Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Latin-Amerika’

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 03.07.2010

– sjekk gjerne debatten og legg igjen en kommentar der også)

Det er vanskelig å føre en konstruktiv internasjonal politisk debatt med store deler av venstresiden når de ikke tar utgangspunkt i samfunnet slik det er i dag, men slik de ønsker det skal bli. Særlig gjelder dette menneskerettigheter i Latin-Amerika.

Med Finn Gustavsen i spissen var Cuba i lang tid SVs kjæledegge, og venstreintellektuelle trykket Fidel Castro og Cuba til sitt bryst. Nå hører vi ikke mye fra den kanten lenger. Hallgeir Langeland har riktignok nominert Fidel Castro til Nobels fredspris gjentatte ganger, men han regnes som en rimelig løs kanon på dekk. Menneskerettighetsbruddene og elendighetene som det totalitære Castro-regimet har påført Cuba har blitt så åpenbare for de fleste at få prøver å forsvare dem. Selv Sosialistisk Ungdom tier klokelig stille.

Nå ser det ut til at vi har fått et ”nytt Cuba”. For venstresidens forhold til Venezuela minner skremmende om de samme ukritiske holdningene til selverklærte sosialister i ikke-vestlige land som vi har sett tidligere.

Demokrati
I motsetning til Fidel eller Raul Castro er Hugo Chavez demokratisk valgt. Det er ingen tvil om at Chavez’ valgseier i 1998 var et resultat av stor folkelig støtte og et massivt rop om forandring. Det har imidlertid liten betydning om man er demokratisk valgt, hvis man bruker udemokratiske virkemidler til å tviholde på makten. Et demokrati slutter ikke med valg. Det starter med valg.

Alexandr Lukasjenko ble også demokratisk valgt til president i Hviterussland med et overveldende flertall. Verken Norge eller EU anerkjenner imidlertid det som i dag kun kan kalles et diktatur. Siden Lukasjenko kom til makten er organisasjons og forsamlingsfriheten avskaffet, den siste uavhengige avisen ble stengt i 2005, og det er ikke lenger en eneste opposisjonell radio eller tv-stasjon i Hviterussland. Lukasjenko ble valgt i 1994, Chavez i 1998. Likhetene er påfallende.

Menneskerettighetsbrudd
Siden Chavez kom til makten har menneskerettighetsbruddene eskalert. Flere hundre radiostasjoner er stengt. Journalister risikerer fengsel hvis de kritiserer regjeringen. Chavez er nå i ferd med å sikre seg kontroll over Globovision, den eneste gjenværende nasjonale uavhengige TV-kanalen som er kritisk til regjeringen. En av eierne, Guillermo Zuloaga, rømte for få uker siden landet etter at det ble utstedt en arrestordre på ham.

Dommere i Venezuela trues og fengsles hvis de er til bry for regjeringen, og politiske motkandidater nektes å stille til valg, uten rettssak eller dom, basert på løse anklager. Samtidig sitter Hugo Chavez, som ifølge de samme reglene skulle vært nektet å stille til valg da han faktisk er dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992, med stadig mer makt over det venezuelanske samfunnet. Ytringsfrihet er grunnsteinen i ethvert demokrati. Det er ikke spesielt imponerende å fortsette å vinne valg når man kontrollerer mediene, rettsystemet og kan eliminere politiske motkandidater. Så hvor stor forskjell er det egentlig på den demokratiske situasjonen i Hviterussland og i Venezuela?

I takt med Chavez autoritære og konfronterende stil øker også de sosiale problemene. Venezuela har nå de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept, og verst rammet blir selvfølgelig de fattigste områdene. Ana María Sanjuán, sosiolog ved Venezuela Central University (UCV) i Caracas har beskrevet situasjonen rimelig treffende: ”Vi vitner en reduksjon i barnedødelighet, kun for å se våre sønner drept når de fyller 16”.

Norsk mediedekning
Likevel er norske mediers omtale av Venezuela oppsiktsvekkende nøytral. I Kulturnytt på NRK uttalte utenriksmedarbeider Arnt Stefansen at det ikke sto så dårlig til med ytringsfriheten i Venezuela som mange påstår fordi han hadde vært i Caracas og hørt folk snakke kritisk om Chavez på café.

I hvilke andre tilfeller setter vi så lave standarder for grunnleggende rettigheter? Vi kan jo se for oss et scenario der USAs president nektet opposisjonen TV-dekning. Hvilken seriøs reporter ville da meldt at kårene for ytringsfrihet tross alt ikke var så ille fordi amerikanere jo kunne kritisere presidenten over bordene på Starbucks?

Helter
Det har vært en uhyggelig vane på venstresiden å hylle sine helter for hva de vil at de skal være, og ikke hva de faktisk er. Det gjør dem også så mye farligere. På 70-tallet kom SV fornøyd og engasjert hjem fra studietur i Kambodsja etter å ha hilst på Pol Pot. De kunne med store bokstaver i avisen Ny Tid melde at det var ”ingen massakre i Kambodsja”. I boken Overfallet på Kampuchea skrev Liv Jørgensen at man måtte være dum om man sultet i hjel i Kambodsja – to millioner mennesker ble imidlertid drept og sultet til døde.

I SVs store ”opplysningsverk” Pax leksikon, står det blant annet skrevet om Maos Kina at: «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon». Men cirka 30 millioner mennesker døde av sult under Maos ”store sprang fremover”.

Nok en diktator?
Så sent som i 2004 uttalte Hallgeir Langeland at: ”Jeg mener fortsatt at Cuba er et eksempel på at en annen og bedre verden er mulig”. Han snakker om en verden folk risikerer livet sitt for å flykte fra. En verden der folk fengsles og bankes opp for sine meninger. Der tusener av barn lider av sykdommer knyttet til proteinmangel (i et land som hadde det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen før Castro tok makten). En verden der gjennomsnittshøyden for en cubaner, ifølge Senor Marzo Fernandez som tjente som Castros ernæringsminister inntil han hoppet av i 1996, har sunket med 8 cm de siste 25 årene grunnet matmangel.

Venstresidens evne til å se det de vil se og intet annet er påfallende. Spørsmålet nå er om Venezuela skal bli venstresidens ”nye Cuba”, eller om det snart er på tide å våkne opp og erkjenne at Chavez fremferd gir skumle varsler om nok en diktator i Latin Amerika.

Read Full Post »

I slutten av April var jeg på Civitas frokostmøte. Jeg var også en av dem som reiste meg og ga Leopoldo Lopes stående applaus. Delvis fordi han holdt et glimrende innlegg, delvis fordi jeg har tro på budskapet hans, og delvis som et anstendig motsvar til de tåpelige SUerne som gjennomførte en mildt sagt mislykket aksjon.

Jeg er dog enig i at man ikke skal være ukritisk til noen av partene i Latin Amerika.  Som jeg har presisert tidligere: styringsskifter i Latin-Amerika har jo ikke vært noen solskinnshistorier. Så det er absolutt verdt å stille spørsmål ved om opposisjonsledere i Latin-Amerikanske land er oppriktige når de tar til orde for menneskerettigheter og frihet.

Jeg er imidlertid rimelig klar på hva jeg oppfatter som den mest troverdige forklaringen her. Venstresidens totale blindhet hva gjelder evnen til å se kritisk på Chavez’ regime gjør deres kritikk lite troverdig i første omgang. Når de har store problemer med å presse frem en kritisk uttalelse om en autoritær leder som vi vet at dikterer medier, nekter folk ytringsfrihet, bruker landets oljeformue til å berike seg selv, bedriver valgfusk, truer politiske motstandere og medier som ikke annonserer det budskapet han vil ha og får dem banket opp, torturert eller drept hvis de ikke lar seg kue, og støtter terroristorganisasjonen FARC på toppen av det hele – samtidig som de er raskt ute med nådeløs kritikk av dette regimets opposisjon, basert på indisier, er det grunn til å stille spørsmål ved den underliggende motivasjonenen deres.

Det sentrale argumentet i anklagene mot Leopoldo Lopez er hans rolle i arrestasjonen av bl.a. Ramon Rodriguez Chacin. Jeg skal ikke hevde at jeg på noen måte vet hva som skjedde her, men det er jo merkelig at Lopez aldri ble dømt for sin rolle i denne arrestasjonen. Chavez’ regime som ellers ikke har store problemer med å rette ytterst spekulative anklager mot folk de ikke liker, har altså ikke klart å finne noen straffbare forhold i denne saken.

I 2008, med meningsmålinger som viste en oppslutning rundt 70 prosent, lå Lopez an til å bli valgt til ordfører i Caracas, en posisjon som anses som et springbrett til presidentembetet i Venezuela. I august samme år brøt Chavez’regime sin egen grunnlov, og nektet Lopez å stille uten rettsak eller dom, basert på løse anklager om korrupsjon. Hvis SU og norsk venstreside skulle gjettet: hva tror dere Chavez’ egentlige motivasjon kan ha vært her?

I Dagbladet i dag redegjør Leopoldo Lopez for hendelsene, i en artikkel alle burde lese:

«Etterforskningen av min opptreden hos justisministeren var omfattende og varte i fem år. Den konkluderte med at jeg ikke hadde gjort noe kriminelt, og at mine handlinger fullt ut var innenfor loven, siden politiet i mitt distrikt fulgte en rettslig kjennelse.»

Jeg regner med at bl.a. SU og Manifest legger frem sine bevis mot dette, trekker sine anklager eller bare innrømmer at deres påstander ikke kan underbygges.

De kan jo også redegjøre skikkelig for sitt syn på Chavez en gang for alle, og de forbrytelsene vi ikke bare antar, men vet, at han har gjort – særlig siden de er så opptatt av at alle andre skal forklare seg.

Read Full Post »

 

”Okay, Fidel Castro var en diktator, og Che Guevara var en morder, men regimet som var før var jo ikke stort bedre – og mye har jo bedret seg nå” Dette er kommentarer man ofte får servert når man konfronterer uvitende sosialister og Castro/Che sympatisører, med de faktiske forbrytelsene til Castro-regimet.

 

Om disse menneskene ikke har noen anelse om hvordan det faktisk sto til på Cuba før ”frigjøringen” i 1959, eller om de simpelthen fornekter det, er ikke alltid godt å vite. De har uansett fått god hjelp av venstrevridde medier som i en årrekke har hjulpet frem det glorifiserte bildet av Fidel Castro og Ernesto ’Che’ Guevara.

 

Media – Castros lydige saueflokk

”Batista myrdet tusenvis” skriver f.eks. Herbert Matthews i New York Times. Jules Dubois går enda lenger (egen oversettelse): «Den Cubanske diktatoren, Batista, er en egoistisk galning, en mann av grådighet, en sadist. Han knuser enhver som står i hans vei. Han beordrer forfølgelse, tortur og drap (…)». Denne mannen som visstnok knuser enhver som står i hans vei, er ironisk nok den samme mannen som flyktet fra Cuba, da kommandørene i hans rimelig begrensede militære styrker ble bestukket av Castro, og den generelle kampviljen ellers var rimelig laber.

 

Alt fra New York Times til CBS og CNN, alt fra Harvard til Berkeley, professorer og andre nyttige idioter, forkynte likevel at Batistas Cuba var et rottehull med endeløs fattigdom, undertrykkelse og håpløshet. Colin Barraclough i Torontos Globe and Mail går, så sent som i 2004, ut i en artikkel og omtaler Batistas Cuba som noe av det mest blodige, korrupte og fryktinngytende regime noensinne, med en hær av tyver og voldsmenn. Resten av artikkelen brukes forøvrig til å promotere turisme til Castros Cuba.

 

Hva sier Castro selv?

Kanskje vi skal la en kjent morder og terrorist, som i 1955 var fengslet i Cuba, beskrive hvordan det ”grusomme” Batista regimet var. Mannen heter så mye som Fidel Castro, og burde være rimelig kjent for de fleste.

 

Jeg siterer: ”Det føles som jeg er på ferie” (ingen fikk denne følelsen i Castros fengsel). Videre: ”I kveld er det pasta med calamari i rød saus og noen italienske sjokolader til middag etterfulgt av en utmerket sigar. I morgen tidlig vil jeg befinne med ute i en salongstol i mine kortbukser, mens jeg kjenner brisen fra havet i ansiktet. Noen ganger tror jeg at jeg er på ferie”.

 

Det er rimelig ironisk hvordan venstrevridd media, som konsekvent ignorerer Castros gulager av tortur og henrettelser, har skapt et svartmalt bilde av Batista som selv Castro ikke ville gjenkjent.

 

Cuba anno 1958

I 1958, ett knapt år før Castro/Che regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

 

Castro – en mann av folket?

Da den spanske diktatoren Franco døde, erklærte Castro – tro det eller ei – dagen som nasjonal helligdag, til ære for Franco; en fascist og anti-kommunist. Det var imidlertid ikke så viktig for Castro at Franco var anti-kommunist, selv om Castro selv hadde erklært seg som en innbitt marxist-leninist. Franco var nemlig anti-USA, og ble derfor hyllet av Castro, mens prominente skikkelser på venstresiden som Jose ‘Pepe’ Figueros i Costa Rica og Romulo Betancourt i Venezuela var blant Castros bitreste fiender i Latin-Amerika. De var sosialister, men også pro-amerikanske sosialister.

 

Franco på sin side, var en genuin fascist med titusener av kommunisters blod på sine hender. Hans totalitarisme og anti-amerikanisme gjorde han likevel til en venn av tyrannen Castro; den samme mannen som New York Times på et tidspunkt omtalte som «en mann med en kristus-lignende empati for befolkningen sin».

 

Cuba under Fulgencio Batista

Dette er likevel ikke et forsøk på å unnskylde Batista på noen måte. Cubas rikdom, deres sivile institusjoner (inklusiv et fullstendig fritt juridisk system) og sin forholdsvis frie og uavhengige presse, under Batista, var absolutt på tross av og ikke på grunn av Batista. Batistas politiske styring er imidlertid ikke sammenlignbar med regimet til Castro og Che på noen måte.

 

La oss høre på hva Manuell Márguez-Sterling, sier i et intervju med Humberto Fontova. Faren hans, Carlos, var med å skrive den Cubanske grunnloven i 1940 og var anerkjent av mange Cubanere, og av den amerikanske ambassadøren Earl Smith, som den rettmessige vinneren av Cubas presidentvalg i November, 1958. I stedet fikk Batistas folk tak i stemmesedlene og erklærte Batista som vinner.

 

Den amerikanske ambassaden gjennomførte likevel sin egen undersøkelse og anerkjente Carlos Márquez-Sterling som den rettmessige vinneren. Fidel Castro selv, hadde truet med å myrde Márguez-Sterling hvis han ikke trakk sitt kandidatur. Castro visste godt meget at Márguez-Sterling ville vinne, og han visste også at dette ville ødelegge Castros komplott; å fylle Cubas politiske vakum som «det eneste gjennomførbare alternativet til Batista», men når drapstrusler feilet, fikk Castros menn enkelt og greit truet til seg alle stemmesedlene og brent dem. Márquez-Sterling måtte til slutt flykte i eksil.

 

Carlos Márguez-Sterling

Carlos Márguez-Sterling var Batistas mest kjente og mest høyrøstede politiske fiende i Cuba. Manuell (hans sønn som gjenforteller denne historien) ble selv banket opp av Batistas politi, men han blir likevel arg over sammenligninger mellom Batista og Castro. Jeg siterer Manuell Márguez-Sterling selv (etter egen oversettelse):

 

”Sammenligningen er latterlig, meningsløs, fullstendig idiotisk. Det er ikke engang et spørsmål om epler og appelsiner. Det er druer og vannmeloner. Jeg er en pensjonert universitetsprofessor. Jeg har samarbeidet med noen av Amerikas mest velutdannede mennesker, og jeg hører denne skandaløse sammenligningen til stadighet”.

 

Han fortsetter:

”Til slutt sa jeg til mine studenter, folkene på fakultetet mitt og mine venner at; finn meg et eneste land – og ikke bare i Latin-Amerika, men hvilket som helst sted – som i løpet av sine første 50 år i uavhengighet har klatret til verdens topp 10% i nesten alle sosioøkonomiske indikatorer, hvilket Cuba gjorde!”

 

Márguez-Sterling avviser riktignok på ingen måte problemene i Cuba (dette er tross alt mannen som ble banket opp av Batistas politistyrker):

”I de sene 50-årene hadde Cuba et politisk problem, ikke et sosioøkonomisk et, sier han. ”Cuba var et rikt land på alle områder. Befolkningen var frisk og velutdannet. Den Cubanske pengeenheten, peso, var nesten på linje med den amerikanske dollaren. De Cubanske gullreservene dekket hele de monetære reservene til hver siste lille penny. Men det er bare halve historien, fordi Cubansk arbeidskraft var blant de mest avanserte i hele verden. Cubansk arbeidskraft fikk en høyere prosentandel av den nasjonale BNP enn Sveits på det tidspunktet!”

 

”Og vedrørende det oppskrytte Castroiske helsesystemet vi hører og leser om konstant – i 1957 var barnedødelighetsraten i Cuba den laveste i Latin Amerika, og den 13. laveste i hele verden! Cuba ranket høyere enn Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Spania og Portugal på det området»

 

”Nå (med Castros egne oppjusterte figurer) er barnedødeligheten den 24. laveste (andre figurer viser at Cuba er helt nede på 37. plass. Da må vi også ta med i betraktningen at 60,4% av alle svangerskap i Cuba ender med abort – (hvilket skyver barnedødelighetsraten ganske drastisk nedover)”

 

Márguez-Sterling fortsetter:

«I 1958, var det i Cuba flere kvinner (prosentvis) med avlagt eksamen på universitet enn USA. (…) I midten av 1960-tallet, skrev faren min, en lærd Cubansk mann og politisk figur med stor anerkjennelse – mannen som ville ha vært Cubas demokratisk valgte president – et manuskript med den hensikt å fortelle sannheten om den Cubanske revolusjonen. Der la han frem flere av tingene jeg har gjort rede for her. Det var imidlertid INGEN amerikansk forlegger som ville røre boken!

 

Presidenten i en av de største amerikanske forlagene på den tiden (en mann som forresten aldri hadde vært i Cuba), hadde riktignok i det minste respekt nok til å svare faren min i et brev: ”Mr Márguez-Sterling” skrev han: ”Du har med sikkerhet noen besynderlige ideer om Cuba”.

 

Her har vi altså en Amerikaner som fikk all sin informasjon fra folk som Herbert Matthews i New York Time og Jules Dubois i Chicago Tribune og responderte på denne måten til en mann som hadde levd hele sitt liv i Cuba, hvis familie hadde vært involvert i Cubansk politikk i flere tiår, og som var med å utarbeide den Cubanske grunnloven av 1940, og som antakelig vant det siste ordentlige valget!”

 

Humberto Fontova

Humberto Fontova, som også vokste opp i Cuba og flyktet med familien sin da Castro (hjulpet av sin sjefsbøddel Che) tok makten, har også en historie:

 

Dette minner meg om en gammel historie professor jeg hadde, sier han, Dr. Stephen Ambrose: ”Castro kastet ut en SOB (Son Of a B***h) og frigjorde Cuba” erklærte han ved et tilfelle.

FRIGJORT FRA HVA?, sier Fontova. Det var ingen rasjoner eller mangel på mat under Batista. Det var ingen totalitær kontroll over media.

 

Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land»

 

Cubanere kunne velge mellom over 50 daglige aviser i løpet av 50-tallet, ifølge FN statistikker. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, og i mer alvorlig tilfeller, som hos Manuell Márguez-Sterling, ble journalister fengslet i perioder eller håndtert av Batistas folk. Men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Batista kontrollerte ikke hva Cubanere lærte i skolen. Hen bestemte ikke hvem de tilba, hva folk tjente, hvor de reiste eller hvor de emigrerte.

 

Før Castro, hadde Cuba en stor middelklasse – 36% av Cubas populasjon, ifølge FN. Nå er Cuba et totalitært regime som undertrykker befolkningen sin. Et land der hundrevis (om ikke tusenvis) av mennesker dør hvert eneste år mens de forsøker å svømme, eller på andre møter, flykte til Floridas grenser.

 

Che Guevaras rolle

Hvilken rolle hadde så Che opp i det hele?

 

Mange som innser at de ikke har noe annet valg enn å anerkjenne bevisene mot Fidel Castros grusomme regime, forsøker å trekke frem Che som revolusjonens lys i enden av tunnelen – det store håpet for Cuba som døde så altfor tidlig. Dette er imidlertid mannen som erklærte at ”En revolusjonær må bli til kald drapsmaskin motivert av rent hat” Che var riktignok ikke en “kald” drapsmaskin. Ordet kald indikerer en viss likegyldighet til mord. Che på sin side var en syk sadist. Henrettelser for Che, var underholdning.

 

Che fengslet, torturerte og myrdet over 20 ganger så mange som Mussolini. På et tidspunkt var 1 av 18 Cubanere fengslet. Revolusjonen, med Che i spissen, henrettet med sikkerhet minst 568 mennesker i løpet av revolusjonens første 3 måneder.

 

Che Guevaras udugelighet

I 1960 utnevnte Castro Che Guevara til økonomi-minister. I løpet av måneder ble cubanske peso, som kort tid før var på linje med amerikanske dollar, praktisk talt verdiløse. Året etter ble Che utnevnt til industri-minister. I løpet av ett år, drev landet som tidligere hadde hatt en høyere BNP enn Østerrike og Japan, en stor tilstrømning av innvandrere og det 3. høyeste protein forbruket på halvkulen, å rasjonerte mat, stengte fabrikker og indirekte jaget sine mest produktive mennesker fra alle sektorer i samfunnet – mennesker som var mer enn glad for å forlate samfunnet uten annet enn klærne de hadde på kroppen. Ernesto ’Che’ Guevara var like udugelig som han var en sadist, hykler og massemorder.

 

Den Cubanske innovative mentaliteten

I boken ”The spirit of Enterprise” vier George Gilder et helt kapittel til ”The Cuban Miracle”. Han skriver: ”Ingen annen gruppe immigranter noensinne har oversvømt en by og forandret den så raskt og så suksessfullt, og på samme tid oppnådd så mangfoldige gjennombrudd i forretninger som de nesten 800.000 flyktningene fra Castros regime, som gjorde Miami til sitt hjem i 1960. Ifølge tall fra det amerikanske folketellingsbyrået (U.S. Census Bureau) eide Cubanere i USA 125.300 bedrifter i 1997, med årlige inntekter på 26,5 MILLIARDER DOLLAR! Tallene fra 1998 viste at Cubanske Amerikanere hadde høyere utdannings og lønnsnivå enn amerikanere generelt.

 

Hadde det ikke vært for hovedsakelig Amerikansk, men også Europeisk, venstrevridd media, naive politikere helt opp til toppen i Washington og et pro-Castro CIA, hadde Cuba antakelig vært et rikt demokratisk, fritt samfunn i dag.

Read Full Post »