Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Pål Veiden’

(Publisert på Minerva den 11.11.2010)

Onsdagens frokostmøte i regi av Civita skulle klargjøre hva som skiller kristendemokratiet fra andre politiske ideologier, og om det har noen fremtid i Norge. Definisjonsspørsmålet viste seg å være vanskelig nok i seg selv.

Civita hadde invitert både KrFs kronprins Knut Arild Hareide og den frittalende nestlederen, Inger Lise Hansen til frokostmøte på Café Christiania i dag. Sammen med Pål Veiden og Helge Simonnes skulle vi få presentert en mer ideologisk debatt om Kristelig Folkepartis betydning og rolle i norsk politikk. Konklusjonen skulle vise seg å bli mer diffus enn Venstres EU-standpunkt.

Tredje vei
Knut Arild Hareide begynte sin innledning med å fortelle at KrF stod for en tredje vei. De befant seg i den unike posisjonen mellom individ og samfunn. Mente han, i motsetning til SV, som i sitt prinsipprogram skriver at ”samfunnsmessig og individuell handling må gå hånd i hånd”? Var det i motsetning til Venstre som skriver at ”alle mennesker har behov for å høre til i fellesskap, og det er sammen med andre den enkelte kan finne og forme sin egen vei til et godt liv”, eller Høyre som skriver at ”Høyres politikk bygger på et konservativt samfunnssyn og liberale verdier, og Høyre legger derfor til grunn at samfunnet er til for å styrke enkeltmennesket”? Det var ikke godt å vite.

Man kunne sitert flere prinsipprogram og funnet rimelig likelydende setninger, men vi kan vel allerede stadfeste at den unike posisjonen ikke var så unik likevel. Alle etablerte partier i Norge har i ulik grad en ideologisk eller prinsipiell forankring i samspillet mellom enkeltmenneske og samfunn. KrFs standpunkt på dette området var altså ikke mer unikt enn Stortingets.

Verdier
Hareide fortsatte sin ”tydeliggjøring” av kristendemokratiet med å fortelle at KrF setter menneskeverdet i fokus, og begrunnet dette med deres motstand mot dødsstraff og aktiv dødshjelp. Det er meg bekjent ingen partier i Norge som er for dødsstraff. Frp er som eneste parti for aktiv dødshjelp, men også de er det kun i prinsippet. I forbindelse med forrige stortingsprogram var Siv Jensen raskt ute med å påpeke at aktiv dødshjelp ikke kom på tale de neste årene. Heller ikke dette var altså spesielt unikt.

Var det i det hele tatt noe som var unikt med KrF? Joda, her kom det, KrF hadde enkeltmennesket som utgangspunkt, men anerkjente også at mennesket var et fellesskapssøkende vesen. En kunne jo lure på om Hareide leste fra Høyres prinsipprogram der det ettertrykkelig står: ”Mennesket er et sosialt vesen. Uten sterke bånd til andre vil de færreste oppleve lykke eller føle trygghet nok til å ta sine evner i bruk.”

Hareides tredje vei kunne i grunn oppsummeres med: Litt her og litt der, og litt ingen av delene.

Innledningen lignet etter hvert mer på en øvelse i politiske slagord enn noe annet. KrF skulle ta verdiene inn i systemet, og ikke forsvare systemet i seg selv. Mente Hareide at KrF var det eneste partiet med verdier? I så fall ville det vært spennende å høre hva han mener at sosialister, liberalister, liberale, konservative, og så videre, driver med. Poenget er vel nettopp at verdiene definerer hva slags system man vil ha. Det siste ble vi ikke klokere på for KrF sin del, men de er i det minste for verdier. Hareides tredje vei kunne i grunn oppsummeres med: Litt her og litt der, og litt ingen av delene.

Karikatur
Så var det Inger Lise Hansen sin tur. Hansen var noe nærmere å plassere KrF ideologisk. Hun fremholdt viktigheten av fellesskap, men skilte seg fra venstresiden i synet på at fellesskapet er til for oss, ikke motsatt. Hun snakket om grenser for politikk, og særlig engasjert ble hun av å snakke om privat velferd. All velferd skapes ikke i staten. ”Vi kan ikke vedta at noen skal være glade i hverandre, eller at naboen henter posten for oss hvis vi har brukket benet”, sa Hansen. I motsetning til sin kommende leder klarte hun å eksemplifisere KrFs borgerlige tradisjon og ståsted, men når hun skulle forklare KrFs rolle i den borgerlige tradisjonen ble det straks mer diffust.

Hadde dette vært partibingo tror jeg de fleste vill slitt med å plassere retorikken i riktig parti, i hvert fall i riktig borgerlig parti.

Hadde dette vært partibingo tror jeg de fleste vill slitt med å plassere retorikken i riktig parti, i hvert fall i riktig borgerlig parti. Å plassere KrF uten å karikere høyresiden virket umulig. Hansen var egentlig ikke nærmere en borgerlig plassering av KrF enn at de skilte seg fra en individualisme som bare passer til Det Liberale Folkeparti (et parti med noe sånt som 0,0081% av det norske folk i ryggen). Hverken private fellesskap, ideelle aktører eller en frihetsbasert fattigdoms og utviklings politikk er spesielt unikt på borgerlig side.

En mann i salen oppsummerte i grunn KrFs ideologiske øvelse ganske presist. ”Det nytter ikke å drive KrF slik man driver norsk samferdselspolitikk”, sa han. Man klatter litt her, klatter litt der, henger 20 år etter, og evner ikke å peke ut noen skikkelig satsing eller tydelig retning.

Read Full Post »