Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Nord-Korea’

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er president Obamas største fan, men nå skal jeg komme med en støtteerklæring. Bakgrunnen er at Barack Obama vil ha slutt på hemmeligholdet rundt homofili i det amerikanske militæret. Det skulle jo bare mangle. At folks seksuelle legning i det hele tatt er et spørsmål i forbindelse med deres ønske om å tjene landet sitt er for meg ubegripelig. Likevel er det ganske problematisk i USA.

Den republikanske kongressmannen Mike Pence, lovet et forent GOP (Grand Old Party – vanlig offisiel betegnelse for det amerikanske republikanske partiet) i oppoisjon mot Obamas forslag.

«The American people don’t want the American military to be used to advance a liberal political agenda. And House Republicans will stand on that principle,»

– uttalte Pence.

Han evner derimot ikke å se at han selv nettopp bruker det amerikanske militæret for å promotere sin egen agenda med dagens lovverk. Mike Pence skal selvsagt få lov til å synes at homofili både er synd og det som verre er, så mye han orker, men jeg skulle jo tro at fysisk form, mental stabilitet og militære tekniske ferdigheter var viktigere enn folks legning?

Jeg er selv dobbel statsborger, har amerikansk pass, og kan stemme ved amerikanske valg. Selv om man aldri er enig med alt et parti eller en person står for liker jeg å bruke stemmeretten min. Dessverre begynner jeg å bli mer og mer usikker på om jeg kommer til å klare å stemme ved neste presidentvalg.

Det demokratiske partiet er uaktuelt for meg. De har et såpass stort etablissement som kjemper for mer regulering og mer offentlige utgifter at partiet overhodet ikke appellerer til meg. Tradisjonelt har jeg, siden jeg begynte å engasjere meg i amerikansk politikk, følt meg nærmere republikanerne fordi størsteparten står for strengere budsjettdisiplin, en mindre ekspansiv stat, mer makt til delstatene, mer valgfrihet, og en tydeligere utenrikspolitikk. Grunnen til at jeg klarte å svelge deres standpunkter om f.eks. homofili og abort ved forrige valg var fordi dette fremsto som underordnede temaer. Nå ser jeg et republikansk parti som mer og mer gjør religion og moral til hovedsaker og samler seg rundt religiøse høyreside-kandidater. Et parti som går til valg på en slik hovedagenda vil være komplett umulig for meg å stemme på.

På samme tid begynner den såkalte TEA Party bevegelsen å vokse som en av de sterkeste stemmene i amerikansk grasrotbevegelse. Deres hovedsaker er mindre offentlige budsjetter og mindre skatter. De ønsker en stat som blander seg mindre inn i folks liv. En agenda jeg støtter helhjertet. Likevel finner vi også her sterke moralister som ønsker å prakke sine religiøse og moralske overbevisninger over på andre som aldri har gjort noen andre noe galt. Personer hvis eneste «feil» er at de forelsker seg i mennesker av samme kjønn.

Selv den republikanske kongressmannen og prominente libertarianeren Ron Paul, som i omtrent alle andre sammenhenger mener at staten skal holde seg unna, enten det er snakk om sentralbankvesenet, helsevesenet, skolesystemet, narkotika, osv… ser ingen problemer med at staten regulerer kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. Også han er nemlig motstander av homofiles rett til å gifte seg. Hvordan dette henger sammen med den ellers kompromissløse frihetsagendaen fatter jeg ikke.

Det er forøvrig også ganske komisk at republikanerne er mest opptatt av de militære styrkenes seksuelle legning, mens forholdet mellom Nord Korea og Sør Korea er på et kritisk punkt.


Mange konservative, libertarianere eller andre frihetsforkjempere burde gå tilbake til 60-tallet, da frihet virkelig sto sentral i det republikanske partiet. Barry Goldwater, republikanernes presidentkandidat i 1964, oppsummerer egentlig debatten om homofiles rolle i militæret ganske presist:

“You don’t have to be straight to be in the military; you just have to be able to shoot straight.”

Read Full Post »

NATO feirer 60 år i år. I den anledning holdt den amerikanske ambassadøren Benson K. Whitney en tale om alliansens historie og dens mulige vei videre.

 

Kort om NATO:

Norge er et av NATOs 12 opprinnelige medlemsland. Alliansen ble stiftet i 1949. Da var det frykten for Sovjetunionens økende makt og kommunismens utbredelse som dannet grunnlaget for samarbeidet.

 

De opprinnelige medlemslandene var: USA, Storbritannia, Frankrike, Canada, Danmark, Portugal, Nederland, Luxembourg, Italia, Island, Belgia og Norge. Under den kalde krigen ble: Hellas, Tyrkia, Vest-Tyskland og Spania medlemmer, og etter den kalde krigen har en rekke tidligere Østblokk-land sluttet seg til alliansen. Dette gjelder: Polen, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia.

Hensikten her er ikke å gi en kjedelig oppramsing av NATOs historie, men å si noe om hvor omfattende dette samarbeidet faktisk er. Dette bildet illustrerer det ganske godt:

map_of_nato_countries3

Kjernen i hele NATO-samarbeidet er Artikkel 5. Den slår fast at et angrep på ett Nato land er å betrakte som et angrep på hele alliansen. Dersom ett NATO-land blir angrepet har de øvrige altså en plikt til å respondere.

 

 

Da Artikkel 5 ble utarbeidet, ble den antakelig av de fleste medlemslandene betraktet som en garanti for at USA ville være forpliktet til å komme sine allierte til unnsetning ved et eventuelt angrep. Den 11. September, 2001, skjedde imidlertid det ingen trodde kunne skje, når terrorister fløy inn i World Trade Center. Den allierte krigen mot terror var for alvor i gang.

 

NATO – en suksesshistorie

Whitney begynte talen sin med å hylle alliansen. Innledningen oppsummeres med følgende hyllest: “This year we celebrate NATO’s 60th anniversary and rightly recognize the achievements of the trans-Atlantic alliance. And what a record of almost inconceivable success – a Europe prosperous, whole and free, total victory in the Cold War, the creation of multilateral institutions that brings global order and pr ogress — the UN, the EU, the WTO, OSCE, IMF, World Bank. And, of course, NATO itself, the greatest defensive political and military alliance of all time. It is no exaggeration to say that this alliance has been the most powerful global force for peace, development, and progress in all history.”

 

Veien videre

Men når det er sagt, følger Whitney opp med en ”tydelig pekefinger”, og minner oss på hva det faktisk vil si å være en del av et forpliktende internasjonalt samarbeid.

 

Norge er et av verdens aller rikeste land, hvilket også gir oss mye innflytelse internasjonalt. Vi er dog et lite land, og mye mer avhengig av allianser og samarbeidspartnere enn for eksempel USA. For å sette det litt i perspektiv: Texas alene er større enn Frankrike.

 

 

Whitney påpeker at Norge, og resten av Europa, i lang tid har etterlyst en mer utstrakt hånd fra USA. Store deler av Europa har reagert på det som har blitt tolket som maktarroganse og et solorun fra USA, under Bush administrasjonen. Whitney påpeker imidlertid at mye har endret seg nå. President Obama har gjort «en utstrakt hånd» til en hovedpillar i sin administrasjon, sier han. Dette legger press på Europa. Hvis Norge og Europa forventer en utstrakt hånd, må de også være villige til å trå til.

 

Utfordringer

Det er mange viktige spørsmål Whitney setter fokus på:

 

 

Etter å ha opplevd ytterligere kutt i gass-leveransene i Europa, hvilke tiltak vil bli satt inn for å variere energiforsyningene? Hva kan Europa gjøre for å få et gjenoppblussende og mer aggressivt Russland til å spille en mer ansvarlig rolle i ulike verdensforhold? Er Norge villig til å bruke sine relasjoner til å påvirke russland i en mer positiv retning?

 

 

Nøyaktig hvilke ”gulrøtter og pisker” vil Europa bruke for å få Iran til å stanse utviklingen av kjernefysiske våpen? Er handel og business blitt så lokkende at det underminerer sanksjoner og diplomati? Hvis effektivt press på Iran blir holdt tilbake i Sikkerhetsrådet av Kina eller Russland, burde ikke transatlantiske partnere gjøre hva de kan utenfor FNs rammeverk?

 

Er det ikke på tide at Norge og andre som var imot Irak-krigen, putter begynnelsen på konflikten bak seg og begynner å støtte det Irakiske folk, og deres demokratisk valgte regjering? Hva vil Norge og Europa faktisk gjøre, for å hjelpe til med å stenge Guantanamo Bay?

 

Ett av de viktigste områdene fremover blir situasjonen i Afghanistan. Hva mer vil Norge nå bidra med i Afghanistan for å skape en sikker og bærekraftig nasjon?

 

Norge må ta ansvar

Norge har fått viljen sin. Norge har fått en amerikansk president og en stab som rekker ut en utstrakt hånd mot Europa, men det forplikter. Nå er det på tide at Norge viser at ordene om samarbeid ikke bare var tomme ord. Hvis Norge virkelig mener at det var feil av Bush å ikke innlede til nærmere samarbeid – er Norge nødt til å gi noe andre veien.

 

Norge er på BUNNEN av listen over hvor mye penger NATO-landene bruker på forsvar og sikkerhet. Av 26 land, ligger Norge på 20. plass, og bruker 1,3% av BNP. Det er ned fra 1,9 prosent for bare fem år siden, og langt under NATOS mål på 2%.

 

Vi står ovenfor en rekke viktige og vanskelige globale problemstillinger, som må løses globalt. Norge gjør allerede en viktig jobb i f.eks. Afghanistan, men det er på tide at Norge trapper opp engasjementet og viser at vi virkelig tar et forpliktende internasjonalt samarbeid på alvor.

 

Utviklingen i Afghanistan tyder nå på at mye av strategien har vært feil. Å forhindre at Afghanistan på nytt blir et sikkert tilholdssted for terrorister beskytter alle medlemslandene i alliansen. Obama har allerede besluttet å sende 17.000 flere soldater til Afghanistan, Norge har besluttet at det foreløpig ikke skal sende noen flere norske soldater.

 

Nå er det viktigere enn noen gang at Norge og resten av Europa tar ansvar, og setter inn de nødvendige ressursene, slik at innsatsen vår i Afghanistan ikke blir forgjeves. Hvis ikke er det slett ikke gitt at NATO og forholdet mellom Norge, Europa og USA vil være like nært som i dag.

Ideologi

Til slutt vil jeg også si litt om det ideologiske. Vi er inne på tunge utenrikspolitiske spørsmål her, der sterke prinsipielle og ideologiske standpunkt utfordres: Hva slags rett har Norge til å gripe inn i et annet lands anliggender? Har Norge bare rett til å gripe inn hvis Norges sikkerhet trues direkte? Hva slags sanksjoner har vi rett til å innføre mot land som bryter menneskerettighetene? Går det en grense, og hvor går evt grensen, for når det er nødvendig å ta steget fra sanksjoner til direkte intervensjon?

 

Dette er ett av de områdene der jeg skiller meg mest fra libertarianere eller liberalister. Mange liberalister vil hevde at vi ikke har noen rett til å gripe inn i et annet lands anliggender, annet enn i direkte selvforsvar. Selv mener jeg at retten til et liv i frihet, fri fra undertrykkelse og vold, er absolutt på tvers av landegrenser.

 

Vi i den vestlige verden har et moralsk ansvar ovenfor dem som lever i sult, fattigdom og nød. Vi har likeledes en moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker som lever i regimer som undertrykker befolkningen sin. Vi kan ikke akseptere at regimet i Nord-Korea bestialsk torturerer hundretusener av mennesker i fangeleire, og er i ferd med å sulte i hjel en tredjedel av sin egen befolkning. Ei heller kan vi akseptere at Iran er i ferd med å utvikle atomvåpen som på sikt vil kunne true verdensfreden.

 

Jeg siterer nok en gang Benson K. Whitney i hans foredrag: The new U.S. administration has said we will ask our allies to rethink some of their approaches – including their willingness to use military force. Force should never be our first choice, but a choice it must be. To keep the alliance relevant, all the members must have the political will to use it.”

 

Jeg velger å avslutte bloggposten med å sitere Barry Goldwaters berømte slagord: Peace Through Strength!

(Du kan lese hele ambassadørens fulle tale her)

Read Full Post »