger å spise usunn mat?

 

Til slutt forsøker Kjernli å sammenligne denne «råe egoismen» i alkoholpolitikken med Høyres skattepolitikk. Også her reduserer Kjernli enkeltmennesket til en liten brikke i statens puslespill. For det første er det betimelig å poengtere at den rødgrønne regjeringen endelig har bevist det Høyre har sagt i mange år: at én krone i skattelette ikke betyr én krone mindre til velferd. Med den rødgrønne regjeringen har skattene økt, og helsekøene økt. Stikk i strid med deres budskap før valget.

 

Ideologi

Det er likevel den ideologiske tilnærmingen som er mest skremmende, men dessverre ikke spesielt oppsiktsvekkende når en sosialist fører pennen. Med varme ord tegner Kjernli konturene av et samfunn helt uten grenser for politikk. Et samfunn der staten og flertallsveldet har ubegrenset makt. Kjernli ønsker å gi meg honnør for at jeg tydeliggjør skillelinjene i norsk politikk. Denne honnøren takker jeg for, og jeg skal tydeliggjøre enda mer i dette innlegget. For skillelinjen mellom høyre- og venstresiden går ikke mellom fellesskapsverdier og individualistisk egoisme. Skillelinjen går mellom en politikk som aksepterer noen individuelle rettigheter, og en politikk som gir flertallet ubetinget rett til å overstyre enkeltmennesket.

 

Kjernli tydeliggjør dette ganske godt selv, når han omtaler det som «rå egoisme» å ville la folk som går på jobb hver eneste dag- og gjør en innsats for det norske samfunnet, få beholde litt mer av sine egne opptjente penger, slik at de kan styrke de fellesskapene de selv har valgt å være en del av, og ta sine egne valg til det beste for seg selv og sin familie.


Read Full Post »

(VIDEO at the end of the post)

Here comes a blog post in english, which I know many have been wating for. I wanted to share an interview with you. The first part is about the auto-mobile industry, and P.J. O’Rourkes latest book: Driving Like Crazy: 30 Years of Vehicular Hell-Bending. This part I did not text.

However, I texted down the last part of the interview, if any of you need some good quotes.

You should all watch the whole interview though. Reason.tv’s Ted Balaker sat down with O’Rourke at the Peterson Automotive Museum in Los Angeles, and the topics include: bailouts, who ruined the U.S. auto industry, politicians’ love affair with trains, how easy women made O’Rourke a youthful socialist and how getting a paycheck turned him into a libertarian.

Heres the last part of the interview – I guarantee a good laugh (if you’ve got humor). I just loved it:

Ted Balaker:
Can you talk a bit about your ideological journey. You started off with very different beliefs than you have now.

P.J. O’Rourke:
I started out on the left because I was a kid, and it was the 60’s, and the girls on the left would do it. It was that simple really.

What republicans have to do is have more sex. And then you know… Palin is a step in the right directions. Obviously the Palin family has a fair amount of sex, not quite as much as David Letterman thinks they do, but you know, nontheless.

I remember in my freshman year…. I was walkin down an alley. First weekend at college, my freshman year. I’m walkin down an alley, and there’s bars on two sides of this alley. One bar is filled with all this sort of like – sorority and futurnity types. Good looking kids! Beautiful girls. And all dressed up really nicely… And having fun… And looking quite attractive. But I’m thinking: I’m not good looking, and… I’m not an athlete, and I can’t afford a futurnity. I’m not getting in there.

And on the other side of the alley, theres this bar called Mack & Joes, and over there there are equally attractive girls. These girls who iron their hair, and they’re playing Kumbaya on their guitar, and they’re smoking lucky strikes… and drinking beer out of the bottle. And I’m thinking: Those girls are very cute too, and I BET THEY’LL DO IT.

…I persisted in my marxism til I was 22 or 23, and I GOT A JOB… I’m a leftist. I’m a socialist. I’m for sharing everything. I get a job as a messenger in New York. $150 a week – I get paid every two weeks. I’m really looking forward to that 300 bucks, REALLY looking forward to it. And so is my landlord. This is more money than I’ve had in my hands in a long time. I get my pay check, and I net out at like $185,93 – after federal tax and state tax and city tax and social security contribution and retirement which I was «really interested in» at that age. And the health care benefits and all this stuff, and I net out at about $180 something.

…and I go: wait a minute, I’ve been a socialist for all these years. I’ve been screamin for socialism, yellin for socialism, demonstratin for soscialism, and I discovered: WE HAVE SOCIALISM!!! They just took half my pay! I’m not Rockefeller, and they’re taking half my pay!!!

That was the end of that.

Ted Balaker:
Thats what it takes, haha, the journey from easy sex to pay checks.

P.J. O’Rourke:
From easy sex to pay checks

Ted Balaker:
When you were in the early years of your career, you were sort of in the midst of a rightward turn in the nation. Do you think thats over now?

P.J. O’Rourke:
Ehm…… yes….. ehm…, the public tends to vibrate between…. the public loves freedom, AND it loves getting things for free. You know, this is only human. And so politically, the public has a tendency to vibrate between the benefits of freedom – that would be Reagan, and gettin things for free – that would be Obama.

And so they go back and forth, and after they get things for free for a while they realize there actually is a price attached to the stuff they’re getting for free. And the price can be quite high. The price can be like livin under the Carter administration. So they go: ahlright, ahlright… we realize there’s no free lunch, and so we go for freedom itself

…AND then they find out that freedom itself has a certein price called responsibility – you’re supposed to take care of yourself, you’re supposed to take care of your own problems. Well, everybody hates solving their own problems, and along comes somebody that says: «Hey! Free problem solving over here», you know, and they go back to… (all over again) After all, if human beings… had a capacity to learn these lessons easily, a poncy-scheme would’ve only worked once – with mr. Poncy (Poncy-scheme is an expression named after an Italian Immigrant to the States, Carlo Ponzi conned a lot of people by promising great returns on investments, which were actually paid out by new money coming in to his scheme, and not out of any real business)but, heres mr. Madoff (another con). It workes over and over again.

Ted Balaker:
And social security…

P.J. O’Rourke:
Haha, and social security – the largest Poncy-scheme ever, yeah…

Ted Balaker:
You’re one of the most quotable guys around, and one quote that I attribute to you, or have for a long time is something to the effect of: «the job of a president is to stand around for four years, and take credit for anything good that happens». Is that really… I mean… is this the whole job…

P.J. O’Rourke:
I dont know for sure If I said that, but I am saying it now. Haha…

Ted Balaker:
Okay… ahlright… even republicans do it, democrats do it. Of course Obama is doing it. This job creation hokus pokus – is it really just back to the time when we were primitive tribesmen and we killed the king if we had a bac crop yield, and we praised the king if we had a great harvest?

P.J. O’Rourke:
It isn’t BACK to that time. Its always been that time! I mean, we look to political leadership for all sorts of things that political leadership can’t possibly deliver. And we just bless them, you know I mean, when we had a walkover in the gulf war in 1991, we just couldnt’ve been happier with George Bush, with senior George Bush. He had a 110% approval ratings. Like a month later we go into recession, and then we’re ready to slaughter the guy.

We throw him overboard, in favour of this bozo from Arkansas (talking about Clinton) with the worlds most unpleasant marriage, and roving hands beside, and its… ah god, you go…. and… and you start to realisze that the real job of a conservative, the real job of a libertarian, the real job of people who are in favour of individual freedom and individual responsibility is NOT to back one side or the other side. It is to convince people to… BACK away from politics! Government and politics is there for VERY VERY limited purposes.

Theres just a few things that we need from the political system. We do need rule of law, we do need protection from external enemies, we need protection from each other when we misbehave, which is the rule of law part. AND to some extent… this is always true with governments, no matter how pure libertarian one is you have to realize that the government DOES PROVIDE help to people in catastrophic circumstances. Something like Katrina, in city floods, government is supposed to come and help you bail. There’s no doubt about that. But that’s it for government. They help us in utter catastrophees, when we’re completely incapable of helping ourselves, they defend us from external enemies and they defend us from internal enemies, they’ve got a legal monopoly on deadly force, and that’s it.

And when we start asking them for also: would you make sure our food has no transfats, and my shoes don’t fit, and could you get me a better haircut… you know… couple of things, first place: they’ll say yes, cause they love power – they’re bad people – lets face it: people who go into politics are bad people. Secondly: They’re not gonna do a good job at this stuff, because you cant task an organization with that many doodies, and expect them to do all of them, or even any of them, well. So its self-defeting on a couple of different levels. People will use your request to grab power from you, and they will also do a damned bad job with the power that they,ve grabbed.

Read Full Post »

Older Posts »