Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Moralisme’

Jeg har i grunn blitt vant til det. Det skjer med jevne mellomrom. Rødgrønne politikere som finner nok en ting de ikke liker, og som de av den grunn mener at burde være forbudt for alle andre.

Kvinnepolitikere i Ap, Sp, SV og Rødt vil forby strippebarer, melder mange av landets aviser i dag. Et kobbel mer eller mindre viktige politikere i partiene har gått sammen om forslaget. Det gjelder Rødts partisekretær Beth Hartmann, SVs kinnepolitiske talskvinne Marthe Hammer, Senterkvinnenes Elisabeth Strengen Gundersen, og Aps Mette Kathrine Ofsta. Alle vil stenge ned landets strippeklubber. Det er ingen andre enn Rødt som har vedtak på dette, så det er kanskje ingen grunn til å ta dette forslaget veldig seriøst. Jeg tror til og med ganske mange SVere har en såpass liberal ryggmargsrefleks (tross alt) at de forstår hvor latterlig dette forslaget er, men vi skal ikke ta det for gitt. Det er ikke første gangen rødgrønne politikere har kommet med idiotiske forbud.

Vi har allerede forbud mot lakrispiper, pinneraketter og synlig tobakk i butikken. Senest for noen dager siden mente helsedepartmentet at vi må forby solarium for de under 18. Grunnleggende mistillit til befolkningen er i det hele tatt en rød tråd i alt som heter sosialisme og sosialdemokrati. Hvis enkeltmennesket tar – med rødgrønne øyne – dumme valg er det ikke fordi de selv ville det, men fordi staten gjorde det mulig i første omgang. Sosialismen har et mennskesyn der man behandler og ser på enkeltindivider som dumme organismer som trenger en politiker for å fungere slik de «egentlig» skal.

Men selv om jeg blir irritert over alle disse itiotiske praktiske forbudene som kommer med jevne mellomrom, er det få ting som gjør meg mer forbannet enn disse moralistiske forbudene. Argumentet for å forby stripping er ikke at det er helseskadelig, at det skjer ulykker, eller at det koster samfunnet mye. Det argumenteres simpelthen med at SV, eller en talsperson for SV, mener det er umoralsk, og at det derfor må gjelde for alle.

Det er den samme argumentasjonen som ble brukt da vi fikk vi en sexkjøpsloven i 2009. Forbudet betød ingenting for den ufrivillige prostitusjonen. Det er ikke slik at tvangsarbeid og slavedrift var tillatt i  Norge i 2008. Forskjellen på den gamle og den nye loven var kun å også forby kjøp av sex basert på en frivillig avtale mellom to parter. Regjeringen bestemte hva som er det moralsk korrekte grunnlaget for å ha sex, og påla resten av befolkningen samme syn. Kanskje vi rett og slett skal vedta en «ekte kjærlighetsplikt» ved seksuelt samkvem.

«Stripping er med på å gjøre kvinnen til et objekt og en salgsvare. Det fornedrer oss som mennesker og er en del av en skitten industri», sier Marthe Hammer (SV) til DAGBLADET

På hvilken måte fornedrer det Hammer at andre velger å tjene penger på å vise frem kroppen sin? Hvis Hammer synes det er en skitten industri, så kan hun jo bare la være å sette sine ben innenfor en strippeklubb selv. Det er nemlig slik det fungerer i et fritt samfunn. Vi må akseptere at mennesker har ulike moralske oppfatninger, og at det må være lov å leve livet sitt på forskjellige måter så lenge vi ikke skader noen andre.

Jeg har skrevet mye om slik «jeg mener at» argumentasjon på denne bloggen tidligere, og gjentar et eksempel her:

«Jeg antar at et flertall av politikerne på Stortinget mener at utroskap er høyst umoralsk, men det er ingen som vil forby det. Hvorfor? Fordi politikeres personlige følelser om hvorvidt utroskap er riktig eller galt ikke er et legitimt grunnlag for å tvinge alle andre til å følge dem ved lov.»

Mener Hammer at hennes følelser og meninger er tilstrekkelig argumentasjon for å forsvare å tre dem nedover hodet på folk?

Jeg vil gjerne høre Hammers praktisk argumenter for å forby stripping.

Strippere skader ingen. De tilbyr en underholdningstjeneste som andre er villige til å betale for, betaler skatt og bidrar til fellesskapet. De har bare en pen kropp som mange av dem har jobbet hardt for, og tjener penger på å vise den frem til andre som vil betale for det.

Aps Mette Kathrine Ofstad tror ikke at noen stripper fordi de synes det er moro, men ingen av politikerne var interessert i å komme inn å se hvordan situasjonen faktisk er. Innehaveren inviterte kvinnepolitikerne inn, slik at de kunne få se hvordan forholdene var, snakke med de som jobber der, osv… Sosialistkobbelet takket nei. Det betydde ikke noe for dem hvordan forholdene faktisk er, de var mest opptatt sitt eget virkelighetsbilde. Klassisk venstresidearroganse.

Det er greit å minne moralistene i Ap, Sp, Sv og Rødt om at stripping av høyesterett i Norge er definert som kunst. Flinke strippere har både en imponerende kroppsbeherskelse, og et gjennomtenkt kunstutrykk. Hammer & cos bilde av strippeklubber stemmer sikkert mange steder, men mange steder er klubbene faktisk kunstformidlere med folk som virkelig ønsker å jobbe der.

Hammer har selvfølgelig rett til å mislike stripping uansett. Det er mye kunst jeg ikke liker. Det finnes f.eks. performance art der både oppkast og griseblod er sentrale elementer. Jeg har ikke veldig sans for slik kunst, og oppsøker da heller ikke slike forestillinger. Skulle jeg tenkt som kvinnepolitkerne i Ap, Sp, SV og Rødt burde jeg vel gått inn for et forbud mot all kunst jeg ikke liker.

Jeg synes også det er interessant at det skal være forbudt å «gjøre kvinnen til et objekt og en salgsvare».

For det første: Hva med mannen? Det finnes også mange mannlige strippere? Hvorfor er ikke det skittent og nedverdigende?

Dernest, hvis det å være et «salgsvare» skal være forbudt. Hva vil Hammer da gjøre med modeller? Musikkvideoer med seksuelle undertoner? Eller kommersielle filmer der skuespillernes utseende er en åpenbar del av markedsføringen? Eller hva med Miss Universe, og Mr. Olympia? Dette må jo være åpenbar objektifisering.

Nei, dette ble vanskelig. Kanskje vi rett og slett må forby pene mennesker å tjene penger?

Advertisements

Read Full Post »

Dere som leser denne bloggen vet at jeg ofte raljerer over rigide dustereguleringer i samfunnet som får negative konsekvenser for folk. Veldig ofte er dette saker som det er litt støy rundt en periode, men så turer politikerne frem som de vil etter litt bråk likevel. Derfor er det gledelig å oppleve at enkeltindivider også vinner over systemet, særlig i saker der man har engasjert seg selv.

I januar i år hisset jeg meg kraftig opp over politiet i Rogaland, både her på bloggen, og i en facebook-gruppe som jeg opprettet. (Også leder i Unge Høyre, Henrik Asheim, uttalte seg om saken.) Bakgrunnen var at politiet i Rogaland hadde fratatt 15 personer lappen, ikke fordi de hadde kjørt i beruset tilstand eller gjort som i seg selv skulle medført inndragelse av førerkortet, men kun fordi politiet mente de festet for mye. En av disse som ble fratatt førerkortet var Thomas Nodland (20, nå 21) fra Egersund. For Nodland var dette ekstra ille, da han jobber som sjåfør i anleggsbransjen, og med dette risikerte å miste jobben.

Nodland hadde ikke utvist noen form for uansvarliglighet bak rattet, men han ble simpelthen fratatt førerkortet pga noen naboklager om støy, og fordi han hadde blitt observert i beruset tilstand om kvelden. Begrunnelsen for vedtaket var rett og slett «manglende edruelighet». Nodland valgte imidlertid å anke dommen til lagmannsretten som nå har konkludert med at Nodland får beholde lappen. Det er en viktig seier som også vil ha betydning for liknende tilfeller i fremtiden.

(Hvis «manglende edruelighet» var en grunn for å ta fra folk førerkortet så kan jeg forøvrig bekrefte at det ikke er mange politikere eller organisasjonsmennesker som burde hatt lov til å kjøre bil.)

Neste skritt burde være å fjerne 5. ledd i Vegtrafikklovens §34, 5, som åpner for at politiet kan moralisere over ungdommers festvaner og bruke inndragelse av førerkortet som maktmiddel. I Vegtrafikklovens §34, 5. ledd, der det står følgende:

«Dersom innehaveren av føreretten ikke er edruelig eller hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre motorvogn, kan politimesteren eller den han gir myndighet, tilbakekalle retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller for alltid, hvis hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det.»

Nodlands seier i lagmannsretten er et viktig skritt på veien mot å fjerne denne bestemmelsen som bryter med grunnleggende rettsprinsipper. Det skal ikke være sånn at politiet, basert på intet annet sin egen subjektive mening, kan tilbakekalle en sjåførs rett til å føre motorvogn, uten at det på noen måte er bevis for at vedkommende har gjort noen handling som tilsier at han/hun er uegnet til å kjøre bil, bare fordi de mener at vedkommende fester for mye i helgene.

Politiet burde ikke kunne true med inndragelse av folks førerkort, slik foreldre truer barn husarrest eller å frata dem lommepenger. Når folk har tatt lappen så er det sterk uansvarlighet i trafikken, og ikke noe annet, som skal danne grunnlag for miste den.

Jeg gratulerer Thomas Nodland med seieren i lagmannsretten. Jeg kjenner ikke fyren, og det kan godt være at naboklagene har vært berettiget, men det burde uansett ikke ha noenting å si for hans rett til å kjøre bil. Hvis politiet mener han bråker for mye så får de heller dra å sjekke forholdene selv neste gang Nodland har fest, og hvis de mistenker at noen er uegnet til å kjøre bil, så får de gjennomføre flere kontroller.

 

Read Full Post »

Alt her i verden er ikke svart hvitt. Det meste har egentlig ganske mange gråsoner hvis du vrir og vender på det, og det kan være vanskelig å finne rigide prinsipper som alltid fungerer som retningslinjer for lov og rett.

Men, det er i hvert fall en ting som er veldig svart hvitt for min del. Jeg kan ikke se at følgende: «frivillige handlinger mellom to eller flere myndige mennesker som hverken skader dem selv eller en tredje person, utgjør en fare for dem selv, eller for andre», under noen omstendigheter burde være forbudt.

Det høres kanskje banalt ut, men det er det tydeligvis ikke. 1. januar, 2009, fikk vi den nye sexkjøpsloven. Jeg har skrevet mye om dette før på både bloggen og minerva. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg blir så engasjert i denne saken. Jeg kjenner ingen prostituerte, så det er ikke personlige omstendigheter som skaper engasjementet.

Årsaken er ganske enkelt at det provoserer meg voldsomt når enkelte mennesker tror at deres egne moralske normer og regler, uten videre gir dem rett til å prakke disse på andre. Jeg skal gjenta et viktig poeng (fra et tidligere minerva-innlegg) om sexkjøpsloven og prostitusjon, slik at det ikke blir noen misforståelser her:

«Forbudet mot sexkjøp har en utelukkende moraliserende virkning. Alle de politiske partiene på Stortinget er enig i at kampen mot menneskehandel må intensiveres, men det var ikke nødvendig med noen ny lov for å forfølge tvang, slaveri eller menneskehandel. Dette er grove forbrytelser som allerede er meget presist omfattet av straffelovens bestemmelser (§224). Det eneste inngrepet sexkjøpsloven medførte, utover det som allerede er omfattet av lovverket, er å forby kjøp av sex basert på en frivillig avtale mellom to parter.»

Det er altså den frivillige prostitusjonen jeg skriver om.

Jeg har nettopp diskutert dette her med AP-politiker Odd Frantzen på Twitter. Etter mye frem og tilbake endte det egentlig med følgende konklusjon fra AP-politikeren: «synes jeg det å drive business på det som skal være det mest intime og fine mellom mennesker er forkastelig.» Det er selvfølgelig helt greit at han mener det, men han var ikke interessert i å svare på min utfordring: «hva gir deg retten til å hindre en frivillig handling mellom to myndige mennesker som ikke skader noen?».

Jeg tror ikke sosialister stiller seg selv slike spørsmål veldig ofte, derfor har de også problemer med å svare på dem. Det skyldes nok at de heller ikke er spesielt interessert i å svare. De finner ut hva de selv mener er riktig og galt, også tar de som en selvfølge at det alltid gir dem rett til å innføre dette som lover og regler for alle.

For det første er det jo ganske naivt å tro at man kan stoppe etterspørselen etter sex. Så lenge mennesker har seksuelle drifter vil det alltid være et marked for kjøp og salg av sex – uansett hvor ille man synes det er. For det andre: hvem er det som har rett til å gi seg selv tittelen moraldommer, og hevde at dette er objektivt moralsk forkastelig? Dernest: at noe er moralsk forkastelig betyr ikke nødvendigvis at det bør forbys? Jeg synes f.eks. at utroskap er moralsk forkastelig, men jeg vil ikke forby det av den grunn.

Vi er alle enige om at tvangsarbeid er grusomt. Vi er alle enige om at den kyniske og brutale utnyttelsen av mennesker i sexmarkedet er forkastelig og må bekjempes. Vi er også alle enige om at det er viktig å etablere gode sosiale ordninger for å hjelpe folk ut av dette miljøet.

Men jeg er ikke villig til å sette meg som moralsk dommer ovenfor de som velger å gjøre dette frivillig.

I mars i år kunne vi lese om «Maria» i Dagbladet. Hun er prostituert, studerer til master i psykologi, og er interessert i, og opptatt av, mennesker. Hun tjener 97.000 kroner i måneden på å arbeide 10-12 dager i måneden med noe hun selv sier at tenner henne, samtidig som hun gir tilfredsstillelse, glede og mening til mange mennesker som ikke får tilfredsstilt sine behov, eller levd ut sine fantasier, på andre måter.

Jeg kan ha så store problemer jeg bare vil med å forstå at noen ønsker å leve på denne måten, men det gir meg ingen rett til å forby det. I et fritt samfunn kan ikke lover og regler baseres på politikeres skiftende moralsyn. Et fritt samfunn krever at vi også tolererer ting vi selv mener er umoralsk.

Men det er kanskje litt mye å forvente at maktglade sosialister skal ta ordet toleranse i sin munn.

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 11. JUNI 2010

legg gjerne igjen kommentar på kommentarfeltet der)

I dag har jeg et nytt innlegg på trykk i minerva. Denne gangen om tigging og prostitusjon. Jeg gjengir også innlegget her på bloggen, men anbefaler alle å klikke på linken, og legge igjen en kommentar også på minervas nettsider. Anbefaler også å følge de øvrige debattene på Minerva, som av flere regnet som det mest spennende tidsskriftet i Norge for tiden.

De uønskede og samfunnet

Nå som sommermånedene er her, og været i det ellers kalde Norge blir varmere, trekker stadig flere tiggere og prostituerte til gatene igjen. Men løsningen er uansett ikke nye nasjonale forbud.

Jeg skal ta for meg tre hensyn vi må ta stilling i begge tilfeller. Det er 1) hensynet til turisme og trygge og trivelige omgivelser for befolkningen, 2) muligheten for kriminalitetsbekjempelse, og 3) tiltak for å hjelpe de svakeste i samfunnet.

Unødvendig med forbud mot tigging
Knut Storberget er blant dem som nå vurderer et nasjonalt forbud mot tigging. Jeg mener det er unødvendig. Der det kan bevises at tiggere finansierer kriminell virksomhet er den allerede ulovlig, men ellers synes jeg ikke at det isolert sett er noen grunn til å behandle tigging lovmessig, på annen måte enn andre former for inntektservervelse. Det er mange grunner til at folk ikke burde gi penger til tiggere, men det er en annen debatt. Dette handler først og fremst om regler for oppførsel i det offentlige rom, og det er ingen enten det er tiggere, selgere, prostituerte eller forbipasserende på shoppingtur som har lov til å ta seg til rette akkurat som de vil i det offentlige rom.

I mange tilfeller kan selgere som nærmest overrumpler deg med all verdens tilbud på kosttilskudd i hvert gatehjørne være minst like plagsomme som de mest pågående tiggerne, men det er noen viktige forskjeller. For det første gjør selgerne noe samfunnsnyttig. De selger et produkt til folk som ønsker å benytte seg av det. Nå er riktignok produktene av varierende kvalitet, og noe må kunne regnes som ren og skjer gimmick, men så lenge selgerne oppgir korrekt produktinformasjon, og det finnes folk som ønsker å betale, er det ikke opp til politikere å vurdere hvor samfunnsnyttig produktet er. Den viktigste forskjellen er at selgerne har søkt om tillatelse til å stå der de står, og hvis de blir for pågående kan forbipasserende klage til kommunen eller grunneier, som deretter vil vurdere om personen eller foretaket skal få fortsette å stå der. Slik er det ikke med tiggere. Tiggere i Norge er i hovedsak østeuropeiske turister som er her gjennom Schengen-avtalen, eller ulovlige innvandrere som er smuglet inn. De har ikke arbeidstillatelse og mange er her langt utover den lovlige tidsperioden som Schengen-avtalen åpner for.

Storberget trenger heller ingen ny lov for å kaste ut tiggere som oppholder seg ulovlig eller bedriver kriminell virksomhet. Og med dagens lovverk har også kommunepolitikere mer enn nok hjemmel til å regulere strengere eller innføre forbud mot tigging. Ei heller er det usosialt. Det er helt legitimt å ville gjøre bybildet mindre sjenerende for befolkningen, og når Norge samtidig har sosiale tiltak som gjør det helt unødvendig å tigge, kan jeg ikke se at lokale forbud eller strengere regulering burde være spesielt kontroversielt.

Prostitusjonsproblemene større ved forbud
I tilfellet med prostitusjon er det derimot innføringen av en lov som er problemet. 80 prosent av de nigerianske prostituerte har lovlig opphold i Italia eller Spania, og er i Norge som turister. De har ikke arbeidstillatelse. Så helt uavhengig av sexkjøpsloven, ville virksomheten vært ulovlig.  Sexkjøpsloven var derfor helt unødvendig, og gjorde bare problemet verre. Det eneste sexkjøpsloven i realiteten rammer er den frivillige prostitusjonen. Det er snakk om f.eks. norske og danske prostituerte som prostituerer seg frivillig og selger tjenestene sine fra hotellrom eller leiligheter i Oslo. Sexkjøpsloven var først og fremst en reaksjon på den synlige prostitusjonen vi ser i hovedsak langs Karl Johan. Dette er stort sett nigerianske prostituerte, der utnyttelsen av mennesker i en kynisk og brutal menneskehandel er åpenbar for alle med åpne øyne. Tvangsarbeid og menneskehandel har aldri vært tillat i Norge.

Det ironiske er jo dermed at problemene med de nigerianske prostituerte kunne vært løst dersom sexsalg var lovlig, og dersom man behandlet yrkesgruppen slik man behandler alle andre. Dersom vi fjerner våre moralske briller et øyeblikk, anerkjenner at vi mennesker har ulike oppfatninger om hva som er moralsk akseptabelt for oss selv og ulike grenser for vår egen kropp, og retter blikket mot dem som prostituerer seg frivillig, er løsningen ganske enkel. Vi trenger ingen egne lover for prostituerte. De må som alle andre forholde seg til kommunale vedtekter om salg på offentlig sted, ro og orden, skremmende eller sjenerende atferd, også videre.

Dersom vi tillot prostituerte å selge sine tjenester fra egen leilighet, eller fra offentlig godkjente bordeller, regulert med hensyn til nærmiljø, boligområder, slik som med all annen virksomhet, kunne vi økt politiets handlingsrom betydelig. Da kunne vi vist prostituerte – enten de oppholder seg lovlig eller ulovlig – bort fra gatene og kastet dem som oppholder seg her ulovlig ut av landet.

Samtidig ville vi hatt muligheten til å gi mange prostituerte en mer verdig livssituasjon, bekjempe smittespredning, men også å skape mer åpenhet og dialog mellom myndigheter og de prostituerte, slik at politiet fikk et bedre grunnlag for en effektiv jakt på menneskehandlere.

Nye lover er altså ikke alltid løsningen, men det krever litt mer ressurser å etterfølge dem man allerede har.

Read Full Post »

Politikk og føleri har en lei tendens til å krysse spor, men dette er sjelden en god idé. Følelser må gjerne være retningsgivende for nyskjerrighet og søken etter informasjon, men hvis personlige følelser aksepteres som selvstendige politiske argumenter er vi inne i en farlig utvikling. Hva enn du og jeg måtte føle er riktig er verdiløst i enhver diskusjon (med mindre den handler om nettopp våre egne personlige følelser), hvis ikke følelsene underbygges med noe mer. Høres det innlysende ut? Dessverre virker det ikke alltid slik.

Vi har alle sterke følelser om mye rart. Mennesker er følelsesvesener. Vi har personlige oppfatninger om rett og galt, og egne moralske retningslinjer, som veileder oss i livet. Politikere er også like mye følelsesvesener som alle andre, men en majoritet av norske politikere har i ulik grad en tendens til å forveksle sine egne personlige følelser med sin rolle som formynder.

Jeg havner ofte i politiske diskusjoner (gjerne også i mitt eget parti) der argumenter som «jeg mener at», «jeg kan bare ikke akseptere at», eller «for meg blir dette bare feil» dukker opp som selvstendige argumenter. Som regel er dette en konsekvens av manglende argumenter, men argumentasjonen er like fullt skummel. De som postulerer slike argumenter må bevisst eller ubevisst mene at sitt eget føleri er grunn nok til å tre meningene sine nedover hodet på folk. Men når ble dine og mine personlige følelser et godt nok utgangspunkt for å overføre disse til retningslinjer for hele samfunnet?

Politikeres tenkning, som hos alle andre mennesker, er selvfølgelig preget av subjektive holdninger og meninger, men disse meningene i seg selv kan ikke være god nok grunn til å tvinge lover på hele befolkningen. Jeg antar at et flertall av politikerne på Stortinget mener at utroskap er høyst umoralsk, men det er ingen som vil forby det. Hvorfor? Fordi politikeres personlige følelser om hvorvidt utroskap er riktig eller galt ikke er et legitimt grunnlag for å tvinge alle andre til å følge dem ved lov.

Det er særlig noen områder der «jeg mener at»-argumentasjonen ofte kommer frem. Narkotikadebatten er ett av eksemplene. Det skjer meget sjeldent at samfunnsdebattanter overhodet tar med vurderinger av de negative konsekvensene av legalisering opp mot de negative konsekvensene av forbud i offentlig debatt, og så og si aldri hvis det er snakk om politikere. De fleste bare mener at forbud er den eneste riktige løsningen uten særlig tungtveiende argumentasjon for dette, og er ikke villig til å akseptere legalisering, selv om det skulle vise seg at de negative konsekvensene av legalisering er mindre. Dette er ikke et angrep på alle som er for en streng forbudslinje, men et angrep på dem som ikke underbygger det med argumenter og også er villig til å vurdere forbud opp mot legalisering. For narkotikadebatten er absolutt ett eksempel på en vanskelig debatt, der det er mange gode argumenter for og imot, men også en debatt der føleri ofte tar over for saklig diskusjon.

En annen debatt som derimot ikke inneholder særlig gode argumenter både for og imot, men der intoleranse/moralisme møter toleranse/respekt, er i prostitusjonsdebatten. Jeg tror ikke det er noen debatt hvor jeg oftere møter de tomme «jeg mener at»-argumentene. De fleste mener nemlig at ingen burde prostituere seg; et rimelig forståelig argument, men mange bruker også dette som et argument for å ville forby prostitusjon. Når de konfronteres med en rekke eksempler på mennesker som faktisk prostituerer seg av egen fri vilje, kommer ofte motsvaret: «jeg kan bare ikke akseptere at folk selger kroppen sin». Men hva med vedkommende som ikke har noe problem med å selge egne seksuelle tjenester? Har ikke denne personen noen verdi, eller rett til en egen oppfatning?

Hva gir den enkelte politiker rett til å la sine personlige følelser rundt prostitusjon definere hvordan alle andre skal opptre når den deres handlinger ikke skader noen andre?

Det er mye jeg ikke kan akseptere for min egen del, for mine egne eventuelle barn en gang i fremtiden inntil de blir voksne, for min familie, osv… men gir det alene meg en rett til å la dette gjelde som formelle moralske retningslinjer for resten av samfunnet?

Hvis individet står i fokus for den politiske tenkningen… – med mindre man mener at kollektivet er alt og individet intet, må man alltid spørre seg hvorvidt noens uønskede handling faktisk skader noen andre eller ikke, før man har noen rett til å gripe inn som formynder. Ens egne gode intensjoner, ønsker for noen andre, idé om hva som ville være moralsk riktig eller best for noen andre, kan ikke være en tilstrekkelig grunn til å frata noen andre dets frihet. Hvordan skal man isåfall rettferdiggjøre sine egne frie valg?

Dagens budskap er egentlig så enkelt som dette:

Argumentet «jeg mener at» må alltid etterfølges av ‘hvorfor’. Et argument må per definisjon inneholde argumentasjon; et utsagn som blir satt fram for å styrke eller svekke en påstand. Med mindre en ytring inneholder dette er det ikke et argument, men kun et tomt postulat uten verdi i en politisk debatt.

Når man går fra å mene noe personlig , til å ville la dette være retningsgivende for hele befolkningen, så holder det ikke bare å si hva man mener.

Jeg skal avslutte denne posten, med et passende utdrag fra John Stuart Mills ‘On Liberty’:

The sole end for which mankind are warranted, individually or collectively, in interfering with the liberty of action of any of their number, is self-protection. That the only purpose for which power can be rightfully exercised over any member of a civilized community, against his will, is to prevent harm to others. His own good, either physical or moral, is not sufficient warrant. He cannot rightfully be compelled to do or forbear because it will be better for him to do so, because it will make him happier, because, in the opinion of others, to do so would be wise, or even right… The only part of the conduct of anyone, for which he is amenable to society, is that which concerns others. In the part which merely concerns himself, his independence is, of right, absolute. Over himself, over his own body and mind, the individual is sovereign.

Read Full Post »

I Dagbladet i dag kom enda et nytt slag i trynet på sjefsmoralistene i regjeringspartiene, og KrF (forts. under bildet)

Dagbladet har i dag en lengre reportasje om luksus-prostituerte «Maria». Maria avkrefter alle mytene disse moralistene liker å spre om prostituerte. Ifølge dem er alle prostituerte forstyrrede mennesker som har falt utenfor samfunnet, og direkte eller indirekte blir tvunget til å selge kroppen sin. De er uskyldige bytter for en grådig hensynsløs industri.

Denne virkelighetsbeskrivelsen passer imidlertid ikke for Maria. Jeg siterer: «Jeg har ingen hallik. Jeg er ikke et offer. Jeg studerer til master på et britisk universitet. Jeg har hverken alkohol eller narkotikaproblemer. Jeg jobber 10-12 dager, hver måned som prostituert, rett og slett fordi jeg liker det og fordi pengene gir meg stor frihet». Maria liker å jobbe i Norge, hun studerer psykologi, og er interessert i, og opptatt av, mennesker. Hun tjener 97.000 kroner i måneden på å arbeide 10-12 dager i måneden med noe hun selv sier at tenner henne, samtidig som hun gir tilfredsstillelse, glede og mening til mange mennesker som ikke får tilfredsstilt sine behov, eller levd ut sine fantasier, på andre måter. Selv har jeg problemer med å forstå at noen ønsker å selge kroppen sin til hvem som helst, men jeg har aksept for at dette gir mening for andre. Ifølge moralistene på Stortinget derimot, driver Maria en kriminell virksomhet, selv om ingen blir skadet av den. Tvert imot.

Det er nettopp slike mennesker som Maria sexkjøpslopven sikter seg inn mot, for tvangsarbeid er uansett forbudt. Jeg kan like så godt gjenta et avsnitt fra et innlegg jeg hadde i Minerva for en stund tilbake: «Forbudet mot sexkjøp har en utelukkende moraliserende virkning. Alle de politiske partiene på Stortinget er enig i at kampen mot menneskehandel må intensiveres, men det var ikke nødvendig med noen ny lov for å forfølge tvang, slaveri eller menneskehandel. Dette er grove forbrytelser som allerede er meget presist omfattet av straffelovens bestemmelser (§224). Det eneste inngrepet sexkjøpsloven medførte, utover det som allerede er omfattet av lovverket, er å forby kjøp av sex basert på en frivillig avtale mellom to parter. Frivillig salg av sex skader hverken den prostituerte, kunden, eller samfunnet som helhet.»

Jeg vil høre hva politikerne i SV, AP, SP og KrF har å si til nettopp Maria, og andre som henne. Hvorfor mener dere at hun ikke er i stand til å bestemme hva hun mener er best for seg selv? Nå er jo sexkjøpsloven riktignok et forbud mot kjøp av sex, så det er ikke Maria som er direkte kriminalisert, men forbudet legger til grunn at ingen i utgangspunktet ønsker å selge sex. Forbudet kriminaliserer altså horekunden, men moraliserer over den prostituerte. Det baserer seg på at prostituerte som Maria er undermennesker som trenger en moralsk veileder på Stortinget for å handle slik hun egentlig ville gjort hvis hun hadde hatt den samme «innsikten» som Dagfinn Høybråten eller Liv Signe Navarsete.

Det er også interessant at stortingspolitikere har fått lov til å definere hva som er korrekt sex mellom voksne mennesker. Hvem har egentlig rett til å bestemme om betaling for sex er umoralsk? Hvorfor er det moralsk uproblematisk å ta meg seg en vilt fremmed person hjem fra byen om kvelden, men plutselig helt umoralsk når det er penger inn i bildet? Er det slik at noe er umoralsk straks man tjener penger på det? Er det umoralsk hvis en sykepleier velger å videreutdanne seg til å bli lege utelukkende fordi hun vil ha høyere lønn?

Jeg vil høre politikere fra SV, AP, SP og KrF komme på banen, og forsvare sexkjøpsloven, uten å skyve argumenter om menneskehandel forann seg (noe som i og for seg er et merkelig argument da sexkjøpsloven gjør forholdene verre for ofrene også). Det er ingen politikere på stortinget som er for tvangsarbeid av noe slag, og det er ingen politikere som ikke vil komme menneskehandelen til livs. Sexkjøpsloven kriminaliserer kun frivillige avtaler mellom to parter.

Jeg vil høre Kristin Halvorsen eller Knut Storberget gå ut offentlig å si: «Ja, jeg er en arrogant og intolerant moralist. Jeg ser på meg selv som en opphøyd moralsk skikkelse. Jeg mener andre ville fått et bedre liv hvis de tenkte slik som meg, og derfor vil jeg også tvinge dem til å gjøre slik jeg mener de burde gjort». Det hadde i hvert fall vært en ærlig sak. Dagens argumenter for sexkjøpsloven er imidlertid ikke annet enn rendyrket hykleri.

Read Full Post »

Jeg vil gjerne ha deres syn på forholdet mellom samfunn og moral, fordi det er utrolig interessante spørsmål å diskutere. Jeg har brukt en del tid på å skrive om moral på minerva og på denne bloggen. Jeg forfekter ganske enkelt et samfunn som er basert på normer som er så lite moralistiske som overhodet mulig. Det er imidlertid mange som mener at jeg lager et skille mellom normer og moralisme som ikke eksisterer. Det store skillet her går, etter mitt syn, mellom dem som har kollektivet som utgangspunkt, og dem som har individet som utgangspunkt.

Jeg skal først definere noen begreper slik jeg bruker dem, for ikke å skape forvirring:

Moral = en oppfatning av rett og galt, eller et sett av normer, verdier og holdninger som hevdes og praktiseres av et individ eller en gruppe
Moralisme = å påtvinge andre din moral
Moralnorm = en indikasjon på, eller lov om, hvordan enkeltmennesket burde bruke sin frihet

Vårt liberale samfunn er selvfølgelig basert på en rekke normer og regler. Ethvert samfunn er avhengig av dette for å fungere, men jeg vil hevde at det som skiller liberale samfunn fra andre er at de i mye mindre grad er basert på normer og regler som er moralistiske.

Hvordan er dette mulig? Er ikke det å påføre andre ett sett med regler det samme som å bedrive moralisme, uansett? Jeg vil hevde nei. De mest grunnleggende rettighetene i vårt liberale samfunn er friheter som ikke tvinger enkeltmennesket til å leve på noen bestemt måte:

Religionsfrihet tvinger ingen til å tro på noe, eller til å la være å tro på noe. Religionsfrihet tvinger simpelthen bare folk til å akseptere andres rett til å tro det de vil.
Ytringsfrihet tvinger likeledes ingen til å ytre noe, eller til å la være å ytre noe. Den tvinger bare folk til å akseptere andres rett til å ytre sine meninger.
Retten til arbeid, til likestilling, osv…, i liberal forstand, skal heller ikke tvinge noen til å gi noen jobb, eller til å behandle noen på en bestemt måte (annet enn å avstå fra overgrep da naturligvis). Disse rettighetene slår simpelthen bare fast at det ikke skal være noen formelle lover som begrenser folks muligheter pga kjønn, religion, hudfarge, osv…

Disse eksemplene tvinger folk til en moralsk toleranse, men det tvinger ingen til å følge en bestemt type moral. Med dette som utgangspunkt vil jeg hevde at det er fullt mulig å ha et samfunn som baserer seg på normer og regler uten å være moralistisk.

Hvis kollektivet alltid går foran individet, får det selvfølgelig et annet utslag. Hvis man mener at kollektivets felles interesser alltid er det beste, vil det jo også alltid være best å tvinge alle mennesker til å innrette seg på den måten som best tjener det store kollektivet.

Hvis man derimot har et liberalt menneskesyn. Hvis man ser kollektivet som en ansamling individer, og mener at samfunnets oppgave er å sørge for at disse ulike individene i bunn og grunn skal kunne leve sine egne liv, etter sine egne moralnormer, med mindre disse går direkte utover en annens rett til å gjøre det samme, så gir det absolutt mening å snakke amoralistiske regler i et liberalt samfunn.

Hva mener du?

Read Full Post »

Older Posts »