Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Kristin Clemet’

Dette innlegget kan i dag leses som hovedkronikk i Dagsavisen (s.4), og på Dagsavisens debattsider: nyemeninger.no. Legger ut et utdrag her. For å lese hele kronikken må du klikke HER.

Manifests skylapper

Det er interessant at alle som mener Bård Larsen slår inn åpne dører med sin bok om venstresidens forhold til det autoritære, samtidig går til desperate skritt for å forsvare seg.

Debatten som har oppstått etter utgivelsen av boka «Idealistene. Venstresidens reise i det autoritære» viser at forfatter Bård Larsen nok har åpnet en del dører som enkelte på venstresiden ikke er like likegyldige til som de vil at vi skal tro. Til og med SVs parlamentariske leder har gått til det krampaktige skritt å finne fram gamle sitater, som vi tok et oppgjør med for over 70 år siden, for å forsvare sitt partis historie.

Sist ute er Eirik Vold (Dagsavisen, 1/2) som for tida skriver bok om Hugo Chávez på oppdrag fra tenketanken Manifest, på den ytterste venstrefløyen. I innlegget anklager han blant annet Civita og Kristin Clemet for «kuppsvermeri». Et av argumentene er at den anerkjente menneskerettighetsaktivisten Armando Valladares, som har forsvart kuppet på Honduras, var taler på Oslo Freedom Forum (OFF). Vold nevner ikke at Valladares deltok på konferansen for å snakke om sine 22 år i fangenskap på Cuba, ikke Honduras (…)

Les resten av kronikken HER

Advertisements

Read Full Post »

Jeg har skrevet ganske mye om likelønn her på bloggen før, og trenger ikke å gjenta alt jeg skrevet, men linker til noen av postene her:

Kvinnedrømmen: å bli mann?

De fiktive kjønnsforskjellene

Det nye kjønnsfikserte lønnsoppgjøret

Mythbuster: Likelønnsvrøvlet

Jeg kan likevel ikke la likelønnsdebatten, i denne omgang heller, passere bloggen uten ett ord.

Det forbauser meg fortsatt at ikke flere lærere er i harnisk over den rådende retorikken blant ikke bare de rødgrønne, men egentlig alle de andre partiene på Stortinget med Høyre som et delvis hederlig unntak. Der alle de andre partiene snakker om å løfte bestemte yrker kun fordi et flertall av arbeidstakerne i disse gruppene har kvinnelig kjønnsorgan, har Høyre fokusert på å sikre et lønnsløft for ansatte i offentlig sektor med høyere utdanning.

For Høyre handler altså dette om utdanning og behovet for kompetent arbeidskraft, ikke om majoriteten av arbeidstakere har et flertall av mannlige eller kvinnelige kjønnshormoner. Hvis jeg var lærer ville jeg vært forbannet over at det er kjønnsfordelingen og ikke det viktige arbeidet jeg gjør som er grunnlag for politikeres ønske om lønnsøkning.

Det er likevel Kristin Clemet som har kommet med det eneste virkelig fornuftige innspillet i likelønnsdebatten. Hun er den eneste som virkelig har våget å kalle en spade for en spade, og si at dette egentlig er en ikke-debatt. Vi har lik lønn for likt arbeid i dag. Lønnsforskjellene handler om helt andre ting.

Jeg anbefaler alle å se dette videoklippet fra onsdagens NRK Nyheter, der Clemet møtte til debatt.

Jeg skal oppsummere noen av punktene her:

Vi har lik lønn for likt arbeid i Norge, men kvinner har gjennomsnittlig mindre lønn en menn fordi:
– flere kvinner, i deler av livet, selv velger å jobbe mindre enn menn grunnet barn
– flere kvinner enn menn velger seg til lavtlønnsyrker
– flere kvinner jobber i offentlig sektor i yrker underlagt kollektive avtaler som gjør det svært dyrt å løfte noen grupper i lønn fordi alle må løftes samtidig
– det er et flertall av kvinner i offentlig sektor, og et flertall av menn i privat sektor der lønnen er gjennomsnittlig høyere

En likelønnspott vil antakelig ikke fungere fordi:
– vi ikke kan forvente at lønnsøkningen i privat sektor vil stå stille
– vi ikke kan forvente at offentlige yrker som politiet, med en kraftig overvekt av menn, vil være fornøyd med å bli oversett over lang tid.
– vi fremfor å stimulere til et mer dynamisk arbeidsmarked, i stedet bidrar til å ytterligere sementere kjønnsrollemønsteret i arbeidsmarkedet.

Hva ville vært en bedre løsning?
– Et mer individbasert lønnsystem der det er lettere å løfte spesielt kompetente arbeidstakere, også i typiske kvinneyrker i offentlig sektor, og dermed gjøre disse jobbene mer attraktive for kompetent arbeidskraft av begge kjønn!

Det er bare å konstatere én ting: norsk politisk debatt ville vært fattigere og mindre opplyst uten Kristin Clemet og Civita.

Frp og «liberalismen»

Avslutningsvis synes jeg også det er ganske morsomt at «liberalisten» Siv Jensen nå er ute med pekefingeren og konkurrerer med SV om å rope høyest at penga finns, og at Jens må legge likelønnspengene på bordet, mens konservative Lene Camilla Westgaard i Drammen Høyre fikk stort oppslag i Drammens Tidende etter å ha skrevet følgende (halvveis humoristiske) melding på Twitter: Synes Stoltenberg bør håndtere streik på samme måte som Ronald Reagan :)». Det er i slike øyeblikk man merker at Høyre-hjertet banker! Frp – ta dere en bolle (evt. andre boller)!

«Liberalisten» Siv Jensen, burde kanskje vurdere å lytte litt til en figur som antakelig ikke er en av hennes favoritter:

«Jeg hører med stor forundring personer som taler om idéer og tar avstand fra ideologi. Det
kan jo ikke være noe annet enn et forbehold om at de forlanger å kunne hevde innbyrdes motstridende idéer samtidig. Det er jo først når man prøver å føye dem sammen i ideologi at man er nødt til å være konsekvent; hevde idéer som harmonerer med hverandre, som kan gjennomføres samtidig.»

– Kåre Willoch

Det kan nemlig tenkes at Siv Jensen skal i en ideologisk debatt noengang. Da kan det være greit å møte SV med noe annet enn «penga finns». Hvis ikke SV og Frp ville spare litt penger neste valg og trykke opp felles flyers.

Read Full Post »

Hva skal man egentlig med vitsebøker når man har SUs nettsider, og hvorfor bruke 500 kr på Latter scene når man kan overvære barnslige ungdommer fra SU gjør seg til latter på Civitas frokostmøter helt gratis.

Civita arrangerte i dag frokostmøte om menneskerettigheter, og hvordan vi fremmer dem best mulig. Frokostmøtet er ett av de beste, om ikke det beste frokostmøte jeg noensinne har vært på. I panelet satt direktør for norsk senter for menneskerettigheter ved UiO, Nils Butenschøn, lektor i menneskerettigheter ved Københavns Universitet og tilknyttet den danske tankesmien Cepos, Jacob Mchangama, Leopoldo Eduardo López, som har vært ordfører og er en av de fremste opposisjonslederne i Venezuela, og tidligere visestatsminister i Malaysia og nåværende partileder for opposisjonspartiet Keadilan, Anwar Ibrahim.

Diskusjonen var meget interessant, og det er sjelden Civita har hatt et panel med slike retoriske kapasiteter. Særlig Lopez og Ibrahim beveget og engasjerte salen, og fikk stående applaus. I anledning Lópes’ deltakelse hadde noen representanter fra SU møtt opp for å demonstrere. Da Lópes’ snakket snudde SUerne ryggen til, og holdt opp plakater med overskriften: «Norge er ikke en frihavn for kuppmakere». De flagrende papirlappene så forøvrig ut til å bli ganske tunge for de oppmøtte Suerne etterhvert. Det gamle staute proletariatet er tydeligvis ikke helt hva det engang var…

Kunsten å drøfte
Det er forsåvidt greit at SU er kritisk til opposisjonen i Venezuela. Styringsskifter i Latin-Amerika har jo ikke vært noen solskinnshistorier tidligere. Så det er absolutt verdt å stille spørsmål ved om opposisjonsledere i Latin-Amerikanske land er oppriktige når de tar til orde for menneskerettigheter og frihet. Jeg synes Lópes svarte meget godt for seg, og Thor Halvorsen har svart meget godt i Dagbladet tidligere i forb. med anklagene. Jeg tror heller ikke at prominente menneskerettighetsforkjempere som Lech Walesa, Anwar Ibrahim, Rebiya Kadeer, Lidia Yusupova, eller Garry Kasparov hadde brukt 4 dager på en menneskerettighetskonferanse i Oslo dersom den ga kuppmakere en talerstol. Informasjonen jeg har fått fremlagt gjør at jeg synes Lópes historie virker troverdig, men jeg skal ikke være ukritisk, og er ingen ekspert på Venezuela.

SUs leder, Mali Steiro Tronsmoen, skal forsåvidt ha kreditt for å være såpass moden at hun – i motsetning til sine øvrige medlemmer – satt seg ned rundt bordene som alle andre, og stilte sine kritiske spørsmål til panelet. Slikt kan man jo ikke ta forgitt når det gjelder SUere. Hennes spørsmål avslørte imidlertid at de drøftende evnene i SU nok er heller manglende. Hele møtet foregikk riktignok på engelsk, så det er mulig Mali simpelthen ikke forsto det som ble sagt, men hennes spørsmål avslørte i hvert fall at det ikke var noe i veien med engelsk-uttalen, så jeg tillater meg å gjøre en ukvalifisert antydning i retning av at det ikke er språkforståelsen, men heller de reflekterende evnene som ikke er helt slik de burde være.

Hugo Chevez
Jeg er interessert i kunnskap, og interessert i å fremme menneskerettigheter uansett tid og sted. Det samme kan ikke akkurat sies om SU. Et raskt søk på Venezuela på deres nettsider, leder meg til en artikkel med overskriften «Hvorfor så mye hat rettet mot Hugo Chavez?»

Ja, hvorfor det mon tro?

Kan det kanskje være fordi han dikterer medier, nekter folk ytringsfrihihet, bruker landets oljeformue til å berike seg selv, bedriver valgfusk, truer politiske motstandere og medier som ikke annonserer det budskapet han vil ha og får dem banket opp, torturert eller drept hvis de ikke lar seg kue? Kan det være fordi han støtter FARC – terrororganisasjonen som står for en rekke kidnappinger i Venezuela? Listen er lang, men ingen av disse problemstillingene ser ut til å engasjere SU noe særlig.

Men hva kan man egentlig forvente av en organisasjon som markerte datoen for Ches bortgang, med et allmøte med følgende undertekst: «Che kan være død men hans mot og tro på forandring er forsatt levende. La oss markere denne dagen sammen!». Joda, SU er inne på noe. Che Guevaras tro på forandring lever absolutt videre. Nå 43 år etter hans død kan jo ingen benekte at tradisjonen med fengsling av politiske motstandere, henrettelser av uskyldige mennesker og undertrykking av befolkningen fra et brutalt totalitært regime, lever videre i Ches ånd hos Castro-regimet. Om det er noe jeg ville feiret er mildt sagt heller tvilende til.

Rettigheter
Jacob Mchangama fra Cepos hadde også en veldig interessant innledning, der han trakk opp viktige skillelinjer mellom frihetsrettigheter og sosiale og økonomiske rettigheter. Hans poeng var at ytringsfrihet er et nødvendig rammeverk for ethvert samfunn som fremmer menneskerettigheter. Mali Tronsmoen klarte å tolke dette dithen at Mchangama mente at sosiale og økonomiske rettigheter var uviktig og noe man ikke trengte å jobbe for. Av de oppmøtte i salen er det nok bare SU som presterte å trekke en slik konklusjon, men SU har aldri helt forstått dette med rettigheter. Senest i valgkampen ville de jo løse lærlingeproblematikken, med en rett til lærlingeplass. Mchangamas poeng var selvsagt at ytringsfrihet er et middel og et mål i seg selv. Ytringsfrihet ivaretas av en rett til å ytre sine meninger, og krever bare at andre ikke hindrer dem i å gjøre dette. Så retten er altså selve målet. Rett til mat derimot metter ikke de fattige – det krever ressurser, kompetanse, osv… Men denne distinksjonen var altså litt vanskelig for lederen av Sosialistisk Ungdom.

Blinkskudd
Kristin Clemet oppsummerte egentlig SUs opptreden mest treffende: «Det er jo ganske komisk å se en gjeng 20 åringer slite med å holde opp en plakat i 10 minutter, i nærver av slike mennesker som har sittet i fengsel, blitt banket opp og torturert»

Det kan egentlig ikke sies stort mer treffende. SU er definitivt dagens vits!

Update: Mali innrømmet også at ikke alt i Venezuela hadde gått helt som hun ønsket – selvinnsikten i SU når nye høyder (les: sarkasme)

Read Full Post »

SV i regjering er og blir en farse. Hvis de ikke er anonyme, så er de uten innflytelse, eller fremstår som en dårlig vits. Kristin Halvorsen har klart kunststykket å fylle alle nevnte kategorier.

Den siste tiden har den rødgrønne regjeringen, med Halvorsen i spissen, rettet sin oppmerksomhet mot hvilke plagg norske skoleelever skal få lov til å bruke. Å debattere skolebarns bruk av skaut er tydeligvis viktigere for de rødgrønne enn barns lese -og skrivevansker. Det er snart betimelig å spørre om SV i det hele tatt har noen visjoner for norsk skole, eller om de bare er handlingslammet.

Mobbing
Halvorsen begynte sin periode som kunnskapsminister med et tappert forsøk på å ta et oppgjør med mobbing i skolen. Det eneste problemet var at mobbingen i skolen har økt hvert eneste år med rødgrønn regjering. Alle ønsker jo naturligvis å komme mobbingen til livs, så da dette «oppgjøret» med mobbing ikke inneholdt et eneste tiltak, ble det derfor forståelig nok ikke møtt med noen voldsom jubel eller genierklæringer.

Lekser
Jeg skal ikke gå i SV-fellen og komme med krass kritikk uten egne løsninger, for i Høyre mangler vi hverken visjoner eller forslag til tiltak i norsk skole. Kunnskap krav og kvalitet har vært Høyres skole-mantra i lang tid. Det er ikke lenge siden det var upopulært å snakke om kunnskap i skolen. Nå vil alle snakke om det, men det er langt mellom de konkrete tiltakene, og med SV i førersetet har regjeringen bare kommet med tiltak som vil redusere kunnskapen. Høyre arrangerte nylig en ungdomsskolekonferanse der skolepolitisk ansvarlige i kommuner og fylker fra hele landet kom med innspill. Et viktig innspill er at samarbeidet mellom skole og hjem må bli bedre. Lekser er et av de viktigste kontaktpunktene mellom skolen og foreldrene, men i stedet for å styrke samarbeidet mellom skole og hjem, og innføre leksehjelp for de som trenger det, ønsker SV at elever allerede på barneskolen skal slippe hjemmelekser. Det er i tidlig alder at gode arbeidsvaner utvikler seg, men kunnskapsutvjevning ser ut til å være viktigere for SV enn kunnskapstilegning.

Yrkesfag
Ingenting er mer urettferdig enn å behandle ulike elever likt. Alle elever har krav på individuell oppfølging, og tilrettelagt undervisning. Høyre erkjenner at elever har ulike talenter, utgangspunkt og interesser, og derfor ble «Yrkesfagløftet» lansert. Med konkrete tiltak som bl.a. egne læreplaner for yrkesfag, fagrelatert teori, og mulighet for opplæringsprogrammer i bedrifter, skal yrkesfagopplæringen skreddersys rundt den enkelte. Hvis vi skal få dyktige fagfolk, må fagutdanningen anerkjennes som et likeverdig og fullgodt alternativ til studiekompetanse. I stedet for å vurdere Høyres forslag, har Kristin Halvorsen bare bedrevet lite konstruktiv polemikk om hvorvidt dette henger sammen med Bondevik II regjeringens skolereform.

Karakterer
Høyre har konsekvent kjempet for mer krav og kvalitet i skolen. Vi tror elever trives best når de lærer mest. Å stille krav til elever er å ta dem på alvor. Det motsatte er å si at vi gir dem opp. Vi har derfor bl.a. foreslått å innføre karakterer i noen fag allerede i 5. klasse og styrke de nasjonale prøvene, slik at vi får mer kunnskap om skolen. Høyre vil stille krav til både elever, foreldre og lærere, og bruke sunn konkurranse for å oppnå resultater i skolen. Kristin Halvorsen har i stedet fokusert på hvorvidt lærere skal få lov til å bruke plusser og minuser bak karakterene på prøver.

Ta elevene på alvor
Kristin Halvorsen var også nylig ute, og foreslo, sitat: «en kulere skole», med mer bruk av twitter og facebook i timen. Det lignet mest av alt på et desperat forsøk på å appellere til ungdommen, og hun fikk da også svar som fortjent: «Det er helt greit at politikerne vil lære seg å tvitre, men ikke tving det på oss som kan det. Sosiale medier er noe de fleste ungdommer mestrer og er interessert i, så hvorfor skal vi bruke  viktig undervisningstid på det da. Når ble disse mediene til hjelp for styrking av realfag? (…) Kristin Halvorsen, jeg er på Facebook, og det jeg lærer der bør ikke inngå i noens pensum», skrev 14 år gamle Sonje Brøndmo på bloggen femten.no. Jeg anbefaler Kristin Halvorsen å høre på Sonje. Dagens ungdom har ikke noe særlig behov for å lære å bli «kul» av middelaldrende statsråder. Kunnskapsministeren burde begynne å gjøre jobben sin, i stedet for å drømme om å bli «kidsas» nye rollefigur. Det tror jeg også elevene ville satt pris på.

Dumskap
Jeg håper avslutningsvis at SV og de rødgrønne vil slutte å holde igjen tøylene for kunnskap, krav og kvalitet i skolen. Elever ønsker å lære, enten Halvorsen tror det eller ei. Det er på tide at Kristin Halvorsen tar problemene i skolen, og elevene i skolen, på alvor. Halvorsens departement – kunnskapsdepartementet – skal per definisjon fremme kunnskap. Så langt har det ikke fremmet stort annet enn dumskap.

Read Full Post »

Til tross for sin massive kritikk av Høyres ledelse, sender Christen Sveaas i dag en sjekk på kroner 1.000.000,- til Høyre – «slik at det gode parti får litt hjelp til å markedsføre sine gode blå budskap klarere, veldig mye mer klarere», skriver han i dagens DN.

 

I DN 6. juli spurte Sveaas hvorfor han skulle stemme Høyre. Han ba om å få vite Høyres langsiktige plan for Norge. Hva som er Høyres vei fremover. Svaret han fikk var i stedet en beskyldning om hukommelsessvikt og en leksjon i hva Høyre gjorde i forrige regjering. Etter å ha spurt enda en gang: «hvorfor skal jeg stemme Høyre? Vær så snill?», kom det noe som lignet på et svar (men heller ikke da kom den uten en liten leksjon i Bondevik II regjeringens fortreffeligheter).

 

Sveaas har ikke vært nådig i sin kritikk av Høyre: veldig kjedelig, uengasjert og visjonsløs – er noen av karakteristikkene han har brukt. Når det i dag er blitt kjent at Sveaas likevel velger å gi 1 million kroner til Høyre, burde man kanskje velge å lytte litt til hans kritikk. Ikke pga pengene, men fordi de kommer fra en støttespiller som gir noen vink man burde begynne å ta på alvor. For dagens million kommer heller ikke uten et ganske kraftig sleivspark: «lytt til de yngre og glem de gamle, grå og selvopptatte Høyregarkene», sier han.

 

Jeg har ikke tenkt å legge skjul på at jeg mener mye av Sveaas’ kritikk er ganske berettiget. Når våre støttespillere beskriver oss på en slik måte, burde Høyre i større grad ta selvkritikk og erkjenne at man ikke har vært flink nok til å fremme budskapet sitt. I likhet med Sveaas tror heller ikke jeg at det er politikken det er noe i veien med. Alle Høyrefolk som tror på sin egen politikk, må jo enten erkjenne at man har feilet i kommunikasjonen, eller at politikken er for dårlig (hvis man da ikke er fornøyd med meningsmålingene for tiden…). Selv om jeg skulle ønske meg at også politikken ble mer offensiv, er jeg ikke i tvil om det er førstnevnte det virkelig er noe i veien med.

 

Jeg har ikke lagt skjul på, hverken i media eller på bloggen min tidligere, at jeg ikke er helt fornøyd med alt som skjer i partiet om dagen, men jeg har troen på- og vil være med å jobbe for at Høyre skal komme seg gjennom uværet. Selv jobber jeg for Hedmark Høyre dette valget, og vil presisere at jeg, på tross av forholdene andre steder, er meget fornøyd med Hedmark Høyres stortingskandidat; Gunnar Gundersen, som sitter rimelig usikkert – grunnet de nasjonale meningsmålingene – for tiden. Gundersen er, etter mitt syn, et av Høyres sterkeste kort på Stortinget, og en av dem som virkelig har beholdt sitt lokale engasjement. Så i en tid hvor enkelte Høyrefolk ser ut til å vandre viljeløst rundt i tåken – burde alle hedmarkinger som leser denne bloggen stille massivt opp i valgkontorene, og stemme på en av våre stortingspolitikere som virkelig klarer å være klar og tydelig. 

 

Det var dog en digresjon. Høyres kommunikasjonsproblemer understøttes også ved Nettavisens partitest (som også Sveaas trekker frem i sitt siste innlegg), der Høyre er valgvinner og scorer 25% av de over 60.000 som har tatt testen. Det er altså mange flere som er enig med politikken vår, enn som sier de vil stemme på oss. De er enig med oss, de bare vet det ikke enda, eller vil ikke vedkjenne seg det.

 

Selv mener jeg at Høyre må være betraktelig mer offensive på skattelettelser og redusering av unødvendig byråkrati, tørre å ta et skikkelig oppgjør med enhetsskolen, samt være mye tøffere på sosialpolitikk. Dette har jeg også skrevet om før, bl.a. i mitt forrige blogginnlegg. Høyre må være det klare førstevalget for alle som vil at det skal lønne seg å ta i et tak – alle dem som vil at det skal lønne seg å stå opp om morran – eller som Torbjørn Røe Isaksen sier, «for dem som legger inn en time ekstra, for dem som gjør en ekstra innsats enten i frivillige organisasjoner eller i næringslivet, og fortjener å belønnes for det».

 

Sveaas skriver avslutingsvis at: «Fremtiden er ikke rød, og heller ikke grønn, og i hvert fall ikke rød-grønn. Og den er definitivt ikke grå. Fremtiden er Blå! Det har de yngre skjønt og Høyregarkene glemt.». De blå kreftene må derfor mobilisere kraftig nå, både før og etter valget – slik at vi kan få en blå regjering med klar og tydelig politikk. Slik at vi kan få en regjering som ikke bare forvalter sosialdemokratiet på en litt bedre måte – men som faktisk evner å komme med et alternativ. Denne muligheten finnes – det er bare å hente inspirasjon fra Kristin Clemets kronikk i gårsdagens DN.

 

Jeg har troen på at en borgerlig regjering på nytt kan forvandle Norge – slik Willoch greide på 80-tallet. Da trenger vi et sterkt Høyre, som sammen med Frp kan utgjøre et markant alternativ til dagens politikk.

 

I Høyredebatten som har herjet i DN i sommer, skriver Torbjørn Røe Isaksen at Høyre i forrige regjering ble for feige. «Høyre fremsto utydelige og varsomme i forrige regjering (…) Høyre kunne satt ned foten på flere saker også i regjering. I tillegg burde man hatt et større trykk på skattepolitikken og presset på i større grad for en omstrukturering av offentlig sektor», sier han.

 

Jan Arild Snoen, mener i likhet med meg, at Høyre må samarbeide med Frp for å få gjennomslag for den politikken vi ønsker i programmet. Jeg siterer:

 

«Vi som tilhører det blå Høyre vet at de meste sentrale delene av Høyres program bare kan gjennomføres sammen med Fremskrittspartiet: Store skattelettelser, mer konkurranse i offentlig sektor, reduksjoner i overføringene til distrikter og landbruket, grunnleggende reform av u-hjelpen, en strengere kriminalpolitikk. Hva er det egentlig Høyre kan få til på disse områdene sammen med Kristelig Folkeparti?»

 

Landsmøtene til Venstre og KrF viste ingen evne til å forandre Norge i særlig grad. Det var en evig lang kompilasjon av offentlige utgifter og reguleringer. Både Høyre og Frp har en vilje til å reformere, men vi trenger et sterkt Høyre i denne koalisjonen. Vi trenger et ansvarlig parti av en viss størrelse som kan holde stø kurs, ikke snu etter vinden hele tiden, og holde forbrukskåte Frpere i ørene. Hele poenget med en mindre stat, er jo nettpp at staten skal bruke mindre penger. Da er ikke oljepopulisme noen oppskrift. Vi trenger ikke en ny versjon av sosialdemokratiet, som kun vil styre mennesker på en annerledes måte. Vi trenger et alternativ som i stede for å styre andre, faktisk vil overlate mer ansvar til enkeltmennesket. 

 

Jeg tror også at fremtiden er blå. Spørsmålet er om dette er en fjern eller nær fremtid. Fremtiden er blå. Jeg håper bare at vi slipper å falle ned i en grå skyggedal først. Nå trenger vi et alternativ – ikke et ekko! Et blått alternativ!


Read Full Post »