Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Planøkonomi’

Vi er blitt lovet forandring. Over hele USA har ordet «Change» bredt seg utover det ganske land. Nå er det på høy tid at folk våkner opp fra dvalen, og begynner å stille seg spørsmålet: «What kind of Change?». Ting forandrer seg nemlig nå; men ikke til det bedre. Den økonomiske utviklingen i USA om dagen er intet annet enn skremmende.

 

La oss begynne med California

 

Arnold Schwarzenegger skulle være Californias redningsmann. Han skulle beskytte California fra politikere som er litt for glad i å bruke penger. Men Schwarzenegger har ikke vært noen redningsmann. Han har tvært imot vært en total katastrofe.

 

Men hvorfor kritiserer jeg Schwarzenegger, tenker du kanskje? han er er jo republikaner… Ja, det stemmer, men merkelappene er klinkende likegyldig for meg. Hvis du ser bort i fra utenrikspolitikken, så har jeg akkurat like lite sans for, eller for å si det litt tydeligere; like stor avsky for, big-government republikanere, som jeg har for big-government demokrater.

 

Schwarzenegger lovet å stoppe den vanvittige offentlige bruken av penger og den enorme underskuddsbudsjetteringen i California. Kredittkort skulle klippes i stykker, og man skulle slutte å leve over evne. Schwarzenegger har imidlertid gjort det stikk motsatte. Han har brukt mer penger, i et hyppigere tempo enn hans forgjenger Gray Davis. Skattene øker, utgiftene øker, og økonomien blir bare værre. Schwarzenegger er i ferd med å kjøre California rett ut i grøfta.

 

Hva gjør Obama?

 

Schwarzenegger er ikke den eneste kjører i full fart på en motorvei til helvete. Terminator må se seg slått av USAs nye superhelt, som, skal vi tro mainstream media, ikke kan gjøre noe galt. Det er et gammelt og velbrukt ordtak som sier at: «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner». Obamas vei videre er utvilsomt brolagt med store vidunderlige visjoner om nytt håp for fremtiden, men til helvete går veien likevel.

Det mangler ikke på løfter fra Obama. Med store ord har han lovet en ny tid med økonomisk ansvarlighet. Et av hans løfter er en plan om å finne $100 millioner dollar som de kan kutte fra de statlige budsjettene.

 

For det første er dette løftet så lite offensivt at det er direkte patetisk:

 

 

Det største problemet er likevel ikke at Obama kun tar et lite skritt i riktig retning. Det store problemet er at det lille skrittet fremover i riktig retning, følges opp av 100 skritt i gal retning.

 

Obama arvet riktignok mye av det gigantiske underskuddet sitt fra George W. Bush, men han har ikke akkurat gjort mye for å snu denne utviklingen. Tvert imot. Det tok ikke lang tid før Obama tilføyde nye utgifter på $789 MILLIARDER i såkalte «stimuleringspakker», pluss løfter om å bruke minst $250 milliarder til å redde enda flere institusjoner, osv…

 

Obama har antakelig visjoner om at disse stimuleringspakkene først skal redde økonomien, og at han deretter skal kunne fase disse pengene ut av de statlige budsjettene. Dette er intet annet enn utopisk tankegang. For det første har jeg liten tro på at Obamas stimuleringspakker vil gjøre noe annet enn å forlenge hele krisen, og for det andre – og dette er viktig – er det fullstendig naivt å innbille seg at ulike sektorer som først har fått massive økninger i budsjettene sine, gjennom «stimulering», deretter vil akseptere at budsjettene deres faller ned til en brøkdel etterpå. Slike løsninger har en tendens til å bli permanente. Det eneste Obama gjør nå, er å skape en enda større boble som kommer til å sprekke, og resten av verden følger etter. Ideen er dårlig, tiltaket er dårlig og konsekvensen vil bli en total fiasko.

 

Hva er så galt med offentlige utgifter da?

 

Aller først: dette innlegget er selvfølgelig ikke et rop om null offentlige utgifter. En del offentlige utgifter selvfølgelig nødvendig. Jeg kan illustrere dette med den såkalte Rahn-kurven:

 

fig2xl

 

Rahn kurven foreslår at det finnes et ideelt nivå for offentlige utgifter på rundt 20%. Det er umulig å legge frem empiriske beviser for at en så enkel påstand stemmer. Her er det naturligtvis en rekke andre forhold, som hvordan disse 20 prosentene brukes, og utallige utenforstående forhold som påvirker økonomien, som er av stor betydning. Men jeg har ikke tenkt å argumentere for hvorfor 20% er et ideelt nivå. Det har jeg ikke noe grunnlag for å mene noe om. Det jeg imidlertid skal argumentere for, er hvorfor en for stor stat alltid er ødeleggende, og hvorfor offentlige utgifter bør reduseres til et minimum.

 

Hvis offentlig pengebruk er lik null, vil dette antakelig skape svært liten økonomisk vekst, fordi håndheving av kontrakter, beskyttelse av eiendomsretten, utvikling og forbedring av infrastruktur, osv… vil bli svært vanskelig uten en stat. Figuren illustrerer dette. Den økonomiske aktiviteten er svært lav ved et fravær av en stat, mens den skyter i været straks en del grunnleggende faktorer er opprettet, og ettersom staten vokser seg større og større, synker den økonomiske veksten i økende grad.

 

Hva kommer dette av?

 

Staten i seg selv har ingen penger de bare kan hente ut av løse luften når de trenger det. Staten kan ikke bruke penger uten å ta disse pengene fra noen. Og når staten tar til seg mer penger, så erstatter de markedets dømmekraft, med politikeres dømmekraft. Og markedets dømmekraft gjennom de milliarder av valgene hvert enkelt menneske foretar seg hver eneste dag; den samlede effekten av de selvstendige valgene vi tar av egen fri vilje fordi vi mener det vil tjene våre egeninteresser, er totalt overlegen enhver liten gruppe med politikere.

 

Når staten bruker mer penger underminerer den de dynamiske og verdiskapende effektene i markedet, fordi staten er nødt til å ta penger fra de produktive sektorene i økonomien, og overføre dem til de statlige budsjettene, og dermed også i hendene på politikere, som bruker pengene på en langt mindre effektiv måte (ofte på en direkte destruktiv måte). Når staten i tillegg låner penger for å bruke dem på en ineffektiv måte, og deretter låner mer penger for å gjøre opp for konsekvensene av dette, så er man åpenbart inne i en ond sirkel.

 

Destruktive valg

 

Offentlige utgifter oppfordrer også folk til å ta destruktive valg, fordi de subsidierer uønskede valg. En sterk velferdsstat oppfordrer folk til å velge fritid fremfor arbeid. Høy arbeidsledighetstrygd hindrer incentiver om å skaffe seg en ny jobb. Redningspakker til uansvarlige bedrifter fremmer uansvarlighet, osv… 

 

Subsidieringen av de destruktive valgene, kommer i tillegg på bekostning av konstruktive valg. Høy skatt på arbeid bremser incentivet om å jobbe ekstra. Formueskatt bremser incentivet om å spare. Høy arbeidsgiveravgift gjør det mindre lønnsomt å skape nye arbeidsplasser som genererer nye verdier.

 

Roosevelt – katastrofe eller redningsmann?

 

Likevel innbiller særlig Demokrater, og et tilsynelatende samlet Europa, seg at økonomien kan kureres ved usedvanlig statlig ekspansjon i økonomien. Bush har allerede prøvd det. I løpet av det siste året som president greide han, med mange villige demokrater i kongressen, å øke de totale statlige utgiftene med 11% til nesten $3 TRILLIONER. Bush presset budsjettet til et underskud på $455 MILLIARDER, for å finansiere ulike tiltak for å «stimulere» økonomien. Ingen av disse forsøkene har hatt merkbar effekt. 

 

Men $455 milliarder i feilslått keynesiansk underskuddsbudsjettering er tydeligvis ikke nok. Obama varsler flere stimuleringspakker, og i EU parlamentet virker det som om man har budrunde i pengebruk.

 

De som undrer seg over at oppturen uteblir, burde foreta en liten selvstendig granskning fra tidligere kriser. Det er nemlig ikke første gang statlig ekspansjon ikke har evnet å stimulere til økonomisk vekst. Massivt statlig forbruk på 30-, 60- og 70-tallet feilet, men på 80- og 90-tallet da offentlige utgifter sank med en femtedel av BNP nøt USA sin høyeste økonomiske vekst gjennom tidene.

 

I Norge skriver journalister hyllester til Franklin D. Roosevelt. Ifølge Ivan Kristoffersen, i dagens HA, reddet han visstnok ikke bare USA men hele verden. Kristoffersen har antakelig lest at FDR er et forbilde for Obama, og «Messias» kan jo ikke ha noen dårlige forbilder.

 

Kristoffersen burde imidlertid ta en liten kikk på Franklin D. Roosevelts første år som president. I løpet av dette året økte BNP med 17%. Uansett hvordan man ser på det, så er det umulig å hevde at denne økningen skyldtes Roosevelts politikk. Ett år er ikke nok tid til å påvirke et svært komplekst økonomisk system i slik grad. I motsetning til den allmenne oppfatningen, tyder en ganske enkel analyse på at Franklin D. Roosevelt i stedet forlenget krisen, på et tidspunkt da USA allerede var på god vei ut av den. Økningen i BNP det første året skjedde på tross av og ikke på grunn av FDR. 

 

For hva var det egentlig Roosevelt gjorde i løpet av sine første 100 dager? Han devaluerte dollaren, reduserte jordbruksarealer, etablerte karteller og fikset priser. Folk ble fengslet for å bryte FDRs regler for prisfiksing. Det finnes til og med et eksempel på en renseriansatt som ble fengslet i 3 måneder for å kreve 5 cent mindre for å rense en skjorte enn den prisen Roosevelts administrasjonen hadde fastsatt. Er det virkelig noen med et snev av økonomisk innsikt som faktisk tror at dette var med på å løfte USA ut av en økonomisk krise? ( FDR etablerte forresten også Fannie Mae, noe som ikke akkurat kan sies å ha vært en suksesshistorie)

 

Roosevelt innførte et voldsomt byråkrati. Hans administrasjon forsøkte å kontrollstyre alle deler av økonomien til hver minste lille detalj. Innen 1935 hadde FDRs administrasjon skapt et regelverk for  næringslivet på 13.000 sider!!! Det aller verste var hvor vanskelig det ble å skape nye bedrifter. Enkelte økonomer har estimert at kostnaden av å drive næringsvirksomhet gikk OPP 40% – det verst tenkelige scenarioet midt i en depresjon.

 

Franklin D. Roosevelt var en katastrofe for den amerikanske økonomien, men i likhet med Obama var han intelligent og karismatisk, og folk elsket han for det. Politikken hans kunne vi imidlertid vært foruten, men historien har en tendens til å gjenta seg. Forhåpentligvis stilner Obama-feberen litt tidligere enn Roosevelt-feberen. USA har ikke råd til 2 perioder med Obama.

 

 

Konklusjon

 

 Både høye skatter og underskuddsbudsjettering er destruktivt, men hovedproblemet er alltid statens størrelse, uavhengig av hvordan den er finansiert. Det største problemet er at en stadig større stat tar mer og mer penger ut av privat sektor, og bruker dem på måter som ikke er produktive.

 

Statens har en usedvanlig dårlig historie når det kommer til å stimulere økonomien. Heller enn å redistribuere penger, som i en slik krisetid er like dumt som å maksimere Visa-kreditten for å betale Mastercard regningen, burde politikere fokusere på å forbedre produktiviteten på lang sikt.

 

Dvs: redusere skatter på inntekt og stimulere til sparing og investeringer, promotere fri handel, fjerne unødvendig byråkrati og redusere offentlige utgifter som svekker privat sektors muligheter til å generere inntekter og skape velstand, og kanskje viktigst av alt; forbedre skole og utdanningssektoren (ikke bare kaste penger på den).

 

Økonomisk vekst er drevet av individer og entreprenører i et fritt market, ikke av offentlige utgifter og reguleringer. Det er en gjennomgående utdatert idé at økonomien vokser ved å overføre penger fra privat sektor til staten.

Read Full Post »

(UPDATE:  medieoppslag i Østlendingen)

(Les også, leder i Unge Høyre, Henrik Asheims svar her)

Jeg satt i går og fulgte med på KrF sitt landsmøte, og det jeg satt jeg igjen med var intet annet enn en direkte pinlig opplevelse. Der satt jeg og så på et parti som kaller seg borgerlig, og samtidig vedtar den ene økningen i offentlige utgifter etter den andre.

Sosialisme

Det begynte med et nesten planøkonomisk forslag om kulturpenger til ungdom (som jeg skrev om i går) – der man indirekte oppfordrer ungdom til å sløse med penger, ikke ta seg jobb, og bare motta penger fra staten.

KrF sin «ungdomssatsing» baserer seg altså på at staten skal ta skattepenger fra hvert enkelt menneske, og så dele de ut igjen til ungdom, som deretter må bruke pengene på den måten KrF synes er best hvis de skal få dem, og så bruke dem opp etter den perioden KrF mener de skal, hvis de vil beholde dem.

Dette er virkelig naiv kontrollstyring på sitt verste!

De øvrige landsmøtevedtakene var ikke vært stort bedre. Så og si alle forslagene innebærer bare en massiv økning av offentlige utgifter.

– De har vedtatt å øke bistanden til 1,4% av BNI, men problematiserer overhodet ikke hvorvidt bistanden faktisk fungerer. Vedtaket er altså intet annet enn meget kostbar symbolpolitikk.

– Videre er det masse snakk om å øke folks livskvaliteten. Det skal de åpenbart gjøre ved å styrke-og innføre en rekke offentlige ordninger. Deres løsninger avdekker en skremmende intuitiv holdning hos et parti som kaller seg borgerlig. For KrF, som liker å markere seg som familiepartiet, har tydeligvis mer tro på offentlige ordninger enn på nettopp familien. Det KrF burde ha diskutert, men som knapt var oppe en eneste gang, er nemlig nødvendigheten av å gi familier større økonomisk handlingsrom. Den beste måten å styrke de små fellesskapene på, er jo nettopp ved å la de små fellesskapene styrke seg selv.

Politikere kan ikke vedta livskvalitet. Livskvalitet er noe som skapes mellom mennesker på eget initiativ i nære private omgivelser. Politikere kan imidlertid legge til rette for at folk skal kunne få mulighet til mer livskvalitet, og det gjør vi jo nettopp ved å la vanlige mennesker få beholde mer av de inntjente verdiene fra sitt eget verdiskapende arbeid, slik at de kan senke skuldrene litt mer, og få tid til å tenke på de nære og kjære tingene, som KrF er så glad i å snakke om. Dette enser de imidlertid ikke. Slagordet: «Livskvalitet i hverdagen» blir dermed rimelig ironisk i mine øyne. KrF fremstår mer og mer som et sosialistisk parti!

Borgerlig samarbeid

KrF fulgte i Venstres fotspor og avslo fullstendig et samarbeid med Frp. Jeg er uenig med Frp i veldig mange saker. Jeg er uenig i mye av den økonomiske politikken deres, og jeg reagerer kraftig på både kulturpolitikken og innvandringspolitikken, for ikke å si den innvandringspolitiske retorikken, som jeg ikke synes er noe annet enn direkte rasistisk.

Jeg innser likevel at man ikke kommer utenom Frp i en ny borgerlig regjering. Det viktigste nå er å få på plass en regjering som fører en annen politikk enn de rødgrønne, og her er det mye det går an å samarbeide om. Vi trenger en regjering som har en annen ideologi; en regjering som vil gi hvert enkelt menneske mer frihet; en regjering som vil gi vanlige folk og familier mer økonomisk handlingsrom, slik at de kan ta de avgjørelsene de selv mener er best for seg selv og sin familie, og ikke bli kontrollstyrt av politikere som tror de vet best hvordan hver enkelt skal styre sitt eget liv. Dette er åpenbart KrF ikke interessert i.

De som ønsker en borgerlig regjering har nå ett valg: Høyre, slik at en denne regjeringen ikke blir dominert av Frp. KrF har fulgt etter Venstre, og ingen av dem er lenger reelle borgerlige alternativer.

Diskriminering

Av alle de idiotiske vedtakene, toppet det seg når debatten om ekteskapsloven kom. KrF skal nemlig gå til valg på å omgjøre den nye ekteskapsloven; en lov som har et overveldende flertall på Stortinget. De går altså til valg på noe så reaksjonært som å fortsette en innbitt kamp mot et regelverk som allerede er vedtatt, og som det overhodet ikke er noen sannsynlighet for at kommer til å bli endret.

Jeg hadde likevel ikke giddet å reagere, dersom KrF bare markerte motstand mot selve loven. Det er som sagt tilnærmet null sannsynlighet for at loven blir reversert, så det standpunktet bryr jeg meg fint lite om. Det er selve debatten jeg reagerer på.

Fra talerstolen på KrFs landsmøte ble ekteskapsloven bl.a. omtalt som «et hån, og en trakassering og latterliggjøring av Guds skaperordning». Partiledelsen valgte å sitte stille å se på. Feigt? Ja, dersom partiledelsen faktisk var uenig i disse uttalelsene ville det vært det, men hvis vi ser på hva Dagfinn Høybråten sa i et intervju til VG tidligere denne uken, så tyder alt på at KrFs ledelse langt på vei er ganske enig. I intervjuet ble Høybråten konfrontert med Nina Karin Monsens forkastelige uttalelser om homofile. Høybråtens eneste svar var: «jeg ville ikke valgt den type ord». Høybråten var altså enig i Monsens uttalelse om at homofile aldri kan bygge en familie, han ville bare sagt det på en annen måte.

Jeg vil selvfølgelig gi all honnør til både Peter Walseth og Knut Arild Hareide som tok avstand fra disse uttalelsene til sine partifeller, men de er likevel unntakene i et landsmøte som har vært oppsiktsvekkende taust i etterkant.

Jeg er egentlig glad for at uttalelsene kom. KrF har endelig blitt avkledd som det homofiendtlige partiet de egentlig er, med dype røtter helt inne i partiledelsen. Partiet som har «livskvalitet i hverdagen» som slagord, er tydeligvis ikke så opptatt av livskvaliteten til homofile. Det går knapt an å bli mer intolerant og navlebeskuende enn dette.

Konklusjon

Alt i alt er min oppsummeringen av KrFs landsmøte en politisk katastrofe for et borgerlig parti, og tap av all respekt og integritet.

Jeg håper nå at Høyre legger sentrumsalternativet dødt en gang for alle. Jeg er helt sikker på at det vil styrke Høyre, men hvis det i verste fall skulle bety at Høyre havner i opposisjon til en mindretallsregjering med f.eks. Arbeiderpartiet etter valget, så er det en nødvendig konsekvens. En slik regjering vil måtte forhandle fra sak til sak, og det vil Høyre være mer tjent med, enn å sitte i regjering med- og måtte forsvare slike uttalelser som KrF fremmer fra sin egen talerstol.

Med slik politikk som KrF nå har vedtatt, vil jeg mye heller være i opposisjon etter valget, enn å sitte i regjering sammen med et slikt kontrollerende byråkratisk homofiendtlig parti. Det er politikken som er det viktigste. Det har Erna gjentatt flere ganger, og dette er ikke politikk som Høyre kan stille seg bak, eller bli identifisert med på noen måte!

Jeg sier herved: Farvel KrF!

Read Full Post »