Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Oslo Freedom Forum’

Nobelkomiteens valg av fredsprisvinnere i 2011 er en riktig, viktig og verdig avgjørelse.

Per Aage Pleym Christensen, redaktør for nettavisen Liberaleren, sier det ganske treffende på facebook «Det er grunn til å glede seg over årets tildeling. Aktivistisk, ikkevoldelig fredsarbeid, demokrati, ytringsfrihet, kvinners stilling generelt og deltagelse i samfunnslivet spesielt er alle temaer som er inkludert i årets fredspris. Man er dermed kommet nærmere de ønskene Alfred Nobel fremmet i sitt testamente». Det er en beskrivelse jeg kan stille meg bak.

Ellen Johnson Sirleaf,  president i Liberia og Afrikas første (og i øyeblikket eneste), demokratisk valgte, kvinnelige statsleder, er et navn mange kjenner til, men de to andre er nok mindre kjent for mange. Hadde flere fulgt med på Oslo Freedom Forum, verdens allerede kanskje største menneskerettighetskonferanse som som fant sted for 3. gang i Oslo tidligere i år, så ville flere stiftet bekjentskap med enda en av årets vinnerne, Leymah Gbowee.

Jeg hadde selv gleden av å treffe henne, da jeg var invitert som gjest på menneskerettighetskonferansen tidligere i år.

Gbowee ledet og organiserte en sex-streik som førte frem til fredssamtalene som til slutt endte med president Charles Taylors, og hans undertrykkende regimes, avgang og valget av Ellen Johnson Sirleaf som president.

Her kan du se Gbowees tale på Oslo Freedom Forum tidligere i år:

Den tredje vinneren som deler årets pris er den jemenitiske politikeren, og menneskerettighetsaktivisten  Tawakul Karman. Karman er grunnlegger av Women Journalists Without Chains, og er flere ganger fengslet og truet til døden for hennes engasjement for pressefrihet og frigjøring av politiske fanger i Jemen.Gjennom å inkludere Karman i årets fredspris lykkes Nobelkomiteen med å sette årets pris i et større perspektiv, der både «den arabiske våren», kvinners situasjon, og menneskerettigheter generelt trekkes inn.

Karman var ikke var på Oslo Freedom Forum, men også hennes kamp var en indirekte sentral del av konferansen. For pressesituasjonen i Jemen var et viktig tema, der den jeminitiske journalisten Abdulkarim Al-Khaiwani, som har gjennomgått år med ovegrep, kidnapping, vold og drapstrusler for sine artikler, talte på konferansen.

Se talen hans her:

Årets fredspris inneholder altså en kvinne som snakket på Oslo Freedom Forum senest i år, samt to land som konferansen har vært med på å gi internasjonal oppmerksomhet. De to siste årene har også internasjonal presse flokket seg rundt konferansen. Jeg har hatt gleden av å snakke med journalister fra bl.a. the Economist, BBC og CNN som alle dekket konferansen gjennomgående i år. Fra norsk presse var det derimot ganske laber dekning.

Også poltikerne, særlig fra venstresiden, «glimret» med sitt fravær.

Jeg tror vi kommer til å se flere fredsprisvinnere som har talt på Oslo Freedom Forum de neste årene. Kanskje det hadde vært en idé for både norsk presse og norske politikere å huke av datoene i kalenderen neste gang…

Read Full Post »

Har forlenget og finskrevet noen poenger fra en tidligere bloggpost om LAGs demonstranger utenfor Oslo Freedom Forum. Les innlegget på nyemeninger.no

«Mens Victoria Villaruel, og Belisario Betancur sto inne på Christiania Teater, og hadde gått med på å svare på kritiske spørsmål, valgte LAG å stå utenfor som en papegøye og gjenta tomme slagord.»

Read Full Post »

(Her står Thor Halvorssen utenfor Christiania Teater, og prøver å overbevise demonstrantene om å komme inn og få svar på sine spørsmål)

LAGs motstand Oslo Freedom Forum er noe av det mest krampaktige jeg har sett. Jeg lurer på om de har tatt seg tid til å i det hele tatt lese hva innlederne her står for, eller om de rett og slett bare mener at det ikke er noen andre enn marxister som skal få mene noe om Latin Amerika.

LAG beskylder en av innlederne,Victoria Villaruel, for å støtte militærkuppet i Argentina, og overgrepene mot venstre-radikale,under Jorge Rafael Videla militærdiktatur mellom 1976 og 1983. Dette er bare tøv. Villaruel har fordømt militærdiktaturet på det sterkeste i både taler og på papir, men Villaruel er opptatt av at man også skal rettsforfølge overgrep som ble begått av marxistiske geriljagrupper før militærdiktaturet. Hun mener simpelthen at ingen skal få straffefrihet for menneskerettighetsbrudd.

Mens overgrepene begått under militærdiktaturet er kjent, er ovegrepene før det vesentlig mindre kjent, og de har ikke blitt ordentlig rettsforfulgt. Flere tidligere medlemmer av slike grupper holder nå posisjoner i den Argentinske regjeringen. Det er en merkelig dobbeltmoral, når organisasjoner som er de første til å skrike ut om at vi ikke må tie om overgrep når de begås av USA eller Israel, mener at man skal holde kjeft når det begås av marxist-geriljaer i Latin Amerika.

Det er også tydelig at LAG ikke har sjekket programmet for konferansen, og sett hvilke andre innledere OFF byr på. For Villaruel er ikke den eneste fra Argentina. Uki Gono som jobbet side om side med Robert Cox i Buenos Aires Herald, med å dekke overgrepene til militærdiktaturet, noe Cox ble fengslet for.

Denne konferansen består av innledere som nektes retten til å kritisere styresettet i sitt hjemland, som blir banket opp, torturert eller fengslet for å delta i fredelige demonstrasjoner. I motsetning til disse landene tror OFF på ytringsfrihet, dialog og diskusjon.

Derfor ble demonstrantene invitert inn, personlig, av Thor Halvorssen. De ble invitert til å være med inn og overvære konferansen. Oslo Freedom Forum la til og med til rette for at demonstrantene skulle få sette seg ned så lenge de ville med innlederne de kritiserte, stille alle sine kritiske spørsmål, ha en dialog, og få svar på dem. Alle takket nei. De ville heller stå utenfor, og holde opp sine plakater.

Det er direkte komisk at en organisasjon som er viet til Latin Amerikanske spørsmål, takker nei til å få komme inn og ha dialog med sentrale personer i de landene de dekker. LAG er åpenbart ikke interessert i noe annet enn enveiskommunikasjon.

Det minner i grunn om god gammeldags propaganda.

Til alle andre som faktisk ER interessert i spørsmål knyttet til Latin Amerika, og de innlederne som kommer på Oslo Freedom Forum, og som har et REELT engasjement for menneskerettigheter.

Til alle dere anbefaler jeg å delta på neste konferanse. Her går alle rundt med navneskilt og det er enkelt å snakke med folk. Det er sjelden man har mulighet til å snakke så åpent med statsledere, forhendværende statsledere, og noen av verdens mest kjente menneskerettighetsforkjempere på ett sted.

Det er liten vits i å stå utenfor å repetere slagord, når du kan komme inn og ta deg en kopp kaffe med de du demonstrerer mot. I motsetning til de regimene LAG er så glade bli, blir man nemlig ikke fengslet for slikt her.

Read Full Post »

Hvordan utvikler sensur seg? Det var et av temaene på dag 2 av Oslo Freedom Forum, under sesjonen «Evolution of censorship»

Det har har vært så fullt av interessante foredrag på konferansen så langt at jeg ikke har hatt tid til å gjøre stort mer enn å skrible ned leddsetninger og stikkord i hyperfart. Jeg ville likevel legge ut en kjapp post om dagens sesjon om ytringsfrihet, og mine egne refleksjoner knyttet til temaet.

Ettersom teknologien utvikler seg, får vi stadig flere muligheter til å spre budskap. Samtidig får også autoritære regimer flere midler til å sensurere informasjon. Boken du har i nattbordskuffen kan ikke elimineres med mindre noen finner den, låser opp skuffen og brenner den. Informasjonen du har lagret på nettet kan slettes fra andre siden  av kloden. En bok kan ikke blokkeres. Det kan internett. Samtidig har internett gitt hver og en av oss et mektig våpen som før var forbeholdt noen få; nemlig evnen til å spre informasjon.

Gregory Shvedov, fra kaukasus-området, driver nyhetsbyrået Caucasian Knot, som dekker hendelser i hver av de 20 områdene i Nord-Kaukasus i Russland. Caucasian Knot er en web-portal som støtter det sivile samfunn og uavhengige medier ved å sikre offentlig tilgang til rapporter om menneskerettighetsbrudd i Kaukasus.

Shvedov var spesielt opptatt av vårt samfunnsansvar i den nye mediesituasjonen. Det er ikke lenger slik at det er opptil en avisredaktør, et mediehus, en tv-reporter, osv… å spre historier. Dette ansvaret hviler nå også på hver og en av oss. Man sier gjerne at pressen er den fjerde statsmakt. Den fjerde statsmakt er nå blitt hver og en av oss.

Shvedov ba alle instendig om å tenke igjennom dette ansvaret. Bruk så lite som en halvtime hver uke på å kommentere på en youtubevideo, spre en bloggpost, legg igjen en kommentar, og vær med på å gjøre en viktig forskjell. Både ved å fortelle andre om historiene, og ved å la de som bringer dem på bordet vite at de blir sett.

Men ytringsfriehten trues ikke bare fra udemokratiske regimer. Jeg synes det var særlig interessant at Oslo Freedom Forum også hadde valgt å invitere Jacob Mchangama til å holde en innledning og delta i denne diskusjonen. Mchangama er ikke fra et diktatur eller en autoritær stat på noen måte, men tvert imot en jurist fra Danmark (mange som leser denne bloggen kjenner han sikkert godt som sjefsjurist i tankesmien CEPOS.)

Mchangama bragte et viktig inspill inn i ytringsfrihetsdebatten, nemlig vestlige demokratiers sensurering av ytringer.

«Diktaturer sensurerer for å hindre demokrati. Vestlige land gjør det for å beskytte demokrati.»

En viktig påminnelse om en skummel utvikling. For det er et voksende intellektuelt tilsnitt i vestlige land som i «toleransens» navn ønsker å forby intolerante ytringer. I europeiske land har det vokst frem stadig flere forbud mot hatefulle ytringer, rasisme, osv… I Frankrike har pro-Palestina aktivister blitt rettsforfulgt for å ta til orde for boikott av Israel, i Nederland har Arab European League blitt idømt bot på opp til 40.000 kroner for trykking av provoserende karikaturer av jøder, ekseplene er mange. I Norge hadde vi en nylig debatt om hvorvidt man burde kunne fengsles for å brenne koranen.

Hvis vi begynner å forby de samme rettighetene i vårt eget land som andre risikerer livet for hver dag , så er vi inne på et skummelt spor. Hvis frihet skal ha noen betydning i det hele tatt, så må det innebære retten til å fortelle folk hva de ikke vil høre.

Hvis vi begynner å forby de samme rettighetene i vårt eget land som andre risikerer livet for hver dag , så er vi inne på et skummelt spor. Hvis frihet skal ha noen betydning i det hele tatt, så må det innebære retten til å fortelle folk hva de ikke vil høre. Forbud mot hatefulle ytringer betyr ikke at de ikke eksisterer. Christopher Hitchens argumenterer sterkt for at Holocaust-fornektelse ikke bare må tillates. Det må vies ekstra oppmerksomhet. Slike holdninger må motbevises, ikke gjemmes bort.

Jeg vil gå enda lenger. Det er min mening at det å forby holocaust-fornekting, for å bruke det eksempelet, er en mye verre forbrytelse mot et samfunn, enn det er å fornekte holocaust. For hva sier det egentlig om tilliten til menneskene i et samfunn, hvis vi er så lite i stand til å møte argumenter og holdninger av verste sort at vi må forby dem fremfor å ta til motmæle. Og dernest: hva sier vi da egentlig til alle dem som kjemper for disse rettighetene hver dag?

Å forby meninger, det være seg tolerante eller intolerante, er alltid intolerant.

Read Full Post »

Oslo skal være stolte av å ta imot det som raskt er i ferd med å bli den største menneskerettighetskonferansen i verden: Oslo Freedom Forum. I fjor hadde jeg stor glede av å bli bedre kjent med Rebiya Kadeer, som ble fengslet i 5 år i Kina for sin kamp for urbefolkningens rettigheter, og Anwar Ibrahim; tidligere visestatsminister i Malaysia som satt flere år i isolasjon, der han ble torturert og banket bevisstløs.

Det er ganske uvirkelig å sitte i våre behagelige omgivelser i Norge, og snakke med mennesker som har et liv så vidt forskjellig fra en selv. Det tvinger en til å løfte hodet litt. Det føles i grunn litt rart å gå direkte fra Høyres landsmøte der det ble stor debatt om valgfritt sidemål, og språkopplæringen i barneskolen, til et møte med mennesker som er forfulgt, og har opplevd umenneskelige reaksjoner i sine hjemland, bare fordi de krever rettigheter vi tar forgitt.

Oslo Freedom Forum handler om å holde oppe et speil, og bringe historiene på bordet. Thor Halvorssen, leder av Human Rights Foundation, holdt frem det sivile samfunnets rolle i kampen for menneskerettigheter. Denne kampen kan ikke avhenge av regjeringer. Regjeringer vil til alle tider ha andre interesser som menneskerettigheter må måles mot. Det er politisk umulig for vestlige land å forholde seg til f.eks. Kina på samme måte som man forholder seg til Nord-Korea.

Nettopp derfor er det vitalt at det sivile samfunn løfter historiene, og tvinger dem på dagsorden når regjeringer svikter. I løpet av konferansen håper jeg på å få gjort et par intervjuer, og jeg vil skrive flere artikler om de ulike temaene som blir presentert fra innlederne.

Jeg håper også at norsk presse benytter anledningen til å sette fokus på de mange historiene her som fortjener oppmerksomhet. På pressekonferansen tidligere i dag valgte de norske journalistene til stede å fokusere på hva paneldeltakerne mente om likvideringen av Osama Bin Laden.

Jeg synes det er ganske utrolig at det er fokuset når man sitter forann Zoya Phan som i utallige intervjuer og kommentarer har satt fokus på den grenseløse brutaliteten fra militærjuntaen, Shirin Ebadi – vinner av nobels fredspris – den første muslimske kvinnen og iraner som mottar prisen – og en prominent kritiker av det iranske regimet, eller Maryam al-Khawaja fra Bahrain.

En av talerne som skulle vært der, Ali Abdulemam, er journalist og blogger fra Bahrain. Kort tid etter han ble invitert og takket ja forsvant han.

Vi skylder han, og alle andre, som risikerer livet hver dag i kampen for grunnleggende rettigheter, å løfte deres historier. Diktatorer frykter talerstolen mer enn noe annet. Det er vår moralske plikt å gjøre ekkoet av deres stemme høy og tydelig.

Read Full Post »

Siden Dagbladet har avsluttet det pågående ordskifte om Venezuela og Oslo Freedom Forum for denne runden, publiserer jeg mitt svar til Lenin Castellanos siste innlegg her.

(Her er mitt opprinnelige innlegg, som var en respons på dette)

Castellanos argumenterer mot et luftslott i sitt siste innlegg. Jeg har aldri skrevet ett ord som betviler at Castellanos snakker sant om sin oppvekst i sult, fattigdom og nød. Det skal man ha respekt for, og jeg er glad for at Castellanos, i likhet med mange andre som har vokst opp under vanskelige forhold, får muligheten til et bedre liv her i Norge. Jeg har imidlertid ingen respekt for at han bruker sin bakgrunn til å spre propaganda for en president som ignorerer menneskerettigheter og bryter alle demokratiske prinsipper.

Jeg reagerer ikke først og fremst på Castellanos politisk ideologiske syn i denne sammenheng. Det er riktignok ganske påfallende at han er medlem av et parti som ønsker revolusjon i Norge og å avskaffe privat eiendomsrett, men det er ingen politisk debatt jeg reiste i Dagbladet. Mitt innlegg handlet ikke om politiske høyre-reformer i Venezuela. Jeg mener selvfølgelig at fri handel og mer privat eierskap vil være til det beste for Venezuela, men det er en annen debatt.

Debatten jeg har reist i Dagbladet og Dagsavisen handler om grunnleggende rettigheter som er fundamentet i ethvert demokrati. Rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett og retten til å stille til valg. Hvis det er dette Castellanos og hans meningsfeller kaller ”høyre-ekstremisme, så er det rimelig avslørende.

Det er også bra at Castellanos nå velger å være ærlig og åpen om sine politiske forbindelser (så langt vi vet). Det forrige innlegget hans bar ikke preg av det. Castellanos nevnte ikke sin tilknytning til Rødt, eller til pro-Chavez bevegelser, en eneste gang. Når man fremstiller seg selv på den måten burde man være oppriktig om hvor man kommer fra. Særlig når man har underskrevet dokumenter med teksten ”jeg er her comandante, gi meg ordre” og ”fedreland, sosialisme eller døden”. Da er det ikke spesielt dekkende å nøye seg med ”en stemme fra barrioen”.

Castellanos gjentar de samme beskyldningene mot Leopoldo Lopez som Manifest og Wenche Hauge har fremmet tidligere, men han tilfører ikke debatten noe nytt. Beskyldningene har blitt grundig besvart. Leopoldo Lopez har selv besvart alle anklagene mot ham selv i Dagbladet. Tidligere venezuelansk FN-ambassadør under Chavez, Milos Alcalay, har gjort rede for Wenche Hauges (PRIO-forskeren som Manifest støtter seg på) faktafeil  i Dagbladet, og Thor Halvorssen har selv skrevet en offentlig redegjørelse på hele 26 sider der han grundig besvarer alle anklager Manifest har kommet med. Etter det har de samme tomme beskyldningene bare blitt gjentatt på nytt, uten et forsøk på å underbygge påstandene ytterligere. Det gjelder også Castellanos.

All den tid Castellanos snakker om demokrati, er det ganske interessant at folk blir nektet å stille til valg i Venezuela pga påstått deltakelse i kupp (uten at de er dømt for dette), samtidig som den sittende presidenten selv ble dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992. Ifølge disse reglene skulle Chavez altså ikke hatt lov å stille til valg. Castellanos argumenterer også med at Lopez har fått amnesti for sin påståtte deltakelse i kuppet i 2002, men Leopoldo Lopez har aldri fått amnesti for noen kriminelle handlinger fordi han aldri er formelt beskyldt for noen eller dømt for noen.

Etterforskningen av situasjonen rundt Ramon Rodriguez Chacins arrestasjon var omfattende og varte i fem år. Den konkluderte med at Lopez’ handlinger fullt ut var innenfor loven. Ingen har motbevist dette. Det hjelper uansett lite hva Chavez eller noen andre beskylder noen for å ha gjort. Hvis vedkommende ikke er dømt for noen kriminelle handlinger, skal han/hun heller ikke være forhindret på noen måte fra å stille til valg.

Castellanos svarer ikke på noen av mine utfordringer knyttet til situasjonen i Venezuela. Ja, det stemmer at Chavez har lykkes med å redusere fattigdommen (undersøkelser viser imidlertid at den ekstreme fattigdommen ikke er noe mindre). Gjennom store handouts fra oljeformuen har Chavez lykkes med å redusere mye av fattigdommen, men han har ikke skapt noen langsiktig økonomisk utvikling. Venezuelas produksjonskapasitet har sunket så drastisk at importbehovet har økt med mange hundre prosent. Tilgangen på rent vann og strøm blir stadig verre. Og i en tid hvor hele det Latin Amerikanske kontinentet viser en stor økonomisk fremgang, ligger Venezuela an til en økonomisk tilbakegang på mer enn 5 prosent i år og troner også øverst på lista over verdens mest risikable gjeldsbetalere.

Verst av alt er likevel kriminaliteten. Castellanos vier ikke kriminalitetsproblemene ett ord i sitt innlegg, så jeg gjentar: Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept. I dag har Venezuela de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Den venezuelanske hovedstaden, Caracas, har den nest høyeste mordraten på hele den vestlige halvkulen. De som rammes hardest av denne situasjonen er som alltid de fattigste områdene.

Castellanos må gjerne kalle det billig retorikk å fremheve at et menneske blir drept hver andre time i Venezuela, pga Chavez autoritære og mislykkede politikk. Jeg synes imidlertid det er rimelig alvorlig.

Read Full Post »

I dag har jeg en lengre kronikk på trykk i Dagbladet. Bakgrunnen er et innlegg som Lenin Castellanos skrev i Dagbladet. Han starter hele innlegget med å proklamere at ”Jeg er ikke politiker” og fremstiller seg selv som en nøytral stemme barrioen (slumområde i Venezuela). Utover i innlegget skriver han over 1000 ord om Chavez og Venezuela uten å presse frem en eneste kritisk uttalelse. Da ble jeg mistenkelig.

Det viser seg at Lenin Castellanos er medlem av Rødt, og sto på stortingslisten til Oslo Rødt ved forrige stortingsvalg. Castellanos er også tilknyttet venezuelanske organisasjoner som mottar finansiell støtte fra Chavez regjering, og har uttrykket hårreisende støtteerklæringer til Hugo Chavez og revolusjonen på flere nettsteder.

Her er han f.eks. mens han smiler og peker på en kampanjeplakat for Hugo Chavez. Ikke særlig nøytral med andre ord.

LES HELE SAKEN I DAGBLADET I DAG

Read Full Post »

Older Posts »