Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Obama’

Hvorfor ønsker omtrent halvparten av USAs befolkning å stemme på en mann som mener kvinner hører hjemme på kjøkkenet og ønsker å kaste fattige i rennesteinen?

Dette spørsmålet er det mange nordmenn som stiller seg i dag. Spørsmålet avslører en manglende innsikt i amerikanske forhold og amerikansk politikk.

Antakelig vil verden våkne opp til 4 nye år med Barack Obama i morgen, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor omtrent like mange amerikanere vil ha stemt på Mitt Romney.

I motsetning til min sentralstyrekollega Peter Christian Frølich, som fortsatt virker å være en entusiastisk Obama-supporter, er jeg egentlig ganske lite entusiastisk til begge alternativene. Men om jeg ble tvunget til å velge ville jeg likevel falt svært tvilende ned på Mitt Romney.

Dårlig politiker

Få (om noen) amerikanske presidenter har blitt valgt med så store forventninger som da Obama ble valgt i 2008. Obama var mannen med vilje og evne til å endre Washington. Mannen som skulle samle USA på tvers av partilinjer, få gjennomslag for viktig lovgivning, og stake ut en ny kurs for landet. Fire år senere er det politiske klimaet i USA mer polarisert enn noensinne. Republikanerne (GOP) skal også ha mye skyld for dette, men det øverste ansvaret ligger hos Obama.

Etter mellomvalget i 2006 vant Demokratene fullstendig flertall i Kongressen. Den historisk lave oppslutningen omkring president Bush gjorde at Demokratene kunne feie inn med flertall i både Senatet og Representantenes Hus. I valgkampen lovet Obama at han ville jobbe på tvers av partilinjene når han kom til makten. I stedet er det nettopp dette som har vist seg å være Obamas aller svakeste kort, og det har han fått svi for.

Med flertall i begge kamre kunne Obama ignorere GOP fullstendig. Det var imidlertid en kortvarig glede, slik det som regel er i USA. Det skjer bare unntaksvis at Demokratene eller Republikanerne har flertall i begge kamre samtidig. Da GOP gjenvant kontrollen over Representantenes Hus i 2010 hadde Obama gjort seg så upopulær at det ble viktigere for dem å hindre Obama i å få gjort noe som helst, enn å få til gode kompromisser.

Det amerikanske politiske systemet er designet for at prosesser skal ta lang tid. Å få gjennomslag for ny lovgivning krever godt politisk håndverk, kompromissvilje, og en evne til å manøvrere på tvers av partier og kamre i Kongressen. Obama har fortrinnsvis vært en frontfigur, men ledelse handler om mye mer enn å være et ansikt utad. Slik sett har Obama forsømt en av sine viktigste oppgaver som president.

Ingen ekstremist

Selv om Mitt Romney gjerne fremstilles som ekstremist, er historien hans en ganske annen. Som guvernør i Massachussets fra 2003 – 2007 måtte Romney arbeide med en stat som var 87 prosent demokratisk. Likevel klarte Romney å få gjennom en delstatshelsereform (som ironisk nok har vært en av inspirasjonskildene til den såkalte ”Obamacare”). Han reduserte arbeidsledigheten og eliminerte delstatens fremtidige budsjettunderskudd på 3 milliarder dollar. Som sjef for OL i Salt Lake City i 2002 tok Romney over et underskudd på nesten 400 millioner dollar og snudde det til et overskudd på 100 millioner dollar.

Dette er blant årsakene til at et flertall av amerikanerne har størst tro på at Romney er rett mann til å få orden på økonomien.

I Norge tror vi ofte at USA er en liberalistisk ”himmel” (eller helvete alt ettersom hvor du står) uten skatter og reguleringer, men faktum er at USA ofte er mer gjennomregulert enn Norge. USA har f.eks. en skatt på overskuddet i bedrifter på 35 prosent. Dette er høyere enn i Norge, og den høyeste formelle skattesatsen av samtlige OECD-land. Å kutte i byråkratiet, og redusere en svært høy bedriftsbeskatning i en tid med oppunder 8 prosent arbeidsledighet fremstår for meg som god høyrepolitikk, og ikke spesielt kontroversielt.

Helsedebatten fremstår også veldig skjevt i en norsk politisk kontekst. Det er viktig å huske at USA er satt sammen av 50 forskjellige delstater med svært ulik kultur og tradisjoner. Det bor f.eks. flere mennesker i Texas enn i Norge, Sverige og Danmark til sammen. Forskjellen på Romney og Obama handler fortrinnsvis om hvem som skal administrere mange av de offentlige tjenestene. En stor andel av amerikanere ønsker ikke at føderale myndigheter skal ha mer makt enn i dag, og ønsker å styre helsetjenestene sine selv.

Verdidilemmaet

Det største problemet med republikanerne for en verdiliberal høyremann i Norge er deres holdning til verdispørsmål. Personlig er jeg antakelig blant de mest liberale i verdispørsmål også i det norske politiske landskapet, og slik sett den diametrale motsetningen til GOP.

Slik sett blir valget i USA en slags ”lesser of two evils”, der jeg er mer enig med Republikanerne i spørsmål om f.eks. økonomi og utdanning, mens jeg er mer enig med Demokratene i verdispørsmål. Jeg tror imidlertid at Republikanernes verdistandpunkter er en tapt sak. Flertallet av amerikanere har et helt annet syn på homofile enn den harde kjernen i GOP. Det samme gjelder abortspørsmålet.

Det er imidlertid naturlig at abortspørsmålet er en større del av den offentlige debatten i USA enn den er i Norge. Norsk abortpolitikk ville vært en kraftig innskrenking om den ble adoptert i USA. I Norge har vi kun fri abort frem til 12. uke. I USA har Høyesterett bestemt at alle kvinner har rett til fri abort frem til fosteret er levedyktig, altså i ytterste konsekvens til 26. uke.

Konklusjon

I Aftenpostens test ble jeg 59 prosent Republikaner og 55 prosent Demokrat. Det understreker også min manglende entusiasme til begge kandidatene. Obama har ikke innfridd, og Romney er rett og slett for uspiselig på for mange områder. Han er bl.a. både verdikonservativ og avholdsmann. Bush kunne jeg i det minste ha ønsket å ta en øl med (i hvert fall før han fikk ultimatum av kona, og ble avholdsmann han også).

Som dobbelt statsborger har jeg stemmerett i USA. I 2008 valgte jeg, til tross for at jeg tror en papegøye ville gjort en bedre jobb enn Sarah Palin, å stemme på John McCain. I år har jeg hatt så store problemer med begge kandidatene at jeg ikke har klart å stemme. Om jeg likevel hadde blitt tvunget, ville jeg nok følt meg nødt til å holde for nesen og stemme på Romney.

Reklamer

Read Full Post »

 

Jeg har ikke tenkt å fortsette denne diskusjon med Onar Åm ut i evigheten (noe sier meg at vi antakelig kunne holdt på med de samme spørsmålene en stund – så får vi se når vi blir enige om å være uenige), men jeg har heller ikke tenkt å la hans siste innlegg passere i stillhet.

Jeg er som regel skeptisk til oppfølgere. Jeg skrev i mitt forrige innlegg at jeg likte Onar Åms «Svar til en konservativ», jeg kan dessverre ikke si helt det samme om «Svar til en konservativ 2».

DLF

Åm viser at DLF åpenbart har en blind tro på sin egen argumentasjon, og jeg skal derfor ikke bruke mye tid å argumentere for hvordan DLF bør argumentere. Det er tross alt ikke jeg, Unge Høyre eller Høyre som taper på at DLF omtrent er usynlige i norsk politikk. Jeg har heller ikke bedt DLF om alltid å være dannede, smilende og høflige, men om å argumentere på en litt mer saklig måte, og iblant begrunne politikken sin med litt mer enn hardnakket ensidig prinsipiell argumentasjon.

Ifølge wikipedia (noen får rette på meg hvis tallene ikke stemmer) fikk DLF følgende stemmeantall ved de siste valgene:

Kommunestyrevalget i 2003: 113 stemmer i Oslo kommune

Stortingsvalget i 2005: 213 stemmer i Oslo og Hordaland

Kommunestyrevalget i 2007: 127 stemmer i Oslo

DLF er svært aktive på nettet, og man skulle derfor tro at deres meget høye internett-aktivitet ville vise seg på valgresultatene i en tid der nettet får stadig mer innflytelse, slik som f.eks. har vært tilfelle i USA med oppslutningen rundt det libertarianske partiet (den har riktignok stilnet noe etter at Obama feberen tok av, men vil nok blusse opp igjen snart), og den republikanske (men svært liberalistiske) kongressmannen fra Texas: Ron Paul. Valgresultatene til DLF viser imidlertid at vi foreløpig merker lite til denne store rekrutteringen av unge, intelligente spirer som ifølge Åm skal «endre Norge gjennom universitetene, gjennom Barne-TV, gjennom skolene». Har det noengang enset DLFere at måten de ofte legger frem politikken sin på, ved at stort sett alle motstridende argumenter klassifiseres som ond politikk av onde mennesker, faktisk frastøter både disse unge intelligente spirene, og mennesker i andre partier som kaller seg liberalister?!

Anarkisme, anarki og anarkokapitalisme

Når det gjelder spørsmålet om anarki, så påstår Åm at jeg ikke svarer på hans problemstilling. Dette stemmer ikke. I det forrige innlegget (hvilket han også gjentar i det påfølgende) påpeker han at liberalister hadde foretrukket anarki dersom dette var praktisk gjennomførbart, men at de innser at dette alltid fører til mafia/statsdannelse, og at liberalister derfor er tilhengere av rettsstaten som et nødvendig onde, ikke for å ta felles ansvar, men i selvforsvar.

I mitt innlegg anerkjente jeg nettopp dette. Vi skulle alle ønske at det ikke var nødvendig med et såkalt voldsmonopol for å sikre folks frihet. Det beste hadde naturligvis vært om alle mennesker kunne leve akkurat slik de ville uten lover og regler, og at alle automatisk ville innrette seg på en slik måte at de fikk utfolde seg uten å begrense andres frihet. Vi er altså enige i at dette er utopisk, i hvert fall på sikt. Jeg er med andre ord enig i grunnlaget for rettsstatens nødvendige tilstedeværelse, men Åm og jeg er uenige i hva som skal være statens oppgaver utover dette.

Videre overrasker det meg at Åm, som ellers pleier å være rimelig godt ideologisk orientert, ser ut til å ha misforstått anarkismen, eller i hvert fall deler av den. I mitt innlegg påpekte jeg forskjellen mellom anarki og anarkisme. Anarki betyr i utgangspunktet bare lovløshet, eller fravær av stat, og er ikke nødvendigvis ensbetydende med anarkismen. Anarkisme er derimot en ideologi, som riktignok spriker i mange retninger, men der alle har til felles at de stort sett er imot både kapitalisme og eiendomsrett.

Åm har selvfølgelig helt rett i at anarkokapitalismen er imot stat, men tvert imot anerkjenner eiendomsretten. (Jeg kan legge til at den også anerkjenner det kapitalistiske systemet). Det Åm imidlertid glemmer er at anarkokapitalismen, ved at den hegner om eiendomsretten og kapitalismen, ikke er anerkjent av noen av de andre anarkistiske retningene. Det er også nettopp dette forholdet som gjør at anarkismen av mange regnes som slags sosialisme, mens anarkokapitalismen regnes som en libertariansk retning.

Arroganse

Når Åm hevder følgende «liberalismen egentlig bare har vært noenlunde implementert ett eneste sted i hele historien, og det var i USA, især i perioden fra ca 1870 til 1913. Liberalismen ble avskaffet i USA, ikke av folket, men av onde politikere som delvis begikk statskupp og som brukte politisk list til å tilrane seg makt» er vi også tilbake i det samme gamle usaklige sporet. (Påstanden om at USA var liberalistisk i denne perioden kan nok også diskuteres, men det blir en litt for lang debatt å ta her nå).

Det jeg imidlertid er interessert i er hvilke såkalte statskupp, etter 1913, Åm snakker om? Woodrow Wilson ble riktignok valgt med et lavere antall stemmer enn sin motkandidat, men her er det nok snakk om hull i valgsystemet heller enn «statskupp, tilraning av makt og onde politikere» (Wilson gikk til informasjon til valg på individuelle rettigheter, og mer makt fra den sentrale regjeringen til hver enkelt stat), den påfølgende presidenten Warren G. Harding ble valgt med et overveldende flertall. Flere av de påfølgende presidentene gjennomførte riktignok politikk som også jeg er grundig uenig i, Franklin D. Roosevelt, og hans New Deal, er et godt eksempel på dette, men han ble valgt med et overveldende flertall, og er i ettertid en av de mest populære presidentene i amerikansk historie (selv om jeg er sterkt uenig i grunnlaget for denne populariteten)

Ondskap

Poenget mitt er at jeg, i motsetning til Åm, er åpen for tanken om at andre enkelt og greit ønsker noe annet enn meg, uten at dette er snakk om onde mennesker. Åm benekter jo direkte at sosialister kan ha andre meninger fordi de besitter et annet verdisyn og en annen moral.

Jeg siterer: «Det finnes kun to typer sosialister, de uvitende og de uærlige. Det vil si, sosialister er enten naive eller så er de onde». Dette er en så bunnløs arroganse, at det er vanskelig å ta det seriøst.

Mange mennesker mener åpenbart at det er til det beste for alle, at valgene deres blir styrt av en informert elite. En slikt tankesett vil også jeg klassifisere som ondt, men det betyr ikke at tilhengere av en slik ideologi er onde mennesker. Jeg kan faktisk forstå synspunktet, selv om jeg er grunnleggende uenig. Mennesket er i stor grad et irrasjonelt vesen som tar irrasjonelle valg (jeg vil naturligvis mene at dette er menneskets rett – så lenge valgene kun går utover dem selv, og at politikere ikke er det spor bedre – heller verre i mange tilfeller), og mange vil derfor mene at det er best at noen begrenser flere av disse valgene for å beskytte folk eller samfunnet mot seg selv. Så langt er det lett å være enig, men når man spør seg hva konsekvensene er: at et knippe politikere, med den samme tilbøyeligheten til irrasjonelle valg, skal beskytte andre mot sin egen irrasjonalitet, og kontrollere livene deres, så har jeg store problemer med å forstå en slik konklusjon.

Jeg tror likevel ikke at f.eks. Kristin Halvorsen er et ondt menneske (styringskåt? Absolutt, men ikke ond), men hun tror helt sikkert at ideene hennes er til det beste for samfunnet. Hun besitter ganske enkelt et annet verdisyn og andre moralske verdier enn meg. Så tror jeg samtidig at de aller fleste ønsker å styre sitt eget liv, ikke bli styrt, men det er likeledes mange som er villig til å gi opp deler av sin økonomiske frihet for trygghet. Da blir det min oppgave å overbevise folk om at mer frihet er forenlig med trygghet.

Sikkerhetsnett

Og plutselig er vi over i velferdsdebatten igjen, for i motsetning til Åm, mener jeg at staten ikke bare skal kunne garantere for din frihet til å leve det livet du vil uten overgrep, men også at staten skal kunne garantere for et system som tar vare på deg hvis du faller fullstendig utenfor. Åms hovedargumentet mot dette er at han anser et statlig sosialt sikkerhetsnett for vold å være.

Jeg siterer: «(…)hva er det egentlig staten kan gjøre? Utøve vold. Tonning Riise sier altså vold=garanti. Hvis vold var kilden til trygghet burde jo jorden for tusenvis av år siden vært svært trygt for da var det jo veldig voldelig. Hvis vold er så fantastisk hvorfor er det først etter at kapitalismen, rettsstaten og det fredelige samfunnet ble utviklet at samfunnet virkelig har blitt trygt og godt å leve i?»

Denne argumentasjonen er så søkt, at det er svært vanskelig å ta den seriøst. Å sette likhetstegn mellom den volden og uroen som hersket i samfunnet for tusenvis av år siden, og et sosialt sikkerhetsnett -basert på en begrenset økonomisk omfordeling, blir så virkelighetsfjernt at det egentlig er direkte humoristisk. Det virker nesten som Åm har blitt litt inspirert av argumentasjonen til Erasmus Montanus (fra Ludvig Holbergs kjente komedie): «Mor Nille kan ikke fly, det kan heller ikke en stein. Ergo er mor Nille en stein».

Ei heller er det et spesielt valid argument at jeg aldri kan garantere at et slikt system, som jeg og mange konservative er tilhengere av, aldri vil bli fjernet. Det finnes ikke en politiker som kan garantere for et systems evige eksistens. Det er umulig. Jeg kan kun argumentere for det systemet jeg mener vil være til det beste for samfunnet, og arbeidet for at dette får flertall.

Like lite som jeg kan garantere for et offentlig sosialt sikkerhetsnetts evige tilværelse, kan Åm og DLF garantere for at det alltid vil være et tilgjengelig privat tilbud. Jeg tror imidlertid at vi kan løse mye av det gigantiske byråkratiet rundt helsevesenet ved å øke egenandelene en del, samtidig som skattebyrden senkes betraktelig. Da sørger man får at folk ikke går til legen hver gang de har fått en flis i fingeren, samtidig som køene går ned, og at folk som virkelig trenger hjelp får denne raskere.

Åm har også helt rett i at den offentlige garantien betyr fint lite, hvis man dør i offentlig helsekø, men Åm tvinger meg faktisk til å argumentere for en offentlig kø (som riktignok burde vært betraktelig lavere), hvis alternativet er intet tilbud i det hele tatt. Jeg er for å legge til rette for flere private forsikringer og tilbud som kan utfordre det offentlige helsevesenet. Det offentlige skal være et tilbud alle har rett til å velge, men ikke tvang. Så det betyr naturligvis at folk også må få lov til å velge bort det offentlige helsetilbudet, hvis de vil det. Hvis man sier fra seg dette tilbudet, skal man også slippe å betale skatt for et tilbud man ikke benytter seg av. En mulig ordning kan være såkalt friborgerskap.

Friborgerskap

Ideen om friborgerskap synes jeg faktisk er rimelig interessant. Jeg senser en del praktiske problemer, i forhold til hvordan skatte og avgiftssystemet er innrettet, som jeg må undersøke litt nærmere. Man betaler jo ikke bare skatt til velferdsstaten, men også for at vi skal ha et forsvar, rettsvesen, politi, skoler, og for å bygge opp infrastruktur som veier, kraftledninger, osv…, men selve ideen om friborgerskap er et system jeg mener også kan være forenlig med konservatismen.

Jeg har ikke konkludert helt, når det gjelder friborgerskap, men la oss ta utgangspunkt i et slikt system. Hvis man innførte friborgerskap ville det ikke være nødvendig med noe ytterligere laissez-faire, slik DLF likevel vil. Friborgerskapet forsvarer enkeltmenneskets rett til å si «la meg være i fred», mens et samfunn, der alle forhold er tuftet på prinsippet om laissez-faire, heller blir et slags motsatt tyranni, et slags frihetstyranni. Og JA, selv en frihetsforkjemper kan hevde at det finnes noe sånt som frihetstyranni. Hvis et menneske tvinges til å være overlatt seg selv, er det også en form for tvang. Et slikt «vi står lykkelige alene for oss selv» samfunn tror jeg heldigvis er like utopisk som sosialistenes kollektivistiske «vi marsjerer lykkelige i takt/himmel på jord» samfunn.

Disputering

Når jeg hevder at laissez-faire, også kan bli et slags tyranni, kommer Åm igjen med det klassiske «ondskap vs fred» argumentet, som jeg egentlig synes begynner å bli ganske kjedelig. Alt som går imot Åms meninger defineres av han selv som ondskap, samtidig som hans egne meninger defineres som fred. Så når jeg hevder at laissez-faire samfunnet også kan bli et slags tyranni, hopper Åm automatisk til den konklusjonen at det jeg da indirekte sier er at fred er en form for tyranni. Jeg minner nok en gang om Erasmus Montanus: «fyll får en til å sove, den som sover synder ikke, ergo – den som er full synder heller ikke». Eller som DLF kanskje ville sagt: Vi er for fred, ergo er alle som ikke er enige med oss for vold. Dette blir rimelig meningsløs disputering, etter mitt syn.

Lov å lykkes

Unge Høyres mantra er «lov å lykkes». Dette er antakelig også DLF enig i, men lov å lykkes betyr litt mer for Unge Høyre. I et konservativt samfunn er det også lov å prøve og feile. Det skal være lov å ta sjanser, feile, og prøve igjen. Det er slik vi skaper muligheter for alle.

Read Full Post »

NATO feirer 60 år i år. I den anledning holdt den amerikanske ambassadøren Benson K. Whitney en tale om alliansens historie og dens mulige vei videre.

 

Kort om NATO:

Norge er et av NATOs 12 opprinnelige medlemsland. Alliansen ble stiftet i 1949. Da var det frykten for Sovjetunionens økende makt og kommunismens utbredelse som dannet grunnlaget for samarbeidet.

 

De opprinnelige medlemslandene var: USA, Storbritannia, Frankrike, Canada, Danmark, Portugal, Nederland, Luxembourg, Italia, Island, Belgia og Norge. Under den kalde krigen ble: Hellas, Tyrkia, Vest-Tyskland og Spania medlemmer, og etter den kalde krigen har en rekke tidligere Østblokk-land sluttet seg til alliansen. Dette gjelder: Polen, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia.

Hensikten her er ikke å gi en kjedelig oppramsing av NATOs historie, men å si noe om hvor omfattende dette samarbeidet faktisk er. Dette bildet illustrerer det ganske godt:

map_of_nato_countries3

Kjernen i hele NATO-samarbeidet er Artikkel 5. Den slår fast at et angrep på ett Nato land er å betrakte som et angrep på hele alliansen. Dersom ett NATO-land blir angrepet har de øvrige altså en plikt til å respondere.

 

 

Da Artikkel 5 ble utarbeidet, ble den antakelig av de fleste medlemslandene betraktet som en garanti for at USA ville være forpliktet til å komme sine allierte til unnsetning ved et eventuelt angrep. Den 11. September, 2001, skjedde imidlertid det ingen trodde kunne skje, når terrorister fløy inn i World Trade Center. Den allierte krigen mot terror var for alvor i gang.

 

NATO – en suksesshistorie

Whitney begynte talen sin med å hylle alliansen. Innledningen oppsummeres med følgende hyllest: “This year we celebrate NATO’s 60th anniversary and rightly recognize the achievements of the trans-Atlantic alliance. And what a record of almost inconceivable success – a Europe prosperous, whole and free, total victory in the Cold War, the creation of multilateral institutions that brings global order and pr ogress — the UN, the EU, the WTO, OSCE, IMF, World Bank. And, of course, NATO itself, the greatest defensive political and military alliance of all time. It is no exaggeration to say that this alliance has been the most powerful global force for peace, development, and progress in all history.”

 

Veien videre

Men når det er sagt, følger Whitney opp med en ”tydelig pekefinger”, og minner oss på hva det faktisk vil si å være en del av et forpliktende internasjonalt samarbeid.

 

Norge er et av verdens aller rikeste land, hvilket også gir oss mye innflytelse internasjonalt. Vi er dog et lite land, og mye mer avhengig av allianser og samarbeidspartnere enn for eksempel USA. For å sette det litt i perspektiv: Texas alene er større enn Frankrike.

 

 

Whitney påpeker at Norge, og resten av Europa, i lang tid har etterlyst en mer utstrakt hånd fra USA. Store deler av Europa har reagert på det som har blitt tolket som maktarroganse og et solorun fra USA, under Bush administrasjonen. Whitney påpeker imidlertid at mye har endret seg nå. President Obama har gjort «en utstrakt hånd» til en hovedpillar i sin administrasjon, sier han. Dette legger press på Europa. Hvis Norge og Europa forventer en utstrakt hånd, må de også være villige til å trå til.

 

Utfordringer

Det er mange viktige spørsmål Whitney setter fokus på:

 

 

Etter å ha opplevd ytterligere kutt i gass-leveransene i Europa, hvilke tiltak vil bli satt inn for å variere energiforsyningene? Hva kan Europa gjøre for å få et gjenoppblussende og mer aggressivt Russland til å spille en mer ansvarlig rolle i ulike verdensforhold? Er Norge villig til å bruke sine relasjoner til å påvirke russland i en mer positiv retning?

 

 

Nøyaktig hvilke ”gulrøtter og pisker” vil Europa bruke for å få Iran til å stanse utviklingen av kjernefysiske våpen? Er handel og business blitt så lokkende at det underminerer sanksjoner og diplomati? Hvis effektivt press på Iran blir holdt tilbake i Sikkerhetsrådet av Kina eller Russland, burde ikke transatlantiske partnere gjøre hva de kan utenfor FNs rammeverk?

 

Er det ikke på tide at Norge og andre som var imot Irak-krigen, putter begynnelsen på konflikten bak seg og begynner å støtte det Irakiske folk, og deres demokratisk valgte regjering? Hva vil Norge og Europa faktisk gjøre, for å hjelpe til med å stenge Guantanamo Bay?

 

Ett av de viktigste områdene fremover blir situasjonen i Afghanistan. Hva mer vil Norge nå bidra med i Afghanistan for å skape en sikker og bærekraftig nasjon?

 

Norge må ta ansvar

Norge har fått viljen sin. Norge har fått en amerikansk president og en stab som rekker ut en utstrakt hånd mot Europa, men det forplikter. Nå er det på tide at Norge viser at ordene om samarbeid ikke bare var tomme ord. Hvis Norge virkelig mener at det var feil av Bush å ikke innlede til nærmere samarbeid – er Norge nødt til å gi noe andre veien.

 

Norge er på BUNNEN av listen over hvor mye penger NATO-landene bruker på forsvar og sikkerhet. Av 26 land, ligger Norge på 20. plass, og bruker 1,3% av BNP. Det er ned fra 1,9 prosent for bare fem år siden, og langt under NATOS mål på 2%.

 

Vi står ovenfor en rekke viktige og vanskelige globale problemstillinger, som må løses globalt. Norge gjør allerede en viktig jobb i f.eks. Afghanistan, men det er på tide at Norge trapper opp engasjementet og viser at vi virkelig tar et forpliktende internasjonalt samarbeid på alvor.

 

Utviklingen i Afghanistan tyder nå på at mye av strategien har vært feil. Å forhindre at Afghanistan på nytt blir et sikkert tilholdssted for terrorister beskytter alle medlemslandene i alliansen. Obama har allerede besluttet å sende 17.000 flere soldater til Afghanistan, Norge har besluttet at det foreløpig ikke skal sende noen flere norske soldater.

 

Nå er det viktigere enn noen gang at Norge og resten av Europa tar ansvar, og setter inn de nødvendige ressursene, slik at innsatsen vår i Afghanistan ikke blir forgjeves. Hvis ikke er det slett ikke gitt at NATO og forholdet mellom Norge, Europa og USA vil være like nært som i dag.

Ideologi

Til slutt vil jeg også si litt om det ideologiske. Vi er inne på tunge utenrikspolitiske spørsmål her, der sterke prinsipielle og ideologiske standpunkt utfordres: Hva slags rett har Norge til å gripe inn i et annet lands anliggender? Har Norge bare rett til å gripe inn hvis Norges sikkerhet trues direkte? Hva slags sanksjoner har vi rett til å innføre mot land som bryter menneskerettighetene? Går det en grense, og hvor går evt grensen, for når det er nødvendig å ta steget fra sanksjoner til direkte intervensjon?

 

Dette er ett av de områdene der jeg skiller meg mest fra libertarianere eller liberalister. Mange liberalister vil hevde at vi ikke har noen rett til å gripe inn i et annet lands anliggender, annet enn i direkte selvforsvar. Selv mener jeg at retten til et liv i frihet, fri fra undertrykkelse og vold, er absolutt på tvers av landegrenser.

 

Vi i den vestlige verden har et moralsk ansvar ovenfor dem som lever i sult, fattigdom og nød. Vi har likeledes en moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker som lever i regimer som undertrykker befolkningen sin. Vi kan ikke akseptere at regimet i Nord-Korea bestialsk torturerer hundretusener av mennesker i fangeleire, og er i ferd med å sulte i hjel en tredjedel av sin egen befolkning. Ei heller kan vi akseptere at Iran er i ferd med å utvikle atomvåpen som på sikt vil kunne true verdensfreden.

 

Jeg siterer nok en gang Benson K. Whitney i hans foredrag: The new U.S. administration has said we will ask our allies to rethink some of their approaches – including their willingness to use military force. Force should never be our first choice, but a choice it must be. To keep the alliance relevant, all the members must have the political will to use it.”

 

Jeg velger å avslutte bloggposten med å sitere Barry Goldwaters berømte slagord: Peace Through Strength!

(Du kan lese hele ambassadørens fulle tale her)

Read Full Post »