Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Rødgrønn regjering’

(NB! Advarer om sterke bilder i denne posten)

Da er jeg hjemme igjen etter en flott helg med nesten 500 Unge Høyre folk, på Unge Høyres landskonferanse. Jeg hadde gleden av å skolere to flinke og engasjerte grupper i skoledebatt  (takk til Johannes for morsomt poeng under søndagens debatt) og dette sammen med internett-problemer har gått utover bloggingen denne helgen. Nå er det imidlertid ingen unnskyldning lenger (kudos til Stefan som har oppdatert jevnlig også under Landskonferansen)

Internasjonal politikk og menneskerettigheter var viet ekstra oppmerksomhet på Landskonferansen, noe jeg satte stor pris på. Særlig var det gledelig å høre Thor Halvorsens foredrag om situasjonen på Cuba og Latin Amerika forøvrig. Jeg har lenge etterlyst mer skolering om nettopp situasjonen på Cuba, et tema jeg har skrevet mye om på denne bloggen før (Les: Cuba før Castro og Che Guevara var en feig morder eller søk på Cuba i bloggens søkefelt)

Den manglende kunnskapen om Cubas moderne historie er skremmende. Cuba er ett av vår tids største tragedier. Cubas moderne historie, er historien om hvordan et velstående land, rikt på naturressurser, og med alle muligheter for å lykkes, på få år ble til en lutfattig øy, der befolkningen undertrykkes, initiativ drepes, kreativitet kues, og all mulig velstandsutvikling holdes tilbake – kun for å tjene regimets syke trang til makt.

Rødgrønne politikere har flere ganger besøkt Cuba, uten å legge opp til et eneste møte med opposisjonelle. Den rødgrønne regjeringen har også sluttet å invitere opposisjonen på Cuba, til den offisielle 17. mai feiringen i ambassaden. Den rødgrønne regjeringen er indirekte med på å legetimere et av verdens mest grusomme regimer. Dette bør vi ikke akseptere lenger.

En typisk omtale av Cuba er noe sånt som at:«Cuba er et fattig diktatur. Castro regimet nekter befolkningen grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, men de har likevel velsinget befolkningen med et gratis helsevesen av ypperste klasse, og tross alt, skapt noe fremgang».
Dette er omtrent like dumt som om noen skulle si følgende: «Ja, Nord-Korea er kanskje verdens mest grusomme regime, men Kim Jung-Il har lykkes i å avskaffe arbeidsledigheten og utjevne sosiale forskjeller til befolkningens glede».

De færreste vet at Cuba var et ganske velstående land før Castro. Batistia som ofte omtales i historiebøker som en grusom diktator, kan ikke sammenlignes med Castro-regimet. Jeg har snakket med mange eksil-cubanere, og lest mye stoff om Cuba fra mennesker som har hatt muligheten til å formidle historien sin uten å gå gjennom Castros propaganda-maskineri. Beskrivelsene er entydige. Alle omtaler sammenligninger mellom Batista og Castro som latterlige. Ja, Batista var en drittsekk, sier de. Men Batista var først og fremst et politisk problem, ikke et sosialt eller økonomisk problem.

Enkle fakta understøtter dette:

– immigrasjon
Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958, ett knapt år før Castro regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

– barnedødelighet
Ifølge FNs beregninger for barnedødelighet rangerte Cuba i 1958 (i pre-Castro cuba) helt i toppen, på 13. plass i hele verden. De rangerte altså ikke bare over hele Latin Amerika, men også over Vest-Europeiske land, land som Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Portugal og Spania. Under kommunistregimet har de falt til 44. plass, og det er etter at tallene er kunstig nedjustert.

Cuba har en abortrate på 0,71 for hvert fødte liv, og bare små hint om komplikasjoner er nok til at fostre blir abortert, på et hvilket som helst stadie. (FNs tall kan heller ikke helt stoles på, fordi de stort sett baserer på de tallene hvert enkelt land gir.) Likevel femholdes barnedødeligheten ofte som en av eksemplene på Cubas flotte helsevesen.

– matmangel
Gjennomsnittshøyden blant cubanere har falt med 8 cm, bare de siste 25 årene. For første gang i cubansk historie finner man tusener av barn som lider av sykdommer knyttet til proteinmangel, som abnormalt store hoder proporsjonalt med kroppen.

Før Castro, under Batista, hadde Cuba det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen. Etter at Che Guevara hadde vært industri-minister i ett år, rasjonerer Cuba mat og stenger fabrikker. Det var ingen rasjoner på mat eller matmangel under Batista, og proteinforbruket var blant verdens høyeste – i dag lider Cuba altså av sykdommer knyttet til proteinmangel.

– tilgjengelig informasjon;
Før Castro, på 50-tallet, kunne cubanere velge mellom over 50 daglige aviser. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land». I dag kontrolleres hvert ord som publiseres noe sted, hvert ord som undervises i skolen, og det er forbudt å eie en bok som ikke er produsert av kommunist-regimet.

Og til slutt:

HVA MED HELSEVESENET DA?
Ja, hva med helsevesenet? Det må da være noe sant i alt snakket om det fantastiske helsevesenet på Cuba. Vi har jo sett Michael Moores film, der det cubanske helsevesenet fremstår som rene idyllen. Og ja, det er noe sant i det. For kommmunist-regimet, og turister som kan betale, er det cubanske helsevesenet flott. For alle andre er det en skitten pøl som ikke er noe menneske verdig.

Hvis du ikke tar med dine egne lakener, håndkler og såper, så er det gjerne senger som dette – fulle av størknet blod, skitt og møkk – som møter deg når du kommer på sykehuset:

Dette er hvordan den allmenne cubaners fasciliteter gjerne ser ut (og nei, dette er ikke en nedlagt, fraflyttet bygning):

Her ser vi en vaskebalje i bruk på ortopedisk avdeling:


Slik behandles gjerne en mann som har skadet foten:

Og her er et bilde fra en akutt-avdeling:

Nei, dette er ikke bilder fra Auschwitz selv om man skulle tro det. Dette er bilder som har blitt sneket ut av mennesker, modige nok til å risikere livet for å fortelle sannheten om helsevesenet på Cuba. I mellomtiden drar ignorante filmskapere som Michael Moore, politikere som i beste fall er lettlurte idioter,- eller i verste fall  er likefyldige eller gladelige medspillere for Castros propaganda-kampanje, på studieturer til Cuba.

Der nyter politikere og byråkrater godt av den luksusen landet tilbyr turister og særlig representanter fra andre regjeringer, mens vanlige mennesker på Cuba mangler grunnleggende menneskerettigheter, ikke får kjøpe et såpestykke uten rasjoneringskort fra det totalitære regimet, og lider under forhold vi ikke ville unnet noe menneske. De burde skamme seg.

Read Full Post »

(Kronikken er tilsendt lokale aviser)

Torbjørn Røe Isaksen og Ine Eriksen Søreides forslag (Aftenposten, Dagbladet, VG) om å premiere elever som utmerker seg med ferdighetsknapper, ble så drøy for de kunnskapssky politikerne i regjeringen, at de brått kom seg ut av feriemodus.

Forslaget går ut på at man skal kunne dele ut ferdighetsmerker i ulike skolefag allerede fra 1. klasse, på samme måte som med f.eks. svømmeknappen. Hensikten er å stimulere til mer konkurranse i skolen, og gi elevene en motivasjon til å lære mer. De rødgrønne raser mot forslaget. En slik ordning vil kunne tydeliggjøre at noen elever er bedre enn andre i ulike fag. Dette betyr forskjeller, og forskjeller er som å banne i kirken hos de rødgrønne.

Den kunnskapsfiendtlige mentaliteten i regjeringen er svært skremmende, for bak middelmådighetens skyggeteppe som de rødgrønne senker over den norske skolen er det mange skjebner. Det gjelder genier som blir stemplet som hyperaktive problembarn, fordi de aldri får tilfredsstilt sin kunnskapstørst i det ensidige fokuset på gjennomsnittseleven, og det gjelder skolesvake elever som aldri lærer seg å lese og skrive skikkelig, fordi det aldri er noen som har mulighet til å sette seg ned og lære bort de grunnleggende kunnskapene han/hun trenger for å ta til seg mer læring. Begge er typiske ofre for et skolepolitisk tankesett som sier at det er viktigere at alle elever får akkurat samme undervisning, enn at de får individuelle utfordringer tilpasset sine egne behov og evner.

Forslaget til Isaksen og Søreide utfordrer den mest grunnleggende rødgrønne verdien: likhet. Å løfte frem de flinke, er det samme som å erklære krig mot likhetspolitikken. Kristin Halvorsen sier det rett ut: De skoleflinke får det ikke bedre av at de får høre enda en gang at de er flinke”, uttaler hun i Aftenposten mandag 27. juli. Forskjellene skal altså helst skjules. De skoleflinke skal helst hysjes ned og gjemmes bort.

Hvorfor uttrykker ikke de rødgrønne ellers det samme hatet ovenfor forskjeller? Hva med svømmeknappen? I svømmeopplæringen benyttes det aktivt et system for premiering basert på måloppnåelse? Vil SV og de rødgrønne avvikle denne ordningen? I prosjektet ”Skolesvømmen 2008-2009” konkurrerte både skoler og elever. 223 skoler, med til sammen 18.117 elever, deltok. I denne ordningen inngår bl.a. merkene: Sel, Sjøløve, Delfin og Hai, med økende krav til måloppnåelse. En slik ordning vil jo også markere forskjeller.

Line Marie Birkelid, fra AUF, skriver i innlegget: ”Hva med dem som ikke er best fra førsteklasse av” at Høyres ordning vil virke demotiverende for dem som ikke oppnår ferdighetsmerket. Mener hun det samme om svømmeundervisningen? Hvis ikke, hvorfor er svømming så annerledes enn f.eks. matte? Disse merkene bidrar jo nettopp til å motivere tusenvis av barn til å nå de ulike kravene for svømmedyktighet, og hindrer antakelig flere drukningsulykker hvert eneste år.

En annet mer nærliggende eksempel er fra da jeg selv gikk på barneskolen. Da hadde vi en liknende ordning for lesing. Hver gang vi leste en bok, noterte vi ned antall sider i boken. Dess flere sider man hadde lest, dess gjevere ble diplomene. Det førte til at mange elever, deriblant meg selv, leste hundrevis av sider med lesestoff, for å nå kravet til det aller gjeveste diplomet. Også de elevene som ikke klarte å lese like mye, hadde glede av å utfordre seg selv for å nå nye mål.

De rødgrønnes problem er at de deler verden i vinnere og tapere. Alle elever som ikke når toppen er tapere i deres øyne, og da ser de helst at ingen er vinnere heller. Høyre tror derimot at alle har et potensial til å bli flink i noe. Ikke alle kan bli matematikere, men alle har noe de er flinke i. Hvorfor er det så galt å løfte frem de elevene som er ekstra flinke matte, men riktig i svømming?

Den rødgrønne regjeringen har en innebygget vinnerforakt. De ser ut til å tro at skolen er et nullsumspill, der ingen elever kan bli vinnere uten at noen taper. Derfor ønsker de å videreføre den middelmådige mentaliteten som hersker i norsk skolepolitikk.

Barn har et enormt konkurranseinstinkt. Hvorfor ikke bruke dette til å skape en sunn konkurransekultur i skolen? Det er i barneskolen at ungene er mest påvirkelige. Vi må skape en skole der barn lærer verdien av å jobbe for noe. Der de lærer at man ikke skal trenge å være redd for å vise hva man er flink til. Alle har noe de er flinke til. Det er greit å være forskjellig. Vi trenger en ny regjering som innser at alle kan være vinnere, og aksepterer at folk er forskjellige. Vi trenger en skole der det er kult å være flink.

Kristin Halvorsen advarer mot en slik skole. ”Ikke la Høyre eksperimentere med ungene våre”, sier hun  til Aftenposten. Da kan jo, tidligere leder av utdanningskomiteen fra SV, Rolf Reikvams skrekkadvarsel fra 2005 bli en realitet. Jeg siterer: ”Vi kan jo få en skole der det blir viktig å kunne gangetabellen”. Ja, skrekk og gru!

Read Full Post »

(Også på trykk i Østlendingen)

 

Tenk om et politiske vedtak hadde hatt øyeblikkelig effekt. Tenk om politiske vedtak hadde fungert akkurat som et eventyr, der verden blir til i fantasien ettersom setningene kommer ned på papiret. Da kunne vi med et pennestrøk utslettet all fattigdom i verden, fjernet all urettferdighet, og skapt fred på jord. Verden er imidlertid betydelig mer komplisert. Politiske vedtak krever forpliktelser og handling. Dessverre er det enkelte partier på Stortinget som ikke har skjønt dette.

 

Da Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV dannet regjering i 2005 vedtok de bl.a. å avskaffe fattigdom i Norge. Dette var ikke engang noe problem, det krevde bare politisk vilje, kunne Kristin stolt proklamere. Det skulle vise seg at virkeligheten var en litt annen. 

 

Den rødgrønne regjeringen la frem Soria Moria erklæringen som om det var et eventyr. Nå skulle alt bli fryd og gammen. I ettertid har regjeringen blitt omtalt som løftebruddregjeringen, og VG hadde i Juni regjeringens 88 løftebrudd som en av sine hovedsaker. Hva gikk galt?

 

Det rødgrønne prosjektet gikk galt nettopp fordi regjeringen har et ideologisk utgangspunkt som er dømt til å mislykkes. Regjeringen har en bunnløs tro på at ethvert problem kan løses med offentlig styring. Aker/Kværner saken er et godt eksempel på dette. Regjeringen skulle vise et profesjonelt eierskap. Nå har vi for lengst kunnet slå fast at de 5 milliardene regjeringen brukte på å kjøpe seg opp i Aker/Kværner hadde gjort mer nytte for seg i peisen. 

 

I Høyre kom ikke dette som noen stor overraskelse. Vi tror nemlig at det finnes grenser for politikk. Høyres politikk har en grunnleggende tro på enkeltmenneske. Vi vet at det faktisk ikke er slik at du plutselig blir et overmenneske, som er i stand til håndtere alle mulige problemer, bare fordi du blir valgt inn på Stortinget. Noen ganger er man rett og slett nødt til å innse at problemer løses bedre ved at politikere holder seg unna, og heller legger til rette for at private personer med kunnskap og spisskompetanse kan løse problemer som politikere ikke evner.

 

Ønskelisten

Det er ikke lenge siden vi fikk et nytt «eventyrlig» løfte fra den rødgrønne regjeringen. De rødgrønne partiene (sammen med Venstre og KrF) har nå vedtatt en såkalt verdighetsgaranti for de eldre. 

 

1) For det første burde man spørre seg hvordan i all verden denne garantien skal fungere. Hvis du har kjøpt en datamaskin i butikken, med garanti, så har du krav på å få pengene tilbake hvis det viser seg at den ikke fungerer, eller at den ikke holder den kvaliteten som du ble lovet. Hvis butikken eller produsenten nekter deg dette kan du til og med gå rettens vei for å få det du har krav på. Slik er det ikke med verdighetsgarantien. Eldre pleietrengende kan ikke slå i bordet med verdighetsgarantien og kreve bedre omsorg. Det er ikke en verdighetsgaranti regjeringen har vedtatt, men (som Erna bl.a. påpeker i sin blogg) et verdighetsønske. Dette er egentlig en fellesnevner for hele den rødgrønne politikken. Soria Moria erklæringen, hadde gjort seg bedre under navnet: Soria Moria ønskelisten. 

 

2) For det andre er det ganske absurd å tenke seg at politikere skal sitte og vedta hva som er en verdig alderdom. Verdighet kan ikke vedtas politisk. Verdighet er noe som defineres av den enkelte. Den beste garantien for en verdig alderdom er å gi den enkelte (eller den enkeltes familie hvis vedkommende ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv) mer valgfrihet i eldreomsorgen. 

 

Så skal selvfølgelig det offentlige komme etter, med forpliktende tiltak, men det er jo nettopp det enkelte menneskets valg, ønsker og behov som må ligge til grunn. 

 

Dette gjelder ikke bare i eldreomsorgen, men i hele samfunnet. Den virkelighetsfjerne eventyrtankegangen gjennomsyrer hele politikken til de rødgrønne. De tror arbeidsledigheten blant unge kan løses ved å gjennomføre en ungdomsgaranti, men innser ikke at ikke er ikke mangelen på en lovparagraf som hindrer unge i å komme seg i arbeid. For å gjøre noe med arbeidsledigheten blant unge må velferdsordninger som passiviserer og skaper avhengighet reformeres, det må legges til rette for mer midlertidige ansettelser slik at flere unge får en sjanse, og skatter og avgifter på arbeid må reduseres kraftig slik at det legges til rette for verdiskapning, og blir behov for mer arbeidskraft.

 

Det samme gjelder lærlingeplasser. Her tror bl.a. AUF at alt løser seg bare man innfører en lovfestet rett til lærlingeplass, men de innser overhodet ikke at en slik rettighet er null verdt dersom bedriften ikke vil ansette vedkommende- eller ikke ser det som lønnsomt å ansette lærlinger. Å fjerne arbeidsgiveravgiften fullstendig for lærlinger derimot, slik Høyre har foreslått, vil være et svært effektivt tiltak, som gjør det mer lønnsomt for bedrifter å ansette lærlinger, og slik skaper et incentiv for å gjøre arbeidsplasser mer attraktive for unge.

 

I sosialistenes verden er alt enten obligatorisk eller så er det ulovlig. Nå trenger vi en regjering som ser en verden utenfor papirbunkene med direktiver og reguleringer på politikernes kontorer.  Vi trenger en regjering som innser at man ikke kan endre samfunnet med politiske lovregler alene. Det må konkret handling, ressurser og prioriteringer til.

 

En stemme til Høyre, er en stemme til et parti som handler der andre drømmer!


Read Full Post »

Alkoholdebatten (eksempel 2) engasjerer åpenbart. Debatten begynte med en kronikk jeg skrev om skjenkestopp 02.00, og påfølgende debatt mellom Morten Sæthre og meg. Nå har Trond Kjernli også hengt seg på den pågående debatten om skjenkepolitikk i Hamar Arbeiderblad.  Grunnet begrenset tilgang til HAs nettsider refererer jeg Trond Kjernlis innlegg under, og mitt svarinnlegg nedenfor.

ENJOY:

Trond Kjernlis innlegg – «Frihet eller egoisme»:

Jeg ser at Høyres Kristian Tonning Riise i tirsdagens HA igjen er ute og lefler med frihetsbegrepet. Denne gangen mener han tydeligvis at en innstramning i skjenkepolitikken er et alvorlig angrep på den individuelle frihet.

 

 Det Tonning Riise i virkeligheten gjør, er absolutt ikke å forsvare friheten, men tvert imot framelsker han den innerste og råeste egoismen i menneskene. Selv mener jeg langt ifra at jeg tilhører den gruppen Tonning Riise stempler som sneversynte moralister, som forandrer sitt standpunkt etter sin personlige livssituasjon.

 

Restriktivt

I langt sterkere grad har jeg levd noen år lengre enn Tonning Riise, og derved sett den absolutte nødvendigheten av å føre en restriktiv alkoholpolitikk generelt, og skjenkepolitikk spesielt. Det er ikke bare det at alkoholen frarøver tusenvis av barn i Norge sin frihet og trygghet på grunn av foreldrenes alkoholbruk, men utover dette koster alkoholen samfunnet mange milliarder kroner hvert år.

 

1/3 av korttidssykefraværet ved norske arbeidsplasser er alkoholrelatert, og produktiviteten er synkende på grunn av at hvermannsen kommer på jobb dagen derpå i kraftig redusert tilstand.

Dette koster norsk næringsliv årlig 10-12 milliarder kroner, og det er rimelig betegnende på et parti som Høyre at dette ikke teller noen ting, selv om disse kostnadene er mye, mye større enn summen av den arveskatt og formuesskatt det samme partiet er så livredde for å påføre små og mellomstore bedrifter.

 

 

Skillelinjene

Tonning Riise skal ha honnør for en ting, han er god til å synliggjøre skillelinjene i norsk politikk. For det er nettopp her den store skillelinjen går mellom sosialdemokrater, som gjennom et rettferdig skattesystem vil utjevne forskjeller i samfunnet og bruke skattepengene på felles oppgaver, og høyrepartiene som vil bruke penger på å nøre opp under individets innebygde egoisme og på den måten frarøve både fellesskapet og næringslivet store verdier.

 

Det er rimelig god grunn til å stemme Høyre ut av Stortinget om to måneder.

 

MITT SVARINNLEGG:
SOSIALISMENS TOTALITÆRE FRIHETSFORSTÅELSE:

Sommeren er kommet, skjenkedebatten er i gang, og i år som i fjor, gikk det ikke lang tid før Hamar SVs Trond Kjernli slang seg på med sine totalitære samfunnsbetraktninger.

 

Trond Kjernli mener jeg lefler med frihetsbegrepet. Når jeg forsvarer fredelige borgeres rett til å utøve sin frihet, uten å frarøve andres, mener Kjernli at det ikke er frihet jeg forsvarer, men at jeg «tvert imot framelsker den innerste og råeste egoismen i menneskene».

 

Frihetsforståelse

Kjernli og jeg vil nok aldri bli enige om hva frihet innebærer, av den enkle grunn at frihet ikke eksisterer i Kjernlis ideologi. I sosialismen hersker ingen annen definisjon på frihet, enn retten til å leve innenfor de rammene som flertallsveldet har konstruert for ditt eget beste. I sosialismen er staten alt og individet intet. I sosialismens absolutte form er alle mennesker redusert til en blind saueflokk som ledes gjennom livet av sin gjeter; staten.

 

Den store forskjellen på Kjernli og meg, når det kommer til frihetsforståelse, er altså denne: Jeg mener at frihet er en grunnleggende rettighet hvert enkelt menneske har. Borgernes frihet skal kun begrenses dersom de bruker friheten sin på en måte som begrenser noen andres frihet. Kjernli, på sin side, mener at frihet er noe som defineres av et offentlig organ.

 

Videre skriver Kjernli følgende: «alkoholen frarøver tusenvis av barn i Norge sin frihet og trygghet på grunn av foreldrenes alkoholbruk, men utover dette koster alkoholen samfunnet mange milliarder kroner hvert år» Kjernli argumenterer som om alkohol var en selvstendig kraft med egen vilje. Alkoholen i seg selv har aldri frarøvet noen frihet. Det er foreldrene med sitt alkoholmisbruk, og ikke alkoholen i seg selv, som frarøver barna denne friheten. Alkoholen har ikke noe ansvar. I Kjernlis eksempel er det naturligvis foreldrene som har ansvaret. Tidligere var det vanlig skolepraksis å slå barn med pekestokken hvis læreren mislikte elevens oppførsel. I slike tilfeller regner jeg med at Kjernli er enig i at det er læreren som hadde ansvaret hvis han/hun slo en elev med pekestokken, og at det ikke er pekestokken «selv» som hadde gjort noe galt?

 

Det samme argumentet gjelder kostnadene. Nei, det er ikke alkoholen som påfører samfunnet kostnader på mange milliarder. Det er menneskers alkoholmisbruk som gjør det. Det er her vi kommer til sakens kjerne. Kjernli evner ikke å skille enkeltmennesket fra kollektivet. Kjernli viser til den totale samfunnskostnaden, også pålegger han kollektivet ansvaret for noen få menneskers ugjerninger. En slik tankegang uansvarliggjør individet. Jeg mener at enkeltmennesket skal ta ansvar for sine egne handlinger. Det er dem som lager bråk på byen, utøver vold i hjemmet, eller unnlater å komme på jobb pga alkoholmisbruk, som skal holdes ansvarlig for den frihetsberøvelsen og de kostnadene de påfører andre. Hvis Høyre fikk bestemme ville bråkmakerne gått betraktelig tøffere tider i møte. Jeg aksepterer nemlig ikke at det er bråkmakerne som får lov til å definere lovverket. Det har Kjernli tilsynelatende ingen problemer med.

 

Ansvarsbevissthet

Kjernli henviser til mitt svarinnlegg til Morten Sæthre, som var på trykk i HA tirsdag 7. juli, men han svarer ikke på noen av de problemstillingene jeg kommer med i nevnte innlegg. Kjernli reproduserer bare Sæthres argumenter, og hevder at frihetsberøvelse alltid kan forsvares så lenge man begrunner det med et godt mål. 

 

For å sette det litt på spissen, og illustrere problemet med slik argumentasjon, kan man likeledes vise til at både fedme og diabetes påfører samfunnet store helsekostnader. Eksempelet virker kanskje noe absurd, men hvis man skulle fulgt Kjernlis retorikk, ville det vært et fornuftig tiltak å begrense eller kanskje til og med forby matvarer med høy fettprosent, eller svært sukkerholdige produkter. Jeg regner likevel med at Kjernli er enig i at enkeltmennesket selv er ved sin fulle rett til å bestemme hva slags kosthold det ønsker, selv om man velger å spise usunn mat?

 

Til slutt forsøker Kjernli å sammenligne denne «råe egoismen» i alkoholpolitikken med Høyres skattepolitikk. Også her reduserer Kjernli enkeltmennesket til en liten brikke i statens puslespill. For det første er det betimelig å poengtere at den rødgrønne regjeringen endelig har bevist det Høyre har sagt i mange år: at én krone i skattelette ikke betyr én krone mindre til velferd. Med den rødgrønne regjeringen har skattene økt, og helsekøene økt. Stikk i strid med deres budskap før valget.

 

Ideologi

Det er likevel den ideologiske tilnærmingen som er mest skremmende, men dessverre ikke spesielt oppsiktsvekkende når en sosialist fører pennen. Med varme ord tegner Kjernli konturene av et samfunn helt uten grenser for politikk. Et samfunn der staten og flertallsveldet har ubegrenset makt. Kjernli ønsker å gi meg honnør for at jeg tydeliggjør skillelinjene i norsk politikk. Denne honnøren takker jeg for, og jeg skal tydeliggjøre enda mer i dette innlegget. For skillelinjen mellom høyre- og venstresiden går ikke mellom fellesskapsverdier og individualistisk egoisme. Skillelinjen går mellom en politikk som aksepterer noen individuelle rettigheter, og en politikk som gir flertallet ubetinget rett til å overstyre enkeltmennesket.

 

Kjernli tydeliggjør dette ganske godt selv, når han omtaler det som «rå egoisme» å ville la folk som går på jobb hver eneste dag- og gjør en innsats for det norske samfunnet, få beholde litt mer av sine egne opptjente penger, slik at de kan styrke de fellesskapene de selv har valgt å være en del av, og ta sine egne valg til det beste for seg selv og sin familie.


Read Full Post »

Det ville forundre meg om ikke helse blir et tema i valgkampen, på tross av finanskrisen, og Frps stadige forsøk på å få valgkampen til å handle om innvandring. 

 

Jeg forundrer meg titt og ofte over den absurde politiske debatten vi har i Norge, når det kommer til helseomsorg. De politiske debattene på andre områder handler ofte om hva som skal være et offentlig ansvar og hva som skal være et privat ansvar, om hvor mye som skal prioriteres til ulike tiltak, og hva som evt skal prioriteres bort. Det som er underlig i helsedebatten, er at man stort sett er enige i alle disse aspektene.

 

Alle partier i Norge mener at helse må prioriteres. Alle partiene i Norge er enige i at det offentlige skal ha et ansvar for å garantere alle et godt helsetilbud. Det som imidlertid er skremmende er at den nåværende majoriteten på Stortinget i Norge mener at det er viktigere at det offentlige driver tilbudet, enn at pasientene får god service og god behandling. Hva slags menneskesyn ligger til grunn for en slik holdning? Hva slags ideologisk makkverk kan danne grunnlag for slikt politisk tankegods?

 

Debatten i Norge handler nemlig ikke om man skal få hjelp eller ikke. Den handler om hvordan man skal få hjelpen. Jeg kan knapt tenke meg en mer meningsløs debatt. Det finnes altså partier i Norge i dag som mener at det ikke er viktigst at man får hjelp når man trenger det, og at hjelpen er god, men at det er det offentlige som tilbyr hjelpen. 

 

Slikt ideologisk vrakgods preger også andre områder, som f.eks. samferdsel. Dette innlegget handler riktignok ikke om vei, men eksempelet er verdt å nevne som en illustrasjon på det ideologiske problemet. Ved å ta i bruk private selskaper til fellesskapets tjeneste (rettere sagt: OPS – offentlig privat samarbeid) har Høyre vist at man kan bygge mer vei, og bedre vei, enda raskere og i tillegg for en like billig/billigere penge, enn med den måten de rødgrønne finansierer veien på i dag. Høyres løsning gir skattebetalerne mer igjen for pengene. De rødgrønne derimot er mer opptatt av at det offentlige skal bygge veien, heller enn at skattebetalerne får mer igjen for pengene sine.

 

«Mer igjen for pengene» har alltid vært et viktig slagord for Høyre. Av sosialistene blir dette slagordet sett på som kaldt, kynisk og kalkulerende, men la oss nå bruke et par sekunder og reflektere over hva dette slagordet faktisk innebærer. Er det ikke slik at skattebetalerne nettopp betaler inn penger til staten fordi staten skal forvalte disse pengene på en måte som kommer alle til gode? Jo, det tror jeg de fleste vil si seg enig i. Så kommer oppfølgingsspørsmålet: Burde det ikke da også være et prinsipp at skattebetalerne skal få mest mulig igjen for pengene sine? Det mener i hvert fall Høyre, men de rødgrønne er åpenbart av en annen oppfatning.

 

Hos de rødgrønne partiene hersker mottoet: «Det er tanken som teller». Det viktigste er ikke at skattebetalerne får et best mulig tilbud for pengene de har betalt inn, men at det de får igjen er et resultat av politikere og byråkraters «varme tanker». I det rødgrønne samfunnet er det tanken som teller i helseomsorgen. Så lenge tanken er varm, men resultatet destruktivt, så er en rødgrønn politiker likevel strålende fornøyd.

 

Høyre og jeg derimot er av en annen oppfatning. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om helsepolitikken er aldri så kalkulerende. Det viktigste for meg er at folk får et best mulig tilbud, og at de som virkelig trenger det får rask, god og effektiv hjelp. Derfor ønsker Høyre mer konkurranse i helsesektoren. Fordi konkurranse handler om å tilby best mulig kvalitet, til den rimeligste prisen. Derfor ønsker Høyre å slippe til mer private tilbud, fordi det viktigste for oss er at folk får god hjelp, ikke hvem som tilbyr hjelpen.

 

Jeg vil gjerne at alle som skal stemme i år stiller seg følgende spørsmål:

 

Hva er viktigst for meg hvis jeg blir syk eller trenger behandling?

 

1) At jeg får god og rask hjelp

2) At hjelpen jeg får er offentlig, uavhengig av kvalitet

 

Hvis du havner på svaralternativ 1, bør du holde deg langt unna de rødgrønne regjeringspartiene. Da er Høyre det beste alternativet.


Read Full Post »

Regjeringens nye lovforslag, som vil pålegge alle utesteder i hele landet å stenge kl 02.00 handler om mer enn alkohol- og skjenkepolitikk. Forslaget demonstrerer det udemokratiske og styringskåte ideologiske grunnlaget i en regjering som tror de er egnet til kontrollstyre folks liv til hver minste lille detalj.

 

Styringskåte politikere

Det er også skremmende å se hvordan rødgrønne kommunepolitikere, som en saueflokk, blindt følger sin egen regjering i denne saken. Mener virkelig regjeringspartienes kommunepolitikere at kommunestyrene i landet består av så inkompetente folk at de ikke engang er i stand til å bestemme hva slags skjenkepolitikk de vil ha i sin egen kommune?

 

Hvor er Senterpartiet i denne saken? Senterpartiet, som ellers er veldig glad i å snakke om at det er  dem som selv har skoen på som vet best hvor den trykker, mener nå i nok et tilfelle at kommunenes rolle skal reduseres til et forvaltningsorgan for maktglade sentralistiske sosialdemokrater i regjeringskontorene. Vi kan ganske enkelt konkludere med at Senterpartiet har resignert som et parti på lokaldemokratiets side.

 

Regjeringens lovforslag er nemlig et grovt overgrep mot lokaldemokratiet, og en alvorlig begrensning av kommunenes handlefrihet. Det er de som bor i lokalmiljøene som vet best hvordan forholdene er, og det er de som må bestemme hva slags skjenketider de vil ha.

 

Demokratiske prinsipper

Regjeringens lovforslag bryter også med helt grunnleggende demokratiske prinsipper. Regjeringen argumenterer med at de ønsker å begrense vold og bråk på byen. Det er et bra utgangspunkt. Det ønsker jeg også. Men problemet med regjeringens lovforslag, er at de sier at det er dem som lager bråk som skal definere lovverket. I stedet for å ta tak i bråkmakerne, ønsker regjeringen å begrense ALLES frihet.

 

Jeg aksepterer ikke, og Høyre aksepterer ikke, at bråkmakere skal få lov til å begrense enkeltmenneskets frihet på denne måten. Det er ikke noe annet enn en skam at regjeringen er mer opptatt av å legge forholdene til rette for bråkmakerne, enn for vanlige ungdommer- og voksne som ikke har gjort noe galt.

 

Høyre vil ha mer politi i gatene, og straffe dem som lager bråk og kvalm, slik at resten kan få lov til  å være ute å ha det gøy. Det er et mindretall som lager bråk og kvalm på byen. De skal ikke få lov til å ødelegge for alle dem som bare er ute for å ha det hyggelig.

 

Frihet under ansvar

 Høyre tror på frihet under ansvar. Samfunnets fremste oppgave er å ivareta folks frihet. Denne oppgaven kommer før noe annet. Hele fundamentet i et fritt samfunn er at hvert enkelt menneske har rett til å bruke sin frihet slik han/hun finner det best, med mindre det går utover noen andres frihet. Det må innebære at dersom man takler å sitte ute å drikke til kl 5 om natten, eller til neste morgen for den saks skyld, så skal ikke staten ha noen rett til å blande seg borti dette, med mindre det går utover noen andre. Min frihet slutter der din frihet begynner.

 

Når det er sagt tror jeg heller ikke at regjeringens lovforslag vil fungere. Det er ikke slik at alle går hjem og legger seg fordi staten bestemmer at de skal ut av utestedene. Det eneste regjeringen oppnår med dette vedtaket er å flytte hele problemet over på private arenaer der de har enda mindre kontroll, samtidig som de gjør livet mye vanskeligere for utelivsnæringen og setter produktive arbeidsplasser i fare midt i en finanskrise. 

 

Det er likevel det prinsipielle som er det viktigste! For denne saken demonstrerer for alvor forskjellen mellom Høyre; et parti som alltid setter individet først, og de rødgrønne; partier som alltid er villig til å ofre enkeltindividet og dets rettigheter, dersom de mener det tjener kollektivet; partier som like godt kunne hatt følgende slagord: «staten er alt – individet intet».

 

En siste oppfordring

Jeg vil nå oppfordre alle til å stemme på et parti som anerkjenner din frihet; et parti som ALLTID setter vanlige lovlydige borgere foran bråkmakere. 

 

Jeg vil oppfordre alle i Hedmark som er glad i ta seg en øl på byen om kvelden – i trygge omgivelser, til å stemme på Høyre, og ikke på overformynderske sosialister.

Read Full Post »

Onsdag kveld stilte naive jenter i SU seg opp i Oslos prostitusjonsstrøk for å sjekke om horekundene fortsatt sirkulerte.

 

Jentene i SU var sjokkert over at det fortsatt stopper folk for å kjøpe sex. SU er altså så naive at de blir overrasket over at markedet for verdens eldste yrke ikke har forsvunnet et drøyt halvår etter at loven trådte i kraft. Dette er bare nok et eksempel på hvor virkelighetsfjerne SU er, og hvor umåtelig stor tro de har på at absolutt alt kan løses med politiske lover og reguleringer.

 

For hvem er denne loven?

 Leder i SU, Mali Steiro Tronsmoen, påpeker at det er  kundene, og ikke de prostituerte, de ønsker å ramme med aksjonen. Vel både aksjonen og den nye loven, gjør ikke annet enn å ramme nettopp de prostituerte.

 

 Tronsmoen sier også at: «SU ikke har noe ønske om å moralisere over de prostituerte». Hva er det hun kaller dette da? Er ikke det å nekte noen andre å gjøre hva de vil med kroppen sin, fordi SV mener det er umoralsk, nettopp å moralisere over de prostituerte?

 

Hvis Tronsmoen virkelig ønsket å hjelpe de prostituerte, og ikke bare moralisere over andres valg, kunne hun kanskje lyttet til leder for de prostituertes interesseorganisasjon (Pion) Janni Wintherbauer. 

 

 Hun sier bl.a. følgende: «markedet vil aldri forsvinne. Se bare på Sverige. Der har de hatt forbud mot sexkjøp i ti år, men likevel er det full trafikk»

 

Hun sier også at denne loven som angivelig ble opprettet for «jentenes beste» tvert i mot gjør det vanskeligere for de prostituerte.

 

«Det er de mest utsatte jentene óg de mest utsatte kundegruppene som fortsatt er på gata. Nå er de enda mindre beskyttet enn de var før loven kom. Det sier seg selv. Hvis en jente blir dårlig behandlet så vil hun ikke melde dette til politiet. Da lokker hun til seg politiet som vil henge etter henne hele tiden. Hun ødelegger levebrødet sitt. Det samme gjelder kundene. Det finnes også noen piratjenter, men kundene kan ikke anmelde dem hvis han blir truet eller ranet. Han har jo allerede gjort noe ulovlig. Denne loven har fått mange negative konsekvenser»  mener Wintherbauer.

 

De som blir overrasket over Wintherbauers uttalelser har fulgt særdeles dårlig med i samfunnslivet de siste årene. Da debatten gikk på TV-skjermene før loven ble innført 1. januar 2009, sto flere prostituerte frem i bl.a. Tabloid og advarte mot loven. De viste bl.a. til Sverige, der loven kun har sendt hele industrien under jorden og gjort forholdene mye verre for de prostituerte. Dette valgte de rødgrønne å ignorere, og innførte loven likevel.

 

«SU skryter av at de har vært en pådriver i kampen mot prostitusjon, og at sexkjøpsforbudet er deres viktigste seier, er det De later som det er kundene de snakker om, men det er jentene de står og tråkker på», sier Wintherbauer.

 

SUs største seier er altså en umenneskeliggjøring av de prostiturte.   

 

Alternativ

Både Høyre og Unge Høyre var sterkt imot regjeringens kriminalisering av prostitusjonskundene, og det har ingenting med beskyttelse av horekundene å gjøre. Det er nok av dokumentasjon fra andre land som har kriminalisert prostitusjon som viser at miljøet bare blir mer skjult, at volden mot de prostituerte øker, at smittespredningen øker og at politiet får mye mindre kontroll. 

 

I vårt moderne, demokratiske og frie samfunn skal selvfølgelig ingen måtte ty til prostitusjon for å klare seg, men selv om de fleste synes prostitusjon er moralsk forkastelig og uverdig, må vi akseptere at noen er av en annen oppfatning, og prostituerer seg helt frivillig. Det er ikke disse menneskene vi vil konsentrere ressursene våre om. Hovedfokuset må være rettet mot menneskehandel. Tvangsarbeid er ulovlig, uansett form, og det er vårt ansvar og vår plikt å bidra til at politiet finner og straffer forbryterne som misbruker sårbare individer på groveste måte.

 

Jeg mener derfor at man bør forby gateprostitusjon. Prostitusjon er et moralsk dilemma, det vekker sterke følelser hos mange, og folk skal få lov til å gå i fred på gatene om kvelden uten å bli utsatt for provokative handlinger. For å forhindre en helt ukontrollert situasjon må vi da gi de prostituerte en ny arena, der dette kan foregå under kontrollerte former. Den eneste ordentlige løsningen på dette slik jeg ser det, er derfor offentlig godkjente bordeller. Det vil si at man ved tillatelse til å opprette et bordell blir nødt til å følge en del retningslinjer.

 

Denne saken har tidligere vært oppe til behandlingen i Landsstyret i Unge Høyre. Hedmark Unge Høyre sendte også inn en resolusjon på dette før landsmøtet i Unge Høyre i 2008, men vi fikk ikke behandlet den. På landsstyre fikk jeg dessverre ikke vært til stede og forsvart saken selv, og der falt den pladask.

 

Jeg har derfor noen utfordringer til alle dere konservative:

Mener dere at situasjonen var perfekt før sexkjøpsloven?

Hvis ja? Så du synes det er greit at jenter blir misbrukt og tvunget til å selge kroppen sin? (antakelig vil de færreste velge dette alternativet)

Så hvis nei? HVA ER ALTERNATIVET DITT?

 

Det er nemlig dette jeg savner hos mine partifeller. Vi er enige om at kriminaliseringen av horekunder er feil vei å gå, men de som er motstandere av offentlig godkjente bordeller har ikke noe alternativ! Jeg appellerer derfor både til de prinsipielle sidene deres, men også til de pragmatiske, løsningsorienterte og virkelighetsorienterte sidene hos dere konservative? HVA ER DERES ALTERNATIV?

 

I andre land har man nemlig lykkes med å redusere gateprostitusjon, menneskehandel og smittespredning, ved å opprette slike offentlig godkjente bordeller. Disse bordellene har jevnlige legesjekker, kondompåbud og vakthold som både garanterer for de prostituertes sikkerhet og sjekker at alle er over myndighetsalder. På denne måten kommer de prostituerte inn i rene og trygge omgivelser. De får også en mer verdig arbeidssituasjon, i motsetning til gateprostitusjon der de ofte utsettes for grov vold.

 

Prostituerte lever i dag under helt umenneskelige forhold. Hovedmålet med politikken må jo være å gi disse en mer verdig livssituasjon, men også å skape mer åpenhet og dialog mellom myndigheter og de prostituerte, slik at politiet får et bedre grunnlag for en effektiv jakt på menneskehandlere. Vi kan heller ikke glemme helt allmenne hensyn til befolkningen forøvrig. Det må derfor stilles strenge krav til slike bordellers beliggenhet. Foreldre skal naturligvis slippe å måtte oppdra barna sine med et bordell som nærmeste nabo.

 

Offentlig godkjente bordeller har slik jeg ser det – 3 hovedmål: 

1) Viktigst av alt: å gi de prostituerte et mer humant og verdig liv.

2) At enkeltmennesker skal slippe å omgås prostitusjonsmiljøet dersom de ikke ønsker det

3) Å gi politiet en arena de kan henvende seg til, og på den måten skape en bedre dialog mellom myndigheter og prostitusjonsmiljøet

 

Så må vi, som sagt, også huske at det finnes mennesker som prostituerer seg helt frivillig. Det er godt mulig at disse er i et mindretall, men det finnes faktisk folk som selger kroppen sin helt frivillig, nettopp fordi de tjener mye mer enn de ellers ville gjort, og har mulighet til å leve en livsstil som de ikke ville hatt muligheten til ellers. Det er flere prostituerte som, anonymisert, har stått frem og sagt nettopp dette. De tjener gjerne 8-900.000 i året og ønsker simpelthen den økonomiske friheten dette innebærer. Vi må gjerne mene at dette er umoralsk, men det er ikke vår oppgave å pålegge andre vår moral.

 

Vårt fokus burde være, og MÅ være, å forfølge dem som misbruker de prostituerte; De som tvinger andre til å selge kroppen; hvilket er den groveste frihetsberøvelsen noen kan gjøre mot et menneske. Slike mennesker må du gjerne sperre inne i en kald kjeller, uten mulighet til å se dagslys igjen, for min del. Dagens politikk gjør imidlertid ikke noe annet enn å gjøre det verre for ofrene.

 

Løsning

Den beste løsningen jeg har er derfor å forby gateprostitusjon, og innføre offentlig godkjente bordeller, samt øke politiets ressurser i kampen mot menneskehandel betraktelig. 

 

Da oppretter vi en lovlig arena der prostitusjonsmarkedet kan få lov til å foregå ute av synet for dem som ikke vil ha noe med det å gjøre, samtidig som man forbedrer forholdene for de prostituerte, gjør det mulig for prostitusjonsmiljøet å ha kontakt med politiet, og gjør kampen mot menneskehandel mer effektiv.

 

Jeg oppfordrer herved folk til å komme med et realistisk alternativ hvis de fortsatt er imot dette forslaget, eller bare innrømme at de er intolerante bedrevitere som synes det er greit at prostituerte behandles som rotter, og tror de har rett til å moralisere over andres valg, og pålegge andre sine moralske verdier.


Read Full Post »

Older Posts »