Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Privatisering’

Debatten om systemet rundt stortingsrepresentantenes pensjonsordninger har delvis blusset litt opp igjen etter at det ble klart at de to tidligere stortingsrepresentantene Anders Talleraas og Magnus Stangeland må møte i retten, tiltalt for grovt bedrageri. De skal altså ha mottatt for mye i pensjon ettersom de har hatt inntekter ved siden av. Saken rullet i mediene ved marstider i fjor, da også Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik var tiltalt for pensjonsjuks.

Skyldspørsmålet her skal jeg overhodet ikke ta stilling til. At dette skyldes systemsvikt fra Stortingets side har jeg ingen problemer med å se for meg, men det er ikke noe jeg har noen mulighet til å vurdere.

Det hele denne saken uansett viser er hvor håpløst det blir når det er samme organ som bevilger ordningene, mottar ordningene og kontrollerer ordningene. Det er dømt til å mislykkes. Vi ser det på så mange områder ellers i samfunnet. Det offentlige er de dårligste til å vedlikeholde offentlige bygg, og kontrollere offentlige tjenester. Når man ved å kontrollere seg selv, også påfører seg selv ekstra kostnader, er det rimelig menneskelig å forsøke å kontrollere seg selv så lite som mulig. Derfor burde ansvaret ligge hos noen andre.

Å kontrollere seg selv
Dette er en av de viktigste årsakene til at vi trenger flere private sykehus i Norge, flere private veier, og flere jernbanestrekninger for å nevne noe. Ville vedlikeholdsetterslepet på det norske jernbanenettet blitt godtatt hvis det var et privat selskap som leide strekningen og solgte sine tjenester der? Neppe. Da ville staten slått i bordet med kontrakten for lenge siden, og forlangt at aktøren overholdt sitt vedlikeholdsansvar eller mistet retten på strekningen grunnet kontraktsbrudd. Det samme gjelder private veier. Staten ville aldri akseptert det vedlikeholdsetterslepet på norske veier, dersom det ikke var de selv som hadde ansvaret for både vedlikeholdet og kontrolleringen.

Pensjonsordningene burde egentlig følge samme prinsipp. Stortinget burde enten forplikte seg til å følge de samme reglene som alle andre i offentlig sektor, eller betale for private ordninger med sin egen lønn, noe som da ville blitt kontrollert av noen andre. Du kan jo se for deg hvordan bakterienivået hadde blitt på norske spisesteder dersom mattilsynet hadde hatt monopol på å drive restaurant.

Backbenchere
Debatten som herjet i fjor sørget heldigvis for at det ble en slutt på stortingspolitikernes gullpensjoner (den nye ordningen er likevel betraktelig bedre enn for noen andre offentlige ansatte), men den gjelder jo bare for alle som ble innvalgt i 2009. Ganske mange sitter med andre ord fortsatt på tinget og bare venter på at de skal ha rett til full pensjon. AP har f.eks. 64 representanter på tinget. Du kan jo gjøre en raskt tankeeksperiment, hvor mange kan du egentlig navnet på?

Det er en del backbenchere der som selv vi som er aktive i politikken aldri har hørt om engang. Men joda, jeg skjønner det jo jeg. Det hender jeg spiser lunsj i stortingsrestauranten selv, og jeg forstår at det er fristende å kjøpe kaffe til 3 kr. og heve nesten 700.000 i årslønn for å sitte å trykke på den samme knappen som partiet ditt har bestemt at du skal trykke på, og sende noen masseproduserte innlegg til lokalavisen i ny og ne.

Logikk
Da pensjonsordningen ble revidert var utgangspunktet at stortingspolitikere i hvertfall måtte sikres det som var vanlig for ansatte i private bedrifter. Hvorfor var det naturlig? Det er overhodet ingenting som tilsier at stortingsrepresentanter skal ha en bedre pensjon enn alle andre i det offentlige. Hvilken logikk hentyder på at dette skulle være naturlig?

Representantene burde få den samme offentlige pensjonen etter de samme regler som gjelder for alle andre, og heller investert i en privat pensjonsordning dersom de ikke synes dette var godt nok. Da ville det også vært det private selskapet som kontrollerte at alle regler ble overholdt. Å bevilge seg selv særordninger etter særregler som man selv skal kontrollere om blir overholdt, er dømt til å mislykkes.

Klippekort
Et annet problem som sjelden belyses er at for gode pensjonsordninger gir et intensiv til politikerne om å sitte så lenge som mulig for å opparbeide seg pensjonsrettigheter. Jeg har ingen problemer med at politikere i Norge får god lønn. Egentlig kunne man godt økt stortingspolitikernes lønn. Det er nødvendig for at det skal være attraktivt også for samfunnsengasjerte mennesker med toppjobber å søke seg inn i politikken. Det er derimot ikke noe mål at representantene skal sitte så lenge som mulig.

Det er imidlertid ikke så rart å forstå at de samme representantene som vedtar lovene, ønsker å verne om sitt eget klippekort på stortingsperioder. Det er dessverre heller ikke så rart å forstå at det for enkelte kanskje ikke er så nøye å sjekke om man overholder alle regler når man sitter å bevilger penger til seg selv. Derfor ville det vært en god start om Stortinget nå i fremtiden overlot det fulle og hele ansvaret for dette til noen andre.

Som med alt annet, er staten også sin egen verste kontrollør.

Read Full Post »

Feil utgangspunkt

Det er en utbredt holdning, særlig blant mange på høyresiden, at om alle de andre bare hadde visst det samme som oss så hadde de også vært enige med oss. Hadde sosialistene bare kunnet mer økonomi, lest like mye om markedsøkonomiens utvikling, eller sett de samme grafene og tabellene som oss, så innbiller noen seg at de naturligvis ikke ville hatt noe annet valg enn å mene det samme som vi gjør.

Det er lett å falle for denne argumentasjonen, men jeg tror det er en destruktiv vei å gå. I det vi faller for denne argumentasjonen reduserer vi politikk til regnestykker uten mål og mening. Da fjerner vi det ideologiske fra politikken, og sitter igjen med noe rent pragmatisk. Pragmatisk resultatorientert politikk er en av høyresidens største styrker, men vi har en tendens til å glemme det aller viktigste. Pragmatisk politikk er verdiløs hvis den ikke er forankret i en større sammenheng. Det er vår moral og våre verdier som utgjør målet den pragmatiske politikken skal jobbe mot.

Det finnes mange høyrevelgere i dag som sier de gjerne kunne stemt SV, hvis det ikke var for at SV er så virkelighetsfjerne. En del høyrepolitikere slår seg derfor stolt på brystet og konstaterer at de har den mest virkelighetsorienterte politikken. Jeg synes dette minner om moralsk forfall på høyresiden. En slik tankegang anerkjenner sosialismen som det moralsk riktige, men Høyre som det mest pragmatiske. Denne konklusjonen er helt uakseptabel i mine øyne.

Velferdsstaten er umoralsk

Vår politikk er basert på andre moralske verdier enn sosialistenes, og det er også derfor den fungerer bedre. Hvis Høyre virkelig vil bryte ut av det sosialdemokratiske status quo vi har i Norge må vi også fremme våre verdier som de moralsk riktige.

Jeg ønsker å ta et oppgjør med dagens velferdsstat, men Unge Høyres alternativ til velferdsstaten kan ikke bare fremstå som et resultat av «kald og kynisk» utregning. Vi vet naturligvis hvor viktig økonomi er i alle deler av politikken, men vi er ikke bare imot dagens velferdsstat fordi den er dyr og ineffektiv, men fordi den korrumperer samfunnet vårt moralsk. Den reduserer selvstendige oppegående mennesker til passive mottakere av sosiale stønader.

Hva er velferd?

Mange vil mene at det ikke er strategisk lurt å ta et oppgjør med vår hellige ku; velferdsstaten. Jeg er av en annen oppfatning. Jeg ble ikke medlem av et politisk parti for å fronte den politikken som sett fra et strategisk ståsted er lurest, men for å fronte de verdiene jeg tror på. 

Vi må slutte å føre velferdsdebatt på sosialistenes premisser, og heller sette agendaen selv. Høyresiden taper denne debatten fordi sosialistene har fått lov til å definere velferd. Sosialistene kan ikke lenger få lov til å definere velferdsbegrepet. Velferd er ikke bare noe som deles ut fra en offentlig institusjon. Velferd er også noe som skapes mellom mennesker i private fellesskap gjennom frivillige initiativ.

Det er helt umulig å forvente at enkeltmennesker skal bli ansvarlige individer, dersom staten begrenser dets frihet og tar stadig mer ansvar selv. I Unge Høyre vet vi at frihet, ansvar og mangfold henger uløselig sammen. Derfor er Unge Høyre også de eneste som virkelig kan komme med et troverdig alternativ til dagens velferdssystem. 

Som konservative kan vi komme med et annet alternativ enn individualistisk laissez-fare kapitalisme. Eksempler på dette kan være ordninger som f.eks. Hedmark Unge Høyre har vedtatt, som går ut på å bl.a. omgjøre alle inntektsgraderte velferdsytelser til flate ordninger som sikrer alle et basis-kronebeløp, og at alle offentlige velferdsordninger skal kunne erstattes av et privat tilbud av samme eller bedre kvalitet.

Frihet for konservative

Frihet for oss konservative er noe mer enn retten til å være i fred. Selv de mest liberale anerkjenner at en stat er nødvendig – for å ivareta folks frihet. Konservative tar konsekvensen av dette og sier at når fellesskapet er nødt til å ta et begrenset ansvar overfor enkeltmennesket, så må enkeltmennesket også nødvendigvis ha et visst ansvar i fellesskapet.

I et rikt vestlig land som Norge burde et sosialt sikkerhetsnett være en del av statens begrensede ansvar. Det er imidlertid helt nødvendig at det er en tydelig balansegang her, og den norske velferdsstaten er i dag langt over grensen. Et samfunn uten noen form for sikkerhetsnett gir ikke mennesker den tryggheten de trenger for å våge, satse og skape verdier, men et samfunn med en altfor sterk stat som forsikrer alle mot mest mulig usikkerhet er enda verre fordi den passiviserer mennesker og hindrer virksomme individer i å se sine talenter og muligheter. Den norske velferdsmodellen er dessverre et godt eksempel på sistnevnte.

Read Full Post »