Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Menneskerettigheter’

Det er mye som provoserer meg med den rødgrønne regjeringen. Det er imidlertid lite som provoserer meg mer enn den feige og servile holdningen Norge har inntatt overfor grunnleggende menneskerettighetsbrudd i autoritære regimer, med Jonas Gahr Støre som utenriksminister.

Det skal være forskjell på en rød og en blå regjering. Det stor politisk konsensus i norsk utenrikspolitikk, men også her vil det av og til være forskjeller knyttet til ulike ideologiske mål og visjoner. Sånn skal det også være. Det er imidlertid noen ting som burde ligge fast uansett politisk farge på regjeringen, og det er holdningen til de helt grunnleggende menneskerettighetene.

Enkeltmenneskets ukrenkelighet er et universelt prinsipp som gjelder på tvers av landegrenser. Overalt, uansett. Det være et ufravikelig prinsipp at vi mennesker har noen ukrenkelige rettigheter, ikke i kraft av å være nordmenn, men simpelthen i kraft av å være mennesker. Norge har en  moralsk plikt til å være tydelige på vår fordømmelse, når andre land forbryter seg mot de mest grunnleggende rettighetene vi har som mennesker.

Norges rolle

Norge har et lite land med begrensede muligheter til påvirkning. Likevel flere forhold som gir Norge en ganske unik posisjon i verden.

  • Norge har en internasjonalt anerkjent rolle som fredsnasjon
  • Norge deler ut Nobels fredspris
  • De siste fire årene har Norge vært vert for det som er i ferd med å bli verdens største menneskerettighetskonferanse, Oslo Freedom Forum

Dette  er med på å gi Norge en viktig stemme i internasjonale fora.

Valg av ord

Det er også få områder hvor det å bruke stemmen kan ha så stor betydning som i utenrikspolitikken. Autoritære regimer i dagens globaliserte verden frykter informasjonssamfunnet mer enn noe annet. Nettopp derfor har Norges viktigste internasjonale talerør, utenriksministeren, et spesielt moralsk ansvar for å bruke sin stemme når menneskers grunnleggende rettigheter blir undertrykt på det groveste.

Valg av ord har også en helt spesiell betydning. Forskjellen å si at noe er ”forkastelig og uakseptabelt”, og å si at det  ”reiser noen kritiske spørsmål” er som natt og dag på den internasjonale arenaen. Derfor er det direkte pinlig at vi har en utenriksminister som nesten utelukkende velger sistnevnte løsning, hvis han da åpner kjeften i det hele tatt.

I sak etter sak har vi sett en feig og servil holdning fra Støre i saker knyttet til grove menneskerettighetsbrudd. Her er noen eksempler:

  • Noe av det første Jonas Gahr Støre gjorde som utenriksminister var å avskaffe ordningen der også cubanske opposisjonelle ble invitert til 17. mai feiringen på den norske ambassaden i Havanna. I tillegg ble ordningen der opposisjonelle, som ellers er underlagt et strengt informasjonsregime, fikk tilgang på internett hos den norske ambassaden fjernet. Det var viktigere for Støre å ha dialog med et blidgjort cubansk diktatur enn å snakke med de som kjemper for demokrati på Cuba.
  • I 2010 forsøkte Jonas Gahr Støre å advare Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland mot å gi Nobels fredspris til den kinesiske politiske dissidenten Liu Xiaobo. Norske handelsinteresser i Kina var viktigere for utenriksministeren enn kampen for ytringsfrihet og demokrati.
  • Samtidig som menneskerettighetsaktivister, journalister og advokater, blir fengslet, banket opp og drept i Russland, har Norge pakket inn sin svært begrensede kritikk i intetsigende formuleringer. Dette har bl.a. fått sterk kritikk fra Amnesty.
  • I andre saker som f.eks. fengslingen av Ukrainas tidligere statsminister Julija Tymosjenko, og den nylige situasjonen i Hviterussland der Sveriges ambassadør ble kastet ut av landet for å være ”for opptatt av menneskerettigheter”, har det kommet vage og innholdsløse reaksjoner fra Jonas Gahr Støre, mens Sveriges Carl Bildt har markert seg med knalltydelige erklæringer om at dette er helt uakseptabelt.

I dag ble Garry Kasparov, formann i Human Rights Foundations internasjonale råd, slått og arrestert i Moskva mens han sto rolig og snakket med mediene utenfor rettsalen der rettsaken mot ungdommene i punkbandet Pussy Riot pågår. Dette er ikke bare nok et eksempel på den grusomme menneskerettighetssituasjonen i Russlands parodi på et demokrati. Det gir også noen skremmende varsler om hva vanlige borgere venter seg, når russiske myndigheter tør å gå løs på ett av Russlands kanskje mest kjente mennesker i moderne tid.

Nok en gang burde en kraftig fordømmelse fra Norges utenriksminister vært en selvfølge. Jeg forventer imidlertid lite annet enn det samme sedvanlige og innholdsløse vissvasset (hvis Støre i det hele tatt gidder å kommentere da).

Bilde

(Bildet er hentet fra Garry Kasparovs facebook-page)

Read Full Post »

Den 22. oktober leverte Eirik Vold nok et innlegg om hans forbilde hva gjelder demokrati og menneskerettigheter; Hugo Chavez. Jeg skrev et kort svar til Aftenposten, men glemte å legge ut hele den opprinnelige kronikken her:

Eirik Volds nesegruse beundring av Hugo Chavez er dessverre lite i stand til å hverken nyansere dekningen i norsk media eller komme med noen innsiktsfulle betraktninger om situasjonen i Venezuela.

Det er ingen tvil om at Eirik Vold besitter en masse kunnskap om Venezuela etter å ha bodd mange år i landet. Dessverre blir dette ganske verdiløst når man lever i en tilsynelatende ideologisk blindet virkelighetsforståelse der man ikke er i stand eller villig til å se de faktiske forholdene. Dette er ikke et ukjent fenomen. Det var ikke uintelligente analfabeter, men høyt utdannede mennesker i sentrale posisjoner i norsk samfunnsliv, som reiste på studietur til Kambodsja på 70-tallet under et av historiens verste folkemord og kom entusiastisk tilbake uten å ha sett noenting.

Nå er dette selvfølgelig ikke noe forsøk på å sette likhetstegn mellom Hugo Chavez og historiens verste tyranner, men et eksempel på at viljen til å se verden med skylapper kan resultere i de fjerneste tolkninger av virkeligheten. Eirik Vold ser dessverre ut til å være et eksempel på dette.

Chavez helsetilstand
Opplysninger om Chavez’ helsetilstand avvises ikke av Vold med noen form for faktaopplysninger. I stedet beskylder han Aftenposten for å ha «blikket låst mot Miami». Det er mye å være kritisk til hva gjelder norsk utenrikspolitisk pressedekning, men at de er noen nikkedukke for amerikanske medier blir en i overkant komisk påstand.

At det foregår mye spekulasjoner om helsetilstanden til en president som har redusert venezuelansk politikk til å handle om Chavez og bare Chavez burde ikke overraske noen. Det er slik sett lite interessant om informasjonen fra El Nuevo Herald, som Vold viser til, er spekulativ eller ikke. For bare få dager siden kom det langt mer interessante og troverdige opplysninger fra legen Salvador Navarrete, som skal ha vært en del av Chavez legeteam. Han hevder at Chavez mest sannsynlig lider av en svært aggressiv type kreftsvulst som i tilfelle gir ham inntil 2 år igjen å leve. Etter intervjuet har Navarrete forlatt landet med sin familie.

Disse opplysningene krever imidlertid kommentarer med litt mer dybde enn den vanlige «anti USA/Bush/Miami-sjargongen» som preger de fleste av Volds innlegg. Det samme gjør de omfattende menneskerettighetsbruddene under Chavez’ stadig mer autoritære regime. (Noen bør forøvrig minne Vold om at USAs president de siste 3 årene har hett Barack Obama og ikke George W. Bush.)

Bekreftede inntrykk
Jeg besøkte selv Caracas tidligere i år for å ta opplysninger jeg har fått fra venezuelanske aktivister, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse i nærmere øyesyn. Det tok ikke lang tid før jeg hadde bekreftet mange av mine inntrykk.

På gatene i Caracas satt jeg ute å snakket med ungdommer som bodde i telt og demonstrerte mot fengsling av politisk opposisjonelle. En av jentene jeg snakket med var ferdig utdannet ingeniør og ikke mange år eldre enn meg. Dagen før hadde en av jentene i gruppen blitt forsøkt voldtatt mens hun sov, og kun få timer tidligere hadde en av dem blitt knivstukket til døde. Likevel var demonstrantene fast bestemt på å bli værende.

Ikke langt unna sitter en gjeng utmattede statlige arbeidere som sultestreiker etter 18 måneder uten lønn. Jeg stopper Globovision – den eneste store gjenværende opposisjonelle TV-kanalen i Venezuela – da de ankommer for å lage et nyhetsoppslag. Ingen andre medier ser ut til å være interessert. Journalistene forteller om en hverdag der de jevnlig blir utsatt for pro-Chavez pøbelgjenger, samtidig som utstyret deres ofte blir konfiskert når de lager reportasjer. RCTV, en annen opposisjonell TV-kanal, som tidligere var den største i Venezuela, er nå tvunget av alle offentlige nettverk, beordret fjernet fra private kabeloperatører, de har fått utstyret sitt stjålet av regjeringen, og er nå blokkert fra alle internasjonale frekvenser etter å ha forsøkt å sende nyhetssendinger fra en colombiansk TV-frekvens.

Da jeg skulle inn i hjemmet til forhenværende dommer Maria Lourdes Afioni, som nå sitter i husarrest, måtte jeg først gjennom et kobbel av 16 militære soldater. Hvorfor denne hyggelige middelaldrende damen iført pysjamasbukser og crocs må passes på av 16 soldater 24 timer i døgnet kunne ingen gi noen god forklaring på. Ei heller hennes forbrytelse. Hun sitter, absurd nok, inne for å ha fulgt grunnloven og frigjort en mann som hadde vært fengslet i 2 år uten å få prøve saken sin for retten.

Manglende demokrati
Som om ikke dette var nok er flere hundre mennesker i Venezuela nektet å stille til valg, uten å engang ha fått muligheten til å forsvare seg i retten. Det til tross for at grunnloven eksplisitt stadfester at det eneste som kan frata noen muligheten til å stille til folkevalgte posisjoner er om man er dømt for kriminelle handlinger.

Jeg kunne fortsatt ganske lenge med eksempler etter bare et kort opphold i landet, men da måtte Aftenposten trykket et bilag i stedet for et innlegg. Demokratiets svake stilling i landet er uansett så åpenbar at den ikke lar seg benekte.

Diktatur?
Er Chavez’ Venezuela et diktatur på linje med med Libya under sin (nå avdøde) bestekompis Ghaddafi? Eller Syria under en annen av Chavez nærmeste venner, Assad? Svaret er selvfølgelig nei. Eirik Vold har helt rett i at det eksisterer en betydelig opposiosjon i Venezuela, og at det fortsatt er flere opposisjonelle stemmer i mediene. Dette forteller imidlertid minimalt om den demokratiske situasjonen, når opposisjonelle stemmer konsekvent neglisjeres, trues, og holdes borte gjennom udemokratiske og ukonstitusjonelle prosesser.

Også i Russland eksisterer det en betydelig opposisjon og opposisjonelle stemmer i mediene. Likevel tror jeg de færreste seriøse kommentatorer vil kalle Putin og Medvedevs hegemoni for noe «liberalt demokrati» slik Vold omtaler Chavez’ Venezuela.

Venezuela under Hugo Chavez er i beste fall et autoritært semi-demokrati. I verste fall er det et forkledd diktatur.

Read Full Post »

(Du kan også laste ned intervjuet som PDF)

INTERVJU: I en alder av 23 år har Julio Cesar Rivas blitt fengslet 12 ganger. Han har allerede varige skader på nyrene som følge av sultestreiker. Hans eneste forbrytelse er fredelige demonstrasjoner mot menneskerettighetsbrudd i Venezuela.

Hvert år deler Høyre ut Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter på Høyres landsmøte. I år gikk prisen til studentorganisasjonen JAVU, (Active Youth United Venezuela). Julio Rivas mottok prisen på vegne av organisasjonen.

Jeg setter meg ned og tar en prat med Rivas i hotellobbyen.

Rivas skulle egentlig mottatt prisen sammen med en annen representant for JAVU, Milena Figueroa. Hun turte imidlertid ikke å forlate landet pga trusler mot hennes familie.

– Dette er en helt vanlig metode fra Chavez regime, forteller Rivas. Først prøver de å avskrekke deg fra å reise ved å ringe familien din og true med represalier. Det var ikke mulig å gjøre det med meg siden jeg ikke har familie i Venezuela lenger. De har emigrert til ut av landet. I stedet ble jeg selv oppringt og forsøkt truet fra å reise. På flyplassen ble jeg kledd naken og måtte gjennomgå alle mulige typer kontroller. Når jeg kommer hjem kan jeg vente meg anklager om landsforræderi.

Trusler og vold
– Hvordan blir din organisasjon motarbeidet i det daglige i Venezuela?

– Det er først og fremst gjennom systematiske trusler. Våre medlemmer blir banket opp og familiemedlemmer kidnappes. Det blir reist tiltaler mot deg som hverken ender i en sak eller en henleggelse. Slik kan tiltalen brukes som en kontinuerlig grunn til å arrestere våre medlemmer etter eget forgodtbefinnende.

– Vi blir kriminalisert fordi vi bruker vår grunnlovsfestede rett til fredelige demonstrasjoner. Kritiske uttalelser mot Chavez – det kan være demonstrasjoner, nettaktiviteter, alt mulig – møtes med anklager om oppvigleri og landsforræderi. Jeg har vært i fengsel 12 ganger. Sist gang var da jeg opponerte mot en ny opplæringslov som bruker sosialismen som opplæringsform, og lærer barn og unge å ha forbilder som Che Guevara.

Mediene underlagt regimet
– Hvordan får dere spredd budskapet deres?

– Internett er helt vitalt for måten vi jobber på. Venezuela er for eksempel det landet med tredje flest brukere av twitter i hele verden. Vi er nødt for å bruke internett for å bli hørt. Det er nå kun én stor TV-kanal igjen som er i opposisjon til Chavez. De andre er overtatt, kuet, truet til taushet, og på ulike måter underlagt regimet?

– Chavez’ tilhengere forteller om en helt annen virkelighet med mye kritikk og mediepluralisme?

– Dette gjelder til dels de regionale mediene. Her er det fortsatt en del kritikk. Regjeringen har først og fremst gått løs på de store mediebedriftene, men på denne måten også avskrekket mange av de mindre. Nå er det bare én uavhengig nasjonal TV-kanal igjen, og selv denne er egentlig ikke per definisjon nasjonal, fordi den er fratatt konsesjon, og sender via kabelnett.

– JAVU ble stiftet som en reaksjon på nettopp dette, da tv-kanalen RCTV ikke fikk fornyet sin konsesjon, som i stedet gikk til en statseid, regjeringsvennlig tv-stasjon. Det er denne metoden regjeringen som regel bruker. Og samtidig med at konsesjonen fjernes, konfiskeres også alt av teknisk utstyr til sendinger for å gjøre det enda vanskeligere. Da RCTV gikk over på kabel og fortsatte sendingene der, forsøkte Chavez å stenge den direkte, fordi RCTV nektet å sende Hugo Chavez’ taler. Et annet eksempel er Guillermo Zuloaga – eieren av Globovision – og hans sønn. De er begge i eksil, med stående arrestordre på begge. Det Hugo Chavez driver med er en heksejakt på kritiske medier.

Politisk pøbel

(BILDE: Lorent Saleh,en annen student, etter å ha blitt banket opp for en fredelig demonstrasjon)
– Dere har også hatt mye fokus på politiske fanger, men dette har, så langt jeg har sett, ikke fått mye internasjonal oppmerksomhet før de siste årene. Er dette en nylig utvikling?

– Nei, dette begynte allerede for syv år siden, og siden da har fengslingen av politisk opposisjonelle økt. Vi har eksempler med politiske fanger som er blitt torturert med blant annet gift og elektriske støt mot testiklene. Grunnen til at det har fått økt internasjonal oppmerksomhet den siste tiden er at man også har begynt å fengsle unge mennesker som meg selv. Nå gjenstår det 22 politiske fanger, 300 som lever i eksil og 2500 som har blitt tiltalt uten at saken deres er tatt opp eller noen dom er avsagt.

– Venezuela har opplevd en voldsom økning i kriminalitet. Hva mener du er årsaken?

– Regjeringen har for det første vært slapp med å håndtere kriminalitet, men de har også bidratt betraktelig til den ved å direkte bevæpne gjenger mange steder. De bruker ofte gjengene i stedet for politiet når de skal lukke bedrifter, ekspropriere eiendom eller slå ned på demonstranter. På denne måte kan regjeringen skjule seg bak pøblene, og fraskrive seg ansvaret. Kriminalitet har alltid vært et problem i Venezuela, men med Chavez er den blitt mer enn firedoblet.

Ny valgordning til Chavez’ fordel
­– Hva betyr internasjonal oppmerksomhet, og slike priser som denne, for deres arbeid?

– Å sette et internasjonalt søkelys på situasjonen i Venezuela er en sentral del av vårt arbeid. Verden må få øynene opp for at Venezuela ikke er et demokrati. Det er et regime som overhodet ikke respekterer menneskerettigheter. Husk at Chavez først forsøkte å komme til makten ved et statskupp. Dette glemmer mange. Da det mislyktes valgte han en annen strategi. Han kom til makten via demokrati, men har i ettertid vist stadig mer av sin opprinnelige tanke, og tatt i bruk udemokratiske virkemidler for å tviholde på makten. Chavez kontrollerer per dags dato alle maktkonstellasjoner i Venezuela. Også valgene er kontrollert…

– Men internasjonale valgobservatører har vært i Venezuela og meldt om at valgene har gått riktig for seg?

Valgobservatører får kun tilgang til spesielt utvalgte valgsentre. All stemmegivning i Venezuela er også elektronisk, men på senteret der informasjonen mottas og håndteres får ikke opposisjonen stille med observatører. Bare året før parlamentsvalget i fjor brukte også Chavez sitt flertall i parlamentet til å få vedtatt en ny valgordning som gir massiv overrepresentasjon til distrikter som er pro-Chavez.

– Hvorfor var en ny valgordning nødvendig? 

– Fordi Chavez’ elektorat har endret seg betraktelig. Før lå mye av styrken til Chavez i byene. Disse har vendt seg mot han, og han sitter igjen med mest støtte på landsbygda. Disse er heller ikke nødvendigvis Chavez-tilhengere, men mer et resultat av at det er skapt et voldsomt avhengighetsforhold til staten. Chavez har ikke gjort befolkningen i stand til å realisere sine egne drømmer og forme sine egne liv. I stedet har han skapt befolkningsgrupper, særlig i distriktene, som er så kronisk avhengig av direkte økonomiske overføringer at de ikke tør annet enn å stemme på Chavez.

– I 2005 boikottet opposisjonen valget. Er dette aktuelt igjen?

– Nei, opposisjonen ønsker ikke at hovedfokuset før neste valg skal være valgfusket. Vi ønsker ikke en reprise av 2005. Opposisjonen er nå enige om at man må samle seg om én presidentkandidat før neste valg, og hvis valgjuks får for mye oppmerksomhet før valget kan det ha en demoraliserende effekt, ettersom folk vil holde seg hjemme i stedet for å gå og stemme. Dess flere som går og stemmer, dess vanskeligere blir det for Chavez.

Rett til å drømme
– Hva har det å si for dere at Chavez, til tross for flere og flere autoritære virkemidler, forsøker å opprettholde et mest mulig positivt bilde av seg selv?

– Chavez er ekstremt opptatt av sitt internasjonale image, og det gjør det desto viktigere for oss å få internasjonalt søkelys på våre saker. Det er da vi klarer å presse regimet til å gjøre retrett. Mange politiske fanger er satt fri pga sultestreikene vi har gjennomført, fordi oppmerksomheten blir ubehagelig. Samtidig viser både virkemiddelet og effekten av det hvor gjennomgående udemokratisk systemet er. Ingen skal måtte sultestreike for å kreve grunnleggende lovfestede rettigheter, og det at virkemiddelet fungerer er enda mer betegnende. I demokratiske land går ikke politiske seire gjennom sultestreik.

– Til slutt: Hele din familie har emigrert til utlandet. Du kunne levd et behagelig liv utenfor Venezuela. Hvorfor valgte du å bli?

– Jeg føler ikke at dette er et valg jeg har gjort. For meg er dette en forpliktelse. Som ung har man rett til å drømme, og det er denne retten jeg må kjempe for.

Read Full Post »

(Har tatt noen av poengene fra forrige bloggpost, og utvidet dem til et Minerva-inlegg. Kommenter gjerne innlegget der)

Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undetrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele menneskeheten.

Liu Xiaobo er en av verdens aller fremste symboler i kampen for grunnleggende menneskerettigheter. I flere tiår har han vært en frittalende kritiker av kommunistregimet i Kina, han har blitt arrestert og truet gjentatte ganger, men har aldri gitt opp. Nå har han fått Nobels fredspris for sin utrettelige kamp for frihet, menneskerettigheter og demokratisk reform i Kina.

Dessverre vil han neppe få muligheten til å ta imot prisen selv. I dag sitter Liu Xiaobo i fengsel for å ha ytret sine meninger. Uretten mot Xiaobo er ikke bare en urett fra et undertrykkende regime mot et enkelt individ, det er en urett som angår oss alle.

Å legge bånd på menneskers frie tenkning og ytringer er også å legge bånd på søken etter mer kunnskap og sannhet. Å legge bånd på ett enkelt individs rett til å ytre sin mening, er samtidig å legge bånd alle andres mulighet til å danne sin egen karakter. For det er gjennom fri meningsutveksling at individet danner sin moralske karakter. I dag er millioner av mennesker i Kina frarøvet denne muligheten.

Alle taper på sensur
På høyresiden sier vi ofte at «holder du enkeltmennesket tilbake, så holder du også samfunnet tilbake». Liu Xiaobos kamp illustrerer dette. I Kina i dag sensureres internettsider med informasjon som myndighetene ikke liker, sosiale medier sensureres for å forhindre at kinesere skal få enda mer innblikk i og inntrykk fra resten av verden, og autoriserte skolebøker forteller kun den virkeligheten som Kinas kommunistregime regner for sann. Det betyr at for hver oppvoksende generasjon vil det bli stadig færre mennesker som kjenner Kinas virkelige historie.

I en global verden angår dette oss alle. Det er vår plikt å gi kampen for den mest grunnleggende rettigheten vi har: retten til å ytre sine meninger, en stemme. Det er vår plikt å la Liu Xiaobos kamp bli hørt.

I boken «On Liberty» leverer John Stuart Mill et nesten kompromissløst forsvar av ytringsfriheten, men Mill nøyer seg ikke med et typisk prinsipielt forsvar av enkeltindividets rettigheter. Liberale tenkere har ofte tilnærmet seg debatten om ytringsfrihet med et slags naturrettslig utgangspunkt. Som utilitarist må Mill forene sitt radikale forsvar av enkeltindividet med et instrumentelt forsvar til samfunnets felles beste:

The peculiar evil of silencing the expression of an opinion is, that it is robbing the human race; posterity as well as the existing generation; those who dissent from the opinion, still more than those who hold it. If the opinion is right, they are deprived of the opportunity of exchanging error for truth: if wrong, they lose, what is almost as great a benefit, the clearer perception and livelier impression of truth, produced by its collision with error.

For Mill er sensur en forbrytelse mot hele menneskeheten. Den besynderlige ondskapen i å tvinge en meningsformidler til taushet, sier Mill, er at den raner de som avviker fra meningen enda mer enn dem som fremmer den. Hvis oppfatningen er korrekt, frarøves nåværende og fremtidige generasjoner muligheten til å skifte ut feil med sannhet. Hvis oppfatningen er gal, frarøves man en nesten like stor fordel; et klarere inntrykk av sannhet, produsert av dens kollisjon med feil.

Alle mennesker er feilbarlige og det er kun gjennom frie ytringer man kan oppdage sannheten. En mening som ikke kan forsvares mot kritikk og argumenteres for har ingen verdi. Først når vi har hørt alle innvendinger og fremdeles mener at vi har rett, har vi grunnlag for å mene dette.

Mill understreker også at ingen majoritet har rett til å frarøve et enkelt menneske retten til ytre sine meninger:

If all mankind minus one were of one opinion, mankind would be no more justified in silencing that one person than he, if he had the power, would be justified in silencing mankind.

Samme hvor stor majoriteten i et spørsmål måtte være, er sensur av selv den minste minoritets frie meningsfremsetting en forbrytelse mot hele samfunnet.

Sensur muliggjør undertrykking
I en globalisert verden der vi i stadig større grad er avhengige av hverandre, er det å kue andre til taushet det beste våpenet undertrykkende regimer har mot reaksjoner fra resten av verden. Holocaust, folkemordet i Kambodsja, Josef Stalins gulager, historiens mørkeste kapitler har alltid blitt muliggjort gjennom taushet, sensur og systematisk undertrykking av opposisjonelle røster.

George Washingtons ord illustrerer brutalt ytringsfrihetens fundamentale nødvendighet i ethvert demokratisk samfunn: «If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter.» Derfor er årets fredspris så viktig. Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter, er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undertrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele menneskeheten.

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 03.07.2010

– sjekk gjerne debatten og legg igjen en kommentar der også)

Det er vanskelig å føre en konstruktiv internasjonal politisk debatt med store deler av venstresiden når de ikke tar utgangspunkt i samfunnet slik det er i dag, men slik de ønsker det skal bli. Særlig gjelder dette menneskerettigheter i Latin-Amerika.

Med Finn Gustavsen i spissen var Cuba i lang tid SVs kjæledegge, og venstreintellektuelle trykket Fidel Castro og Cuba til sitt bryst. Nå hører vi ikke mye fra den kanten lenger. Hallgeir Langeland har riktignok nominert Fidel Castro til Nobels fredspris gjentatte ganger, men han regnes som en rimelig løs kanon på dekk. Menneskerettighetsbruddene og elendighetene som det totalitære Castro-regimet har påført Cuba har blitt så åpenbare for de fleste at få prøver å forsvare dem. Selv Sosialistisk Ungdom tier klokelig stille.

Nå ser det ut til at vi har fått et ”nytt Cuba”. For venstresidens forhold til Venezuela minner skremmende om de samme ukritiske holdningene til selverklærte sosialister i ikke-vestlige land som vi har sett tidligere.

Demokrati
I motsetning til Fidel eller Raul Castro er Hugo Chavez demokratisk valgt. Det er ingen tvil om at Chavez’ valgseier i 1998 var et resultat av stor folkelig støtte og et massivt rop om forandring. Det har imidlertid liten betydning om man er demokratisk valgt, hvis man bruker udemokratiske virkemidler til å tviholde på makten. Et demokrati slutter ikke med valg. Det starter med valg.

Alexandr Lukasjenko ble også demokratisk valgt til president i Hviterussland med et overveldende flertall. Verken Norge eller EU anerkjenner imidlertid det som i dag kun kan kalles et diktatur. Siden Lukasjenko kom til makten er organisasjons og forsamlingsfriheten avskaffet, den siste uavhengige avisen ble stengt i 2005, og det er ikke lenger en eneste opposisjonell radio eller tv-stasjon i Hviterussland. Lukasjenko ble valgt i 1994, Chavez i 1998. Likhetene er påfallende.

Menneskerettighetsbrudd
Siden Chavez kom til makten har menneskerettighetsbruddene eskalert. Flere hundre radiostasjoner er stengt. Journalister risikerer fengsel hvis de kritiserer regjeringen. Chavez er nå i ferd med å sikre seg kontroll over Globovision, den eneste gjenværende nasjonale uavhengige TV-kanalen som er kritisk til regjeringen. En av eierne, Guillermo Zuloaga, rømte for få uker siden landet etter at det ble utstedt en arrestordre på ham.

Dommere i Venezuela trues og fengsles hvis de er til bry for regjeringen, og politiske motkandidater nektes å stille til valg, uten rettssak eller dom, basert på løse anklager. Samtidig sitter Hugo Chavez, som ifølge de samme reglene skulle vært nektet å stille til valg da han faktisk er dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992, med stadig mer makt over det venezuelanske samfunnet. Ytringsfrihet er grunnsteinen i ethvert demokrati. Det er ikke spesielt imponerende å fortsette å vinne valg når man kontrollerer mediene, rettsystemet og kan eliminere politiske motkandidater. Så hvor stor forskjell er det egentlig på den demokratiske situasjonen i Hviterussland og i Venezuela?

I takt med Chavez autoritære og konfronterende stil øker også de sosiale problemene. Venezuela har nå de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept, og verst rammet blir selvfølgelig de fattigste områdene. Ana María Sanjuán, sosiolog ved Venezuela Central University (UCV) i Caracas har beskrevet situasjonen rimelig treffende: ”Vi vitner en reduksjon i barnedødelighet, kun for å se våre sønner drept når de fyller 16”.

Norsk mediedekning
Likevel er norske mediers omtale av Venezuela oppsiktsvekkende nøytral. I Kulturnytt på NRK uttalte utenriksmedarbeider Arnt Stefansen at det ikke sto så dårlig til med ytringsfriheten i Venezuela som mange påstår fordi han hadde vært i Caracas og hørt folk snakke kritisk om Chavez på café.

I hvilke andre tilfeller setter vi så lave standarder for grunnleggende rettigheter? Vi kan jo se for oss et scenario der USAs president nektet opposisjonen TV-dekning. Hvilken seriøs reporter ville da meldt at kårene for ytringsfrihet tross alt ikke var så ille fordi amerikanere jo kunne kritisere presidenten over bordene på Starbucks?

Helter
Det har vært en uhyggelig vane på venstresiden å hylle sine helter for hva de vil at de skal være, og ikke hva de faktisk er. Det gjør dem også så mye farligere. På 70-tallet kom SV fornøyd og engasjert hjem fra studietur i Kambodsja etter å ha hilst på Pol Pot. De kunne med store bokstaver i avisen Ny Tid melde at det var ”ingen massakre i Kambodsja”. I boken Overfallet på Kampuchea skrev Liv Jørgensen at man måtte være dum om man sultet i hjel i Kambodsja – to millioner mennesker ble imidlertid drept og sultet til døde.

I SVs store ”opplysningsverk” Pax leksikon, står det blant annet skrevet om Maos Kina at: «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon». Men cirka 30 millioner mennesker døde av sult under Maos ”store sprang fremover”.

Nok en diktator?
Så sent som i 2004 uttalte Hallgeir Langeland at: ”Jeg mener fortsatt at Cuba er et eksempel på at en annen og bedre verden er mulig”. Han snakker om en verden folk risikerer livet sitt for å flykte fra. En verden der folk fengsles og bankes opp for sine meninger. Der tusener av barn lider av sykdommer knyttet til proteinmangel (i et land som hadde det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen før Castro tok makten). En verden der gjennomsnittshøyden for en cubaner, ifølge Senor Marzo Fernandez som tjente som Castros ernæringsminister inntil han hoppet av i 1996, har sunket med 8 cm de siste 25 årene grunnet matmangel.

Venstresidens evne til å se det de vil se og intet annet er påfallende. Spørsmålet nå er om Venezuela skal bli venstresidens ”nye Cuba”, eller om det snart er på tide å våkne opp og erkjenne at Chavez fremferd gir skumle varsler om nok en diktator i Latin Amerika.

Read Full Post »

Siden Dagbladet har avsluttet det pågående ordskifte om Venezuela og Oslo Freedom Forum for denne runden, publiserer jeg mitt svar til Lenin Castellanos siste innlegg her.

(Her er mitt opprinnelige innlegg, som var en respons på dette)

Castellanos argumenterer mot et luftslott i sitt siste innlegg. Jeg har aldri skrevet ett ord som betviler at Castellanos snakker sant om sin oppvekst i sult, fattigdom og nød. Det skal man ha respekt for, og jeg er glad for at Castellanos, i likhet med mange andre som har vokst opp under vanskelige forhold, får muligheten til et bedre liv her i Norge. Jeg har imidlertid ingen respekt for at han bruker sin bakgrunn til å spre propaganda for en president som ignorerer menneskerettigheter og bryter alle demokratiske prinsipper.

Jeg reagerer ikke først og fremst på Castellanos politisk ideologiske syn i denne sammenheng. Det er riktignok ganske påfallende at han er medlem av et parti som ønsker revolusjon i Norge og å avskaffe privat eiendomsrett, men det er ingen politisk debatt jeg reiste i Dagbladet. Mitt innlegg handlet ikke om politiske høyre-reformer i Venezuela. Jeg mener selvfølgelig at fri handel og mer privat eierskap vil være til det beste for Venezuela, men det er en annen debatt.

Debatten jeg har reist i Dagbladet og Dagsavisen handler om grunnleggende rettigheter som er fundamentet i ethvert demokrati. Rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett og retten til å stille til valg. Hvis det er dette Castellanos og hans meningsfeller kaller ”høyre-ekstremisme, så er det rimelig avslørende.

Det er også bra at Castellanos nå velger å være ærlig og åpen om sine politiske forbindelser (så langt vi vet). Det forrige innlegget hans bar ikke preg av det. Castellanos nevnte ikke sin tilknytning til Rødt, eller til pro-Chavez bevegelser, en eneste gang. Når man fremstiller seg selv på den måten burde man være oppriktig om hvor man kommer fra. Særlig når man har underskrevet dokumenter med teksten ”jeg er her comandante, gi meg ordre” og ”fedreland, sosialisme eller døden”. Da er det ikke spesielt dekkende å nøye seg med ”en stemme fra barrioen”.

Castellanos gjentar de samme beskyldningene mot Leopoldo Lopez som Manifest og Wenche Hauge har fremmet tidligere, men han tilfører ikke debatten noe nytt. Beskyldningene har blitt grundig besvart. Leopoldo Lopez har selv besvart alle anklagene mot ham selv i Dagbladet. Tidligere venezuelansk FN-ambassadør under Chavez, Milos Alcalay, har gjort rede for Wenche Hauges (PRIO-forskeren som Manifest støtter seg på) faktafeil  i Dagbladet, og Thor Halvorssen har selv skrevet en offentlig redegjørelse på hele 26 sider der han grundig besvarer alle anklager Manifest har kommet med. Etter det har de samme tomme beskyldningene bare blitt gjentatt på nytt, uten et forsøk på å underbygge påstandene ytterligere. Det gjelder også Castellanos.

All den tid Castellanos snakker om demokrati, er det ganske interessant at folk blir nektet å stille til valg i Venezuela pga påstått deltakelse i kupp (uten at de er dømt for dette), samtidig som den sittende presidenten selv ble dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992. Ifølge disse reglene skulle Chavez altså ikke hatt lov å stille til valg. Castellanos argumenterer også med at Lopez har fått amnesti for sin påståtte deltakelse i kuppet i 2002, men Leopoldo Lopez har aldri fått amnesti for noen kriminelle handlinger fordi han aldri er formelt beskyldt for noen eller dømt for noen.

Etterforskningen av situasjonen rundt Ramon Rodriguez Chacins arrestasjon var omfattende og varte i fem år. Den konkluderte med at Lopez’ handlinger fullt ut var innenfor loven. Ingen har motbevist dette. Det hjelper uansett lite hva Chavez eller noen andre beskylder noen for å ha gjort. Hvis vedkommende ikke er dømt for noen kriminelle handlinger, skal han/hun heller ikke være forhindret på noen måte fra å stille til valg.

Castellanos svarer ikke på noen av mine utfordringer knyttet til situasjonen i Venezuela. Ja, det stemmer at Chavez har lykkes med å redusere fattigdommen (undersøkelser viser imidlertid at den ekstreme fattigdommen ikke er noe mindre). Gjennom store handouts fra oljeformuen har Chavez lykkes med å redusere mye av fattigdommen, men han har ikke skapt noen langsiktig økonomisk utvikling. Venezuelas produksjonskapasitet har sunket så drastisk at importbehovet har økt med mange hundre prosent. Tilgangen på rent vann og strøm blir stadig verre. Og i en tid hvor hele det Latin Amerikanske kontinentet viser en stor økonomisk fremgang, ligger Venezuela an til en økonomisk tilbakegang på mer enn 5 prosent i år og troner også øverst på lista over verdens mest risikable gjeldsbetalere.

Verst av alt er likevel kriminaliteten. Castellanos vier ikke kriminalitetsproblemene ett ord i sitt innlegg, så jeg gjentar: Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept. I dag har Venezuela de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Den venezuelanske hovedstaden, Caracas, har den nest høyeste mordraten på hele den vestlige halvkulen. De som rammes hardest av denne situasjonen er som alltid de fattigste områdene.

Castellanos må gjerne kalle det billig retorikk å fremheve at et menneske blir drept hver andre time i Venezuela, pga Chavez autoritære og mislykkede politikk. Jeg synes imidlertid det er rimelig alvorlig.

Read Full Post »

I dag har jeg vært på kulturnytt på NRK i et kort oppslag om ytringsfrihet i Venezuela  som også har blitt gjengitt i en del nyhetssendinger. Bakgrunnen er at Hugo Chavez nå er i ferd med å sikre seg kontroll over det som lenge har vært den eneste regjeringskritiske TV-kanalen i Venezuela, Globovision.

Hvis Chavez nå får kontroll på Globovision også, så er det dermed pr dags dato  ikke eneste TV-kanal igjen i Venezuela som tør å være kritisk til regjeringen.

Dere kan høre kommentaren min på dagens kulturnytt-sending, som vil bli lagt ut på NRKs nettsider i løpet av dagen. Skal også linke til den her, når den er ute.

En annen ting som er ganske spesielt er at den samme personen som tidligere var ute i Dagbladet og skrev ”Jeg er ikke politiker”, som jeg også avslørte i Dagbladet for noen dager siden, kommenterte også på radio i dag som Chavez-supporter.

Han stiller seg bak Chavez og hans slagord: Patria, socialismo o muerte – faderland, sosialisme eller døden, noe som i seg selv er ganske sykt. Man kan jo se for seg at et norsk parti hadde gått til valg på det slagordet. Det ville jo vært politisk selvmord.

Det er alltid slik med radiointervjuer at det kun er en liten brøkdel av intervjuet som kommer med, så jeg tenkte at jeg også skulle ta med noen av spørsmålene fra gårsdagens intervju her på bloggen som ikke kom med i dagens sending. For det er flere spørsmål som bør besvares.

Programleder: Du har engasjert deg i ytringsfrihetsspørsmål i Venezuela, hvorfor?

Fordi jeg ønsker å sette fokus på noe jeg føler det har vært altfor stille om altfor lenge. Jeg har vært interessert i Latin Amerika ganske lenge. Interessen for menneskerettigheter startet egentlig med Cuba etter at jeg ved flere anledninger fikk snakket med eksil-cubanere som kunne vise bilder og fortelle om situasjonen der.

Etter Oslo Freedom Forum, hvor jeg traff mange mennesker med sterke historier, ble engasjementet veldig forsterket. Jeg ble overrasket over hvor lite fokus det er på situasjonen i Venezuela, når man ser hvor ille situasjonen faktisk er.

Konstant internasjonalt press og medieomtale er helt avgjørende for å forbedre situasjonen i autoritære regimer som Venezuela og Cuba. Da kan vi ikke være tause.

Programleder: Chavez påskudd for å stanse kritiske medier er i at de skaper panikk i samfunnet?

Det er merkelig at noen i det hele tatt kjøper den forklaringen. Dette dreier seg utelukkende om å kneble regjeringskritikk. Man kan jo se for seg at Jens Stoltenberg skulle ringe til NRK og nekte dem å sende et innslag fordi de er redd for den offentlige reaksjonen. Det ville jo være utenkelig.

Men enda mer relevant er jo bare å se på den faktiske situasjonen i Venezuela i dag. I dag har Venezuela de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. En person blir drept hver andre time i Venezuela. Under Chavez har kriminaliteten firedoblet seg. Så Chavez har jo ikke akkurat sørget for mer stabilitet i landet

Programleder: Politisk sett var det ikke ytringsfriheten og demokratiet som stod i fokus under kuppet fra høyresiden i 2002 heller?

Nei, det kan du si, men jeg forsvarer ikke på noen måte kuppet i 2002 heller. Et høyrekupp er ikke noe bedre enn et venstrekupp. Det er ikke det dette handler om. Chavez er demokratisk valgt, men etter at han ble valgt så opptrer han mer og mer som en brutal diktator. Politiske motkandidater nektes å stille til valg, medier knebles, rettsystemet kontrolleres, og folk som uttrykker seg kritisk blir fengslet. Det er ikke akkurat spesielt imponerende å fortsette å vinne valg, når man selv styrer både mediene, rettsystemet, og kontrollerer hvem ens politiske motkandidater er.

Det jeg argumenterer for, og de opposisjonelle stemmene jeg støtter, er kun de som kjemper for ytringsfrihet, rettsikkerhet, retten til å organisere seg, retten til å stemme, og retten til frie og rettferdige valg i et samfunn som respekterer menneskerettigheter.

Ingen av delene er tilfelle i Venezuela i dag.

Read Full Post »

Older Posts »