Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Manifest’

Dette innlegget kan i dag leses som hovedkronikk i Dagsavisen (s.4), og på Dagsavisens debattsider: nyemeninger.no. Legger ut et utdrag her. For å lese hele kronikken må du klikke HER.

Manifests skylapper

Det er interessant at alle som mener Bård Larsen slår inn åpne dører med sin bok om venstresidens forhold til det autoritære, samtidig går til desperate skritt for å forsvare seg.

Debatten som har oppstått etter utgivelsen av boka «Idealistene. Venstresidens reise i det autoritære» viser at forfatter Bård Larsen nok har åpnet en del dører som enkelte på venstresiden ikke er like likegyldige til som de vil at vi skal tro. Til og med SVs parlamentariske leder har gått til det krampaktige skritt å finne fram gamle sitater, som vi tok et oppgjør med for over 70 år siden, for å forsvare sitt partis historie.

Sist ute er Eirik Vold (Dagsavisen, 1/2) som for tida skriver bok om Hugo Chávez på oppdrag fra tenketanken Manifest, på den ytterste venstrefløyen. I innlegget anklager han blant annet Civita og Kristin Clemet for «kuppsvermeri». Et av argumentene er at den anerkjente menneskerettighetsaktivisten Armando Valladares, som har forsvart kuppet på Honduras, var taler på Oslo Freedom Forum (OFF). Vold nevner ikke at Valladares deltok på konferansen for å snakke om sine 22 år i fangenskap på Cuba, ikke Honduras (…)

Les resten av kronikken HER

Read Full Post »

(Innlegget er også publisert på Dagsavisens debattsider nyemeninger.no)

Magnus Marsdals logikk i innlegget ”Kapitalisme og frihet” er så hinsides all fornuft at jeg lurer på om Marsdal virkelig tror på det han selv skriver.

I Dagsavisen 27. september gjør Magnus Marsdal et fattig forsøk på å sette likhetstegn mellom kapitalisme og tyranni. Bakgrunnen er filmatiseringen av Naomi Kleins bok ”Sjokkdoktrinen” som vises i Oslo denne uken. Både boken og Marsdals kronikk ligner mer på en dårlig konspirasjonsteori, enn gravende journalistikk. For en som jobber som utreder i en tankesmie som kaller seg et ”senter for samfunnsanalyse” burde dette være rimelig flaut. Her er det ikke mye verken utredning eller samfunnsanalyse å spore.

Sjokkdoktrinens påstand er at kapitalisme er uforenelig med frihet og demokrati. Skal vi tro boken bruker kapitalismens tilhengere bevisst det Klein kaller en “sjokkdoktrine” basert på ustabilitet, diktatur, tortur og grusomhet for å integrere det kapitalistiske systemet i samfunnet. Ja, ikke bare det, de omfavner også naturkatastrofer som orkaner og tsunamier, for da ser nemlig de onde kapitalistene sitt snitt til å utnytte situasjonen for å befeste sin politikk. Videre blir vi fortalt at mesterhjernen bak denne onde planen er Milton Friedman og hans økonomiske skole. Bevisene er Pinochets undertrykkende regime i Chile og den amerikanske invasjonen i Irak.

Det ville i grunn gitt lite belegg til Kleins konspirasjonsteori, om Friedman hadde vært for Irak-krigen i første omgang. I så fall måtte hun også inkludert Australia, Polen og Storbritannia, samt de 36 øvrige landene som bidro med tropper i etterkant av invasjonen, i denne onde konspirasjonen. Klein hadde sikkert fått til det, men hun kan spare seg bryet for problemet med hele boken er at den raser sammen før grunnmuren er lagt. Friedman støttet aldri Pinochet og at han var en uttalt motstander av krigen i Irak.

Friedman var en motstander av Irak-krigen helt fra begynnelsen av, og fremhevet dette i flere intervjuer. Det han imidlertid mente var at man burde stå løpet ut og gjøre oppdraget til en suksess når man først hadde gjort feilen å gå inn. De færreste vil mene at man bare skulle fraskrevet seg alt ansvar for situasjonen som oppsto og trukket seg ut igjen umiddelbart. Uavhengig av om man var for eller mot krigen burde man vedkjenne seg situasjonen, og sørge for at Irak har stabile institusjoner som kan opprettholde fred og demokrati når de amerikanske styrkene er ute. Det var simpelthen det Milton Friedman mente – ikke en veldig kontroversiell mening med andre ord.

Milton Friedmans påståtte støtte til Pinochet er også mildt sagt kreativt fremlagt. Milton Friedman tilbragte 6 dager i Chile i 1975 på invitasjon fra – ikke Pinochet – men en privat stiftelse. I løpet av disse dagene holdt han forelesninger om fri markedsøkonomi på bl.a. universitetet i Chile. I forbindelse med besøket fikk han møte Pinochet i ca 45 minutter, hvorpå han skrev et brev i etterkant der han argumenterte for hvordan Chile kunne få en slutt på hyperinflasjon og liberalisere økonomien. Når Marsdal forsøker å gjøre et retorisk poeng ut av at Friedman i brevet formulerte seg i høflige termer blir det rimelig patetisk. I så fall burde han også gå hardt ut mot Jonas Gahr Støre fordi han ikke starter sine brev til Russlands president med ”Kjære menneskerettighetsforbryter og semi-diktator”.

Logikken i Naomi Kleins argumenter, som Magnus Marsdal ukritisk videreformidler, er omtrent på samme nivå som de mest fundamentalistiske anti-Obama aksjonistene i USA. De som tegner Hitler-barter på Obama plakater fordi han er for statlig velferd. Deres logikk er som følger: Hitler var for en stor velferdsstat, og Obama er for en større velferdsstat, ergo er Obama lik Hitler.

Friedman holdt for øvrig de samme leksjonene i Sovjetunionen, Kina og Jugoslavia. Da han kom tilbake fra en serie med leksjoner i Kina skrev han et brev til Stanford Daily med følgende tekst (ref. Wikipedia): “It’s curious. I gave exactly the same lectures in China that I gave in Chile. I have had many demonstrations against me for what I said in Chile. Nobody has made any objections to what I said in China. How come?”. Sjokkdoktrinen inneholder mao så mange løgnaktige påstander og kreative omskrivinger av historien at jeg har vanskelig for å forstå at intelligente mennesker kan ta den seriøst.

At den økonomiske inspirasjonen fra Friedman og Chicago-skolen sørget for at Chile har en av de sterkeste økonomiene i Sør-Amerika gidder ikke Klein å nevne. Ei heller gidder hun å nevne at Chile aldri hadde vært noe diktatur om det var Friedmans tanker man forsøkte å kopiere. Forfatteren har, bevisst eller ubevisst, ikke engang skjønt forskjellen mellom ideologi og økonomi. Kapitalisme er ingen ideologi. Det er et økonomisk system, men ingen garanti for demokrati eller menneskerettigheter. Milton Friedman var tilhenger av en minst mulig stat som grep minst mulig inn i folks liv på alle områder. Han avskydde alle former for diktatur.

Å sette likhetstegn mellom kapitalisme og tyranni er like dumt som å sette likhetstegn mellom velferd og nazisme. Magnus Marsdals kronikk er et kleint innlegg i kapitalismedebatten.

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 1. JULI, 2010

– sleng gjerne inn en kommentar her)

Hadde Manifest vurdert Hugo Chavez etter de samme standardene, og med de samme påståtte intensjonene, som de vurderer menneskerettighetsforkjempere fra Venezuela, burde de hatet ham.

Kampen mot Chavez’ brutale fremferd og totale mangel på respekt for liv, lov og orden burde vært deres fremste kampsak. De burde vært i harnisk over at en slik påstått frontkjemper for folkestyre og sosialisme styrer landet mer og mer som en maktsyk diktator. I stedet er det en påfallende taushet, og det nærmeste man kommer noen form for kritikk er vage innrømmelser i retning av at «ikke alt er som de skulle ønsket seg i Venezuela».

Jeg jobbet som frivillig under hele Oslo Freedom Forum (OFF), og hadde gleden av å snakke med flere av de inviterte talerne, der vi også diskuterte politiske spørsmål. Forskjellen mellom flere var som natt og dag. Felles for alle var et brennende engasjement for menneskerettigheter, og det var utelukkende det OFF handlet om. Koblingen mellom OFF og Civita skyldes ingen politisk konspirasjon slik Manifest antyder på ganske barnslig vis. Det skyldes ganske enkelt at Civita var de eneste som våget å kaste seg rundt og satse på noe nytt og spennende, da Thor Halvorssen i 2009 trengte støttespillere for å realisere sin visjon om å skape verdens største konferanse for menneskerettigheter her i Oslo. Og han er i ferd med å lykkes, for i år – bare ett år senere – hadde en rekke organisasjoner deriblant Nobels fredssenter og Amnesty International tilsluttet seg konferansens støttespillere.

Kuppmakere

Blant konferansens deltakere var Marcel Granier, administrerende direktør i den uavhengige venezuelanske tv-kanalen RCTV: en kanal som har blitt utsatt for gjentatte trusler og overgrep, og til slutt stengt, kun fordi de våger å være kritiske til Chavez. Leopoldo Lopez, ordfører i den venezuelanske byen Chacao-Caracas fra 2000 – 2008, gjenvalgt med 81% av stemmene i 2004, og fratatt retten til å stille som presidentkandidat i 2008 uten rettssak eller dom, var også blant deltakerne på konferansen.

Fra Manifest har det haglet med beskyldninger mot disse om støtte eller aktiv deltakelse i kuppmakeri. Man skal riktignok ikke være ukritisk. Den generelle trenden for styringsskifter i Latin-Amerika har ikke akkurat vært solskinnshistorier. Så det er absolutt verdt å stille spørsmål ved om opposisjonsledere er oppriktige når de tar til orde for menneskerettigheter. Det Manifest bedriver er imidlertid ikke kritikk, det er svertekampanjer og propaganda uten belegg.

Alle av Manifests beskyldninger har blitt grundig besvart. Leopoldo Lopez har selv besvart alle anklagene mot ham selv i Dagbladet. Tidligere venezuelansk FN-ambassadør under Chavez, Milos Alcalay, har gjort rede for Wenche Hauges (PRIO-forskeren som Manifest støtter seg på) grove faktafeil  i Dagbladet, og Thor Halvorssen har selv skrevet en offentlig redegjørelse på hele 26 sider der han grundig besvarer alle anklager Manifest har kommet med. Dette ble kommentert av bl.a. Torbjørn Røe Isaksen i Minerva og Frank Rossavik i Morgenbladet. Hva gjorde så Manifest når de skulle svare på sine nettsider? Jo, de forsøkte ikke engang å bevise at de hadde rett. Ei heller trakk de anklagene sine. De bare gjentok de samme tomme beskyldningene på nytt, uten å forsøke å underbygge påstandene sine ytterligere.

Dobbeltmoral

På ytterste venstrefløy søker man åpenbart ikke sannheten, man eier den og tviholder på den til siste slutt. Manifests analyser minner om SVs «opplysningsarbeid» på 70-tallet, der man brukte store ressurser på å opplyse folk om den «egentlige» sannhet. SV måtte til og med ha sitt eget leksikon, for det gikk jo ikke an å stole på fakta som kom noe annet sted fra. De formidlet jo ikke den samme «sannheten» som venstresiden ønsket seg. Merkelig nok.

Manifest opererer med en påfallende dobbeltmoral. Når de har store problemer med å presse frem en kritisk uttalelse om en autoritær leder som vi vet at dikterer medier, nekter folk ytringsfrihet, bruker landets oljeformue til å berike seg selv, bedriver valgfusk, truer politiske motstandere og medier som ikke annonserer det budskapet han vil ha og får dem banket opp hvis de ikke lar seg kue – samtidig som de er raskt ute med nådeløs kritikk av dette regimets fremste opposisjonelle figur basert på tomme indisier, er det grunn til å stille spørsmål ved den underliggende motivasjonen deres.

Thor Halvorssen har respektfullt levert et 26 siders skriv der han besvarer alle anklager fra Manifest. Kanskje Manifest kunne gjøre det samme og redegjøre skikkelig for sitt syn på Chavez en gang for alle, og de forbrytelsene vi ikke bare antar, men vet at han har gjort. De burde jo egentlig være opptatt av å bevise at deres sosialisme er noe helt annet enn Chavez, hvis ikke dette er sosialismens sanne ansikt? Isåfall kan de godt si det rett ut. Det hadde vært oppklarende. De kan jo bare sitere sin yndling Chavez, «Patrio, socialismo o muerte» på norsk: «Faderland, sosialisme eller døden».

Read Full Post »

Bladet Foreign Policy har laget en liste over verdens verste diktatorer, som også nylig ble gjengitt i Aftenposten. Felles for alle er at venstresiden i Norge ikke bryr seg om noen av dem. De er mer opptatt av å rase mot opposisjonelle menneskerettighetsforkjempere i Venezuela som kjemper for grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, og frihet fra vold og tortur – basert på tomme indisiser det ikke finnes belegg for.

Men siden Manifest og Magnus Marsdal har fått et sånt plutselig engasjement for menneskerettigheter, gleder jeg meg til rapportene deres om Hugo Chavez, Raul Castro og Hu Jintao. Jeg forventer at de er like omfattende og kritiske, hvis det da ikke var slik at de egentlig hadde annen agenda da…?

Read Full Post »

I slutten av April var jeg på Civitas frokostmøte. Jeg var også en av dem som reiste meg og ga Leopoldo Lopes stående applaus. Delvis fordi han holdt et glimrende innlegg, delvis fordi jeg har tro på budskapet hans, og delvis som et anstendig motsvar til de tåpelige SUerne som gjennomførte en mildt sagt mislykket aksjon.

Jeg er dog enig i at man ikke skal være ukritisk til noen av partene i Latin Amerika.  Som jeg har presisert tidligere: styringsskifter i Latin-Amerika har jo ikke vært noen solskinnshistorier. Så det er absolutt verdt å stille spørsmål ved om opposisjonsledere i Latin-Amerikanske land er oppriktige når de tar til orde for menneskerettigheter og frihet.

Jeg er imidlertid rimelig klar på hva jeg oppfatter som den mest troverdige forklaringen her. Venstresidens totale blindhet hva gjelder evnen til å se kritisk på Chavez’ regime gjør deres kritikk lite troverdig i første omgang. Når de har store problemer med å presse frem en kritisk uttalelse om en autoritær leder som vi vet at dikterer medier, nekter folk ytringsfrihet, bruker landets oljeformue til å berike seg selv, bedriver valgfusk, truer politiske motstandere og medier som ikke annonserer det budskapet han vil ha og får dem banket opp, torturert eller drept hvis de ikke lar seg kue, og støtter terroristorganisasjonen FARC på toppen av det hele – samtidig som de er raskt ute med nådeløs kritikk av dette regimets opposisjon, basert på indisier, er det grunn til å stille spørsmål ved den underliggende motivasjonenen deres.

Det sentrale argumentet i anklagene mot Leopoldo Lopez er hans rolle i arrestasjonen av bl.a. Ramon Rodriguez Chacin. Jeg skal ikke hevde at jeg på noen måte vet hva som skjedde her, men det er jo merkelig at Lopez aldri ble dømt for sin rolle i denne arrestasjonen. Chavez’ regime som ellers ikke har store problemer med å rette ytterst spekulative anklager mot folk de ikke liker, har altså ikke klart å finne noen straffbare forhold i denne saken.

I 2008, med meningsmålinger som viste en oppslutning rundt 70 prosent, lå Lopez an til å bli valgt til ordfører i Caracas, en posisjon som anses som et springbrett til presidentembetet i Venezuela. I august samme år brøt Chavez’regime sin egen grunnlov, og nektet Lopez å stille uten rettsak eller dom, basert på løse anklager om korrupsjon. Hvis SU og norsk venstreside skulle gjettet: hva tror dere Chavez’ egentlige motivasjon kan ha vært her?

I Dagbladet i dag redegjør Leopoldo Lopez for hendelsene, i en artikkel alle burde lese:

«Etterforskningen av min opptreden hos justisministeren var omfattende og varte i fem år. Den konkluderte med at jeg ikke hadde gjort noe kriminelt, og at mine handlinger fullt ut var innenfor loven, siden politiet i mitt distrikt fulgte en rettslig kjennelse.»

Jeg regner med at bl.a. SU og Manifest legger frem sine bevis mot dette, trekker sine anklager eller bare innrømmer at deres påstander ikke kan underbygges.

De kan jo også redegjøre skikkelig for sitt syn på Chavez en gang for alle, og de forbrytelsene vi ikke bare antar, men vet, at han har gjort – særlig siden de er så opptatt av at alle andre skal forklare seg.

Read Full Post »