Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Liv Signe Navarsete’

Å avskaffe «parlamentarisk språkbruk» er kanskje noe av det beste vi kan gjøre for å øke interessen for politikk og samfunn i Norge.

Flere har regaert på det danske Venstres oppførsel da Helle Thorning-Schmidt debuterte som dansk statsminister, tirsdag denne uken. Under den ferske statsministerens tale kom det flere sarkastiske kommentarer på facebook og twitter fra bl.a. tidligere integrasjonsminister Søren Pind (V) og eks-finansminister Claus Hjort Frederiksen (V).

Her er noen eksempler som trekkes frem i Aftenposten:

På Facebook skrev Pind følgende: «Claus spør om det ikke er den kjedeligste talen på årtier. Har svart at jeg ikke kjenner dem (som ble holdt, red anm) for 100 år siden…». 

Søren Pind griper tak i enkeltsetninger fra Helle Thorning-Schmidt og kommenterer dem: 

«Vekk med starthjelp. Vekk med tak på kontanthjelp. Vekk med insitament til å arbeide…»

«Helsevesenet er under kjempepress. Derfor har vi avskaffet fradraget for helseforsikringer, så presset kan bli større…»

Valgforsker Hanne Marthe Narud kaster seg på kritikken og kommenterer at hun «håper dette ikke skjer i Norge». Jeg ikke bare håper at dette kan skje i Norge. Jeg skulle gjerne sett at de sarkastiske kommentarene kunne flyttet seg fra sosiale medier og opp på selve talerstolen inne i Stortingssalen.

Jeg vil tro at jeg ut i fra de fleste parametre kan definere meg som ganske langt over gjennomsnittet politisk interessert. Jeg tror også at jeg langt i fra er alene om å mene at norsk politisk debatt veldig ofte er dørgende kjedelig. Og da snakker jeg ikke først og fremst om den debatten som foregår i mediene, den kan selvfølgelig vaære kjedelig iblant den også, men den er ofte frisk og god. Kronikkutvekslinger og replikkutvekslinger i pressen kan være svært så underholdende, også i Norge.

Som mange andre politisk interesserte, kanskje særlig på borgerlig side, har jeg stor glede av å lese Kjetil Alstadheims syrlige kommentarer i Dagens Næringsliv. Likevel er det et paradoks at mesteparten av de retoriske vendingene til mannen som bl.a. har vunnet Riksmålsforbundets språkpris for pressefolk, Gullpennen, ville blitt klubbet ned i Stortingssalen. Der har vi nemlig noe som kalles parlamentarisk språkbruk. Det er en praksis som dreper treffende retoriske vendinger, og som kan få den beste politiske nerden blant oss til å sovne selv i en relativ «frisk» debatt i Stortingets spørretime.

SP-leder Liv Signe Navarsete er blant dem som har blitt irrettesatt for såkalt «uparlamentarisk språkbruk». I 2008 ble Navarsete kraftig irettesatt av daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland, som mente at hennes språkbruk var «langt utover parlamentarisk språkbruk»

Begrepene Navarsete fikk kjeft for var bl.a. en kommentar til Borghild Tenden (V) som hun mente at hadde «frekkhetens nådegave», hvorpå hun påpekte at «noen burde gå hjem og gjøre hjemmeleksa si». Det vakte også oppsikt da hun kommenterte at «Høyre holder fram en tåpelig målestokk for hvordan en skal måle aktiviteten» i veibygging, som en kommentar til Øyvind Halleraker.

I 2007 ble Høyres nestleder Jan Tore Sanner klubbet ned da han påpekte at daværende finansminister Kristin Halvorsens innlegg inneholdt «tull om skatt», Siv Jensen ble klubbet for å bruke ordet «flåsete» om statsmisterens innlegg og Jan Arild Ellingsen (Frp) fikk påtale for å bruke karakteristikken «springe med halen mellom beina» om regjeringen.

Felles for alle uttalelsene er at vi ikke ville leet på et øyelokk om vi leste dem i en kronikk, hørte dem referert i en tale på et landsmøte, eller over en samtale på et formelt selskap. I vår folkevalgte forsamling derimot klubbes velvalgte ord og uttrykk, som ellers ville fått bestemor til å nikke anerkjennende om de ble sagt over middagsbordet, ned som om de var banneord.

Vi trenger imidlertid ikke se lenger enn til Storbrittania før debattene har en helt annen tone. Der er replikkvekslingene i parlamentet tidvis på et sånt nivå at det er retorikkutveksling i verdensklasse. Samtidig inneholder de engelske debattene karakteristikker som ville gjort norske politikere stumme av forskrekkelse om man forsøkte seg på noe lignende her. I Storbrittania er debattene gentlemanssport. Britene håndterer en form uforskammet eleganse som gjør gode debatter til en slags verbal kårdefekting.

Her er et eksempel fra en frisk britisk debatt som ville vært helt utenkelig i Norge:

Jeg mener det er altfor få friske debatter i norsk politikk, og det har flere negative konsekvenser. Det fører ikke bare til at de formelle politiske diskusjonene i Norge blir kjedelige og uinteressante for folk flest. Det fører også til at norske politikere rett og slett blir mer kjedelige i mangel på retorisk trening.

Det ville vært et interessant prosjekt å avskaffe alt som heter «parlamentarisk språkbruk» i Stortinget. Jeg er selvfølgelig enig i at man bør stille strengere krav til språkbruken i parlamentet enn ellers, men disse kravene vil bli stilt uavhengig av hva som står i Stortingets språkreglement. Jeg tror ikke at allmennheten vil belønne politikere som høres ut som fulle sjømenn fra talerstolen dersom stortingsrepresentantene fikk si akkurat hva de vil.

På mange måter vil kravene til treffende ordbruk kunne bli større dersom reglementet i hvert fall løses opp ganske kraftig. I stedet for å gjemme seg bak det vi på politiker-folkemunne kaller «bullshit-bingo» ville kravene til tydelighet ble større.

Da ville vi kanskje for alvor sett hvilke norske politikere som behersker debattformen. De som går for langt vil ikke vinne særlig respekt blant hverken folk flest eller stortingskolleger. Samtidig vil det bli en langt mer pinlig affære å møte opp på Stortinget med innholdsløs retorikk eller taler der man ikke har gjort en grundig nok jobb med faktaarbeidet.

Når man er folkevalgt medlem av landets parlament synes jeg rett og slett at man bør takle å høre at noen mener talen din er kjedelig. Å kunne håndtere sarkastiske påminnelser om løfter man har gjort før valget, når man gjør helomvending kort tid etter valget burde være enda mer selvfølgelig. Ellers kan det kanskje tenkes at man hadde passet bedre som taleskriver enn som taler.

Read Full Post »

De nye boligforskriftene som pålegger alle nybygg å legge til rette for universell utforming har trådt i kraft, og dette var sak på bl.a. Dagsrevyen i dag (der kan du lese mer detaljert om hvordan reglene påvirker, og se innslaget). Jeg har tidligere omtalt disse forskriftene som boligfascisme her på bloggen. Det er ingen overdrivelse.

I absolutt alle nybygg må utbygger nå legge til rette for snusirkler for rullestol i samtlige rom, i tillegg er det en rekke forskrifter for særlig bad. Dette gjelder også små toroms-leiligheter som er ment for studenter. Forskriftene innebærer at en leilighet som i utgangspunktet var planlagt å ligge på 29 kvadratmeter øker til 36 kvadratmeter, og prisen blir selvfølgelig tilsvarende dyrere.

Prisen for dette er det selvfølgelig de unge kjøperne som får. De små leilighetene som egentlig skulle være de aller rimeligste blir nå markant dyrere. På oppdrag for NRK har den største aktøren i bransjen regnet ut hvor mye de nye kravene vil koste for kjøperen. En leilighet på 35 m2 på Ensjø, solgt for 1,5 mil, vil med nye regler bli 14 kvadratmeter større og koste 2,1 mil. kroner.  Det er mulig dette er småpenger for statsrådene borte i regjeringskvartalet, men for en student som ønsker å skaffe seg egen bolig er 600.000 ekstra en mer enn betydelig sum. For mange unge vil det innebære at de ikke har råd til å kjøpe egen bolig.

På Dagsrevyen i dag sa kommunalminister Liv Signe Navarsete at ”vi i 2010 bør vi har kommet dit at alle boliger er tilpasset for alle, sier Liv Signe Navarsete”.

Nei Liv Signe, vi bør ikke, vil ikke, og skal ikke komme dit. Hvorfor? Fordi folk er forskjellige, og har forskjellige behov. En student som ønsker en rimelig bolig i studieperioden har helt andre behov enn når han har fylt 30, har fast jobb, høyere inntekt og kanskje tenker på å begynne å stifte familie.

Fra før av har Liv Signe uttalt at de nye reglene for bygging av boliger skal gjøre at de «er tilpasset hele livsløpet». Jeg lurer på hvor mange studenter Liv Signe kjenner som flytter inn i små billige leiligheter eller kollektiv for å få råd til å fokusere på studiene, og samtidig drømmer om å bli boende i studentboligen til de er pensjonister. Man må jo være senterpartist for ikke å forstå det innlysende faktum at folk flytter på seg.

De nye boligforskriftene er håpløs detaljregulering som rammer usosialt. I tillegg får den ganske tragikomiske konsekvenser, for sammen med de nye reglene kommer det ingen forskrift om heis. Så i 3. etasje er utbygger altså pålagt å lage snusirkler for rullestol i hvert rom, mens rullestolbrukeren fortsatt må gå trappen opp 3 etasjer for å komme opp i leiligheten.

I stede for å lage nye forskrifter bør plan og bygningsloven gjennomgående liberaliseres. Da kan utbygger tilpasse boligen ulike kjøperes ulike behov.

Så kunne regjeringen da f.eks. laget en ordning som kompenserte handikappede med dårlig råd for den økte kostnaden det vil innebære å kjøpe en universelt utformet bolig. Det ville også skapt et økonomisk incentiv for utbygger, samtidig som man treffer de det gjelder uten å ramme alle.

I stedet sørger regjeringen for at det med all sannsynlighet blir bygget mindre nye boliger tilpasset for unge. Makan til korttenkt politikk skal man lete lenge etter.

Read Full Post »

I Dagbladet i dag kom enda et nytt slag i trynet på sjefsmoralistene i regjeringspartiene, og KrF (forts. under bildet)

Dagbladet har i dag en lengre reportasje om luksus-prostituerte «Maria». Maria avkrefter alle mytene disse moralistene liker å spre om prostituerte. Ifølge dem er alle prostituerte forstyrrede mennesker som har falt utenfor samfunnet, og direkte eller indirekte blir tvunget til å selge kroppen sin. De er uskyldige bytter for en grådig hensynsløs industri.

Denne virkelighetsbeskrivelsen passer imidlertid ikke for Maria. Jeg siterer: «Jeg har ingen hallik. Jeg er ikke et offer. Jeg studerer til master på et britisk universitet. Jeg har hverken alkohol eller narkotikaproblemer. Jeg jobber 10-12 dager, hver måned som prostituert, rett og slett fordi jeg liker det og fordi pengene gir meg stor frihet». Maria liker å jobbe i Norge, hun studerer psykologi, og er interessert i, og opptatt av, mennesker. Hun tjener 97.000 kroner i måneden på å arbeide 10-12 dager i måneden med noe hun selv sier at tenner henne, samtidig som hun gir tilfredsstillelse, glede og mening til mange mennesker som ikke får tilfredsstilt sine behov, eller levd ut sine fantasier, på andre måter. Selv har jeg problemer med å forstå at noen ønsker å selge kroppen sin til hvem som helst, men jeg har aksept for at dette gir mening for andre. Ifølge moralistene på Stortinget derimot, driver Maria en kriminell virksomhet, selv om ingen blir skadet av den. Tvert imot.

Det er nettopp slike mennesker som Maria sexkjøpslopven sikter seg inn mot, for tvangsarbeid er uansett forbudt. Jeg kan like så godt gjenta et avsnitt fra et innlegg jeg hadde i Minerva for en stund tilbake: «Forbudet mot sexkjøp har en utelukkende moraliserende virkning. Alle de politiske partiene på Stortinget er enig i at kampen mot menneskehandel må intensiveres, men det var ikke nødvendig med noen ny lov for å forfølge tvang, slaveri eller menneskehandel. Dette er grove forbrytelser som allerede er meget presist omfattet av straffelovens bestemmelser (§224). Det eneste inngrepet sexkjøpsloven medførte, utover det som allerede er omfattet av lovverket, er å forby kjøp av sex basert på en frivillig avtale mellom to parter. Frivillig salg av sex skader hverken den prostituerte, kunden, eller samfunnet som helhet.»

Jeg vil høre hva politikerne i SV, AP, SP og KrF har å si til nettopp Maria, og andre som henne. Hvorfor mener dere at hun ikke er i stand til å bestemme hva hun mener er best for seg selv? Nå er jo sexkjøpsloven riktignok et forbud mot kjøp av sex, så det er ikke Maria som er direkte kriminalisert, men forbudet legger til grunn at ingen i utgangspunktet ønsker å selge sex. Forbudet kriminaliserer altså horekunden, men moraliserer over den prostituerte. Det baserer seg på at prostituerte som Maria er undermennesker som trenger en moralsk veileder på Stortinget for å handle slik hun egentlig ville gjort hvis hun hadde hatt den samme «innsikten» som Dagfinn Høybråten eller Liv Signe Navarsete.

Det er også interessant at stortingspolitikere har fått lov til å definere hva som er korrekt sex mellom voksne mennesker. Hvem har egentlig rett til å bestemme om betaling for sex er umoralsk? Hvorfor er det moralsk uproblematisk å ta meg seg en vilt fremmed person hjem fra byen om kvelden, men plutselig helt umoralsk når det er penger inn i bildet? Er det slik at noe er umoralsk straks man tjener penger på det? Er det umoralsk hvis en sykepleier velger å videreutdanne seg til å bli lege utelukkende fordi hun vil ha høyere lønn?

Jeg vil høre politikere fra SV, AP, SP og KrF komme på banen, og forsvare sexkjøpsloven, uten å skyve argumenter om menneskehandel forann seg (noe som i og for seg er et merkelig argument da sexkjøpsloven gjør forholdene verre for ofrene også). Det er ingen politikere på stortinget som er for tvangsarbeid av noe slag, og det er ingen politikere som ikke vil komme menneskehandelen til livs. Sexkjøpsloven kriminaliserer kun frivillige avtaler mellom to parter.

Jeg vil høre Kristin Halvorsen eller Knut Storberget gå ut offentlig å si: «Ja, jeg er en arrogant og intolerant moralist. Jeg ser på meg selv som en opphøyd moralsk skikkelse. Jeg mener andre ville fått et bedre liv hvis de tenkte slik som meg, og derfor vil jeg også tvinge dem til å gjøre slik jeg mener de burde gjort». Det hadde i hvert fall vært en ærlig sak. Dagens argumenter for sexkjøpsloven er imidlertid ikke annet enn rendyrket hykleri.

Read Full Post »

Jeg fortsetter likelønnsdebatten. Innlegget under er en kronikk jeg har på trykk i dagens Hamar Arbeiderblad. Mange av argumentene er hentet fra mine tidligere innlegg om likelønnsdebatten, men den inneholder også en del nye argumenter som jeg håper er av interesse:

De fiktive kjønnsforskjellene

Det virker som noen på død og liv ønsker å holde kjønnskampen oppe. I hele min oppvekst har jeg tatt det som en selvfølge at jenter og gutter var likestilte i Norge,- og hadde de samme mulighetene, men i den hittil kortere delen av mitt mer voksne liv har jeg dessverre blitt meget skuffet. Ikke fordi jeg har oppdaget at slike kjønnsforskjeller eksisterer likevel, men fordi jeg har vært vitne til at noen av våre fremste samfunnsskikkelser gjør alt de kan for å skape, eller gjenopprette, fiktive forskjeller i samfunnet vårt. De spiller konsekvent på misunnelighet, og de dårligere sidene ved oss mennesker for å forsvare en ytterligere kontroll og regulering av samfunnet vårt.

Det underliggende motiv
Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg, Liv Signe Navarsete og vår nye likestillingsminister Audun Lysbakken gjør i realiteten alt de kan for å skape kjønnsforskjeller i samfunnet vårt; kjønnsforskjeller som egentlig ikke eksisterer. Så lenge de kan spille på slike fiktive forskjeller legetimerer det all verdens fordelingstiltak. Fordeling, eller sosial utjevning, er den underliggende motivasjonen for all sosialdemokratisk/sosialistisk tankegang. Det er ideen om at verden er et nullsumspill, og at det eneste vi kan gjøre for å hjelpe de svake er å bruke all tid og ressurser på å dytte vellykkede mennesker ned,- og holde ressurssterke mennesker tilbake. Jens Stoltenberg har understreket dette flere ganger: «Likelønn er et fordelingsspørsmål, ikke et bevilgningsspørsmål», sier han. De viktigste er altså ikke at noen får det bedre, men at noen får det bedre sammenlignet med noen andre. (Det er fristende å trekke en parallell til fattigdomsdebatten og Margaret Thatchers gamle treffende sitat om sosialistenes tenkemåte: «So long as the gap is smaller, they’d rather the poor were poorer».)

Likelønnsdebatten
Men tilbake til likelønnsdebatten, som var det egentlig poenget med innlegget. I et intervju med Dagsavisen sier Audun Lysbakken følgende: «Norske kvinner tjener i gjennomsnitt 85 prosent av det menn gjør. Kvinnedominerte yrkesgrupper henger systematisk etter de mannsdominerte. Kvinner får altså dårligere betalt fordi de er kvinner.»

At det er mulig å komme unna med en så absurd konklusjon! Fordi mange kvinnedominerte yrkesgrupper har lavere gjennomsnittslønn enn mange mannsdominerte yrkesgrupper, presterer Lysbakken automatisk å slå fast at kvinner får dårligere betalt simpelthen fordi de er kvinner. Det faktum at mennene i disse «kvinnedominerte lavtlønnsyrkene» tjener akkurat det samme som sine kvinnelige kollegaer enser åpenbart ikke Lysbakken. Det er rett og slett på tide at noen kaller en spade for en spade. Sosialistenes likelønnsdebatt er intet annet enn humbug.

Yrkesgrupper
Denne debatten handler om forskjeller mellom yrkesgrupper. Her er det flere problemstillinger det er å verdt å fokusere på. Mange yrkesgrupper med høy utdanning, har et mye lavere inntektsnivå enn andre yrkesgrupper med høy utdanning, men å påstå at dette handler om kjønnsforskjeller er tåpelig. En mannlig lærer tjener jo mindre enn en mannlig ingeniør, og en kvinnelig sykepleier tjener mindre enn en kvinnelig advokat. Vi har lik lønn for likt arbeid i dag, men det er altså slik at flere kvinner enn menn søker seg til såkalte lavtlønnsyrker. Så er det noen sosialister som forsøker å innbille oss at dette er fordi gamle reaksjonære besteborerlige hvite dresskledde menn har tvunget dem til det, og ikke fordi de har valgt disse jobbene selv, men er ikke slik argumentasjon nettopp kvinnediskrinering?

Jens Stoltenberg talte nylig til Utdanningsforbundets landsmøte, der han signaliserte at noen yrkesgrupper kan vente seg lønns-stillstand for å styrke likelønnen blant lærere og andre kvinnedominerte yrker. Er ikke dette diskriminerende ovenfor både lærere og kvinner? Først påstår man altså at kvinner får lavere lønn fordi de er kvinner, selv om deres mannlige kollegaer tjener akkurat det samme. Deretter følger man opp med at disse yrkene skal få høyere lønn, ikke fordi den jobben de gjør fortjener et lønnsløft, men kun fordi den er dominert av kvinner?! Jeg hadde virkelig håpet debatten var kommet lenger.

Tiltak
Til slutt: I likhet med regjeringen mener også jeg at lærere og sykepleiere fortjener høyere lønn. Det mest effektive tiltaket her ville vært et mer liberalisert arbeidsmarked, og å oppfordre til betraktelig flere private aktører i både skole, utdannings og helsesektoren. Lønnen i offentlig sektor er generelt mye dårligere enn i det private. I tillegg er vårt sentraliserte system for lønnsdannelse, der staten og arbeidsorganisasjonene bestemmer lønnen til en ganske betraktelig del av arbeidstakerne, mye av grunnen til at f.eks. norske akademikere er svært dårlig betalt sammenlignet med andre vestlige land. Jeg forventer riktignok ikke at dette skal være på agendaen til den rødgrønne regjeringen med det første, men vi mener altså begge at lærere og sykepleiere burde hatt høyere lønn.

Jeg mener de burde hatt høyere lønn fordi de har lang utdanning og gjør en viktig jobb. Særlig mener jeg at lærere, og spesielt lektorer som har sårt tiltrengt spisskompetanse burde hatt høyere lønn. I tillegg burde vi øke kravene for å komme inn på lærerhøgskolen betraktelig, og slik sende et signal om at at vi ønsker å løfte lærerens status, og dermed oppfordre flere ressurssterke studenter til å bli lærere. Konklusjonen er altså at jeg mener lærere og sykepleiere burde hatt høyere lønn fordi jeg har respekt for,- og anerkjenner den viktige jobben de gjør. Jens Stoltenberg og regjeringen derimot mener kun at de skal få høyere lønn fordi flesteparten av dem har kvinnelig kjønnsorgan.

Read Full Post »

Litt morsomt at denne kronikken kommer på trykk samme dag som SP gjør full retrett, og innrømmer at de rotet det til. Professor i sammenliknende politikk, Frank Aarebrot, kaller saken «en skikkelig politisk arbeidsulykke» og Harald Stanghelle mener Stoltenberg har taklet saken «elendig«.

«Jeg var nødt til å sette foten ned», sier Navarsete nå? Var ikke dette omtrent akkurat det samme hun sa da Sp trumfet gjennom sin opprinnelige begrensning av ytringsfriheten?

Her er kronikken min i dagens Østlendingen: (Den første delen er ganske identisk med et tidligere blogg-innlegg her, etterfulgt av ganske krass kritikk av Regjeringen).


Ytringsfriheten er et urokkelig prinsipp

Facebook-gruppen «Nei til straff for religionskritikk» har på kort tid oppnådd stor oppslutning. Bakgrunnen er at Regjeringen vil utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer, slik at denne bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn. Hensikten er nok god, men det reelle lovforslaget er en grov krenkelse av ytringsfriheten.

Varselsignaler

I et fritt samfunn har staten naturligvis et unektelig ansvar for å beskytte rettighetene til det enkelte mennesket. Ingen mennesker er noe mindre verdt enn andre, og vi skal alle nyte godt av samfunnets beskyttelse av enkeltindivider. Personforfølgelse, oppfordring til vold og voldelige handlinger er ikke tillatt i dag og skal ikke være tillatt enten man er hvit eller svart, nordmann eller utlending, kristen eller muslim, kvinne eller mann, osv… Det nye lovforslaget har imidlertid ingenting med dette å gjøre.

Lovforslaget ønsker å juridisk begrense hatefulle ytringer. Dette burde utløse en del varselsignaler hos folk med kritisk blikk. De aller første spørsmålene man burde stille seg er «hva som defineres som hatefulle ytringer?», og «hvem det er som skal definere dem?» Hvorvidt en ytring oppleves som hatefull er jo fullstendig individuelt. Det neste spørsmålet man burde stille seg er om ikke hatefulle ytringer også burde være en rettighet, så lenge man ikke f.eks. oppfordrer til vold, noe det allerede finnes lover mot i dag.

Upopularitet er en rettighet

I et fritt samfunn skal det også være trygt å være upopulær. Meningsfrihet må innebære andres rett til å mene det motsatte av hva du selv mener. Det er her utfordringen ligger, for ytringsfriheten er ikke alltid lett å forsvare. Det viktigste og vanskeligste med ytringsfriheten er at vi også må forsvare holdninger vi er uenige i, holdninger som til og med er umoralske, motbydelige, forkastelige og rasistiske.

Å forby krenkende uttalelser, blir det samme som å forby meninger. For hvem kan bestemme hvilke uttalelser som er krenkende nok til å tre over denne grensen? Det er selvfølgelig i alles interesse å jobbe for at folk kommer med minst mulig krenkende uttalelser, men når vi tillater våre egne meninger – som kan støte andre – er vi også nødt til å tillate andres.

Manglende vilje

Dagens regjering har vist en manglende evne og vilje til å stille opp for vår grunnleggende rett til meningsfrihet. Regjeringens holdning til ytringsfriheten, en av de mest grunnleggende rettighetene i samfunnet vårt, har nesten fremstått som en feighetens forestilling.

Det begynte med Muhammed-karikaturene. I vårt naboland Danmark, nektet regjeringen å kritisere redaktøren i Jyllands posten. Ingen ekstremistiske grupperinger skulle få lov til å bruke vold eller trusler for å tvinge igjennom sine meninger. I Norge derimot, utviste Jonas Gahr Støre en pinlig diplomatisk holdning.

Jeg er ikke motstander av diplomatiske løsninger, men noen ganger er man nødt til å si klart ifra. Ytringsfriheten er ikke noe vi forhandler om. Den må være et urokkelig prinsipp. Karikaturtegningene er et godt eksempel. Muslimer må gjerne følge islamsk lov ved ikke å trykke karikaturtegninger. Det er deres fulle rett, men norsk presse, og det norske samfunnet forøvrig er ikke på noen måte bundet av slike regler. At enkelte redaktører velger å la være av respekt for Islam er selvfølgelig prisverdig, men de som velger å trykke slike tegninger, har også sin fulle rett til dette, samme hva vi mener om det er respektløst eller ikke.

Muslimer i den vestlige verden er vanlige fredelige mennesker som alle oss andre. De voldsomme reaksjonene, som utløste denne debatten, kom fra menneskemasser i diktaturregimer som lever under konstant undertrykkelse, og aldri har opplevd ytringsfrihet. De vet knapt hva ytringsfrihet er. De lever i et samfunn der det kun er ekstreme islamistiske overhoder som får lov til å ytre sine meninger. At disse reagerer med avsky på den vestlige verdens frie prinsipper er ikke noe annet enn en indikasjon på at samfunnet vårt fungerer.

Desperasjon

Nå er det imidlertid Senterpartiet som har fått AP til å selge sjelen sin nok en gang. Kanskje er dette et desperat forsøk, fra et parti som tidvis sliter med å komme over sperregrensen, på å fri til indremisjonsmiljøer rundt om i landet. Det finnes sikkert både kristenfundamentalister eller muslimske ekstremister i Norge, som ønsker en slik lov velkommen, slik at de kan legge bånd på kritiske røster som utfordrer deres livssyn. Dette lovforslaget er slik et tilbakeslag mot alle som jobber for demokrati og toleranse over hele verden. Regjeringen, med Senterpartiet i spissen (til en forandring), oppfattes nå som en direkte fiende av den viktigste grunnsteinen i vårt frie samfunn.

Rett til å respondere

Rasistiske uttalelser er naturligvis umoralske, men du fjerner ikke hatefulle holdninger ved å dytte dem under jorda. Det gjør du tvert imot ved å bringe dem frem i lyset, slik at folk får muligheten til å reagere på dem. Det er også en viktig rettighet. Ytringsfriheten forsvarer nemlig min rett til å respondere på slike hatefulle ytringer. For å ta et konkret eksempel: Jeg synes nynazisters meninger er noe av det mest forkastelige avskummet på denne planeten, men jeg hadde gått i fakkeltog for å forsvare deres rett til å ytre meningene sine. Likeledes vil jeg ha retten til å utvise min forakt mot et så forkastelig menneskesyn.

Det beste eksempelet er kanskje ett fra vårt eget fylke. Mange snakker fortsatt om aksjonen «Brumunddal på nye veier», der Arne Myrdal; grunnleggeren av foreningen «Norge Mot Innvandring», fikk holde en appell. Mange ville nekte Myrdal å snakke, men han fikk likevel fremføre sitt budskap. Resultatet var at hele 4000 mennesker, i et tettsted med da drøyt 7000 innbyggere, demonstrativt snudde ryggen til Myrdal når han begynte å snakke. De som fortsatt husker denne hendelsen beskriver det som en meget sterk opplevelse.

Den eneste legitime reaksjonen på en ytring, må være en annen ytring. Dette er et av de viktigste prinsippene i et fritt demokratisk samfunn. Som George Washington så fint sa det: «If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter». 

Read Full Post »

Av og til blir jeg rett og slett fascinert over medienes evne til å fokusere på det helt uvesentlige i en sak. I den pågående debatten om blasfemiparagrafen og Regjeringens foreslåtte endring av lovparagraf 185, har mediene inntatt et særdeles merkelig fokus. Alle de store nettavisene (eksempel) trykker i dag saker der det stilles spørsmål om hvorvidt Liv Signe Navarsete sa at «Jeg står godt med at vi har vunnet denne saken og tvunget Ap i kne» eller «Jeg står godt med at det i media fremstår som at vi har vunnet denne saken og tvunget Ap i kne»

Personlig synes jeg dette er en fullstendig uinteressant problemstilling. Det er faktisk ganske urovekkende at mediene i så liten grad fokuserer på innholdet i denne saken. Med unntak av en meget god uttalelse fra Francis Sejerstad i Aftenposten, og et par artikler  til, har det vært skremmende lite om denne saken i media. 

I hvilken grad Liv Signe Navarsete uttalte seg på en diplomatisk måte eller ikke, er etter min mening helt likegyldig. Det som er skremmende er at når Navarsete utrykker at hun er stolt over å presse igjennom en slik grov krenkelse av ytringsfriheten i en flertallsregjering, så evner ikke avisene å skrive om noe annet enn refleksjoner over hvorvidt sitatet er riktig gjengitt.

Hvorfor er ikke samtlige aviser og medier i Norge på krigsstien akkurat nå? Hvorfor er det ikke flere som reagerer med avsky mot en regjering som søker å ytterligere begrense den viktigste grunnsteinen i vårt frie demokratiske samfunn – nemlig retten til fritt å ytre sine meninger uten frykt for represalier.

Hvorfor er det ikke flere som står rakrygget mot regjeringens feighet, samt Senterpartiets svik mot demokratiet, og sier: Ikke kødd med ytringsfriheten!

Read Full Post »